• Det regionalpolitiske regimeskiftet - tilfellet Noreg. Roar Amdam og Oddbjørn Bukve (red).

  • Mennesker, steder og regionale endringer. Nina G. Berg, Britt Dale, Hans K. Lystad og Anders Løfgren (red).

  • Regioner i utakt. Knut Onsager og Tor Selstad (red).

  • Innovasjonspolitikkens scenografi. Nye perspektiver på næringsutviklingen. Peter Arbo og Hallgeir Gammelsæter (red).

Alle utgitt på Tapir akademiske forlag, 2004.

 

Regionalforskningsprogrammet REGUT (REGional UTvikling) ble avsluttet i våren 2004 (se PLAN 2/2004). Hva forteller de fire formidlingsbøkene fra programmet om den regionale utviklingen i Norge? Det viktigste funnet er at regionalforskerne har oppdaget storbyene. Men det er trolig vanskeligere å svelge for regionalforskerne at det de ønsker av reformer, lettest lar seg gjennomføre gjennom EU-medlemskap.

La oss anta at det i Oslo sitter et nettverk nasjonale strateger som arbeider langsiktig med mål for hvordan Norge bør utvikles de neste 10-20 årene. Nettverket består av personer innen politikk, byråkrati, forskning og utdanning og toppskiktet i næringslivet. Man er skjønt enige om at regional- og distriktspolitikken i Norge er utdatert. Den er verken egnet til å skape regional balanse, eller nødvendig vekstkraft i regionene. Det hersker en viss usikkerhet om strategien. Mens strategien tar form, nedsettes Distriktskommisjonen og et regionalforskningsprogram.

I Norge har vi et stort regionalforskningsmiljø, hovedsakelig spredt rundt om på våre høgskoler og regionale forskningsstiftelser. Miljøet er i stor grad dominert av samfunnsgeografer, men også sosiologer, statsvitere, demografer og økonomer er med. Et lite utvalg av disse, det vil si 20-30 forskere, får prosjektmidler og kan fordype seg i regionale problemstillinger i en 2-4 års periode.

Et regionalforskningsprogram er nyttig av flere grunner. Det er alltid greit å få en oppdatert virkelighetsbeskrivelse, selv om strategene for lengst har informasjonen de trenger. Det viktigste med programmet er først og fremst at det gir et inntrykk av hvor den distriktspolitiske intelligentsiaen står for

skernes virkelighetsbeskrivelser og politiske anbefalinger. Jeg har selv deltatt på begge sider av bordet i slike prosesser, både som forsker i flere regionalforskningsprogrammer, og senere som prosjektleder i forbindelse med utarbeidingen av stortingsmeldinger om regional- og distriktspolitikken1. Kampen om innflytelsen på både virkelighetsbeskrivelsen og det politiske innholdet i meldingsarbeidet er intens, både internt i departementet, og mellom departementene (KRD og NHD) og noen ganger i regjeringen i sluttfasen.

I Norge er forholdet mellom by og land så politisert at forskning omkring regional utvikling har vært organisert i isolerte by- og regionalforskningsprogrammer, i tillegg til at det lages egne regionalmeldinger og storbymeldinger. Ved siden av REGUT har det løpt et eget byforskningsprogram, «Byutvikling - drivkrefter og planleggingsutfordringer» (avsluttes i 2005), der tiden. Et regionalforskningsprogram fungerer i så måte primært som en politisk værballong. Regionalforskerne utgjør den innerste, men også den mest innflytelsesrike sirkelen i det politiske miljøet i distrikts-Norge. Regionalforskerne er gjennom sine «nøytrale» og «objektive» posisjoner de fremste premissleverandørene. De produserer fakta, kunnskap og politiske poenger til journalister, fylkes- og lokalpolitikere og alle som har interesse av å forsvare det eksisterende regional- og distriktspolitiske paradigmet.

Hva forteller så forskningsprogrammet REGUT oss om den regionale utviklingen? Og mer interessant: Hva forteller det om den distriktspolitiske situasjonen og mulighetene for å oppnå en modernisering av regional- og distriktspolitikken i Norge?

Forskningsprogrammet Regional Utvikling (REGUT)

Programmet varte i perioden 1999-2003, med en avsluttende konferanse i Trondheim våren 2004. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) representerer den viktigste statlige pengesekken, og grunnen til dette er at regionalforskningsprogrammene inngår som kunnskapskilder og premissleverandører til stortingsmeldingene om regional- og distriktspolitikken. REGUT vil helt sikkert stå for mye av råstoffet til regionalmeldingen som skal presenteres for Stortinget våren 2005.

Det pågår imidlertid mye uavhengig politikk-utviklingsarbeid i departementene i etterkant av programmene, og en kan derfor ikke uten videre slutte direkte hva stortingsmeldingen vil innholde av politiske signaler bare ved å lese regionalforskernes virkelighetsbeskrivelser og politiske anbefalinger. Jeg har selv deltatt på begge sider av bordet i slike prosesser, både som forsker i flere regionalforskningsprogrammer, og senere som prosjektleder i forbindelse med utarbeidingen av stortingsmeldinger om regional- og distriktspolitikken 1 . Kampen om innflytelsen på både virkelighetsbeskrivelsen og det politiske innholdet i meldingsarbeidet er intens, både internt i departementet, og mellom departementene (KRD og NHD) og noen ganger i regjeringen i sluttfasen.

I Norge er forholdet mellom by og land så politisert at forskning omkring regional utvikling har vært organisert i isolerte by- og regionalforskningsprogrammer, i tillegg til at det lages egne regionalmeldinger og storbymeldinger. Ved siden av REGUT har det løpt et eget byforskningsprogram, «Byutvikling drivkrefter og planleggingsutfordringer» (avsluttes i 2005), der undertegnede er programkoordinator. Byforskningsprogrammet har allerede bidratt med viktig oppdatering av virkelighetsforståelsen om byenes rolle og regional utviklingsdynamikk, noe som blant annet har kommet til uttrykk i stortingsmeldingen «Om utviklingen av storbypolitikk» (St.meld. nr. 31, 2002 2003). Flere av forskerne har bidratt i begge programmene uten at dette har redusert nevneverdig schizofrenien i politikken.

Det jeg skal gjøre i denne artikkelen er, på grunnlag av de fire oppsummeringsbøkene fra REGUT, å gi en vurdering av hva programmet har oppnådd som forskningsprogram. Dernest vil jeg gi en tolkning av politiske signaler det sender ut når det gjelder mulighetene for å modernisere regional - og distriktspolitikken og den regionale organiseringen i Norge i årene som kommer.

I REGUTs programplan heter det at en «gjennom tverrfaglig forskning i nokre utvalde område i kombinasjon med tematisk forskning, [skal] utvikle områdespesifikk, komparativ og overførbar kunnskap om lokale og regionale tilhøve, behov, utfordringer, utviklings- og omstillingsprosessar, samhandling mellom aktører, kulturelle vilkår for utvikling med mer. Kunnskapen skal gjøre lokale og regionale aktører betre i stand til å utvikle og gjennomføre regionalpolitiske mål og tiltak».

Programmet har vært organisert gjennom en rekke parallelle aktiviteter og prosjekter. Det viktigste grepet er todelingen med tematiske prosjekter innen næringsutvikling, betydningen av sted, politikk og planlegging, og områderettede prosjekter hvor en har gjennomført helhetlige analyser av utfordringer og utviklingsarbeid i fem utvalgte regioner. La oss ta for oss de enkelte bøkene i noe mer detalj.

«Det regionalpolitiske regimeskiftet - tilfellet Noreg»

Denne boka ble gitt ut først (i januar 2004, redigert av Oddbjørn Bukve og Roar Amdam). Den begynner med en politikkanalyse av endringene i regionalpolitikken i Europa, inkludert Norge. Kort fortalt handler regimeskiftet om det som oppfattes som krisen for den fordelingsorienterte eksogene (vekst generert utenfra) utviklingsmodellen og om overgangen til en innovasjonsorientert endogen (vekst generert innenfra) utviklingsmodell.

Eksogen eller endogen vekst?

Den eksogene modellen var preget av en politikk for industriell konkurransedyktighet basert på fordistiske prinsipper (masseproduksjon), og den hadde sin glansperiode i Norge fra midten av 1930- tallet til slutten av 1970-tallet. Virkemidlet var en aktiv stat (top down) som både tok ansvar for vekst- og fordelingspolitikken. De fleste regionalforskere regner dette som gullalderen i norsk regional og distriktspolitikk.

Den endogene modellen tvinger seg fram som følge av globaliseringens herjinger i europeisk industri, via statsfinansielle kriser, fram til keynesianismens sammenbrudd på begynnelsen av 1970- tallet (i Norge kom dette regimeskiftet noe senere). På ruinene vokser det endogene paradigmet fram på 1980-tallet i EU-landene. Hovedideen er at regionenes evne til å utløse egne vekstimpulser (bottom up), basert på egne ressurser, blir forsøkt satt i system. EUs regionalpolitikk, med innføringen av de massive strukturfondsprogrammene, blir det viktigste konkrete grep. Midlene skal helst matches med private investeringer, og prosjektene er utviklingsorienterte.

I norsk regional- og distriktspolitikk ble det endogene paradigmet først erkjent retorisk som gjeldende teori, med St. meld nr. 31 (1996-97).

Om ikke overraskende, så i alle fall avslørende, omtales ikke betydningen av byenes rolle som motorer i endogene, regionale utviklingsprosesser. Byenes rolle som motorer i den regionale økonomien er imidlertid et av de sentrale poengene i den internasjonale litteraturen på dette feltet (Halvorsen 1993).

Litt til alle eller konsentrert satsing?

Deretter følger en rekke tematiske kapitler. Håvard Teigen tar opp det kontrafaktiske problem: Hva ville ha skjedd dersom vi ikke hadde hatt noen regional- og distriktspolitikk? Dette er det selvfølgelig vanskelig å svare på, og Teigen glir derfor over i mer forskbare problemstillinger: Hvilke fortrengnings- og transaksjonskostnader har ulike virkemidler? Hvilke virkemidler er mest effektive for å oppnå gitte målsettinger?

Til tross for Teigens innledende vitenskapsfilosofiske anfektelser, hvor konklusjonen er at det er lite vi vet sikkert (ikke ukjent funn fra filosofien), ender Teigen likevel opp med et sterkt forsvar for den differensierte arbeidsgiveravgiften. Denne tvinger som kjent EU nå Norge til å legge om. Lavere avgifter og avgiftsfritak på arbeidskraft i distrikts-Norge betyr at staten taper mellom 6 og 8 milliarder kroner årlig i form av tapte skatteinntekter. Fordelen med virkemidlet er ifølge Teigen (og her har han god støtte hos nyklassiske økonomer i Finansdepartementet) at det er effektivt å administrere, det krever få byråkrater. Liberalistiske økonomer liker også at det er næringsnøytralt. Spørsmålet er hvor mange milliarder i tapte skatteinntekter staten skal akseptere for å slippe å bruke mer målrettete og strategiske virkemidler? Hvor lurt er det å smøre midler tynt utover med «litt til alle», når alle andre land konsentrerer satsingen der de har sine sterkeste forutsetninger?

Støtte til «solnedgangsnæringer»

Det mest pussige her er likevel at Teigen og store deler av regionalforskningsmiljøet ikke ser hvilke skadevirkninger den reduserte arbeidsgiveravgiften har. Effekten av ordningen som ble innført i 1975, har vært (som hensikten var) å gjøre arbeidskraften billigere i distriktene, relativt i forhold til byene. Som følge har også den regionale arbeidsdelingen og spesialiseringen av produksjonen ført til at mer arbeidsintensiv produksjon har blitt kanalisert til distrikts-Norge. Dette har imidlertid gitt en «innlåsning» og overrepresentasjon av «solnedgangsnæringer». Det er denne næringsstrukturen distrikts-Norge sliter med i dag.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften medvirker til at distriktene er spesielt sårbare for den tiltagende globaliseringen av nettopp arbeidsintensiv produksjonsvirksomhet. Redusert arbeidsgiveravgift vil ikke forhindre at norsk arbeidskraft priser seg ut i dagens globaliserte verden. Arbeidsplasser flyttes i økende grad til Litauen, eller Kina for den saks skyld. I det kontrafaktiske perspektivet - som nå også er i ferd med å bli et reelt valg for framtiden - burde regionalforskerne spørre seg hvordan 6-8 milliarder kroner pr. år i stedet kunne brukes til å øke distrikts-Norges muligheter til å overleve i kunnskapsøkonomien.

Det samme poenget gjelder også landsbrukspolitikken. Landbrukspolitikken er den mest ekstremt pregede eksogent styrte næringen i Norge. Agnar Hegrenes viser i sitt kapittel hvordan det jordbruksavhengige distrikts-Norge (innlandet) avhenger av både skjermingen for import og massive subsidier. Hegrenes går ikke inn på hva som vil kunne skje når WTO-avtalene implementeres, men det har vært gjenstand for en mengde studier tidligere,

blant annet i tidligere i regionalforskningsprogram (se f.eks. Halvorsen 1994). Her burde REGUT kanskje ha bidratt mer offensivt til utviklingen av endogene løsninger, men i stedet er konklusjonen relativt tafatt, i retning av at «landbrukspolitikken er viktig». Et interessant poeng som naturlig nok ikke er tatt med i denne analysen, er at når en ny WTO-avtale inngås, forsvinner de tyngste argumentene for jordbruket og innlands-Norge til å stå utenfor EU.

Paul Olav Berg er i sitt kapittel opptatt av maktens geografi og statliggjøringen av funksjoner. Han er på sporet av nasjonale strateger i Oslo. Det er interessant lesning og stort sett riktig observert.

Regionalplanleggingens vilkår

Boka innholder også et knippe kapitler om den regionale planleggingens vekst og fall. Ytterpunktene er representert ved lokal Agenda 21 som Kjell Harvold nærmest presenterer som en totalt uforpliktende retorisk øvelse og med tilsvarende effekt.

Jeg får nesten det samme inntrykket når jeg leser Ulla Higdem og Terje Skjeggedals kapitler om fylkesplanleggingen i Norge. Problemet med disse kapitlene er at dette er gammelt nytt og dokumentert gjentatte ganger tidligere. Higdems forslag til forbedringer av samspillet mellom det sentrale og det regionale nivået, med gjennomføring av mer forpliktende forhandlinger mellom det regionale nivået og det statlige nivået, er utmerket og riktig vei å gå. Det er det samme som EU foreskriver, og den europeiske tendensen. Spesielt Frankrike ligger langt framme på dette feltet. Dette er imidlertid for lengst utredet av både MD og KRD (se f.eks. Halvorsen 1997, 1999).

Poenget er at Finansdepartementet ikke liker en slik maktforskyvning til andre departementer eller til regionene. Det er med andre ord foretatt politiske valg og makta ønsker å gå mottsatt vei; mindre plan og langsiktige forpliktelser. Finansdepartementet ønsker snarere det som sosialøkono- mene betegner som «frihetsgrader», som i praksis betyr årlige budsjetter (med revidert statsbudsjett hvert halvår), med den politiske støy og manglende forutsigbarhet og merarbeid dette medfører for alle (inkludert de slitne byråkratene i Finansdepartementet). Den siste spikeren i kista for regionalplanleggingen kom i år (etter at bøkene ble gitt ut), hvor det nå legges opp til egengodkjenning av fylkesplanene. Som «ny regionalforskning» blir dette derfor relativt uinteressant. Som politisk utsagn kan det imidlertid være nyttig å konstatere at den distriktspolitiske intelligentsiaen unisont er tilhenger av mer forpliktende og reell planlegging. Neste skritt er å få plantilhengerne til å erkjenne at dette kommer ikke i Norge før vi blir medlem av EU. Den kamelen kan bli vond å svelge.

Flere av artiklene i denne boka (og de andre) er opptatt av regionalplanleggingens vilkår og regionalismeproblematikken. Oddbjørn Bukve er selv inne på dette i sitt kapittel. Etter først å ha vært innom geografenes æresrunde, om de ulike regionbegrepene, analyserer han de nye landsdelsinitiativene i et statsvitenskapelig perspektiv. Vestlandsregionen får naturlig nok mest oppmerksomhet (siden Bukve er fra Sogndal), men her gis også en detaljert beskrivelse av maktkampene i og omkring de andre landsdelene. Det er gravd relativt dypt i materialet og analysen er eksplisitt politisk; det er Høyre som får ansvaret for å bremse utviklingen mot sterkere og folkevalgte landsdelsregioner og som ønsker å innføre et tonivå-system.

Bukve identifiserer også et annet interessant skisma, den mellom moderniseringsregionalister og motstandsregionalister. Begge gruppene vil ha sterkere regioner, men der den første vil ha større og mer slagkraftige regioner (landsdeler) etter europeisk modell, er den sistnevnte skeptisk til sentraliseringseffektene av større regioner. Motstandsregionalistenes strategi er derfor å forsvare eksisterende fylkeskommuner. Bukve påpeker imidlertid at fylkeskommunene har kommet på defensiven, og vi får neppe en levedyktig norsk regionalisme før regionalister av begge typer er i stand til å utforme felles strategier. Det kommer ikke fra Bukve noe konkrete innspill til en slik allianse.

Kapitlet til Olaf Foss, Steinar Johansen, Mats Johansson og Bo Svenson sammenligner regionalpolitikken i Norge og Sverige og gir en pekepinn på hvilken retning Norge bør utvikle seg, selv om Finland kanskje er mer interessant som rollemodell. Dette er også relativt velkjent stoff og dokumentert mange steder tidligere (se f.eks. Veggeland 2003, eller NORDREGIOs publikasjoner). Forfatterne kommer også inn på omleggingen fra fordelingspolitikk til vekstpolitikk i Sverige på 1990-tallet og koblingene til EUs strukturfondsprogram, en mer aktiv bruk av FoU i utviklingen av regionale sentra (endogen vekst), samt bruken av regionale vekstavtaler (tillväxtavtaler) som gir bedre forutsigbarhet og større grad av sektorsamordning.

Kapitlene til Roar Amdam, Arild Gjertsen og Henrik Halkier gir gode illustrasjoner og først og fremst teoretiske begrunnelser for hvorfor forpliktende avtaler er nødvendig dersom en ønsker å styrke den regionale utviklingen. Governance, interaktiv flernivåstyring, heterarkier, multiaktørsystemer, nettverkssamfunnet, offentlig og privat partnerskap, er alle begreper som beskriver en stadig mer kompleks virkelighet. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest disse kapitlene er om fylkeskommunene har den nødvendige kompetanse, legitimitet, ressurser og tillit i de regionale innovasjonssystemene til å få disse komplekse nettverkene

til å fungere? Svaret avhenger vel egentlig om de nasjonale strategene ønsker å gi fylkeskommunene denne muligheten eller om vi ikke må opp et nivå - til landsdelene.

Motstandsregionalistene liker tydeligvis ikke denne tanken og trekker i de påfølgende kapitlene fram, etter beste evne, solskinnshistorier om fylkeskommunenes små og store seire innen regionale partnerskap. Oddbjørn Bukve, Torjus Bolkesjø og Knut Onsager beskriver prosjekter og nettverk i Rogaland, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Vestfold og Østfold. De må likevel innrømme at mye av forklaringen til veksten skyldes Stavanger og Oslo. Unntaket er som vanlig Nord-Vestlandet (Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal) som klarer seg rimelig bra uten storbyer i nærheten.

«Mennesker, steder og regionale endringer»

Hovedmålet i regional- og distriktspolitikken har lenge vært å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret2. Hvorfor tillegges bosettingsmønsteret så stor betydning i norsk regional og distriktspolitikk?

En sentral del av regionalforskningen har alltid har vært å beskrive og forklare regionale befolkningsstrømmer. Innenfor den tradisjonelle og materialistiske forståelsesmodellen velger folk primært bosted ut i fra inntekt eller forventninger om framtidig inntekt (studievalg). Derfor har analyser av produksjonsforholdene og utviklingen i basisnæringene alltid spilt en stor rolle i regionalforskningen. Dette bildet er i ferd med å bli mer uklart, og det kan nå virke som om forholdene i overbygningen, det vil si kulturelle faktorer, får stadig større betydning. For eksempel valgte nesten alle mine venner fra Fauske i Nordland å flytte til Oslo på 1980-tallet (noen flyttet også til de andre storbyene), selv om de hadde godt betalte jobber i industrien i Salten. Begrunnelsen var rett og slett at det ble for kjedelig på Fauske.

I HONARO-programmet (HOvedstadsregionens NAsjonale ROlle) ble kulturelle faktorers betydning for flyttebeslutninger kvantifisert (Pedersen 2000). Det gikk her fram at det kulturelle er i ferd med å bli vel så viktig flyttemotiv som de tradisjonelle variablene «arbeid» og «utdanning». Flere av områdestudiene i REGUT dokumenterer mer generelt at mange distriktskommuner hverken mangler arbeidsplasser eller rimelige boliger, men ungdommen flytter likevel. Det er også et økende problem at tilbakeflyttingen svikter.

I boka «Mennesker, steder og regionale endringer» (gitt ut i 2004 mars, med redaktørene Nina Gunnerud Berg, Britt Dale, Hans Kjetil Lysgård og Anders Löfgren) har forskerne begravd seg i tematikken og forsøker å gi svar på spørsmålet: Hva betyr «kultur» og «sted» for den regionale utviklingen?

Kulturens og stedets betydning

Kultur er så mangt. Det handler ikke bare om spekteret mellom fotball og det finkulturelle, men også det mer diffuse skismaet mellom «urban kultur» - versus «bygdekultur». Mange regional- og bygdeforskere forsøker i denne boka å få fram hva som er det unike og gode med bygdekulturen. Problemet er at forskerne har store problemer, både med begrepet «bygd» og med «kultur». Kulturens globalisering gjør at bygdelivet og bylivet blir svært like på mange områder. Vi kaster bort like mange timer foran tv-en, og ungdommen over hele landet hører på P3 for å holdes oppdatert på hva som er kult. Vi leser de samme tabloidavisene fra Akersgata, enten vi bor i Oslo eller på Snåsa.

Forskerne forsøker derfor å finne nytt teoretisk og ideologisk grunnlag for det hellige bosettingsmålet. Dette har åpnet opp for «stedsforskning», hvor poenget er å finne fram til stedets dypere betydning. Det er underforstått at stedet der en er født og vokser opp har grunnleggende betydning og verdi for menneskets identitet og senere bostedsvalg. Postulatet er essensielt for videreføringen av regionalpolitikken, for en kan ikke lenger bruke den kalde krigen, leveransesikkerhet eller ressursutnyttelse som begrunnelse. Det som står igjen er stedets egenverdi, og hvis den også ryker, hvorfor skal vi så opprettholde målsettingen om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret?

Akademisk korrekt innleder boka med dypere teoretiseringer om hva fenomenet «sted» er. Her beveger vi oss inn i samfunnsgeografenes mest private rom, hvor ikke alt egner seg for offentligheten, og det advares mot sterke scener. Enkelte går helt til kjernen, til selve forståelsen av det romlige og hva rom er. Hva skal man f.eks. mene når det slås fast at: «en navlestrengslogikk bryter med forståelsen av grenser som noe absolutt. Eksempelvis er morskroppen både et sted i seg selv og et sted for andre - et sted i et sted. Det betyr at det er mulig å holde fast ved morskroppen som utgangspunkt for en annerledes stedsforståelse, som ikke innebærer en fiksering av sted, men endring, flyt og tilstander av bevegelse, flytende hendelser og pulserende liv. Sted blir dermed verken åpent eller lukket, verken uendelig eller fullstendig i betydningen enhetlig. Sted blir skapelse, overskudd og en flytende positiv forskjellighet».

Tåkeprat?

Hvor det blir av far i dette perspektivet, kan man jo lure på. Samfunnsgeografene glir her over i noe som er tilnærmet poesi, men som fort kan oppfattes som den samme tåkepraten som kjennetegner deler

av arkitekturfaget, hvor sted og form tillegges (for) stor forklaringskraft for menneskets identitet og liv. De støtter seg i (for) stor grad til mange av de samme internasjonale teoretikerne på feltet. Pussig nok ser man ingenting til vår egen Christian Norberg-Schulz, som opparbeidet seg et internasjonalt navn innen stedsforskningen. Norberg-Schultzs teorier omkring genius loci innebærer jo nettopp at stedet og stedets arkitektur ikke bare gjenspeiler og uttrykker stedets sosiale og kulturelle normer, det virker formende også på menneskene, de identifiserer seg med stedet (se f.eks. Norberg-Schulz 1994).

Det er uklart hvor sterke disse mekanismene er. Den mest grunnleggende kritikken av Norberg-Schulz, og dermed av stedsforskningen, fremsettes av Jan Bengtson (1994) som påpeker at: «ju mer platsen betyder för identiteten, och jo mindre andre faktorer betyder, desto inskränktare person».

For forskernes blir det viktig å avdekke de mobile ungdomsgruppenes preferanser. De sliter tydeligvis med å tolke informasjonen, for hva skal man si til følgende: «Med det mentale rom som eneste form for romlighet reduseres kunnskap om rom til en diskurs om diskurser som riktignok kan være nyttig for å skape innsikt i den subjektive produksjon av kunnskap, men som samtidig bygger på en forutsetning om at det som er forestilt/representert definerer det som er virkelig tilstede i den sosiale verden».

Dette gir, med noe refleksjon og gjenntatte lesninger etter hvert mening, men det er ikke så lett å se hvordan denne innsikten skal «gjøre lokale og regionale aktører betre i stand til å utvikle og gjennomføre regionalpolitiske mål og tiltak», som det heter i REGUTs hovedmål. Kanskje burde slike formuleringer ha vært luket ut av en formidlingsbok? Jeg er også i tvil om ungdommen reflekterer så dypt over dette.

Jens Christian Hansen kommer oss til unnsetning lenger ut i boka, i sitt kapittel om Rjukan, der han kort og godt beskriver denne grenen av samfunnsgeografien som: «Den dominerende faglige tilnærmingsmåten blant dem som i dag er opptatt av ungdoms forhold til sted, består i å analysere stedene slik de fortoner seg inne i hodene på dem som bor der».

Bygdas begrensninger

Når vi etter hvert får tilgang til hva som rører seg her, avtegner det seg et relativt dystert bilde. Eli Jeanette Fosso gir i sitt kapittel noen smakebiter fra hva denne forskningen har avdekket, i sine intervjuer av bygdeungdom, eksempelvis ved følgende sitat: «I et lite samfunn er alle svært knytt til kvarandre. «Alle kjenner alle», og det er ikkje lett for dei som skil seg ut».

Eller: «Dei som vil noko med livet, dei tek allmennfagleg utdanning og reiser vekk. Dei som er att her, dei går rett i arbeid. Dei har ikke vore utanfor bygda. Me ser ikke akkurat opp til dei».

De som blir igjen opplever bygda selvfølgelig mer positivt: «Eg har lyst å bu her. (...) Her er lite arbeidsløyse og det er ikke vanskelig å få lærlingeplass og arbeid».

Et gjennomgående trekk er at byen og bykulturen i ungdommens hoder fremstår som frihetens og mangfoldets rom, mens bygda (i den grad noen klarer å definere denne) og bygdekulturen og stedet der de bor representerer begrensninger. Om det er slik objektivt sett eller ikke er mindre interessant. Ungdommen oppfatter det slik og handler deretter. Dermed har vi mye av forklaringen på hvorfor lokalsamfunn i distrikts-Norge opplever stagnasjon og tilbakegang i befolkningen selv om tilgangen på arbeidsplasser er relativt god. Vi aner her også et mønster og en systematisk «brain-drain» inn til byene.

Variasjonen i befolkningsstrømmene skyldes ifølge Gro Marit Grimsrud og Kjetil Sørlie imidlertid ikke primært høy utflytting, men de store forskjellene i innflyttingstallene. Innflytterne består av de som kommer til et sted for første gang (en mindre gruppe) og tilbakeflytterne (den største gruppen). Her spiller pendlingsmulighetene en stor rolle. De som vurderer tilbakeflytting er personer som har blitt noe eldre enn dem Fosso intervjuet. Disse har også erfaringsgrunnlag fra både bygd og by, og således et bedre grunnlag for å velge vekk bygda som alternativ (ingen av mine venner fra Fauske drømmer om å flytte tilbake). Tolker jeg Grimsrud og Sørlie rett (og det er ikke alltid så lett), og ser vi dette også i sammenheng med Onsagers områdestudier av Østfold, er det slik at der hvor pendlingsmulighetene til en storby er gode, vil vi også oppleve høye tilbakeflyttingstall. Med andre ord ligger forutsetningen for bygdenes overlevelsesevne i gode kommunikasjoner til byene.

«Regioner i utakt»

Områdestudiene utgjør den empiriske kjernen i programmet. Områdestudiene er brede territorielle studier som belyser samspill og sammenheng mellom ulike faktorer som næringsstruktur, demografiske forhold, politikk og planlegging i ulike områder av landet. Studieområdene er sammenhengende territorier som omfatter flere arbeidsmarkeds-, bosteds- og serviceregioner, der administrative grenser ikke er avgjørende.

I «Regioner i utakt» (gitt ut februar 2004, med redaktørene Knut Onsager og Tor Selstad) presenteres områdestudiene fra Nord-Troms og Finnmark, Namdalen, Nord-Vestlandet, Østerdalene og Østfold. Problemstillingene er igjen tradisjonelt mate-

rialistisk forankret (selv om forskerne av en eller annen grunn tar avstand fra dette), det vil si en er på jakt etter hvilke spesielle egenskaper og prosesser som har preget nærings- og befolkningsutviklingen i de ulike områdene og hvilke årsaker som ligger bak. Lite vekt legges på kultur- og stedsanalysene i boken omtalt over. Igjen er forskerne opptatt av å grovsortere utviklingen etter endogene (indre) og eksogene (ytre) forklaringsfaktorer.

Det interessante her er at forfatterne også forsøker å analysere i hvilken grad og på hvilken måte regional- og lokalpolitiske aktører i området har spilt en rolle.

Regionbegrepets relativisering

Boka innledes med geografenes æresrunde om de ulike regionbegrepene, og som Tor Selstad selv skriver, vrimler det av dem; distrikt, byregion, administrativ region, prognoseregion, identitetsregion, funksjonell region, robust region osv. Selstad proklamerer at han skal foreta en opprydding, men det blir i alle fall ikke færre begreper etter at Selstad er ferdig. Vi får slått fast at «regioner fødes eller dør, vokser og skrumper». Relativiseringen av regionbegrepet viser regionalpolitikkens grunnleggende utfordring: Hvordan utvikle en konsistent og forutsigbar politikk og en regional organisering på et fenomen som tilsynelatende er så flytende og vanskelig å definere?

Ett sentralt regionbegrep som står igjen er ABS- regionene (arbeidsmarkeds-, bolig- og serviceregioner) som det i Norge i dag er vel 100 av. Disse er foreløpig bare teoretiske konstruksjoner, men de er viktige fordi de er sentrale i Erna Solbergs våte drømmer om en ny kommunestruktur i Norge basert på såkalte regionkommuner.

En annen robust tendens som trekkes fram er «regionforstørringen» som følger av samferdselsutviklingen. Det refereres her til en svensk studie (av Nygren og Persson 2001) som viser at det i dag er 100 ABS-regioner i Sverige, og en regner med at det vil være ca. 40 i 2040. Etter hvert dukker også landsdelsperspektivet opp hos Selstad, og det skal jeg komme tilbake til.

Selstad tar utgangspunkt i at bosettingen i Norge i økende grad frikobles fra arbeidsplassene. Dette er litt upresist. Det er riktigere å si at bosettingsmønsteret i tiltagende grad frikobles fra verdiskapningen. Dette kommer tydelig fram i senere analyser som viser utviklingen i de statlige overføringsordningene - og spesielt personoverføringene (trygdene).

Selstad er tydeligvis tilhenger av endogen vekstteori (vidt definert), og hans utgangspunkt er at vi er på full fart inn i en kunnskapsøkonomi, der kompetanse og innovasjon er de viktigste konkurransefaktorene. Norge vil ikke kunne konkurrere med lave lønninger i en globalisert verden, der lavkostland har overtatt det som kan masseproduseres og fjernleveres. Selstad innser også at storbyene blir sentrale i dette perspektivet. I byene økes kunnskapskapitalen raskest, her er det korte avstander til alle man bør ha «ansikt til ansikt»- møter med for å bygge tillit og for å kunne overføre ikke-kodifisert kunnskap. I byene har man bedre tilgang til høyt utdannet arbeidskraft (ungdom som ikke ønsket å jobbe i industrien på hjemstedet), og her er også de krevende og kjøpesterke kundene. Derfor vokser også de kompetanseintensive tjenestene mest i byene og aller mest i Oslo. Dette er også et av hovedfunnene fra Byforskningsprogrammet (se for eksempel Isaksen 2004).

Selstad leder deretter leseren på en pedagogisk måte gjennom de ulike teoriene om lærende regioner og regionale innovasjonssystemer som er varianter innenfor det endogene paradigmet. Selstad anerkjenner tydeligvis også økonomen Michael Porters klyngeteori (Porter 1990). Vi skal se fra den neste boka at andre regionalforskere anser Porter som «styggen sjøl». Forskjellene på klyngeteorien og de førstnevnte teoriene er i hovedsak at Porter legger vekt på konkurranse som drivkraft bak innovasjon og utvikling, mens samfunnsgeografene liker å vektlegge samarbeid. Begge perspektiver lar seg anvende på et gitt næringsmiljø og en gitt region (Halvorsen 1992). Forskerne i denne boka bruker da også disse teoriene relativt avslappet om hverandre.

Regional utakt?

En annen sterk side ved boka og REGUT-programmet er at det gis en samlet og standardisert framstilling av data i form av kart, figurer og tabeller, slik at de nasjonale tendensene og ulike områdestudier kan studeres i et komparativt perspektiv. De nasjonale tallene viser en relativt dramatisk utvikling i «Utkant 1»-kommunene (de mest perifere), hvor det på landsbasis har vært en nedgang på hele 21,3 % i perioden 1970 til 2001. Tilsvarende har det vært nesten tilsvarende vekst i kategorien «Svært sentral 1 og 2» på henholdsvis 18.2 % og 15.3 %. I Østfold har veksten i disse to siste kategoriene vært 22.9 % og 50.3 % (totalt 13.5 % for hele Østfold).

Et viktig funn fra områdestudien av Østfold er altså at det er kommunene som ligger innenfor en times pendlingsavstand fra Oslo som vokser mest. Namdalen og Nord-Troms og Finnmark har ingen kommuner i de sentrale kategoriene og få av kommunene her nyter godt av henholdsvis Trondheim og Tromsø. Unntaket i Nord-Troms er kanskje Skjervøy, men her kan man også identifisere spesielt aktive lokalpolitiske aktører. Det er velkjent fra tidligere regionalforskningsprogram at disse noen ganger kan utgjøre en forskjell (Foss, Halvorsen og Vatne 1994). Namdalen og Nord-Troms og Finnmark

opplever en tilbakegang på henholdsvis - 3 % og - 5 % i denne perioden, og mye tyder på at strukturene, historien og geografien forklarer det meste.

Unntaket fra hovedregelen er som vanlig Nord- Vestlandet (Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal) som ligger litt for seg selv og som mangler storbyer. Regionen ønsker i liten grad å orientere seg mot Bergen og Trondheim. Resultatet er at til tross for et sterkt næringsliv og lav ledighet, er det sterk tilbakegang i befolkningen i de mest perifere kommunene. Regionen under ett har vokst med 9.2 % i hele perioden, og det er byområdene (Ålesund, Molde og Kristiansund) som trekker opp.

Forskerne bruker overskriften «regioner i uttakt», men den generelle regelen ser ut til å være at avstanden til nærmeste landsdelssenter forklarer det meste: Jo nærmere ABS-regionene ligger en storby, desto bedre klarer de seg. Ellers er områdestudiene interessant lesning og utmerkede eksempler på samfunnsgeografenes evne til å handtere ulike samfunnsvitenskaper samtidig.

Boka innholder også mange nye interessante analyser, spesielt de som er gjennomført av Morten Ørbeck. Ørbeck får fram betydningen av personoverføringene (174 milliarder kroner eller 38.559 kroner pr. innbygger). Poenget med at bosettingsmønsteret i økende grad frikobles fra verdiskapningen, blir veldig tydelig. Overføringene har en klar distriktsprofil og bidrar til at Nord Norge har de største samlede overføringene (kroner 118.162 pr. innbygger i Finnmark mot 60.397 i Akershus).

Stønad og omsorg som utviklingsstrategi?

Mange regionalforskere er bekymret over reduksjonen i det som defineres som den lille distriktspolitikken (det som er spesifikt definert som den nasjonale ekstrainnsatsen i distriktene). Her har det skjedd nær en halvering i realverdi siden 1980- tallet, til dagens nivå på vel 1.4 milliarder kroner. Denne reduksjonen er likevel av marginal betydning når den sammenlignes med veksten i de statlige personoverføringene i den samme perioden. De viktigste statlige overføringene er i stor grad demografisk bestemt og vil preges av eldrebølgen, der distrikts-Norge allerede er plaget med «forgubbing». Det er også koblinger til arbeidslivet gjennom ledighetstrygd og uførepensjonering. Statlige overføringer har i mange kommuner i distrikts-Norge fullstendig overtatt som basisnæring og dermed som grunnlaget for privat tjenesteytende sektor. Det urovekkende er at flere forskerne for alvor nå snakker om spesialiserte «omsorgsregioner» som regional utviklingsstrategi. I hvilken grad dette vil få ungdommen til å bli i bygda, eller flytte tilbake etter endt utdanning, drøftes ikke.

Forskerne (Bukve, Foss, Onsager, Selstad og Ørbeck) gir den tradisjonelle gjennomgangen (utarbeides i alle regionalforskningsprogram) av endringene i retorikken i norsk regional- og distriktspolitikk siden 1960-tallet. Materialet er stortingsmeldingene i perioden. Analysene er presise og godt skrevet, men kan naturlig nok ikke bringe så veldig mye nytt. Forskerne slår nok en gang fast at: «Framstillingsgrep og retorikk endrar seg meir en dei arbeidsområda som meldingane fokuserer på», og: «Konklusjonen må bli at norsk regionalpolitikk er prega av små stegs endringar, innovativ retorikk og ståande samordningsproblem». Spørsmålet vi da må stille er: Har det da skjedd et regionalpolitisk regimeskifte, eller ikke?

Knut Onsager og Tor Selstad trekker mot slutten av boka den politiske implikasjonen at det bør utvikles en mer «geografifølsom» regionalpolitikk som tar utgangspunkt i at regionene er forskjellige. Spørsmålet er hvem som skal gjøre dette? Er regionene i stand til å ta på seg et slikt ansvar? Hvordan skal vi definere regionene? Bør det gjøres av en regionalisert stat (Innovasjon Norge og Forskningsrådet), eller regionale folkestyrte organ? Slike spørsmål får vi ikke svar på.

«Innovasjonspolitikkens scenografi - nye perspektiver på næringsutvikling»

I denne siste boka (utgitt februar 2004 med redaktørene Peter Arbo og Hallgeir Gammelsæter) presenteres tekster som dekker alle programmets temaområder. Dette er også boka som klarest gir politiske anbefalinger. Mange av forskerne fra de andre bøkene har gitt bidrag, men i tillegg har en tydeligvis invitert andre til å delta, med lett omarbeidede artikler fra tidligere forskning (gjelder kapitlene av Olav Wicken, Paul Benneworth, Åke Ulihn og Odd Jarl Borch). Bidragene hever stort sett bøkenes kvalitet, samtidig som det er litt forvirrende og det gir misvisende inntrykk av hva som er produsert av kunnskap under REGUT.

Det forfriskende med denne boka er problematiseringen av innovasjonspolitikken som nå hausses opp over hele andet. Forskerne erkjenner at politikk for regional næringsutvikling i økende grad handler om å legge til rette for innovasjon i alle deler av landet. Tidligere har skillet mellom den smale og den brede regional- og distriktspolitikken vært sentral i norsk politikk (der den smale utgjør vel 1.4 milliarder kroner). Regionalforskere er skjønt enige om at den brede regionalpolitikken, det vil si hva som legges inn av ressurser i sektorer som samferdsel, utdanning, skole, forskning, velferd osv., er av størst betydning. Innovasjonspolitikken er (retorisk) i ferd med å bli kjernen den brede regionalpolitikken, eller det som kan kalles regionalisert utvik-

lingspolitikk. Det hevdes at regional- og distriktspolitikken det siste ti-året har gått mer i retning av å være en utviklingspolitikk, og i mindre grad en fordelingspolitikk. Selv om endringene er retoriske, er det mange av 1970-talls nostalgikerne som har tungt for å fordøye dette. Innovasjonspolitikken blir sett på som hovedfienden.

Innovasjon som hovedfiende

Redaktørene mener den nye innovasjonspolitikken har tre karakteristiske trekk. For det første har den en ambisjon om å være sektorovergripende, noe som regionalforskerne i årtier har påpekt er nødvendig for regionalpolitikken, men da i et fordelingsperspektiv. For det andre forstår de innovasjonspolitikkens hovedsiktemål som å «speede opp» samfunnet, hvor det ironisk legges til at; «Den grunnleggende maksimen er at vi må ikke komme for seint til morgendagen» (s. 13). For det tredje tolkes den nye innovasjonspolitikken som en «fortelling om samfunnets kontinuerlige transformasjon og selvopphevelse gjennom kunnskap» (s. 13) (det menes vel her selvopphevdelse).

Det hevdes videre at: «Manglende innovasjonsdyktighet er i seg selv blitt noe illegitimt. Det underliggende budskapet er derfor dobbelt: Innovasjon er framtida. Men uten innovasjon, ingen framtid. Dette tydeliggjør et paradoks: Når innovasjon lanseres som en løsning som skal fri oss fra konkurransepresset og sikre framtidig velstand, er det bare halve historien. I praksis blir vi alle fanget av den samme logikken og innhentet av det konkurransepresset som vi selv er med å skape» (s. 17).

Jeg får her det inntrykk at Arbo og Gammelsæter mener at dersom lille Norge tok det litt roligere og folk sluttet å mase om innovasjon, så ville resten av verden ta til fornuft å følge etter.

Nye feilslutninger dukker opp i Arbos eget kapittel senere i boka - hvor han konkluderer med: «Fordi innovasjon innebærer usikkerhet, vil det alltid være nærliggende å ty til rollemodeller og eksempler som har fått status som vellykkede. Dermed skapes det ikke noe nytt. Innovasjon blir i stedet å hoppe på nye oppskrifter, med stadig kortere halveringstid» (s. 267). Arbo mener med andre ord at vi bør gjøre alt som før: Dersom verden ikke liker nordnorske fiskepinner og frossen sei i blokk, får verden ha det så godt.

Denne «stopp verden, jeg vil av» - holdningen kan være forståelig og jeg har til tider stor sympati for den, men den er selvfølgelig fullstendig reaksjonær og umulig å bygge videre på i regionalpolitikken. I et landsdelsperspektiv, hvor det om noen år kanskje skal gis rom for strategiutvikling til landsdelene selv, er det imidlertid interessant å vurdere om dette synet er representativt for Nord-Norge? I så fall kan en bli svært betenkt. Mye tyder på at staten bør holde et godt tak i utviklingen i denne landsdelen.

Næringsklynger og klyngepolitikk

Flere av bidragene i boka er tillegnet fenomet «klynger» som tidligere omtalte Michael Porter effektivt solgte inn på 1990-tallet (Porter 1990). Klynger defineres gjerne som geografisk konsentrerte og relaterte bedrifter og institusjoner, med høy grad av utveksling av innformasjon, kunnskap og læring, eller slik Cooke (2001) definerer det: «Geografisk konsentrerte bedrifter innenfor en bestemt bransje, hvor det er vertikale og horisontale relasjoner, basert på både samarbeid og konkurranse, og som sammen med det lokale næringsutviklingsapparat deler de samme utviklingsvisjoner» (min oversettelse).

Nasjonale og regionale innovasjonssystemer er geografenes ekvivalenter (Lundvall 1992) og beslektede teorier. Norge følger nå en internasjonal trend, der EU satser tungt på klyngepolitikk. Finland, Storbritannia, Tyskland og Sverige er ledende internasjonalt på feltet (Porter 2002). Til tross for iherdig motstand fra økonomene i Finansdepartementet er klynger og ideene om regionale innovasjonssystemer på vei inn i nærings- og regionalpolitikken.

Flere toneangivende forskere (mange riktignok med perifer/uklar tilknytning til REGUT) gir i denne boka sine bidrag til debatten om klynger. Dette er stort sett interessant lesning. Jeg hadde nesten ventet at regionalforskerne var positive til klyngeteorien, fordi den er så nær deres egne teorier om regionale og nasjonale innovasjonssystemer, lærende regioner osv. Bildet er imidlertid variert. Kapitlene til Malmberg, Isaksen og Onsager, Rusten og Benneworth er alle velskrevne beskrivelser av den internasjonale og nasjonale kunnskapsfronten på feltet. Det virker som det er enighet om at klynger lar seg identifisere, men forskerne liker dem ikke. Noen liker dem ikke fordi det er såkalt «modellimport» (som om ikke det meste av kunnskap i Norge er det...). Hovedproblemet er likevel at klynger og klyngeteorien passer dårlig ideologisk til det etablerte regionalpolitiske regimet.

Porter selv peker på at klynger kan ha en geografisk utstrekning som omhandler en enkelt by, en region, et land og i noen tilfeller flere land. Norske regionalforskere, med Isaksen i spissen, (Isaksen og Spilling 1996) identifiserte i sin tid 143 spesialiserte regionale agglomerasjoner (geografene likte lenge ikke å bruke begrepet klynge). Det viser seg at de fleste har viktige nasjonale forankringer til høyere utdanning og forskning, med andre ord til de større norske byene.

Det er heller ikke lett å avgrense klyngene til en arbeidsmarkedsregion, eller til bare en landsdel. Problemet er at vi finner relativt få av disse mil-

jøene i det som normalt defineres som distrikts- Norge (22 i rurale områder). Dette inntrykket forsterkes av Rustens forskning omkring IKT-klyngen, og av funn fra byforskningsprogrammet (se f.eks. Isaksen 2004). Isaken og Onsager trekker da også den korrekte slutningen at en nasjonal klyngepolitikk vil kunne forsterke regionale ubalanser, men underforstått - på lavere regionalt nivå.

Det er vel av denne grunn Benneworths artikkel (oversatt av Arbo) er tatt med. Den er et langt, vel- skrevet angrep på Porter, klynger og klyngepolitikk, men kritikken rammer vel så mye geografenes hang til upresise begreper (som f. eks. «region»). Den er imidlertid klargjørende ærlig for verdigrunnlaget som ligger til grunn for boka. Det sies her eksplisitt at «samfunnsforskerens oppgave er å fremme sosial rettferdighet» (s. 162). Arbo deler nok tydeligvis dette syn, men akademikere som også er opptatt av presisjon bør kanskje ta seg tid til å definere hva de mener med «sosial rettferdighet» i denne sammenheng.

Både for og i mot

Det interessante er at denne boka også innholder noe av det beste som er skrevet om klynger, og man kan lure på om redaktørene har lest alle bidragene før de skrev sine egne, for ellers burde mye av kritikken mot klynger ha vært formulert annerledes. Odd Jarl Borchs kapittel innleder med en reflektert beskrivelse av schizofrenien i norsk nærings-, regional- og distriktspolitikk (som skyldes at ulike politiske paradigmer legges opp på hverandre uten at de gamle fjernes). Deretter gis det - med utgangspunkt i dynamikken i kunnskapsbedrifter - en analyse og klassifisering av ulike typer klynger vi har med å gjøre i norsk økonomi. Det skilles mellom fire hovedkategorier; 1) primærnæring, varehandel og lavteknologiske næringer; 2) høyteknologisk industri; 3) kompetanseintensiv tjenesteyting; 4) kulturnæringer. Borch er økonom, men han faller likevel ned på geografenes konklusjon om at en bør utvikle en «kontekstsensitiv næringspolitikk», det vil si en helhetlig nærings- og innovasjonspolitikk som må ta hensyn til særtrekkene i hver klynge og hver region ved utformingen av virkemidler.

Borchs artikkel er spesielt interessant fordi han går lenger enn andre har gjort når det gjelder å peke på hvordan strategiene bør differensieres for ulike typer næringsklynger. Borch er imidlertid også rimelig politisk korrekt når han unngår å gå inn på at slike utviklingsstrategier vil måtte innebære et tettere samspill med de norske storbyene. Borchs kapittel - sammen med kapitlet av Anders Ekeland «Markedssvikt og addisjonalitet - et godt grunnlag for næringspolitikk?» - utgjør for øvrig friske og etterlengtede angrep på tradisjonell nyklassisk økonomisk tenkning som har fått dominere næringspolitikken i Norge i alt for stor grad.

 

Plan_4-04_materie-article13_page065img001.jpg

Beskrivelsen av Nord-Norge illustrerer mange av regionalforskningens dilemmaer. Hvilke ressurser skal man satse på, hva kan gi fremtidig vekst til landsdelen? Bildet viser Skjervøy i Nord-Troms. (Foto: Scanpix)

 

Regionalpolitikkens «regndans»

I bokas siste del, som betegnende nok har fått overskriften «Regien og dramaturgien», rendyrkes de politiske resonnementene. Arbo åpner her med å stille det retoriske spørsmålet om innovasjon kan planlegges. Arbo antyder at dette kan sammenlignes med en slags moderne regndans, der deltagerne tror de påvirker faktorer de i realiteten ikke har noe herredømme over (s. 246). Arbos problem her at han samtidig også vil holde en forsvarstale for planleggingens muligheter. Kapitlet gir en relativt god oversikt over litteraturen på feltet (men i og for seg ingen resultater fra forskningen i REGUT). Hans poenger om at innovasjonsplanene som regjeringen nå legger fram, først og fremst er en kommunikasjonsform og signaler om politiske prioriteringer (i beste fall), og ingen plan i tradisjonell forstand, er nok imidlertid helt riktig observert.

Heftig og begeistret

Spørsmålet er så hvilke politiske alternativer Arbo og de øvrige politiske orienterte forskerne kan komme opp med? I kapitlet etter - som jeg antar Arbo har plukket ut med omhu - slipper fiskeriøkonomen Petter Holm seg løs i «Heftig og begeistret: Fortellingene om Nord- Norge og den regionale utvikling» . Holm tar utgangspunkt i brosjyren «Det marine eventyret» skrevet av ECON og SINTEF og gitt ut av Norges forskningsråd for et par år siden, hvor det presenteres optimistiske visjoner for det marine Norge fram til 2020. Det heter her at dersom en satser riktig - først og fremst på forskning og kunnskapsutvikling - kan det marine Norge erstatte oljen som motor i norsk økonomi. Det meste av kapitlet til Holm er i hovedsak et polemisk angrep mot andre Tromsø-akademikere som tror det kan være noe i at Nord-Norge har store muligheter til å bli en mer selvgående landsdel basert på de marine ressursene, vindkraft og gass. Disse blir imidlertid hengt ut som tekno-utopister «som tror på røverhistorier funnet opp av SINTEF og gjenfortalt av ECON og Forskningsrådet for å få Stortinget til å øke forskningsbevilgningene» (s.277).

Konfliktlinjene blir forsøkt plassert i det semantiske nivået - hvor uenigheten ifølge Holm skyldes modernistenes forsøk på å selge inn nye fortellinger, eller bilder av Nord-Norge. De som mener Nord-Norge har et strukturelt problem bestående i at hovedtyngden av nordnorsk kystungdom systematisk velger bort landsdelen og velger urbant hovedstadsliv (noe som for øvrig er godt dokumentert i REGUT-programmets egen forskning), forsøker å tre et bilde ned over hodet på folk. På den annen side kan det virke som Holm mener at de som tviholder på den gamle myten om sjarkfiskeren, Ottar Brox, Oluf og mannskoret fra Berlevåg har den «riktige» fortellingen om Nord-Norge.

Vi aner her den samme diskusjonen som stedsforskerne er inne på i sin bok omtalt over - og som Jens Christian Hansen folkelig betegner som diskusjonen om hvordan folk (i dette tilfellet forskerne) «i hodene sine» opplever virkeligheten. Holm forsøker imidlertid å bruke de samme vitenskapssosiologiske knepene som modernistene, ved at han innfører ANT (Actor-Network Theory) som sier at «vitenskapelig fakta produseres og vedlikeholdes innenfor heterogene nettverk som inneholder både naturlige, sosiale symbolske og materielle elementer» (s. 271). En annen måte å si dette på er at «alt er relativt». Alternativt; dette er den akademiske versjonen av å stikke hode i sanden. Det er tydeligvis en stund siden venstresiden i norske akademiske miljøer tok utgangspunkt i at «virkeligheten er konkret».

Holms løsning blir å gå i krigen for de gode fortellingene. «De fortellinger som maner til samhold og mobiliserer om felles verdier i nord, er gode og skal forsvares; de som sår splid om eller er lunkne overfor det nordnorske prosjekt, er farlige og må bekjempes» (s. 282). Peter Arbo hadde i forbindelse med den siste regionalmeldingen ansvaret for et scenarieprosjekt hvor ulike strategier for Nord- Norge ble skissert (Arbo m.fl 2000). Holms løsning høres i så måte ut til å passe fint inn i det som Arbo definerte som «Forskansningsscenariet».

Holms beste fortelling er fortellingen om en gård i Lyngen hvor en med teknologi utviklet av MIT forsøker å utvikle en elektronisk saue-gjeter, der sauer via satelittposisjonering og mobiltelefoni kan overvåkes løpende og varsle bonden om at «Hjelp, ulven kommer!» Holm avslutter med at kunnskapssamfunnet er også et samfunn for det usannsynlige, men realistiske ideer, som OL i Tromsø og sauer på nett» (s.284). Hvordan Nord-Norge i større grad skal kunne basere sin framtid på egen verdiskapning med slike prosjekter, forblir noe uklart.

Den brede eller smale vei?

Tor Selstad roer det hele ned igjen og forsøker å være konkret på hvilke veivalg Norge står overfor i organiseringen av regional- og distriktspolitikken. I bokas siste kapittel «Regionalpolitikkens veivalg: Den brede eller den smale vei? - får vi en samlet oppsummering av den regionalpolitiske debatten i de senere år (for så vidt gjengitt i flere av de andre bøkene også). Selstad holder et litt halvhjertet forsvar for fylkeskommunen og er vel i motsetning til Bukve en «moderniseringsregionalist». Selstad tror tydeligvis mer på sterke landsdelsregioner. Hovedproblemet med fylkene er at de er for små i forhold til de funksjonelle regionale innovasjonssystemene, eller klyngene. Selstad har ikke problemer med å anerkjenne klyngeperspektivet i sin begrunnelse. Han peker på at vi må leve med uklarheten om innovasjonspolitikken er næringspolitikk eller regionalpolitikk, og erkjenner klokt at den regionale utstrekningen alltid vil være uklar.

Selstad gjør seg til talsmann for at regionalpolitikken bør legge seg på den brede vei, det vil si en bør trekke flere politikkområder inn i regionalpolitikken. Jeg leser mellom linjene at Selstad ikke tror på Arbos forskansningsstrategi. Det interessante her er at Selstad, i det han skal konkludere, samtidig kommer fram til REGUT-programmets viktigste «funn» og erkjennelse; nemlig den at de norske storbyene spiller en avgjørende rolle i den regionale utviklingen i Norge. Byene må derfor også integreres i den nye regionalpolitikken. Selstad konkluderer at «vi bør kanskje være mindre redde for å knytte rurale områder til de byene de naturlig tilhører» (s. 324) og han fortsetter: «Innen en generell regionalisering kan regionalpolitiske organ arbeide både med verdiskaping og velferdsproduk-

sjon, både med kunnskapsmessig infrastruktur og kulturell mobilisering. Entreprenørskap og innovasjonsevne i kompetanseintensive og kulturbaserte tjenester er sidestilt. Dermed snakker vi ikke lenger om regionalpolitikk som en snever distriktspolitikk. Byene kommer ikke med som en utilsiktet konsekvens, men som et grunnleggende premiss for den nye regionalpolitikken» (s. 328).

Oppsummering

Hvilke overordnede konklusjoner kan vi så trekke ut av denne lesningen? Dette er vel og merke oppfatninger «i hodet på undertegnede», etter å ha forholdt meg til dette omfattende materialet. Andre lesere kan få en annen virkelighetsforståelse av den samme teksten.

Mitt inntrykk er at dette er en vellykket formidlingsstrategi. Bøkene gir et godt inntrykk av REGUT-programmet, på godt og vondt. De fire bøkene er en god måte å formidle funn, diskusjoner og aktiviteter på. Programstyret, koordinatorer, forlag og redaktørene skal ha ros for resultatet. Spesielt skal de ha ros for framstillingen av standardiserte kart og tabeller. På minussiden kommer at man burde ha vært noe klarere på hvilke prosjekter de enkelte kapitlene var knyttet til (i form av fotnoter) og hvilke som er skrevet av «gjesteforelesere». Det blir også en del gjentagelser og overlapp mellom forfatterne, men det vanskelig å unngå i et slikt prosjekt, en kan jo ikke regne med at alle fire bøkene blir lest.

Hva kan vi så lese ut av dette som forskningsprogram? Det bør for ordens skyld sies at formidlingsbøkene er ikke godt egnet til å vurdere kvaliteten i forskningen - her burde man ha gått dypere ned i primærpublikasjonene (og de er ikke alltid så lette å lete seg fram til) for å gjøre en skikkelig evaluering. Min artikkel er primært en bokanmeldelse og ikke en programevaluering. Likevel kan jeg konkludere med at forskerne stort sett har gjort solid faglige arbeid. At bildet de har fått fram er relativt «grått» og at hovedinntrykket er at det er lite nytt å melde fra «fronten», er ikke forskernes feil. Forskningens oppgave er først og fremst å dokumentere det som skjer. Jeg har imidlertid inntrykk av at det er en god del «gammel forskning» og kjepphester som dukker opp - samtidig som det i mange tilfeller er påfallende mangel på referanser til tidligere regionalforskningsprogram. Den største faglige svakheten ligger i den geografiske avgrensningen, der en ikke direkte får studert byenes rolle i den regionale utviklingen.

Det er et paradoks at et lite land som Norge har råd til å organisere forskningen på norske regioner i to ulike programmer - et for by og et for land - særlig når det viser seg at hovedfunnet fra REGUT er storbyene og deres betydning for den regionale utviklingen. Hvis vi reelt ønsker å påvirke disse drivkreftene, må vi skaffe oss økt kunnskap om storbyene og deres utviklingsdynamikk. Et første skritt for å utvikle en ny og helhetlig regionalpolitikk i Norge må være å lage et felles by- og regionalforskningsprogram.

Hva forteller bokserien oss så om muligheten for å modernisere regional- og distriktspolitikken? Det er kanskje her de mest interessante ikke-intenderte funnene ligger. Mitt inntrykk er at bokserien gir et bilde av krisen norsk regional-og distriktspolitikk befinner seg i. Bildet er relativt entydig og det viser at distrikts-Norge er splittet, primært mellom moderniseringsregionalistene (tilhengerne av landsdeler) som foreløpig er relativt svake, og motstandsregionalistene (tilhengerne av fylkeskommuner). Det blir spennende å se om Distriktskommisjonen (der Selstad sitter) klarer å styrke moderniseringsregionalismen. Selv om Distriktskommisjonens leder er fra Tromsø, står moderniseringsregionalistene spesielt svakt i landsdelssenteret, og det skyldes at de regionale strategene ved Universitet i Tromsø tror mer på Lyngen og Karlsøy enn på Tromsø.

REGUT-programmet mer enn antyder at Tromsø ikke er i stand til å spille en ledende rolle i Nord- Norge, ei heller i Troms. Universitetet i Tromsø, som burde være en intellektuell og politisk kraft for hele landsdelen, har viklet seg inn i selvdestruktive prosesser, hvor en er livredd for å vise regionalt lederskap. Det er geitebonden på Karlsøy, Ottar Brox og drømmeprosjekter som OL som preger politikken.

Poenget er at i en modernisert regionalpolitikk - tilpasset den som alt er utviklet i Sverige og Finland og som generelt utgjør kjernen i EUs strukturfondspolitikk - utgjør landsdelsentraene og universitetsbyene navene. Regional utvikling handler om å utvikle polysentriske bysystemer, der mellomstore byers skjebne og deres omland avhenger av i hvilken grad de klarer å koble seg til kunnskapsmiljøene i de større byene. Moderniseringen handler med andre ord mye om samferdselspolitikk og utdannings- og forskningspolitikk. EU-landene og våre naboer har skjønt dette og utviklet en sektorsamordnende bred regionalpolitikk, med langsiktig forpliktende budsjetter og programmer. Selv om OECD råder Finansdepartmentet til det samme, skjer det foreløpig lite på dette feltet i Norge.

De nasjonale strategene i Oslo, og de som fortsatt ønsker sterk sentralisering inn til hovedstaden, kan derfor bero seg på at noen reelt virkende regionalpolitikk vil ikke presse seg fram med det første. Ikke før EU-medlemskapet er en realitet. Fiskerinæringen har imidlertid innsett at den er mest tjent med EU-medlemskapet. Når bøndene har tygd på WTO-avtalen en stund, vil også de se det. Men når skal regionalforskerne innse det?

 

Referanser:

Det regionalpolitiske regimeskiftet - tilfellet Noreg. Roar Amdam og Oddbjørn Bukve (red). Tapir akademisk forlag. 329 sider.

Mennesker, steder og regionale endringer. Nina G. Berg, Britt Dale, Hans K. Lystad og Anders Løfgren (red). Tapir akademisk forlag. 227 sider.

Regioner i utakt. Knut Onsager og Tor Selstad (red). Tapir akademisk forlag. 317 sider.

Innovasjonspolitikkens scenografi. Nye perspektiver på næringsutvklingen. Peter Arbo og Hallgeir Gammelsæter (red). Tapir akademisk forlag. 357 sider.

Referanser

Arbo, P, m. fl. (2000): Nordnorsk utsyn. En landsdelsstudie med tre scenarier. Universitet i Tromsø.

Bengtson, J. (1994): Arkitektur og fenomenologi. Om Norberg Schulz platsfenomenologi. Nordisk Arkitekturforskning (s. 17-33).

Cooke, P (2001): Clusters as key determinants of economic growth: The example of biotechnology, i Mariussen, Å (red) Cluster Policies - Cluster Development. Nordregio Report 2001:2 Stocholm.

Foss, O, Halvorsen, K. og Vatne, E (1994): Lokalsamfunn og internasjonalisering. Resignasjon, motstand eller reform? NIBR-rapport 1994:1.

Isaksen, A og Spilling, O (1996): Regional utvikling og små bedrifter. Høyskoleforlaget. Kristiansand.

Isaksen, A (2004): Knowledge-based Clusters and Urban Location: The Clustering of Software Consultancy in Oslo. Urban Studies, Vol. 41, Nos 5/6 1157-1174.

Halvorsen, K. (1992): En konkurransedyktig Osloregion. Anvendelse av Portermodellen i strategisk næringsplanlegging. NIBR-rapport 1992:16. Oslo.

Halvorsen, K. (1993): Det regionalpolitiske paradigmeskiftet. Regionale Trender nr.1/93. NIBR. Oslo.

Halvorsen, K (1994). EUs indre marked. Regionale konsekvenser av ulike tilpasninger. Oppdragsrapport. NIBR. Oslo.

Halvorsen, K (1997): Norsk regionalplanlegging og regional- og distriktspolitikk. En sammenligning med European Spatial Development Perspective (ESDP). NIBR notat 1997:114. Oslo.

Halvorsen, K (1999): Kontrakter i norsk regional planlegging - en studie av det franske Contrat de Plan. I Trebente hunder og regionalt strategi- arbeid. KRD og NUTEK.

Lundvall, B. (1992): National Systems of Innovation: Towards a Theory of Innovation and Interactive Learning. Pinter Pub Ltd, London/New York.

Norberg-Schulz, C. (1994): Stedsbruk. Nordisk Arkitekturforskning.

Nygren, O og Persson, L. O (2001): Det enkeltriktade Sverige. Stockholm.

Pedersen, P (2000): Flyttemotiv blant flytterne til og fra Osloregionen. NORUT-samfunnsforskning. Tromsø.

Porter, M. (1990): The Competitive Advantage of Nations, The Free Press. New York.

Porter, M m. fl. (2002): The Global Competitiveness Report 2002-2003. World Economic Forum, Oxford University Press. New York.

St. meld. nr. 31. (1996-97): Om distrikts- og regionalpolitikken. KRD. Oslo.

St. meld. nr. 34. (2000-2001): Om distrikts- og regionalpolitikken. KRD. Oslo.

Veggeland, N (2003): Det nye demokratiet - et politisk laboratorium for partnerskap. Høyskoleforlaget. Kristiansand.

 

Noter:

1 Arbeidet som forsker og NIBR fra 1987 til 1998, avbrutt av engasjement som prosjektleder i KRD i perioden 1996-97 i forbindelse med St. meld. nr. 31 (1996-97). Var vider engasjert som prosjektleder i 2000 og 2001 for landsdelsanalysene i St. meld nr 34 (2000-2001).

2 I min tid i KRD ble det blant byråkratene spøkt med at det viktigste var å bevare hovedtrekkene i bosettingsmålet.