De senere årenes næringsutvikling har vært preget av en sterk vekst i storbyenes servicenæringer, mens periferien har vært preget av stagnerende primær- og sekundærnæringer. Byene framstår i dag som sentre for den kompetanse- og kunnskapsbaserte veksten innen vareproduksjon og service, mens rutinisert produksjon flytter til distriktene, delvis også ut av landet.

Framover vil globaliseringen og den videre utviklingen av kunnskapssamfunnet skape nye utfordringer for alle næringer og regioner i landet. Evne til omstilling og fornyelse blir viktigere, og kompetanseutvikling og nyskaping vil være avgjørende for fortsatt vekst i økonomien. I dette samfunnet vil storbyene ha klare fortrinn gjennom et stort lokalt arbeidsmarked og nærhet til spesialiserte og kompetanseintensive nærings- og kunnskapsmiljøer. Mindre steder og distrikter vil ikke ha de samme vekstmulighetene.

I den tradisjonelle regionalpolitikken har det nærmest vært en grunnsetning å utligne forskjeller: Utkantregioner med mye naturresurser og arbeidskraft skulle tilføres kapital og kunnskap fra sentrum for å industrialiseres. Landsbygda måtte utvikle små byer for å henge med på urbaniseringen. «Modernisering» handlet om innsats for å fremme industrialiserings- og urbaniseringsprosesser - altså gjøre utkantene like sentrum.

Kanskje man heller burde hatt det motsatte perspektivet: Regionene har utviklet seg ujevnt og dermed utviklet stor forskjellighet. Disse ulikhetene bør tas som utgangspunkt for en vellykket regionalpolitikk. Hensikten med regionalpolitikken kan heller ikke være å gjøre regionene like.

Dette nummeret av PLAN henter mye av stoffet fra forskningsprogrammet Regional utvikling (REGUT), som nettopp er avsluttet. Det har hatt som mål å bringe fram ny kunnskap om regionale utviklings- og omstillingsprosesser. Disse prosessene er blant annet belyst med utgangspunkt i analyser av fem ulike områder av landet, som vi bringer korte utdrag av i bladet.

Det framgår her at områdene er unike med hensyn til ressurser, ferdigheter og forutsetninger for utvikling. Det skyldes først og fremst at naturgrunnlaget og historien deres er forskjellig. Med basis i lokale natur- og kunnskapsressurser har områdene utviklet spesialiserte næringer. De har også utviklet ulike befolkningsstrukturer, ja selv region-strukturene er forskjellige. Derfor vil de også ha ulike forutsetninger for videre utvikling.

 

Jens Fredrik Nystad

Redaktør