Bygg- og anleggsektoren står for en hoveddel av de totale avfallsmengdene i Norge. Dette representerer en stor utfordring for byutvikling og arkitektur. Vi må utforme, sette sammen og drifte våre bygninger og byer på nye måter - ikke bare slik at de forbruker minst mulig ressurser, men også slik at de kan leve lenger, endres, demonteres og gjenbrukes i framtiden.

Bygg- og anleggbransjens avfallsmengde og på- følgende belastning for det ytre miljø utgjør en hoveddel av de totale avfallsmengdene i Norge. Totalt genereres 1,5 mill. tonn byggavfall årlig fra nybygging, rehabilitering og riving. Til sammenligning er den samlede avfallsmengden fra norske husholdninger på 1,3 mill. tonn1. Av totalmengden bygg- og anleggsavfall, regner man med at rundt 80 % går til deponi, 10 % til forbrenning og ca. 10 % til gjenbruk og materialgjenvinning2. Dette bildet må endres radikalt i fremtiden.

Økologi er læren om funksjoner og sammenhenger i naturen. Et økosystem er i balanse når det kan nyttiggjøre seg alle de stoffer og ressurser som frigjøres. Avfall blir i økologisk forstand et over- flødig ord. Det er først når stoffer skilles ut i en form, mengde eller hastighet som økosystemet ikke har mulighet for å ta opp, at vi får et avfalls- og forurensningsproblem. Forekomsten av avfall kan sies å være tegn på et økosystem i ubalanse.

Arkitekturens mål bør være at bygningers funksjoner knytter seg til de lokale økologiske krets- løpene slik at den eksterne tilførselen av energi, vann og ressurser blir minimal og spillvarme, avløp og avfall i størst mulig grad utnyttes lokalt. I større målestokk kan byer og tettsteder betraktes som et økologisk kretsløp hvor planleggere og prosjekterende vil få i oppgave å omforme eksisterende strukturer og å gjenbruke materialer som blir over- flødig ett sted, på en måte som krever minst mulig omarbeidelse og transport.

Ulike former for ressursutnyttelse

Grunnprinsippet i et miljøperspektiv vil være å bevare mest mulig av en gjenstands ressursmessige verdi i bearbeidet form. Denne verdien består av gjenstandens materiale, energiinnhold samt den informasjon som er innarbeidet under foredlingsprosessen. For eksempel er en limtredrager gitt en

viss struktur og form som gjør den nyttig som bærende element, og den inneholder således mer enn bare verdien som tømmer eller brensel. Jo mer omarbeidelse eller tilførsel av ny energi som kreves, desto mindre får vi igjen av den opprinnelig ressurs.

Når man bestemmer seg for å rive en bygning, vil en kunne nyttiggjøre seg avfallet gjennom ombruk, gjenvinning og energiutnyttelse. (Se egen boks med definisjon av disse ulike begrepene). Gjenbruk vil være et samlebegrep for ressursutnyttelse i fast fysisk form, dvs. ombruk og gjenvinning.

Ombruk

Ved selektiv riving med tanke på gjenbruk, kan hele deler og komponenter sorteres og benyttes til nytt formål med minimal bearbeidelse. Aktuelt for ombruk kan være gammel teglstein, dører, vinduer og sanitærutstyr.

Gjenvinning

Så følger direkte materialgjenvinning, der komponenten gjerne må bearbeides noe (f. eks. gamle trebjelker som må renses for spiker og kuttes opp i nye dimensjoner/høvles på ny). Her vil gjenbruken kreve en viss innsats av tid og energi. Det er ulike nivåer av materialgjenvinning også. Gjenvinning av glass og metaller krever ofte at hele produktet smeltes ned og formes på ny, noe som er mindre ressurskrevende i forhold til produksjon fra nye råvarer. Det finnes en rekke produsenter av helt eller delvis gjenvunne produkter. Arkitekter og byggherrer kan sette krav til at byggevarene består av gjenvunne materialer. Eksempler er prefabrikert betong, gipsplater og plastprodukter samt isolasjonsmaterialer av skumglass, tekstilfiber, cellulose og glassull.

Energiutnyttelse

Ved energiutnyttelse benyttes kun materialenes forbrenningsverdi, mens resten av det formede produktet går tapt. Nær halvparten av tre- og plastavfallet vårt forbrennes i energikraftverk.

Fra tradisjon til pilotprosjekt

Fra gammelt av var det vanlig å benytte gjenbrukte bygningsdeler. Det var god økonomi og også god ressursøkonomi. Vi har flere eksempler på flyttbare bygninger, fra teltkonstruksjoner til laftehus som kan sies å være et byggesystem for ombruk. Det er først i vår moderne tid at det er blitt normalt å legge gode byggematerialer på søppelfyllingen.

I den senere tid er det satt nytt fokus på det totale kretsløpet som materialene inngår i. Den teknologiske utviklingen har ført til en eksplosiv utvikling av nye byggematerialer. Svært sammensatte komponenter kan være vanskelige å gjen- bruke, dels fordi de er veldig spesialiserte i mål og egenskaper, dels fordi de ofte inneholder giftige stoffer som lim og fugemasser. I tillegg har forholdet mellom materialkostnader og ombrukskostna- der blitt slik i vårt samfunn at det ofte er billigere å kaste, heller enn å reparere eller å gjenbruke.

Måten bygningsdelene er satt sammen på, er også av betydning for hvorvidt det er mulig å rive bygg selektivt med tanke på gjenbruk. Et enkelt eksempel er muring av teglvegger. På midten av 1920-tallet ble det vanlig å bruke sementblandet mørtel, og murverk som er murt etter denne tid, er nærmest umulig å rive slik at den enkelte teglstein kan renses og gjenbrukes, mens eldre tegl som er murt med kalkmørtel lettere lar seg demontere og gjenbruke.

Første generasjons gjenbruk - pilotprosjektene

På 1990-tallet ble byøkologi satt på dagsorden, og med dette så man også på materialers livsløp og muligheten for gjenbruk. Det ble da satt i gang flere pilotprosjekter i Skandinavia. Her kan vi nevne gjenbrukshusene i København, Odense og Horsens, Det Återvunna huset i Malmö og Vinkelkroken barnehage i Trondheim. Disse byggene gjenbrukte materialer og komponenter som teglstein, treverk, vinduer og dører. Dette var demonstrasjonsprosjekter som ofte hadde offentlige tilskuddsmidler til ekstra planlegging og kostnader forbundet med prosessen.

Vi kan kalle dette for første generasjons gjenbrukshus. Erfaringer fra disse prosjektene var at det er fullt mulig å gjenbruke disse naturmaterialene i teknisk og arkitektonisk fullverdige og moderne hus. Økonomisk kom de ikke alltid like heldig ut, og enkelte prosjekt ble derfor kombinert med sysselsettingstiltak slik at arbeidskrevende prosesser som for eksempel rensing av teglstein og sortering av gammel takstein ble gjort av ufaglært arbeidskraft på tiltak. Men prosjektene tjente sin hensikt ved at man høstet mye verdifull erfaring omkring gjenbruk og utvikling av arbeidsmetoder, samt om hvilke typer av gjenbruk som er mest lønnsomme.

Andre generasjons gjenbruk - bærekraftig virksomhet

Etter hvert fikk nødvendigheten av å redusere de store avfallsmengdene også et offentlig fokus her i Norge. I Nasjonal handlingsplan for bygge- og anleggsavfall (2001) ble det satt mål for at byggenæringen skulle ta et ansvar for å redusere den enorme avfallsmengden hvor hele 70 prosent av vekten består av betong og tegl. Byggenæringen satte derfor hovedinnsatsen på å gjenbruke disse tunge massene. I RESIBA-prosjektet fant man muligheter for å anvende knust betong og tegl som fyllmasse i veier og anlegg, og det ble også gjort

page014img001.jpg

Gjenbrukshuset i Trondheim og den tilsvarende firemannsboligen som ble bygget av helt nye materialer, for sammenligningens skyld. (Foto: Trondheim kommune)

 

utviklingsarbeid på å bruke tilslag av knust betong i ny betong.

Samtidig ble det utviklet nye produkter av gjenvinningsmaterialer som gipsprodukter og ulike isolasjonsmaterialer av cellulose, tekstil og glass.

I Pilestredet Park i Oslo har det vært drevet et demonstrasjonsprosjekt med en stor grad av gjenbruksmaterialer fra rivingen av det gamle Rikshospitalet3. I Trondheim er det bygget en firemannsbolig av gjenbruksmaterialer4, hvor økonomi og prosess er sammenlignet med et tilsvarende bygg av helt nye materialer gjennom et komparativt studium.

Disse to prosjektene er ulike på mange måter. I Trondheim ble byggingen koblet til et arbeidsmarkedstiltak; Stavne gård. Videre hadde firemannsboligen som ble bygget dimensjoner som gjorde det mulig å gjenbruke trebjelker fra rivingen av et nærliggende lagerbygg. Spennviddene måtte holdes moderate. Sluttregningen viser at gjenbrukshuset er litt billigere enn det tilsvarende bygget som er bygget av nye materialer, men markeds- økonomisk vil det ikke være mulig å gjennomføre et tilsvarende prosjekt. Garanti for gjenbrukte materialer er også et vanskelig spørsmål.

I Pilestredet Park var prosjektet større, med flere etasjer, større husbredde og flere leiligheter. Prosjektet skulle også være selvfinansierende i byggefasen, og prosjektet skulle bidra til å vise hvordan en stor entreprenør kunne integrere gjenbruk i sin byggeprosess. Praksis ga store logistikkproblemer, og det vil være primært granitt (trapper og fasadestein) som blir gjenbrukt fra det gamle Rikshospitalet, mens det opprinnelig var tenkt et mye større materialutvalg som ble gjenbrukt fra sykehuset. Øvrige gjenbruksmaterialer vil komme fra andre steder. Men regnskapet etter riving av det gamle Rikshospitalet, viser at vel 98 vektprosent av alle rivematerialene ble gjenbrukt, både lokalt i nybyggene og på andre byggeprosjekter. Mye av dette skyldes at man hadde et miljøoppfølgingsprogram som satte krav til riving og gjenbruk. Entreprenø- ren gjennomførte miljøvennlig riving og hadde et lokalt knuseanlegg på stedet. Knust betong og tegl er blitt brukt som fyllmasser.

Vi ser at andre generasjons gjenbrukshus har mer i fokus hvordan de store entreprenørene og byggherrene kan integrere gjenbruk innenfor en bærekraftig økonomi. Å prosjektere med gjenbruk tvinger frem en mer åpen designprosess, hvor kontakten mellom utførende og prosjekterende må være god, starte tidlig og vare i hele byggeprosessen. Valget mellom gjenbrukte eller nye materialer må tas under hele byggefasen, og det må være lagt opp til løpende beslutningsprosesser for dette valget.

Ut ifra de erfaringene som nå er gjort, kan man konkludere med at det er mindre byggeprosjekter som lettest vil kunne gjennomføres med et stort spekter av gjenbruksmaterialer. Her vil det være vesentlig at omsetningen av brukte produkter fungerer. Videre er det stort behov for økt håndverksmessig kunnskap, og det bør i større grad undervises i holdninger og faktisk kunnskap om bearbeiding av ombrukte materialer på utdanningsinstitusjonene.

For større byggeprosjekter vil de tunge materialgruppene som tegl, stein og betong gi en høy vektprosent av gjenbrukte materialer. For de større aktørene vil det være vanskelig å ombruke de fleste andre komponenter innenfor en bærekraftig økonomi slik nyere bygninger er konstruert i dag. For at dette bildet skal kunne endres, må sammenføyninger, materialbruk og bygningsdesign gjøres med tanke på senere demontering.

Eksisterende bygninger - en ressurs

Før man i det hele tatt diskuterer gjenbruk og andre avfallsreduserende tiltak, er det viktig å spørre seg om hva man kan gjøre for å hindre at avfallet i det hele tatt oppstår. Svaret på dette vil være å planlegge arealeffektive og fleksible bygninger med lenger levetid. Jo mindre materialer som går med for å oppfylle en funksjon, desto mindre avfall vil genereres.

Livsløpsdesign

Med lengre levetid forstår vi bygninger med bestandige materialer, riktig konstruksjon og som er tilrettelagt for enkelt vedlikehold og utskiftning av for eksempel tekniske komponenter som normalt har en kortere levetid enn bygningens strukturelle elementer. Videre er bygningens generalitet, fleksibilitet og elastisitet nøkkelord for at den skal kunne vokse og endre seg i takt med brukernes og samfunnets endrede behov.

Teltet som er demonterbart og transportabelt, var nomadenes hus og kan nok sies å ha vært vårt eldste bygde husvære. Det var demonterbart og bestod som regel av to separate sjikt, reisverket og

teltduken. Dette karakteriserer designprinsippet for bygninger som er designet for ombruk - demonterbarhet og sjikt.

Vår tids bygninger består i utgangspunktet av mange sjikt som hovedkonstruksjon, kledning, tekniske installasjoner og innredning. Det er svært viktig å vie mer oppmerksomhet til det faktum at disse systemene endres med ulik hastighet. En bygning vil i løpet av sin levetid gjennomgå vesentlige fornyelsesprosesser. Hovedkonstruksjonen varer gjerne i 100 år, mens innvendig rominndeling ofte endres hvert 15.-20. år, og de tekniske installasjonene hver 10.-15. år. Innredninger skiftes ofte så hyppig som hvert 5.-10. år. Eksisterende bygg der alle disse sjiktene er vevd inn i hverandre, må ofte rives helt ned for teknisk ombygging som for eksempel utskifting av ventilasjonsanlegget.

God design bør sørge for at de ulike sjiktene kan demonteres uten at man behøver å rive noe annet i bygningen. En må vie oppmerksomhet ikke minst mot giftige overflatebehandlinger som for eksempel brannbeskyttelse. Materialer bør helst brukes i enkel og ubehandlet form, og de tekniske komponentene må designes med lang levetid. Produktenes miljødeklarasjoner bør baseres på kvaliteter som lang levetid, giftfrie materialer og demonterbarhet. Man kan også planlegge prefabrikkerte elementer som lett lar seg demontere.

Det kunne vært ønskelig at det ble utarbeidet byggdetaljblader som veileder i byggeteknikker som gjør at byggene lett kan endres, rehabiliteres og demonteres.

Riving eller ombruk?

Et spørsmål som må stilles når man skal rive en bygning, er om riving og nybygging kommer miljømessig bedre ut enn rehabilitering/ombruk. Det er behov for å gjennomgå den metodikken og de kriterier, som i dag blir lagt til grunn for et miljøregnskap, samt utvikle verktøy som gjør det mulig for en alminnelig prosjekterende å gi et best mulig livsløpsregnskap som også har regnet med fremtidige miljøkostnader.

Det beste fra et miljøperspektiv vil imidlertid i de fleste tilfeller være å unngå å rive en gammel bygning. Forutsetningen er at bygningen funksjonelt, arkitektonisk, teknisk og økonomisk lar seg bygge om. I forbindelse med flyttingen av Rikshospitalet i Oslo, ble det laget miljø- og ressursregnskap for enkelte av de gamle sykehusbygningene. For Kirurgiblokka var konklusjonen at riving og nybygg ville kreve 10 ganger mer energi og gi 6-14 ganger så høyt luftutslipp sammenlignet med rehabilitering5. Den miljømessige gevinsten ble ansett som såpass stor at det ble bestemt å la Kirurgiblokka stå, og nå er den bygget om til tidsmessige boliger. Et annet godt og originalt eksempel på det samme er ombyggingen av silobygningen på Grü- nerløkka i Oslo til studentboliger. Vi har i Norge i dag i alt 3,5 mill. bygninger*6. Dette er en stor bygningsmasse hvor kun 1-2 promille er fredet.

Det er også nødvendig å sette spørsmålstegn ved en grunnleggende læresetninger for arkitekter i vår tid om at «form følger funksjon». Hva skjer med det arkitektoniske uttykket som er laget ut ifra en gitt situasjon og funksjon - og hvordan kan man nyforme uttykket til den nye funksjonen og situasjonen? Vi ser både lokalt og internasjonalt at arkitekter tar denne utfordringen med stor kreativitet og evne til nyforming.

Siden andre verdenskrig har vi i hele Europa hatt en utvikling som kan sies å være historisk atypisk, i den forstand at denne perioden har vært drevet av ønsket om en grenseløs ekspansjon. Verdiene lå i materiell fremgang til fordel for økologiske og historiske verdier.

I det 21. århundret er vi kommet til en konsoliderings- og ombyggingsfase hvor begrepet bærekraft kommer sterkere inn. Vi tar nå over eksisterende bygninger som vi skal forme til noe annet enn det opprinnelige formålet. Barrierer som økonomi, holdninger og mangel på kunnskap kan stå foran oss. Den nye arkitekturen vil handle om prosess heller en produkt. Fremtidens arkitektur er til stede her og nå, med visjonen om fremtiden sammen med bevisstheten om bagasjen fylt av ressurser og erfaringer.

Litteratur:

Byggenæringens Landsforening, Økobygg, NORSAS m.fl. (2001). Nasjonal handlingsplan for bygg- og anleggsavfall.

Boverket, byggavdelningen (1998). Återvunna Huset. Ett bostadshus av återvunnet material. Rapport.

Brand, Steward, How buildings learn. What happens after they're built (1994).

Hjellnes COWI AS og Arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorp. Bærekraftig byutvikling Bevaring eller riving? Miljøregnskap for Kirurgiblokka på Pilestredet Park.

Madsø, F. E., NCC, Statsbygg, Oslo kommune (2001). LilleBorg - Gjenbruk av tegl.

Miljøverndepartementet, NOU 2002: 19. Avfallsforebygging. En visjon om livskva- litet, forbrukerbevissthet og kretsløpstenkning.

NABU (2002). Byøkologisk guide - en guide til byøkologiske initiativer i Oslo indre by.

SINTEF, Eli Støa: Smått og flott - arealeffektive boliger for ungdom.

Statsbygg (2000). Mellom idè og virkelighet. Delprosjekt Gjenbrukshuset. September 2000. Pilestredet Park.

Statsbygg (2003), Veidekke. FOU-prosjekt Gjenbrukshuset.

- Rapport 1: «Gjenbruk i byggebransjen - State of Art»

- Rapport 2: «Designstrategi for bruk av gjenbruksmaterialer»

Statistisk sentralbyrå (frigitt 14.12.99). Bygg- og anleggsavfall 1998.

Økobygg, RESIBA (2002). Veileder for bruk av resirkulert tilslag.

Noter:

1 Bygg- og anleggsavfall 1998, Statistisk sentralbyrå frigitt 14.12.99.

2 Avfallsplan for bygg- og anleggsavfall, GRIP senter og NORSAS.

3 Les mer på www.statsbygg.no/ prosjekter/pilestredetpark/utvikling

4 Les mer på www.gjenbrukshuset.no

5 Bærekraftig byutvikling Bevaring eller riving? Miljøregnskap for Kirurgiblokka på Pilestredet Park av Hjellnes COWI AS og Arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorp.

6 Sjur Hjeltnes, riksantikvaren på NABU-seminar 10.03.03 «Fra gjenbruk - til design for ombruk». Tallet er fra 2002.