Nordvestlandet er et område som samtidig både er lite homogent og lite sentralt. Det er en mangfoldig og kontrastpreget landsdel, som i dagens utviklingsbilde preges av at den ikke selv har noen urban magnet som kan konkurrere med «storbyene» i nord, sør og øst.

Nordvestlandet - Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane - kan karakteriseres på så mange måter, og kanskje er det nettopp det som er områdets særtrekk. Det er et område som samtidig både er lite homogent og lite sentralt. Et overordnet fellestrekk i en tid preget av urbanisering er at regionene i denne delen av landet kan se ut til å falle utenfor hovedstrømmene både når det gjelder kompetanse og kapital.

Klemt mellom Bergen og Trondheim

Med sine småbyregioner som sentra er området klemt mellom Bergen i sør, senteret for det egentlige Vestlandet, og Trondheim i nord, senteret for Midt-Norge. Det preges dermed av at det ikke selv har noen urban tiltrekning som kan konkurrere med den magnetiske kraften i disse «storbyene», for ikke å snakke om Oslo. Denne posisjonen er blitt aktualisert gjennom diskusjonen om regionalisering både innenfor næringslivet, de enkelte statsetatene og i spørsmålet om fylkene skal erstattes av storregioner. Møre og Romsdal står sågar i fare for

både å bli splittet, og for at delene blir utkanter i hver sine storregioner.

Befolkningsmessig har Nordvestlandet gjennom den siste 30-årsperioden hatt vekst i folketallet. Slik sett kan ikke området sammenliknes med Nord-Norge. Likevel har Nordvestlandet i den samme perioden hatt negativ flyttebalanse. Områ- det utgjør dermed heller ikke noe vekstsenter på Vestlandet. Satt på spissen kan man takke eldrebølgen for befolkningsveksten. Den har vært basert på at fødselstallet har vært større enn tallet på døde, og at dette overskuddet har oppveiet flytteunderskuddet. Bekymringen er at et fortsatt flytteunderskudd kan føre til relativt færre innbyggere i reproduktiv alder, og at framtiden blir både «forgubbing» og befolkningsnedgang.

En kontrastenes landsdel

Bak totalbildet av Nordvestlandet ligger det likevel tydelige kontraster, med vekstområder og fraflyttingsområder og med ulike næringsgrunnlag, -strukturer og -kulturer. I nord mangler Nordmøre og delvis Romsdal det dynamiske preget som Sunnmøre er kjent for, og Sogn har mange likhetstrekk med Nordmøre. Det er også i nord og sør at befolkningsveksten er svakest og stagnasjonen størst. Det er her den dominerende delen av næringslivet er basert på ekstern kapital og utnytting av energi og råvarer. Disse regionene er kanskje ikke typiske for et Vestland som ofte forbindes med lokalbasert næringsutvikling.

Indre Sogn

Indre Sogn har de siste 30 årene opplevd en gradvis nedbygging innenfor kraftkrevende industri, men samtidig oppbygging av offentlige arbeidsplasser

(både fylkeskommunen og høgskoletilbud er etablert i i Sogndal-regionen i denne perioden). Næringsstrukturen er dermed preget av at de dominerende arbeidsgiverne kommer utenfra. Dette synes også å prege næringskulturen i regionen; attraktive jobber hos solide arbeidsgivere har ikke framelsket lokalt entreprenørskap. Og i mangelen på lokalt eide bedrifter av en viss størrelse mangler det også lokal investeringskapital - i en tid som kanskje krever en sterkere egenbasert utvikling. Regionen er dermed sterkt prisgitt strukturelle endringer i næringer som styres utenfra. Investeringer innenfor samferdselssektoren har gjort kommunikasjonene bedre både innad i regionen og i hele fylket. Små bo- og arbeidsmarkedsregioner og lite arbeidspendling er likevel et preg ved regionen. Vekstsentrene finnes, men de er ofte omkranset av uttynningskommuner.

Nordmøre

På Nordmøre preges Kristiansund-regionen av befolkningsmessig stagnasjon og mangel på dominerende næringer og store bedrifter. Klippfisk- næringens preg på regionen er nesten forsvunnet. Trålerrederiene og verftsindustrien, som tidligere var viktige næringer, dominerer ikke lenger. Regionen preges heller av et næringsmessig mangfold som nesten uten unntak utgjøres av små bedrifter innenfor fiskeforedling, havbruk, mekanisk utstyrsindustri, steinindustri og olje- og gassvirksomhet. De største bedriftene er basert på ekstern kapital og, med unntak av Hydro Sunndal, knyttet til olje- og gassvirksomheten - en relativt ny næringsvei i regionen.

Kristiansund-regionen har relativt få offentlige arbeidsplasser, noe som svekker mangfoldet i arbeidsplasstilbudet, som generelt er lite tjenestebasert. Regionen mangler statlig høgskole, fylkeskommunale senterfunksjoner og senterfunksjoner for statlige regionale etater. Ungdommen tar i stor grad høyere utdanning utenfor regionen, men små- bedriftspreget og relativt få offentlige arbeidsplasser gjør regionen lite attraktiv for høyt utdannet arbeidskraft.

Småbedriftspreget og næringsmangfoldet er tegn på entreprenørskapstradisjoner, men det har ikke vokst fram større lokomotiver basert på lokal kapital. Dette kan skyldes en næringskultur som hemmer flyten av kunnskap og samarbeid på tvers av bedrifter og næringer. Kommunikasjonsmessig er Kristiansund-regionen knyttet tettere til Romsdal og Indre-Nordmøre gjennom store samferdselsprosjekter. Pendlingsstatistikken tyder på en forsiktig integrasjon av arbeidsmarkedene i Molde- og Kristiansund-regionene, men høye bompengeavgifter er antakelig en viktig årsak til at denne integrasjonen likevel tar lang tid.

 

page035img001.jpg

Nordvestlandet. (Kart: Tor Selstad)

 

Romsdal

Molde-regionen preges både av sin beliggenhet mellom Nordmøre og Sunnmøre, og av at den i likhet med Indre-Sogn har vært vertskap for en statlig høgskole, fylkesadministrasjon og flere statsetaters regionkontorer. Likheten med Nordmøre ligger i det industrielle mangfoldet, i at de fleste større bedriftene domineres av eiere utenfor regionen, og i fellestrekk i næringskultur. De ytre og sørlige delene av regionen har imidlertid næringsmessige og kuturelle likheter med Sunnmøre. Særlig Aukra, Midsund og Vestnes domineres av skipsbygging, verkstedindustri, fiske- og fiskeforedling, og mellomstore eksportorienterte bedrifter med lokalt eierskap.

Moldes senterfunksjon for offentlig virksomhet gjør regionen sensitiv for strukturelle endringer innenfor offentlig sektor. Regionen deler her skjebne særlig med Indre Sogn. Hvis lokalt eierskap er en stabilitetsfaktor, er Molde-regionen antakelig også mer sensitiv for omstillinger i næringslivet enn det som er tilfelle i Ulstein-regionen. Regionen har slik sett behov for et enda mer innovativt og lokalbasert næringsliv.

Sunnmøre

På Sunnmøre har Ulstein-regionen vært det primære studieområdet. Regionen domineres mer enn

page036img001.jpg

Ulstein-regionen på Sunnmøre har et dynamisk næringsliv, som tradisjonelt har vært preget av lokalt eierskap og lokal kapital. Men arbeidsplasstilbudet er ensidig, og den eksportorienterte industrien er følsom for internasjonale konjunkturer. (Foto: Scanpix)

 

noen annen av produksjonsrettet næringsaktivitet. At offentlig og privat tjenesteyting dermed står relativt svakt, oppveies til dels gjennom nærheten til Ålesund og Ørsta/Volda. Ulstein-regionen har likevel ikke fått omsatt en til tider sterk vekst i arbeidsplasstilbudet til en like sterk bosettingsvekst. Dette skyldes at flytteunderskuddet er høyere enn i de andre regionene. Årsaken er trolig ensidigheten i arbeidsplasstilbudet. Det store engasjement for å realisere fastlandsforbindelse til Ørsta/Volda, springer ut av denne problemforståelsen.

Historisk har næringslivet i Ulstein-regionen vært preget av fiske, fiskeindustri, skipsbygging og utstyrsindustri, og av en blanding av små og, i norsk målestokk, til dels store industriselskaper. Bedriftene har i tillegg vært eksportorientert, men i lokalt eie. Entreprenørskapstradisjonene er m.a.o. sterke og utviklingen i regionen er i stor grad skapt innenfra. Dette understrekes av at Ulstein-regionen er et øysamfunn. Den sterke egenbaserte utviklingen er trolig et resultat av at regionen domineres av en næringskultur som i tillegg til å fremme

instrumentelle konkurranseverdier også er preget av en kollektiv rasjonalitet som fremmer lojalitet til regionen og stor flyt av kunnskap mellom økonomiske aktører.

Gjennom det siste tiåret er det lokale eierskapet er svekket. Sammenlignet med de andre regionene på Nordvestlandet står likevel Ulstein-regionen fremdeles i en særstilling mht. lokalt eierskap og lokal kapital. Siden regionen i så sterk grad domineres av eksportorientert industri, er den sensitiv overfor makroøkonomiske forhold som valutaendringer, renteutvikling, lønnsutvikling og finanspolitikk.

De nordvestlandske utfordringer

Til tross for bedre kommunikasjoner, udiskutable naturkvaliteter og innovative industrimiljøer står det fast at befolkningsveksten på Nordvestlandet har vært lav særlig i det siste tiåret. En viktig forklaring på dette er at ikke alle regioner i landsdelen har maktet å få ungdom i etableringsfasen til å etablere seg der. Utfordringen består følgelig

i å få flere i etableringsfasen til å oppleve steder på Nord-Vestlandet som attraktive.

Mange som reiser bort og tar utdanning, flytter tilbake tidlig i etableringsfasen, først og fremst fordi de er knyttet til naturen, familie og venner. En stor del av disse forsaker bedre karrieremuligheter for å kunne bo på Nordvestlandet. Sannsynligvis er det også mange som lar være å flytte til Nordvestlandet på grunn av at arbeidsplasstilbudet oppleves som begrenset. En årsak til dette er at bo- og arbeidsmarkedsregionene, til tross for bedre kommunikasjoner, fremdeles er begrenset i størrelse og mangfold. Avstanden mellom senterregionene er dels store, dels preget av avgiftsbelagte veisamband.

I dette perspektivet er fortsatt satsing på bedre kommunikasjoner mellom sentrene på Nordvestlandet fornuftig. Det er imidlertid grunn til å reflektere over avstanden i tid fra det å realisere veisamband fysisk og til at regioner faktisk integreres. Bygging av nye veisamband er blitt lokale krafttak, men selv lenge etter at veier fysisk er bygget ligger det i dag avgiftshindringer i veien for samhandling mellom regionene. Disse kommer i tillegg til historiske og kulturelle hindre som hemmer samhandlingen både mellom politiske miljøer og mellom bedriftene i regioner som over lang tid har vært «atskilt».

Noe forenklet kan næringslivet og arbeidsplasstilbudet på Nordvestlandet beskrives som enten egenbasert eller kontrollert utenfra. Det egenbaserte næringslivet står overfor utfordringen om stadig å måtte fornyes, og selv om historien for mange bedrifter preges av suksess, må næringslivet hele tiden vise evne til omstilling. Å bevare og utvikle den næringskulturen som fornyelsen springer ut av innenfor nye rammebetingelser, er en utfordring. På samme måte som den lokale tekstil- og møbelindustrien på 1960-tallet møtte økt konkurranse fra lavkostland, møter i vår tid både møbel-, verkstedog skipsbyggingsindustrien konkurranse fra land med lavere lønninger. Bedriftene utfordres til å møte konkurransen med økt utviklingskunnskap og en enda mer effektiv organisering.

Særlig i nord og sør på Nordvestlandet består utfordringen i å utvikle næringskulturer som i større grad evner å utvikle og utnytte både erfaringsbaserte og formelle kunnskaper og lokal kapital. I Kristiansund- og etterhvert Molde-regionen gjelder det å utnytte olje- og gassvirksomheten på en slik måte at næringslivet både opprettholder sitt mangfold og øker konkurranseevnen. Hvis mulighetene utnyttes kan både nærheten mellom byene og det samlede mangfoldet i arbeidsplasstilbudet gjøre denne regionen til en industriell vekstregion. Indre Sogn står på mange måter overfor den største

utfordringen, knyttet til restruktureringene innenfor offentlig sektor og usikkerheten rundt Norsk Hydros framtidige satsing i fylket.

En viktig brikke i dette puslespillet er evnen til å tiltrekke seg statlig virksomhet. Restruktureringen og sentraliseringen av statlige arbeidsplasser til større byer enn det Nord-Vestlandet har, betyr ikke bare en ren reduksjon i antallet arbeidsplasser, men er også en reell trussel mot arbeidet med å bygge opp mer komplette bo- og arbeidsmarkedsregioner. Denne utviklingen representerer derfor en trussel også for et næringsliv med behov for kompetansepersonell.

Et formidabelt politisk prosjekt

Å integrere regioner og stimulere til økt innovasjon og vekst i næringslivet vil mot denne bakgrunnen måtte forstås som formidable politiske prosjekt. Spørsmålet er om man på regionalt nivå har velegnede politiske institusjoner og partnerskapskulturer som kan møte denne typen utfordringer på en effektiv måte. Dagens situasjon kan i beste fall karakteriseres som eksperimentell. I Møre og Romsdal har fylkeskommunen og fylkesmannen som prøveordning gått sammen i en enhetsfylkemodell, samtidig som både Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane relativt uforpliktende deltar i samarbeidskonstruksjoner med andre fylkeskommuner, konstruksjoner som i dag har uklar status. Det samme har for øvrig fylkeskommunen som utviklingsaktør, dels fordi det er nytt at denne rollen skal stå i sentrum for fylkeskommunens aktivitet, og dels fordi det er sådd betydelig politisk tvil om både fylkeskommunen som institusjon og om fylkene i framtiden skal danne grunnlaget for regionaliseringen.