Vi har en høy boligstandard i Norge, og de fleste av oss bor godt. Ja, når det for eksempel gjelder boligflate per innbygger, ligger vi visstnok helt på topp i verden. Det kan da heller ikke være mange andre som bruker så mye penger på hus og hjem som vi gjør.

Likevel er det behov for å se kritisk på flere sider ved bokvaliteten og boligbyggingen vår. Bygger vi hus som tilfredsstiller fremtidens krav om bærekraft og lavt energiforbruk? Har vi boliger som er tilgjengelige for alle, og som er økonomisk oppnåelige for folk? Og lager vi boliger som er tilpasset nye bopreferanser og demografiske trender?

Bygg- og anleggssektoren står for en hoveddel av de totale avfallsmengdene i Norge. Dette stiller oss overfor store miljøutfordringer. Det bør være et mål at den eksterne tilførselen av energi, vann og ressurser til bygningsmassen holdes på et lavest mulig nivå, mens spillvarme, avløp og avfall i størst mulig grad utnyttes lokalt. Dette vil ikke bare være god miljøpolitikk, det kan også være god boligøkonomi for den enkelte husstand, blant annet i form av lavere energikostnader.

Men bærekraft er ikke bare et spørsmål om miljøtekniske kostnader. Det dreier seg like mye om hvordan vi organiserer, drifter og forvalter boligene våre - om sosiale, kulturelle og institusjonelle forhold. Evner vi å skape trafikksikre og trygge bomiljøer? Fremmer vi folks følelse av identitet og stedstilhørighet? Gir vi beboerne muligheter for å delta i utformingen av lokalmiljøet sitt? Kan boligmassen stimulere til estetiske opplevelser?

Å finne seg en bolig i sentrale strøk og byer er vanskelig for de fleste som ikke har en både sikker og betydelig inntekt, enten man vil kjøpe seg en bolig eller leie en. Spesielt for unge mennesker med liten egenkapital, og som kanskje i tillegg sliter med studiegjeld og en midlertidig arbeidssituasjon, kan terskelen til boligmarkedet bli høy. Det finnes rett og slett for få passende, små og rimelige boliger.

En annen gruppe som ofte kommer dårlig ut på boligmarkedet, er de funksjonshemmede. Få boliger er tilgjengelige for dem og enda færre er brukbare. Også mange helt nybygde boliger mangler livsløpsstandard. Utbedring og ombygging vil være derfor være nødvendig for at mennesker som får redusert funksjonsevne på grunn av sykdom eller skade skal kunne bli boende hjemme, og for at funksjonshemmede skal ha reelle valgmuligheter på boligmarkedet.

Generelt blir det en utfordring å legge til rette for et større mangfold av boligløsninger - fleksible boliger med ulike typer eie- og leieboliger, bofellesskap og boliger for spesielle brukergrupper - og ikke minst ulike typer av fellestilbud som kan planlegges og drives som supplement til boligene. Fellesløsninger er for såvidt ikke noe nytt, men markedet for denne typen tjenester ser ut til å øke. De som etterspør slike servicetilbud er både barnefamilier, urbane single (yngre og eldre uten barn) og kanskje spesielt folk i aldersgruppen 50+.

Jens Fredrik Nystad Redaktør