Hvordan brukes forskningsbasert kunnskap i planlegging og politikk? Blir den hørt, eller helst overhørt? Har vi noen seire å vise til, vi som forsker i det lokale, og kan vi vise hvor barrierene ligger når vi ikke når fram?

I dette nummeret av PLAN retter vi søkelyset mot kunnskapens ofte sårbare «kretsløp», og mot den politikk og mobilisering som i enkelte tilfeller har hjulpet til å gi kunnskapen virkninger den ellers vanskelig får. Bidragene er skrevet med utgangspunkt i debatter i forskningsmiljøet ved Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning ved Universitetet i Tromsø. De fleste artiklene er også skrevet av ansatte ved instituttet. Å produsere relevant kunnskap for politikk og planlegging har alltid vært en viktig drivkraft for oss. Derfor temaet: Kunnskap som vil noe!

Flere av artiklene viser at politisk relevans kan være vanskelig å oppnå. Barrierene mot at kunnskap om lokale håndteringer skal få utslag i en politikk til beste for lokale aktører, er ofte formidable. Mye relevant forskningsbasert kunnskap overses, eller møter sterk motbør, når den blir oppfattet som utfordrende eller truende for etablerte posisjoner, særlig i politikk og administrasjon. I det hele tatt vil kunnskap som utfordrer rådende politikk lett oppfattes som kontroversiell. For å si det med Bjørnson:

«I politikken må sannheten vente til noen har bruk for den».

For eksempel har kunnskap om hva som får kystsamfunn til å overleve som samfunn, ikke nådd igjennom i fiskeripolitikken. Men på andre områder finnes det lyspunkter, i alle fall i det små. Det finnes eksempler på at kunnskap om betydningen av lokal ressurs- og verdihåndtering har fått gjennomslag i praktisk planlegging.

For den som arbeider med kunnskap som utfordrer etablerte «sannheter», er det en selvfølge at blikket man anlegger er preget av hvilket ståsted man har valgt; kunnskapen er posisjonert. Siden denne innsikten er lett å overse når det gjelder de dominerende forståelser i samfunnet, har vi valgt en forside til dette nummeret av PLAN som skal minne om dette forholdet. Når administrasjonsbygningen til Universitetet i Tromsø speiler seg i Nordlysplanetariets blanke fasade, blir resultatet fortegnet. Men den kunnskap som politikk baseres på, er ofte like fortegnet. Er man seg dette bevisst, går det an å velge et mindre fortegnende utgangspunkt.

Torill Nyseth og Inger AlternGjesteredaktører