Få vil benekte at boligplanleggeres forestillinger om «den gode bolig» har skiftet dramatisk over tid. Tenk bare på hvordan entusiasmen for høyhuset i løpet av få år ble avløst av en tett/lav-bølge eller hvordan målet om å totalsanere byen snudde til bevaring. Hvordan skal en forstå slike skifter i idealer? Hvilken metamorfose har planleggernes verdigrunnlag gjennomgått og hvilke sammenhenger kan spores til samfunnet rundt? Det er slike spørsmål jeg skal belyse i denne artikkelen. Jeg skal gjøre det ved å peke på seks skifter i boligfaget, endringer i samfunnets utfordringer og fagfolks ideer som har farget boligplanleggingen i siste halvdel av 1900-tallet.

Vi undres over den overoptimistiske tonen fra tiden etter krigen, slik den for eksempel ble formidlet av Filmavisens kommentatorer. I planleggingen av etterkrigssamfunnet lå det i kortene at verden gikk framover med vekst og økt velstand for alle. Med bakgrunn i nåtidens tvilrådighet og pessimisme kan en spørre både om grunnlaget for datidens optimisme og om hvor det ble av troen på framskrittet i det norske planleggermiljøet.

Fra framskrittstro til tilbakeskuen

Freden i 1945 utløste sterk optimisme innenfor mange områder i samfunnet og farget både fagfolks og lekfolks oppfatninger om framtiden. Dette gjaldt ikke minst innenfor boligsektoren. Spesielt for boligfaget var en sammensmeltning mellom trettitallets funksjonalistiske tankegods og sosialdemokratisk styringsideologi. Gjennom faglig fornuftstenkning og statlig fordelingspolitikk ville det være mulig å oppnå optimal tilpasning mellom boligbyggingen og folks behov, først og fremst realisert gjennom Husbankens virksomhet. Ved rasjonell planlegging, rettferdig fordeling av ressurser og industrialisering av byggevirksomheten skulle boligspørsmålet løses.

Målene for boligbyggingen de første etterkrigs- årene er et konkret uttrykk for denne troen på framskrittet. For det første satte staten som mål å produsere 100.000 boliger i løpet av fire år. Det skjedde i en situasjon med mangel på alt - materialer, byggevarer, arbeidskraft og kapital. (I de beste årene i høykonjunkturen på slutten av 1930-tallet ble det bygget rundt 14.000 boliger per år.) For det andre skulle boutgiftene følge prinsippet om sosialt forsvarlig husleie, fastsatt til 20 % av en industriarbeiderinntekt. Og for det tredje skulle vanlige familieboliger ha tre rom og kjøkken. Selv om disse målene ikke lot seg realisere fullt ut, følte nok folk flest at framskrittet på boligfronten var utvetydig. Utover 1950-tallet steg boligproduksjonen til nye høyder, og samtidig ble nye hvitevarer, først og fremst vaskemaskin og kjøleskap, tilgjengelige og overkommelige for det store flertallet.

På denne tiden vant de internasjonale modernistene fram med sin tro på storskalabygging og et formvokabular som svarte til industriens satsing på elementbygging og prefabrikasjon. Rundt 1960 gikk landet (og Vesten) inn i en tiårig sterk høykonjunktur med en årlig vekstrate på rundt 5 % (betydelig over 1950-tallets) og jevnt høy boligbygging basert på industrielle metoder. En skulle tro at

denne situasjonen ville avle økt entusiasme både for samfunnet og for resultatene av boligbyggingen. Som det lød på Arbeiderpartiets valgplakat fra 1961: «Nye gode år...»

Men midt på 1960-tallet dukket motforestil- linger og kritikk opp, både mot samfunnet og mot storskalabyggingen. «Vekst og protest», har historikeren Berge Furre kalt perioden1. Hvorfor meldte tvilen seg og hvordan påvirket den ideene om den gode bolig? En forklaring på omslaget kan finnes i samfunnsutviklingen selv. 1960-tallet kastet et helt sett av nye problemer i fanget på planleggerne. Privatbilisme, sentralisering av varehandelen, økende urbanisering og byspredning representerte nye utfordringer som ingen hadde gode svar på. Utviklingen var i ferd med å ta overhånd. Oppfatningen av et bysamfunn i krise bredte seg i planleggingskretser.

Plan_3-04-article4_tfr0301page011img001.jpg

En familie på 50-tallet har investert i en Evalet vaskemaskin. Bildet lyser av optimisme og framskrittstro. (Foto: Scanpix)

Parallelt med dette trådte en rekke samfunnsrefsere inn på arenaen med kritikk av utviklingen: Georg Borgstrøm stilte spørsmål til verdens matvareforsyning, Rachel Carson tok opp miljøproblemene, John Kenneth Galbraith reiste kritikk av det han kalte overflodssamfunnet. Denne samfunnskritikken ga grunnlaget for 1970-tallets motkultur, men dannet samtidig en dyster bakgrunn for samfunnsplanleggingen i siste halvdel av 1960-tallet. Store deler av planleggermiljøet ble preget av en form for kulturpessimisme. Mens oppgavene på 1950-tallet ble tolket som å endre samfunnet gjennom planlegging, ble utfordringene på 1960- tallet å korrigere utviklingen2. Denne tendensen ble ytterligere forsterket rundt 1970, da en ny generasjon planleggere satte alt inn på å bekjempe utvik- lingen.

Et interessant trekk er sammenvevingen mellom den radikale samfunnskritikken og de tradisjonsbundne løsningene den nye planleggergenerasjo- nen brakte til torgs. 68-generasjonen innenfor boligplanlegging ble «de radikale kulturalistene».

Plan_3-04-article4_tfr0301page012img001.jpg

Rundt 1970 ble saneringsmoden små- bybebyggelse oppskrevet til forbilde. Gamle Stavanger var pilotprosjektet som viste at det gikk an å bo godt i gamle trehus. (Kilde: Alf Brueland, Stavanger)

 

Fra nybygging til fornyelse

Med troen på framskrittet forsvant også mye av troen på drabantbyen, etterkrigstidens byform og arkitektur. I stedet for å se framover mot «nye gode år», vendte boligplanleggerne blikket mot tidligere tider. Løsningene lå ikke i den store skalaen, men i den lille. Urbaniseringen, som var blitt sett på som uavvendelig og et grunnlag for velstandsøkningen, ble kritisert som ondets rot. Småbyen og lokal- samfunnet ble oppvurdert og tradisjonell norsk byggeskikk kom til heder og verdighet. Small (and old) is beautiful!

At planleggernes oppmerksomhet vendte seg mot den historiske arven, hadde også sammenheng med selve byggevirksomheten. I de første 30 årene etter krigen ble kapital og arbeidskraft ensidig kanalisert mot nybygging, begrunnet i et tilsynelatende umettelig boligbehov. Husbanken sørget for en konsekvent gjennomføring av denne politikken.

Klarest ser vi prioriteringen av nybyggingen i forbindelse med saneringsspørsmålet. Å rive det man så som usunn og foreldet bebyggelse, i praksis det meste som var bygget før 1900, og erstatte det med moderne blokker, hadde stått fast som mål for byplanleggingen siden 1930-tallet. Saneringsplaner var vedtatt og politikerne diskuterte stadig hvordan en skulle komme i gang. Grunnen til at det ikke skjedde noe, lå i en motsigelse, en 1950-tallets «catch 22», som planleggerne hadde viklet seg inn i. På den ene siden hevdet de at hele poenget med saneringen måtte være å skape sunne boliger. Dette ville forutsette lav tetthet. For som det het i Saneringsutredningen til Oslo kommune: «En av de sterkeste slumdannende faktorer er for tett og trang bebyggelse».3 Dersom en, på den andre siden, holdt fast ved å bygge med lav tetthet i saneringsområ- dene, ville en få et betydelig svinn av leiligheter, et tap en ikke kunne forsvare så lenge boligmangelen var til de grader påtrengende. Sanering ble dermed på samme tid vurdert som helt nødvendig og helt umulig. Hensynet til nybyggingen veide tydeligvis for tungt så vel i praktisk politikk som i planleggernes tanker om boligkvalitet. Dette sammen med husleiereguleringen, innført under krigen, gjorde at heller ikke private våget å investere i forbedringer i de eldre bystrøkene.

Å snu denne situasjonen tok 15 år. Byfornyelsestanken ble skapt og konkretisert i tiden mellom 1960 og 1975. Målbærere var en løs allianse mellom kulturkonservative politikere, enkelte kommunale etater og et radikalisert student- og planleggermiljø. Den ideologiske begrunnelsen for byfornyelsen lå dels i den økte interessen for historiske bymiljøer, dels i en bein-

hard kritikk av sosialdemokratiets storskalaløsninger. At det bodde et stort antall beboere med beskjeden økonomi i saneringsområdene, talte for at fornyelsen burde skje på beboernes premisser.

Men det var enda en grunn til skiftet fra nybygging til fornyelse. Tydeligst så en det i Sverige. Her hadde den voldsomme byggingen under «miljonprogrammet» på 1960-tallet skapt en situasjon hvor et stort antall leiligheter ble stående usolgt. Krisetilstanden førte til at den svenske boligproduksjonen i løpet av noen få år på begynnelsen av 1970- tallet ble lagt om fra nybygging til fornyelse. «Svenske tilstander» måtte for en hver pris unngås her i landet. Også i Norge var det blitt bygget såpass mye på 1960-tallet at bolignøden var betydelig mindre påtrengende. Tiden var, med andre ord, moden for å fornye den eksisterende boligmassen. For en ny generasjon planleggere artet dette seg som en kamp mot saneringspolitikken, som etter hvert ble kronet med seier. For deler av det sosialdemokratiske establishmentet må det ha vært bittert, som et skritt tilbake med knefall for høyrekreftene. Borgerlige polittikere kan ha sett det som en nødvendig avveiing mellom nybygging og fornyelse, og samtidig et skritt fram mot et større boligmarked med åpning for private låneinstitusjoner i boligsektoren.

Fra kollektive til individuelle løsninger

Den sosialdemokratiske orden stod som sterkest de første 25 årene etter krigen.4 Grunnlaget lå i en samlet arbeiderbevegelse som så muligheten for forbedringer gjennom å opptre kollektivt. En solidarisk, nasjonal boligpolitikk tilsa at de krigsrammede i Nord-Norge og andre brente byer måtte få bolig først. Dernest kunne turen komme til de husville i byene sørpå. Etter dette ville det bli de trangbodde familienes tur. Så kunne de eldre og enslige få egen bolig, osv. En slik planmessig boligpolitikk ble langt på vei praktisert fram til 1970. Den forutsatte imidlertid at den enkelte tålmodig ventet til det var ens egen tur. I boligkøen hjalp det bare måtelig med god inntekt og status. Også middelklassefamilier måtte ta til takke med leilighet på Lambertseter før de, etter en del år, kunne flytte vestover.

Når det gjaldt kravet om størst mulig boligproduksjon, kunne alle grupper og partier stå sammen. Om bruken av de tilmålte midler, dannet det seg derimot politiske motsetninger. Det viste seg først og fremst i valget mellom å bygge familieboliger og bygge for en voksende gruppe enslige. På 1970-tallet meldte flere grupper seg med sine særkrav. De eldre og de funksjonshemmede hadde blitt hengende etter i boligbyggingen. Barn med behov for trygge uteområder og barnehager var blitt neglisjert. Nye grupper innvandrere led under

Plan_3-04-article4_tfr0301page013img001.jpg

Den kollektive ånden var sterk etter krigen. Den arbeidende hånd løfter kjernefamilien fra rønnebebyggelsen opp til middagsbordet i en moderne blokkleilighet. (Kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

 

håpløse boligforhold. Alle hadde legitime krav å stille. Folk ble mindre opptatt av hva de kunne yte til fellesskapet og mer opptatt av hva den enkelte kunne kreve. Under lå en tese om at «samfunnet hadde skylda». Umerkelig hadde solidaritetstanken veket plassen for «rettighetsstaten».5

Medvirkningstanken, slik den ble lansert og praktisert i planleggermiljøet, er også et talende eksempel på hvordan individet styrket sin posisjon. Den ble lansert som brukerdemokrati, men kom i stor grad til å handle om den enkeltes innflytelse og ikke om det demokratiske prinsipp at flertallet har rett til å bestemme over mindretallet.

Mot slutten av 1970-tallet slo individualistiske holdninger gjennom med sterkere kritikk av og uvilje mot de kollektive verdiene. Klarest så vi det i borettslagene. En opphevelse av takstplikten ville, for den enkelte, åpne for en boligkarriere på linje med dem som befant seg innenfor selveiermarke- det. Vi fikk opprøret i borettslagene og tiltagende høyrevind mot slutten av tiåret. Liberaliseringen av boligmarkedet på 1980-tallet innebar at boligstandard og boligkarriere nå ble bestemt gjennom boligsøkerens individuelle kjøpekraft.

Bakgrunnen for den svekkede solidariteten i boligsaken kan også forståes på grunnlag av struk-

Plan_3-04-article4_tfr0301page014img001.jpg

Pådriverne for «rettighetsstaten» - 68-generasjonen på Universitetet. (Foto: Scanpix)

turelle endringer i samfunnet. Det var bygget mye på 1960-tallet, og boligproblemet framstod dermed som mindre akutt. Samtidig hadde det vokst fram en ny middelklasse med færre bindinger til sosialdemokratiet og med forestillinger om en bolig- karriere.

Fra bruksfunksjon til bomiljø til estetikk

En streng rasjonering satte sitt preg på boligproduksjonen i de første etterkrigsårene. Det var ikke bare varer som ble rasjonert. Like viktig var det å fordele golvkvadratmeterne slik at flest mulig kunne få seg en bolig. Arkitektens oppgave ble å få størst mulig brukskvalitet ut av en sterkt begrenset boligflate. Følgelig ble mye faglig oppmerksomhet konsentrert nettopp rundt boligens bruksfunksjon. Odd Brochmann, fagmiljøets fremste skribent, hevdet at funksjonalismens største fortjeneste var at den sprengte boligens form og skapte en differensiert plan på et mye mindre areal6. Flere spørsmål var knyttet til boligens bruksfunksjoner. Å legge til rette for et harmonisk familieliv var et høyt prioritert samfunnsmål. Og her var boligen den kanskje viktigste forutsetningen. Boligundersøkelsen hadde påvist at særlig barna og kvinnene led under trangboddheten.7 Her følte boligarkitektene at de hadde sin samfunnsoppgave: Gode planløsninger måtte dyrkes fram. Den fleksible boligen som skulle tilpasses forskjellige familiesituasjoner, ble gjen- stand for et 20-årig utviklingsarbeid.

Plan_3-04-article4_tfr0301page015img001.jpg

Et av de første eksemplene på vendingen til eldre norsk byggeskikk. Arkitekt Erik Ankers tunbebyggelse på Høvik i Bærum. (Kilde: Arkitektene Anker og Hølaas)

 

Også innenfor forskningen stod bruksfunksjonene i sentrum. Odd Brochmann fortsatte sine undersøkelser av boligbruk, Liv Schjødt drev systematisk planløsningskritikk, samtidig som fagmiljøet hentet erfaringer fra mer forskningsintensive naboland. Da arkitektrettet forskning startet ved

Plan_3-04-article4_tfr0301page016img001.jpg

Ekspertene propaganderer: Liv Schjødt og Inger Marie Lenschow i sving ved Boliginstituttet i Oslo 1955. (Kilde: Kjetil Rolness (1993) «Med smak skal hjemmet bygges». Aschehoug)

 

Norges byggforskningsinstitutt rundt 1960, fikk avdelingen navnet Planforskningsavdelingen, og bruksfunksjonsstudier var det første en tok fatt på.

Omtrent samtidig dukket de første alvorlige signalene opp om at alt ikke stod bra til i de nye store utbyggingsområdene. Vel, signaler hadde vært sendt ut lenge, først og fremst avisartikler om alt som manglet når det gjaldt service og samfunnsinstitusjoner. Dette gikk imidlertid hus forbi (!) i fagmiljøet. Planleggerne hadde hendene fulle med det som skulle bygges og var lite opptatt av hvordan livet ble levd i drabantbyene. Nå dukket imidlertid mer manifeste utfordringer opp under betegnelsen ungdomsproblemer. Det nye begrepet, bomiljø, ble en samlebetegnelse for faglige utfordringer som stod sentralt på 1970-tallet. Betegnende nok utga de to forskningsinstituttene NIBR og NBI 39 rapporter i serien «Barn og bomiljø» på 1970- og første halvdel av 80-tallet. I tillegg kom en rekke andre rapporter med bomiljø som tema.

På slutten av 1970-tallet endret de faglige vin- dene seg igjen. Ikke nok med at modernismen hadde levert et magert bomiljø i drabantbyene. Nå så en i tillegg at arkitekturen i de nye områdene slett ikke svarte på beboernes psykologiske behov enten det dreide seg om store byområder eller det lille tettstedet. Det en søkte etter, var omgivelser med menneskelig skala, varierte og sammensatte miljøer og arkitekturformer med røtter i ens egen kultur og historie. God byggeskikk ble stikkordet som signaliserte tradisjon og folkelighet. Med dette var omgivelsenes utseende satt på dagsorden. Utover 1980-tallet ble også estetikkbegrepet stue- rent etter en tilværelse i skyggen av bruksfunksjon og bomiljø.

Fra standardkrav til overforbruk

Den engelske statsmannen Lloyd George skal ha sagt at «det er ikke mulig å skape sunne mennesker i usunne boliger». Uttalelsen ble flittig sitert av boligplanleggerne like etter krigen. Det sentrale begrepet var boligstandard, som rommet både funksjonelle, romlige og tekniske aspekter ved boligen. Psykologenes del av Oslo Byes Vels Boligunder- søkelse hadde, betegnende nok, tittelen «Bolig og mentalhygiene». En viss boligstandard ble sett som helt avgjørende for psykisk velvære og menneskelig utfoldelse. Følgelig ble innsatsen satt inn for å heve standarden og resultatet ble målt etter antall rom og kvadratmeter, sanitærforhold, oppvarmingssystem og tekniske hjelpemidler.

I 20-årsperioden som fulgte, ble standardutviklingen sett som udelt positiv. Den første skepsis til utviklingen meldte seg midt på 1960-tallet. Ferdighuset var på det tidspunktet blitt overkommelig for en langt større del av befolkningen, og kombinert med privatbilen åpnet dette for en byspredning av ukjente dimensjoner, slik man hadde sett det i USA.8 Det var særlig transport og arealbruk kritikerne tenkte på, men hensynet til landskapsopplevelsen ble også tatt opp. På denne tiden hadde de første økologene uttrykt bekymring for samfunnsutviklingen. Blant annet forsøkte filosofen Sigmund Kvaløy å formulere prinsipper for byutviklingen basert på det han kalte «det tett sammen- føyede mangfold». Forbildet fant han i naturen, hvor sammensatte og varierte økosystemer hadde større overlevelsesevne. Ønsket om tetthet svarte på bekymringen for byspredning. Nøkkelordet mang- fold kom til å fungere som en grunnmetafor for 1970-tallstenkningen og ble applisert på så vel fysisk/funksjonelle som sosiale og økologiske forhold.

Samtidig nådde boligstandarden nye høyder. 1970-tallet ble tiåret da det ble bygget flest boliger i Norge. Bruksarealet steg jevnt, enebolig-boomen fra 1960-tallet varte ved, og husene, som lå mer spredt, ble utstyrt med flere energikrevende hjelpemidler. Fortsatt ble utviklingen betraktet som en del av framskrittet, mange bodde fortsatt trangt og dårlig og burde få sin del av velstandsutviklingen. Utviklingen på 1980-tallet førte med seg en sterkere differensiering av boligstandarden. Vi fikk boomen med spesielt store eneboliger samtidig som standarden i småboligene ble utsatt for press.

Først mot slutten av 1980-tallet ble de økologiske sidene av boligutviklingen tatt opp systematisk. Det skjedde med scenarioundersøkelsen Natur- og miljøvennlig tettstedsutvikling, det såkalte NAMIT-prosjektet. Det nye ved NAMIT var at økologiske mål, som redusert energibruk og forurensning, ble satt opp i samme målhierarki som den tradisjonelle boligstandarden. Dermed fikk en

demonstrert hvordan standardutviklingen hadde nasjonale og globale konsekvenser som en ikke tidligere hadde overskuet. Den tidligere lovpriste norske standarden var også blitt en miljøtrussel.

Fra paternalisme til pragmatisme

I boken «Med smak skal hjemmet bygges» raljerer sosiologen Kjetil Rolness over ekspert- og bedreviterholdningen hos boligfagfolk i etterkrigstiden. Hvordan kunne arkitekter få seg til å skille mellom «riktig» og «gal» boligbruk, snakke om «oppdragelse» av allmennheten, lage propagandafilmer for ekstrem puritanisme når det gjaldt noe så personlig som bruk og innredning av boligen? Rolness svarer ikke selv på spørsmålene, og lar oss kun humre over datidens naive paternalister og måten de herset med beboernes smak.

Hvis man derimot forsøker å forstå boligpropagandaen ut fra datidens forutsetninger, er det to ting som slår en. Det ene er at det var mye «ufornuftig» boligbruk på den tiden. Dette var delvis en følge av trangboddheten, leilighetene kunne rett og slett ikke brukes slik de var tenkt. Men ufornuften rammet først og fremst kvinnene og barna i familiene. Plassen var hårreisende urettferdig fordelt både mellom kjønn og generasjoner: Kvinnene slet seg ut på husarbeid, og barna led av mangel på søvn og var ute av stand til å følge med på skolen. Selv innenfor en trangbodd situasjon, kunne noe av dette bedres ved en annen bruk av boligen. Slik sett hadde propagandistene sitt på det tørre. Hva de imidlertid kan kritiseres for, er at de ikke reflekterte over sine egne interesser i saken, som markeds- førere av en ny stil, eller over sin innpoding av de øvre klassenes boligkultur i folkedypet.

Det andre som slår en, er at boligfagfolkenes holdninger var del av en ekspertkultur, et teknokrati, som gjennomsyret alle samfunnets sektorer på den tiden.9 Landet skulle gjenoppbygges, industrialiseres og rasjonaliseres. Det var bruk for fag- folk på de tekniske områdene og de nøt stor tillit, for stor, blant politikere og i befolkningen.

Oppgjøret med den teknokratiske tenkningen ble tatt av 68-generasjonen og den voksende gruppen samfunnsvitere under merkelappen positivisme- kritikk. I boligplanleggingen smeltet dette sammen med kritikken av den sosialdemokratiske utbyggingsmodellen og dens tro på industrialisert storskalabygging. Fortsatt på 1970-tallet hadde imidlertid fagfolkene stor innflytelse som premissgivere for Husbanken og boligsamvirket. Nå var også boligforskning etablert som disiplin ved flere forskningsinstitutter. I pakt med 70-tallstenkningen hadde imidlertid planleggerne i større grad inntatt den demokratiske veilederens rolle, opptatt av dialog og brukermedvirkning.

Den økonomiske liberaliseringens inntog de siste 20 årene har endret mye, også boligplanleggerens rolleforståelse. Skal boligplanleggerne overleve i markedet, nytter det ikke å skilte med sterkt verdibaserte oppfatninger om hvordan folk bør bo, ei heller idealer om brukerdemokrati. Både stat, kommune og boligsamvirke har nedtonet sin rolle som garantister for boligkvalitet. Følgelig har stadig flere boligplanleggere forlatt rollen som profet og inntar heller en profesjonell konsulentrolle. Den består i å «selge» et konsept til private utbyggere og i neste omgang tilpasse prosjektet mest mulig til det som er omsettelig i markedet. Som en følge av kampen for tilværelsen er idealisten blitt pragmatiker.

Noter:

1 Furre, Berge (2000): Norsk historie 1914-2000 Det Norske Samlaget

2 Thomassen, Øyvind (1997): Herlege tider: Norsk fysisk planlegging ca 1930-1965 Senter for teknologi og samfunn NTNU

3 Oslo kommune, Byplankontoret (1954): Saneringsundersøkelse Oslo kommune.

4 Furre, Berge (1991): Vårt hundreår: Norsk historie 1905-1990 Det norske

Samlaget

5 Seip, Anne-Lise (1994): Veiene til velferdsstaten: Norsk sosialpolitikk 1925-75. Gyldendal norsk forlag.

6 Brochmann, Odd (1955): «Ny bolig- form» i Altern Ingeborg D. (red.) Hjem- met og vi I A/S Norsk Faglitteratur.

7 Brochmann, Odd (1948): Mennesker og boliger Johan Grundt Tanum forlag

8 Kollandsrud, Gullik (1966): «Arealanvendelsen i våre byer» i Mellbye P.A. M. (red.): Byen og samfunnet Pax forlag.:

9 Slagstad, Rune (1998): De nasjonale strateger Pax 1998

10 Guttu, Jon (2003): Den gode boli- gen: Fagfolks oppfatning av boligkva- litet gjennom 50 år Avhandling nr. 11 AHO.

Hvor var vi? Hvor står vi?

Jeg har beskrevet seks bevegelser i det som kan kalles boligfagfolkets diskurs. De handler om nye forutsetninger for boligbygging, endret livsanskuelse og syn på boligkvalitet så vel som en ny forståelse av planleggerrollen. Disse endringene peker samtidig på hva som i dag står som utfordringer for planleggere. Diskusjonen om vern i forhold til transformasjon i byene, kollektivets mot individets interesser i bolig- og byplanlegging, estetikkens og arkitekturens plass vis-a-vis det sosiale og funksjonelle, forbruksveksten som truer klodens bærekraft - alt dette er problemstillinger som har utviklet seg i den perioden jeg har beskrevet. Å studere de historiske røttene gir en dypere forståelse av hvilke utfordringer vi står overfor.