Er begreper som bygd og by gått ut på dato? Kan vi lenger snakke om rurale og urbane områder som noe forskjellig? Artikkelen argumenterer for at relevansen av slike betegnelser avhenger av hvordan vi forstår de mer overordnete begrepene ruralitet og urbanitet.

Oppfatningene våre om hva rurale områder representerer har i stor grad vært knyttet til landbruk, altså produksjon. Halfacree & Boyle (1998) hevder at landsbygda i stadig større grad preges av konsumpsjon framfor produksjon, og at det er «post- produktivistiske» landsbygder som vokser fram. De mener videre at landsbygdene har blitt mer og mer heterogene både hva gjelder næringsliv og befolkning. Dette gjelder helt klart også norske landsbygder. Bygdefolk livnærer seg på mange måter, lever på ulike måter og har ulike tanker, holdninger og verdier. Forskjellige levesett og livsstiler, inkludert ulike konsumpsjonsmønstre, eksisterer side om side, såvel på bygda som i byen. Det er nærliggende å trekke den konklusjon at bygd og by har blitt mer like.

Rurale og urbane områder - finnes de?

Det er derfor på sin plass å spørre seg om man ved å snakke om rurale og urbane områder forholder seg til kategorier som har «gått ut på dato» (Berg 1998, 2002).Vi vil imidlertid argumentere for at relevansen av benevnelsene «rurale og urbane

områder» avhenger av hvordan vi forstår de mer overordnete begrepene «ruralitet» og «urbanitet». Dette er sosialt og kulturelt konstruerte kategorier. Følgelig eksisterer ulike konstruksjoner, eller forståelser, til ulike tider og ulike steder, men også side om side, og vi bør snakke om ruraliteter og urbaniteter. Videre mener vi at konstruksjoner av ruralitet og urbanitet er koblet sammen og forutsetter hverandre. Med en slik forståelse av ruralitet og urbanitet er det fortsatt meningsfylt å snakke om rurale og urbane områder.

Begrepet «ruralitet»

Det finnes fire hovedtilnærminger til begrepet «ruralitet» (Halfacree 1993, Halfacree & Boyle 1998, Ilbery 1998). For det første en tilnærming som klassifiserer områder som rurale eller urbane (eventuelt som mer eller mindre rurale eller urbane) ved hjelp av et utvalg variabler som er observerbare og målbare. Eksempler på slike variabler er arealbruk, sysselsetting og befolkningsstørrelse og -tetthet. Den mest kjente av slike definisjoner er Cloke (1977) og Cloke & Edwards (1986) sine ruralitetsindekser som ble brukt til å klassifisere regioner i England og Wales.

Med ruralitetsindekser kan man bare beskrive områder med hensyn til noen utvalgte forhold som man på forhånd har bestemt er uttrykk for ruralitet, for eventuelt å sammenligne områdene. En slik tilnærming gjør begrepet «rural» relativt innholdsløst og lite anvendelig som et analytisk redskap (Hoggart 1988). Når fokus rettes kun mot det målbare, forsvinner dessuten gjerne mennesket ut av bildet. Philo (1992, 200) karakteriserer ruralgeografien i 1960- og 70-årene som «deserted of people».

En slik deskriptiv definisjon av ruralitet er lite

relevant for analyse av regionale endringer. Hovedproblemet illustreres tydelig når områder som kommer ut med samme ruralitetsindeks, er så forskjellige at det blir vanskelig å argumentere for at de i det hele tatt bør ha samme merkelapp. Selvfølgelig er flere av de variablene som vanligvis inngår i ruralitetsindekser av betydning for regionale endringsprosesser, men da heller som relevante variabler i beskrivelser av utvalgte regioner eller steder enn som elementer i «det rurale».

Sosiokulturelle definisjoner

En annen tilnærming har utviklet definisjoner som kan kalles sosiokulturelle (Halfacree & Boyle 1998). Disse er gjerne inspirert av Wirths (1938) idé om ruralisme og urbanisme som levesett og/eller 1950- og 60-årenes «community studies». Utgangspunktet i sosio-kulturelle definisjoner er at det er en sammenheng mellom en regions befolkningsstørrelse og sosiokulturelle forhold i regionen. Mer presist er utgangspunktet at høyt folketall og høy befolkningstetthet gir et urbant (moderne) samfunn karakterisert ved blant annet dynamikk, ulikhet og anonymitet. Lavt folketall og lav befolkningstetthet gir et ruralt (tradisjonelt) samfunn karakterisert ved stabilitet, likhet og sosial kontroll og omsorg. Heller ikke en slik tilnærming definerer ruralitet.

Sosiokulturelle definisjoner av ruralitet kan bidra lite eller ingenting til regionalforskningen. Som for deskriptive definisjoner er de aspektene det fokuseres på, viktige som sider ved utvalgte regioner og steder, snarere enn som sider ved «ruralitet». Deskriptive og sosiokulturelle definisjoner av ruralitet slås noen ganger sammen i betegnelsen «funksjonelle definisjoner» (Cloke & Goodwin 1993, Cloke & Thrift 1994).

Politisk-økonomiske definisjoner

En tredje tilnærming til ruralitetsbegrepet finner en i politisk-økonomiske tilnærminger, og da ikke minst den såkalte «locality-tilnærmingen» som vokste fram i 1980-årene. Innenfor denne ble de funksjonelle definisjonene lagt under lupen. Man innså at endringer i rurale områder i økende grad måtte forstås som resultat av overordnete (fortrinnsvis økonomiske) endringer nasjonalt og globalt, snarere enn av endringer i de rurale områdene selv (Cloke 1989).

Sosial og kulturell konstruksjon

Den fjerde hovedtilnærmingen vokste fram i 1990- årene. Inspirert av postmoderne og/eller poststrukturalistisk tenkning ble det pekt på at ruralitet er en mental kategori. «The rural is a category of thought», hevder Mormont (1990, 40). Med et slikt utgangspunkt betraktes ruralitet som en sosial og kulturell konstruksjon. Det innebærer at man fokuserer på innholdet i ulike representasjoner av ruralitet, og ikke innholdet (eksempelvis næringslivet og befolkningen) i regioner/steder. Det er altså forestillinger, eller myter, om det rurale som er viktig.

Med andre ord førte postmoderne og/eller poststrukturalistiske strømninger til en dematerialisering av begrepet (Murdoch & Pratt 1993, Pratt 1996). En forståelse av ruralitet som sosiale og kulturelle representasjoner betyr først og fremst at ruralitet ikke er et begrep som klassifiserer regioner/steder, slik de tre andre tilnærmingene gjør. For å få tak i innholdet i tankekategorien «rural» må man analysere diskurser om ruralitet, folkelige/ allmene og populære, såvel som profesjonelle (Halfacree 1993, Jones 1995). Sosiale representasjoner av ruralitet er viktige fordi hvordan ruralitet konstrueres, forhandles fram og erfares, er avgjørende for sosial praksis.

Flere ruraliteter

Når konstruksjonene er relatert til regioner/steder, er de viktige for hvilke praksisformer som er mulige hvor. Det er særlig på lokalt nivå at det forhandles om hva det rurale er og bør være (legitim forståelse), inklusive hvilke handlinger som er legitime. Ulike konstruksjoner synliggjøres via sosiale representasjoner til menneskers ulike handlinger. Etterfulgt av Philos (1992) banebrytende artikkel om «Neglected rural geographies» har flere (se for eksempel Cloke & Little 1997, Milbourne 1997) fokusert på «de andre» (kvinner, barn, innflyttere, fattige, omstreifere, homofile osv.) i rurale områder. Man har vist hvordan «de andre» og deres konstruksjoner av det rurale usynliggjøres i den (i mange land) hegemoniske representasjonen av det rurale, nemlig det rurale som idyll, og de har pekt på at man bør snakke om flere ruraliteter.

En forståelse av ruralitet som en sosial og kulturell konstruksjon er meget relevant i analyser av regional utvikling (Berg & Lysgård 2002). Vi vil understreke at representasjoner er forankret i det materielle. Vi betrakter dematerialiseringen av ruralitetsbegrepet tidlig på 1990-tallet som viktig og nødvendig, men mener at representasjoner ikke kan sees som løsrevet fra det materielle. At man ikke kan skille klart mellom representasjon og materialitet, blir ekstra tydelig når man forsøker å dekonstruere representasjoner, eksempelvis nasjonale representasjoner av «den rurale idyllen». Berg & Forsberg (2003) finner at myten lever i beste velgående både i Skandinavia og i England, men at innholdet i den er relativt forskjellig på grunn av ulik økonomisk, sosial og kulturell utvikling over lang tid. Det er også slik at representasjonene, fordi de påvirker sosial praksis, er med på å forme rurale steder.

Romlige dimensjoner

Halfacree (2002) har videreutviklet tanken om at det er representasjoner, sosiale praksiser og materialitet som sammen utgjør det rurale rom ved å ta utgangspunkt i Lefevbres romlige triade, og har utviklet modellen som er vist i figur 1.1

Halfacree (2002, 3) mener modellen «dissolves the potential dualism between locality and social representations». Til tross for en erkjennelse av at den postproduktivistiske bygda er mangfoldig, finner han det forsvarlig å forstå «rural localities» som områder preget av spesielle romlige praksiser. Disse kan være knyttet til produksjon eller konsumpsjon, i den post-produktivistiske bygda er de helst det siste: «Its key spatial practices are consumption-orientated, notably leisure, residence and the gentryfying in-migration that accompanies it» (Halfacree 2002, 5). «Representations of the rural» er formelle representasjoner formidlet for eksempel av politikere og planleggere, mens «lives of the rural» er det levde hverdagslivet på bygda. Halfacree understreker at ingen av de tre elementene kan forstås atskilt fra de to andre, og at det er en slags innebygd dynamikk i modellen.

Ruralitet som sosial og kulturell konstruksjon - eksempler på anvendelse i regionalforskning

I regionalforskning bør en forståelse av ruralitet som sosial og kulturell konstruksjon innebære at man forsøker å forstå samspillet mellom representasjoner av ruralitet, sosiale praksiser og romlige

page020img001.jpg

Figur 1. Ruralitetens romlige dimensjoner

praksiser, der det siste ofte er identifisert som problemer «der ute» i rurale områder. Tradisjonelt er det, naturlig nok, et problem i rurale områder som er utgangspunktet for en studie, og man retter blikket mot sosial praksis som forstås som relevant og viktig for å forstå dette, samt mot sosial praksis som kan tenkes å påvirke, eventuelt løse, problemet. Sosiale representasjoner av det rurale og disses samspill med praksiser og problemer, eller endringer generelt «der ute», har imidlertid ofte blitt oversett. For å utdype dette tar vi utgangspunkt i to sentrale (og delvis relaterte) problemer i rurale områder, henholdsvis få/feil type arbeidsplasser og fraflytting. Vi fokuserer det som ofte blir foreskrevet som «medisin» - entreprenørskap og urban- rural migrasjon (inklusive tilbakeflytting), og vi diskuterer hvordan sosiale representasjoner av ruralitet kan virke inn på de to fenomenene.

Konstruksjoner av ruralitet er ofte relatert til næringsliv. Hvis folk i ei tidligere jordbruksbygd fremdeles tenker på bygda si som ei jordbruksbygd, selv om bare en meget liten andel av den yrkesaktive befolkningen i dag er sysselsatt i jordbruket, og landskapet etter hvert har blitt preget av annen økonomisk aktivitet, er det viktig på den måten at det setter rammer for sosial praksis. Relevante spørsmål er blant annet: At selvstendighetslivsformen (Højrup 1983) har dominert i bygda, betyr det at entreprenørskap generelt er akseptert? Alternativt: Betyr det at selvstendighet skal være knyttet til jordbruk og bare jordbruk? Setter det rammer for hvilke typer forretningsmessig virksomhet som kan

aksepteres? Betyr det at jordbruksrelatert virksomhet, for eksempel bygdeturisme, er mer akseptert enn ikke-jordbruksrelatert virksomhet? Er det ekstra lett for bønder å bli entreprenører fordi selvstendighet er relatert nettopp til disse yrkesgruppene, altså at det er vanskeligere for andre aktører enn bønder?

I bygder som gjerne omtales som «ensidige industristeder», er det «lønnsarbeiderlivsformen» (Højrup 1983) som tradisjonelt har dominert. Da er det relevant å spørre seg om entreprenørskap har noen plass i en slik ruralitet. Er det slik at det å ikke være ansatt hos noen ikke er legitimt, for eksempel fordi det bryter med likhetsidealer?

Disse eksemplene dreier seg begge om at konstruksjoner av det rurale er relatert til produksjon - og særlig fortidas produksjon. Som nevnt innledningsvis er landsbygda nå vel så preget av konsumpsjon som produksjon. Hvordan ruralitet er relatert til konsumpsjon, levesett og livsstil synliggjøres ofte i forbindelse med urban-rural migrasjon som ofte dreier seg om livsstilsvalg og er relatert til livsfase (Forsberg & Carlbrand 1993, Kåks & Westholm 1993, Cloke et al. 1995, Berg 1998, 2002, Lysgård et al. 2000, Stenbacka 2001, Villa 1997, 2000, Wiborg 2000). Når ulike individer og grupper (som innflyttere og «lokale») skal leve side om side, ser en gjerne at de har, som Halfacree & Boyle (1998, 14) uttrykker det, «contrasting 'knowledges' of how to behave in the rural setting». Ulike aktører setter sine konstruksjoner av ruralitet over andre, og det pågår kontinuerlige forhandlinger om hva det rurale skal være.

Relevante spørsmål i en analyse som ivaretar betydningen av sosiale representasjoner er blant annet: hvilke varer (klær, sko, møbler, tekstiler, biler m.m.), tjenester (vasking, barnepass, transport, snekring, omsorg m.m.) og praksiser (fritidsaktiviteter, oppgaver knyttet til morskap og farskap, til det å være kvinne og mann, ung og gammel m.m.), inngår i (urbane) innflytteres konstruksjoner av det rurale? Hvilke inngår i de «lokales» konstruksjoner? Hvordan forhandles det om hva som er legitime ingredienser i det rurale, og hvordan påvirkes begge gruppers sosiale praksis?

For å se entreprenørskap og flytting i sammenheng: Entreprenører kan, i tillegg til å skille seg ut ved det å være entreprenører, skille seg ut ved å være innflyttere som bringer med seg «fremmede» levesett og livsstiler. Å bli entreprenør fordi man vil bo på bygda kan betraktes som en strategi som først og fremst er rettet mot å leve på en spesiell måte, for eksempel hva gjelder friluftsliv, jakt og fiske. Entreprenører kan selvfølgelig også være «lokale» som bryter med lokalt levesett og lokal livsstil, for eksempel på den måten at man iverksetter forretningsideer som tar utgangspunkt i levesett og livsstiler som bryter med den stedlige ruraliteten, og som kanskje til og med heller forbindes med urbanitet.

De senere årene har en forståelse av ruralitet som en sosial og kulturell konstruksjon dominert internasjonal bygdeforskning, og diskursanalyse har blitt et sentralt verktøy i bygdeforskningen (Valentine 2001). Norsk bygde- og regionalforskning har imidlertid mye ugjort (Berg & Lysgård 2002). Hva vi ser (og delvis har referert over) er forskning som ved hjelp av kvalitative intervjuer søker å bringe på det rene hvilke diskurser folk forholder seg til, og hvilken betydning de har for deres handlinger. Så vidt vi kjenner til er «utpakking» av diskurser om det rurale ved hjelp av tekster og bilder, slik vi møter dem i eksempelvis aviser, fjernsyn, blader, filmer og skjønnlitteratur, for nærmere å analysere meningene i dem og hvordan de produseres, nærmest fraværende så langt. Dog er noe under oppstart (Bygdeforskning 2000, Berg et al. 2003, Lysgård 2002).

Begrepet «urbanitet»

Studier av det urbane kan på samme måte som studier av det rurale kategoriseres og analyseres i spennet fra deskriptive studier med vekt på funksjonelle og materielle aspekter, til sosialkonstruktivistiske forståelser som vektlegger betydningen av forestillinger om det urbane. I historisk perspektiv har mer deskriptivt orienterte studier av hvordan byen og det urbane skal defineres og avgrenses, vært dominerende (Pløger 1997). Slike studier etterspørres imidlertid stadig som grunnlag for politikkutforming, og det finnes mange eksempler på denne typen studier i norsk by- og regionalforskning (se f.eks. Fosse et al. 2003).

Det er viktig å betrakte denne typen studier, som problematiserer avgrensningskriterier og definisjoner, som kunnskapsgrunnlag for politikkutforming. De fleste som gjør denne type arbeid på oppdrag fra departementer og andre politikkutformende organer, pretenderer ikke å utforme endelige og definitive avgrensninger og definisjoner av norske byer. Flertallet av dagens by- og regionforskere tar utgangspunkt i at byer er å forstå som sosialt konstruerte steder/regioner. Følgelig ser man definisjon og avgrensning av en byregion som noe som alltid avhenger av den hensikt/det formål som danner grunnlaget for avgrensningen og/eller definisjonen (Lysgård 2001).

Note:

1 Modellen kan også brukes i analyser av urbanitet, og Lefevbre (1991) fokuserte i stor grad på det urbane som sosialt romlig fenomen.

Internasjonal byforskning har en lang historie. Bysosiologien, representert ved Chigago-skolen, utviklet allerede i 1920-årene den funksjonalistiske forklaringsmodellen (økologisk determinisme). Her ble den strukturelle differensieringen av byrommet og tilhørende livsformer i hovedsak forklart med økonomi og arbeidsdeling. Et klassisk eksempel er

page022img001.jpg

«The good» - forestillingen om den idylliske bygda, karakterisert av ro, rene og pene omgivelser, et sunt og trygt liv. Fra Tinn i Telemark. (Foto: Bente Geving/Samfoto)

 

Burgess' konsentriske sonemodell for byvekst og romlig differensiering, der konkurranse ble ansett som den viktigste forklaringsfaktoren for sosial differensiering og lokalisering i byrommet (Burgess 2002). En annen klassiker er Wirths (1938) forståelse av urbanisme som livsform. Urbanismen ble her oppfattet som den avhengige variabelen som ble forklart ut fra befolkningsstørrelse, tetthet og sosial heterogenitet.

En tilsvarende forståelse kunne man finne hos Simmel som argumenterte for at byens sosio- romlige karakter skapte særegne bymessige kulturelle former og sosiale holdninger (Pløger 1997). Dette er tanker omkring urbanitet/urbanisme som vi også kjenner igjen i deler av dagens forskning på urbanitet. Østerberg hevder f.eks. at urbanitet er en «[...] følge av en kulturell forming av mennesker og

omgivelser» (Østerberg 1993, 28). Innenfor filosofi har urbanitet med dannelse å gjøre, herunder visse sosiale ferdigheter som bl.a. høflighet og samtalekunst. Et lignende innhold har begrepet urbanisme, som innenfor bysosiologien har med bl.a. kulturelle forhold, symboler og hverdagslivets mønstre å gjøre (Pløger 1997).

Chicago-skolen ble i begynnelsen av 1970-årene kritisert for at den i for stor grad så på byen og det urbane som autonome fenomener uten sammenheng med samfunnets økonomiske, politiske og ideologiske forhold. På dette grunnlaget ble en ny byteori proklamert med bakgrunn i nymarxistisk teori, der kjernen var at byutvikling måtte forstås

i sammenheng med samfunnets strukturelle forhold. Flere ble opptatt av å forklare sosiale konflikter og problemer i urbane områder gjennom en for-

ståelse av samfunnets kapitalistiske system. Sentrale teoretikere i 1970-årene var Pahl (1970), Harvey (1973) og Castells (1977).

1970-årenes byteori ble senere kritisert for å være funksjonalistisk og reduksjonistisk, fordi forklaringsfaktorene for byutviklingen ble redusert til strukturelle faktorer, økonomiske mekanismer og klasserelasjoner. Den ble videre kritisert for å ha tapt subjektet av syne i forståelsen og analysen av det urbane, fordi livsform og hverdagspraksis som studieobjekt ble satt til side da den økologiske determinismen fra Chicago-skolen ble erstattet av en strukturell-økonomisk determinisme. Og, sist, men ikke minst, ble den kritisert for å være kjønns- blind (Simonsen 1993).

Et bysamfunn er bygd opp av forskjellige kontekster knyttet til forskjellige sosiale gruppers orga-

 

page023img001.jpg

«The bad» - Forestillingen om den tradisjonelle bygda, preget av likhet, sosial kontroll og et smalt vare- og tjenestetilbud. Nedlagt nærbutikk, Gol i Hallingdal. (Foto: Sigmund KrøvelVelle/Samfoto)

 

nisering av forskjellige praksiser. Videre er det en forskjell mellom byer basert på deres spesifikke konstellasjon av økonomiske, politiske og sosio- kulturelle praksisformer og kontekster (Simonsen 1993). Byen kan dessuten betraktes som en møte- plass mellom fortid, nåtid og fremtid og mellom det regionale, nasjonale og globale. Byen skapes i møtet mellom ulike aktørers handlinger og strukturelle forhold. Byutvikling kjennetegnes av at mange slags ulike prosesser skjer i ulik takt. Kompleksiteten som følger av dette har ført til at litteraturen om byen har svingt mellom pessimistiske og optimistiske konklusjoner; byene uttrykker samfunnets undergang eller samfunnets sivilisering. Hall (1998) plasserer f.eks. byen som den sentrale faktoren i menneskehetens sivilisering, mens andre deler av den internasjonale byforskningen har lagt vekt

på byen som opphavssted for kreativitet, innovasjon og nyskaping (Storper 1997, Florida 2002).

I likhet med Simonsen og Lefebvre peker flere andre byforskere på at vi har behov for å skifte fokus fra en ensidig forståelse byen som definitivt avgrenset og definert, til en mer åpen definisjon av det urbane og urbaniteten som romlige forestillinger. Den samme tendens til dematerialisering som vi finner i teori omkring ruralitet, finner vi derfor også innenfor teori om urbanitet.

Det finnes imidlertid tilløp til at tendensen til

 

page024img001.jpg

«The ugly» - Forestillingen om den fæle byen, skitten, bråkete, farlig, stygg og grå, preget av sosial isolasjon og et usunt liv. Rushtrafikk i Osloområdet. (Foto: Tom A. Kolstad/ Scanpix)

 

dematerialisering er i ferd med å snu, og at det materielle på ny er i ferd med å bli inkorporert i forståelsen av det urbane og urbanitet. Pile (1999) peker på tre aspekter som særpreger vår opplevelse av byen som romlig system, og de er delvis materielle og delvis immaterielle. For det første har byen en tetthet i konsentrasjon av ting, institusjoner og arkitektoniske former. For det andre har byen en heterogen samling av livsformer som foregår tett på hverandre og til stadig støter på hverandre. Og for det tredje er byen utgangspunkt og node for nettverk, kommunikasjon og spredning både i og ut over det som blir oppfattet som byens avgrensning. Byen definert som tetthet, intensitet og aggregert sosial aktivitet finner vi igjen også hos andre. Soja (2000) anvender begrepet synekisme for å beskrive noenlunde det samme, og Amin & Thrift (2002) har en tilnærming til å forstå urbanisme/urbanitet som livsstil og livsform skapt ut fra byens komplekse og innholdsrike hverdagsliv.

Urbanitet som materialitet, forestillinger og sosial praksis - anvendelse i regionalforskning

Selv om dematerialisering har vært en trend i internasjonal forskning, ser vi i dagens norske byforskning at både materielle og immaterielle aspekter ligger til grunn for forskningsinteressene på feltet. Av materielle aspekter er det særlig mobilitet/interaksjon og agglomerasjon det fokuseres på i studier av byen som økonomisk system og mer demografiske og individbaserte interaksjonsmønstre og bomiljø. Innovasjon og kreativitet som grunnlag for økonomisk vekst og fremgang har av flere forskere både i internasjonal og norsk sammenheng vært knyttet til og delvis forklart ut fra, de fysiske agglomerasjonsfordelene som byene gir (til forskjell fra mer spredtbygde strøk) (Storper 1997, Florida 2002, Isaksen 2003). Av immaterielle aspekter finner vi forskning som studerer de forestillinger som skaper vår forståelse av innholdet og livsformen i en by på samme måte som for ruralitetsbegrepet.

I Norges forskningsråds forskningsprogram Byutvikling - drivkrefter og planleggingsutfor- dringer (2000-2004) ser vi at det både er fokus på det materielle og det immaterielle. I programplanen pekes det på at en entydig avgrensning av byen er meningsløs, og programmet baseres derfor på en relativ åpen definisjon av bybegrepet som en «spesifikk territoriell kontekst». Innholdet i denne konteksten spenner fra det materielle til det immaterielle gjennom ulike typer endringsprosesser knyttet til by. Det er teknologiske, demografiske, næringsmessige, fysiske og sosiale og kulturelle endringsprosesser. Videre fremheves det at «det er mindre interessant å studere økonomiske og kulturelle endringsprosesser, nye livsformer, teknologisk

Figur 2. Dominerende forestillinger om bygda og byen.

Bygda

Byen

Den tradisjonelle bygda

Den moderne byen

Smalt vare- og tjeneste-

Bredt vare- og tjeneste-

tilbud

tilbud

Kjedelig

Spennende

Likhet

Mangfold

Sosial kontroll

Stor takhøyde

Den idylliske bygda

Den fæle byen

Ro

Bråk

Rent

Skittent

Trygt

Farlig

Sosial omsorg

Sosial isolasjon

Pent, grønt

Stygt, grått

Sunt liv

Usunt liv

endring, bystruktur eller byform, isolert sett, hver for seg» (NFR 2000, 10). Det er m.a.o. i rommet mellom disse temaene, i den sosiale praksisen som tar i bruk og produserer nye materielle strukturer og mentale forestillinger, at forskningen vil fortsette å utvikle seg i norsk by- og regionalforskning.

Ruralitet og urbanitet - dynamiske og gjensidig konstituerende kategorier

Innledningsvis hevdet vi at det er meningsfylt å snakke om rurale og urbane områder og bygde- og byforskning, hvis ruralitet og urbanitet forstås som sosialt og kulturelt konstruerte kategorier. Vår gjennomgang av forskningens ulike forståelser av ruralitet og urbanitet skulle bygge opp under påstanden; for det første viser den at ruralitet og urbanitet er dynamiske kategorier som stadig er gjenstand for definering og redefinering, for det andre at ruralitet og urbanitet er begreper som forutsetter hverandre.

Avslutningsvis vil vi rette søkelyset mot forståelsene og forestillingene til «folk flest». Til tross for at bygd og by har blitt mer like, er begrepene meningsfylte for oss. Vi kan nok få problemer om vi blir bedt om å komme opp med korte definisjoner av bygd og by, men vi forbinder noe med ordene; det dukker opp noen bilder på netthinnen. Gjennom vår egen forskning omkring urban-rural migrasjon (Berg 1998, 2002, Lysgård m.fl. 2000), samt avislesing, tv-titting osv., kan vi identifisere to dominerende sett bilder av bygda og byen (se figur 2).

I det ene settet framstilles bygda som tradisjonell og byen som moderne. Dette er bildet av bygda og byen som media ofte tyr til når de skal forklare flytting fra bygd til by. Bildet av bygda som tradisjonell er gjennomgående negativt, mens bildet av byen som moderne er gjennomgående positivt. Den tradisjonelle bygda har et smalt vare- og tjenestetilbud, kanskje bare S-lag, bensinstasjon, videoutleie, frisør og kafe (skrevet med k). Den moderne byen har på sin side et bredt vare- og tjenestetilbud, eksempelvis teater, gallerier, spesialbutikker, restauranter og cafeer (skrevet med c). I den tradisjonelle bygda er det kjedelig, likhet og sterk sosial kontroll, mens det i den moderne byen er spenning, forskjeller og «stor takhøyde».

I det andre settet har bygda og byen motsatt fortegn: der tegnes et bilde av bygda som idyll og byen som fæl. I bygda er det ro, ren luft, trygghet, sosial omsorg, og i det pene, grønne landskapet kan man drive med sunne aktiviteter som friluftsliv, jakt og fiske. I dette bildet av bygda har tradisjoner positivt fortegn. Den fæle byen derimot er bråkete, forurenset, farlig, preget av sosial isolasjon, og i fritiden driver man med usunne aktiviteter som å gå på pub eller restaurant, og man ferdes generelt i stygge, grå omgivelser.

Dette er, som sagt, to dominerende sett av bilder av ruralitet og urbanitet. At - og litt om hvordan - disse konstruksjonene av bygda og byen er viktige, ikke minst i forbindelse med flyttebeslutninger, har forskning dokumentert. Men, fremdeles vet vi relativt lite om folks bilder av bygda og byen, og vi vet altfor lite om bildenes makt, og hvilken innflytelse de har på våre handlinger. Her står utfordringene i kø for framtidig regionalforskning, spesielt den som dreier seg om flytting og bostedsvalg.

 

Referanser:

Amin, A. & Thrift, N. 2002. Cities. Rei-magining the Urban. Polity, Cambridge.

Berg, N.G. 1998. Kjerringer og gubber mot (flytte)-strømmen - hvorfor flytter noen til bygde-Norge? Foredrag i Tydal 7. Mai, notat.

Berg, N.G. 2002. Kjønn på landet ogkjønn i byen - om betydningen av kjønnete konstruksjoner av rura- litet for urban-rural migrasjon og hverdagsliv. Kvinneforskning 1/2002, 67-82.

Berg, N.G., Brandth, B. & Kjørholt, A.T. 2003. Ruralitet, kjønn og livsfase. Prosjektbeskrivelse.

Berg, N.G. & Forsberg, G. 2003. Rural geography and feminist geography - discourses on rurality and gender in Scandinavia and Britain. Øhman, J. & Simonsen, K. (red.) Voices from the North. New trends in Nordic Human Geography, 173-190. Ashgate, Aldershot.

Berg, N.G. & Lysgård, H.K. 2002. Ruraldevelopment and policies - the case of post-war Norway. Halfacree, K., Kovach, I. & Woodward, R. (eds.) Leadership and Local Power in European Rural Development, 255-272. Ashgate, Aldershot.

Burgess, E.W. 2002. The Growth of the City. Bridge, G. & Watson, S. (eds.) The Blackwell City Reader. 244-250, Blackwell, Oxford.

Bygdeforskning. 2000. Bygder mellom ruralt og urbant. Et helhetlig per- spektiv på endringsprosesser. Notat til instituttprogram, Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim.

Castells, M. 1977. The Urban Question. Arnold, London.

Castells, M. 1980. Cities and regions beyond the crisis. International Journal of Urban and Regional Research, vol. 4, nr. 1.

Cloke, P. 1977. An index of rurality for England and Wales. Regional Stu- dies 11, 31-46.

Cloke, P. 1989. Rural geography and political economy. Peet, R. & Thrift, N. (eds.) New Models in Geography I, 164-197. Unwin Hyman, London.

Cloke, P. & Edwards, G. 1986. Rurality in England and Wales 1981: a replication of the 1971 index. Regional Studies 20, 289-306.

Cloke, P. & Goodwin, M. 1993. Rural change: structured coherence or unstructured incoherence? Terra 105, 166-74.

Cloke, P. & Little, J. (eds.) 1997. Contested countryside cultures. Otherness, marginalisation and rurality. Routledge, London.

Cloke, P., Phillips, M. & Thrift, N. 1995. The new middle classes and the social constructs of rural living. Butler, T. & Savage, M. (eds.) Social change and the middle classes, 220-238. UCL Press, London.

Cloke, P. & Thrift, N. 1994. Introduction. Refiguring the 'Rural'. Cloke, P., M. Doel, D. Matless, M. Phillips & N. Thrift (eds.) Writing the rural - five cultural geographies, 1-5. Paul Chapman Publishing Ltd., London.

Florida, R. 2002. The Rise of the Creative Class: And How It Is Transforming Work, Leisure, Community, and Everyday Life. Basic Books, New York.

Forsberg, G. & Carlbrand, E. 1993. Mälarbygden - en kreativ region? Forskningsrapporter nr. 107, Kulturgeografiska institutionen Uppsala Universitet, Uppsala.

Fosse, J.K., Karlsen, J., Magnussen, ML. & Cruickshank, J.A. 2003. Nor- ske byregioner. En drøfting av byenes geografiske utbredelse. Prosjektrapport 2/2003, Agderforskning, Kristiansand.

Halfacree, K. 1993. Locality and social representation: space, discourse and the alternative definitions of the rural. Journal of Rural Studies, 9, 23-37.

Halfacree, K. 2002. Rural space, rural places and the practice of migra- tion. Paper presented at the People - Place network meeting, NTNU, Trondheim, 10th September.

Halfacree, K. & Boyle, P. 1998. Migration, rurality and the post-producti- vist countryside. Boyle, P. & Halfacree, P. (eds.) Migration into rural areas, 1-20. John Wiley & Sons, Chichester.

Harvey, D. 1973. Social Justice and the City. Blackwell, London.

Hoggart, K. 1988. Not a definition of rural. Area 20, 1, 35-40.

Hoggart, K. 1990: Let's do away with rural. Journal of Rural Studies 6, 247-257.

Højrup, T. 1983. Det glemte folk. Livs- former og centraldirigering. Institutt for Europæisk Folkelivsforskning, Statens Byggforskningsinstitut, Lyngby.

Ilbery, B. 1998. Dimensions of rural change. Ilbery, B. (ed.) The geo- graphy of rural change, 1-10. Longman, Essex.

Isaksen, A. 2003 'Lock-in' of Regional Clusters: The Case of Offshore Engineering in the Oslo Regio. Fornahl, D. & Brenner T. (eds.) Cooperation, Network and Institutions in Regional Innovation Systems. 247- 273, Edward Elgar, Cheltenham.

Jones, O. 1995. Lay Discourses of the Rural: Developments and Implications for Rural Studies. Journal of Rural Studies 11, 35-49.

Kåks, H. & Westholm, E. 1993. En plats i tillvaron: Studier av flyttning till landsbygden. DFR-rapport 8, Dalarna Forskningsråd, Falun.

Lefebvre, H. 1991. The Production of Space. Blackwell, Oxford/Cambridge.

Lysgård, H.K. 2001. Produksjon av rom og identitet i transnasjonale regioner - Et eksempel fra det politiske samarbeidet i Midt-Norden. Doktoravhandling, Geografisk Institutt, NTNU, Trondheim.

Lysgård, H.K. 2002. Forestillinger om ruralitet i norsk regional- og dis- triktspolitikk Prosjektbeskrivelse. Strategisk Instituttprogram, Agderforskning.

Lysgård, H.K., Ryntveit, A.K. & Karlsen, J. 2000. Å bo på landet - et valg av livsstil. En studie av Marnadal og Åseral. FoU-rapport 15/2000, Agderforskning, Kristiansand.

Milbourne, P. (ed.) 1997. Revealing rural 'others'. Representation, power and identity in the British countryside. Pinter, London.

Mormont, M. 1990. Who is rural? Or, how to be rural: towards a sociology of the rural. Marsden, T., Low, P. & Whatmore, S. (eds.) Rural restructuring. Global processes and their response, 21-44. David Fulton Publishers, London.

Murdoch, J. & Pratt, A. 1993. Rural stu-dies: modernism, postmodernism and the 'post-rural'. Journal of Rural Studies 9, 411-427.

Norges forskningsråd 2000. Byutvikling- drivkrefter og planleggingsutfordringer. Programplan.

Pahl, R.E. 1970. Patterns of Urban Life. Longmans, London.

Philo, C. 1992. Neglected rural geo-graphies. Journal of Rural Studies 9, 429-436.

Pile, S. 1999. What is a City? I Massey, D., Allen, J. & Pile, S. (eds.) City Worlds. Routledge, London. Pløger, J. 1997. På sporet av byteorien. Pløger, J. & Aspen, J. (red.) På spo- ret av byen. 5-40. Spartacus forlag, Oslo.

Pløger, J. & Aspen, J. (red.) På sporet av byen. Spartacus forlag, Oslo. Pratt, A. 1996. Rurality: loose talk or social struggle? Journal of Rural Studies 12, 69-78.

Simonsen, K. 1993. Byteori og hver-dagspraksis. Akademisk Forlag, København.

Soja, E.W. 2000a. Postmetropolis. Criti-cal Studies of Cities and Regions. Blackwell, Oxford.

Stenbacka, S. 2001. Landsbygdsboende i innflyttarnas perspektiv. Intention och handling i lokalsam- hället. Geografiska regionstudier, Nr. 42, Uppsala Universitet.

Storper, M. 1997. The Regional World: Territorial Development in a Global Economy. Guilford Press, London.

Valentine, G. 2001. The rural. Valentine, G. Social Geographies. Space and Society, 249-293. Prentice Hall, Harlow.

Villa, M. 1997. Det særeigne ved bygda. Landbruksøkonomisk Forum, Nr. 4, 35-42.

Villa, M. 2000. Livsfasebygda. Husmo, M. & Johnsen, J.P. (red.) Fra bygd og fjord til kafebord, 175-185. Tapir Akademiske Forlag, Trondheim.

Wiborg, A. 2000. Høyskolestudenter fra distriktene - i spenningsfeltet mellom by og land, arbeid og tilhø- righet. Husmo, M. & Johnsen, J.P. (red.) Fra bygd og fjord til kafebord, 79-99. Tapir Akademiske Forlag, Trondheim.

Wirth, L. 1938. Urbanism as a Way of Life. American, Journal of Socio- logy, 44, 1-24.

Østerberg, D. 1993. Urbanitetens koder. Samtiden, Nr. 3, 27-34.