Siden 1990 har folketallet i Oslo-regionen vokst kraftig, mens andre norske regioner har opplevd en tilsvarende svekket vekst. En ny sentraliseringsprosess synes å være på vei, noe som har ført til en fornyet debatt om distriktenes framtid og utfordret de nestfølgende byene i tettstedshierarkiet. Samtidig er den økonomiske politikken lagt om til en politikk for kunnskapsutvikling og nyskaping. Regionene blir i stadig sterkere grad fremhevet som arenaer for kunnskapsbasert næringsutvikling. I økende utstrekning er også de større region-sentraene sett på som viktige «motorer» for utvikling av nasjonens kunnskapskapital og egen region.

Sammenlikner vi utviklingen i bystruktur og byvekst mellom Norge og Sverige, ser vi av figur 1 noen markante forskjeller mellom de to landene. En umiddelbar og ikke overraskende observasjon er at svenske storbyer er større enn de norske søster-byene. Dernest ser vi at det norske byhierarkiet er langt smalere i toppen enn det som er tilfelle i Sverige. Gøteborg-regionen som nest største byregion er rundt halvparten så stor som Stockholm-regionen, mens Bergen-regionen som norsk motpart kun er en tredel av Oslo-regionens størrelse. Vi ser også at 22 % av Norges samlede befolkning bor i den norske hovedstadsregionen, mens tilsvarende i Sverige er 19 %. Ser vi bort i fra Stavanger/ Sandnes-regionens ekstraordinære vekst, kan Oslo-regionen også oppvise den klart største befolkningsveksten blant Skandinavias storbyregioner i perioden 1986–2003. 18,8 % flere innbyggere bodde i Oslo-regionen i 2003 i forhold til 1986. Tilsvarende befolkningsøkning for landet totalt var i samme periode 9,5 %.

Vi kan med andre ord slå fast at storbyene har vokst hurtig og at dette spesielt har medvirket til at en større andel av Norges befolkning i dag bor og arbeider i de største byene. Hvilke krefter ligger bak denne veksten? Er det generelle, internasjonale prosesser og en underliggende dynamikk i nærings-utvikling og foretakslokalisering som griper inn i den norske samfunnsformingen? Eller er det særskilte forhold i Norge og manglende distrikts-politikk som har ført til økt sentralisering?

I denne korte artikkelen har vi ikke ambisjoner om å svare fyllestgjørende på slike spørsmål. Formålet er først og fremst å formidle noen innsikter fra NFRs forskningsprogram «Byutvikling – Drivkrefter og planutfordringer» (for fyldig dokumentasjon av de næringsbaserte studiene; se Vatne 2005). Vi har i tidligere artikler i PLAN drøftet de underliggende teoretiske begrunnelser for hvorfor informasjonsintensiv og kunnskapsbasert næringsaktivitet synes å hope seg opp i de større byene (Vatne 2002, Isaksen 2002, Leknes, Lervåg & Male 2002). Her skal vi derfor nøye oss med å analysere noen prosesser som synes å fremme regional opphopning av økonomisk aktivitet. Vi konsentrerer oss spesielt om utviklingen i det vi kaller kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting eller KIFT-næringene1.

Nye næringer, nye lokaliseringstrender

Over mange år har de tjenesteytende næringene økt sysselsettingen i langt høyere grad enn andre

næringer. I perioden 1995 til 2000 økte antall arbeidstakere i landet som helhet med 10,37 %. Av tabell 1 ser vi at økningen i enkelte tjenesteytende næringer i de fire største byene var lang større enn dette. Spesielt fremhever enkelte av KIFT-næringene (merket) seg med meget store veksttall. Eksempelvis økte sysselsettingen i databehandlingsvirksomhet med 11.917 arbeidstakere i Oslo-regionen i denne perioden, en økning på 141 %. Oslo-regionen stod dermed for 63 % av det samlede økningen i landet i denne perioden og huset 78 % av all databehandlingsvirksomhet i de fire største byene i 2000.

Økningen i antall arbeidstakere innen annen forretningsmessig tjenesteyting var også meget stor, hvorav rundt halvdelen ble etablert i Oslo-regionen. De andre storbyene hadde også sterk vekst i denne næringsgruppen, men da fra et mye lavere utgangspunkt. Igjen dominerer Oslo-regionen med 72 % av storbyenes arbeidsplasser i næringsgruppen. På den andre siden ser vi at nedgangen i sysselsetting i tradisjonelle bank-tjenester har gått moderat utover storbyene, mens en større negativ effekt kan måles i forsikrings-bransjen. I post og telebransjen har Oslo-regionen tatt _ av veksten, mens landet for øvrig inkludert de større byene har hatt en klar nedgang i arbeidstakere i denne bransjen.

Uansett viser tabell 1 en kraftig økning i storbyenes andel av arbeidsplasser som ansees som kunnskapsintensive. Spesielt synes de ekspansive KIFT-næringene å foretrekke Oslo-regionen som lokaliseringssted. Antall arbeidstakere i undervisnings- og helsetjenester har økt mest. I disse næringsgruppene er svært mange deltidsengasjert og den regionale fordelingen er langt jevnere. Dette er aktiviteter som i langt større grad er betjener individer og dermed fordeles regionalt etter befolkningsandeler.

KIFT-næringene rekrutterer i høy grad personell med høyere teknisk eller kommersiell utdanning. De aller fleste som fant arbeid i disse hurtigvoksende bransjene ble i overnevnte periode rekruttert fra andre næringer i nærregionen, men mange nyutdannede fant også sin første jobb her. Stambøls analyse (2005) av arbeidsmarkedsmobilitet i KIFT-næringene viser at mange ansatte fra en rasjonalisert finanssektor fant nytt arbeid i nyetablerte eller ekspanderende KIFT-foretak. Likedan var varehandel, rekreasjon, kultur og sports-sektoren, IKT-engros, maskinprodusenter og offentlig administrasjon viktige kilder for rekruttering.

Det var også en klar tendens til at KIFT-foretakene i de største byene rekrutterte arbeidskraft fra andre regioner. For Bergen, Stavanger/Sandnes og Trondheim gjaldt at den overveiende del av ekstern nettorekruttering kom fra andre kommuner i samme fylke eller nabofylkene. I Oslo-regionen derimot, der ekspansjonen har vært absolutt sterkest, kom viktige deler av den nyrekrutterte arbeidskraften fra utlandet samt fra de største byene i Norge. Spesielt har Bergen og Trondheim med sine store utdanningsinstitusjoner, en sterk negativ flyttebalanse i forhold til Oslo-regionen. Nyutdannede sivilingeniører eller siviløkonomer fant dermed lettest arbeid i den hurtig ekspanderende tjenestesektoren i hovedstadsområdet.

Figur 1. Befolkningsvekst 1986–2003(4) i nordiske storbyregionen. (Kilde: SSB og Statistiska Centralbyråen, befolkningsstatistikk. Byråenes regionavgrensing)

Ekspansjon i det sentrale byrom

Både i Oslo-regionen så vel som i de tre andre store byene, har de nye næringene ekspandert kraftig i sentrale deler av byrommet og i høy grad medvirket til en revitalisering av gamle industriområder. Finansielle tjenester og rådgivende konsulenter har en klar tendens til å velge en meget sentral lokalisering, mens data- og mediabransjen i høyere grad er spredt i byrommet. Transformasjonsområder som Skøyen og Nydalen i Oslo er i dag viktige konsentrasjoner for rådgivende- og kunnskapsutviklende foretak. Skøyen er i hovedsak fylt opp med rådgivende konsultentselskap, mens området langs Akerselva opp til Nydalen har et mer sammensatt næringsbilde (Bowitz & Pettersen 2005). Det er interessant å observere at prestisjeprosjekter som IT-Fornebu i mindre grad har lykkes med å få inn leietakere fra IKT-næringen enn det som synes å være tilfelle i enklere lokaler langs Akerselva. En årsak er selvsagt «timingen» av Fornebu-prosjektet i etterkant av IT-sprekken, en annen at svært mange foretak i disse bransjene er nystartede foretak

Tabell 1.Endring i antall arbeidstakere i tjenestenæ-ringer 1995–2000. Storby-regioner: relativ endring, landet: absolutt endring. (Kilde: SSB Statistikkbanken. Tabell 01616 Arbeidstakere etter arbeidsstedkommune. Statistikkens regionavgrensning)

med stram økonomi der kostnadskontroll er viktigere enn hvem som er nabo eller hvilken prestisje som ligger i en spesifikk lokalitet.

I Stavanger/Sandnes-regionen har framveksten av en stor konsulentindustri rundt petroleumsvirksomheten medvirket til en utvikling av et nytt og massivt senterområde (Forus) mellom de tradisjonelle bysentrene Stavanger og Sandnes (Leknes & Lervåg 2005). Denne regionens karakter av «båndby» har dermed blitt forsterket. I Bergen og Trondheim er utviklingen mer monosentrisk selv om en også her kan observere vekst i subsentre forårsaket av en ekspanderende KIFT-sektor.

Fortsatt vekst eller stagnasjon?

Siden 2000 har veksten i antall arbeidsplasser totalt sett stagnert kraftig i Oslo-regionen (Vatne 2004). Det er spesielt Oslo som har opplevd nedgang i arbeidsplasser, mens Akershus har hatt en kontinuerlig vekst fram til i dag. Årsaken til stagnasjonen i Oslo synes primært å være en markert tilbakegang i antall sysselsatte i forretningsmessig tjenesteyting (NACE 70–74). En tilsvarende tilbakegang kan vi ikke observere i resten av landet eller i de andre storbyene. Oslo-regionens kraftige ekspansjon på slutten av 1990-tallet synes dermed i høyere grad å være basert på «dot.com»-boblen og «2000-problemet»2 enn det vi kan observere i andre storbyer. Nasjonal (konjuntur-)stagnasjon i markedet for administrativ og teknisk rådgivning og IKT-støtte, har dermed primært rammet foretak i Oslo-regionen.

Fra 2004 synes det igjen å være en forsiktig ekspansjon i disse næringene. Det er likevel grunn til å stille spørsmål om KIFT-sektoren kan opprettholde den vekstkraften vi har observert på 1990-tallet og som mange byer setter sin lit til. Vi vet lite om disse næringene nå har nådd et omfang som skulle tilsi en langt flatere vekstkurve i sysselsetting. I seg selv er dette en planutfordring for by-og eiendomsutviklere som har investert i en hurtig ekspansjon av disse næringene er deres behov for lokaler. Vi vet også at de fleste norske KIFT-foretak i svært stor grad er avhengig av det norske markedet for kunnskapsintensive tjenester. Skal disse næringene bli en solid basis for en framtidig byøkonomi er det helt nødvendig at mange ekspanderer i internasjonale markeder og eksporterer tjenester. Eksempler som Snøhetta eller Opera Software viser at det er mulig, men utfordrende.

Storbyen som arena for kunnskapsspredning og nyskapning

Den hurtige framveksten av kunnskapsintensive forretningsmessig tjenester blir gjerne forklart av en tiltakende spesialisering og arbeidsdeling i avanserte økonomier. Tjenesteproduksjon eksternaliseres både i privat og offentlig virksomhet, noe som gir nye muligheter for tjenesteprodusenter. Et annet viktig poeng er at avansert produksjon i stadig sterkere grad er kunnskapsintensiv enten det dreier seg bruk av innsikter i produksjonsteknologi, i utvikling av nye produkter, administrative eller logistiske styringssystemer eller i en bedre strategisk forståelse av markeder og internasjonal konkurranse. Aktiviteter som primært er avhengig av lave kostnader flyttes til regioner som eksempelvis tilbyr lave arbeids- eller energikostnader. Aktiviteter som er avhengig av høy grad av kunnskap og kontinuerlig fornyelse søker til omgivelser der tilgang til høyt utdannet personell er god, informasjonstettheten stor og den samfunnsmessige infrastruktur er attraktiv.

Kunnskapsutvikling har også den egenskap at det er en additiv prosess med stordriftsfordeler i produksjon av ny kunnskap. Jo mer en aktør kan og jo flere aktører som kan koples sammen, desto lettere er det å utvikle nye innsikter. Ny kunnskap og ferdigheter har også den egenskap at den gjerne er «taus» og «klebrig», noe som innebærer at kunnskapen i hovedsak er knyttet til enkeltpersoner og til situasjoner der det ikke uten videre er lett å overføre innsikt fra en person til en annen. Langvarig dialog mellom individer er ofte nødvendig for å kople ulike innsikter og utvikle ny kunnskap. Kunnskap er også vanskelig å beskytte helt og fullt og tilflyter derfor også aktører som ikke har investert i kunnskapsutviklingen. Slike «spillover»-effekter er viktig for en hurtig spredning av ny innsikt og dermed for utvikling av ny kunnskap, men det er også en effekt som krever at kunnskapsprodusenter får tilsvarende tilførsel av andres kunnskap i retur. Institusjonelle og sosiale nettverk medvirker til dette. Geografisk og/eller institusjonell nærhet synes dermed å være viktige rammer for at slike sprednings- og utviklingsprosesser skal utvikles effektivt.

Dette er velkjente argumenter som nyttes for å forklare hvorfor informasjonsintensive aktiviteter synes å foretrekke en lokalisering i regioner der det er god tilgang til mangfoldig og kompleks kunnskap. Det er også argumenter som er nyttet for å forklare hvorfor større byer synes å ha fått en ny vitalitet i en globalisert verden. Slike byer (og da snakkes det gjerne om byer som er langt større enn norske regionsentra) bør ha en minste kritisk masse av aktører og vitale interne nettverk for informasjonsutveksling og kunnskapsutvikling (local buzz) samtidig som de er institusjonelt vel integrert i internasjonale nettverk (global pipelines) for tilgang til den nyeste kunnskap om eksempelvis produksjonsteknologi eller markeder (Bathelt, Malmberg & Maskell 2004). Koplingen mellom veletablerte produksjonsforetak, nyetablerte kunnskapsbedrifter, tjenesteprodusenter, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og finansielle aktører med risikovilje og teknologisk og markedsmessig innsikt, synes å være en vital faktor for å fremme et dynamisk foretaksmiljø i en konkurranseutsatt, kunnskapsbasert og internasjonalisert økonomi.

Hovedadministrasjonen for flertallet av norske storforetak ligger i Oslo. Begrunnelsen er flerfoldig. For det første er gjerne hovedkontor tillagt en rekke overordnede strategiske funksjoner i konsernet som medvirker til at innhenting og utveksling av informasjon er en viktig arbeidsoppgave. Dette skjer innad mot konsernets mange operative enheter så vel som mot omverdenen. Utvikling av konsernets overordnede styringssystemer, overvåkning av produksjon i egne enheter så vel som blant konkurrenter, finansiell sikring av drift eller ekspansjon, strategisk styring av framtidig utvikling osv. er typiske oppgaver som krever tilgang til informasjon og utvikling av ny kunnskap som igjen er basis for beslutninger. I så måte fungerer hovedkontor som noder i komplekse informasjons-nettverk der en både er koplet opp mot interne og eksterne aktører – lokalt, nasjonalt og internasjonalt (Jakobsen & Onsager 2005). Rekruttering og vedlikehold av en kompetent stab med høy utdanning og lang erfaring synes også å være lettere i Oslo-regionen. Regionens sentrale plassering i det norske kommunikasjonsnettverket er også en viktig lokaliseringsfaktor.

Mange KIFT-foretak har slike beslutningsenheter som sine viktigste kunder. I samarbeid med store kunder gjennomføres utvikling av nye IKT-baserte styringssystemer for hele konsernet. Et annet eksempel kan være utvikling av en ny strategi for å møte utfordringer i internasjonal konkurranse, utfordringer som internasjonale konsulentselskap har innsikt i. I begge tilfeller kreves det utstrakt dialog og samhandling for å komme fram til gode tiltak. En samlokalisering av brukere av kunnskapsbaserte tjenester og produsentene av disse tjenestene er derfor sannsynlig. Dette er igjen en viktig begrunnelse for hvorfor norske hovedkontor, ledende enheter i offentlige etater og store deler av KIFT-næringene er lokalisert i Oslo-regionen. Jakobsen og Onsager viser da også at hovedkontor i hovedstadsområdet i høyere grad «støtter» utviklingen av lokale KIFT-foretak enn det som er tilfelle i de andre storbyene. Samtidig påviser de at hovedkontor generelt sett i utstrakt grad samhandler med aktører utenfor landets grenser. Det lokale,

Litteratur:

Askildsen, T. & Halvorsen, K. 2005, Offentlige utviklingsagenter – tilfellet Oslo Teknopol. Kapittel 9 i Vatne, E. (red) 2005, Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Aslesen, H.W. & Isaksen, A. 2005, Kunnskapsintesive tjenester – en drivkraft for storbyenes næringsliv? Kapittel 7 i Vatne, E. (red) Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Bathelt, H., Malmberg, A. & Maskell, P. 2004, Clusters and knowledge: local buzz, global pipelines and the process of knowledge creation. Progress in Human Geography, 28, 1: 31–56.

Bowitz, E.A. & Pettersen, I. 2005, Nye drivkrefter og aktører i byutviklingen i Oslo. Kapittel 3 i Vatne, E. (red) Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Isaksen, A. & Vatne, E. 2005, Kunnskapssamfunnet, byvekst og politikk. Kapittel 10 i Vatne, E. (red) 2005, Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Isaksen, A. 2002, Den «nye økonomien» konsentreres til storbyene – eksemplet programvareindustrien i Oslo. Plan 4–5: 36–43.

Jakobsen, S.E. & Onsager, K, 2005, Hovedkontor i storbyene – funksjoner, lokaliseringsbetingelser og regionale effekter. Kapittel 6 i Vatne, E. (red) Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Langeland, O. 2005, Kunnskapsrik kapital – finansiering av innovasjon og entreprenørskap. Kapittel 8 i Vatne, E. (red) 2005, Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Leknes, E. & Lervåg, H. 2005, Næringslivets lokalisering og arealbruk i Bergen, Stavanger/Sandnes og Trondheim. Kapittel 4 i Vatne, E. (red) Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Leknes, E., Lervåg, H. & Male, B.E. 2002, Næringslivets lokaliseringsmønster og arealbruksutvikling i storbyene. Plan 4–5: 46–51.

Stambøl, L.S. 2005, Arbeidsmarkedsmobilitet og framveksten av kunnskapsbasert tjenesteyting. Kapittel 5 i Vatne, E. (red) Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Oslo-baserte informasjonsmarkedet er dermed viktig, men absolutt ikke enerådende.

De viser også at mange divisjonskontor eller selvstendige produksjonsenheter utenfor Oslo-regionen etterspør mer næringsspesifikk kompetanse i nærmiljøet, noe som kan medvirke til utvikling av høyt utviklede produksjonsnettverk slik vi eksempelvis kan observere rundt byggeverksted for olje- og gassinstallasjoner. Rendyrkede hovedkontor er i økende grad små enheter som i liten grad er involvert i produksjonsaktiviteter og viktige beslutninger rundt driften av disse. I den grad Oslo-regionen blir et rent administrasjonssenter er det derfor fare for at en mister viktig produksjons-kompetanse som er vitalt for nyskaping basert på forskningsbasert, radikal innovasjon innen eksempelvis bio- eller nanoteknologi.

Aslesen og Isaksen (2005) har i sin dybdeanalyse av KIFT-næringene valg å konsentrere oppmerksomheten om et utvalg organisasjonskonsulenter og programvareutviklere. Slike leverandører er viktige bidragsytere til nyskaping og effektivisering både gjennom implementering av nyere, men kjent teknologi hos kunden eller som bidragsyter i utvikling av ny, kundespesifikk kunnskap. De viser at denne sektoren i stor grad arbeider med prosjekter der kundens deltakelse er viktig. Nær samhandling med kunden, gjerne i kundes lokaler er derfor vanlig.

For de intervjuede aktørene utgjorde Oslo-regionen en tredel av markedet. Den Oslo-baserte konsentrasjonen av KIFT-næringene kan dermed ikke bare forklares med at de viktigste kundene er lokalisert her, men må suppleres med minst to forhold. For det første er en Oslo-lokalisering et godt utgangspunkt for å kunne kommunisere med kunder fra hele landet all den tid flyruter og vei-systemer nytter Oslo-regionen som et sammenbindende nav. På samme måte som Oslo blir det mest kostnadseffektive møtestedet for aktører fra hele landet, er regionen også det beste utgangspunkt for å minimalisere reisetid om en har enkel-prosjekter spredt over hele landet. For det andre er eksempelvis kundetilpasset programutvikling avhengig av et tett samarbeid mellom plattform- og programleverandører, IKT-konsulenter og etterfølgende driftsbaserte tjenester. Disse aktørene er gjerne samlet i Oslo-regionen og utgjør tilbudssiden. En nærhet til disse muliggjør smidig samhandling om prosjektutviklingen og bidrar samtidig til at aktørene er til stede «der ting skjer», hvor det er enkelt å få tilgang til ny informasjon og å kople sammen ulike kompetanser. I så henseende peker Oslo-regionen seg ut som en fordelaktig lokalisering for denne typen foretak.

Kunnskapsutvikling betinger også at lærdom fra et prosjekt overføres til andre kolleger og kommer til nytte i nye prosjekter. I stor utstrekning foregår slik kunnskapsoverføring som en viktig del av konsulentselskapenes interne kunnskapsoppbygging og kunnskapsutveksling. Programvareforetak i Oslo-regionen legger mer vekt på samspill med lokale partnere, bruker mer ressurser på FoU og synes å bidra til mer nyskaping enn det tilsvarende foretak i andre byer gjør. Det er med andre ord kvalitative forskjeller mellom KIFT-foretak i ulike storbyer. Generelt synes de mest nyskapende delene av denne næringen å foretrekke en Oslo-lokalisering, mens de mer rutinepregede og driftsnære virksomhetene er jevnere fordelt etter regional etterspørsel.

Kunnskapsbasert og innovasjonsdrevet næringsutvikling setter stor krav til læring, tilgang og absorpsjon av informasjon og evne til implementering av ny kunnskap og avlæring av gammel. Det krever også innsikt i framtidige markeder og konkurrenters strategiske valg. Samlet fører dette til en større usikkerhet enn hva foretak tidligere har vært vant med å håndtere. Dermed er det også en større risiko i å investere i nyskapende aktivitet uten kjent utfall. Jo mer radikal nyskapingen er, desto lenger tid må en forvente at det vil ta før investerte midler vil gi avkastning. Jo mer verdiene i foretaket er forbundet med immaterielle kunnskapsressurser, desto vanskeligere er det også å få en tradisjonell bank til å medvirke til finansiering av foretaket. Nyskapende aktivitet skjer gjerne gjennom etablering og utvikling av nye foretak. I slike tilfeller er det ofte en entreprenør som står i spissen for utviklingen, ikke bare av et spesifikt nytt produkt, men også av en ny organisasjon.

Finansiering av slike kunnskapsbaserte og innovasjonsdrevne foretak krever en kunnskapsrik kapital med høy risikovilje, en partner som kan vurdere mulighetene for det nye produktet noenlunde realistisk, kan bidra til nettverksbygging og finansiering og senere til oppkopling til en industriell partner som kan få produksjonen i gang og distribusjons- og markedskanalene på plass. Såkornfond, «bedriftsengler» eller venture fond er dermed nødvendige aktører for å få til en innovasjonsdrevet næringsutvikling (Langeland 2005).

I den grad ventureselskap går inn med finansiering i nye foretak, viser Langeland at dette også innebærer utstrakt bruk av nettverk og personlige, profesjonelle relasjoner både i utvelgelsen av de prosjektene en velger å gå inn i, og i tilførselen av ekstern kompetanse og finansielle ressurser som et slikt utviklingsprosjekt krever. Geografisk og sosial nærhet mellom investeringsselskap og det nye foretaket er derfor viktig. Både fysiske og relasjonelle forhold ved de større byene medvirker til at ventureselskaper lokaliserer seg her og at det ofte også er i slike miljøer at nye og kunnskapsbaserte foretak utvikles. Det er ikke nødvendigvis byen som produksjonsmiljø

(lokaliseringsfordeler) som er viktigst, men heller tilgang til generelle kollektive goder som kommunikasjonssystemer, stort marked, internasjonalt knutepunkt og tetthet av ulike institusjoner (urbaniseringsfordeler). Konsekvensene ved å misslykkes er også mindre i større byer på grunn av mer fleksible arbeidsmarkeder og mer effektiv gjenbruk av utstyr og kompetanse i annen virksomhet.

Byvekst, innovasjonspolitikk og regionale utviklingskoallisjoner

I økt utstrekning fungerer de større byene som møtested for beslutningstakere og som arena for kopling av ulike typer kunnskap som er nødvendig for å utvikle nye, gjerne immaterielle produkter. Det kan være nye IKT-baserte styringssystemer for produksjon, logistikk eller regnskap, design for nye kles kolleksjoner, kreativ markedsføring av handelsvarer eller produksjon av nyskapende TV-serier eller bøker. I utstrakt grad krever slike aktiviteter et nært samspill mellom kunde og ulike tjenesteleverandører. I økt utstrekning dreier dette seg også om kunnskap som ikke kan kjøpes i markedet, men som blir til i dialog mellom partnere. Storbyer har også et fortrinn som sted for refleksive handlinger3 av strategisk viktighet for større foretak.

Økt kunnskapsinnhold i produksjonen krever tilførsel av godt utdannet arbeidskraft som gjennom et offentlig utdannings- og forskningssystem har fått med seg frontkunnskap innen ulike og mangfoldige felt. Offentlige kunnskapsinstitusjoner har dermed en viktig oppgave i å utvikle og formidle generisk kunnskap som kan være grunnlag for nyskapende aktivitet i kommersielle selskap. I høy grad er forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner lokalisert til de største byene. De større byene synes dermed å ha en spesiell oppgave i utvikling av et kunnskapsbasert næringsliv.

Gitt den ressursinnsats og de komplekse nettverk som skal til for å utvikle ledende forskningsmiljø og evner til å kommersialisere forskningsbasert kunnskap, er ikke dette noe som kan utvikles over alt i et lite land som Norge. Slike prosesser kan heller ikke planlegges, men må i hovedsak utvikles over tid i et tett samspill mellom mange og ulike aktører. Mange samfunnsprosesser synes dermed å fremme storbyvekst på bekostning av en mer regionalt spredt næringsutvikling. Samtidig er det ikke slik at all økonomisk aktivitet trekker mot de største byene. Kreativitet og nyskapende virksomhet foregår også i mindre samfunn.

Kunnskapsutvikling og kreativitet kan derimot ikke vedtas politisk. Virkemiddelinnsats og offentlige institusjoner kan ikke i seg selv skape nye kommersielle produkter, det er det kun de parter som er direkte involvert som kan gjøre. Offentlige instanser kan heller ikke velge ut de innovasjoner som vil lykkes. En slik seleksjon foregår primært gjennom konkurranse og markedstilpasning. En politikk for nyskaping må derfor primært stimulere miljøer som i seg selv har muligheter for å lykkes i en internasjonal konkurranse.

Litteratur forts:

Vatne, E. 2002, Storbyene: Arena for en «ny» økonomi? Plan 4–5: 24–35.

Vatne, E. 2004, Kunnskapsoversikt. Osloregionens betydning som senter for næringsutvikling. Samfunns-økonomisk debatt 17/04. Bergen: Norges Handelshøyskole. Institutt for samfunnsøkonomi. www.nhh.no/sam/debatt/

Vatne, E. (red) 2005, Storbyen i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsutveksling og nyskaping. Oslo: Spartacus Forlag.

Virkemidler for en regional, innovasjonsdrevet næringsutvikling er en viktig del av en kunskaps-basert næringspolitikk. Et relevant bidrag fra det offentlige kan være tiltak for økt samhandling mellom lokale aktører gjennom eksempelvis regionale utviklingskoalisjoner. Oslo Technopol er et eksempel på en slik institusjon som primært skal opptre som katalysator og koordinator for nyskapende aktiviteter i Oslo-regionen (Askildsen & Halvorsen 2005).

Noter:

1 Inkluderer næringene telekommunikasjon, informasjonsteknologi, hjelpe-virksomhet til finansielle tjenesteyting, forskning og utviklingsarbeid og konsulent og rådgivningstjenester under annen forretningsmessig tjenesteyting.

2 Programproblem som medførte svært store utskiftninger av datautstyr og -systemer i perioden før år 2000.

3 Handlinger som er basert på utstrakt innhenting av informasjon, refleksjon over mulige utviklingsløp og strategiske valg på basis av slike analyser.

Staten kontrollerer samtidig de viktigste virkemidlene for en innovasjonsdrevet økonomisk politikk. Staten eier og finansierer viktige forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Staten via Innovasjon Norge styrer de viktigste finansielle virkemidler for spredning av teknologisk kunnskap eller skattemessige insentivsystem for fremme av FoU i foretakene. En effektiv innovasjonspolitikk vil derfor ligge i grenselandet mellom en nasjonal næringspolitikk basert på nyskaping og en politikk for å fremme nærings- og velferdsutvikling i regionene. Lokalt forankrede nærings- og kunnskapsmiljøer har stor betydning for å stimulere nyskaping i foretak. Slike miljøer er ulikt sammensatt og står overfor ulike utfordringer. En regionalt differensiert innovasjonspolitikk er derfor viktig (Isaksen og Vatne 2005).

Oppsumering

Vi har argumentert for at storbyene har en viktig funksjon som sentre for kreativitet og kunnskapsutvikling og at storbyenes innovasjonsfordeler først og fremst finnes i de «intellektuelt» orienterte deler av industri- og tjenesteproduksjon. Er det slik, vil en politikk for å hindre vekst i de større byene fort kunne bli kontraproduktiv.

Storbyene har en viktig funksjon som arena for utvikling av en sosial organisering av kunnskapsøkonomien, en økonomi som er basert på kompleks læring og vedvarende tilpasninger til endringer i omgivelsene. Det er med andre ord de muligheter slike territorielle arenaer gir for et fleksibelt samspill mellom mange aktører i kunnskapsutvikling og nyskaping som er viktig.

Gitt den intense internasjonale konkurranse som foregår på dette området, er det viktig at Norge tar i bruk de beste kunnskapsressursene nasjoner råder over. Storbyene inngår i denne ressursbasen.