I over femten år har det vært en politisk målsetting å utforme boliger og omgivelser mer tilgjengelige slik at den enkelte med bevegelseshemming skal kunne bo og klare seg selv. Men har måloppnåelsen vært dråper i havet? Resultatene fra folke- og boligtellingen i 2001 viser at fire av fem boliger er stengt for rullestolbrukere.

Til nå har man i størst grad tilrettelagt for den enkelte med bevegelseshemming, men om man snur problemstillingen kan man si at samfunnet gjør enkeltpersoner bevegelseshemmet ved ikke å utforme omgivelsene godt nok for alle. Hvilke barrierer møter planleggerne når man flytter bevegelseshemmingen bort fra de bevegelseshemmede?

PLAN inviterte fire personer som er opptatt av temaet til en samtale om utforming av omgivelser, bygninger og boliger for alle. Hva er gjort og hvordan skal vi få det til?

I samtale:

Tore Lervik (T): Høyskolelærer ved Høyskolen i Bergen innen ergoterapi og fysioterapi, med ergonomi som spesialområde. Tidligere politiker og bydelsstyreleder i Bergenhus. Er for tiden ansvarlig for et samarbeid mellom ergoterapiutdanningen og Bergen Arkitekt Skole om universell utforming.

Anna R. Drageset (A): Teknisk sjef i Bergen og omegn boligbyggelag (BOB), ansvarlig for BOBs tekniske virksomhet som inkluderer rehabilitering av eksisterende bebyggelse og nybyggingsvirksomheten.

Harald Holmås (H): Utbyggingssjef i Bergen Bolig og byfornyelse i Bergen kommune, utdannet siv.ing. og har arbeidet i BBB 13 år, og før det 12 år i Institutt for byfornying as.

Svein Gjerstad (S): Førstekonsulent i Lindås kommune, arbeider bl.a. med låne- og tilskuddssaker som har med tilgjengelighet å gjøre.

Fra Husbanken, Regionkontor Bergen: Veslemøy Gullachsen (V), rådgiver, Eli H. Clarke (E), sivilarkitekt, Oddvar Rørtveit (O), sivilarkitekt.

Det er flere forhold som gjør at kommunalministeren nå legger universell utforming til grunn som bærende kvalitetsprinsipp ved utforming av bygninger, boliger og uterom. Det har blitt gjennomført reformer den senere tiden som gjør at flere grupper har krav på å kunne bo hjemme istedenfor på institusjoner, samt at andelen eldre vil øke betraktelig. Større grad av integrering av bevegelseshemmede fører til at behovet for tilgjengelighet blir mer allment nå enn det var tidligere, og det stiller igjen større krav til planlegging. Det er blitt en samfunnsøkonomisk gevinst å bygge boliger som er brukbare for alle, fordi det er så mye mer kostnadskrevende å tilpasse eksisterende boligmasse.

Vi har kommet litt skjevt ut

T: Det tidlige arbeidet for bedre tilgjengelighet ble gjort etter press fra Rådet for funksjonshemmede og Norges handikapforbund. Det var Norges handikapforbund som laget begrepet livsløpsstandard.

V: Husbankens regelverk for livsløpsstandard ble etablert i 1987. Vi begynte også å danne noen definisjoner av hva god tilgjengelighet og livsløpsstandard skulle være, noe som ble nedfelt i Husbankens retningslinjer og veiledningsmateriell.

Dette hang sammen med de erfaringene som ble gjort i konkret saksbehandling, for når vi behandlet prosjekter for grupper med spesielle behov, ble det behov for andre begrep i planleggingen.

E: Det er riktig at forutsetningene for livsløpsstandarden kom fra Norges handikapforbund, og det ser man fordi standarden forutsetter at man sitter i en rullestol, men at man er ganske sterk og førlig i overkroppen. Når det ble fokus på eldre som ikke er så sterke i overkroppen, ble det behov for å tilpasse livsløpsstandarden etter denne gruppen, og man utarbeidet en såkalt omsorgsstandard med strengere krav. Man har også kunnet stramme inn på selve gjennomføringen av livsløpsstandarden gjennom sykehjems- og omsorgsboligreformen.

V: Utforming for alle dreier seg om mye mer enn å gjøre livet lettere for de som sitter i rullestol, det dreier seg om en annen måte å tenke på. Man skal gjøre omgivelsene lettere tilgjengelige for små barn, når man bærer kleskurver, det skal være lettere å støvsuge, osv., og i enhver familie kan det oppstå en skade, i en periode kan man være gipset fra tåen og opp til hoften. En generelt god utforming med tanke på tilgjengelighet er en kvalitetsheving for alle, og gjør det enklere i etterkant om man skulle bli bevegelseshemmet. Samfunnsøkonomisk vil jeg si at selv om det koster mer i utgangspunktet, så får man det igjen etterpå. Det er brukt ekstremt mye midler til omsorgsboliger, og jeg har en tanke om at hadde man tatt noen av omsorgsboligmidlene inn i oppgradering av eksisterende bebyggelse, så hadde man redusert behovet for den kostbare omsorgsboligutbyggingen. Men man må gjøre livsløpsstandard attraktivt for de som eier og de som bor. Vi har vært gjennom en utvikling som gjør at behovet for boliger med livsløpsstandard har økt, og vi må derfor planlegge bedre, vi må se at det samfunnsmessig vil være en god investering.

T: Det er et spørsmål om hvilke grupper man skal ta hensyn til når man planlegger god utforming for alle. Det er snakk om tilrettelegging for den enkelte på den ene siden og universell utforming på den andre. Men er vi klare over hva universell utforming innebærer? Har vi tenkt på alle de lidelsene man da må ta hensyn til? Og hva om jeg blir schizofren? Er det noen som har nevnt psykiske lidelser i sammenheng med universell utforming? Tanken om utforming for alle synliggjør store utfordringer for de som planlegger.

A: Skal vi bygge livsløpsstandard så tror jeg at en av utfordringene vil være å få planleggerne til å tenke litt annerledes enn i dag. Parallelt å lokke med økonomiske virkemidler tror jeg vil være et pluss.

O: Utviklingen har ikke blitt styrt så mye av forståelsen for temaet, men mer av regelverk og økonomi. I Husbanken har man kommet i skade for å koble de økonomiske virkemidlene inn på en slik måte at livsløpsstandard har blitt et begrep for spesielt interesserte. Man har ikke klart å innarbeide livsløpsstandard som en alminnelig brukerkvalitet for folk flest, der opplever jeg at man har kommet litt skjevt ut over tid. Vi har ikke oppnådd så veldig mye med livsløpsstandarden om vi ser på statistikk. Det er også uheldig at utbyggere og andre bare har sett på kronetillegget, noe som kan ha bidratt til å bygge opp under at det å bygge med livsløpsstandard er dyrt, og det er en myte. Det meste som har med tilgjengelighet å gjøre burde ha blitt innarbeidet bedre, det koster forsvinnende lite.

Tilgjengelighet i eksisterende bebyggelse er for kostbart

A: I BOB bygger vi så å si alle nye boliger i flerfamiliehus med livsløpsstandard. Planlegger en med livsløpsstandard helt fra starten av, så er ikke dette noe særlig dyrere. Det å tilrettelegge for heis i eksisterende bebyggelse er imidlertid mye tyngre. Jeg kjenner ikke til at det er bygget inn heis i ettertid i noen av de borettslagene som BOB har bygget. I de eksemplene jeg har sett fra andre deler av landet, så synes jeg at de fleste blokker der heis har vært bygget inn i ettertid har mistet noe av kvaliteten i inngangspartiene. Konsekvensen er ofte at du får for små arealer å boltre deg på, og resultatet er ofte en dårligere trapp, og heller ikke en god heis. Blokker med utvendige adkomstbalkonger burde imidlertid være godt egnet for å bygge heis også i ettertid. Her vil du nå svært mange leiligheter med en heis, og du kan bygge heisen helt uavhengig av eksisterende trapperom.

H: Ja, i rehabilitering eller ombygging er det mye vanskeligere å få til livsløpsstandard, det blir så urasjonelt at man like godt kan bygge et annet hus. Vi har en blokk på Landås der vi nå forsøker å få inn smalheis, etter modell av prosjekter i Hamar og Sverige. Men vi må gjøre avveininger på kost-

God tilgjengelighet krevet et høyt presisjonsnivå både på planlegging og gjennomføring. (Foto: Irene Hillestad)

 

nad og nytte, vi kan ikke gjøre det til enhver pris. For eksempel takseres ikke gjengs leie noe særlig høyere selv om det kommer heis.

E: Man får dilemmaene med kostnad, nytte og kvalitet når det er snakk om å gjøre eksisterende bebyggelse mer tilgjengelig. Smalheis koster kanskje en tredjedel av andre heisløsninger, men man får som nevnt problemer med inngangspartiene og trappegang, samt tilfredsstillende brannsikkerhet. Det bor for eksempel mange eldre i blokkene på Landås, noen har kanskje dårlig hjerte og vanskeligheter med å gå i trapper. Om man får inn heis i blokkene, kan det hende at man mister noen kvaliteter, men det betyr også at de kan bo i den samme leiligheten i noen år til, før de må flytte til en dyr omsorgsbolig. Vi må se på det samfunnsmessige regnestykket, og det kan være vanskelige avveininger i forhold til hva man taper og vinner.

A: Et av spørsmålene vil være hvor mye penger vi skal bruke på å gjøre eksisterende bebyggelse bedre tilgjengelig med heis. Erfaringen tilsier at det er ingen som egentlig har lyst til å betale for heis i den eksisterende bebyggelsen. Da vil det være et spørsmål om hva samfunnet er villig til å bruke av midler. For nybyggingsvirksomheten så betaler jo utbyggeren. I dag vil nok BOB bygge livsløpsboliger der det ligger til rette for dette selv uten tilskudd fra det offentlige.

E: Vi vet jo hvor vanskelig det er å bygge inn heis i borettslag, de i første- og andreetasje ønsker det ofte ikke. Stavanger boligbyggelag har i en del tilfeller hatt forslag om å bygge flere boliger på taket, og ta opp kostnadene for heis i nybyggingen for å unngå husleieøkning. Vi har sett en del kreative løsninger for å få inn heis, og jeg tror at den største utfordringen er å få bedre tilgjengelighet i den eksisterende boligmassen i byene. I den siste folke- og boligtellingen kommer det frem at bare 7 prosent av boligene i Norge har livsløpsstandard, og bare 17 prosent har atkomst for rullestolbrukere.

Langsomt bygges landet med bedre tilgjengelighet ...

A: BOB har bygget livsløpsboliger de siste ti årene der det har vært mulig. Alle flerfamiliehusene blir bygget med livsløpsstandard.

H: Alle våre kommunale boliger som er bygget i det siste er med livsløpsstandard, men når det gjelder ombygging får vi det ikke alltid til. Langsomt bygges landet med bedre tilgjengelighet, men det går altfor langsomt.

O: Det er veldig bra om BBB og BOB bygger med livsløpsstandard, men da er dere innenfor disse 7 prosentene. Ut fra det vi vet så er tendensen nå ikke god. Husbanken har tidligere fått inn prosjekter med livsløpsboliger jevnt og trutt, men i år har det vært en dramatisk nedgang. Nedgangen har antagelig med fokuset på små boliger å gjøre, for man klarer ikke å få livsløpsstandard i små boliger. Samtidig har etterspørselen etter små boliger økt på grunn av prisnivået, og man kan ut fra dette si at livsløpsstandard blir fordyrende pga. kravet om en viss størrelse på boligen for å få det til.

S: Antallet boliger i dag med livsløpsstandard eller tilgjengelighet kommer litt an på hva man legger i god tilgjengelighet. Når jeg tenker tilgjengelighet så er det helt ifra man stopper bilen, gatedøren inn, hvilken vei dørene svinger, hvor lette dørene er, osv. Jeg tror det er lang vei frem og at vi har mye ugjort, selv på nybygging.

V: BOB og BBB bruker hovedsakelig Husbanken som finansieringskilde, og selv i Husbanken er andelen livsløpsboliger nedadgående. Husbanken finansierer en liten del av det totale byggeri, og utenfor Husbanken er det lite stimulering og bevissthet på god tilgjengelighet, der er det markedskreftene som rår. Om man ikke er avhengig av Husbankens finansiering, hva er da incitamentene for å bygge med livsløpsstandard?

Lindås kommune vil stille krav til utbyggerne

S: Vi må se på hvordan vi kan sikre oss bedre tilgjengelighet til boliger, bygninger og uterom i fremtiden. Lindås kommune er overbevist om at tilgjengelighet må innføres som et krav i søknadsskjemaene, det må hjemles, og det må i tillegg være noen økonomiske incitamenter. Jeg vil også legge til at saksbehandlerne i kommunene må få mer kompetanse og med det mer bevissthet på tilgjengelighet.

A: Kommunene kunne muligens ha hatt ret-

ningslinjer på at for eksempel boliger som blir bygget innenfor visse områder skal ha en andel med livsløpsstandard?

E: Kommunene kan gå inn i sine reguleringsplaner og si at så og så mange boliger innenfor det området skal ha tilgjengelighet, det trenger ikke å være i hvert hus, men det kan være en prosentandel innenfor et område.

H: Men man kommer ingen vei om ingen vil gjennomføre det.

S: Vi kommer til å innføre rutiner på tilgjengelighet i prosedyrene til byggesaksbehandlerne, uavhengig av lover og regler. Det går ut på at vi rett og slett mener det er for dumt at vi skal bygge nybygg uten å tenke på god tilgjengelighet.

T: Tilgjengelighet må inn tidlig i planprosessen. For mange år siden jobbet jeg for fylkeslegen, da var det slik at kommunene måtte søke om å få bygge sykehjem, og etterpå skulle vi ut å kontrollere bygget. Det manglet mye på tilgjengeligheten, men folk var glade og fornøyde for et nytt sykehjem - jeg måtte jo bare juble med, for skulle jeg komme fra Bergen og peke på toalettet når de hadde fått et nytt sykehjem? Det nytter ikke å komme etterpå og påpeke, det er altfor dyrt å gjøre noe med det og det ergrer folk. Det må inn tidlig slik at det er på plass.

O: Nå kommer det etter hvert kommuner som gir uttrykk for at de har et ambisjonsnivå når det gjelder tilgjengelighet. Kristiansand har en kommunal målsetning om hva de skal oppnå på god tilgjengelighet, Lindås kommer etter, Stockholm har ambisjon om å bli den mest tilgjengelige byen i Europa innen 2010. Det kommer ting fra toppen, og så vil man etter hvert finne ut hvordan en i detalj kan føre det videre.

Kompetanse helt ut til hammerhodet

T: Tror dere det er noen i en liten kommune som gir meg tilbakemelding på byggesøknaden om at her vil det bli vanskelig for meg å bo når jeg blir 70 år? Og byggmesteren tenker mest på hvordan han kan få arbeidet unna på den mest hensiktsmessige og rimeligste måten. Vi har lover og regler, men når man går ned på det praktiske planet, ned til de som bygger og leverer, da er ikke kunnskapen der, de bygger slik som de alltid har gjort.

S: Det ble bygd et nytt helsehus i privat regi i Lindås, og det som skjedde var at de som satt i rullestol kom seg ikke inn i huset, og det er ikke mer enn to år siden. Tilgjengeligheten er ofte godt ivaretatt på tegningene som kommunen får inn til behandling, men så viser det seg at tilgjengeligheten faller bort i selve byggeprosessen. Jeg mener at det må legges inn en kontrollfunksjon som sørger for å ivareta god tilgjengelighet, det er helt vanvittig at man ikke har det. Det fører til at man må gjøre endringer i ettertid, og noen ganger er det ikke mulig.

H: Vi har hatt et par nesten-ulykker på grunn av at noen momenter i livsløpsstandarden var gått tapt i løpet av byggeprosessen. Det er mange ansvarshavende, og hver mann tar sitt mål og krysser av, men det er ingen som ser helheten. Nå har vi selv fått inn i våre interne rutiner å undersøke om tilgjengeligheten er i orden.

V: Det er det jeg kaller kompetanse helt ut i hammerhodet. Om ikke kompetansen og forståelsen ligger i alle ledd, så kan det svikte. Om det bare svikter på et bittelite punkt så er omtrent alle de andre intensjonene lite verd. Gaia har kjøpt inn busser som skal være tilgjengelige for bevegelseshemmede, for rullestoler, for folk med barnevogner, osv. Bussene er kjempefine, men sjåførene kjører ikke alltid helt inntil fortauskanten, noe som gjør tilgjengeligheten enda verre. Man har gode intensjoner, man har penger, men det svikter ytterst på hammerhodet. Det har noe med kunnskapen om og forståelsen for hva god tilgjenglighet handler om, at det krever et høyt presisjonsnivå på planlegging og gjennomføring.

En treg materie å snu

H: Det er markedet som styrer utviklingen og der går det på: 1. beliggenhet, 2. beliggenhet, 3. beliggenhet, men det burde gått på: 1. tilgjengelighet, 2. tilgjengelighet, 3. tilgjengelighet. Når det gjelder incitamentene ser vi at det har vært mye fokus på økonomi, mens det å alminneliggjøre tilgjengelighet har hittil manglet. Vi hører fra takstmennene at markedet ikke vil ha livsløpsboliger og omsorgsboliger, og at disse må verdsettes lavt.

E: Man må ha flere innfallsvinkler for å oppnå noe. Det kan hende at lovverket burde styrkes, noe som gjøres med Lovutvalget mot diskriminering av funksjonshemmede. Hvor mye lovverket vil påvirke den private boligbyggingen er tvilsomt, men man vil kunne oppnå bedre tilgjengelighet generelt.

S: Man kunne kanskje tenke seg at det får en konsekvens for folk om de velger å ikke bygge med livsløpsstandard, for eksempel at de da velger bort offentlig støtte til utbedring for bedre tilgjengelighet senere. Jeg kunne tenke meg at om man ikke ønsker livsløp, må det få en eller annen konsekvens for en - man kan ikke kjøre i 120 km/t og si at man ikke vil ha bot. For meg så er det en sammenheng med at om man velger bort noe, gjør man et valg som man må ta konsekvensene av.

Alle med latter: Ja, det var ingen dum idé ...

T: Boligen har i større grad enn tidligere blitt en vare på markedet, noe som gjør det vanskeligere for folk å tenke at de i dag trenger en bolig med god tilgjengelighet. For 10-15 år siden tenkte folk at man bor i en bolig fra man får barn til man dør,

men nå er folk mye mer fleksible: en bolig er bare en bolig, man kan selge den og kjøpe ny. Barna mine har et helt annet forhold til bolig enn meg, men de er glade for at mor og far bor mer fast, slik at de har et hjem å komme til.

A: I BOB mener vi at markedet også etterspør god tilgjengelighet. Vi mener også at god tilgjengelighet kan gi en bedre verdiøkning på leiligheten over tid.

E: Noen politikere er imot å gi offentlige tilskudd til heis i private boliger, fordi det offentlige da bidrar til å øke verdien på boligene til fordel for privatpersoner. Da Husbanken ga tilskudd fikk vi inn heis i et par blokker i Stavanger, og omsetningsverdien økte. Men om verdiøkningen var bedre kjent ville kanskje det være et incitament til å få heis i borettslagene.

H: God tilgjengelighet er i dag omtrent som tran: alle sier det er sunt, men ingen vil ta det. Markedet er en treg materie å snu, men etter hvert så kommer etterspørselen etter bedre tilgjengelighet, langsomt, men det kommer.

V: Vi bør arbeide videre med merkevarebygging for å gjøre bedre tilgjengelighet til et «pre», og samtidig arbeide med å bygge opp kompetanse om temaet, slik som Tore gjør i samarbeidet mellom ergoterapiutdanningen og Bergen Arkitekt Skole. Jeg tror veien å gå er at man ikke kan bli arkitekt eller planlegger uten at man har vært igjennom det faget.

... gjennom reguleringsplaner og lov

A: For meg så er det to ting som står igjen som hovedpunkter når vi nå har snakket sammen; 1) Kunnskap hos aktørene 2) Kunnskap i markedet som gjør at markedet etterspør bedre tilgjengelighet. Disse punktene er begge ting som må jobbes med over tid. Raskere resultater ville vi nok fått dersom tilgjengelighet eller livsløpsstandard ble en del av den kommunale saksbehandlingen; enten om det ble regulert i lovverket eller om det ble en del av rammene fastlagt i reguleringsplanene. Hvis vi velger å gå videre på en slik vei, så vil dette trenge en nøyere utredning.

H: Jeg er skeptisk til gjennomførbarheten til slike krav. Er politikerne villige til å gjennomføre en så restriktiv politikk som å si at innenfor et reguleringsområde skal 70 prosent av boligene være med god tilgjengelighet? Det er flere utbyggere innenfor et område, og hvem av disse skal ta på seg de 70 prosentene? Det er kanskje mulig om man bare har én utbygger i et område, men jeg tror ikke man kommer utenom at markedet bestemmer.

S: I vår kommune er boligkooperasjonen ikke særlig aktiv, men vi har en fire-fem private utbyggere. En privat utbygger får tilgang til et tomtefelt og bygger flest mulig enheter. Det er ingen som spør etter god tilgjengelighet, og det er der jeg mener at boligrådgiverne i kommunen må si stopp.

H: Da må du ha hjemmel ...

S: Man kan begynne med å gi et råd, kanskje de er villige til å høre på råd.

H: Jeg tror man må lovfeste det før det blir noe fart over det, jeg tror det er vanskelig å få det godkjent politisk om det bare er en reguleringsplan.

A: Jeg tror det burde være mulig å definere krav til tilgjengelighet i reguleringsplanene. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle boligene skal ha livsløpsstandard. Det kan for eksempel bare være noen få boliger i et reguleringsområde som er egnet for livsløpsstandard.

H: Ja, det kan hende at det er verdt å prøve med reguleringsbestemmelser eller å få det inn i en bebyggelsesplan. Det bør ikke være uprøvd. I reguleringsplanen har vi et verktøy for at vi skal få det gjennomført og godkjent av politikerne. Politikerne kan stoppe det, de kan si at dette er unødig fordyrende for markedet, men det er verdt å prøve det.

S: Jeg ser ingen problem i det hele tatt om kommunen stiller visse krav. Men det har noe med holdninger og tradisjoner å gjøre, samt evnen til å sette seg inn i problemstillingen. Planleggere er som oftest ikke bevegelseshemmede og må kontinuerlig bli minnet på dette med tilgjengelighet gjennom faste rutiner knyttet til noen krav.

V: Det er viktig å presisere at tilgjengelighet eller universell utforming er et nasjonalt satsningsområde, det er ikke Husbankens «baby». Tilgjengelighet er vedtatt som et overordnet prinsipp i samfunnsplanleggingen. Kommunalministeren har selv lansert sitt engasjement for å få til bedre tilgjengelighet, og det burde forplikte kommunene.

A: Ut fra ansvaret knyttet til omsorgstjenester, så hadde det kanskje ikke vært så unaturlig om kommunene hadde hatt et syn på tilgjengelighet i nye reguleringsplaner. Det er jo også i kommunenes interesse at folk kan bo lengre i boligen sin. Hvis dette blir et mål, så vil det i neste omgang bli en jobb å synliggjøre behovet og konsekvensene av å bygge eller ikke bygge boliger med god tilgjengelighet overfor kommunene og for politikerne. Og det er kanskje en jobb for Husbanken?

H: Det bør prøves og foreslås.

S: Ja, og det er viktig at diskusjonen ikke stopper her ...