Hva er forskjellen mellom et godt og et dårlig samfunn? Det er lagt ned mye samfunnsvitenskapelig arbeid i forsøk på å svare på dette spørsmålet. Etter FNs målestokker kommer Norge høyt på lista - til og med på førsteplass. Det må jo være en trøst for alle som har vanskelig for å forsone seg med at positivt definerte utopier må oppgis som mål for vårt strev. Dersom vi kan gå ut fra at vårt samfunn er godt, sammenlikna med alternativene, bør vi vel prøve å finne ut hvordan det er blitt det, nettopp for å kunne sikre at kvaliteten kan vedlikeholdes. I vår sammenheng vil vi særlig se på hva slags rolle kunnskapsproduksjonen spiller i vedlikeholdsarbeidet.

Interessen for veien til velstand og velferd har vært stor i vitenskapene om samfunnet. Den optimistiske forventningen til kunnskapens rolle bygde rimeligvis på den uholdbare positivistiske oppfatning at sosiale prosesser kan forstås på en måte som gjør dem styrbare - prinsipielt slik f.eks. gjæringsprosesser kan det. En hel serie av gode fagfolk, som Adam Smith, Karl Marx, W.W. Rostow og Jane Jacobs, har vært på jakt etter «nøkkelen» til den prosessen som genererer «the wealth of nations». At de ikke har funnet den, reduserer ikke den innsikten og nytten som er resultatet av deres strev. Vi andre kan stå på skuldrene deres.

Nymarxistene forlot troen på at det kunne formuleres «lover» for den historiske utvikling. Sosialdemokraten Karl Popper formulerte en innsikt som i dag virker selvinnlysende, nemlig at samfunnsutvikling avhenger av hva folk har i hodene sine om for eksempel ti år, og det er det prinsipielt umulig for oss nå å vite noe om. Markedsliberalistenes store guru, Friedrich von Hayek, viste hva som gjorde utopier umulige å realisere, for eksempel at så mye av den kunnskap som planene bygde på, ble stadig mindre gyldig etter hvert som forsøkene på å realisere dem skred fram.

Aggregat av utilsiktede konsekvenser

Konklusjonen på positivismekritikken er for mange av oss at samfunnet best kan forstås som et tilfeldig sammenrasket aggregat av såkalt «utilsiktede» konsekvenser av alt det målrettede strevet som små og store aktører foretar seg for å mele sin egen kake. Samfunnet er som det er uten at noe menneske har villet ha det slik. Storbyen kan være et trafikkhelvete uten at noen har bestemt, vedtatt eller planlagt det. Dette helvetet skapes fordi «rasjonelle planleggere», som Per og Ola, kjører på jobb eller transporterer varene sine til kundene, med de beste motiver. Støv, støy og ulykkesrisiko er utilsiktede konsekvenser av det de finner å måtte gjøre for å tjene til livets opphold.

Det er ikke våre motiver eller intensjoner med handlingene som bestemmer hvordan de påvirker samfunnskvaliteten, og heller ikke hva vi, for å få oppslutning, angir som «målet», eller hensikten med dem. Den ene politikeren stemmer for arbeidskraftimport for å gjøre noe godt for verdens fattige, mens den andre gjør det for å få utført lite attraktive jobber billigere. Den konsekvensen av slik import som vi velger å dekorere tiltaket med, det såkalte «målet», kan f.eks. være å sørge for at det er noen til å stelle sekstiåtterne når de blir pleietrengende. Samtidig burde det være lett å se andre konsekvenser, de «utilsiktede», som at arbeidskraftimport skaper større sosiale forskjeller i vårt land. Det er jo et paradoks at slik import reduserer den graden av likhet som antakelig er en viktig årsak til vår gode plassering på FNs barometer.

Som jeg har argumentert for i annen sammenheng (se bl.a. PLAN 3-4/2003), er det ikke aktørenes mål, bl.a. om økonomisk overskudd, som kan redusere kvaliteten på vårt felles samfunn, men de midler som velges for å oppnå dette målet. Det er ikke fiskeriministerens erklærte mål, om å ta vare på ressursene, som kan avfolke fiskeværene, men det midlet han velger: Omsettelige båtkvoter heller enn f.eks. regionalt ansvar eller uomsettelige mannskvoter. Men da Stortinget diskuterte statsrådens «strukturmelding» våren

2003, dominerte «målet» fullstendig i debatten, mens de utilsiktede konsekvensene av midlet ikke ble gjenstand for rasjonell, systematisk behandling. Men det er altså disse konsekvensene av midlene som bestemmer hva slags samfunn vi skal få.

Forutsetninger for det gode samfunn

Av denne modellen kan det avledes en enkel forklaring på variasjonen i samfunnskvalitet: Vi får et godt samfunn når folk flest har A) best mulig oversikt over de, ellers «utilsiktede», konsekvensene av politiske beslutninger som er relevante for dem, og B) demokratiske muligheter for å påvirke disse beslutningene.

Litt for enkelt kan vi si at det allmenne opplysningsnivået og det effektive demokratiet gjennom det meste av det 20. århundre er de viktigste årsakene til den relativt gode samfunnskvaliteten i vårt land. Av dette følger også, at dersom de utilsiktede konsekvensene av offentlige tiltak eller vedtak blir liggende i tussmørke, risikerer vi at samfunnskvaliteten reduseres. Det samme skjer dersom demokratiet svekkes, slik at folk flest ikke har muligheten til å modifisere, eller om nødvendig blokkere tiltak som de forstår vil innebære uønskede konsekvenser for dem.

Det burde også være lett å se sammenhengen mellom disse to forutsetningene for et godt samfunn. Vi vet ikke hva vi skal bruke demokratiet til om vi ikke har anvendelig kunnskap om de mulige konsekvensene av beslutninger. Men vi kan heller ikke bruke denne kunnskapen dersom ikke demokratiet er effektivt i Alf Ross mening, dvs. at vi kan velge en ny politikk på valgdagen, og ikke bare et nytt Storting.

Det allmenne opplysningsnivået

For å ta kunnskapsforutsetningen først: Det kan jo ikke være noen tvil om at folk flest har mer kunnskap enn før, ikke bare på grunn av mer skolegang, men også på grunn av mediesituasjonen. Men når det gjelder vårt problem - kunnskapen om relevante konsekvenser av offentlige beslutninger - spørs det om situasjonen i 2003 er særlig mye bedre enn i 1953.

Den økte tilgangen på allsidig innformasjon har en bakside: Informasjon av langsiktig betydning for egne livsvilkår drukner i den massive og støyende strømmen av irrelevant informasjon. Spørsmålet om notfiske på Lofoten ble diskutert i alle kystens lokalsamfunn av titusener av fiskere i forsøksperioden mellom 1951 og 1958, og nesten kontinuerlig i lokalavisene. Kystfolket hadde egne interesser, erfaringer og kunnskaper nok til å motstå og «nulle ut» nasjonal ekspertise som var lite opptatt av annet enn å få introdusert arbeidsbesparende teknologi og mobilisere arbeidskraftreserven for næringer som de trodde mer på.

Da statsråd Ludvigsens strukturmelding ble vedtatt, var kunnskapssituasjonen drastisk endret. Svært mye av forskninga styres av Norges forskningsråd, der ledelsen oppfatter fisket som en leverandør av produksjonsfaktorer til næringsmiddelindustrien, og ikke som den økonomiske basis for kystfolket. Formidling skjer i stor utstrekning av informasjonspushere for særinteresser innafor fiskerinæring og industri. Generelt kan en langt på vei si at produksjonen av kunnskap om konsekvenser av offentlige tiltak er privatisert. Godt organiserte interessegrupper kan bestille utredning av attraktive konsekvenser av de endringer i f.eks. næringspolitikk som de ønsker seg, og også betale f.eks. Geelmeyden.Kiese til å lure tilsvarende informasjon inn i mediene.

Ut fra slike erfaringer er det min påstand at den første forutsetningen for kvalitetssikring av samfunn er i ferd med å svikte i Norge. Folk flest har mindre muligheter enn før til å skaffe seg det jeg ovafor har kalt relevant kunnskap, altså forståelse av de «utilsiktede» konsekvensene av de tiltak som endrer deres livsvilkår. Det finnes noen allmenne, uomgjengelige grunner til dette, som det at samfunnet er blitt mer komplisert enn det var for 50 år siden. Det burde bare ha fått oss til å møte denne situasjonen med mer relevant forskning og formidling. Men den enorme veksten i tallet på samfunnsforskere har ikke hatt denne effekten. Anvendt forskning styres ikke slik at forskere motiveres til å klarlegge hele spekteret av konsekvenser av f.eks. nye spilleregler for økonomisk virksomhet, og formidle relevant informasjon om slike konsekvenser til dem det angår mest.

Det effektive demokratiet

Hva så med den andre forutsetningen for å vedlikeholde og utvikle en tilfredsstillende samfunnskvalitet? Om alle som ble berørt hadde god kunnskap om alle mulige uønskete konsekvenser av en spilleregelendring, ville de i så tilfelle kunne beskytte seg, og ivareta sine interesser gjennom politisk handling?

Det kan ikke være noen tvil om at kvaliteten av det norske samfunnet i høy grad har vært tatt vare på fordi det politiske systemet var åpent for slike muligheter. Om Gerhardsen- eller Bratteli-regjeringene lot seg overbevise av teknokrater i sentraladministrasjonen om å foreslå en endring i spillereglene som rammet kystfiskere i Finnmark, hadde disse faktisk makt til å hindre det - i prinsippet gjennom muligheten til å svikte sitt gamle parti ved valgene og stemme på Sp eller SV. Og det var ingen mangel på DNA-representanter fra Finnmark som kunne advare partiledelsen mot denne muligheten.

At den nåværende fiskeristatsrådens privatisering av allmenningen nesten ikke førte til noen lokal debatt, lite politisk turbulens, og slett ikke til at forslaget ble lagt i skuffen, tyder på at denne kvaliteten ved det norske samfunnet er i ferd med å gå tapt. Det er vel også en et utslag av den forvitring av folkestyret som Makt- og demokratiutredningen beskriver (Ø. Østerud et.al: Makten og demo- kratiet, s. 291).

Den gangen da norsk parlamentarisme var preget av en stabil polarisering mellom høyre- og venstreside, var antakelig situasjonen noe bedre, og ikke minst fordi begge sider måtte konkurrere om «sentrumsstemmene», som f.eks. sjølsysselsatte bønder og fiskere, små næringsdrivende osv. Arbeiderpartiet har sjølsagt spilt en viktig rolle i denne sammenheng, og særlig så lenge koalisjonen mellom lønnsmottakerne i industri og service og arbeidsfolk på landsbygda var effektiv. Men det har også hatt betydning at borgerlige koalisjoner har vært avhengige av de sentrumspartiene som appellerte til småbrukere og andre med små inntekter. Dette gjorde vårt demokrati sensitivt, på den måten at relativt små velgergrupper hadde politiske midler til å beskytte sine livsvilkår.

For å oppsummere: Den antatt gode kvaliteten på det norske samfunnet kan bare vedlikeholdes gjennom en kraftig opptrapping av objektiv og hemningsløs forskning, utredning og effektiv formidling av alle mulige konsekvenser av offentlige tiltak og endringer i spilleregelverk. Men dessuten er det nødvendig å gjenreise den produktive polarisering som preget norsk politikk i den fasen da grunnlaget for det gode samfunn ble lagt.