I fjor fikk en bemerkelsesverdig nyhet kortvarig oppmerksomhet i internasjonale medier. En gruppe indianske bønder utenfor Mexico City seiret over myndighetene etter vellykket mobilisering i en strid om ekspropriasjon av jorda deres. Etter en mediefokusert konfrontasjon på livet løs mellom David og Goliat lykkes bøndene å stoppe planleggingen av en ny internasjonal flyplass.

Eksemplet over kan i norsk sammenheng relateres til Alta-saken som toppet seg i perioden 1979-81, som en av de mest dramatiske politiske konflikter i norsk etterkrigshistorie. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-vassdraget med lenkegjeng i Stilla, sultestreikende samer på Eidsvolls plass og okkupasjonen av statsministerens kontor, brakte både energipolitikk, urbefolkningens rettigheter og sivil ulydighet som aksjonsform fram som spørsmål av første rang. Denne saken brakte jo ikke seier for motmakten, i første omgang, men fikk antagelig langtidsvirkninger for samenes rettigheter, og i alle fall en innrømmelse fra statsministeren i ettertid om at utbyggingen av Alta-elva var unødvendig.

Jeg har innledet med dramatiske eksempler på motstand og motmakt, som involverer konfrontasjon, tilspisset mediefokusering og arbeidsformer som utfordrer de legale spilleregler. Men dette er ikke det eneste som er å si om motmakt og dens former i tilknytning til store prosjekter. Tematikken kan illustreres som vist i figur 1 neste side.

Store prosjekter er knyttet til rask samfunnsendring, fortettet i tid og rom. De kan likevel være av mange slag. Jeg sikter ikke mot noen fullstendig kategorisering, men nøyer meg med eksempler som klargjør mangfold. I norsk sammenheng er det naturlig å nevne de store prosjektene på energisektoren, det er også snakk om store prosjekter knyttet til transportsektoren, og i de senere årene er det blitt økende fokus på feltet store arrangementer i kultur- og idrettssektoren, der vi kan si at de olympiske leker er de mest prominente.

Planleggingsprosessen gjennomgår ulike faser, der idéutformingsfasen, vedtaks- og iverksettings- fasen stort sett vil være de viktigste. Hvilke proses- ser som utspiller seg, hvilke maktforhold som gjør seg gjeldende, og hvilke muligheter motmakten har til å nå fram vil variere både mellom hvilke sosiale felter det store prosjektet tilhører, og hvilken fase en velger å fokusere på. Og selvfølgelig - etter hva vi mener med motmakt.

Begrepet motmakt

Jeg vil føre termen motmakt i norsk sammenheng tilbake til rettssosiologen Thomas Mathiesen. I et par arbeider tidlig på 1980-tallet (Mathiesen 1981, 1982) anvender han dette begrepet i sin kritikk av den første maktutredningen som da var i ferd med å avslutte sine arbeider. Mathiesen kritiserte maktutredningen under ledelse av Gudmund Hernes for å ha lagt til grunn et ensidig styringsperspektiv på samfunnet, det var rådgivning for styrerne som kom i fokus. Her var ingen ting som kunne kaste lys over folkelig motstand mot maktutøvelse. Til tross for studien om aksjonsdemokratiet (Olsen og Sætren 1980), der en satte søkelyset på grasrothy-

potesen og aksjoner som mulig innflytelseskanal for de politisk fattige utenfor rutinepolitikken, var det lite å hente som kunne peke i retning av strategi og taktikk for hvordan svake grupper kunne øke sin makt (Mathiesen 1981:152). Mathiesens arbeider fra 1981/82 var skrevet under inntrykket fra Alta-aksjonen. Men de inngår i en klar tråd i hans eget forfatterskap som en av aksjonsforskningens pionerer.1

Mathiesens maktbegrep (1982) tar utgangspunkt i det mest kjente av dem alle, Max Webers. Makt er evnen til å få sin vilje gjennom, tross motstand. Maktutøvelsen er intensjonal, viljesbestemt og relasjonell, det er snakk om makt over noen. Avmakts- begrepet, som må sies å være Hernes' viktigste bidrag til maktanalysen gjennom hans sentrale begrepsanalyse i Makt og avmakt (1975), kommer til anvendelse der forutsetningene for den tilnær- met rasjonelle aktør ikke holder. Hernes viser gjennom rikholdige eksempler at selv mektige og ressursrike aktører kan oppleve avmakt i mange situasjoner. Mathiesen på sin side er opptatt av de svakes avmakt og hvordan avmakt gjennom felles- handling kan omdannes til motmakt. Ved å stå sammen mot maktutøvelse, først og fremst gjennom ulike former for organisering er det at grunnlaget for motmakt kan dannes.

Den sterke vektleggingen på det opposisjonelle mot systemet eller the establishment blir sentralt ved denne tenkningen om motmakt. Slik sett kan det betraktes som kjennetegn ved ulike typer sosiale bevegelser som organiserer seg mot «systemet», fra tidlig arbeiderbevegelse til kvinnebevegelse og nyere alternativbevegelser som for eksempel Attack. Her snakker vi om organisering av motmakt mot relativt varige asymmetriske maktforhold som arter seg som herredømme, hegemoni eller dominans.

Vi kan si at maktutøvelsen skjer på ulike nivåer eller dimensjoner (Lukes 1974), fra det pluralistiske med påvirkning av beslutninger, via forming av dagsorden til fortolknings- og defineringsmakt over hva som er den rådende orden. En kan tenke seg motmaktstrategier som forholder seg til disse ulike formene for makt. Dessuten at også etablerte makthavere kan utvikle former for motmakt, slik Berrefjord (1982) påpekte i sin studie av Rafnessaken.

Makt, motmakt og planlegging

Makt er forankret i sosiale institusjoner (Engelstad 1999) gjennom forholdsvis sterke strukturer som er knyttet til ressurser, regler og posisjoner. Selv om det er begrensinger på maktutøvelsen, vil det alltid være rom for skjønn som gjør at enkelte vil ha større muligheter til å realisere sine interesser. Planlegging av store prosjekter er institusjonelt forankret. Planleggingsprosessen er underlagt bestemte spilleregler, som står for de institusjonelle ordningene realiseringen av prosjektet skal finne sted innenfor. Det er samfunnets regler, formelle og uformelle normer, arbeidslivsregime, og bestemte regler om planprosessens gjennomføring. Disse reglene vil variere mellom sosiale felter og over tid. En kan også si at ulike former for motkrefter eller motmakt om en vil, er bygget inn i det institusjonelle systemet. I vår sammenheng er det for eksempel naturlig å peke på den plass høringsinstituttet har i plansaker, og etter 1990 bestemmelsene om konsekvensutredninger i forbindelse med store prosjekter.

 

Figur 1: Motmakt og store prosjekter. Analyseskjema

Store prosjekter Eksempler: typer

Planleggingsfaser

Motmaktens former Aktører og strategier

Muligheter til å vinne frem

Energisektoren Infrastruktur/transport Store arrangementer

Idéutviklingsfasen Vedtaksfasen Iverksettingsfasen

Innenfor og utenfor «systemet»

Motmakt som Kontrollerer Seirer/modifiserer Overkjøres/nedkjempes

«Spilleregler» / institusjoner / «Planleggingsdiskurser»

 

Til planleggingsaktivitetene hører en rekke plandiskurser, som også innebærer fortolkninger med konsekvenser for makt og motmaktforhold. Planlegging er kunnskap knyttet til handling. Kunnskapsutvikling i forbindelse med store prosjekter er gjerne knyttet til den instrumentelle rasjonaliteten, mål - middel-logikken som var planleggingens egentlige utgangspunkt, slik Ban- field og flere av klassikere så det. Tradisjonen knyttet til konsekvensutredninger befinner seg langt på vei innenfor den instrumentelle type planleggingstenkning. Bestemmelser om konsekvensutredninger knyttet til store prosjekter skal sikre at ulike konsekvenser blir vurdert før vedtak om tiltaket fattes, samt at tiltaket blir kjent for offentligheten og ulike interessegrupper gjennom en høringsprosess. Det er snakk om å forbedre planleggingens kvalitet gjennom å gjøre den mer treffsikker, slik at vi ikke opp- lever så stort misforhold mellom det vi er lovet og det vi får.

Erfaringene med KU-bestemmelsene i PBL (Swensen 1997) tyder imidlertid på at det rasjonalistiske elementet om kunnskap om virkningene bare delvis er innfridd. Dialogen og medvirkningen har heller ikke stått i fokus, men derimot forhandlingssiden mot sterke interesser. Det er forhandlingsprosesser og kompromisser knyttet til hva slags informasjon som skal samles inn, og hva slags (motvirkende) tiltak som skal gjennomføres som har stått sentralt. Med reformer i planleggingslovgivningen er det nå forsiktige forventninger i

retning av at denne diskursen kan nærme seg den andre viktige tradisjonen.

Planleggingsteorien har de siste tjue årene også hatt et annet tyngdepunkt knyttet til den såkalte kommunikative rasjonaliteten. En skulle ikke bare konsentrere seg om å framskaffe kunnskaper for å realisere mål som allerede var truffet, men også sørge for at planleggingens klienter - innbyggerne - fikk innvirkning på planleggingen. Offentlighet og kommunikasjon ble dermed viktig og søkelyset ble satt på at målsettinger og preferanser ikke var gitt en gang for alle. Det har vært fokusert på meningsdannelsesprosesser under innflytelse fra deliberal demokratiteori. Gjennom åpen kommunikasjon der en bred offentlighet ble involvert skulle felles standpunkter formes gjennom samarbeidende planlegging (Healey 1997).

Planleggingsteorien, særlig den nord-amerikanske, tillegger planleggerne stor betydning. De skal sørge for at kunnskapen blir gjort tilgengelig for berørte interesser og allmennheten, og de skal langt på vei hjelpe fram svake interessenter til å formulere og forsvare sine interesser. Advokat- planleggingen (Davidoff 1965) var tenkt som bidrag til at det også ble utarbeidet egne plan- alternativer for svake interessenter som ble reelt vurdert i planprosessen før de strategiske beslutningene skulle tas.

John Forester (1989), med bakgrunn i kritisk pragmatisme og framstående representant for den kommunikative vendingen, går langt i å framheve planleggernes rolle i å tale makten midt i mot. De skal ha et spesielt ansvar for at kommunikasjonen ikke blir ødelagt av støy, og opplyse om det når de mektige hevder sine interesser uten at det ligger argumenter bak som tåler offentlighetens kritiske søkelys. En ser konturene av planleggeren som talsperson på vegne av de politisk fattige, som sørger for at planprosessen ikke mister sitt rasjonelle kommunikative preg. Det er fra flere hold reist spørsmål ved hvor realistisk denne planleggerrollen er, og om en overhodet kan tenke seg planprosesser preget av interesseløs informasjon og kunnskap (Pløger 2002).

Den kommunikative posisjonen har vært utfordret av Flyvbjerg (1991, 2001) med utgangspunkti Foucaults teori om forholdet mellom makt og kunnskap. Kunnskap, makt og rasjonalitet hører sammen, det dannes dominerende kunnskapsregimer der makten ligger i å strukturere sentrale kategorier slik at mange grupper faller utenfor eller blir usynliggjort. Perspektivet bygger på en strategisk forståelse av makt, som har sin produktive side, makt også til å skape og gjennomføre prosjekter. Motmakt her må bli å løfte fram glemte problemstillinger og grupper som overkjøres eller skyves bort, men også langt på vei i tråd med den kommunikative tradisjon, å bidra til å avdekke manipulasjon og gjøre alternativene kjent i offentligheten (Flyvbjerg 2001).

Motmaktens teoretiker i planleggingslitteraturen er på mange måter John Friedmann (1987,1992) med sin framhevning av tradisjonen knyttet til sosial mobilisering og til myndigjøring (empowerment). Sosial mobilisering hos ham er å ta utgangspunkt ikke i mål, men i samfunnskritikk og bidra til radikal planlegging på grunnlag av handling «nedenfra». Klientene for denne type planlegging er lokalsamfunnsgrupper som ikke støttes, men overses av myndighetene. De radikale planleggerne skal spille rollen overfor de mobiliserte grupper som Gramscis «organiske intellektuelle».

Felles for ulike motmaktformer er kunnskap om og evne til å fremme alternativer. Det kan være snakk om at en lykkes å få fram alternativ informasjon som blir tatt alvorlig, en kan bli akseptert som part i plan- og beslutningsprosessen, en kan lykkes i å påvirke prosjektets utforming, eller i å stoppe det. Det vil også være et spørsmål om når i prosjektets tidsutvikling en når fram, før de avgjørende beslutninger er fattet, eller i iverksettingen. Eller det kan tenkes at innflytelsen på prosjektet var minimal, men at motmakten har lagt igjen spor i prosessen som særlig får betydning for senere prosjekter og hvilke spilleregler som da kommer til anvendelse. Den symbolske motmakten kan sette varige spor gjennom eksemplets makt.

Former for motmakt: strategier

A. Ovenfra: temme vekstsyken?

Store prosjekter er gjerne underlagt en eskalerings- mekanisme, som i seg selv gjør at utfall blir annerledes enn det formelt planlagte. Studier av dette ligger som en egne genre i planlitteraturen, der Peter Halls (1981) bok fra tidlig 1980-tall med en rekke paradeeksempler på ulike planleggingsskandaler er et viktig referansepunkt. Bent Flyvbjerg har i sitt siste prosjekt, Mega-prosjekter og risiko (se anmeldelse i dette nummeret av PLAN; red.anm.), sammen med sine medarbeidere langt på vei tatt opp igjen tråden fra Hall (Bruzelius, Flyvbjerg, Rothengatter 1998; Flyvbjerg, Skamris Holm, Buhl 2002). Det er særlig transportsektoren de har tatt for seg, og de framhever et kjent mønster med sterke kostnadsoverskridelser, overoptimistiske trafikkprognoser, og større negative miljøkonsekvenser enn antatt på beslutningstidspunktet. Grunnen til den manglende læreevnen er at slike store prosjekter gjerne er svært prestisjefylte blant innflytelsesrike aktører som har interesser knyttet til realisering og vekst, og at sentrale aktører forplikter seg på et for tidlig tidspunkt. De som må betale regningen har liten informasjon og innflytelse - og til slutt ingen å stille til ansvar.

Plan_3-04-article13_page061img001.jpg

Mardøla-aksjonen i 1970 var et dramatisk eksempel på motstand og motmakt, med konfrontasjon, mediefokusering og sivil ulydighet. Aksjonen var rettet mot planene om utbygging av Mardalsfossen og Mardøla-vassdraget i Romsdalen. (Foto: Scanpix)

 

Flyvbjerg og medarbeidere anbefaler at det bygges inn «motmakt» i systemet, gjennom en annen organisering og spredning av risiko. Det må hindres at spesielle interessegrupper med interesse av prosjektet gjennom lobbyvirksomhet «kupper» beslutningsprosessen. De framhever som særlig viktig at ansvarsforholdene må gjøres klarere mellom private aktører og det offentlige, og mellom politikere og befolkningen. Befolkningen må trekkes sterkere med for å ta stilling til om de ønsker prosjektet før det blir besluttet realisert, og det må være full offentlighet om alle trekk og i alle faser av prosjektet. Det offentlige må videre skille klarere mellom kontroll- og utførerroller og helst ikke ta hele risikoen med finansieringen. Eksterne uavhengige ekspertgrupper må kvalitetssikre prosjektets forutsetninger. Utøvende enheter på vegne av det offentlige må gjerne skilles ut som egne selvstendige selskaper under privatrettslig lovgivning med fullt ansvar. Dilemmaet her er at dette nok øker styringsmulighetene, men neppe mulighetene for offentlig innsyn og debatt.

B. Utenfra: aksjonere for å overskride?

Mobilisering og aksjonsstrategier har vært utformet på mange arenaer. Store prosjekter utfordrer i særlig grad natur- og miljøfeltet. Norsk kraftutbygging er en historie om bruk av våre naturressurser til industrialisering og distriktsutvikling. Det var med Selvik og Hernes' (1977) formulering snakk om å skape dynamikk i borehullene. Dette ordspillet på Tranmæls uttalelse fra 1911, underforstått at vi hadde beveget oss fra trusselen om dynamitt i borehullene til utviklingsrettet dynamikk, kan også stå som et uttrykk for arbeiderbevegelsen inkorporering i samfunnet. Men samtidig hadde det vokst fram en annen bevegelse som tok sabotasje og aksjon fram igjen knyttet til fossekraften - den gryende miljøbevegelse.

Miljøfeltet har vært preget av aksjon, konfrontasjon og samarbeid. De viktigste konfrontasjonssakene illustrerer flere former for motmakt. For det første evne til å organisere fram motstand, for det andre etablering av motekspertise som kunne konkurrere med etablert kunnskap, for det tredje en utvidelse av spørsmålet om hva som egentlig stod på dagsorden, og for det fjerde utfordring av det hegemoniske syn slik at det framstår som omstridt og mer tvilsomt. Dessuten valgte man arbeidsmåter og strategier som brøt med etablerte spilleregler, og produserte symboler for miljøkampen som har fått status som symbolmakt.

Aksjonen i Mardøla sommeren 1970, som er blitt sett på som fødselen for den aksjonsrettede miljøbevegelse, hadde i seg de fleste av disse elementene. Beslutningen om å tørrlegge Mardals-

fossen lot seg ikke stoppe tross stor harme og motstand. Men den organiserte motstanden fra naturvernerne gjorde at vekst/vern konflikten var satt på det offentliges dagsorden med stor intensitet. Medieoffentligheten tiltrekkes av polarisering og konflikter, det gjør også mobiliseringen: aksjon skaper motaksjon (Ustvedt 1981:456-462).

Mardølakonflikten ble preget av to konfliktlinjer, mellom lokale og nasjonale interesser og mellom støtte til og motstand mot utbygging. Samarbeidsgruppene for Natur- og Miljøvern (SNM) som startet aksjonen, etablerte en allianse med lokalbefolkningen (Eikesdal/Eresfjord), og fikk også støtte fra en bred koalisjon naturvernene med nes- ten alle de politiske ungdomsorganisasjonene i spissen. Bygdefolket i nabokommunen (Rauma/ Åndalsnes) som sto bak motaksjonen, så seg tjent med utbyggingen og ville jage demonstrantene bort. På begge sider var det allianser mellom to grupper med ulik motivering, og konstellasjoner ble dannet som ikke var ulike det man fant i EF-striden (Gleditsch, Hartmann, Naustdalslid 1971).

Den neste store symbolsaken var kampen mot utbygging av Alta-vassdraget og det som er blitt kalt «Slaget om Finnmarksvidda» (Furre 2000:249). De sentrale trekk ved aksjonen her var også sivil ulydighet, etter at man ikke hadde nådd fram i plan- og beslutningsprosessen før Stortinget gjorde sitt vedtak, sterk polarisering og sterk mediefokusering. I tillegg kommer selvfølgelig sakens betydning for den samiske befolkning. Motmaktens grunnlag var identitets- og definisjonsmakt: saken handlet ikke bare eller først og fremst om tilskud- det til energiproduksjonen. Det er også blitt lagt vekt på at utviklingen av informasjon er spesielt viktig og protestantene kan bare lykkes om de makter å utvikle sitt eget alternative rammeverk til å tolke informasjon (Andersen og Midttun 1985). Det kjennetegner for øvrig begge disse aksjonene (Mardøla og Alta) at ekstern ekspertise i allianse med aktivister spilte en viktig rolle. Det ble skapt en motoffentlighet av aktivister og eksperter som ble en stor utfordring for den politiske elite.

Mardøla og Alta representer starten og avslutningen på den periode Per Selle og medarbeidere har kalt den politiske fasen i miljøvernets utvikling i Norge (Bortne m.fl. 2001). Miljøvernet ble på mange måter institusjonalisert som et nytt politikk- felt, der Miljøverndepartementet har spilt en viktig rolle. Vi har fått en forholdsvis mangfoldig organisasjonsflora som arbeider med miljø; inn i institusjonene og påvirkning av de konkrete beslutningsprosessene er blitt den dominerende strategi. Den aksjonsrettede arbeidsstilen finnes fortsatt, for eksempel representert ved Natur og Ungdom og Bellona. Men særlig Bellona er særpreget ved å ikke være noen medlemsorganisasjon, og gjennom å kombinere sin aksjonistiske stil og høye medieprofil med en annen type politisk orientering enn det som ble etablert 10-20 år tidligere. Bellona jobber i stor grad «med markedet».

OL-motmakt. Ifølge Helen J. Lenskyjs kritiske bok om «OL-industrien» og politisk aktivisme (Lenskyj 2000) har det vært betydelig motstand mot de enkelte OL-arrangementer siden 1968, men av forskjellig type. For det første har det vært organisert motstand knyttet til miljøvirkninger av enkeltanlegg og lokaliseringsspørsmål. For det andre det har det i økende grad blitt stilt spørsmål til arrangørene om hvem arrangementet egentlig var til for; særlig i storbyer med mye fattigdom har det vært reist kritikk mot å bruke offentlige penger på denne type prosjekter. For det tredje har det blitt reist kritikk mot «hovedoperasjonssenteret» IOC og selve grunnlaget som de moderne olympiske leker hviler på.

Alle organiserte motstandsgrupper har ønsket å innhente alternativ informasjon, og langt på vei kombinert en strategi for både å påvirke den hjemlige opinion og beslutningstagere. Arbeidsformene har variert fra ren informasjonsvirksomhet til utvikling av nye arenaer, aksjoner, provokasjoner og nettverksbygging. I og med at det her er snakk om store begivenheter som det er konkurranse om å få, har mange av komiteene drevet aktiv mot- lobbyvirksomhet overfor IOC før beslutningen om stedsvalg. Dette for å spre alternativ informasjon som motsier kampanjeorganisasjonenes. De mest aktivistiske her har vært No Olympics Amsterdam (kandidat 92-lekene) med egen anti-håndbok i kampanjen, og trusler om at det kunne bli voldelige opptøyer om byen fikk arrangementet - samt Ber- lin NOlympic group (kandidat 2000-lekene) som hadde mange provokative anslag mot IOC og kampanjen. Ingen av byene nådde fram i søkeprosessene, og det er vanskelig å si om motstandsgruppene var noen avgjørende faktor som hindret det. Men 15.000 i demonstrasjonstog i gatene i Berlin mens IOC-medlemmer besøkte byen, var i alle fall effektivt som synliggjøring av motstand over for en beslutningstaker som var sterkt opptatt av konsensus bak kandidatbyene.

Det mest kjente eksemplet på motmakt som har nådd helt fram til å stoppe arrangementet, var aksjonsgruppa i Denver i Colorado. Forutsetningen for dette var at spørsmålet ble lagt ut til lokal folkeavstemning. En gruppe miljøvernere som organiserte seg som Citizens for Colorado's Future, lykkes i å politisere spørsmålet knyttet til miljøbelastninger og økonomisk risiko for byen og staten, slik at de vant folkeavstemningen. Denver ble derfor nødt til å si fra seg arrangementet av vinter-OL 1976, etter at de hadde fått det tildelt av IOC.

Bread not Circus-kampanjen i Toronto har vært sentral i å utvikle nettverk mellom ulike motstands-

grupper slik at det lokale og globale skulle gå sammen. I 1998 kom initiativet til å danne «International Network Against Olympic Games and Commercial Sports». Grunnlaget for nettverket er en miljøpolitisk argumentasjon og en kritikk av sløsing med offentlige midler. Men utgangspunktet er også en fundamental kritikk av hele systemet IOC har bygget opp; kommersialiseringen av lekene, avhengigheten av noen få store sponsorer, mangel på internt demokrati, ødeleggelse av idretten osv. Nettverket har derfor som mål å spre informasjon og arbeide for at de olympiske leker skal avvikles i sin nåværende form. IOC har som en internasjonal organisasjon som regelmessig står som eier av store prosjekter i ulike land, fått en spire til motsvar i sivilsamfunnets små nettverksgrupper.

C. Innenfra: faren for kooptasjon?

Lillehammer-OL kan være et eksempel på motmaktens muligheter til å vinne fram gjennom samarbeidsstrategi og inklusjon. Skepsisen og motstanden mot Lillehammer-OL skiftet karakter da planleggingen gikk inn i en ny fase etter at beslutningen om å legge vinterlekene til Lillehammer var tatt. Etter OL-tildelingen ble tre ulike organisasjoner med hvert sitt formål etablert: «Prosjekt Miljø- vennlig OL» (PMOL), «OL-94 Kvinneforum» og «Interessegruppa for Barn og unge», som alle var tiltenkt en «vaktbikkjefunksjon» på vegne av grupper og saksfelter. De ble etablert på omtrent samme tidspunkt, alle hadde i utgangspunktet statlig støtte (jfr. den norske statsvennligheten), men nådde i svært ulik grad fram i OL-planleggingen. Miljø- feltet og PMOL kom i en helt annen grad i fokus enn de andre interessegruppene (Lesjø 2003).

Bakgrunnen for dette skyldes nok forskjellen mellom saksfeltene, men også ytre omstendigheter, og aktørenes entreprenøregenskaper. IOC hadde på dette tidspunktet kommet til at organisasjonen så seg tjent med en egen miljøprofil, da konflikter omkring miljøspørsmål knyttet til OL-utbyggingene kunne true lekenes legitimitet. Kombinert med en åpen invitasjon fra PMOLs ledelse om dialog førte dette til overraskende samarbeidskonstellasjoner, godt støttet av statlig miljøpolitikk og forvaltning. Da prosjektleder Olav Myrholt skålte i eplemost med IOC-topp Samaranch og FIS-boss Hodler for mer miljøvennlige leker i PMOLs svært sparsommelig aksjonistkontorer i 1989, så en at noe nytt var i emning. Man gikk ut over ideologiske grenser som ikke sto tilbake for Bellonas nære samarbeid med toppfolk i næringslivet mot forurensing av miljøet. Utbyggingsorganisasjon og LOOC så seg derfor tjent med å samarbeide med denne nye «overmakten», og nye samarbeidsformer og nettverk ble etablert rundt OL-organisasjonene. Det ble dannet et plannettverk rundt iverksettingen av OL- prosjektet der hele det institusjonaliserte miljøvern- feltet var representert, og med de tidligere aksjonistene som sentrale premissleverandører for å få til konkrete miljøforbedringer.

Tidligere OL-motstandere hadde på kort tid beveget seg fra aksjonister til samarbeidspartnere. Dette ga muligheter for innflytelse. Selv om det skjedde i en fase etter at de tyngste beslutningene for miljøet var fattet, var det både symbolske og materielle gevinster å hente. Å komme inn i var- men på denne måten, å bli tatt på alvor og få gjennomslag for konkrete forslag må ha vært fristende, men reiste også kooptasjonens problem. Faren for at «vaktbikkja» ble ansvarliggjort og etter en stund også ufarliggjort var overhengende. Organisasjonens legitimitet var knyttet til at den var en viktig kritiker av det som ble oppfattet som et grunnleggende miljøødeleggende prosjekt, samtidig som den kunne få ny legitimitet ved å vise til konkrete forbedringer. Faren vil alltid være overhengende for indre strid og uenighet når en slik skifter posisjon. Slik uenighet innad oppsto også i denne situasjonen, men PMOL lykkes med å håndtere det som et «indre anleggende», slik at dette ikke ble ødeleggende for dem.

Muligheter for å nå fram

Motmaktens utgangspunkt er å bringe mennesker ut av avmakt. Den rene avmakt er beskrevet av Torstein Hjellum og medarbeidere (1974) i Tilfellet Mongstad. De formidlet en situasjon der lokalbefolkningen i et lite bygdesamfunn ble totalt overkjørt av et stort industriselskap og statsmakt i fellesskap. Motmaktens rolle er å bidra til å oppheve slike avmaktsituasjoner når store prosjekter skal realiseres.

Motmakt som ansvarliggjøring og organisering ovenfra skal behandles kort her; det er utvilsomt viktig for å «temme» det som synes å være en iboende vekstmekanisme, også maktmekanisme, ved store prosjekter. Utfordringen her er å sikre at viktige samfunnsinteresser ivaretas på en forsvarlig måte, samtidig som en sikrer tilgang på bred informasjon og muligheter for medvirkning i planleggingens iverksettingsfase, der det erfaringsmessig fortsatt er rom for «mye politikk».

Hvordan kan så motmakten utenfra, innenfra - og «nedenfra» - vinne fram? Utvikling av mot- ekspertise som svar på modellmakt er grunnleggende for at motmakt skal kunne øve innflytelse i en eller annen form. Er modellmakten sterk inne- bærer informasjon og samhandling at maktkløften mellom modellrike og modellfattige aktører kan øke i stedet for avta (Bråten 1974). Utviklingen av alternativ kunnskap slik at grupper nedenfra i systemet kan gjøre den til sin, er nøkkelen til å fremme den form for aktivisering som er nød-

vendig. Kunnskap som utfordrer, og setter spørs- målstegn ved etablerte sannheter, er grunnlaget motmakten hviler på. Er den robust nok til å overbevise og kunne tilbakevise det som har vært ansett som etablerte faktum, vil den stå særlig sterkt. Motekspertise vil kunne være nødvendig både for å hevde interesser i beslutningsprosessene og ta del i striden om definisjonsmakten. Dessuten trengs allierte og organisering. Allierte er nødven- dig for ikke å bli isolert, det gjelder om arbeids- måten er aksjon eller samarbeid. Allierte finnes innen plansystemet og innen mer autonome kunnskapsinstitusjoner. Nettverk på tvers av institusjonene som omfatter både organisasjon, forskning, forvaltning og politikk, kan være særlig effektive.

Motmaktens forutsetning er organisering. Organisasjonsressurser er en forutsetning for å være med å forme viktige planprosesser knyttet til store prosjekter. Men organisasjon er som organisasjonssosiologien viser også et tveegget sverd. Effektivitet og demokrati kan komme i konflikt med hverandre. Medlemsorganisasjonene sliter, mens de som har frigjort seg fra kravet til internt demokrati scorer høyt på effektivitet og publisitet. Den ad hoc pregede aksjonen har sin egen logikk, og andre krav til deltakelse. Direkte demokrati fra deltakerne i bestemte situasjoner, anerkjennelse gjennom ulike former for støtte i andre. Utfordringen ligger i vedlikehold av organisasjonen når temperaturen i konflikten avtar.

Mediene er motmaktens potensielle allierte2, og gjennomslag der vil ofte være en forutsetning for å kunne reise en opinion som gir saken støtte. Det er et gjennomgående trekk at der en har lykkes å sette dagsorden for sine saker har mediefokuseringen vært helt sentral. Men det er snakk om troløse allierte, selvfølgelig. Mediene er på søken etter saker som har konflikt og polarisering i seg, slik store utbyggingsprosjekter ofte har, og de favoriserer intensivering og personifisering. Mange har også et krav til dramatisering som ikke alle motmaktorganisasjoner vil kunne innfri, og de går inn i et farefullt farvann om de blir avhengige av å følge medienes regikrav. De som ikke lykkes å bli følje- tonger i flere medier over tid, kan fort bli glemt. Å fange mediene og okkupere dagsorden er som skapt for aksjonsmakten, men også andre motmaktorganisasjoner vil kunne utvikle effektive mediestrategier som gjør at de jevnlig kan formidle alternativ informasjon.

Høringsinstituttet og kravet om medvirkning nedfelt i institusjonelle ordninger er sentrale arenaer for motmaktkrefter i enkelte faser av planprosessen. Aktivisering her kan være avgjørende for å få innpass slik at motargumenter blir gjort kjent i forhold til sentrale beslutningstakere. En åpen offentlig debatt om store prosjekter i dialog- demokratiets ånd er krevende, og vil normalt sprenge de rammer som de institusjonelle ordninger tilrettelegger for. Sakens gjennomslag vil vanligvis ikke bare avgjøres av det beste argument, men også av maktens og motmaktens strategier.

Motmaktens strategi

Motmaktens strategi varierer over et bredt spekter mellom aksjonskampen og «den lange marsjen gjennom institusjonene». Det er eksempler på at aksjonskanalen har vært effektiv for å skape oppmerksomhet og sympati for saker, selv om aksjonene har lidd nederlag i første runde. Aksjonen utfordrer i sin mest dramatiske form for ulydighet også systemets spilleregler. En grundig analyse av forholdet mellom aksjonenes legalitet og legitimitet, og debatten om den sivile ulydighets berettigelse, sprenger rammen for denne artikkelen. I videste forstand er det spørsmål om etikk, ansvar, motstandsrett og politisk kultur (Hagtvet 1981). Her er det ikke bare spørsmål om strategiens effektivitet for å vinne fram. Men uansett vil legitimitetsspørs- målet stå sentralt også om en slik linje skal få oppslutning. Form er relatert til sakens alvor og karakter. Men erfaringene viser at i intensiverte konfliktsituasjoner vil folks oppfatninger av hva som er rimelig og legitime politiske handlinger også endre seg, men polariseringen vil bestå i synet på hva som er akseptable arbeidsformer (Andersen og Midttun 1985). Forholdet mellom aksjon og samarbeidsstrategier trenger ikke være antagonistiske, men kan utfylle hverandre. Kombinerte strategier, både innenfor og utenfor systemet, kan være motmaktens sterkeste kort.

Mulighetene til å nå fram er selvfølgelig nært knyttet til prosjektets tyngde, materielt og økonomisk, planleggingsdiskursens karakter, og hvor i prosessen en setter inn motstanden. Det har vært antydet mekanismer i retning av at det er flest som deltar og lettest å påvirke store prosjekter når det er minst å beslutte om (Berrefjord 1982).

Men grunnleggende endringer i tenkningen av hva slags store prosjekter vi vil ha i framtida kan også komme. Det krever utfordring av maktens tredje og dypere dimensjon. Store endringer kommer smygende er det sagt, men da som resultat av mange motmakthandlinger, i aksjon og institusjon, over lengre tid. I det nye sivilsamfunnet der informasjonen flyter lett og raskt, både over geografiske grenser - og andre - kan gryende motmaktkrefter være i emning. Hvordan de vil utkrystallisere seg, er for tidlig å si. Men motmakt kan også oppnå resultater mot alle odds, slik bøndene utenfor Mexico City minnet oss om.

 

Noter:

1 Mathiesen gjennomførte midt på 1960-tallet en berømt studie av fangene i en sikringsanstalt, og inngikk med arbeidet om de svakes forsvar i det som er blitt kalt «gullalderen» i norsk sosiologi, tittelen er også blitt sett på som noe av fellesetikett for denne generasjonen norske sosiologer (Hernes 1982).

2 Jeg sier potensielle for her kan det være klare forskjeller mellom land. Japan representer for eksempel et klart «mot-eksempel» både når det gjelder politisk kultur og medier. Motstandsgruppa «Anti-Olympic People's Network» (Nagano 1998) ble utsatt for mange repressive tiltak, og slapp ikke til i mediene.

 

Litteratur:

Andersen, Svein S. og Midttun, Atle (1985). Conflict and Local Mobilization: The Alta Hydropower Project. Acta Sociologica, vol 28:4, s. 317-335.

Berrefjord, Ole (1982). Rafnessaken. Forhandlingsøkonomien i aksjon. En beslutningsstudie. Bergen: Universitetsforlaget.

Bortne, Øystein m.fl. (2001). Norsk miljøvernorganisering mellom stat og lokalsamfunn. Oslo: Samlaget.

Bruzelius, Nils, Flyvbjerg, Bent og Rothengatter, Werner (1998). Big decisions, big risks: improving accountability in mega projects. International Reveiw of Adminis- trative Sciences. Vol. 64:423-440.

Bråten, Stein (1974). Modell Monopoly and Communication: System The- oretical Notes on Democatization. Acta Sociologica, vol. 16:2, s. 98-107.

Davidoff, Paul (1965) «Advocacy and Pluralism in Planning». Her fra S. Campbell og S. Fainstein: Rea- dings in Planning Theory. Blackwell 1996. S. 305-322.

Engelstad, Fredrik (1999). «Fra handling til struktur tur/retur». I Engelstad, F. (red.) Om makt. Teori og kritikk. Oslo: Gyldendal. S. 303-320.

Flyvbjerg, Bent (1991). Rationalitet og Magt I og II. København: Akademisk Forlag.

Flyvbjerg, Bent (2001). Making Social Science Matter. Why social inquiry fails and how it can succed again. New York: Cambridge University Press.

Flyvbjerg, Bent, Skamris Holm, Mette og Buhl, Søren (2002). Underestimating Costs in Public Works Projects. Error or Lie? Journal of the American Planning Association, vol. 68:3, s. 279-295.

Forester, John (1989). Planning in the Face of Power. Berkeley: University of California Press.

Friedmann, John (1987). Planning in the Public Domain: From Know- ledge to Action. Princeton: Princeton University Press.

Friedmann, John (1992). Empower- ment. The Politics of Alternative Development. Cambridge: Blackwell.

Furre, Berge (2000). Norsk historie 191X-2000. Industrisamfunnet - frå vokstervisse til framtidstvil. Oslo: Samlaget

Gleditsch, Nils Petter, Hartmann, Åke og Naustdalslid, Jon (1971). Mard- øla-aksjonen. Tidsskrift for sam- funnsforskning vol. 12:3, s. 177-210.

Hagtvet, Bernt (red.) (1981). Den van- skelige ulydigheten. Om sivil uly- dighet som aksjonsform i parla- mentariske demokratier. Oslo: Pax.

Hall, Peter (1981). Great Planning Dis- asters. New York: Penguin Books.

Healey, Patsy (1997). Collaborative Planning. Shaping Places in Frag- mented Societies. London: Macmillan.

Hernes, Gudmund (1975). Makt og avmakt. En begrepsanalyse. Bergen: Universitetsforlaget.

Hernes, Gudmund (1982). Tilbake til samfunnet. Tidsskrift for sam- funnsforskning 23:1, s. 3-30.

Hjellum, Torstein (red.) (1974). Tilfellet Mongstad. Om Norsk Hydro, statleg distriktspolitikk og rasering av eit bygdesamfunn. Oslo: Pax.

Lesjø, Jon Helge (2003). OL-saken. En prosess-sosiologisk studie av plan- legging, politikk og organisering. Lillehammer: Høgskolen i Lillehammer (forskningsrapport 100/2003).

Lenskyj, Helen J. (2000). Inside the Olympic Industry. Power, Politics and Activism. Albany: State University of New York.

Lukes, Steven (1974). Power. A Radical View. London: Macmillan.

Mathiesen, Thomas (1981). «Makt og motmakt». I Andenæs m.fl. Mak- tens ansikter. Perspektiver på makt og maktforskning. Oslo: Gyldendal. S. 147-194.

Mathiesen, Thomas (1982). Makt og motmakt. Oslo: Pax.

Olsen, Johan P. og Sætren, Harald (1980). Aksjoner og demokrati. Bergen: Universitetsforlaget.

Pløger, John (2002). Kommunikativ planlegging og demokrati - nye perspektiver på planforskningen. Oslo: NIBR (rapport 2002:17)

Russel, James W. (2003). Land and Identity in Mexico: Peasants Stop Airport. Monthly Review 54:9, s. 14-25.

Selvik, Arne og Hernes, Gudmund (1977). Dynamikk i borehullene. Om kraftutbygging og lokalsam- funn. Oslo: Universitetsforlaget.

Swensen, Ingvild (1997). Fag eller for- handling? Praktiseringen av Plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredning. Trondheim: NTNU (dr.ing.avh.)

Ustvedt, Yngvar (1981). Overflod og opprør. Det skjedde i Norge 1961-72. Oslo: Gyldendal.