Utfordringer i formidlingen av kulturorientert fiskeriforskning

Kystfiskerier: Samspill mellom næring og mening

Helt fra jeg startet mine undersøkelser i Finnmarks fiskevær på 1970-tallet, ble det klart for meg at det å være kystfisker og fiskerkone ikke bare representerte et lønnsarbeid og et yrke, men var kjernen i en levemåte eller en livsform med tette koplinger mellom fiskefartøy, hushold og lokalsamfunn. Selve arbeidet med alt det som fisket innebar, beskrev jeg som et «levemåteyrke»¹. Fisk, fiskebåt og fiskerhusholdet ga ikke bare et viktig grunnlag for et levebrød og sysselsetting for kvinner på land og for menn på havet, men rommet nøkkelsymboler for selve livsmeningen i den lokale tilværelsen.

Når fiskesesongen var på topp, fikk det å få egnet linestampene, få lina i havet og fisken på land den høyeste prioritet, framfor kontorarbeid, fritidsaktiviteter, juleforberedelser, rundvask osv. I innsamlingen av data i travle fiskesesonger, kunne jeg bli møtt med følgende utsagn: «Få på deg filetklærne!» eller «Kom deg i egnerbua!». Det var med andre ord en selvfølge at fiskeværets innbyggere i alle aldre stilte opp. Dette var i liten grad gjenstand for diskusjon. Når jeg valgte «levemå- teyrke» for å karakterisere slike aktiviteter og tankesett, var det et ord som kvinner og menn i fiskeværet fort ble fortrolige med. Dette var tilfelle selv om formuleringen ikke akkurat ble brukt til daglig.

Det er fremdeles eksempler på at samspillet mellom fartøy, hushold, fiskebruk og lokalsamfunn blir holdt vedlike. Men omfattende endringer har også funnet sted. Når det gjelder kvinners innsats er det ikke bare deres konkrete arbeid i forhold til fiskefartøy og fiskebruk som er viktig. Deres moralske støtte til sine ektefeller og deres økonomiske bidrag fra egen jobb har vist seg å være svært betydningsfullt, ikke minst for at de som eier mindre båter skal kunne overleve i vanskelige tider. Ved overgangen fra privateide fiskebåter til aksjeeide rederier, er det imidlertid mye som tyder på at den tette koblingen som har vært mellom båt og hushold svekkes². Likevel ser en at aktiviteter og tankegods knyttet til fisk, fremdeles er nøkkelsymbol slik jeg kjenner det fra de mindre fiskeværene.

Disse eksemplene viser at vi som kulturforskere kan få fram mønstre i folks handlinger, men også i det som «ligger bak» handlingene³. Vi leter med andre ord etter aktivitetenes og tingenes mening. Dette er ikke nødvendigvis noe det snakkes så mye om. Når handlinger følger etablerte rutiner, trenger de ikke alltid omtales i ord. Ofte er det lettere for forskeren å se, og sette ord på, den betydningen

Kystkvinnene fra Sørøya: Fra venstre Torunn Pettersen, Hanne Nilssen, Sussan Olaussen og Karin Olsen. (Foto: Hanne H. Hansen)

rutinepregete aktiviteter kan ha for menneskers opplevelse av selvfølelse og egenverd - og for andre personers opplevelse av hvilke kunnskaper og andre kvaliteter den enkelte har.

Kulturorientert fiskeriforskning: ikke-kunnskaper for planlegging og politikk?

I de fiskeværene jeg har studert, har økonomisk virksomhet og mening med arbeid og tilværelse vært to sider av samme sak. Da jeg tidlig på 1980- tallet⁴ presenterte tanker om forholdet mellom kvinner og menn i kystfisket for sentrale representanter i Norges Fiskarlag, ble jeg møtt med sterke reaksjoner fra noen, med taushet fra andre. Representanter fra fiskerorganisasjonene og fiskeriforvaltningen uttrykte hverken da eller senere særlig stor interesse for en slik type forskning. Jeg har ofte lurt på hvorfor. For meg har det alltid vært viktig å få fram fiskerienes mangfold, inkludert de meningsaspektene som viser både rekkevidde og dybde i fiskeriaktivitetene.

Den manglende interesse fra fiskeriorganisasjoner og fiskerimyndigheter oppfatter jeg også som noe annerledes enn det synet som kommer fram i landbruksnæringa. Mye tyder på at bøndenes organisasjoner og landbruksmyndighetene i større grad har måttet ta inn over seg hensynet til det multifunksjonelle landbruket. Dermed blir det ikke bare lønnsomme gårdsbruk som er en del av deres politikk og retorikk, men også levende bygder⁵. På denne bakgrunnen har jeg aldri stoppet å undre meg over hvorfor interessen for denne typen forskning som ble opplevd som interessant i fiskeværene, i så liten grad ble fanget opp av samfunnsinstitusjoner som jobbet med fiskeripolitikk og fiskeriplanlegging⁶.

En grunn til den manglende interessen for slike perspektiver kan nok være at det å snakke om lønnet og ulønnet arbeid, menns og kvinners roller rett og slett ble for komplisert. Budskapet ble kanskje for diffust. Jeg brukte nok også ord og vendinger som lett kunne utdefinere arbeidene mine fra fiskeriforskning og plassere dem under betegnelsen kvinneforskning⁷. I fiskeripolitikken var dette en type forskning som det sjelden ble regnet som nødvendig å forholde seg til. I en undersøkelse på midten av 1970-tallet uttalte f.eks. en representant for Fiskeridepartementet i en offisiell henvendelse at kvinner i fiskeriene ikke var i fokus for departementet⁸. En annen forklaring kan være at forskningen rett og slett ble «parkert» som kulturforskning. Dermed falt den utenfor fiskeriorganisasjonenes og fiskerimyndighetenes arbeids- og interesseområder, og inn under noe som museer, verneinteresser og Forbundet Kysten heller burde ta seg av.

Dersom en ser på offentlige dokumenter fra begynnelsen av 1980-tallet finner en at de temaer som ble viet oppmerksomhet var temaer som ressurser, teknologi og marked. Lønnsomhet, i rent økonomisk forstand, var hovedstikkordet⁹. Kvinner og menn som aktører i fiskeriene, fiskerihushold, samspill mellom ulike enheter og mening fantes ikke i dette vokabularet.

Den kulturelle vendingen i fiskeripolitikken

Fra slutten av 1980-tallet var det en viss endring å spore. Norges Fiskeriforskningsråd fattet interesse for et videre spekter av fiskerivirksomhet. Ulike temaer knyttet til kvinner i fiskeriene ble akseptert og dannet grunnlag for et eget forskningsprogram. Noen av forskerne tilknyttet programmet var opptatt av både kvinner og menn som aktører og meningsprodusenter.

På det politiske området var det også et gjennombrudd. Dette så ut til å falle sammen med opprettelsen av Fiskerinæringens kvinneutvalg og Fiskerinæringens felles kompetansestyre. I begge utvalgene var Fiskeridepartementet inne både med å jobbe utvalgene fram og med bevilgninger¹⁰. Slik jeg ser det, markerte dermed departementet et utvidet blikk på næringen med kvinner, lokalsamfunn, rekruttering og kompetanse i fokus. De ansvarlige for dette saksområdet ble plassert i Tromsø, altså langt fra Fiskeridepartementets og Fiskeridirektoratets midte.

Fiskerinæringens kvinneutvalg la, særlig i begynnelsen, vekt på å gi støtte til kvinner som

hadde gode ideer til småskala-utvikling av fiskeværene. Opprettelsen av Kvinnebanken, en forløper til SNDs nettverkskreditt, ble også et viktig redskap. Fødselshjelp for Orkana forlag i Stamsund og for prosjekter innen turisme og stipendordninger er tiltak som kvinneutvalget støttet, og som ga ny giv til mange kvinner i fiskeværene og andre kystsamfunn.

Det hadde selvsagt vært fint å kunne si at «endelig», etter nesten 20 års innsats, ble den kulturorienterte, forskningsbaserte kunnskapen tatt i bruk. Det kan godt hende at forskningen har hatt en viss innflytelse, men jeg tror at kursendringen mest av alt må knyttes til det kvinnepolitiske arbeidet som fant sted på 1980-tallet, og til noe av det som skjedde i forbindelse med fiskerikrisa i 1989. Kari Riddervold og Anne Breiby, begge med bakgrunn fra Norges Fiskerihøyskole, var aktive i mye av dette arbeidet og i forarbeidet til opprettelsen av Fiskerinæringens kvinneutvalg. Her deltok også Norges Fiskarkvinnelag. I kjølvannet av fiskerikrisen i 1989 og de kraftige reguleringene i begynnelsen av 1990-åra, kom så de fem Sørøy-kvinnene på banen med Kystkvinneaksjonen.

Fiskerikrise og livsmening

Den 18.april 1989 ble det sendt ut en melding fra Fiskeridirektøren om stopp i fisket etter norsk arktisk torsk. Etter noen ukers fiskestopp, og utallige protester samt kommentarer til disse fra fiskeriminister og statsminister, kom Sørøy-kvinnene med Hanne Nilssen i spissen på banen. De sendte ut en pressemelding der de så situasjonen «fra kjøkkenvinduet», som de selv sa. De pekte på konsekvensene, ikke bare for fiskerne, men også for fiskerfamiliene. Deres ektemenn var blitt arbeidsledige, regningene tårnet seg opp og fortvilelsen økte. Det var på tide at fiskebåten og fiskerhusholdet ble sett i sammenheng, sa de.

Takket være rikspressen, men også utenlandsk presse, fikk de formidlet sitt budskap. Deres krav var ikke bare gjenopptakelse av fiske. De la vekt på at politikken måtte endres og at myndighetene skulle sørge for rentefritak både for båt og hus. De så ting i sammenheng på tvers av ulike samfunnssektorer. De lyktes også i å få en samtale med statsminister, fiskeriminister og deres stab, riktignok uten at pressen var tilstede.

Til å begynne med fikk de økonomiske forholdene stor plass i Sørøy-kvinnenes argumentasjon. Etter hvert betonte særlig Hanne Nilssen betydningen av at fisken og fiskeriaktivitetene var pilaren i fiskeværene. Gjennom intervjuer i pressen, møter og seminarvirksomhet tok hun i bruk og ga innhold til begrepet «kystkvinne». Ikke bare pekte hun på det nære samspillet mellom fiske og hushold. Hun var også opptatt av at aktiviteter i fiske og fiskerhushold ga mening til livet i fiskeværene, og var grunnlaget i kystfiskets livsform.

Med utgangspunkt i fiskerikrisen klarte Hanne Nilssen å nå fram med sitt budskap som etter mitt syn både i form og innhold representerte noe nytt i fiskeripolitikken¹¹. Hun klarte noe som få andre kvinner i etterkrigstiden har klart. Ikke bare fikk hun markert seg på den fiskeripolitiske banen. Hun fikk også spredt en dypere forståelse av livet i de kystfiskeavhengige samfunnene enn det som fiskerne sjøl, fiskeripolitikere og myndigheter hadde klart.

På mange måter lå Hanne Nilssens argumentasjon nærmere den som noen av oss forskere, et tiår tidligere, hadde prøvd å formidle til den norske offentligheten, men da uten å lykkes i særlig grad. Til å begynne med koblet hun kunnskap som vanligvis var og er knyttet til hushold og familie, til fiskeripolitikken. Dermed knyttet hun sammen områder som i det norske politiske liv er forbundet med ulike politiske felter. Hun vektla, som tidligere nevnt, særlig de økonomiske aspektene. Etter hvert «overskred» hun også den økonomiske argumentasjonen og knyttet den til en mer kulturorientert forståelse.

Den kulturelle vendingen - et kortvarig sidesprang?

Vi var mange som gledet oss over den vendingen som er skissert ovenfor, den som bl.a. ga seg uttrykk i opprettelsen av Fiskerinæringas kvinneutvalg og det arbeidet som fant sted der. Jeg har tolket dette som en offisiell aksept for at det er mange aktører som er viktige i fiskeriene, og at det er mye som må tas i betraktning som basis i fiskeripolitikk og fiskeriplanlegging. Vekten både på spesielle tiltak for kvinner, og for kystsamfunnet som helhet, kan kanskje ses på som en aksept for at fiskeriene som livsform også har kvinner som utøvere.

Noen vil nok være uenige i min vektlegging av den kulturelle vendingen og si at det var «likestillingsvendingen» som dannet utgangspunktet, ikke minst for Fiskerinæringenes kvinneutvalg. I årene før fiskerikrisen, hadde jeg og andre forskere, medlemmer av Fiskarkvinnelaget og fiskeriutdannete kvinner, arrangert flere seminarer der en mer utvida forståelse av fiskerinæringa og kvinners bidrag var satt på dagsorden. Noen av oss håpet at det skulle bli en ny giv i forståelsen av hva fiskerier kan være, og at dette også ville ha innvirkning på den allmenne fiskeripolitikken.

Fiskerinæringens kvinneutvalg fikk imidlertid en kort levetid. Kvinneutvalget ble slått sammen med Fiskerinæringas felles kompetansestyre som fra 1.1.2001 fikk navnet Fiskerinæringens kompetansesenter. Allerede noen år tidligere var bevilgningene blitt kraftig redusert. Tiltak i forbindelse med lokal-

samfunnsutvikling i mindre fiskevær forsvant, eller ble i beste fall mindre synlige. Det ble mer vekt på rekruttering og etablering til fiskeriyrker. For budsjettåret 2004 har dessuten Fiskeriministeren foreslått at «næringa selv», det vil si de ulike interesseorganisasjonene som har plass i kompetansesenterets styre, skal finansiere fortsatt drift. Dette er ikke lenger ansett som et offentlig ansvar. Nå vil departementet at Norges Fiskarlag, Norges Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund og Fiskeri- og Havbruksnæringens landsforening skal overta.

Slik jeg ser det, blir den korte levetida til kvinneutvalget og tilsvarende forsøk enda mer kritiske, når vi vet hvor vanskelig det er å endre på grunnleggende meningsforhold. Det er en ny tanke for mange at kvinners innsats i hushold og velforeninger er viktig arbeid for fiskeriene. Det er heller ikke gjort i en håndvending å venne seg til tanken om at jenter skal få opplæring i fiskerinæringa på linje med gutter, og at deres måte å løse oppgavene på kan være like verdifull som guttenes. Slike tankemessige omstillinger krever tid, og skal de følges opp i handling kreves økonomiske ressurser.

Et annet spørsmål er om den kulturelle forståelsen i det hele tatt kommer til uttrykk i den mer generelle fiskeripolitikken. Et av de viktigste dokumentene i den forbindelse er Stortingsmelding nr. 51 (1997-98)¹², som ble skrevet før Fiskerinæringens kvinneutvalg ble lagt ned. Temaene som er tatt opp, det språk og de formuleringer som er brukt i denne meldinga, er velkjente. Ressurser, marked, den økonomiske verdikjede og næringsstruktur er de begrepene som går igjen.

Sammenlignet med 1970-åra og 1980-åras dokumenter kan en likevel si at innflytelsen fra kvinneutvalget er synlig. Under overskriften Kvin- neretta tiltak finner vi en 1/2 side der kvinners innsats er i fokus. Her legges det vekt på økt kompetanse, utdanning, etablering og ledelse med virkemidler fra Fiskeridepartementet og fra SND. Den mest «kulturelle» formuleringen står i avsnittet om kvinneretta tiltak: «Å gjøre lokalsamfunnene langs kysten attraktive for kvinner innebærer også å legge forholdene til rette for at begge i en husholdning skal finne interessante sysselsettingsmuligheter, samt å kunne tilby et variert kultur- og servicetil- bud for befolkningen der». Selv om det også her er de mer næringsretta forholda som blir mest vektlagt og kultur blir plassert i kultursektoren, er det interessant at det nettopp var i avsnittet om kvinneretta tiltak at dette i det hele tatt ble tatt opp.

Fiskeripolitikere og -planleggere versus folk og forskere?

Det er mulig å ta på seg «briller» som får fram både regelmessigheter og brudd, når det gjelder fiskeri- aktiviteter så vel som meningsaspektene ved disse. Når handlingers mening oppleves som en selvfølgelighet av dem som deltar, kan det kreves et møysommelig detaljstudium av aktiviteter og aktø- rer, før det blir tydelig for alle hva mening knyttes til i handling og hvordan dette foregår. Det kan bli nødvendig med et omstendelig stykke «oversettelsesarbeid» fra levd liv, til deltakernes kunnskaper og ferdigheter, språkbruk, symbolbruk, verdier og identiteter står klart beskrevet.

Mens jeg i hovedsak har hentet min inspirasjon fra andre kulturforskere, er det også interessant å merke seg at det er mange forskere, blant annet de som er opptatt av planlegging, som har vist interesse for tilsvarende temaer. Det jeg kalte for den kulturelle vendingen har Patsy Healey¹³ betegnet som den kommunikative vendingen, og John Pløger¹⁴ for kommunikativ planlegging og den semantiske vendingen. Dette er en form for planlegging hvor en nettopp legger vekt på at mening skapes gjennom ulike kommunikasjons- og praksisformer. John Pløger nevner plandokumenter, tekster, surveys og dialog som eksempler på slike former (s.8).

Eksemplene jeg har trukket fram her, viser imidlertid at det er et langt sprang fra kulturorientert fiskeriforsking, til gårsdagens og dagens fiskeripolitikk og fiskerirelatert planlegging, slik denne fremkommer i noen sentrale dokumenter og meldinger. Nye institusjoner og aksjoner, særlig der kvinner har gått i bresjen, viser like fullt at det er mulig med en utvidet forståelse av fiskerier og fiskeripolitikk der både kjønn og kultur blir gjort relevant.

Spørsmålet om forskernes bidrag til den kulturelle vendingen i politikk og planlegging står imidlertid mer åpent. I den grad den kulturorienterte fiskeriforskningen har hatt innflytelse, tror jeg at vår argumentasjon i beste fall kan ha blitt fanget opp av noen få politiske entreprenører, særlig kvinner, og i mindre grad av næringsorganisasjonene og fiskeriforvaltningen. Med unntak av de årene Fiskerinæringens kvinneutvalg fikk virke, er det få synlige eksempler på at tjenestekvinner og -menn i tilknytning til Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratets indre og ytre etater har vært opptatt av dette, slik at det kunne legge grunnlaget for en ny fiskeripolitikk¹⁵.

Det er mye som tyder på at kultur som meningsinnhold også i dag oppfattes som marginalt i den generelle fiskeripolitiske og planleggingsmessige retorikk. I dag som tidligere ser derfor koblingen mellom næring og mening ut til å være et anliggende for folk flest og for forskere!