Fra midten av 1980-tallet har vi sett en rask økning av antallet kvinner som krysser nasjonsgrenser på jakt etter et bedre liv. Det er en endring som noen ganger drukner i de generelle bekymringene knyttet til innvandring og innvandringsspørsmål både her til lands og ellers i den vestlige rike delen av verden. I et nylig oppstartet forskningsprosjekt kalt «Når kvinner krysser grenser»1, har vi grepet fatt i en liten flik av denne nye migrasjonen, nemlig russiske kvinner som har søkt seg til Norge i tiden etter at grensen mellom de to land ble åpnet i 1991. Denne artikkelen redegjør for prosjektet, presenterer noen foreløpige funn, samt peker på noen av de mange utfordringene vi møter i dette ganske kompliserte forskningsfeltet.

Forskningen omkring kvinnenes økende deltakelse i verdens flyttebevegelser er av relativt ny dato, den er stadig tynn når det gjelder kjønnsdimensjoner, og teoriutviklingen på feltet er ennå i sin spede begynnelse. Likevel snakker en i dag om «feminisering» av internasjonal migrasjon, ut fra at i noen av flyttestrømmene er kvinneandelen over 50 %. Dette dreier seg om de mer og mer sammensatte flyttestrømmer omtalt som den «nye» migrasjonen for å skille dem fra tidligere perioders mer oversiktlige strømmer av emigranter og «fremmedarbeidere».

Den nye migrasjonen er preget av at flere og flere land er involvert som avsenderland, flyttingen er stadig mere differensiert både når det gjelder hvem som drar og hvor lenge de blir, videre er kontakten mellom de som reiser og de som blir hjemme mye tettere enn før. Men ett kjennetegn er felles; bevegelsene går i all hovedsak fra fattigere land, til rikere land.2

Feminisering av migrasjonen og globalisering nedenfra

Internasjonal migrasjon og innvandring er et tema som engasjerer forskere, av mange grunner; bl.a. fordi det er så politisk aktuelt i mottakerlandene (asylpolitikk, integrasjon, grenseovervåkning). Vi er mest opptatt av denne «globaliseringen nedenfra», som enkelte forskere kaller den, fordi det handler om folks strategier og reaksjoner på «globaliseringen ovenfra»; kapitalbevegelsens frie flyt og nedbygging av grenser, samtidig med at grensene stenges mot folk som ønsker seg bedre liv. Det er noen perspektiver på slik globalisering nedenfra, nærmere bestemt i Nord-Norge, som dette prosjektet handler om.

«Kvinner krysser grenser»

Det er nå 12 år siden den norsk-russiske grensen ble åpnet for vanlig trafikk, og det offisielle Barents- samarbeidet kan i år feire 10-årsjubileum. Blant de mange som har krysset grensen er et økende antall russiske kvinner, og det er flere og flere av dem som har giftet seg med en norsk mann og slått seg ned på ulike steder, spesielt i Finnmark. Foreløpig er det snakk om en liten, men voksende gruppe innvandrere som skiller seg på noen områder fra andre nye innvandrere i Norge; de kommer fra et naboland og de er altså i overveiende grad kvinner.

Hvordan er hverdagen blitt for disse kvinnene? Er drømmene om et bedre liv blitt oppfylt? Hvor-

dan oppleves møtene med nabolag, institusjoner som skole og barnehage, arbeidsliv og offentlige instanser? Hvordan har det sammensatte og ganske komplekse nordnorske samfunnet tatt i mot dem og de ressursene de har brakt med seg over grensen? Og ikke minst, hvordan forstår vi andre, deriblant forskere, denne endringsprosessen som kan uttrykkes som globalisering nedenfra?

Russiske kvinner i Nord-Norge i dag

Det er stor variasjon i hvordan de russiske kvinnene lever i det nordlige Norge i dag, det avhenger av når de kom, hvor de kom fra, hvor de bor, hva de hadde med seg, på hvilken måte de kom, og kanskje det viktigste over tid, hvilken tilknytning de etter hvert har opparbeidet seg til den viktigste norske integrerende institusjonen, arbeidslivet. Flertallet av kvinnene som er kommet til Norge har høy utdanning, men mange har opplevd at de ikke får uttelling for dette når de søker jobb. I dag arbeider det likevel mange russiske kvinner i helsevesenet, som leger og hjelpepleiere, andre driver med rengjøring, er lærere, kulturarbeidere og mye mer. De fleste har lært seg norsk temmelig raskt, og de nyter stor respekt for sin store arbeidskapasitet og motivasjon.

Svært mye avhenger av hvor kvinnene har slått seg ned, og mange steder i Nord-Norge har nå fått tilført kulturell og utdanningsmessig kompetanse langt over det de ellers ville ha hatt, eksempelvis innen klassisk musikk. En hel del av kvinnene som er kommet har hatt barn fra tidligere forhold med seg, og mange har også fått barn med sin norske mann, en familiesituasjon som ikke alltid er lett. Det norske skolesystemet kan også være en prøvelse for russere, vant med mye strengere disiplin og mer konsentrasjon på matematikk og realfag. De russisk-fødte barna får ofte toppkarakterer, men noen har også opplevd å bli mobbet av andre unger, noe som er til stor bekymring for deres mødre.

De russiske kvinnene møter mange utfordringer de må takle. Vi vet at en del av de norsk-russiske ekteskapene ender med skilsmisse, noen på grunn av vold og mishandling, andre fordi de ikke passet sammen; kvinnene flytter da ofte til de større tettstedene. I alle disse situasjonene er refleksjoner over likheter og forskjeller, mellom det «russiske» og det «norske», noe som må tas opp til vurdering. Det forskningsprosjektet vi holder på med befinner seg et sted i dette feltet, både ved å se på kvinnenes rettigheter og etablering av hverdagslivets nye grenser.

Store bokstaver og svart-hvitt tenking

De russiske kvinnene som bor i Norge, har ofte måttet håndtere stereotypier som er skapt om «russiske kvinner». Det er som oftest relasjonene mellom norske mannlige statsborgere og kvinner fra Russland som ligger under slike konstruksjoner, og det kan synes som om dette kjønnsforholdet har blitt temmelig overdimensjonert, i alle fall i deler av media. Denne svart-hvitt tenkningen er basert på den til tider intense trafikken av norske menn til barer og hoteller i Murmansk, og også i det som etter sigende foregikk på nordnorske campingplasser på 1990-tallet da busser med russiske kvinner kom på helgebesøk.

Fra Barentsfestivalen i Kirkenes. (Foto: Arvid Sveen)

I mang en lokal revy har figuren «russisk kvinne» vært lett å kjenne igjen på scenen, iført glorete klær og tildelt tvilsomt rykte. «Russiske menn» er som oftest blitt fremstilt som mørkkledde sjøfolk som til stadighet er beruset. Meldingen var klar. I media ble situasjonen videre utbrodert og befestet i folks oppfatninger. Her ble også kategorien «nordnorsk mann» fremstilt som en stakkarslig ungkar, en «Harry» som ingen norsk kvinne ville ha, og som derved søkte russiske kvinner som man antok ville bort fra vanskelige leveforhold og en alkoholisert mann. Når i tillegg den norsk-russiske grense er verdens mest utpregede fattigdomsgrense, ble norske stereotypier om russere i sin alminnelighet og russiske kvinner i særdeles utviklet.

Dette er stereotypifiseringer våre nye landskvinner i nord og deres nærmeste har måttet leve med og håndtere. Slike stereotypier er alltid merket av at det vesentligste er forestillingen om fraværet av noen ønskverdige egenskaper. De er derfor et mektig våpen, en lokalt reprodusert form for makt. Russiske kvinner oppfattes gjennom slike stereotypier som en entydig gruppe, noe de slett ikke er. De opplever å bli tillagt noen egenskaper og en «russiskhet» som slett ikke stemmer med deres selvoppfatning og identitet. Derved vil det bli opp til den enkelte kvinne å motbevise dette stemplet, noe som krever stor kløkt og balansering i hennes håndtering av dagliglivet i Norge.

Kulturmøter, kjønn og mangfold

I dette prosjektet er vi bl.a. opptatt av å se nærmere på noe av det vi kaller «kulturmøter» mellom «det russiske» og «det norske». Disse foregår på forskjellig nivå og kan være med i etableringen av nye og

mer subtile grenser i nabolag, på arbeidsplasser og andre steder der forståelsene forhandles og utformes. En ting er imidlertid klart, den økte kvinneinnvandringen fra Russland har gjort kjønn veldig synlig ved at det hovedsakelig er kvinner som krysser grensen vestover. Derved gjøres også norske menn synlige på godt og vondt, gjennom offentlige samtaler om ulike måter å være mann og kvinne på, om maskuliniteter og femininiteter, om likheter og forskjeller.

Det kan også bli satt spørsmålstegn ved at kjønn bare skal bli forstått som klare, biologiske baserte kategorier, at hva som er «naturlig» kvinnelig og mannlig nødvendigvis er gitt og uforanderlig. Videre har disse kulturmøtene også rusket litt opp i ideene om Nord-Norge, bl.a. om hva som er samisk, norsk, kvensk, - og nå russisk - og hvem som «naturlig» hører til et sted, og hvem som ikke gjør det.

Kjærlighet, ekteskap, forskjeller og likheter

I 2002 ble omtrent hvert åttende av alle ekteskap i Finnmark inngått mellom en russisk kvinne og en norsk mann, dette tallet har vært jevnt stigende de senere årene. Noen steder er ekteskapstettheten større enn andre, og igjen er enkelte steder i Finnmark på topp, fulgt av Troms, og fordi det er lave befolkningstall blir disse ekteskapene også mere synlige. En av forklaringene på kvinneinnevandringen som blir lansert er at det er kvinneunderskudd mange steder i Nord-Norge, og ditto kvinneoverskudd i Nordvest-Russland. Andre mener russiske kvinner bruker denne måten å komme seg ut av Russland på. Det er imidlertid mange norske menn som gifter seg med utenlandske kvinner, og pr. dato er de fleste russiske, thailandske og fillipinske.

I Norge, som i de fleste vestlige land, er ekteskapet i dag tuftet på ideer om den «rene» kjærligheten. Det er bare den som er det legitime grunnlaget for inngåelse av denne typen allianser. Slik var det ikke nødvendigvis i tidligere tider, eller i «andre» kulturer i dag. Det har derved blitt stilt spørsmål ved ektheten av denne kjærligheten all den tid en av de få mulighetene til å få oppholdstillatelse i Norge utover vanlig turistvisum er å inngå ekteskap med en norsk statsborger, og da kan opphold innvilges etter tre år. At en del av forholdene og ekteskapene ikke fungerer kan det være mange årsaker til. En av grunnene til at det går galt for mange er at det er så ulike kjønnsidealer ute og går; de russiske kvinnene forventer å komme til et likestilt land, mens en del norske menn ønsker seg en mer «tradisjonell» kvinne.

Dette er et gjenkjennbart bilde i diskusjonene av det som internasjonalt går under betegnelsen «postordrebruder», et system der vestlige menn, via ulike kanaler - det være seg egne reiser, klubber, arrangementer, mer eller mindre organiserte nettverk og i sti- gende grad, Internett - søker etter og finner kvinner som ønsker å gifte seg med en utenlandsk mann.

Det mest interessante i denne forbindelsen er hvordan forventningene til menn og kvinner blir etablert på forhånd. Her florerer stereotypiene; kvinnene blir fremstilt som mer feminine, mer underdanige, mer familievennlige, og ofte legges det til at i Øst-Europa, som er det voksende markedet, er kvinner ikke blitt «infisert» av ideer om likestilling. Vestlige menn på sin side, forventes å være demokratiske, oppmerksomme, barnevennlige og selvsagt det viktigste, ha stabil økonomi. Vestlige kvinner omtales, i alle fall indirekte, som for karrierebevisste og egenrådige, mens menn fra Sør eller Øst som noen som ikke kan forsørge kvinner og barn og ofte omtales med hentydninger til alkoholproblemer. På denne måten konstrueres et bilde som er temmelig langt fra de flestes virkelighet.

I Russland er imidlertid norske menn også blitt fremstilt som voldelige slavedrivere som bare vil utnytte russiske kvinner, slik det ble skrevet i det famøse brevet som ble utdelt til russiske kvinner som søkte besøksvisum ved det norske generalkonsulatet i Murmansk (Dagbladet 25.9.03). Slike forhold gjør at det kan bli viktig for norsk-russiske par som det går bra med å gå ut offentlig for å vise til sin kjærlighet, og deres fortellinger om den universelle kjærligheten er ofte innlemmet i større fortellinger om fred og samarbeid på Nordkalotten. På denne måten legges det vekt på nærheten i historie og kultur på Nordkalotten, altså likhetene, mens forskjellene, ikke minst hva gjelder økonomi som svært ofte var utgangspunktet, underkommuniseres.

Kvinneflyttingen

Vi må anta at de langt fleste russiske kvinnene som har kommet til Norge har hatt et brennende ønske om å skaffe seg selv og eventuelle barn et bedre liv. De fleste har gjort seg mange anstrengelser for å komme seg ut av sin situasjon, og det kan være mange årsaker til at de vil reise ut. Årsakene til denne feminiseringen av verdens migrasjonsbevegelser er som nevnt sammensatte, men globaliseringen av økonomien har medført økt etterspørsel i service- og omsorgsyrker i den rike delen av verden, samtidig med at nedgangen i mer tradisjonell industriell virksomhet er viktige strukturelle forklaringer.

Den samme globaliseringen har gjort sitt til at gapet mellom fattige og rike land aldri har vært så stort som idag, og strukturendringene i økonomi- ene i Øst-Europa har ledet til stor arbeidsledighet og overtallighet. Nyliberalismen og følgelig kravene fra bl.a.Verdensbanken om privatisering har tvunget bort tidligere statlige sikkerhetsnett, og migrasjon kan bli sett på som en av veiene ut av elendigheten de senere årene for familier og hushold som før kan ha klart seg rimelig bra.

I tilflytterlandene er tradisjonelle mannlige «fremmedarbeidere»blitt erstattet med kvinner, både innenfor formelle (sykepleiere) og uformelle (hushjelper og au-pair) systemer. Den økte trafikken av omsorgsarbeidere blir omtalt som «care-chains», omsorgskjeder, og flere forskere er for tiden opptatt av å finne ut av hvordan både kvinners «omsorgspotensiale» blir utnyttet i Vesten, samtidig med at de holder oppe levestandarden gjennom å sende penger hjem, men også må mobilisere andre kvinner til å utføre omsorgsoppgavene i hjemlandet, noe som ofte blir usynliggjort.

Det er altså et økende antall kvinner som drar ut, først og fremst fordi det er kvinners arbeidskraft og kompetanse som er mest etterspurt, som derved best kan skaffe resten av familien og andre avhengige tiltrengte penger.3 Men det skal heller ikke stikkes under en stol at mange kvinner ønsker å dra ut for å komme bort fra det de opplever som kvinneundertrykkende regimer, både i hjemmet og samfunnet for øvrig.

Den økte utmigrasjonen av kvinner er noen steder satt i system. I Filippinene gjøres det formelt gjennom kontorer som hjelper kvinner til å skaffe jobber og reise ut, mens det også skjer gjennom uformelle systemer, noen av dem utnytter kvinnene maksimalt, og omsetter kvinnekropper som varer, gjennom det som kalles «trafficking» og som er blitt en av verdens mest hensynsløse og lukrative bransjer. Unge jenter lokkes med gull og grønne skoger, og kan ende i systematisert prostitusjonstrafikk og menneskelig utbytting.4

De russiske kvinnene som kommer til Nord-Norge er i mindre grad involverte i denne typen kjeder, men de er relatert til andre typer formelle og uformelle nettverk. Noen kommer i utgangspunktet for mer kortvarige opphold for å arbeide i fiskeindustrien, mens andre kommer for å studere eller delta på kulturutvekslinger. De er også i ferd med å rekruttere familier og venner i Russland. Det kan stilles spørsmål om ikke kvinnene selv er i ferd med å utvikle og utvide et usynlig kvinnedominert «Barents»- nettverk mellom landene på Nordkalotten.

Kvinneinnvandring i et flerkulturelt og sammensatt geografisk område

Et siste vesentlig moment når en skal forske på den russiske kvinneinnflyttingen er hvordan mottakersamfunnene oppfatter seg selv og hvordan de blir oppfattet av andre. Kvinnene flytter ikke fra eller til samfunn uten historie og kultur, noe som er svært viktig for å sette situasjonen inn i sammenhenger, og for å forstå hvordan kjønn både er med å prege steder og kulturer og også bli påvirket av dette.

Troms og Finnmark kan ses på fra ulike ståsteder, det være seg som en del av det flerkulturelle Nordkalotten, eller som nasjonalstaten Norges ytterste periferi. Sett fra «sentrum» blir riktignok området vi jobber med noen ganger av forskere oppfattet som flerkulturelt, i alle fall annerledes enn de fleste andre deler av landet. I Finnmark lever ennå sterke minner om nedbrenning, evakuering, og gjenoppbygging med påfølgende mistenksomheter på bakgrunn av Den kalde krigen, og som er helt grunnleggende å ha med seg når en skal arbeide med russisk kvinneinnflytting i nord.

Troms og Finmark er et geografisk område som nå gjennomgår enorme strukturelle endringer. Langs kysten er fiskeindustrien nesten utradert, tradisjonell råvareindustri nedlagt og reindrift og jordbruk satt under sterkt press, med tilhørende fraflytting. Åpningen av grensen mot Russland gav et håp om bedre tider, noe som ikke helt har slått til. Oppå dette må legges utfordringer på det kulturelle området. Etter årelang undertrykking og mistenkeliggjøring fra sentrale myndigheters side, med fornorsking som rettesnor, har situasjonen endret seg radikalt når det gjelder i alle fall offentlige myndigheter. Det er verdt å merke seg at Finnmark fylkeskommunes egen selvpresentasjon på nettet begynner med å uttrykke følgende: «I Finnmark møtes norsk, samisk, kvensk og russisk kultur. I tillegg har fylket de senere årene fått et betydelig innslag av innvandrere fra andre deler av verden. Finnmark er med andre ord et spennende flerkultu- relt fylke» (http://www2.finnmark-f.kommune.no).

I tillegg til «de tre stammers møte» har en altså sidestilt russisk, andre grupper blir også nevnt. Det mest interessante nå er egentlig hvordan oppfatninger og stereotypier har blitt utviklet. Det dreier seg om hvordan forståelser av likheter og forskjeller, som språk, symboler og livsformer forhandles lokalt og i hverdagslivet, og hvilken plass de kvinnelige nykommere vil få og tilkjempe seg etter hvert.

Denne nordnorske økonomiske og kulturelle kompleksiteten er stadig blitt forsket på og analysert, ikke minst fra de institusjonene vi selv representerer. Vektleggingen på storpolitikk, etnopolitikk, språk, kolonialisme, ressursspørsmål og rettigheter, er bare noen av feltene som etter hvert har tegnet nye og andre bilder av Nord-Norge og utfordret de gamle, som har tendert til å ha et nord-sør, eller sentrum-periferi perspektiv. Det aller meste av det som er gjort har imidlertid, med et par hederlige unntak5, vært nesten uten et bevisst kjønnsperspektiv. Kvinneinnvandringen fra Russland tvinger paradoksalt nok dette fram, og det er forhåpentligvis det viktigste vi kan bidra med. Altså forståelser av at kjønn ikke er noe som er gitt og uforanderlig en gang for alle, men at stereotypier må erstattes med kompleksiteter; med andre ord invitere til nye blikk på hvordan Norge til stadighet konstrueres og oppleves.

Noter:

1 Dette er et svært felt, for relativt oppdatert informasjon om Europa, se f.eks. Peter Stalker «Migration trends and Migration Policy in Europe», Inter- national Migration vol 40 (5) 2002

2 T o oversiktsbøker er; Kofman E et al 2000, Gender and International Migra- tion in Europe London, Routledge og Ehrenreich, B and A. Hochschild eds 2003 Global Woman: Nannies, Maids and Sex Workers in the New Economy London; Granta

3 Se f.eks NIKK Magasin nr 1/2002 som på en oversiktlig måte tar opp «trafficking» fra Øst Europa. Se også Britt Kramvig og Kirsten Stiens artikkel om prostitusjonen i Finnmark i samme nummeret.

4 Noen av de som har arbeidet mest med kvinners situasjon i denne delen av landet er Sissel Fredriksen, Siri Gerrard og Randi Balsvik,. For en oversikt se bla.a Balsvik R. og S. Gerrard, red 1999: «Globale Kyster», Kvinnforsk Skrifter nr 1. Universitetet i Tromsø. Også lokalt skjer det ting, Varanger Årbok 2002 har kvinner som tema, og det finnes en hel del enkeltuttredninger og hovedoppgaver om kvinner og eller kjønnsrelasjoner i Nordnorge.