Helhetlig eller integrert bygdeutvikling er begreper som brukes i distriktspolitisk sammenheng, men ofte uten at betydningen er entydig eller klargjort. Helhetlig eller integrert bygdeutvikling kan være nyttig som et overordnet perspektiv eller som en retningsangivelse for et politikkområde, men begrepene krever konkretisering for å gi direkte føringer for handling og virkemiddelbruk.

Bygdeutvikling dreier seg om å modernisere bygda (Almås 1995). Tradisjonelt har bygdeutvikling blitt assosiert med å utvikle landbruket, senere ble dette også knyttet til utvikling av den bygdelokaliserte industrien. Gjennom å innføre begrepene helhetlig eller integrert bygdeutvikling, signaliseres det at det omfatter hele næringslivet, og at «utvikling» innebærer mer enn næringsutvikling. Kort sagt bringes det kulturelle og sosiale feltet inn i moderniseringen av bygda (Daugstad et al. 2003).

Et annet begrep som bygger på et helhetssyn, er «bygdepolitikk», slik Almås et al. (1993) har definert det. Bygdepolitikk står for mer enn nærings- og distriktspolitikk, det inkluderer både makro- økonomisk politikk og fordelingspolitikk i bred forstand, og omhandler store samfunnssektorer som helse, sosial omsorg, utdanning, kultur- og likestillingspolitikk. Bygdepolitikken omfatter både de

tilsiktede og utilsiktede konsekvensene av politiske tiltak. Globale markedstrender og politiske tiltak på nasjonalt nivå vil virke inn på regionale og lokale utviklingsprosesser. Wiborg og Magnusson (1996) omtaler helhetlig bygdeutvikling som å ta vare på sammenhengen mellom alle faktorer som har betydning for folks livsgrunnlag (det vil si arbeid) i bygda, og for at folk skal ønske å bo i bygda (infrastruktur, kulturtilbud, service etc). De viser også til begrepet stedsutvikling, som er et beslektet begrep som signaliserer helhet.

Et helhetlig eller integrert perspektiv på bygdeutvikling er generelt sagt at alt som har betydning for eller innvirkning på bygdas utvikling sees i sammenheng. Internasjonalt brukes begrepet «integrated rural development». Integrert bygdeutvikling står i europeisk sammenheng i dag for et territorielt, fler-sektorielt, dynamisk og demokratisk perspektiv på bygdeutvikling (Ward 2003).

Helhet og integrasjon

Integrert og helhetlig kan sees som en form for honnørord som kobles til bygdeutvikling. Et eksempel på det er mandatet til den regjeringsoppnevnte Distriktskommisjonen som nå er i arbeid: «Distriktskommisjonen skal foreta en gjennomgang av helheten i dagens distrikts- og regionalpolitikk, det vil si av både «bred» og «smal» statlig politikk, som har betydning for bosetting og regional utvik- ling» (http://odin.dep.no/krd/norsk/utvalg/distriktskommisjonen/).

Ligger det en distinksjon i ordene integrert og helhetlig? Ifølge fremmedordboka er å integrere å fullstendiggjøre, å innpasse. Når noe er integrerende, inngår det som et nødvendig ledd i et hele (Kunnskapsforlaget 1993). Ordet helhetlig indikerer at deler eller elementer henger sammen i en helhet.

Ut fra et slikt resonnement kan integrert bygdeut- vikling gi signaler om villet samling av atskilte elementer. Uten integrasjon blir fenomenet - her bygdeutvikling - ufullstendig. Helhetlig bygdeutvikling kan forstås som et begrep som gir noe mindre forpliktende signaler, mer et uttrykk for en forståelse for at alt henger sammen og påvirker hverandre. Drar vi dette resonnementet lenger kan integrert

page053img001.jpg

På bygda henger det meste sammen med hverandre. (Illustrasjon: Stenberg formgiver og illustratør)

bygdeutvikling sies å angi en retning for bygdepolitikk og bygdeutvikling, mens helhetlig bygdeutvikling er mer et overordnet begrep eller perspektiv.

I det følgende bruker vi begrepet helhetlig bygdeutvikling fordi vi ser dette som et overordnet begrep, hvor integrert bygdeutvikling som en mer spesifisert og målrettet strategi, inngår. Ut fra den

internasjonale litteraturen og en rekke norske arbeider som studerer bygdeutviklingsprosesser, vil vi foreslå følgende definisjon på helhetlig bygdeutvikling:

  • omfatter hele næringslivet, mer enn landbruk og industri

  • omfatter sosio-kulturelle forhold

  • utvikling innenfra eller endogen utvikling: utvikling og nyskaping skjer med utgangspunkt i bygdesamfunnet og bygdesamfunnets ressurser

  • deltakende utvikling: utviklingsprosesser og ideer er forankret i bygdesamfunnet og aktører fra bygda deltar i alle ledd i en utviklingsprosess.

Næringsutvikling og annen utvikling

Det finnes ulike innfallsvinkler til hva som til syvende og sist vurderes som god bygdeutvikling. To perspektiver er følgende:

  • All utvikling må knyttes til økonomisk lønnsomhet og avkastning. Utbytte i form av økt engasjement, «ny giv» eller felleskapsfølelse faller utenfor.

  • God bygdeutvikling er nettopp økt deltakelse, mobilisering, idéskaping og fellesskapsfølelse. Dette sees gjerne også som et nødvendig grunnlag for næringsutvikling og etablering av arbeidsplasser.

To ulike evalueringer av ordningen med Bygdeutviklingsmidler kan illustrere nettopp hvordan bygdeutvikling måles langs ulike akser, og følgelig hvordan grad av suksess og dermed tilrådinger for fremtidig virkemiddelbruk vil variere.

Glosvik (2002) har samlet erfaringer med Bygdeutviklingsprogrammet i Sogn og Fjordane. Midlene har i stor grad gått til nærmiljøtiltak og lokalsamfunnsutvikling i bred forstand, og ut fra et klart «nedenfra-og-opp-perspektiv» hvor det offentlige (kommunen) har gitt få føringer og bygdene har fått prioritere tiltak og ressursbruk. Programmet har lykkes med å mobilisere lokalsamfunnenes konkurransefortrinn knyttet til identitet, oversikt og medvirkning, og er slik sett vellykket, ifølge Glosvik.

Aanesland og Labugt (2002) har sett på bruken av BU-midlene på nasjonal basis og undersøkt om ordningen har fungert i henhold til dens intensjoner om å styrke næringslivet i distriktene. Her mener Aanesland og Labugt at en i stor grad har mislyktes, BU-ordningen har påført samfunnet store kostnader i forhold til utbyttet. Mangel på økonomisk suksess forklares blant annet ved at midlene er for lite geografisk rettet (de går til kommuner som ikke trenger de), midlene går til arbeidskraft som ellers ville ha blitt sysselsatt i sekundær- og tertiærnæringene og ordningen mot-

virker en god utvikling i disse næringene. Støtten gis til prosjekter med gjennomsnittlig lav lønnsomhet, og støtte til BU-prosjekt ødelegger for andre i bransjen, som ikke får støtte, ved at det oppstår overkapasitet og prisene presses ned.

Jamført med de to perspektivene over måler Aanesland og Labugt (2002) grad av suksess for bygdeutviklingsmidlene etter hvorvidt de er økonomisk adekvat innrettet, mens Glosvik gir uttelling til mindre målbare effekter som igangsetting av gode prosesser, lokal medvirkning og innflytelse.

De fleste vil trolig si seg enige at begge perspektivene - økonomisk utvikling og lokal mobilisering - er relevante, rett og slett fordi de henger sammen og egentlig ikke kan sees som to atskilte alternativer. For eksempel kan man hevde at gode prosesser, lokal medvirkning og innflytelse er en forutsetning for økonomisk vekst, men også at økonomisk vekst er en forutsetning for at disse gode prosessene og den lokale medvirkningen skal stimuleres. Likevel er det nødvendig å foreta en avveining av hvor tyngdepunktet skal ligge, både når det gjelder investeringer og resultatmål. Dette er imidlertid snarere et politisk enn et samfunnsfaglig spørsmål.

Lokal forankring - strategiske nettverk

I bygdeutviklingssammenheng er lokal deltakelse ofte utgangspunktet for prosjekter, både som et mål og som et middel for gjennomføring. Og nesten uten unntak er tilrådingene fra et stort antall undersøkelser og evalueringer at grad av suksess i bygdeutviklingssammenheng er sterkt koblet til lokal forankring, lokal deltakelse og lokal legitimitet til det som iverksettes. Ideologien bak er at lokalnivået både besitter de nødvendige ressursene og at det er på dette nivået at man ser nytten i eller betydningen av et utviklingsprosjekt.

Forholdet mellom lokal deltakelse og lokal innflytelse er gjensidig: Gjennom deltakelse i bygdeutviklingsprosesser oppnår en innflytelse eller kommer i en posisjon med reell makt over det som

skjer. Innflytelse vil spore til at en føler ansvar for å oppnå resultater. Lokal deltakelse blir ofte fremhevet som et ideal eller et mål i seg selv. En kritisk vurdering av både de gode og de uheldige sidene ved lokal deltakelse er imidlertid nødvendig. Meistad (1998) trekker frem noen forhold som både kan berike og belaste en utviklingsprosess: Grad av og form for deltakelse må være situasjonsavhengig, vurderinger må gjøres i forhold til det enkelte prosjekts eller prosess sitt formål og omfang. Et annet moment er demokratiets dilemma. Deltakerdemokrati er krevende, det tar tid, det setter høye krav til god informasjonsflyt. Det vil alltid være ikkedemokratiske krefter som har innflytelse. Et tredje diskusjonspunkt er forutsetning for deltakelse. Deltakerbasert arbeid er krevende for deltakerne, og det forutsetter at individer tar ansvar for sine handlinger, noe som ikke alltid er tilfelle.

Gode samarbeidsrelasjoner, relevante nettverk og strategiske partnere er suksessfaktorer for bygdeutvikling generelt og næringsutviklingstiltak spesielt. En forutsetning for at relasjoner skal bli reelt konstruktive, er en felles forståelse av målsetting, arbeidsmåte og gjennomføring for de som har en rolle i den konkrete aktiviteten eller samarbeidet. Prosjekter som Almås (1995) kaller generelle bygdeutviklingsprosjekter, har ofte diffuse og allmenne målsettinger av typen «skape nye arbeidsplasser i reiseliv og utmarksnæring». Slike prosjekter er ikke dermed mindre ønskelige, men med et slikt bredt utgangspunkt ligger det en stor utfordring i å konkretisere mål og veivalg, og å kommunisere dette til de nettverk og relasjoner prosjektet inngår i.

Betydningen av nettverk og samarbeid var en av lærdommene etter «Nasjonalt prøveprosjekt i reiseliv og bygdeturisme», som ble gjennomført i Rørosregionen på 1990-tallet. Spesielt for aktivitet innenfor den vide betegnelsen bygdeturisme, som ofte er del av bygdeutviklingsprosjekter, er de enkelte tiltak små. Videre er det en tendens til at hver bygd har som utgangspunkt at det en står for er unikt og særpreget - selv om en markedsfører akkurat samme særpreg som nabobygda. «Nettverking» og felles organisering mellom bygder er nødvendig for å finne fram til komparative fortrinn heller enn å utkonkurrere hverandre (Daugstad og Ruderaas 1997).

Alle bygdeutviklingstiltak krever et minimum av organisering. Erfaringer fra bygdene som deltok i Nasjonalt prøveprosjekt, var ulike nettopp ut fra hvilket organisasjonsnivå bygdene var på fra før. For bygder som tidligere hadde arbeidet med bygde- og næringsutviklingsprosjekter fantes det velforeninger, næringsforeninger, husmorlag eller andre sammenslutninger som kunne sette ressursene fra prøveprosjektet inn i et system. For den ene av bygdene med liten grad av organisering ble

selve prøveprosjektet det som fikk bygda organisert og skapte en varig organisasjonsstruktur (Daugstad og Ruderaas 1997).

Å vektlegge god organisering er ikke det samme som jo flere organisasjoner jo bedre, snarere tvert om - ei bygd kan organiseres i hjel. Det er ikke mangel på organisasjoner som etterlyses, men heller samordning mellom og/eller sammenslåing av det som allerede finnes av etablerte lag og organisasjoner (Lysø 1999, Ward 2003). Ikke minst fra bygdeboere selv er det en uttalt skepsis mot at nye satsinger på bygdeutvikling skal føre til etablering av nye organisasjoner. Derimot etterlyses «moderne» arenaer og møteplasser der unge bygdemennesker føler seg hjemme.

Deltakende utvikling - for hvem?

En grunnleggende utfordring for et fokus på det lokale nivå er: Hva er det lokale? Hvem representerer lokalnivået?

Bygdemobiliseringsprosesser kan være både inkluderende og ekskluderende. Det gode fellesskapet, samarbeidsklima og dugnadsånd som regnes som en forutsetning for utvikling, kan bli kvelende og ekskluderende. Samarbeid om nærings- eller bygdeutviklingstiltak kan fremstå som et eget fellesskap som stenger andre ute (Rønningen et al. 2001).

Sletterød og Thorsen (1998) skiller mellom elite- og breddeprosesser i forhold til aktivisering av lokalsamfunn. Elitistisk deltakelse i en bygdeutviklings- eller mobiliseringsprosess betyr at en liten gruppe mennesker kontrollerer andre aktørers deltakelse og innflytelse, mens en breddeprosess søker å inkludere flest mulige aktører og gi de reell innflytelse over prosess og resultat. «Den vante elite» er ofte middelaldrende menn, det er de som tradisjonelt er tilstede og deltar. Kvinner og ungdom

Referanser:

Almås, R. 1995. Bygdeutvikling. Oslo, Samlaget.

Almås, R., B. Brandth & M. S. Haugen 1993. Bygdepolitikk. Rapport 6/93, Bygdeforskning, Trondheim.

Daugstad, K., R. Almås, M. Haugen & J. F. Rye 2003. Helhetlig bygdeutvikling. Notat 3/03, Bygdeforskning, Trondheim.

Daugstad, K. & A. B. Ruderaas 1997. Nasjonalt prøveprosjekt i reiseliv og bygdeturisme - Hva lærte vi? Rapport avgitt til Nærings- og handelsdepartementet og Landbruksdepartementet.

Glosvik, Ø. 2002. «Levande bygdeutvikling?» Ein studie av Bygdeutviklingsprogrammet i Sogn og Fjordane og prosjektet Levande bygder. HSF-rapport 4/2002, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Sogndal.

http://odin.dep.no/krd/norsk/utvalg/ distriktskommisjonen/

Kunnskapsforlaget 1993. Fremmedordbok. Kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oslo, Aschehoug - Gyldendal.

Lysø, R. 1999. Bygdemobilisering og bygdeutvikling i Sør-Beitstad. NTFnotat 1999:10, Nord-Trøndelagsforskning, Steinkjer.

Meistad, T. 1998. Lokal bygdeutvikling - prosjektorganisering og deltakelse. Paper 3/98, Bygdeforskning, Trondheim.

Rønningen, K., K. M. Elden & E. P. Stræte 2001. Utmarka og lokal næringsutvikling. Sosiale og kulturelle forhold ved kommersialisering. Rapport 6/01, Bygdeforskning, Trondheim.

Sletterød, N. A. & H. W. Thorsen 1998. Evaluering av 4 kommunale mobiliseringsprogram i Nord-Trøndelag. Konklusjoner og tilrådinger. NTFrapport 1998:1, Nord-Trøndelagsforskning, Steinkjer.

Svarstad, H., K. Daugstad & O. I. Vistad 2003. Hvem vil være enige og tro på Dovrefjell? Et case om framveksten av lokal forvaltning av verneområder. UTMARK 2/2003, http://www.utmark.org

Ward, N. 2003. Integrated Rural Development: A review of the literature. Report 6/03, Bygdeforskning, Trondheim.

Wiborg, A. & T. Magnusson 1996. Bygdeutvikling i motvind? Diskusjonsnotat til evaluering av Bygdepolitisk program. NF-arbeidsnotat nr. 1012/96, Nordlandsforskning, Bodø.

Aanesland, N. og I.-L. Labugt 2000. Bygdeutvikling - til nytte for hvem? Oslo, Landbruksforlaget.

representerer ofte en «evnereserve», det vil si at de sosiale og kulturelle ressurser de disponerer er et uforløst potensiale for utviklingen av viktige felt i bygda. Eliteprosesser ender dermed ofte opp som maskuline prosesser hvis det ikke gjøres noe aktivt for å motvirke det.

Fokus på kvinners deltakelse i bygdeutviklingssammenheng kom gjennom kvinnesatsingen i distriktspolitikken først på 1980-tallet. Først og fremst var dette en strategi for å få etablert flere kvinnearbeidsplasser og slik sikre bosetting og bedre kjønnsbalansen i bygdene. Likestilling og kjønnsbalanse er fremdeles et viktig tema i distriktspolitikken. Endringer innenfor andre politikkområder kan også aktualisere kvinne- eller kjønnsperspekti- vet på nytt, et eksempel her er miljøpolitikken. I miljøpolitikken er lokal deltakelse blant annet et uttrykt mål i forvaltningen av vernede områder som nasjonalparker. En studie av det lokale forvaltningssystemet tilknyttet Dovrefjell - Sunndalsfjella nasjonalpark viser at kvinner i stor grad er fravæ- rende i de lokale organer og grupperinger som gis innflytelse i vernet. Generelle politiske mål og føringer for kvinners deltakelse synes ikke å være gitt vekt i denne konkrete sammenhengen, noe som trolig føyer seg inn i et større bilde hvor kvinners representasjon i utmarksforvaltning generelt er svært svak (Svarstad et al. 2003). Dette eksempelet viser at gode intensjoner om lokal medvirkning hvor «lokal» ikke betyr bare menn, i praksis får et skjevt utslag nettopp i forhold til kjønnsbalansen.

Konklusjoner

Vi har i denne artikkelen sett på hvordan begrepene integrert eller helhetlig bygdeutvikling brukes og hvilket innhold begrepene gis. Hvilken «nytteverdi» kan begrepene ha i forhold til feltet bygdeutvikling eller for bygde- eller distriktspolitikk i en videre forstand?

Vår konklusjon er at begreper som integrert og helhetlig er en nødvendig understrekning av Gro Harlem Brundtlands utsagn om at «alt henger sammen med alt. Slik sett er helhetlig eller integrert bygdeutvikling et slags «både-og-signal» om at:

  • Bygdeutvikling må ha ståsted i det lokale, men samarbeid, relasjonskompetanse og nettverk både innenfor og utover bygdesamfunnet er viktig. Lokal mobilisering hvor enkeltindivider aktivt bidrar til å forme sin egen livs- og arbeidssituasjon, og hvor en arbeider mot en felles løsning på felles problemer, er viktig, men ikke nok. Det er avgjørende med gode relasjoner til eksterne «hjelpere», som kan være offentlige aktører så vel som private.

  • Bygdeutvikling må både ha fokus på arbeidsplasser, økonomisk verdiskaping, infrastruktur,

service- og helsetilbud, og samtidig vektlegge andre sider ved livskvalitet som er mindre håndgripelige. «Det gode liv» dreier seg ikke bare om materiell velstand, men også om det å ha gode sosiale relasjoner og selvutviklingsmuligheter.

Et annet moment vi vil trekke frem er at vide og altomfattende begreper som helhetlig eller integrert bygdeutvikling kan bli en sovepute eller tjene en slags alibi-funksjon nettopp fordi de er så vide og lite konkrete. Helhetlig bygdeutvikling proklameres som perspektiv eller målsetting i politiske strategier og dokumenter, men fordi det er så lite presist kan det gi inntrykk av et fokus som ikke er der i form av konkrete tiltak. Dermed blir begrepet noe som gir signal om gode intensjoner, men i praksis kan det tåkelegge og passivisere på det konkrete plan. Andre politisk korrekte, men etter hvert utvannede begreper har vist nettopp dette, eksempelvis «bærekraftig utvikling».

Det kan være nyttig å utfordre seg selv, både som forsker, politiker eller byråkrat, i forhold til hva begrepene helhetlig eller integrert bygdeutvikling egentlig gir løfter om. Er målet med en integrert bygdeutvikling å oppnå «integrerte bygder» eller en mer uforpliktende helhetlig tenkning rundt bygdespørsmål? Hva er i så tilfelle en integrert bygd - der alt innad i bygda henger sammen og bygda på sett og vis er selvforsynt, eller der bygda henger sammen med en større helhet som kan være nærmeste by eller region? Det siste er et spørsmål med høy aktualitet i en tid der kommunesammenslåing og regiontenkning er et uttalt politisk mål. Finner bygda sin plass innenfor slike nye strukturer? Får vi nye begreper som helhetlig eller integrert regionutvikling?