Globale endringskrefter har store konsekvenser for byers funksjonsdyktighet, sosialt liv og for de utfordringene en bærekraftig utvikling representerer. Internasjonalisering av økonomi og teknologi stiller nye krav til politiske prosesser og strategier for planlegging og gjennomføring. Deregulering, markedsorientering og teknologiske innovasjoner tvinger fram nye roller og endret oppgavefordeling mellom offentlig sektor – politisk og administrativt – næringsliv og det øvrige sivile samfunn.

Omstillingen fra det vi kan kalle 'government' til 'governance' skjer verden over. Den er dels ideologisk begrunnet og dels en praktisk nødvendighet for å fange opp kompleksiteten i styringsprosessene. Mange byer har de siste tiårene utviklet governance- strategier for å supplere tradisjonelle plan- og gjennomføringsmodeller. Nye styrings- og samarbeidsformer er etablert for å sikre infrastruktur, boligtilbud og fellesfunksjoner og bærekraft. Dette omfatter alt fra strukturelle grep på nasjonalt og regionalt nivå, til lokale og situasjonsbestemte løsninger.

Hva har nye strategier og arbeidsformer betydd for myndighetenes mulighet til å styre byer i bærekraftig retning? Har det utløst de investeringer byene trenger? Sikres demokratisk innflytelse?

Tidligere i høst var Oslo kommune arrangør av IFHPs verdenskongress for planleggere, med nettopp «Governance for Urban Change» som tema. Kongressen gav vel ikke noen helt entydige svar på spørsmålene ovenfor, men dét var heller ikke å vente med tanke på hvor forskjellige både planutfordringene og selve planprosessen er i ulike land.

Governance er imidlertid kommet for å bli, også i Norge. Og som Rolf Jensen skriver i dette nummeret av PLAN, kan det føre til en utvidelse og forbedring av demokratiet, forutsatt at ikke smale særinteresser tar over. Utfordringen blir å ta i bruk mer kommunikative prosesser som involverer flere, og med anvendelse av forhandlinger og avtaler. Dessuten kombinere forretningsinnstilling med virkelig makt til demokratiske nettverksløsninger.