Kunnskapsproduksjon er et sosialt fenomen som kan studeres på lik linje med andre samfunnsprosesser. I prinsippet bidrar tre ulike aktører med sine virkelighetsforståelser i produksjonen av kunnskap: forskeren, mottaker av kunnskapen - i dette tilfellet en oppdragsgiver - og de som studeres. Denne artikkelen analyserer aktørenes ulike roller og samhandling i et forskningsprosjekt om russisk arbeidsmigrasjon til Finnmark. Den ser på hvem sine virkelighetsforståelser som vant fram i prosjektet og hva slags kunnskap som ble produsert. 1

Denne artikkelen handler om hva slag kunnskap som blir produsert og presentert i et forskningsprosjekt om russisk arbeidsmigrasjon til fiskeindustrien i Finnmark Jeg vil drøfte hvordan oppdragsgiver, brukere, informanter og forskere på hver sin måte påvirker forskningsprosjektet. Hvorfor ble noen tema knyttet til arbeidsmigrasjon inkludert i prosjektet, mens andre tema ikke ble diskutert?

Globalisering i nord

Arbeidsmigrasjon er en del av en økonomisk globalisering som har store konsekvenser for folks liv og for regionale og lokale utviklingsprosesser. Arbeidsinnvandring fra den russiske delen av Barents-regionen til fiskeindustrien i Finnmark og Troms kan ses som en del av dette. I en evaluering gjennomført på oppdrag fra Arbeidsdirektoratet ble arbeidsmigrasjonen mellom to kystsamfunn, et i Murmansk fylke og et i Finnmark, studert. Innbyggere fra den russiske kommunen arbeider i fiskeindustrien i den norske kommunen, og næringsaktører i Norge kjøper råstoff fra bedrifter i det russiske samfunnet.

Rapporten konkluderte med at de russiske migrantene representerer en dyktig, fleksibel og stabil arbeidskraft for de norske bedriftene, men bedriftene ønsker arbeidstillatelser av lengre varighet og kortere karantene i periodene mellom dem. Arbeidsmigrasjonen har stor økonomisk betydning for de russiske arbeidstakerne. De lever relativt isolert i det norske lokalsamfunnet og er til en viss grad stigmatiserte der, både som arbeidstakere og som innbyggere. I likhet med bedriftslederne ønsker de lettere adgang til arbeidstillatelser. Arbeidsmigrantene opplever den restriktive norske innvandringspolitikken overfor russere som en degradering av dem i Norge.

Regulering og realiteter i arbeidsmigrasjon

Russere fra Barents-regionen får arbeidstillatelser som ikke gir grunnlag for bosetting og familieflytting. De etablerer seg i liten grad i det norske lokalsamfunnet, og drar hjem i perioder med arbeidsledighet. Slik påfører de verken bedriften, lokalsamfunnet eller den norske stat kostnader. Russiske arbeidstakere i fiskeindustrien er garantert tarifflønn, sykepenger og arbeidsledighetstrygd som andre arbeidstakere. Deres rettigheter er derfor bedre ivaretatt enn for eksempel sesongarbeidere i landbruket. Likevel gjør arbeidstillatelsenes korte varighet, manglende rett til familieflytting og bosetting, sammen med betingelsene knyttet til de sosiale ytelsene, at rettighetene i praksis ikke er reelle. To eksempler illustrerer dette:

Russiske arbeidstakere har omtrent ikke syke-

page039img001.jpg

Landsbyen Kosrika i Terskij-regionen på Kolakysten, et av de få stedene der det fortsatt drives tradisjonelt fiske. (Foto: Bjørn Frantzen)

fravær, og både arbeidsgivere og arbeidstakere bekrefter at migranter som benytter seg av sykepengeordningen nok vil få problemer med å få fornyet sin arbeidskontrakt. Arbeidsledighetstrygd beregnes på bakgrunn av tidligere års inntekt, men karantenetiden, de korte arbeidstillatelsene, prisnivået i Norge og russernes ønske om å dra hjem til familien i perioder med lite arbeid uthuler dette systemet. Kostnader knyttet til arbeidsforholdet blir dermed privatisert for disse arbeidstakerne.

Russerne fungerer som reservearbeidskraft for bedriftene, og de beskytter den lokale arbeidsstokken mot de problemer som svingninger i arbeidskraftbehov ville ha medført for dem. Arbeidsmigrasjonene gjør bedriftene mer tilpasningsdyktige og styrker det norske lokalsamfunnets økonomi. Russerne har også stort økonomisk utbytte av arbeidsmigrasjonen, men de bærer store sosiale og kulturelle kostnader. De opplever at de blir behandlet som «siste sort».

Samhandling mellom oppdragsgiver og forsker

I møte med oppdragsgiver fremhevet jeg to forhold. For det første innebærer kortvarige arbeidstillatelser og geografisk nærhet at arbeidsmigrantene lever sine liv både i hjemmesamfunnet og i arbeids- eller gjestesamfunnet, de er flerlokale. Det er derfor grunn til å gjøre undersøkelser på begge steder. På bakgrunn av faglige så vel som økonomiske hensyn avviste oppdragsgiver dette. De ønsket fokus på konsekvensene i Norge. For det andre ønsket jeg å inkludere problemstillinger knyttet til kjønnsmessige stereotypier i prosjektet. Russiske kvinner stereotypiseres i stor grad som prostituerte og russiske menn som kriminelle i Norge. Oppdragsgiver ønsket ikke fokus på dette, blant annet ut fra at dette lett kunne ta oppmerksomheten bort fra andre forhold ved arbeidsmigrasjonen. Etter møtet presenterte oppdragsgiver spørsmålene de ville ha belyst og hvilke informanter de ønsket intervjuet. Oppdragsgiver spiller slik sett en sentral rolle i formuleringen av prosjektets problemstilling.

Oppdragsgiver har også andre roller i forskningsprosjektet. Aetat skal legge til rette for at norske bedrifter får tilgang på den arbeidskraften de har behov for, og at arbeidstakernes rettigheter ivaretas. De deltar i utformingen av regelverket og kjenner arbeidsinnvandringens rammebetingelser. Oppdragsgiver er informant. Gjennom egne undersøkelser og utredninger har de kontakt med aktører som for eksempel bedriftsledere, lokale og regionale politikere og fagforeninger. Oppdragsgiver produserer altså selv viktig kunnskap. I det norske korporative systemet er det ingen som representerer arbeidsmigrantenes interesser, og dermed er det heller ingen organisasjon for Aetat å samhandle med. Arbeidsdirektoratet søker derfor forskningsbasert kunnskap spesielt om denne gruppen. Hensikten med evalueringen er jo nettopp å vurdere hvordan regelverket fungerer i praksis for de involverte aktørene, både de etaten selv har god kjennskap til og andre.

Forskerroller i et grenseland

Min kunnskapsproduksjon inngår i og konkurrerer i en viss forstand med oppdragsgivers kunnskap, men som forsker i en transregion har også jeg flere relevante roller. Jeg er norsk og dermed en del av majoritetsbefolkningens «oss», i motsetning til de «andre», som de russiske arbeidstakerne og migranter lett karakteriseres som. Jeg observerer og vurderer med norske øyne og ører. All verdens teorier og systematiske vitenskapelige prosedyrer fjerner ikke denne situasjonen, selv om sammenlikning og mangfold i perspektiver kan bidra til å håndtere utfordringen (Altern og Holtedahl 1995). Jeg opplever for eksempel ubehag når russiske informanter blir mistrodd som kriminelle, men som norsk kvinne kan jeg bare stykkevis og delt forstå hva dette innebærer for dem. I mange tilfeller må jeg, for å forhindre at jeg bare reproduserer norske forståelser, inkludere meg selv som aktør i kunnskapsproduksjonen og spørre: Hva betyr min nasjonalitet og posisjon i det norske samfunnet for hva jeg ser, hvordan jeg ser det og hvilke slutninger jeg trekker?

I deler av datainnsamlingen har en russisk kollega og jeg samarbeidet. Det har på den ene siden ført til at vi som forskere må formulere og underbygge våre påstander og spørsmål tydelig og med mindre innforståtthet enn i en situasjon preget av bare nordmenn eller russere. På den annen side har det ført til en bredere og mer sammensatt analyse av samspillet mellom ulike aktører. To forskere, hjemme i hver vår del av transregionen, utfyller og utfordrer hverandre. Vi er derfor også hverandres informanter i en sammenliknende studie, og hennes kunnskap om Russland har vært til stor hjelp i flerkulturelle sammenhenger.

I forhold til informantene er forskerrollen tvetydig. På ett vis er jeg suveren i valg av fokus og perspektiv, jeg analyserer og jeg utformer og presenterer resultatene. Men jeg er også avhengig av at de jeg forsker på og med, skal ønske å delta i prosessen og dele sin kunnskap med meg. For forskeren på jakt etter informanter er det derfor mange å gjøre seg lekre for! Bedrifts- og arbeidsledere, norske og russiske arbeidstakere, fagforeninger, lokale politikere og administrasjon, naboer, ektefeller og andre samfunnsmedlemmer må oppleve at jeg, og oppdragsgiver, som representant for offentligheten, er interessert i deres kunnskap. Denne innsikten må igjen framstilles slik at de kjenner seg igjen. Dette innebærer ikke et krav om enighet og overensstemmelse mellom informantenes og mine analyser, men analysene må oppleves som «rimelige». Som forsker bytter jeg adgang til informantene med lovnad om rettferdig behandling og nyttig kunnskapsproduksjon.

Informantene som aktører

Både ledelsen i fiskeindustrien og de russiske arbeidstakerne er aktive deltakere i kunnskapsprosessen på flere måter. I praksis ønsket de å bruke forskeren som budbringer og lobbyist for sine interesser. I spøk og på alvor formidlet de at deres villighet til å delta i samtaler og intervjuer avhenger av at deres interesser formidles til statlige beslutningstakere. Bedriftslederne uttaler at «voksenopplæring av forskere» inngår i dette! Her er forskeren elev og informanten læremester. Aktører som politikere og administrativt ansatte i kommunen, norske fiskeindustriarbeidere og andre innbyggere har kanskje mindre klare budskap, men likevel tydelige synspunkter på arbeidsmigrasjonen.

For å inkludere og gi plass for ulike synspunkter valgte jeg å se «Russisk arbeidsmigrasjon til fiskeindustrien» som en kamp mellom ulike virkelighetsforståelser. Derfor fremstiller jeg aktørenes interesser, ikke ut fra et «objektivt» ideal, men ut fra deres egne forutsetninger og logikk. Jeg antar at aktø- renes handlinger, når de forsøker å håndtere fraflytting, internasjonal konkurranse, kulturell margi- nalisering, fattigdom og politisk omveltning, er legitime og rasjonelle. Men jeg utreder også konsekvensene av handlingene for de ulike aktørene. Konfliktperspektivet kan lede til at interessemotsetninger fremheves på bekostning av en mer harmonisk tilnærming i tråd med bedriftledernes utsagn om at dette er en «vinn-vinn situasjon».

Lederne i fiskeindustrien er også brukere og mottakere av kunnskapen på flere måter. I sitt arbeid med rekruttering av arbeidskraft anvender de regler og forskrifter. De forsøker også ved hjelp av andre roller, i kraft av å være politikere på lokalt og regionalt plan, og som medlemmer i lokale, regionale og nasjonale nettverk å påvirke og endre dette regelverket i en mer liberal retning. Disse informantene, brukerne og entreprenørene er kunnskapsrike, kritiske og selvsagt strategiske i sitt arbeid, og relasjonen mellom dem og forskeren preges av det. De besitter betydelige ressurser, fremmer synspunkter og interesser i diskusjoner med meg som forsker. Samhandlingen mellom disse aktørene og meg kan derfor ses som forhandlinger om virkelighetsforståelser og definisjonsmakt.

Russiske aktører i kunnskapsproduksjonen

Russiske arbeidstakere er en sammensatt gruppe. Svært mange av de som fungerer som «russisk arbeidskraft» i fiskeindustrien, er slett ikke rekruttert gjennom bestemmelsene som skal regulere arbeidsinnvandring. Det er derfor også sprik mellom kategorien «russisk arbeidskraft» slik den forstås i offentlig og formell sammenheng, og slik den oppfattes av nordmenn og russere i det norske lokalsamfunnet. Dette kompliserer forståelsen av det sosiale fenomenet arbeidsmigrasjon og fører til at andre enn arbeidslivets parter må inkluderes som aktører i kampen om virkelighetsforståelser.

Offisielt er «russisk arbeidskraft» de som har korttids- eller spesialistarbeidstillatelser, men i den lokale forståelsen karakteriseres alle russere som jobber i fiskeindustrien som «russisk arbeidskraft». Dette gjelder uavhengig av om de har oppnådd norsk statsborgerskap gjennom ekteskap i Norge, har bosettings- eller oppholdstillatelse på annen bakgrunn, eller er praktikanter i en utdanningssituasjon. For mange russere i det norske lokalsamfunnet gir verken den offisielle eller den lokale kategoriseringen god mening og rettferdig behandling.

Begrenset nettverk, manglende stemmerett og liten tillit til fagforeningene gjør at russiske arbeidsmigranter har få kanaler å artikulere sine interesser gjennom. Noen ser derfor forskeren som en mulig kanal for påvirkning. Andre innbyggere med russisk bakgrunn ønsker ikke å delta i forskningsprosjektet. Videre arbeid med dette har vist at de opplever det å bli forstått som «russere» i Norge

som så stigmatiserende at de ikke ønsker å fremheve sin nasjonale identitet. Dette er knyttet til de kjønnsmessige stereotypiene om russere i Norge.

Å få inkludert virkelighetsforståelsen til disse aktø- rene i forskningsprosjektet har derfor ikke vært uproblematisk. Min russiske kollega har delvis fungert som døråpner i slike situasjoner.

De russiske arbeidstakerne har ikke mye makt til å påvirke den norske forståelsen av hvordan virkeligheten ser ut med hensyn til arbeidsmigrasjon. I forhold til andre sterke aktører, som bedriftslederne, mangler de nettverksressurser og institusjonelle kanaler. Likevel gjør deres manglende vilje til å delta i forskningsprosjektet at jeg tydelig ser at deres perspektiv hører med i det breie bildet. Noen av russerne forvalter sin deltakelse i forskningsprosjektet slik at de for meg er en knapp ressurs, en ressurs jeg ønsker tilgang på.

Transregional kunnskapsproduksjon

Norske aktører får i mine beskrivelser i stor grad framstå i mangfoldige roller som ektefeller, kollegaer, arbeidsledere, naboer og innbyggere. Dette er resultat av datainnsamling i et lite og oversiktlig samfunn, hvor samhandlingen mellom sosiale personer baserer seg på at de kjenner hverandre i kraft av flere roller. Kontrastene til de russiske aktørene blir slående. De blir lett redusert til arbeidsmigranter, som ikke anerkjennes som familiefolk og kormedlemmer, lokale politikere og ledere. Dette henger sammen med min begrensede adgang til å gjøre datainnsamling i det russiske samfunnet.

Det norske samfunnet gjør først og fremst russerne til arbeidstakere. Det russiske samfunnet og kulturelle stereotypier i Norge må inkluderes for at deres mangfoldige roller og erfaringer skal komme til uttrykk. Oppdragsgivers avgrensning av prosjektet til datainnsamling i Norge, og ekskludering av kulturelle prosesser som de kjønnede stereotypiene, kan lett resultere i at forståelsen av russerne blir hengende i lokale karakteristikker. Disse tar ikke høyde for at migrantene faktisk, på grunn av de kortvarige arbeidstillatelsene og den geografiske nærheten, bor på to steder, i to land. Det spesielle ved denne migrasjonen, nettopp det transregionale, blir utelatt. Derfor blir det også vanskelig å få fram det tilsynelatende paradoksale i at mange russere føler seg dårlig behandlet i Norge, samtidig med at de ønsker større muligheter til arbeidsinnvandring.

Analysene av arbeidsmigrasjonen avdekker et behov for å differensiere mellom ulike grupper av russere i lokalsamfunnet. Dette krever at begrepet «russisk arbeidsmigrant» plukkes fra hverandre, slik at det blir klart hvem som inngår i denne kategorien. Videre må disse aktørene få mer «kjøtt på beina», de må tillates å bli mennesker med ulike drømmer og håp, rettigheter og forpliktelser. For å forstå selve kunnskapingen må jeg gjøre dette i forhold til alle involverte aktører, og ikke bare nordmennene, men det krever også tilstedeværelse i Russland.

Å gå bak etablerte forståelser og tillate aktørene å bli personer med mange roller betyr at forståelsen av fenomenet arbeidsmigrasjon må utvides. Flere perspektiver blir relevant. Forskningsarbeidet påvirkes av den transregionale sammenhengen og de kulturelle møtene mellom nordmenn og russere, selv om oppdragsgiver ikke ønsker fokus på dette. Forskerens rolle er blant annet å utfordre innsnevringer av mangefasetterte virkelighetsforståelser. Sterke, institusjonaliserte norske aktører er opptatt av å få fleksibel arbeidskraft til norsk industri. De ønsker å sikre migrantene rettigheter, men de ønsker også å begrense diskusjonen til et spørsmål om økonomisk utbytte og formelle arbeidsrettigheter. Russernes reelle situasjon i Norge er også knyttet til kjønnede stereotypier, konsekvenser av økonomisk ulikhet, familieforhold og sosiale strukturer i Russland.

Endringer i kunnskapssituasjonen?

Som «forskerspire» har jeg selvsagt ambisjoner om å påvirke samfunnet. Om oppdraget var spesifikt utformet, er det også forskerens privilegium å inkludere og vektlegge ulike aspekter slik at resultatet blir gode og informative bilder av den såkalte virkeligheten. På den annen side må oppdragsgiver oppfatte arbeidet som faglig og politisk relevant og vitenskapelig holdbart. Mitt ønske om å utvide forståelsen av russisk arbeidsinnvandring til Nord-Norge må derfor veies mot oppdragsgivers forståelse av fenomenet. Mottakers opplevelse av hvorvidt kunnskap om kjønnsmessige stereotypier eller studier i Russland er relevant for å forstå russisk arbeidsinnvandring i Nord-Norge, er knyttet til allerede etablerte kognitive strukturer og kategorier. Presentasjonen av forskningens resultat blir derfor i stor grad en forhandling om kunnskapssyn og forståelseshorisont mellom forsker og mottaker av forskningen.

Jeg valgte å ikke inkludere betydningen av kjønnede stereotypier i dette evalueringsprosjektets problemstilling. Muligheten til å søke annen finansiering, deltakelse i internasjonale forskernettverk og tidligere studier ga meg likevel anledning til å samarbeide med en russisk kollega og inkludere datainnsamling i Russland. Viktige transnasjonale og flerkulturelle aspekter fikk dermed plass i prosjektet. Min norske forståelse kunne sammenliknes og utfordres av en russisk forståelse. Slik fikk oppdragsgiver mer enn de hadde bedt om. Men de fikk også et mer komfortabelt, kjønnsblindt og kulturfattig bilde av arbeidsmigrasjonen enn jeg hadde ønsket å gi dem. Rapporten ble overlatt oppdragsgiver, og i fortsettelsen vurderer de om kunnskapen er relevant og skal få betydning, slik ulike lokale informanter, aktører og forskeren på hver sin måte ønsker.

Referanser:

Altern, I og Holtedahl, L 1995 «Kunn-skap om oss og andre» i Norsk antropologisk tidsskrift 1/1995.

Haavind, H 2000 «På jakt etter kjøn-nede betydninger» i H. Haavind (red) Kjønn og fortolkende metode. Metodiske muligheter i kvalitativ forskning. Gyldendal Akademisk.

Note:

1 Jeg forholder meg til en akademisk debatt om refleksivitet jfr. Altern og Holtedahl (1995) og Haavind (2000).