Samfunnsvitenskapen har lenge vært opptatt av å beskrive og forklare flyttestrømmer og befolkningsforskyving mellom distrikt og sentrumsområder. Denne artikkelen prøver å få fram et annet bilde: Urbaniseringa, flyttestrømmen som peker mot byene, har også en motstrøm. Det finnes de, til og med unge mennesker, som flytter fra større til mindre steder, fra byer til små distriktssamfunn. Gjennom å spille på lag med strømninger i tida om at vi som enkeltindivider har større frihet til å velge, kan vi som planleggere, politikere og forskere kanskje åpne mulighetene for at flere føtter blir i og peiker mot distriktssamfunnene.

«Flyttevegene går mot byen. Unge mennesker, spesielt unge kvinner, velger byen». Bilder som dette har blitt altfor enerådende i beskrivelsene av distriktssamfunnenes virkelighet. Slike éndimensjonale framstillinger tar ofte overhand og står fram som seirende sannheter i samfunnsdebatten. Både innafor forskning, i politikk og i våre dagligliv er det mulig å påpeike at slike bilder representerer makt og kanskje til og med tvang ved at de er med på å strukturere og styre virkelighetsforståelsen vår. Majoritet, det at statistikken viser befolkningsmessig tilbakegang, settes framfor minoritet, det at det tross alt er noen som blir boende i og kommer flyttende til distriktene.

Postmoderne lese- og tenkemåter

Skifter vi perspektiv fra å være opptatt av flyttestatistikk til å se på hva som skjer med de som faktisk bor i distriktene, får vi fram kunnskap som etter mitt syn er nyttig for å forstå og utvikle det enkelte lokalsamfunnet. Dette innebærer at det ikke finnes entydige sannheter om hva som er framskritt og utvikling. Vi bør derfor undersøke maktforholdene rundt det som fremstår som gangbar kunnskap. Hvordan er den blitt etablert? Finnes det andre former for viten som er blitt underkommunisert i denne prosessen?

Med en slik postmoderne tenkemåte kan vi etterprøve og utforske seirende sannheter og maktstrukturer. Et eksempel: Språket vårt er fullt av dikotomier, begreper som står i motsetning til hverandre, så som urban-rural, by-land, sentrum-periferi, eller for så vidt bygut og bonde. Dikotomiens kraft ligger i at meningsinnholdet i et begrep hentes i begrepets motsetning. Skillet, forskjelligheta og motsetninga blir selve poenget. Urban framstilles som det motsatte av rural, by som det motsatte av land, sentrum som det motsatte av periferi.

Men det har skjedd noe mer med hvert av disse begrepsparene, og det har med makt, med den seirende sannhet, å gjøre: Den ene termen, og pussig nok den som oftest nevnes først i dikotomien, tar plass som primær og overordna: Urban eller urbanisering løftes opp i forhold til rural eller ruralisering, by løftes opp i forhold til land, sentrum i forhold til periferi, og urbanister løftes opp i forhold til bønder.

Sosiologen Zygmunt Bauman (1997, 1998) har gjennom sine bøker på slutten av 1990-tallet levert gjennomtenkte begrunnelser for at vi lever i ei postmoderne tid. Han trekker opp et paradigmeskifte fra modernitet prega av sterk framtidstru og

planlegging, til postmodernitet med store endringer i folks livsformer. Fra at vi mennesker både i direkte og overført betydning har vært produsenter på vår faste plass ved samlebandet, er vi ifølge Bauman nå blitt opplevelsesorienterte forbrukere på stadig jakt etter noe nytt. Drivkrafta er lyst og lengsel etter det uforløste, ikke plikt og ansvar. Enkelt sagt: Per og Kari Bufast er out; vandreren, eventyreren er in.

Mens moderniteten satte trygghet og til en viss grad likhet framfor frihet, innebærer overgangen til det postmoderne at friheta fortrenger likheta. Det globale rommet framstilles som et grenseløst marked for varer, tjenester og opplevelser. Budskapet er at dette markedet gir utallige muligheter for valg i frihetas og individualismens navn. Det er likevel ikke frihetsønsket til de mange som får gjennomslag. Det dreier seg om frihet for de få, den vestlige kulturelle og økonomiske eliten.

Bauman snakker om «forbrukeren» og «turisten» på den ene sia og «gjensitteren» på den andre. Det kan alltid være noe å tjene på å prøve å holde noen utenfor, holde grupper av mennesker nede som gjensittere. I vår norske virkelighet trenger vi ikke å gå langt for å støte på beskrivelser av gjensittere og gjensitting. Vi er omgitt av begreper som harry- gutter og bygdetullinger. Tilsynelatende nøytrale begrep som bønder og sjark kan gis negativt innhold. Det urbane med cappucino, kaffebarer og aksjemegling har forrang framfor det lokale med kaffe og lefser på bygdehuset og skaping av verdier i fiskeri og landbruk.

I den postmoderne tenkemåten står hvert menneske fram med sin egen logikk og egne avveininger mellom ytterpunktene trygghet og frihet. Det individuelle valget fører nødvendigvis ikke til det punktet i personlig karriere som gir mest lønnsomhet og best uttelling i forhold til det som synes å være de rådende idealer i samfunnet. Der urbanistene og modernistene hevder at menneskene bruker sine føtter mot sentrum eller metropolen, vil postmodernistene dvele ved at folk både har føtter, helst vinger, og røtter, og at enkeltmennesket kan komme til å gjøre uventa og ikke absolutte valg.

Det postmoderne og distriktssamfunnet

I indre Kåfjord i Troms har vi de siste årene sett hvordan unge mennesker velger seg inn i den kystsamiske identiteten og gir den nye uttrykksformer. Dette skjer etter at generasjonene før dem under undertrykking fra det norske har arbeidd seg bort fra den samiske kulturen. At minoritetskulturene, den samiske, den sjøsamiske, den markesamiske, den kvenske blir synlige og får spillerom, passer inn i den postmodernistiske forståelsen, og det kan i seg sjøl beskrives som moturbanistiske stømninger.

I min studie av unge mennesker i distriktskommunen Tranøy har jeg funnet markante postmoderne utviklingstrekk, så som hos det unge ekteparet Vibeke og Ivar:

Vibeke er utdanna sykepleier og arbeider på sykehjemmet. Ivar var i ferd med å gjøre en brukbar akademisk karriere, men han ga slipp på den og tilværelsen i byen for å realisere det livet som både han og kona ønsker i det som er heimbygda til dem begge. Ivar setter en merkelapp på livsforma deres ved å bruke betegnelsen «den moderne feskarbonden.» Begrepet forklarer han nærmere ved å beskrive hvordan Vibeke og han lever og deler på arbeidsoppgavene. Sjøl er han den moderne fiskeren; han er røkter på lakseoppdrettet. Vibeke er den moderne omsorgsarbeideren gjennom sitt arbeid på sykehjemmet.

Sammen - med likestilling som utgangspunkt - ivaretar de omsorgen for de to barna, og de planter og høster i lag på det vesle gårdsbruket, der de har sauer, kvite og brune høns og en fasan. De vet at gårdsbruket ikke kan lønne seg. Å få det til å vokse og gro, og å ha dyr med den avkastninga det gir i kjøtt og egg til husholdet, betrakter de som en verdi i seg sjøl. Ivar er dessuten nyttejeger og henter fisk både fra sjøen og fjellvatnet til husholdet. Vibeke er politiker; med sine 25 år er hun faktisk den yngste i kommunestyret. De har begge et reli- giøst og kirkelig engasjement. Hun er med i kvinnenettverket, går på dametrim og har vært med på magedanskurs. De liker å reise. Minst én gang i året er de på ferietur i utlandet. De har PC og Internett og holder kontakt med barndomsvenner og tidligere skole- og studiekamerater blant anna ved å bruke e-post.

De forteller begge hvordan foreldrene deres ble urolige da de etter videregående skole gjorde en stans i livet og tok tilfeldig arbeid i heimbygda kombinert med at de også reiste litt rundt i Europa. I foreldrenes øyne var dette et uavklart og lite mål- bevisst liv. I ettertid ser de sjøl tilbake på denne tida som en modningsprosess. «Vi begynte å sortere det som e viktig og verdifullt førr oss,» sier de. Ivar forteller hvordan kontrastene mellom den ferdige og avgrensa blokkleiligheta de i studietida hadde i Oslo, og det gamle huset som de nå bor i, plutselig en dag stod for han da han satt på T-banen. «Eg visste ka som ville skaffe meg mest arbeid, og kan- skje tel tider fysisk slit. Der eg satt, velgte eg det gamle huset, og eg lengta allereie etter det.»

Motstand mot strukturell tvang

Vibeke og Ivar, slik jeg har møtt dem, står ikke fram og proklamerer sin livsform som den eneste rette. De har et bevisst forhold til egne valg, samtidig som de er åpne for at andre unge gjør andre valg, slik flere av deres beste venner faktisk har

gjort. For dette paret er lysta og lengselen etter et meningsfylt liv ei viktig drivkraft bak at de har slått seg til i bygda. De er ikke styrt av plikt eller tvang, verken i form av foreldreforventninger, odelsrett eller dårlige sjanser for å realisere et liv i byen. Men mulighetene har ligget til rette i form av et tomt hus og et småbruk.

Ivar arbeider i ei næring som for tida er utsatt for sterke krav til strømlinjeforming i forhold til den globale markedsøkonomien. Oppdrettsenheten som han jobber i, har nylig blitt delvis kjøpt opp av et større konsern. I tillegg har konsernet planer om å bygge et smoltanlegg som vil berøre et av de fineste vassdragene i området. Når Ivar bruker betegnelsen «den moderne feskarbonden,» kan det tolkes som forstyrring og risting av betegnelser som blir brukt titt og ofte i Tranøy, nemlig begrepene «den moderne oppdrettsnæringa» eller «den nye kystnæringa.» Uten å bli høgrøsta, uten å proklamere, varsler han med å knytte moderne til feskarbonden at det dreier seg om en livsstil med kombinasjoner som har i seg gammelt og nytt. Posisjonen kan sees som en opposisjon til det moderne, til den strukturelle tvangen som ligger i moderniseringa.

Samfunnsordningene er basert på strukturell tvang: Den rådende politikken er konsentrert om å utvikle større og færre enheter, enten det er gårdsbruk, fiskebåter eller havbruksanlegg. Små kombinasjonsenheter oppleves som sand i maskineriet. Unge folk som vil inn i primærnæringene landbruk og fiskeri, blir møtt med stengsler i form av kvoteordninger og andre regulerende tiltak.

Gjennom valg av livsform øver Vibeke og Ivar og flere andre av de 34 unge menneskene jeg har snakka med, motstand mot det som synes å være gjeldende sannheter. Disse sannhetene, den strukturelle tvangen, synes å være nedfelt i den allmenne forståelsen av hva som er gangbart og hva som nytter. Slik kan foreldre, naboer, eldre søsken, lærere, lokalpolitikere og kommunal administrasjon altfor ofte bli bremseklosser i forhold til unge menneskers tanker og planer om å realisere et liv i distriktssamfunnet. Advarsler og distansert holdning kan dessverre ofte være hyppigere enn oppmuntringer og aktiv støtte. Den strukturelle tvangen tar lett plass i hodene til oss alle.

Nye kombinasjoner

Mange av de unge i materialet mitt kombinerer tradisjonene i bygdesamfunnet med det nye, enten de har det nye med seg fra byen, for eksempel fra skolegang og studier, fra yrkesliv eller fra de utbudene som gis på IKT. Ei ung kvinne fortalte meg om sine vansker med å få informasjon om gamle handverkstradisjoner. Når hun kom til en eldre mann og ville ha han til å fortelle om skomaker- arbeid og laging av komager, som han hadde ord på seg å være flink med, skjønte han ikke hvorfor hun brydde seg om «den gamle skiten.»

Men unge mennesker kan altså bry seg om og kombinere «gammel skit» med notidas nye skit - eller fortreffelige produkter, om det lyder bedre. Husflidslag kan kombineres med forskning på oppdrettssteinbit. Plantefarging går godt sammen med IKT og surfing på Internett. Noen kvinner fra kvinnenettverket opptrer med magedans i pensjonistforeninga! En ung mann kan den ene dagen være på fiske ute i egga med et topp moderne kystfiskefartøy. Den andre dagen heiser han råseil på nordlandsbåten.

Unge mennesker i Tranøy utfordrer forenkla og generelle framstillinger av forholdet mellom unge mennesker og distriktssamfunnet. I stort og i smått representerer unge i Tranøy et mangfold av livsstilstrekk. Når jeg prøver å sortere trekkene, for eksempel i forhold til den forslitte dikotomien by- land eller urban-lokal, ser jeg at noen av trekkene fanger inn det som kan kategoriseres som urbant, andre høver på bygda og det lokale, og noen lar seg vanskelig sortere.

Billedlig sagt er den enkeltes liv fylt med livsstilsuttrykk som både peiker motstrøms, medstrøms og på tvers av strømmen. Eksempelvis er Vibeke og Ivars liv og verdier prega av tradisjonene i heimbygda, av mennesker nært og fjernt, av dyra, av naturen og av reiser til verdens metropoler. Her er gudstro, politikk, magedans og fasanhold. Det er sannelig ikke godt å vite hva som er motstrøms-, medstrøms- eller tverrstrømsposisjoner. Men i sum ender det unge paret opp med en motstrømsposisjon ved at de har valgt - og det er viktig: valgt å leve sine liv i en distriktskommune. De er moturbane.

Sannheter må ristes

De unge kvinnene - og faktisk også de unge mennene - utfordrer oppfatningene av kjønn og kjønnsroller i lokalsamfunnet. Ei ung kvinne og mor reiser bort og tar utdanning, mens mannen styrer det daglige husholdet for to barn. Kvinner er etablerere og etter hvert bedriftseiere. Kvinna kan være den som skaffer fast inntekt til husholdet, mens mannen bygger opp egne muligheter for arbeid og inntekter. Flere unge fedre har tatt ut lengre pappapermisjon enn den strengt pålagte. Sjøl om disse handlingene er i tråd med storsamfunnets vedtatte og uttalte likestillingspolitikk, så går de på tvers av det som har vært vanlig i lokalsamfunnet. Det er rom for å utfordre sannhetene. Lokalsamfunnet er en del av postmoderniteten.

Eksempelvis kan de jordbrukspolitiske sannhetene utfordres og kanskje til og med provoseres: Det går an å overta et gårdsbruk, slik Ivar og Vibeke har gjort. I disse tider er det vanskelig å

leve av et lite småbruk, men det går an å leve det. Inntektene kan skaffes andre steder fra, og de trenger ikke å være så store som det som regnes som normalinntekter i byen.

En ung mann som jobber med konsulentvirksomhet innen IKT, forteller hvordan han og en ung mannlig slektning har gjort et sammenliknende regnestykke på inntekter og det de til slutt satt igjen med når alle faste utgifter var betalt. Den urbant lokaliserte IKT-eksperten i et av verdens best renommerte konsulentfirma har ikke mer igjen enn han som jobber med utgangspunkt i et lite firma med kontor i ei gammel sjøbu i Tranøy.

Alliansen med det postmoderne

Å spille på lag med det postmoderne, er også poenget til antropologen Dag Jørund Lønning (2000). Han advarer mot at bygda skal kopiere byen og satse på å gjøre bygdesentrene til små mikrobyer. Han forfekter reindyrking i stedet for ukritisk adoptering av byens tilbud og uttrykksformer. Det finnes mange nok kjedelige bygdebyer og sammenklumpa boligfelt fra det moderne prosjektets tidsalder. Utgangspunktet hans er at i det postmoderne samfunnet er det mennesker, i hans som i min studie; unge mennesker, som har ønske om å bryte med det som synes å være de seirende sannhetene. Han tror og håper at reindyrkinga vil ha en rekrutterende effekt og hente mennesker (tilbake) til lokalsamfunnet.

Jeg følger langt på veg Lønnings tanker om å reindyrke, men jeg vil spørre: Hva skal være basis i det som skal holdes fram som reindyrka? Som jeg har vært inne på, så er substansen i dikotomien bygd - by svekka. En av mine informanter sa det slik: «Eg gjorde meg ferdig med det urbane då eg bodde i byen. Men mykje av det har eg jo med meg hit, og så e det jo her fra førr. Eg ser ikkje de store forskjellan lenger. Ka e dettan pratet om byfolk og oss anner?»

Postmoderniteten innbyr ikke alle til å tenke og velge likt. Den enkelte er ute etter å få farge og gnist i sitt liv. Det særegne knytta til det personlige valget vinner. Det grå og udefinerbare, for eksempel enstonige og like bygde- og bysamfunn, står i fare for å tape. Individualisme trenger med andre ord ikke å føre til urbanisme; det kan føre inn i lokalsamfunnet.

Hva så?

Dagens postmoderne posisjoner har teorier, metoder og redskaper for at forskere, planleggere og politikere skal kunne oppdage og erkjenne at noen føtter peiker mot små lokalsamfunn, at det faktisk skjer ei såkalt moturbanisering. Vi kan studere, beskrive og lære hvordan og hvorfor dette fenomenet gjør seg gjeldende.

Den studien jeg har gjort i distriktskommunen Tranøy viser at unge mennesker lett - og overraskende - kan velge å slå seg ned i ei bygd. Dette utfordrer oss til å finne fram til nye tilnærmings- måter og rekrutteringsstrategier rundt omkring i norske distriktskommuner. Det er klokt å være i beredskap overfor mennesker med dragning mot det lokalsamfunnet kan by på, enten det er sære- gen natur, et tilgjengelig gårdsbruk, leiting etter røtter, fasan, husflid eller magedans. Det kan være mennesker som likner på Vibeke og Ivar, de sjø- samiske ungdommene i Kåfjord, eller noen med helt andre grunner for sitt valg av bosted og livsform.

I kampen for levende bygder med mindre dysterhet over befolkningsutviklinga må vi være opptatt av å se og lære av unge mennesker som har valgt å bo i distriktet.

Referanser:

Annfelt, Trine 2000 Om å riste kategoriene. Poststrukturalistisk inspirasjon i forskning om utdanning og kjønn, eller: Hva kan man lære av en opponent. I: Kvinne- forskning 1/00.

Bauman, Zygmunt 1997 Moderniteten og Holocaust. Oslo: Erasmus, Vidarforlagets bibliotek.

Bauman, Zygmunt 1998 Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser. Oslo: Erasmus, Vidarforlagets bibliotek.

Lønning, Dag Jørund 2000 Nytt liv på bygda? I: Syn og Segn 3/2000.

Valvåg, Herbjørg 2001 Marginale soner og spillerom. En studie av unge mennesker i distriktskommunen Tranøy. Hovedfagsoppgave. Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning, Universitetet i Tromsø.