Storbyene har i de senere årene opplevd en sterk befolkningsvekst og en tilsvarende ekspansjon i servicenæringene, mens distriktene preges av stagnerende primær- og sekundærnæringer og stabilt eller synkende folketall. En ny sentraliseringsbølge synes å være på vei, noe som har ført til fornyet debatt om distriktenes framtid og byenes rolle i regionalpolitikken.

Forskningsprogrammet «Butvikling – drivkrefter og planleggingsutfordringer», som avsluttes i år, har sett nærmere på hvordan samfunnsmessige endringskrefter i vid forstand (tekniske, økonomiske, sosiale, kulturelle) samvirker og medvirker til urban transformasjon, både med hensyn til romlig organisering og arkitektonisk form.

Dette nummeret av PLAN inneholder to bidrag fra Byforskningsprogrammet, knyttet til henholdsvis økonomiske og sosio-kulturelle aspekter ved byutviklingen. I et kommende nummer vil vi bringe ytterligere bidrag fra programmet, som vil belyse andre sider ved byenes transformasjon.

En hovedkonklusjon fra Byforskningsprogrammet er at byene fungerer som sentre for den kompetanse- og kunnskapsbaserte veksten innen vareproduksjon og service, mens enklere og mer rutinisert produksjon flytter til distriktene, i økende grad også ut av landet.

Framover vil globaliseringen og den videre utviklingen av kunnskapssamfunnet skape nye utfordringer for alle regioner – og næringer – i landet. Evne til omstilling og fornyelse blir viktigere, og kompetanseutvikling og nyskaping vil være avgjørende for fortsatt vekst i økonomien. Her vil storbyene ha klare fortrinn gjennom et stort lokalt arbeidsmarked og nærhet til spesialiserte og kompetanseintensive nærings- og kunnskapsmiljøer.

Også regjeringens nylig fremlagte regionalmelding, St.meld. nr. 25 (2004–2005) Om regionalpolitikken, konkluderer på liknende vis: «Dei mellomstore og mindre byane bør vere viktige motorar for regional utvikling i sitt omland, på samme måte som storbyområda bør vere motorar for utviklinga i landsdelane, og Osloregionen for heile landet. Eit godt samspel mellom senter og omland på alle nivå er derfor viktig» (s. 9).

Foruten å understreke byenes rolle som «motorer» i den økonomiske utviklingen på ulike geografiske nivåer, peker meldingen på betydningen av samspill mellom senter og omland. De er gjensidig avhengig av hverandre, med komplementære roller i den regionale utviklingen.

I Norge har imidlertid forholdet mellom by og land vært så politisert at forskning omkring regional utvikling har vært organisert i to ulike programmer – et for by og et for land – i tillegg til at det lages egne regionalmeldinger og storbymeldinger. Ved siden av Byforskningsprogrammet har det løpt et eget Regionalforskningsprogram (se PLAN 2/2004). Det skulle bringe fram kunnskap om regionale utviklings- og omstillingsprosesser, men uten at storbyene og deres betydning for den regionale utviklingen ble tatt opp.

Hvis vi ønsker å påvirke drivkreftene bak den regionale utviklingen, trenger vi kunnskap om storbyene og deres utviklingsdynamikk. Et første skritt for å utvikle en ny og helhetlig regionalpolitikk i Norge bør derfor være å lage ett felles by- og regionalforskningsprogram, i stedet for å fortsette med separate programinnsatser.

Jens Fredrik Nystad

Redaktør