De store planenes gjenkomst

De helhetlige innovasjonsplanene

En innovasjonspolitisk offensiv er på gang i alle de vestlige industrilandene. Den norske regjeringen framla høsten 2003 sin plan for en helhetlig innovasjonspolitikk (NHD 2003), og tilsvarende planer

er enten under utarbeidelse eller allerede lagt fram i en rekke andre land (se f.eks. MVTU 2003; HMT, DTI, DfES 2004). Felles for alle disse initiativene er at de etterstreber de store grep for å modernisere nærings- og samfunnslivet. I så måte ligner de på de ambisiøse utviklingsplanene som ble lansert i 1960- og 1970-årene, da troen på statlig planlegging og regulering ennå var grunnfestet. Den gang som nå er planene preget av samtidens forestillinger om hva som må til for å skape et framtidsrettet og lønnsomt næringsliv.

Innovasjonsplanene har likevel flere nye trekk: For det første kan vi konstatere at den gamle utviklingsoptimismen er borte. Virkeligheten blir ikke lenger beskrevet ved hjelp av metaforer som gir assosiasjoner til en styrbar og kontrollerbar orden underveis mot oppfyllelsen av politiske mål. De nye stikkordene er kompleksitet og usikkerhet. Planene blir lansert som svar på utfordringene som den økende globaliseringen og framveksten av en informasjons- og kunnskapsøkonomi reiser, ikke minst for høykostland med en aldrende befolkning, utbygde offentlige velferdssystemer og et sterkt innslag av ressursbaserte næringer.

For det andre blir konkurransekraft og vekst nå klart knyttet til innovasjon. Det blir understreket at veien til velstand går gjennom en stadig fornyelse og forbedring av produkt- og tjenestespekter, produksjonsmetoder, innsatsfaktorer, organisasjons- og ledelsesformer, samarbeidsløsninger, måter å betjene kunder på osv. Innovasjon knyttes til kunnskap og læring, som igjen blir forstått i et interaktivt og systemisk perspektiv. Fokuset er derfor skiftet fra de materielle produksjonsfaktorene til de immaterielle utviklingsbetingelsene; fra enkeltbedrifter til næringsklynger og innovasjonssystem. I tråd med dette legger planene opp til å styrke den

grunnleggende kunnskapsbasen, etablere næringsvennlige rammebetingelser og bedre samspillet mellom de forskjellige innovasjonsaktørene, for på denne måten å skape synergier og stimulere til økt entreprenørskap.

Et tredje kjennetegn ved innovasjonsplanene er at de legger stor vekt på politisk samordning. Økt nyskaping og omstilling krever at de forskjellige politikkområdene sees i sammenheng, slik at de trekker i samme retning. Selv om offentlige samordningsbestrebelser ikke er nye, er bredden i tilnærmingen ny: Både budsjettpolitikken, skattepolitikken, penge- og valutapolitikken, konkurransepolitikken, næringspolitikken, arbeidsmarkedspolitikken, utdannings- og forskningspolitikken, regionalpolitikken og samferdselspolitikken blir nå definert som deler av den helhetlige innovasjonspolitikken.

Bare en motetrend?

Hvordan skal vi forstå de nye innovasjonsinitiativene? Hva er de et uttrykk for? Det har i de seinere årene vært populært å analysere organisasjonsendring og offentlig politikk i lys av skiftende motetrender (Czarniawska & Joerges 1996; Røvik 1998). Akkurat som i andre forbruksvaremarkeder, er de «politiske varene» gjenstand for kampanjer, drevet fram av dyktige selgere og lettlurte kjøpere. I et slikt perspektiv representerer de nye innovasjonsplanene bare en forbigående bølge, som nok snart vil bli avløst av nye slagord og konsepter. Denne fortolkningen kan underbygges med at det i dag skjer en svært rask sirkulasjon og kopiering av ideer og oppskrifter på tvers av landegrensene. EU, OECD og Verdensbanken fungerer som sentrale normsendere og spredningsagenter (Lagendijk 1999; Marcussen 2002; Evers et al. 2003).

Rundt disse organisasjonene utkrystalliserer det seg stadig nye begreper, som blir obligatoriske passasjepunkter (Lagendijk & Cornford 2000). Det kan også vises til at myndighetsrepresentanter gjerne vil framstå i tidsriktige og spennende gevanter når de opptrer på internasjonale eller hjemlige arenaer. Dette forsterkes gjennom den stadig hardere kampen for å vinne oppmerksomhet. Den mediavridde politikken innebærer politikkens festivalisering, med iøyenfallende utspill og spektakulære evenementer som viktige kjennetegn.

Analogien mellom markedsføring og politikk kan ha noe for seg. Begge deler handler om kommunikasjon. Men vellykket kommunikasjon er avhengig av troverdighet. Hvis mottakerne oppfatter seg å bli utsatt for manipulasjon og bedrag, slår det raskt tilbake på budbringeren. Forestillingen om politikk som en karusell av stadig nye påhitt, er i denne sammenheng knapt på høyde med hva forskningen om merkevarebygging og kommunikasjon har kom-

met fram til (Hellmann 2003; Johansen 2002). Om innovasjon og innovasjonspolitikk i dag er symboler for det å være moderne, oppdatert og framtidsrettet, så fungerer de nettopp i kraft av mer grunnleggende kulturelle ledebilder, som gir legitimitet til slike forehavender. Dette betyr at innovasjonsplanene ikke kan reduseres til en krusning på politikkens overflate. De kan snarere sies å ha sin resonans i en kultur som dyrker det nye, det ungdommelige, det kreative. Dermed er det seiglivetheten og bestandigheten som understrekes. Selv om de enkelte reseptene endres, er det mye som taler for at innovasjon vil stå som en sentral ledestjerne.

Et nyliberalt komplott?

En annen måte å forstå innovasjonspolitikken på, er å se den som et uttrykk for en nyliberal konspirasjon. Det dreier seg om et prosjekt som aktivt propaganderes av interessentene for en fjerning av nasjonalstatlige bindinger og reguleringer, med sikte på å skape en grenseløs tumleplass for kapitalens verdiforøkning. Bak alt snakket om innovasjon, skjuler det seg et forsøk på økt utbytting av arbeidskraften, som ikke bare skal stille sin arbeidsevne til rådighet i avtalt tid, men hele sin intellektuelle, psykiske og sosiale energi. Med kravene om å være læringsberedte, tilpasningsdyktige og fleksible, skal de lønnsavhengige forvandles til en hærskare av individuelle entreprenører, til små Jeg AS, som blir overlatt å bære omstillingsbyrdene alene (Hirsch 1995).

Denne fortolkningen kan underbygges med at innovasjonspolitikken er preget av markedets primat. Innovasjonsplanene markerer et påfallende historisk rollebytte: Planlegging oppfattes ikke lenger som et redskap for å tøyle markedskreftene og avstikke samfunnets framtidige kurs fra de politiske kommandohøydene, men som et virkemiddel for å vitalisere markedene gjennom kapitalistisk foretaksomhet. Søkelyset blir rettet mot både bedriftenes utviklingsevne, deres innovative omgivelser og den offentlige tjenesteproduksjonen, som skal slankes og effektiviseres. Samordningsbestrebelsene kan sees som et ledd i å instrumentalisere og omfunksjonere sammensatte politikkfelt i én saks tjeneste. Med innovasjonsplanene er Lev Trotskijs gamle begrep om «den permanente revolusjon» snudd på hodet.

Mot disse synspunktene kan det likevel innvendes at innovasjonspolitikken ikke dreier seg om en demontering av velferdsstaten og en frisetting av markedene, slik de nyliberale ideologene forestilte seg det. Innovasjon blir i dag forstått i en bred kontekst. Utgangspunktet er at markedsøkonomien er innvevd og forankret i et større samfunn, kjennetegnet ved komplekse, gjensidige avhengigheter. Her spiller de forskjellige funksjonssystemene ulike

roller. Dette kan de bare gjøre ved å opprettholde sin relative autonomi.

Det er også klart at innovasjon ikke er av den type ting som raskt blir til på kommando eller mot betaling. Kommunikasjon, samarbeid og læring er avhengig av selvstendig motivasjon og tålmodig engasjement. I tjenesteøkonomien blir brukerne i økende grad medprodusenter av ytelser, og dette gjelder i fullt monn på innovasjonsområdet, der samspill er nøkkelen. Innovasjonspolitikk dreier seg derfor i første rekke om å aktivisere et mangfold av aktører og ressurser. Planleggingsmyndighetene opptrer mer som moderatorer, fasilitatorer, katalysatorer, akseleratorer osv. Innovasjon er dessuten et åpent prosjekt. Gjennom innovasjonsfokuset blir det understreket at forholdene er kontingente; de kunne ha vært annerledes. Dette er med på å aktualisere alternative opsjoner. I et slikt perspektiv er innovasjonspolitikken ikke det samme som fritt fram for den grenseløse kapitalismen.

Nasjonalstater under press

En tredje fortolkning er at innovasjonspolitikken representerer et forsøk på å finne en ny balanse i en post-fordistisk og multipolar verden. Politikken er et klart dementi på ryktene om nasjonalstatens død og planleggingens farvel. Til tross for økonomiske globaliseringsprosesser, overføring av makt til overnasjonale organer og økende regionalisering, spiller nasjonalstatene fortsatt en viktig rolle (Therborn 2000). De kan gjøre krav på territoriell suverenitet, og de har rett til å fatte kollektivt bindende beslutninger innenfor sine grenser. I de fleste vestlige industriland blir nærmere halvparten av bruttonasjonalproduktet omfordelt via offentlig sektor. Staten er derfor dypt involvert i alle sentrale, samfunnsmessige beslutningsprosesser. Ingen moderne stat kan heller forholde seg likegyldig til hvordan den nasjonale økonomien utvikler seg. Et vektkraftig og konkurransedyktig næringsliv er avgjørende for å kunne finansiere de omfattende oppgavene som offentlig sektor i dag har ansvaret for. Myndigheter som ikke er i stand til å sikre sysselsetting og velferd, kan ikke regne med å beholde sin politiske legitimitet i befolkningen. Det er den spenningsfylte kombinasjonen av disse hensynene som reflekteres i innovasjonspolitikken.

Denne forståelsen støttes av det faktum at den økende liberaliseringen av verdensøkonomien har blitt ledsaget av forsterkede statlige anstrengelser for å gjøre egne territorier til innovative og attraktive standplasser i den globale konkurransekampen. Globaliseringen har altså blitt møtt med en økende tekno-nasjonalisme. Men de to prosessene ser delvis ut til å ha forsterket hverandre gjensidig: Nedbyggingen av barrierer for handel og kapitalbevegelser og fjerningen av tidligere skjermingstiltak

har bidratt til at konkurransen mer og mer har fått karakter av en innovasjonskonkurranse, som inkluderer en kamp om internasjonale standarder, regler og normer. Avviklingen av tradisjonelle former for næringsstøtte har også gjort at myndighetene har søkt å vri den offentlige støtten over mot forskning, utvikling, kompetanseheving og fysisk infrastruktur, som fortsatt regnes som tillatte støtte- formål. Ifølge OECD støttet medlemsstatene næringslivets FoU med 35 milliarder dollar i perioden 1991 til 2001 (OECD 2003).

Opptrappingen av den teknologi- og innovasjonspolitiske innsatsen har på sin side intensivert det teknologiske kappløpet mellom de ledende industrilandene (Roobeek 1990). Samtidig har den raske teknologiutviklingen blitt et argument for deregulering og fjerning av nasjonale monopoler, slik at de ekspansive bedriftene kan få tilgang til internasjonale markeder og samarbeidspartnere med kunnskap og kapital. Liberalisering, stimulering av teknologisk innovasjon og nye former for alliansebygging framstår dermed som komplementære prosesser.

Dette tyder på at innovasjonspolitikken spiller en tvetydig rolle. Den legger opp til å mobilisere nasjonale og regionale skjebnefellesskap i en global overlevelseskamp. Her er den imidlertid fanget i spenningsfeltet mellom forandring og bevaring, åpenhet og skjerming, mobile og ikke-mobile produksjonsfaktorer, standardisering og opparbeiding av unike fortrinn. Det paradoksale er at innovasjonspolitikken på mange måter stadfester politikkens betydning. Konkurransen i markedene suppleres i økende grad med en konkurranse om markedene. Det vil si at oppmerksomheten flyttes fra det økonomiske nivået og til det politisk-institusjonelle nivået, som former samvirket innenfor innovasjonssystemene. Men dette skjer under betingelser som nettopp gjør at nasjonalstatlig planlegging og koordinering blir stadig vanskeligere (Arbo 2004).

Konturene av et nytt politikkområde

I hvilken grad kan innovasjonspolitikk betraktes som et nytt politikkområde? Statlig tilrettelegging for næringsutvikling og økonomisk vekst har en lang forhistorie. Gjennom store deler av det 20. århundre var det industrialisering som sto på dagsorden. Innovasjonspolitikken kan knyttes til det omslaget som fant sted i 1980-årene fra et industriorientert til et kunnskapsorientert moderniseringsparadigme (Arbo 1996). I Norge innevarslet Thulinutvalgets innstilling (NOU 1981: 30) et vendepunkt. Etter dette har den teknologi- og innovasjonsfremmende innsatsen manifestert seg gjennom et stort antall programmer, virkemiddelordninger og politiske initiativ.

De nye innovasjonsplanene kan på denne bakgrunn sies å avløse en periode med punktuell innsats eller politisk akupunktur. Nå skal innovasjonspolitikk løftes til et nasjonalt anliggende, med et langsiktig perspektiv og en samlet orientering. Planene har her et dobbelt siktemål: På den ene siden skal de gi signaler til eksterne aktører om regjeringens intensjoner og hvilke tiltak som vil bli satt i verk for å realisere oppsatte mål. Planene skal altså sette ulike aktører i bevegelse. På den andre siden er de instrumenter for intern samordning og kalibrering av den offentlige innsatsen. Dette markeres gjerne ved at det er flere ministere og departementer som står bak.

Innovasjonspolitikk er i første rekke næringspolitikk. Men med den brede tilnærmingen som planene nå anlegger, er det en kraftig utvidet næringspolitikk, som i prinsippet er blitt til en tverrsnittspolitikk. Innovasjonsstrategiene understreker behovet for økt kontakt og samarbeid mellom bedrifter, næringsorganisasjoner, kunnskapsinstitusjoner, banker, investorer og offentlige myndigheter. Dette forutsetter igjen at hver av disse aktørkonstellasjonene rekonfigureres og synkroniseres gjennom nye institusjonelle ordninger, holdninger og orienteringer. Innovasjonspolitikken dreier seg i siste instans om å skape det nye entreprenørielle og fleksible menneske (Hondrich 2001).

Ambisjonen om å bringe en rekke politikkområ- der på én fellesnevner kan raskt avfeies som et fåfengt prosjekt. Offentlig sektor er både internt sterkt differensiert og eksternt bundet opp i ulike nettverk av klienter, organiserte interessegrupper og profesjoner, som alle har sine selektive virkelighetsoppfatninger, prioriteringer og verdier. Samordning, forstått som absoluttering av én rasjonalitet, er utenkelig. Innovasjonsfeltet har dessuten det handikap i forhold til de etablerte politikkområdene at det i så liten grad har vært gjenstand for politisering og strid. Innovasjon har sine protagonister i Norges forskningsråd, Innovasjon Norge, SIVA, forsknings- og kunnskapsparkene osv., men det er ikke et tema som vekker allmenn bekymring eller oppmerksomhet. Det er derfor større sjanser for at innovasjonspolitikken, lagt opp som en systemisk utviklingspolitikk, i seg selv kan bli oppfattet som en trussel.

Kontrasten er her stor til den miljøpolitiske mobiliseringen på 1960-tallet, som i løpet av få år resulterte i eget departementet (Hauknes & Wicken 2003). Miljøhensyn ble imidlertid aldri noe gjennomgående premiss for all politikkutforming, like lite som Kommunal- og regionaldepartementets forsøk på å oppkaste seg til en regional vaktbikkje og håndheve en regional samordningsfunksjon for alle departementer ble noen suksess. Jo mer helhetlig politikk som etterstrebes, desto mindre er tydeligvis sjansene for å lykkes.

Det er likevel et påfallende trekk at både regionalpolitikken, næringspolitikken og forsknings- og utdanningspolitikken siden 1980-årene i økende grad har konvergert. Alle har fått et tydeligere innovasjonspolitisk fortegn. Dette har også gitt seg organisatoriske utslag. Industridepartementet er blitt omdømt til Næringsdepartementet, som ved siden av finansieringen av brukerstyrt, og innovasjonsrettet forskning har tatt hånd om stadig flere regionalpolitiske ordninger. Både Distriktenes utbyggingsfond, Statens Fiskarbank og Landbruksbanken ble integrert i SND og underlagt Næringsdepartementet, dit også SIVA tok veien. I tillegg har vi fått de nye såkorn- og venturekapitalordningene. Dette tyder på at nye agendaer og virkelighetsoppfatninger er med på å flytte merkesteiner og skape gravitasjonsbevegelser i offentlig sektor. Kanskje har planer sin viktigste misjon i faser hvor nye hensikter og oppgaver skal kommuniseres og iscenesettes. De bringer aktører sammen, skaper felles referanserammer og blir visittkort for nye initiativ. Dette tilsier at innovasjonsplanene kan komme til å få betydning. Spørsmålet er hvilke utviklingsveier som åpner seg.

Innovasjon via regionalisering

Den nye innovasjonspolitiske tankegangen ble tidlig fanget opp av de regionalpolitiske myndighetene. Regionalpolitikken skulle ikke lenger kompensere for tilbakeliggenhet og avstandsulemper, men ta sikte på å utnytte de enkelte regionenes potensialer for egen utvikling. Satsing på iverksetting, lokal mobilisering, tjenesteytende næringer, kvinneret-

page008img001.jpg

Alle land og regioner ønsker å gjøre seg gjeldende innenfor et lite antall framtidsteknologier og antatte vekstnæringer, noe som er helt urealistisk. Satsingen på high tech får derfor ofte preg av bygging av luftslott. (Foto: Scanpix)

tede tiltak, regionale forskningsstiftelser, forskningsparker, veksthus og regionale innovasjonsnettverk ble viktige ingredienser. Det ble på denne måten lagt opp til en endogen utviklingspolitikk, som kom til å bli basert på delegering av ansvar og myndighet. Modellen ble den samme som i EU, der strukturfondsinnsatsen og fellesinitiativene har vært organisert rundt brede utviklingsprogrammer og partnerskap (Arbo 2002). Vi kan trygt si at Kommunaldepartementet var engasjert på dette området lenge før Næringsdepartementet kom på banen. De intellektuelle inspirasjonskildene var teoriene om det post-industrielle samfunn, næringsklynger og innovasjonssystem. Selv om disse var formulert med en nasjonalstatlig referanse, ble de raskt oversatt og gjort operative på regionalt nivå.

Når det nå lanseres nasjonale innovasjonsplaner, kan det derfor se ut til å ligge i kortene at den nasjonale innovasjonspolitikken vil ta form av en regionalisert og utvidet næringspolitikk. Innovasjon er i stor grad blitt synonymt med regionalisering. Dersom dette blir tilfellet, kan innovasjonspolitikken komme til å bli en pådriver for en nytegning av det politisk-administrative kartet. I stedet for dagens norske fylkeskommuner, kan vi se for oss en struktur med sju-åtte større regioner, svarende til det som antakelig vil bli de kommende universitetsregionene. Regionstrukturen vil i grove trekk følge SIVAs inndeling av landet og Norges forskningsråds nye regionale representasjon. Dette peker igjen i retning av en kommunestruktur som i større grad er tilpasset bolig-, arbeids- og serviceregionene, og som korresponderer med det mønsteret som arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og ligningsvesenet etter hvert har valgt.

Men det er ikke sikkert at den regionalistiske dagsorden vil bli fulgt. Flere forhold taler imot dette. Et viktig moment er de endringene som nå skjer i EU. EU har hatt stor betydning for den regionale dreiningen i Norge, og kan også komme til å bli retningsgivende for en nyorientering. Det første jeg vil trekke fram er utvidelsesprosessen. Opptaket av nye og relativt fattige medlemsland innebærer at det vil bli vesentlig mindre midler igjen til regionalpolitisk støtte i de eksisterende medlemsstatene etter 2006. Det incitamentet som strukturfondene hittil har gitt til regional mobilisering og nettverksbygging, vil derfor bli svekket. Med 10-12 nye medlemsland, som strever med å frigjøre seg fra den kommunistiske arven, kan heller ikke Kommisjonen som tidligere satse på å spille det regionale kortet ut mot nasjonalstatene. En sentral utfordring for de nye medlemslandene er å få bygget opp nasjonale forvaltningssystemer som er pålitelige, transparente og effektive. Kommisjonen har derfor vært nølende når det gjelder oppbygningen av regionnivået i søkerlandene (Brusis 2002).

For det andre har den sikkerhetspolitiske dimensjonen blitt langt viktigere etter 11. september og Irak-krigen. Her er det nasjonalstatene, og ikke regionene, som er de sentrale aktørene. Det er også dragkampen mellom nasjonalstatene som har stått i forgrunnen i det krevende arbeidet med forfatningsreformen og omleggingen av EUs beslutningssystem.

For det tredje er det nå i en tiårsperiode vunnet erfaringer med de regionale innovasjonsstrategiene i de eksisterende medlemslandene. Erfaringene er ikke udelt positive. Mye midler har gått med til duplisering av tiltak og til image-bygging og profilering av de enkelte regionene. Alle ser ut til å ha ambisjoner om å gjøre seg gjeldende innenfor et lite antall framtidsteknologier og antatte vekstnæringer, noe som er urealistisk. Satsingen på high techklynger og egen markedsføring har derfor ofte tatt form av nullsum-spill og bygging av luftslott. Statlig tilbaketrekking og overlating av utviklingsansvaret til regionene har også vært med på å forsterke den intraregionale rivaliseringen og de regionale ulikhetene. Mens strategien har passet bra for de sterkeste og mest vekstkraftige regionene, har den vært problematisk for de svakere områdene. Med Lisboa-strategien og målsetningen om å gjøre EU til verdens mest dynamiske, konkurransekraftige og kunnskapsbaserte økonomi, er det nå trukket opp et nytt spor, som peker i en annen retning.

Innovasjon via nasjonale og overnasjonale krafttak

Oppfølgingen av vedtakene fra rådsmøtet i Lisboa i mars 2000 har ført til et stadig sterkere fokus på «Kunnskapens Europa». Viktige ledd i strategien er etableringen av det europeiske forskningsområdet (ERA), målsetningen om å øke de europeiske investeringene i forskning og utvikling til 3 % av bruttonasjonalproduktet innen 2010 og en egen handlingsplan for FoU. Denne prosessen er nært knyttet til Bologna-deklarasjonen fra 1999 og dannelsen av det europeiske høyere utdanningsområdet (EHEA), som bl.a. har resultert i felles studieløp basert på modulariserte bachelor- og mastergrader og sammenlignbare karaktersystemer.

Europakommisjonen vil i løpet av året legge fram en ny innovasjonsplan. Ut fra de mange kommunikeene og arbeidspapirene som er presentert (se bl.a. Europakommisjonen 2000, 2002a, 2002b, 2003a, 2003b, 2004), er hovedinnretningen klar: EU ser forskning og innovasjon som grunnlaget for et framgangsrikt Europa. Det er en voksende bekymring over at de europeiske landene kommer til kort i forhold til USA og delvis Japan når det gjelder strategisk forskning og teknologiutvikling. Målsetningen er derfor å gjøre Europa til verdensledende innen sentrale forskningsområder, slik at kontinentet kan sikre seg en tet-posisjon innenfor morgendagens vekstnæringer ved å tiltrekke seg

internasjonal hjernekraft og bli et mer attraktivt investeringsområde. Det manes til et felleseuropeisk krafttak.

Kommisjonens initiativ er kjennetegnet ved at den kunnskapsmessige infrastrukturen står i forgrunnen. Dette innebærer til en viss grad en tilbakevending til den lineære innovasjonsmodellen, der langsiktig kunnskapsakkumulasjon ble vektlagt (se også Scott et al. 2002). Søkelyset rettes mot universitetene som kunnskapssamfunnets nøkkelinstitusjoner. Et europeisk grunnforskningsfond og et europeisk forskningsråd er på trappene. Mens det sjette rammeprogrammet (2002-2006) i hovedsak dekker anvendt forskning, teknologiutvikling og mobilitets- og nettverkstiltak, vil det sjuende rammeprogrammet også inkludere grunnforskning.

Videre argumenteres det sterkt for å fremme arbeidsdeling og spesialisering på europeisk nivå gjennom en sterkere konkurranse om forskningsmidlene. Det vises til at universitetene allerede konkurrerer internasjonalt og at næringslivet søker seg til de beste kunnskapsmiljøene, uansett hvor disse befinner seg hen. Geografisk nærhet betyr stadig mindre for samarbeidsrelasjonene. Dessuten er kostnadene for anlegg, utstyr og instrumenter raskt stigende. Viktige forslag er derfor å konsentrere ressursene om et mindre antall institusjoner og fagmiljøer, skape europeiske «centres of excellence», utvikle nettverk og finne nye finansieringskilder for universitetene.

Som et ledd i den åpne koordineringsprosessen blir de nasjonale forskningsprogrammene nå åpnet for utenlandske søkere, noe den norske regjeringen støtter opp om. Kommisjonen bruker i første rekke myke instrumenter for å fremme sin politikk. Den innovasjonspolitiske opptrappingen går sammen med en utbygging av teknologiske framsyn, benchmarkingsøvelser og spredning av «best practice», slik at de enkelte landene og deres kunnskaps- og næringsmiljøer hele tiden måles og holdes opp mot hverandre. Statistikken og indikatorene skal bidra til å identifisere «centres of excellence» og fremme konkurranse og samarbeid.

Dannelsen av det europeiske forsknings- og innovasjonsområdet er blitt det nye store prosjektet i EU (Edler et al. 2003). Det markerer et klart skritt videre i retning av en europeisering av forsknings- og innovasjonspolitikken (Prange 2003). Prosjektet har hittil fått sterk støtte fra medlemsstatene, som satser på at dette skal gi en «merverdi» i forhold til den fragmenterte, nasjonale innsatsen. Da f.eks. Tony Blair, Jacques Chirac og Gerhard Schröder møttes i Berlin i februar i år, fremmet de i et felles brev krav om en ny visepresident i Kommisjonen med ansvar for innovasjon og økonomisk modernisering.

Problemet for de europeiske statslederne er at de

er trengt mellom høy arbeidsløshet, aldrende befolkning, kostbare velferdsordninger og manglende økonomisk oppsving. Økt innovasjon framstår som den eneste veien ut. Men siden teknologiutvikling og innovasjon skjer i stadig mer globale produksjonskjeder og nettverk, reduseres sjansene for å lykkes med tekno-nasjonalistiske strategier (Narula 1998, 2004; Archibugi & Iammarino 1999, 2002; Kash & Rycroft 2002). Innovasjonspolitikken havner lett i det samme dilemmaet som keynesiansk motkonjukturpolitikk i en åpen økonomi - den lekker ut, og det blir problematisk å legitimere den offentlige pengebruken. Derfor setter de sitt håp til en europeisk integrasjon og koordinering basert på forhandlet flernivåstyring med delte kompetanser og ressurser.

Avslutning

Det pågående innovasjonsarbeidet i EU peker ikke i retning av en generalisert modell med regionene som samspillsarenaer, men mot en samling av kreftene på nasjonalt og europeisk nivå for å møte en stadig tøffere global konkurranse. Denne nyorienteringen vil møte motstand. Det vil bli vanskelig å framskaffe den ekstra finansieringen som Kommisjonen satser på. Likeså ligger det an til harde dragkamper om lokaliseringen av de europeiske kjerneinstitusjonene, om prioriteringen av satsingsområder, om tilgangen til resultater og om fordelingen av gevinster og kostnader. Representanter for de små og mellomstore bedriftene i Europa har allerede kritisert den nye strategien for å være skreddersydd for de forskningsintensive, multinasjonale selskapene. Dessuten er det i de fleste land etter hvert bygd opp en omfattende «regional utviklingsindustri» (Lagendijk & Cornford 2000), som helt sikkert ikke har tenkt å melde seg arbeidsløs.

Et viktig tema framover vil derfor bli den regionale dimensjonen i det europeiske forsknings- og innovasjonsområdet (Héraud 2003). Kommisjonen har forsøkt å sende beroligende signaler, som går ut på at prosjektet skal ha et regionalt tilsnitt (Europakommisjonen 2001). Hovedbildet er imidlertid en satsing på regionale innovasjonsmotorer med tilstrekkelig kritisk masse og oppdrift til å kunne hevde seg internasjonalt. Dette kan bli forsøkt motvirket på nasjonalt nivå gjennom en spredning av innsatsen. Men nasjonale myndigheter vil være opptatt av å posisjonere seg i det nye landskapet, noe som mest sannsynlig vil bety konsentrerte krafttak for å få fram mulige vinnere. Dette reflekteres i de aktuelle bestrebelsene på å utvikle eliteuniversiteter og sentra for fremragende forskning. Utviklingen peker dermed i retning av et klarere todelt system, med en favorisering av noen få, sterke miljøer og et nettverk av regionale serviceinstitusjoner, som skal støtte små og mellomstore

Arbo, P. 2004. Kan innovasjon planlegges? I Arbo, P. og H. Gammelsæter (red.) Inn-ovasjonspolitikkens scenografi. Nye perspektiver på næringsutvikling. Trond-heim: Tapir Akademisk Forlag.

Archibugi, D. & S. Iammarino 1999. The policy implications of the globalisation ofinnovation Research Policy 28 (2-3): 317-336.

Archibugi, D. & S. Iammarino 2002. The globalization of innovation: definition andevidence, Review of International Political Economy 9 (1): 98-122.

Brusis, M. 2002. Between EU Requirements, Competitive Politics, and National Tra-ditions: Re-creating Regions in the Accession Countries of Central and EasternEurope, Governance: An International Journal of Policy, Administration, andInstitutions 15 (4): 531-559.

Czarniawska, B. & B. Joerges 1996. Travels of Ideas. I B. Czarniawska & G. Sevón(eds.)Translating Organizational Change. Berlin-New York: de Gruyter.

HMT, DTI, DfES 2004. Science and innovation: working towards a ten-year invest-ment framework. London: Her Majesty's Treasury, Department of Trade andIndustry, Department for Education and Skills.

Edler, J., S. Kuhlmann & M. Behrens (eds.) 2003. Changing Governance of Researchand Technology Policy. The European Research Area. Cheltenham: Edward Elgar.

Europakommisjonen 2000. Towards a European research area. COM (2000) 6,18.1.2000.

Europakommisjonen 2001. The Regional Dimension of the European Research Area.COM (2001) 549 final, 3.10.2001.

Europakommisjonen 2002a. More research for Europe/towards 3% of GDP. COM(2002) 499, 11.9.2000.

Europakommisjonen 2002b. The European research area: providing new momen-tum. COM (2000), 16.10.2002.

Europakommisjonen 2003a. The role of the universities in the Europe of knowledge.COM (2003) 58 final, 5.2.2003.

Europakommisjonen 2003b. Investing in Research: an Action Plan for Europe. COM(2003) 226 final, 30.4.2003.

Europakommisjonen 2004. Europe and basic research. COM (2004) 9 final,14.1.2004.

Evers, H.-D., M. Kaiser & C. Müller 2003. Entwicklung durch Wissen: eine neue glo-bale Wissensarchitektur, Soziale Welt 54 (1): 49-70.

Hauknes, J. & O. Wicken 2003. Innovation policy in the post-war period. STEPReport 01-2003. Oslo: STEP-gruppen.

Hellmann, K.-U. 2003. Soziologie der Marke. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag.

Héraud, J.-A. 2003. Regional Innovation Systems and European Research Policy:Convergence or Misunderstanding? European Planning Studies 11 (1): 41-56.

Hirsch, J. 1995. Der nationale Wettbewerbsstaat. Staat, Demokratie und Politikk imglobalen Kapitalismus. Berlin: Edition ID-Archiv.

Hondrih, K.O. 2001. Der Neue Mensch. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

Johansen, A. 2002. Talerens troverdighet. Teknsiske og kulturelle betingelser forpolitisk retorikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Kash, D.E. & R. Rycroft 2002. Emerging patterns of complex technological innova-tion, Technological Forecasting and Social Change 69 (6): 581-606.

Lagendijk, A. 1999. The emergence of knowledge-oriented forms of regional policyin Europe, Tijdschrift voor Economische en Sociale Geografie 90 (1): 110-116.

Lagendijk, A. & J. Cornford 2000. Regional institutions and knowledge - trackingnew forms of regional development policy, Geoforum 31 (2): 209-218.

Marcussen, M. 2002. OECD og idéspillet. Game over? København: Hans ReitzelsForlag.

MVTU 2003. Regjeringens videnstrategi - viden i vækst. København: Ministeriet forVidenskab, Teknologi og Udvikling.

Narula, R. 1998. Strategic technology alliances by European firms since 1980:questioning integration? STEP report R-04. Oslo: STEP group.

Narula, R. 2004. R&D collaboration by SMEs: new opportunities and limitations inthe face of globalization, Technovation 24 (2): 153-161.

NHD 2003. Fra idé til verdi. Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk.Oslo: Nærings- og handelsdepartementet.

NOU 1981: 30 Forskning, teknisk utvikling og industriell innovasjon. En vurdering avden offentlige støtte til teknisk-industriell forskning og utvikling i Norge.

OECD 2003: Main Science and Technology Indicators 2003/1. Paris: Organizationfor Economic Cooperation and Development.

Prange, H. 2003. Technologie- und Innovationspolitik in Europa: Handlungsspielrä-ume im Mehrebensystem, Technikfolgenabschätzung - Theorie und Praxis 12(2): 11-20.

Roobeek, A. J. M. 1990. Beyond the Technology Race. An Analysis of TechnologyPolicy in Seven Industrial Countries. Amsterdam: Elsevier.

Røvik, K.A. 1998. Moderne organisasjoner: Trender i organisasjonstenkningen vedtusenårsskiftet. Bergen: Fagbokforlaget.

Scott, A. G. Steyn, A. Geuna, S. Brusoni & E. Steinmueller 2002. The EconomicReturns to Basic Research and the Benefits of University-Industry Relationships.A literature review and update of findings. Report for the Office of Science andTechnology. Brighton: SPRU, University of Sussex.

Therborn, G. 2000. Globalization. Dimensions, Historical Waves, Regional Effects,Normative Governance, International Sociology 15 (2): 151-179.

bedrifter. De nasjonale forskningsrådene vil i større grad bli hjelpeorganer for å sikre at nasjonale interessenter vinner innpass i konsortier og samarbeidstiltak på EU-nivå.

Både for EU og for de enkelte landene vil likevel avveiningene mellom konkurransedyktighet og samhold, mellom vekst og fordeling, bli et kritisk punkt. Hvordan dette håndteres, kan bli avgjørende for Europas framtid. EU er i dag fiksert på det teknologiske kappløpet i forhold til USA. Det konstateres at de tradisjonelle industriarbeidsplassene forsvinner til lavkostland, mens USA har ledelsen i framtidsteknologiene. Siden «the name of the game» er å kunne lære raskere enn andre og hurtigere få kunnskapene omsatt i markedet, gjelder det å innhente USA.

Den neste utfordringen er imidlertid land som Kina, India, Indonesia og Brasil, som kombinerer enorme befolkningsreserver og billig arbeidskraft med stadig mer sofistikert høyteknologi. Særlig de asiatiske landene satser enormt målrettet i sin forskning og kompetanseoppbygging. Kina har for øyeblikket en årlig vekst som svarer til den samlede vekst i de ledende G7-landene. Tyngdepunktet i verdensøkonomien er raskt i ferd med å bli forskjø- vet. Samtidig grenser Europa mot områder preget av høy befolkningsvekst, en stadig yngre befolkning, kamp for basale naturgoder og religiøse og etniske motsetninger. Utsiktsløshet og desperasjon vil gi grobunn for folkevandringer og terror.

Det er her det store tankekorset melder seg: De europeiske statslederne vil mobilisere for et sprang inn i framtida som skal berge hovedtrekkene i den sosiale kapitalismen. Men dette skjer uten visjoner og løsningsmodeller som er egnet til å begeistre. Innovasjonspolitikken er blitt til en apolitisk samling av «scoreboards», «benchmarking» og «best practice», som selv ikke kan annet enn å avle apolitiske reaksjoner. Spørsmålet blir derfor hvordan den europeiske befolkningen vil reagere på økende usikkerhet og ustabilitet. Vil innovasjonspolitikken bli utvidet til en global utviklings- og fordelingspolitikk, eller vil den kvernes bort i xenofobiske folkebevegelser, krav om stengning av grensene og frykt for hva både vitenskapen og annet nytt kan bringe? «Det er ingen fluktrute fra manglende konkurranseevne», sier den britiske finansministeren Gordon Brown (Børsen, 30. januar 2004). I virkeligheten er det flere. Ikke alle reiser like lystige perspektiver.