Arkitekten og kultforfatteren Rem Koolhaas skriver om endringsprosesser i byer: «Endringer er noe som gjøres på stedet. Ting blir utbedret. Kulturer blomstrer, går til grunne, gjenopplives, forsvinner, blir oversvømt, invade- res, ydmykes, blir voldtatt... triumferer, blir gjenfødde, har sin gulltid... for så å stilne til taushet - alt på samme sted. Det er derfor arkeologi handler om å grave!»1Men dette stemmer ikke lenger! I dag er byer i tillegg minnesmerker, historie, det vi er fortrolig med, det vi kjenner, det vi identifiserer oss med - kort sagt det vi vil ta vare på!

Likevel er det et utvetydig kjennetegn ved byer at de er i stadig endring. Byers transformasjon er faktisk ett av de mest grunnleggende trekk ved byer. Endrede teknologiske/kulturelle forutsetninger har alltid gitt endrede fysiske svar.

Først industrialisering, så funksjonalisme ...

Det var industrialiseringen som først rev opp og satte til side de etablerte organiseringsprinsippene for våre byer. Senere kom funksjonalismen og gjorde de samme. Det som hadde vært byplanprinsipper siden de greske kollonibyenes tid, ble nå radikalt kastet over bord. Bare dårlig økonomi i samfunnet reddet våre byer fra denne raseringen.

Det var derfor på høy tid at samfunnet fra 1970 og fremover åpnet opp for bevaringstanken. Man begynte å snakke om identitet og gjenkjenning. Den østerrikske kunstmaler Friedensreich Hunderwasser kom med sitt «mugg-manifest» («Verschimmelungs-manifest») som bombastisk slo fast at gamle ting hadde en egenverdi. På midten av 1980- tallet ville en til og med i enkelte fagmiljøer gjenreise den preindustrielle by.

Bevaringstanken hadde og har bred oppslutning. Den ble imidlertid utfordret av et spesielt utbyggingsfenomen utover på 1980-og 90-tallet - nemlig det store prosjektet. «Bigness» ble et krav. Ikke sjelden var prosjektet langt større enn det byen kunne fordøye - både estetisk og funksjonelt. Likevel dreide avisdebattene seg bare om den estetiske dimensjonen - man hadde ulikt syn på hvor stort det nye fikk være i forhold til det gamle. Hva prosjektet førte til rent funksjonelt, ble mindre fokusert.

Bevaring av byens prosesser

Man må i ettertid erkjenne at prosjektstørrelse ikke alltid er det viktigste. Langt viktigere er konsekvensene av prosjektet på omgivelsene. Det siste tilskudd til kjøpsenter i Trondheim er bygget inn i byens ærverdige gamle fasader (se figur 1). Som funksjon vil dette prosjektet få vidtrekkende konsekvenser for sammensetningen av det merkantile miljøet i Trondheim. Mitt poeng er at «funksjonseller prosessbevaring» i bysammenheng ofte er viktigere enn form! Tidligere betydde investeringer i byen at bydelen ble tilført midler som gjerne initierte nye endringsprosesser - ikke bare på den aktuelle tomta, men også i områdene rundt. Det nye var en integrert og impulsgivende del av helheten. I dag derimot ser vi stadig flere prosjekt som opptrer som fremmedelementer. De likner landede «romskip» som ikke gjør annet enn å suge fordeler ut av sin bymessige lokalisering, uten å tilføre vekstim-

pulser. De tar fremfor å gi. Prosjektene behøver ikke provosere på form. De kan gjerne være ulv i fåreklær (se figur 2). Transformasjon og endring har, som vi ser, ikke bare en estetisk dimensjon.

I USA har dette blitt en stadig viktigere del av den bevaringsorienterte byplanleggingen. Hvilke prosjekt som hører til «romskipsklassen» og hvilke som ikke gjør det, kan til tider være vanskelig å avgjøre. Men kapitalens opprinnelse kan være et indisium (er det byens kapital, eller er det landsomfattende eiendomsfirmaer bak det hele?), likeledes størrelsen eller kontrasten til det bestående eller en uforståelig dublering av byens eksisterende funksjoner. Bevisst styring av slike prosjekt har utvilsomt en bevaringsdimensjon! Denne gangen er det ikke ting, men prosesser en ønsker å bevare. Det er på en måte byens liv eller byens stoffskifte eller puls en ønsker å slå ring rundt! Men da må kanskje tingbevaringen reduseres for at «stoffskiftet» kan finne sted i egnet tempo.

 

 

Figur 1. Nytt kjøpesenter bygget inn i Trondheims ærverdige fasader. (Foto: Sverre Flack)

 

Bevaringsspørsmålets to hovedtema

Diskusjonen rundt bevaring av våre historiske omgivelser har to hovedtema. Det første omhandler selve bevaringsspørsmålet når det gjelder historiske byggverk. Dette utgjør i dag et vidt fagfelt der de antikvariske myndigheter kan vise til lang erfaring og modne refleksjoner rundt vanskelige problemstillinger, som f.eks. valget mellom tilbakeføring eller bevaring av objekter. I sitt virke utmerker kulturminnevernet seg med detaljert og fagspesifikk kunnskap, og det er ut fra dette naturlig at denne kunnskapen forvaltes av eksperter.

Annerledes er det med det andre hovedtema -

Figur 2. Ulv i fåreklær? Fra La Défense i Paris. (Foto: Sverre Flack)

 

det som omhandler tilpasning av nye byggverk til historiske omgivelser. På dette felt er kunnskapen fragmentert og tilfeldig, og diskusjonen om hva tilpasning er synes ikke å være sluttført. Her er det ikke så meget de antikvariske myndigheter som fremstår som førende, men heller arkitektmiljøet. Dette er også naturlig, fordi tilpasningsspørsmålet ofte er nært knyttet til diskusjonen omkring arkitektur som kunstuttrykk.

Utviklingen av bevaringstanken over tid

Bevaring som intensjon forutsetter bevissthet om historie. Skulle det skrives en historie om bevaring, ville den måtte ta utgangspunkt i samfunnets forhold til historien. Fra fordums tid har overgangen mellom historieskrivning og mytologiske beretninger vært flytende. Bevisstheten om en historisk fortid har vært vekslende. I mange faser har den vært så godt som fraværende eller blitt sett på som direkte unødig, for eksempel senest ved modernismens gjennombrudd eller under Stalin-regimets herjinger i Sovjetunionen.

Selv om historiebevissthet i mer eller mindre grad har vært tilstede i vår nyere historie, er det å bevare objekter fra fortiden likevel relativt nytt. Det blir til vanlig antatt at dette fenomen dukket fram med opplysningstiden.2 Tidligere ble gjenstander som hadde mistet sin bruks-eller symbolfunksjon ikke oppbevart særskilt. Unntaket var kanskje fyrstelige raritetskabinett der eksentrikere stod for tilfeldige samlinger av prefererte gjenstander.

Auratisering som fenomen og forutsetning for museers fremvekst

De første museer oppstod i vår del av verden rundt 1820 og hadde sin oppgave først og fremst i folkeopplysningens tjeneste. De var således å oppfatte som institusjoner på lik linje med kirker, universiteter eller rettsvesen. Det er den tyske filosofen Walter Benjamin som nærmer seg en tolkning av dette historiske fenomenet.3 Med sitt «aura»-begrep forsøker han å sette ord på det som skjedde. Han hevder at man på denne tiden begynte å tillegge enkeltgjenstander en spesiell betydning. Denne betydningen isolerte da gjenstandene fra omgivelsene slik at de fikk en egenverdi, en «aura».

Dette er etter Benjamins syn svært forskjellig fra hvordan kunst-og kulturgjenstander tidligere ble oppfattet. I folks bevissthet var disse gjenstandene før opplysningstiden alltid å forstå som en integrert del av omgivelsene. Begrepet «totalkunstverk» eller «Gesamtkunstwerk» var det sentrale kunstnerisk mål gjennom hele middelalderen, renessansen og barokken og refererte seg nettopp til at den betydningsfulle gjenstand var bundet inn i et system av tilsvarende betydningsfulle gjenstander til et

helhetlig kunstnerisk uttrykk - altså «Gesamtkunstwerk».4

Med opplysningstiden forsvant denne fokuseringen på det helhetlige, og man kan i stedet iaktta en tydelig oppsplitting av de ulike kunstarter til mer autonome sfærer. Malerkunsten ble en selvstendig kunstart, likeså bildhuggerkunsten - kunstarter som for øvrig tidligere var uatskillelig forbundet med arkitekturen.

Samtidig med dette inntrer altså også det isolerende «aura-fenomenet» som Benjamin beskriver. Nå blir det for første gang akseptabelt å «stable» kunstverk eller andre gjenstander relasjonsløst i forhold til hverandre. Museets grunnleggende idé er gjennom dette født, og nettopp på denne tiden får vi viktige museumsbygg som Glyptoteket i München eller British Museum i London. Dette er bygninger som fremstår nærmest som «estetiske kirker» i samtida.

Figur 3. Nidarosdomen - vel ikke helt autentisk, men likevel bevaringsverdig. (Foto: Sverre Flack)

 

Filosofen Ernst Jünger ser museets sentrale rolle analogt med de store døds-og gravkulturene. Han skriver: «I den museale drift åpenbarer dødssiden seg i vår vitenskap..... Vi kan lett ta feil av den makt og utbredelse den museale drift har fått og stadig får. En forestilling av denne makt får en når en betenker hvordan kirker i dag i stadig større omfang omgjøres til museer. Uttalige er de som oppsøker disse bygningene kun i museal hensikt.»5 Siden Ernst Jünger skrev dette har utviklingen blitt enda mer tydelig. Vi står åpenbart overfor et feno-

men som ikke utelukkende kan forklares under henvisning til dannelsesønsker, pietet eller identitetsbehov.

Arkitektur som auratiske objekter

Gjennom denne prosessen der enkeltgjenstander plutselig tilkjennes en «aura», er veien ikke lang til også å betrakte arkitektur og bygninger som auratiske objekter. De første foreninger til bevaring av gammel arkitektur oppstod i England 50-60 år etter det første museet så dagens lys. Grunnleggeren av dette initiativet var William Morris, en av drivkreftene bak Arts and Craft-bevegelsen.6 Hans forening satte seg som oppgave å beskytte gammel arkitektur mot victorianske ombygninger. En kan dermed konkludere med at bevaringstanken for arkitektur knapt er 150 år.

Auratisering som et appolonarisk fenomen

Jeg har påpekt den isolerende eller separerende tendensen som oppstår med opplysningstiden og som blir fundamentet for den auratiske gjenstanden. Dette er tenkemåter som synes nær beslektet ned analytiske metoder i vitenskapen, der en nett- opp spalter opp helheter for så å betrakte hver del for seg. Det skulle derfor ikke være vanskelig å se at det auratiske fenomenet springer ut fra tanke- måter som ligger til grunn for hele den tekniskindustrielle tidsalder og dermed avslører seg som et barn av den industrielle revolusjon. I vår tid blir hele dette tankemessige univers som er vårt samfunnsmessige grunnlag og som altså tar til under opplysningstiden, angrepet av det som kaller seg den postmoderne filosofi.

 

Figur 4. Bevaringsverdig bebyggelse i Midtbyen, Trondheim. (Kilde: Trondheim kommune)

 

Det er «identitetstenkningen»7 eller «systemtenk- ningen» (Habermas) i den teknisk-rasjonelle verden som angripes under henvisning til de uhyrligheter denne form for orientering eller tenkning hadde frambrakt - som Auschwitz, Arkipel Gullag o.l. Det er den appolonariske eller logisk-rasjonelle venstre hjernehalvdel som her har vært enehersker. Som forløsning ut av dette fremsetter de postmoderne filosofer «differenstenkningen»8, der forskjellene skal være det sentrale - ikke den fellende dom - en tenkemåte som ikke lar de store og for de postmoderne filosofer risikable og ødeleggende systemer få herske - som kapitalisme, kommunisme, nazisme osv.

Denne berettigede kritikken av den vestlige verdens teknisk-rasjonelle tenkemåte viser i vårt perspektiv at det auratiske fenomenet ikke nødvendigvis kan oppfattes som et bastant og vedvarende fenomen, men heller må sees i sammenheng med grunnleggende trekk i den vestlige kulturs utvikling. Det er således grunn til å betvile at vår vilje til bevaring er et fenomen som vi uavkortet vil ta med oss inn i nye århundrer. Særlig tvinger denne tvilen seg fram i en tid der vitenskapen selv på flere felt når et stadium der den rasjonelle og logiske forståelsesformen ikke alltid fører fram, hvorved kanskje den mer intuitive og helhetstenkende høyre hjernehalvdel - den dionysiske side av mennesket - kan utfordres i vitenskapens tjeneste på en mer etterrettlig måte en tidligere. Behovet for oppsplitting og isolering blir mindre jo mer denne delen vår virke. Det enkelte objekts «aura» vil derved kunne blekne!

Det auratiske fenomen og identitet

Spørsmålet om det auratiske fenomens varighet forblir naturligvis spekulasjoner, og fra mitt ståsted må jeg innrømme at det å ta vare på eldre gjenstander som identitetsskapende objekt ikke helt vil innordne seg den ovenstående tankerekke. I en verden som blir stadig mer lik, vil egenart og identitet være umistelige bestanddeler i den enkeltes individualisering. Manuell Castells dikotomi9, der han stiller globalisering opp mot identifisering, synes i dag å ha en grunnleggende gyldighet. Det er heller intet som skulle tilsi at dikotomien ikke har varighet, når vi ser med hvilket tempo internasjo-

naliseringen utvikler seg. Det å vite at man kommer fra et sted med en historie som er representert med reale objekter i ens omgivelser, er et privilegium som ikke bare har en psykohygienisk betydning, men som kan vise seg å være det fundament enhver kulturell utvikling må ha som forutsetning. I dette perspektivet synes bevaringstanken å være et vedvarende fenomen - nærmest som et slags trinn i menneskehetens genese.

Utviklingen av bevaringstanken i våre bebygde omgivelser

Jeg har hittil ikke berørt hva som må bevares for at disse verdifulle prosessene skal kunne inntre. Det er dette som må være kjernen i all diskusjon om bevaring. Det som skal betegnes som bevaringsverdig synes å være behersket av to instanser. Den ene er den faglige representert ved de antikvariske myndighetene med tilhørende statlige organer. Det andre er folks generelle oppfatning av hva som bør bevares.

Bevaringstanken som allment fenomen brøt først igjennom på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Dette var i utgangspunktet en folkelig bevegelse som ikke minst ble nøret opp av de radikale og antiautoritære strømninger som hørte slutten av 1960-tallet til. Det er ikke uriktig å si at de faglige antikvariske myndigheter på denne tiden var gratispassasjer på den radikale bølgen som kjørte fram nye posisjoner for kulturminnevernet. Disse posisjonene gjeninnsetter på en måte tidligere tiders helhetstenkning gjennom kravet om å ta vare på hele bydeler og ikke bare auratiske objekt. Ensem- bler blir det faglige uttrykket, der objektets omgivelser blir nesten like viktig som objektet.

Bevaringsspørsmålets innhold og permanens

Det har i de fleste europeiske land etablert seg en omfattende antikvarisk myndighet som i dag ser det som sin oppgave å videreutvikle kulturminnevernet. Dette kan i mange tilfeller ha ført bevaringsspørsmålet i retninger som er fremmedgjørende for vanlige folk. Det er grunn til å stille spørsmål om en faglig instans kan opprettholde en sterk posisjon uten velvilje og forståelse fra et politisk miljø og den folkelige bevegelse som i sin tid brakte dette byråkratiet i posisjon. Mitt poeng er at kulturminnevernet ikke er noe stabilt som vil utvikle seg ved stadig å auratisere nye objekter, men at vi her vil oppleve endringer av betydelig omfang - endringer som i hovedsak vil være avledet av innholdet i de bevaringsdebatter som vil finne sted.

Mulige tema i en fremtidig bevaringsdiskusjon

Det er vanskelig å forutsi temaet i fremtidige bevaringsdiskusjoner, men skal jeg likevel våge en prediksjon, synes spørsmålet om autentisitet å stå sentralt. Autentisitet, det at objektet eller bygningen virkelig er opprinnelig, opptar folk i mange sammenhenger. Dette gjelder gjerne objekter vi knytter betydning til og som derav fremstår som ikoner i bybildet.

Det er ikke sikkert at autentisitet slik det forstås som noe materielt, er like viktig i alt vi ønsker å bevare. Et godt eksempel der selv ikonet mangler autentisitet er Nidarosdomen i Trondheim, der de fleste steiner knapt er eldre enn 150 år. Likevel fremstår denne «gamle» kirken som et nasjonalt symbol og et betagende vitnesbyrd om noe stort i landets historie, der ikke minst bygget selv gjør inntrykk som Nordens eneste gotiske katedral. Det som virker, er altså ikke byggets autentisitet, men stedet og bygningens romlige og arkitektoniske karakter.

Det er derfor grunn til å spørre om områder som i dag bevares autentisk kan beholde sin symbolkraft som vitnesbyrd om en svunnen tid, dersom vi utelater kravet til autentisitet. Jeg tror så er tilfelle! Man aner derfor at spennet og virkemidlene i kulturvernet kan endre seg dramatisk over tid. Vi kan få situasjoner der kravet til bevaring mer går på gatestruktur, tomtestørrelse og kontinuitet i hovedoppslaget for bygningenes makrostruktur, altså dimensjoner, takform, vindusinnpasning osv. Slike prosjekter vil ha som intensjon å bevare ikke nødvendigvis den enkelte bygning, men stedets iboende atmosfære.

Atmosfære-begrepet har de siste par år kommet sterkt inn i arkitekturdebatten ettersom det i arkitekturen stadig mer fokuseres på opplevelse. «Atmosfære» kan virke som et memento for den skapende arkitekt og planlegger, der han innbys til å oppleve egenskaper som han ellers ikke har øye for. Begrepet har som potensial en mulighet til å nærme seg prosjektet fra en ny side - man nødes til å gå inn i det som skal planlegges med et «begrepsløst» og åpent sinn. Det er atmosfæren som etterspørres - fornemmelsen - ikke kvadratmeter, formingsregler eller byggeforskrifter!

Det er den tyske filosofen Gernot Böhme10 som har revitalisert begrepet, ved å vise til det multiperseptuelle som ligger i vår opplevelse av byer. Når fokuset blir så vidt, slik tilfellet er med atmosfære-begrepet, mister det enkeltstående aspekt betydning. Det er ikke lenger så viktig at panelet eller vindushaspene er originale. Det jeg her beskriver, er tendenser i samtida som vil få direkte følger for hva vi i framtida vil ønske å ta vare på i våre bebygde omgivelser.

En mulig «erstatning» for autentisitet

Det er ikke vanskelig å se den «aura» av opplevelsesmessig karakter som ligger i det opprinnelige og autentiske. På en måte er det jo som fortiden hilser

en gjennom sin tilstedeværelse. Våre tankebaner spiller lekende rundt det at noen i fordums tid har formet det vi ser, mennesker som for lengst har avsluttet sin livsgjærning. Det ligger noe eksistensielt fortrøstningsfullt i slikt, opplever vi. Derfor blir ofte etterlikninger av historien i moderne bygg noe fåfengt og kanskje også tåpelig, fordi det fortrøstningsfulle vi finner i gammel arkitektur, aldri vil inntre. Her har forfekterne av autentisitet et mektig argument!

Likevel kan vi spørre om denne positive hilsen fra fortiden ikke kan erstattes av en annen positiv hilsen? Der historien ikke lenger kan hilse annet enn gjennom «stedets ånd», kan kanskje den dyktige håndverker gjøre det gjennom kjærlighet til utformingen av detaljer. «Se hva jeg har gjort for å glede deg her og nå!» sier slike detaljer. Hvis dette har noe for seg, må kravet til lesbar håndverksmessig kvalitet i framstående detaljer være et ufravikelig «must» i områder der kun struktur og atmosfære skal bevares. Kanskje kan nettopp gode detaljer opplevelsesmessig erstatte autentisitet? Jeg drister meg til å stille spørsmålet.

I dag opplever vi imidlertid at beboere i historiske områder er mer påpasselig på autentisitet enn fagmyndighetene. Dette har ofte å gjøre med den erfaring folk har med nye bygg, som ikke klarer det mesterstykke det er å tilpasse seg historiske omgivelser på en naturlig måte. Det nye, selv om det er aldri så godt trimmet i forhold til form og material, mangler den «aura» som det gamle ikler seg med. Vi kan spørre om det er den menneskelige «hilsen» som mangler? Er det kanskje den vanlige skjødesløse omgang med detaljer som får folk til å ville det gamle fremfor det nye?

Byen som prosess

Men hvorfor i det hele tatt føre den diskusjonen jeg har trukket opp? Er det ikke like greit å bevare rigorøst når det politiske miljøet og folkemeningen er for det? På mange måter er dette en riktig konklusjon i øyeblikket. Men vi må hele tiden ta med oss det faktum at byer ikke bare er fysiske framtoninger. Byer er også de prosesser som finner sted, og så lenge disse prosessene får gå uforstyrret, er alt vel og auratiseringen kan fortsette.

I såkalte bevaringsområder skjer det naturligvis alltid en innskrenkning av den enkeltes disposisjonsmuligheter, men dette behøver ikke nødvendigvis bety at området som sådant ikke fungerer tilfredsstillende. Bevaringsområder er i dag nettopp områder der byens merkantile og sosiale prosesser går for fullt, og der faktisk stedets kapitalinteresser nå etter hvert er i ferd med å true selve bevaringsgrunnlaget, slik det defineres av de antikvariske myndigheter. De fleste eldre historiske bysentra i Europa er faktisk i dag fordekte kjøpsentere!

Men dette er situasjonen i dag. Ut fra det vi har utredet kan dette meget godt dreie seg om et tidsbegrenset fenomen, og dersom byens prosesser går i et stadig raskere tempo, vil større endringer kunne inntre også i overskuelig framtid. Dette tilsier egentlig en form for vaktsomhet, der en åpner opp for ulike bevaringsstrategier. I områder som trues av marginalisering, hjelper ikke gode målsettinger for bevaring, så lenge folk ikke vil investere! Det er i slike situasjoner det helt essensielle spørsmålet dukker opp om hva som kan og bør bevares for å muliggjøre en fortsatt eksistens av det vi opplever som umistelig for byen.

I prinsippet vil områdets brukbarhet være avgjø- rende for den interessen folk vil vise på investeringssiden. Klarer vi å øke områdets potensielle bruksmuligheter, vil vi samtidig tilføre området større grad av robusthet for framtida. Det er dette framtidsperspektivet som synes å mangle i mye av den bevaringsdiskusjon som føres. Med større grad av robusthet dukker naturligvis også spørsmålet om autentisitet fram. Dette er diskusjoner som må tas.

Autentisitet kan imidlertid ikke avfeies like lett som Rem Koolhaas11 gjør det med å si at «dette er noe vi skaper hver mandag morgen!» Men det kan heller ikke opphøyes til noe uantastelig. Det vi må bevare er ikke bare byens form, men også byens prosesser. Auratiseringen er, som vi har sett, isolerende i sitt vesen og kan skape områder der kontakten med byens øvrige prosesser er brutt. Derved degraderes slike områder til museale øyer, fristilt fra den puls som er byens vesen. Dette kan i seg selv være riktig for enkelte steder, men det må føres en debatt i forkant før slike beslutninger tas. «Museet» bør ikke bli et tilfeldig resultat av kulturminnevernets strenge bevaringsintensjoner.

Det er et poeng for meg å vise at kulturminnevernets domene må åpnes for en mer omfattende diskusjon om byens prosesser og byens framtid, der ulike faglige profileringer og ståsteder kan ta del, og der ikke minst de som er byen, brukerne selv, blir spurt. Det er kanskje ikke ubetydelig for kulturminnevernet at bevaringstanken ikke bare har et antikvarisk perspektiv, men at gjenbruk i dag er det økologisk riktige, samtidig som det er det mest rentable og den utbygningsform som gir de mest spennende og miljøskapende «nybygg».12 I en verden med begrensede ressurser har derfor bygningsbevaring et helt annet utgangspunkt enn kun kulturminnevern. Vi ser altså at bevaringsspørsmålet har en kompleksitet som gjør det til noe mer enn et rent kulturspørsmål.

Bevaringsbyråkratiet et problem?

Det vi opplever av bevaringsbestrebelser i dag likner meget på den kjente pendelsvingningen ved nye åndsfenomen. Motkraften til den historieløse

funksjonalismen har, som vi vet, etablert seg som et omfattende og slagkraftig byråkrati. De har for lengst utført det de i sin tid ble satt til å gjøre! Bevaringstanken står fjellstøtt i beslutningsmiljøet generelt. Og hva skjer så? Jeg tror at slike byrå- kratier har det ved seg at de fort blir «kverna som maler på havsens bunn». Stadig nye oppgaver blir pønsket ut, og stadig mer i vår livsverden erklæres som bevaringsverdig. Dette er noe som på ett eller annet tidspunkt må brytes!

Billedbevaring fremfor tingbevaring?

Men hva er så konkret problemet i en by som Trondheim? Figur 4 viser en oversikt over den bevaringsverdige byggesubstansen i Trondheim sentrum. Problemet skulle være åpenbart for alle - mengden! Nesten halvparten av den bebygde flate er belagt med former for bevaringsrestriksjoner.

Det vi kunne kalle byens monumenter, er vist med rødt. Disse objektene, selv om de er mange, står ikke til diskusjon. Det som er problemet er alle de blå og lilla flekkene som er erklært som bevaringsobjekter i ulike kategorier.

Bevaring her er bevaring av substans - av grunnmur og tømmerkasser. Jeg vil imidlertid hevde at det bildet folk har av Midtbyen i Trondheim ikke er knyttet så meget til denne substansen, men heller til bildet av bygningen, til proporsjonene, til vindusformene, til fasadeoppdelingen, til overflatematerialiteten osv. Hos fagmyndighetene kan faktisk bildet til en viss grad få lov til å endre seg - gjerne ved at det følger tidens moter, så fremt dette ikke gnager på substansen og umuliggjør tilbakeføring til det som en gang var. I byers bevaringsplaner er substansen det viktigste!

Det er godt mulig at folk flest synes dette er greit - at man vil ha autentisitet fremfor bilde. Det som imidlertid er viktig å understreke er at transformasjonsmulighetene reduseres drastisk med denne substansfikseringen. Min anbefaling vil være å gi opp substanssynet i byens mindre monumentale deler. I planen for Trondheim gjelder det kanskje de bygninger som er vist med blått eller lilla. Gjennom å billedforankre våre bevaringsintensjoner i de sentrale delene av byen muliggjør vi «byens naturlige stoffskifte», samtidig som vi underbygger identitet og gjenkjenning. Men i en tid der ny teknologi og kåt kapital kan snu opp ned på det meste, er bevaring og langsomhet viktig.

Likevel er ingen tjent med utstoppede fugler når det egentlig er fuglearten vi vil berge. Med en billedforankring i våre bevaringsintensjoner vil vi oppdage at slike bilder har den beskjedenhet at de på sikt blekner og gir rom for andre bilder. Mao. at byen tillates å endre karakter, slik byer alltid har gjort! Billedforankringen gir altså den historiske byen noe av den preindustrielle dynamikken til- bake - en dynamikk som vel og merke ikke hører samtiden til, men som likevel er en slags svak puls som opprettholder livet, men ikke mer - så får heller tidens turbulente dynamikk utspille seg på jomfruelig terreng i utkanten av våre byer - som et La Défense i Paris.

Hvor vil jeg?

Så hvor vil jeg med det jeg trekker opp? Jeg vil rett og slett advare mot tidas tiltagende «auraliseringsprosesser». Stadig mer i våre omgivelser «auraliseres» og trekkes ut av sin opprinnelige sammenheng. Omgivelsene pålegges krav som stanser stadig mer av de endringsimpulser som hører byen til. Det som skjer oppleves som en tiltagende kolonialisering av enkeltmenneskets livsverden. Spørsmålet jeg stiller er hvordan vi best kan forvalte våre historiske bykjerner uten samtidig å kaste barnet eller den levende byen ut med badevannet.

Vil jeg da tilbake til 1960-og 70-tallet? Nei, på ingen måte! Men vi må bare gjøre klokere ting enn éndimensjonal restaurering og bevaring! Vi ser jo at historie betyr stadig mer i en ensartet og globalisert verden. Jeg har nevnt Manuel Castells og hans dikotomi identitet og globalisering som noen av de viktigste drivkreftene i det nye årtusen. Historisk dokumentasjon og representasjon er derfor viktig, og det er stor vilje blant folk til å bevare historiske omgivelser. Vi kan filosofere over om fortiden er blitt attraktiv nettopp fordi den oppleves som tryggere og mer hel enn vår egen fragmenterte samtid. Men denne massive etterspørselen etter historiske omgivelser må ikke forføre oss til «auratiske eksesser»!

Jeg vil bevare sentrum i våre byer - og da særlig også de endringsprosesser som hører byen til. Dette krever redusert tingbevaring og større vaktsomhet på funksjonssiden - blant annet landingsforbud for «romskip». Jeg vil ha enkle regler for bevaring som folk forstår. Jeg vil knytte bevaringstanken mer til bilde enn til substans. Kort sagt: Jeg vil det levende - ikke det utstoppede!

Noter:

1 Rem Koolhaas, Bruce Mau: S,M,L,XL, 1995 «The Generic City» (oversettelse forf.)

2 Hans Sedlmayr, «Verlust der Mitte», München 1955

3 Hentet fra Franz Dröge/Michael Müller, «Das Museum als urbaner Raumknoten» i Wuppertaler Gespräche, Universität Wuppertal 1998.

4 Hans Sedlmayr, «Verlust der Mitte», München 1955

5 Ernst Jünger, «Das abenteuerliche Herz», 1938

6 Frederich R. Hiorns, «Town-Building in History», 1956 p 331

7 Et begrep fra Theodor Adorno. Han selv kan vanskelig innordnes i det post- moderne selskap

8 Gianni Vattimo, «The Adventure of Differance», Baltimore

9 Manuell Castells, «Globalisation and Identity», 1998

10 Gernot Böhme, «Die Atmosphäre einer Stadt» offentliggjort i «Neue Stad- träume» i skriftserien «Wuppertaler Gespräche» 1998

11 Rem Koolhaas, «S,M,L,XL»

12 U. Hassler & N. Kohler, «Umbau - die Zukunft des Bestands» Baumeister 1998 nr. 4