Norge er et godt land å bo i - for de fleste. De siste årene har da også landet vårt tronet helt øverst på FNs indeks over levekår (Human Development Index). Med en stor offentlig sektor, ett av de høyeste BNP per innbygger og én av de jevneste inntektsfordelingene i verden skulle Norge også ha alle forutsetninger for å gå til topps i internasjonale borgertilfredshetsundersøkelser. Men, det gjør vi ikke. I en slik undersøkelse fra 2003 av ni europeiske land, med blant annet helse, skole, miljø og kollektivtransport som tema, var nordmenn nest minst fornøyde. Bare grekerne «sutret mer» enn oss.

Rikdom gjør oss forsåvidt mer tilfredse med tilværelsen, men som Asle Rolland skriver i sin artikkel her i PLAN, motvirkes dette av at vi endrer verdiorientering. Vi blir mer materialister, mindre idealister, og som materialister blir vi mer nytelsessøkende og mindre trygghetssøkende. Vi blir mer opptatt av anskaffelser og forbruk, og våre forventninger stiger enda raskere enn vår voksende økonomiske evne til å tilfredsstille dem. Menneskelig trivsel og lykke kan altså ikke bares måles i økonomisk velstand eller størrelsen på offentlig sektor.

Den sterke vekten på full sysselsetting, egalitær lønsstruktur og universelle ordninger i velferdssystemet, er blant hovedårsakene til at fattigdommen er forholdsvis liten i dagens Norge. Det finnes imidlertid fattige også i vårt avanserte velferdssamfunn, mennesker som av én eller annen grunn faller utenfor eller igjennom velferdsordningene våre. Ifølge regjeringens definisjon på fattigdom dreier deg seg om vel 125.000 personer, hvorav nærmere 30.000 av dem er barn. Mest utsatt for fattigdom i form av lav inntekt er etniske minoriteter, arbeidsledige, enslige forsørgere og personer som mottar uførepensjon.

Om den rene fattigdom ikke er så utbredt lenger i Norge, er fordelingen av velstand og levekår til gjengjeld ganske skjev, både sosialt og geografisk. Områdene som er sterkest belastet i levekårsmessig for- stand, finner vi - interessant nok - både i de mest sentrale strøkene av landet vårt: i storbyenes indre bydeler, og lengst ute i periferien:

i Troms og Finnmark.

I storbyene har velferds- og miljøgodene en tendens til å hope seg opp i bestemte bydeler, ulempene i andre. Vi kan her snakke om en kumulativ fordeling av levekår. De med høyest inntekt og andre individuelle ressurser har oftest også mest av kollektive goder. Det er gjerne en sammenheng mellom sosial bakgrunn, utdanning og inntekt på den ene siden og kvalitet på nærmiljøet, muligheten til å påvirke egen livssituasjon og politisk innflytelse på den andre.

Sterkest kommer slike forskjeller til uttrykk i Oslo. Her har det fra gammelt av har gått et markert skille mellom bydelene på østkanten og vestkanten, som fortsatt preger kultur, språk og politiske holdninger, selv om forskjellene har blitt mindre over tid.

For velferdsstaten representerer sosial ulikhet og fattigdom store utfordringer. Dels kreves det målrettede tiltak rettet mot spesifikke grupper, for eksempel bostedsløse. Dessuten er det behov for økt innsats i spesielt belastede byområder, både gjennom fysiske forbedringer og gjennom bedre kultur- og servicetilbud, for å forebygge tendenser til onde sirkler mellom fysiske, økonomiske og sosiale utviklingstrekk.

Jens Fredrik Nystad Redaktør