Det finnes en tendens til opphopning av levekårs- problemer i storbyene, både på område- og individnivå, men forskjellene er ikke store sammenlignet med landsgjennomsnittet. Deler av Troms og Finnmark har en sterkere hopning av personer med forskjellige velferds- problemer enn storbyene. Konklusjonen blir imidlertid en annen når det tas hensyn til de store forskjellene innenfor de største byene, framfor alt i Oslo. Både registerdata og intervjudata tyder på at den indre Østkanten i Oslo skiller seg ut ved en sterk konsentrasjon av personer med vanskeligheter i forhold til helse, arbeid, økonomi, kriminalitet, miljø og boligstandard.

I den skandinaviske levekårstradisjonen forstås levekår som betingelser for velferd, og disse betingelsene beskrives gjennom begrepene ressurs og arena. Ressurser er knyttet til individuelle egen- skaper som inntekt, utdanning, arbeid, helse og sosial tilhørighet. Levekårene formes i tillegg av arenaene som individuelle ressurser settes inn på. Hvis det lokale arbeidsmarkedet er preget av overskudd på arbeidskraft og høy arbeidsledighet, får de individuelle ressursene større betydning enn hvis etterspørselen etter arbeidskraft er stor.

Forskjellige bosteder innebærer ulike arenaer for handlingsvalg og bruk av ressurser. Storbyene har blitt beskrevet som relativt ressurskrevende omgivelser, med få frie goder og et preg av kommer- sialisering. Befolkningskonsentrasjonen skaper grunnlag for et omfattende tilbud av spesialiserte tjenester, den bidrar også til en sterkere konkurranse på boligmarkedet, og øker sjansene for at det oppstår trafikk- og miljøproblemer.

Storbyen: Et særegent miljø?

Oppfatningen av storbyen som et problemskapende miljø har lange tradisjoner, både innenfor skjønn- litteratur og samfunnsvitenskap. I den kanskje mest inntrengende studien av dårlige «levekår» som finnes i norsk litteratur, Sult av Knut Hamsun, omtales Kristiania som «...denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den ....» (Hamsun [1890]1999).

Hovedpersonen i «Sult» manglet grunnleggende ressurser: inntekt, arbeid, kontakt med familie og venner, som bidro til at han ikke klarte å tilfredsstille sine behov for føde, selvrespekt og sosial til- hørighet.

Men hva preger de sosiale forholdene i norske storbyer og storbyregioner av i dag? Er det en «hamsunsk» opphopning av dårlige levekår vi finner, og i så fall hvorfor?

I den videre framstillingen skal vi se på disse spørsmålene med utgangspunkt i tilgjengelig registerstatistikk og intervjuundersøkelser om levekår. Framstillingen er basert på en serie utredninger levert til Kommunal- og regionaldepartementet i forbindelse med utarbeidelsen av Storbymeldingen (Vatne Pettersen 2003, Barstad og Kirkeberg 2003, Nymoen, Østby og Barstad 2003, Andersen og Løwe 2003).

Datagrunnlag

I utredningsarbeidet ble det brukt en inndeling i opptil 18 storbyregioner. I denne artikkelen kon-

sentreres oppmerksomheten rundt de største bykommunene, dvs. Oslo, andre storbyer med mer enn 100.000 innbyggere (Bergen, Trondheim, Stavanger), de mellomstore byene og byområdene (fra snaut 50.000 og opp til vel 80.000 innbyggere), og mindre byer med om lag 25.000-40.000 innbyggere. Av bydeler har vi i særlig grad konsentrert oss om bydelene i Oslo. Begrunnelsen for dette er dels at disse bydelene er svært store, for eksempel er innbyggertallet i de tre bydelene i Oslo indre øst vel 80.000 personer, dels har tidligere analyser vist påfallende forskjeller i levekår innad i Oslo.

Innledningsvis beskrev vi hvordan hovedpersonen i «Sult» led under mange vanskelige forhold på en og samme tid. En opphopning av levekårs- problemer i bestemte kommuner eller bydeler kan blant annet ha betydning for utgiftsnivå og dimensjonering av tjenestetilbud og hjelpetiltak. Opphopningen kan føre til spesielle utgiftsbehov, som ikke framkommer når en studerer enkeltindikatorer alene.

Hopning av dårlige levekår på områdenivå er målt gjennom å bruke modifiserte utgaver av indeks for levekårsproblemer, som inngår i «Hju- let»-systemet (Sosial- og helsedepartementet 1997, Sosial- og helsedirektoratet 2002). For hver av de fem indikatorene som inngår - sosialhjelpstilfeller, uførepensjon, arbeidsledighet, voldskriminalitet og dødelighet - er alle bydeler og kommuner rangert og delt i ti like store deler. Samleindeksen uttrykker den gjennomsnittlige verdien på de fem indikatorene. Indeksen varierer fra 1 til 10, hvor 10 inne- bærer at kommunen/bydelen tilhører de 10 prosent «dårligst stilte» på samtlige indikatorer.

Konsentrasjon av bosatte med levekårsproblemer i noen bydeler . . .

Alt i alt er det både i 1996- og 2001-utgaven av indeksen en svak tendens til hopning av levekårs- problemer i storbyene. Indeksverdien i 2001 varierer fra 5,4 i landet utenfor større og mindre byom- råder til 6,8 i Oslo (se tabell 1). Men verken i 1996 eller 2001 skilte Oslo seg fra de mellomstore byene. Derimot er det en tydelig tendens til konsentrasjon av bosatte med levekårsproblemer i bestemte deler av storbyene. Oslo indre øst skiller seg klart ut. Vi finner liknende konsentrasjoner, framfor alt i sentrumsområdene, i deler av østlandsbyene Gjøvik, Moss, Drammen, Porsgrunn og Larvik, i bydelen Sentrum i Kristiansand samt i et helse- og sosialdistrikt i Ålesund. Bydelene i Oslo indre øst skiller seg ut ved både å ha høyere indeksverdier og flere innbyggere enn de andre områdene. Setter vi gren- sen ved 10.000 innbyggere er det Storhaug i Stavanger, Sentrum i Kristiansand, Saupstad i Trondheim og Stovner i Oslo som har sterkest grad av hopning ved siden av Oslo indre øst.

 

Tabell 1. Indeks for levekårsproblemer1 1996 og 2001, i og utenfor ulike byområder. Vektet gjennomsnitt.

1996

2001

Oslo i alt

7,2

6,8

- Ytre vest

2,3

2,8

- Indre vest

5,4

4,9

- Indre øst

9,8

9,7

- Ytre øst, gamle drabantbyer

6,9

6,9

- Ytre øst, nye drabantbyer

7,6

8,5

Bergen, Trondheim, Stavanger

6,5

6,0

Mellomstore byer

eller byområder2

7,1

6,8

Mindre byer3

6,8

6,4

Landet forøvrig

5,4

5,4

- Finnmark, Troms4

8,0

8,1

Alle kommuner og bydeler

5,5

5,5

(uvektet)

 

1 Variabler som inngår: sosialhjelpstilfeller 16+ år, uførepensjonister 50-66 år, siktelser for voldskriminalitet etter bostedskommune/-bydel (1996-indeksen for årene 1994-1995, 2001-indeksen 1999-2000), arbeidsledige/på tiltak 26-66 år, dødelighet (1996-indeksen: forventet levealder 40-årige menn 1991-95, 2001-indeksen: døde pr. 100 000 innb. 1995-1999)

2 Sarpsborg, Fredrikstad, Drammen, Porsgrunn/Skien, Kristiansand, Sandnes, Tromsø

3 Moss, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Haugesund, Ålesund, Bodø.

4 Unntatt Karlsøy

... og i Troms og Finnmark

Konsentrasjonen av personer med velferdsproble- mer i Oslo indre øst er enestående i landsmålestokk. Bare fire finnmarkskommuner hadde høyere verdi på indeksen for levekårsproblemer i 2001 enn bydelene i indre øst. Blant de fem prosent dårligst stilte bydelene og kommunene (34 bydeler/kommuner) var det i 2001 20 nordnorske kommuner (13 i Finnmark), én kommune i Aust-Agder og 13 bydeler. I den andre enden av fordelingen (verdi 2,5 eller bedre) er det en stor overvekt av småkommuner i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. Av de 27 bydelene med verdi 2,5 eller lavere er over halvparten lokalisert i Bærum, Asker og Oslo ytre vest. Befolkningsmessig ligger tyngdepunktet i Bekkestua/Sandvika i Bærum og bydelene Vinderen, Ullern og Sogn i Oslo ytre vest. Oslo er med andre ord kontrastenes by.

Den tydeligste endringen i negativ retning, når

2001-utgaven av indeksen sammenliknes med 1996, finner vi for de nye drabantbyene i Oslo ytre øst. Det er framfor alt arbeidsledigheten som slår ut her; selv om arbeidsledigheten ble redusert i de nye drabantbyene i denne perioden, var nedgangen i disse bydelene mindre enn i landet forøvrig. Utviklingen i de nye drabantbyene kan ha sammenheng med en økende overrepresentasjon av personer med lav utdanning og bakgrunn fra ikke-vestlige land, som vist i et av notatene til Storbymeldingen (Vatne Pettersen 2003).

Hopning også på individnivå ...

Spørsmålet om det er en opphopning av velferds- problemer i de store byene er også belyst på individnivå, gjennom en analyse av data fra Levekårsundersøkelsen 2001. For fem levekårskomponenter har det blitt skilt ut en mindre andel, 5-10 prosent av befolkningen, som har relativt dårlige levekår på komponenten. Så telles antallet personer som har dårlige levekår på minst to og minst tre av komponentene (se tabell 2 for nærmere detaljer).

 

Tabell 2. Hopning av dårlige levekår. Andel utsatt for minst 2 eller minst 3 av 5 levekårs- problemer1, i og utenfor ulike byområder. 2001. 18-79 år. Prosent.

Minst 2 av 5 problemer

Minst 3 av 5 problemer

Antall som svarte

Oslo i alt

12

2

338

- Ytre vest

7

1

73

- Indre vest

13

0

56

- Indre øst

19

5

59

- Ytre øst

9

2

139

Bergen, Trondheim,

Stavanger

13

4

369

Mellomstore byer

eller byområder2

7

2

285

Mindre byer3

9

3

247

Landet for øvrig

7

2

1776

Landet som helhet

7

2

3004

 

1 Levekårsproblemer på følgende områder: Arbeidsmarked, økonomi, bostandard, bomiljø og helse.

Problemene ble definert på følgende måte: Arbeidsmarked: Er lang tids arbeidsledig eller er 18-59 år og verken i arbeid eller utdanning. Økonomi: Har ofte eller av og til problemer med å klare løpende utgifter, og ville ikke klare en uforutsett regning på 3000 kroner. Bostandard: Eier verken bolig eller fritidshus, og mangler enten bad/dusj, synes boligen er for liten eller har minst ett problem med innemiljøet. Bomiljø: Har enten vært utsatt for vold eller trusler, eller er utsatt for støy, forurensning og støv fra veitrafikk. Helse: Rammet av alvorlig sykdom i løpet av de siste to år.

2 Sarpsborg, Fredrikstad, Drammen, Porsgrunn/Skien, Kristiansand, Sandnes, Tromsø

3 Moss, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Haugesund, Ålesund, Bodø.

Kilde: Levekårsundersøkelsen 2001

Prosentandelen som er utsatt for minst to av de fem problemene knyttet til arbeidsmarked, økonomi, boligstandard, bomiljø og helse er noe høyere i Oslo og de andre storbyene enn ellers i landet. Hva angår den mer ekstreme hopningen, andelen som har minst tre av fem problemer, er det ingen klare mønstre. Innad i Oslo er det som forventet i Oslo indre øst vi finner den høyeste andelen som har dårlige levekår. Denne konklusjonen bygger imidlertid på et usikkert statistisk grunnlag, siden tallet på intervjuede personer i Oslo indre øst og andre bydelsgrupper er svært lite.

Igjen ser det ut til at opphopningen av velferds- problemer i storbyene er konsentrert rundt visse bydeler. Hopningen av dårlige levekår er også konsentrert til bestemte sosiale grupper. Det er bare blant personer med lav eller middels utdanning vi finner en tendens til sterkere hopning av levekårs- problemer jo mer urbanisert bostedet er. Dette er i samsvar med en analyse basert på Levekårsunder- søkelsen 1998, som fant at dårligere psykisk helse i Oslo sammenlignet med Vestlandet bare gjaldt personer med lav utdanning (Dalgard mfl. 2002). Igjen blir bildet av Oslo som kontrastenes by understreket.

... og økende fattigdomsproblemer i Oslo

En av de mest slående endringene av geografiske levekårsforskjeller de siste årene gjelder fattigdom og økonomisk ulikhet. Mens nasjonale tall ikke tyder på noen økning av fattigdommen i Norge fra 1986 til 2000, slo fattigdommen sterkere rot i hovedstaden i løpet av samme tidsrom. Et vanlig brukt mål på fattigdom er andelen av befolkningen som tjener mindre enn halvparten av medianinntekten for alle. Denne andelen ble mer enn fordoblet i Oslo fra 1986 til 2000. Samtidig var det en betydelig sterkere økning av inntektsforskjellene i hovedstaden enn ellers i landet (Barstad og Kirkeberg 2003).

Ikke bare problemer: Storbylivets muligheter

Den svenske «Storstadsutredningen» (SOU 1990: 36) oppsummerte i sin tid storbylivets særpreg i utsagnet «rike muligheter, harde vilkår». De rike mulighetene er blant annet betegnende for bredden i tilbudene på arbeidsmarkedet og innenfor kultur/ underholdning og utdanning. De sosiale og økonomiske ulikhetene er som nevnt et påfallende trekk ved Oslo. På den andre siden er også mangfoldet i livsstiler og kulturuttrykk et kjennetegn ved vår største by. Befolkningskonsentrasjonen i storbyen gjør det mulig å finne likesinnede som deler spesi-

Plan_3-04-article5_tfr0301page021img001.jpg

Levekårsproblemene har en tendens til opphopning i enkelte bydeler i storbyene. Her fra Tøyen på østkanten, Oslo. (Foto: Samfoto)

 

elle interesser. Personer som på mindre steder lett vil føle seg som avvikere kan på et større sted bli integrert i en sub-kultur. Storbylivets anonymitet oppleves av mange som en frigjøring fra småbyens kontroll og innsyn. Noen undersøkelser tyder på at personer bosatt i storbyer er mer tolerante i forhold til flere former for «avvikende» atferd, blant annet homoseksualitet, også ved kontroll for andre faktorer som kan påvirke holdningene. I Norge øker graden av velvilje overfor innvandrere med urbaniseringsgraden. Ved kontroll for andre variable forsvinner denne sammenhengen i noen tilfeller, mens det i andre tilfeller gjenstår en selvstendig effekt, blant annet i synet på innvandrere som kilde til utrygghet (Blom og Lie 2002).

De relativt negative beskrivelsene av levekårene i Oslo indre øst, og til dels i de nye drabantbyene, skjuler gode sider ved livet i disse bydelene og at flertallet har det utmerket. Blant annet byr mangfoldet i multi-etniske boligområder på muligheter som ikke er til stede i homogene boligområder i «bedrestilte» strøk. En kvalitativ undersøkelse fra to av de mest multi-etniske områdene i Oslo tyder på at «...barn og ungdom som vokser opp i og tar aktivt del i et multietnisk miljø, utvikler åpenhet og toleranse for mennesker med en annen bakgrunn og andre preferanser enn dem selv» (Søholt 2001). En forutsetning for dette er at de unge inngår i samhandling med hverandre på tvers av etniske grenser.

Prosesser og årsaker

Hvordan kan en forstå opphopningen av levekårs- problemer i bestemte kommuner og bydeler? Variasjoner i tilbudssiden på boligmarkedet - priser, boligtyper, beliggenhet - er viktige for å forstå flytteprosessene og graden av demografisk, etnisk og sosioøkonomisk segregasjon. Blant annet vil en høy andel utleieboliger trekke til seg unge enslige og generelt grupper med lav inntekt som ikke har råd til å kjøpe en bolig. Leieboligene er konsentrert i sentrumsområdene av de store byene, som indre by i Oslo, Sentrum i Trondheim og Storhaug i Stavanger. At boligene gjennomgående er små, samtidig som mange er utsatt for støy og forurensning fra veitrafikk, bidrar til et livsfasebestemt flytte- mønster. Unge enslige bosetter seg i de sentrale områdene, og flytter ut når de etablerer seg og får barn, enten ut av byen eller til drabantby-/villaområdene. Den romlige fordelingen av enslige og aleneboende i storbyene følger et klassisk sentrum/ periferimønster. At enslige er konsentrert i storbyenes sentrumsområder er en del av bakgrunnen for opphopningen av levekårsproblemer. Yngre enslige er blant annet sterkt overrepresentert i sosialhjelpsstatistikken.

Flyttebevegelser skaper segregering

Analyser som er utført i Statistisk sentralbyrå i forbindelse med Storbymeldingen, kaster lys over flyttebevegelsenes betydning for geografiske forskjeller i levekår. Blant annet ser det ut til at flyttebevegelser bidrar til en konsentrasjon av sosialhjelpsklienter i byene. Sosialhjelpsklienter har betydelig nettoinnflytting til senterkommuner i storbyregionene. Det er særlig Oslo som har flere

Plan_3-04-article5_tfr0301page022img001.jpg

Enkelte bydeler i Oslo opplever ghetto- tendenser, med en sterk konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere. Her fra Grønland. (Foto: Scanpix)

 

sosialhjelpsklienter som flytter inn enn som flytter ut (Nymoen, Østby og Barstad 2003). Tidlig på 1990-tallet var det Oslo indre øst som mottok de fleste sosialhjelpsklientene. Mens nettoinnflyttingen av sosialhjelpsmottakere har avtatt for bydelene i indre øst, har innflyttingen til indre vest, gamle og nye drabantbyer økt i siste del av 1990-tallet. I tillegg bidrar flyttebevegelser til en konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere i Oslo. Analysene viser også at Oslo i løpet av 1990-tallet har gått fra en situasjon med netto innflytting av personer med lav utdanning til en situasjon med netto utflytting. Det er bydelene i indre øst som har «ledet an» i denne tendensen. Disse utviklingstrekkene kan være et tegn på at noen lavinntektsgrupper har valgt å flytte ut av hovedstaden, og særlig ut av indre øst, for å finne en passende bolig. Det ser ut til å ha blitt vanskeligere for disse gruppene å etablere seg i Oslo indre øst, en utvikling som bekrefter inntrykket av «gentrifisering».

Konsentrasjonen av ikke-vestlige innvandrere i Oslo generelt, og i de østlige delene spesielt, bidrar til å forklare forskjellene i levekårsproble- mer. Når ikke-vestlige innvandrere holdes utenfor datagrunnlaget blir tallet på fattige i Oslo mer enn halvert, og med det lavere enn landsgjennomsnittet (Barstad og Kirkeberg 2003). Den sterke veksten i fattigdomsproblemene i Oslo på 1980- og 1990- tallet bør derfor ses i lys av den økte innvandringen fra ikke-vestlige land.

Segregerte bosettingsmønstre - et problem i seg selv?

Er det grunn til å tro at de geografiske levekårs- forskjellene skyldes andre forhold enn selektive flytteprosesser og sosial og økonomisk ulikhet? En

av de få skandinaviske studiene på feltet fulgte inntektskarrieren til personer bosatt i Stockholmregionen over en femårsperiode (1990-95). Lønns- utviklingen for en person bosatt i innvandrertette lavinntektsområder var ca. 10 prosent dårligere enn for gjennomsnittet av befolkningen, kontrollert for andre kjennetegn (Andersson 2001). Også innenfor rammen av en nordisk velferdsstat ser det ut til at segregerte bosettingsmønstre kan bidra til å opprettholde og forsterke sosial ulikhet.

Det er lite vi vet om dette fra norske under- søkelser. Svein Blom (2002) viser at den etniske segregasjonen påvirker kontakthyppighet med majoritetsbefolkningen og bruken av norsk blant voksne, ikke-vestlige innvandrere i Oslo. Store deler av denne sammenhengen skyldes imidlertid at de mest ressurssterke innvandrerne slår seg nedi de minst segregerte områdene. Det sistnevnte funnet stemmer godt med hovedtendensen i de inter- nasjonale undersøkelsene på feltet: områdeeffekter kan påvises, men de er betydelig svakere enn effektene som kan tilskrives individuelle ressurser. Virkningen avhenger blant annet av hvilke sider ved velferden og hvilke områdeegenskaper som står i fokus. De sterkeste virkningene er funnet blant barn og unge, ikke minst i forhold til kriminalitet. Barn og unge tilbringer mest tid i nærmiljøet og har få alternative arenaer. I tråd med dette finner Blom (2002) at andelen innvandrerbarn som hovedsakelig har venner blant andre innvandrerbarn, øker betydelig med økende konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere i bostedskretsen.

Visse levekårsproblemer er nærmest per definisjon område- framfor individrelaterte, for eksempel støy- og forurensningsproblemer. Slike problemer kan bidra til generell mistrivsel. Å «mislike å bo i nabolaget» var ett av de få eksemplene i en britisk studie på at den negative effekten av å bo i visse problemområder ikke ble redusert ved kontroll for individuelle kjennetegn (McCulloch 2001).

Sterkere fokus mot drabantbyene?

I storbyene har utdanningsnivået steget mer i de indre sentrumsbydelene enn i mange av de ytre områdene i løpet av 1990-årene (Vatne Pettersen 2003). For Trondheims del peker Brattbakk m.fl. (2000) på klare nedturstendenser i flere drabantbysoner. Det er ikke urimelig å anta at drabantbyene er mer avhengige av offentlige tiltak for å sikre en positiv utvikling enn sentrumsbydelene. I sentrum drives den positive utviklingen i noen grad «av seg selv», den fremmes blant annet av sterkere preferanser for en urban livsstil. For å forebygge tendenser til onde sirkler mellom fysiske, økonomiske og sosiale utviklingstrekk kan det være gode grunner til å styrke drabantbyområ- denes attraktivitet både gjennom fysiske for- bedringer og gjennom bedre kultur- og service- tilbud. Som i Oslo indre øst bør fokus også rettes mot oppvekstmiljøet i disse områdene. Søndre Nordstrand hadde i 2001 flere ikke-vestlige innvandrerbarn i aldersgruppen 6-15 år enn Gamle Oslo og Sagene-Torshov til sammen. Det er vanskelig å argumentere for at positive, «innvandrervennlige» tiltak som gratis barnehage for 5-åringer, skal forbeholdes bydeler i Oslo indre øst.

Litteratur:

Andersen, Arne, Torkil Løwe og Elisabeth Rønning (2003): Boforhold i storby. Utred- ninger til Storbymeldingen, del 4, Notater 2003/36, Statistisk sentralbyrå.

Andersson, Roger (2001): «Spaces of Socialization and Social Network Competition: A Study of Neigbourhood Effects in Stockholm, Sweden», i Andersen, Hans Thor og Ronald Van Kempen (2001, red.): Governing European Cities. Social frag- mentation, social exclusion and urban governance, Aldershot: Ashgate, 149-188.

Barstad, Anders, Mads Ivar Kirkeberg (2003): Levekår og ulikhet i storby. Utred- ninger til Storbymeldingen, del 2, Notater 2003/34, Statistisk sentralbyrå.

Blom, Svein (2002): Innvandrernes bosettingsmønster i Oslo, Sosiale og økonomiske studier 107, Statistisk sentralbyrå.

Blom, Svein og Benedicte Lie (2002): Holdning til innvandrere og innvandring, Notater 2002/75, Statistisk sentralbyrå.

Brattbakk, Ingar, Stig Jørgensen og Britt Dale (2000): Stabilitet eller endring? Levekårsutvikling i Trondheims boområder på 1990-tallet, Trondheim: KS- Forskning, Program for storbyrettet forskning.

Dalgard, Odd Steffen, Marit Rognerud og Bjørn Heine Strand (2002): Psykisk helse i Helse- og levekårsundersøkelsen 1998. II. Geografiske forskjeller, Norsk Epide- miologi 12, 3, 249-256.

Hamsun, Knut (1999 [1890]): Sult, Oslo: Gyldendal.

McCulloch, Andrew (2001): Ward-level deprivation and individual social and economic outcomes in the British Household Panel Study, Environment and Planning A 2001, vol. 33, 667-684.

Nymoen, Erik, Lars Østby og Anders Barstad (2003): Flytting og pendling i storby- regionene. Utredninger til Storbymeldingen, del 3, Notater 2003/35, Statistisk sentralbyrå.

Sosial- og helsedepartementet (1997): Sammenligningstall for kommunene 1997, Hefte I-0892/6B.

Sosial- og helsedirektoratet (2002): Sammenligningstall for kommunene 2002, Hefte IS-1036.

Søholt, Susanne (2001): Oppvekst i to multietniske boligområder i Oslo, Byggforsk, Prosjektrapport 313.

SOU 1990: 36: Storstadsliv. Rika möjligheter - hårda vilkor, Slutbetänkande från Storstadutredningen, Stockholm.

Vatne Pettersen, Silje (2003): Bosettingsmønster og segregasjon i storbyregionene. Ikke-vestlige innvandrere og grupper med lav og høy utdanning. Utredninger til Storbymeldingen, del 1. Notater 2003/33, Statistisk sentralbyrå.

Aase, Asbjørn og Britt Dale (1978): Levekår i storby, NOU 1978: 58, Oslo: Universitetsforlaget.