Utgangspunktet for denne artikkelen er at samfunn aldri kan bli et intendert produkt, slik en bygning kan det. Nabolaget, byen eller landet kan mest fruktbart sees på som et tilfeldig sammenrasket aggregat av konsekvenser av individuelle handlinger, som hver for seg tar sikte på å oppnå noe positivt for aktøren, det være seg hushold, bedrifter eller byråkratier. Samfunnsplanlegging kan ikke være noe annet enn forsøk på å redusere innslaget av tilfeldigheter - eller mer konkret: Unngå uønskede konsekvenser av vår individuelle jakt på det gode liv.

For et halvt århundre siden hadde de fleste samfunnsinteresserte mennesker store forventninger til planlegging. Ikke bare byer og boligområder, men regioner og hele land burde kunne planlegges med tanke på maksimal rasjonalitet, slik boliger, produksjonsanlegg og bedriftsorganisasjoner ble planlagt. Noen særlig illustrative eksempler er vel kjent, som «Londonplanen»: Etter at tyskerne hadde brent nesten alt som fantes av bygninger øst for Lyngen, ble landsdelen planlagt på tegnebrettet i Frihagens departement i London, basert på det arkitektene visste om moderne fiskeri- og kommunikasjonsteknologi, og på deres forventninger til finnmarkingenes preferanser. Det betydde byer med filetfabrikker i botnen av de store fjordene, og trålere som kunne være i drift hele året.1 Vel kjent er Erik Brofoss' spissformulering: «Byer bør bygges på lan- det!», altså uavhengig av alle de økonomiske, sosiale og estetiske interessene knyttet til den gamle, sjølgrodde bygningsmassen.2

Det var meget gode grunner til denne ambisiøse optimismen. Keynes hadde vist oss veien ut av den mellomkrigskrisen som de uplanlagte økonomiske prosessene hadde brakt oss opp i. De nye samfunnsvitenskapene, som sosiologi, kriminologi og organisasjonsteori stilte liknende instrumenter i utsikt når det gjaldt å stimulere mobilitet, redusere kriminalitet og sikre produktivitetsvekst. For mange av oss som studerte på 1950-tallet var det i alle fall liten tvil om at motstanden mot alle former for samfunnsplanlegging bare skyldtes snevre økonomiske interesser som hadde profitert på det gamle, uplanlagte rotet.

Planøkonomi - et fyord?

Femti år etter er det lite igjen av denne optimismen. I dag er «planøkonomi» et fyord, assosiert med den østeuropeiske realsosialismens fiasko og slike sosialdemokratiske feilinvesteringer som Norsk Jernverk. Vi har lært at mange problemer blir lettere løst av markedet enn av planleggere i departementene, og at «muddling through» kan koste mindre og gi bedre resultat enn forsøk på å antesipere alle mulige problemer, og prøve å eliminere dem på forhånd gjennom planlegging.3

Og slike praktiske erfaringer understøttes av teoretikerne: Epistemologer fra begge halvdelene av det politiske spektrum (som Frankfurterskolen og Friedrich von Hayek) har fortalt oss hvorfor de planøkonomiske ambisjonene var urealistiske: Samfunnsplanlegging må være samfunnsvitenskap, og ingen samfunnsviter kan unngå medlemskap i samfunnet, altså samtidig å være observatør, gjenstand for studium og aktør i det som planleg-

ges. All kunnskap om samfunn, som en plan må være, er potensielt en impuls til sosial endring, men i uforutsigbar retning. Det enkleste eksemplet er at en ambisiøs plan kan stimulere og samle motstandskrefter, noe som kan kullkaste viktige premisser som planen bygger på. Og kanskje viktigst av alt: Det er prinsipielt umulig for et planleggingsorgan - selv om det var bemannet med en hær av genier med komplisert datautstyr - å antesipere alle mulige utfall av planlagte prosesser. Det er årsaken til at alle ambisiøse holistiske planer for samfunn blir nedstemt, slår feil, perverteres under marsjen, eller - i diktaturer - bare kan iverksettes gjennom ubegrenset bruk av statlig makt.4

Men selv om «historien er slutt» i den forstand at alle drømmer om alternativer til den vestlige kapitalismen er oppgitt, er mange tenkende mennesker urolige over det som skjer med våre samfunn. Selv om Hayeks kongstanke: At alle sosiale problemer vil løse seg sjøl - om bare stater hadde grunnlover som gjorde det umulig for regjeringer å søke kortsiktig popularitet hos velgerne - ennå har hegemoni i politikk og samfunnsvitenskap, kan vi høre skeptiske stemmer fra mange retninger.

Vi kan lære mye av den transatlantiske debatten om arbeidsledighet. Mange ledende amerikanske økonomer mener at den plagsomme ledigheten i Europa skyldes at minimumslønningene er altfor høye. Markedet ville eliminere ledighetsproblemet hvis bare dette nivået ble tillatt å synke til USA- nivå. (Det vil for Norges vedkommende omtrent bety fra 90 til 45 kr pr time.) Men de fleste europeiske politikere vet at den skjøre enigheten om spillereglene i politikk og økonomi beror på at det arbeiderklassen oppnådde i «sosialdemokratiets epoke» kan holdes vedlike. Et arbeidsmarked á lá USA ville sannsynligvis skape - eller forsterke tendensen til - etnisk distinkte underklasser i Europa. Og den type problemer er ikke markedet i stand til å løse. På et annet nivå har Paul Kennedy klarlagt de langsiktige konsekvensene av prosesser som i dag foregår innen og mellom viktige land, prosesser som om de får fortsette vil skape uløselige problemer. Miljøforverring er bare overskriften5

En ny renessanse?

Disse perspektivene har nok generert mer eller mindre folkelige bevegelser og motbevegelser, men hittil ser det ikke ut til at de problemer som vi kan risikere rammer våre barn og barnebarn, har ført til noen fornyet interesse for holistisk planlegging. Selve begrepet ser ut til å være diskreditert av det 20. århundres utopisme. Men mye tyder på at nettopp helhetlig planlegging kan være langt mer nødvendig nå enn det var da planlegging var oppfattet som kongeveien til en bedre verden. Men nota bene: En renessanse for samfunnsplanlegging må bygge på de negative erfaringene fra det århundret som vi nettopp har lagt bak oss.

Hayeks argumenter mot sentral planlegging er fremdeles like overbevisende: Alle forsøk på å planlegge samfunn - byer, regioner eller land - på tegnebrettet er dømt til å mislykkes, særlig på grunn av planlagte tiltaks utilsiktede virkninger. Utopier forutsetter kunnskaper som det er prinsipielt umulig å skaffe seg. Men Hayeks samtidige og bysbarn, Karl Popper, født i Wien 1902, har gitt oss håp. I likhet med Hayek tror han ikke at staten kan «skape lykke» for oss. Men i sterk kontrast til den tre år eldre laissez-faire-teoretikeren mente han at staten både kan og bør forhindre ulykke, altså forhindre tilstander som et stort flertall av oss vurderer som uheldige. Han bygger også på moderne kunnskapslære: «Nye tiltak for lykke er teoretiske, uvirkelige ting, som vi vanskelig kan ha noen begrunnet mening om. Men ulykke er med oss, her og nå, og vil være med oss langt inn i framtida: Vi kjenner den alle gjennom erfaring». Derfor mente han at «kampen mot unngåelige misærer burde være et anerkjent mål for offentlig politikk».6

Alle som har reist litt rundt i verden, bør lett kunne bli enige om at planstrategier direkte rettet mot å eliminere sult, boligmangel, epidemier og vold må kunne skape mer framgang enn strategier rettet mot abstrakte mål som maksimalt nasjonalprodukt, «sosialisme», eller kopiering av giverland. Men også vi som er borgere av rike, velorganiserte velferdsstater bør kunne ta til oss Poppers budskap: Reparasjon av det som er dårlig, og vedlikehold av det som er bra, kan være bedre metaforer for planlegging enn arkitektur og visjon.

Jeg oppfatter f.eks. Norge som et hus som for lengst er bygd, av mange generasjoner av problemløsere, på alle nivåer, men som alle hus krever det

page068img001.jpg

Et enkelt eksempel på en negativ mål- formulering for samfunnsutviklingen: her gjelder det å bevare det grønne landbruksområdet. Denne planen blir realisert dersom kommunen sier nei til alle forslag som er i strid med den. (Kilde: Miljøverndepartementet)

reparasjon og vedlikehold. «Det norske hus» står utsatt til for lekkasjer, setninger i fundamentet og soppangrep - kanskje i toppetasjen. Hvis huset fungerer godt, må spørsmålet stilles slik: Hvordan skal vi ta vare på disse gode kvalitetene? Vi i Norge er f.eks. stolt av og berømmet for små sosioøkonomiske forskjeller. Da må samfunnsplanleggere stille dette spørsmålet: Hvordan kan dette trekket ved det norske samfunnet vedlikeholdes?

Det er viktig å huske på at negative trender, eller det Popper kaller «ulykker» (miseries), stort sett er utilsiktede konsekvenser av handlinger som foretas for å fremme de handlendes legitime, og vanligvis nyttige prosjekter. Samtidig er det urimelig å vente at bedrifter, politikere og byråkratier skal ha full oversikt over alle mulige uønskede konsekvenser av det de foretar seg, og enda mindre: Anstrenge seg for å unngå dem. Og det er naturligvis nettopp dette som gjør samfunnsplanlegging nødvendig.

Kan samfunnskvaliteter måles?

En praktisk implikasjon av disse innsiktene er at mens det er vanskelig å definere «det gode samfunn» - for ikke å si måle slike positive kvaliteter - kan det være mulig å definere negative, målbare egenskaper ved samfunnet. Det var det den svenske sosiologen Sten Johansson gjorde, da han på 1970- tallet påtok seg å måle «levnadsnivået» i vårt naboland. Etter en grundig gjennomgang av muligheten for å bruke positive velferdsindikatorer, så vel i monetære som subjektive termer, konkluderer han med å vise til de opplagte fordelene ved å definere og måle negative samfunnskvaliteter: «Om det är svårt att på något allmängiltigt sätt tala om vad som skulle vara den 'perfekta' bostaden, så är det däremot inte särskilt svårt att ange vilka enheter i det nuvarande bostandsbeståndet i Sverige, som inte uppfyller vissa allmänt accepterade krav Om det är svårt att karaktärisera det 'idealiska' arbetet är det däremot inte särskilt svårt att ange faktorer som allmänt betraktas som negativa inslag i arbetssituationen.»

Ettersom formålet med Johanssons prosjekt var å utvikle et mer pålitelig grunnlag for velferdspolitikk, ser vi lett fordelen med å konsentrere oppmerksomheten om de negative sidene: Det blir langt lettere å lokalisere handlingsmuligheter. Jeg tror også at politikere som aldri kan bli enige om hvordan «det gode samfunn» burde være, langt lettere kunne bli enige om hvilke objektive onder som ressurser burde settes inn for å eliminere. Venstre- og høyreorienterte folk kan, nesten per definisjon, vanskelig enes om hvordan samfunnet skal se ut, mens mulighetene er større for at de kunne bli enige om hvilke spesifiserte, empiriske påvisbare onder som det var viktigst å eliminere.

Ikke-utopisk planlegging

Om vi avstår fra å formulere mål for samfunnsutviklinga i positive termer, slik arkitekten gjør når han fastlegger sluttproduktet av byggeprosessen, og

page069img001.jpg

Et enkelt eksempel på en positiv mål- formulering for samfunnsutviklingen: her gjelder det å skape innhold i et industriområde. Denne planen vil bare bli realisert dersom svært mange aktører som planleggerne ikke har noen kontroll over, tar de positive beslutninger som planen forutsetter. (Kilde: Miljøverndepartementet)

begrenser oss til vedlikehold og reparasjon av samfunnet, slik doktoren definerer sin rolle overfor pasienten, kan vi få nye muligheter til å forme det framtidige samfunnet. Det betyr at vi renonserer på den ambisjon å skape idealsamfunn, og setter kreftene inn på å forhindre klart uheldige tilstander. Målet er altså negativt formulert - analogt med at doktoren konsentrerer seg om å helbrede pasienten, eller forteller henne hvordan hun kan unngå visse framtidige helseproblemer, mens strevet etter positive goder (lykken) overlates til individet.

I 1995 ga jeg ut ei lita bok der jeg prøvde å summere opp lærdommer fra mange forsøk på ambisiøs planlegging (som forskjellige Nord-Norgeplaner), egen politisk deltakelse og forsøk på å forstå politiske prosesser.7

I Dit vi ikke vil redegjør jeg for de kunnskapsteoretiske årsakene til at planlegging mot positive mål så ofte slår feil, og prøver å skissere en alternativ måte å tenke på. For alt tyder på at helhetlig samfunnsplanlegging er mer nødvendig nå enn det har vært før - også i vårt land.

Hva slags faglige ferdigheter trenger samfunnsplanleggeren? Slik jeg ser det, er det kompetanse til å finne ut hvordan de skapes, oppstår eller utvikles (genereres), de problematiske tilstander som planen tar sikte på å unngå eller eliminere. Den viktigste faglige innsatsen består i å studere og beskrive de prosessene som uønskede forhold stort sett er «biprodukter» av, altså uønskede konsekvenser av beslutninger som i og for seg kan ha gode og legitime formål. Samfunnsplanlegging forutsetter prosessanalyse. Ungdomsledighet, kriminalitet, forurensning og etniske konflikter genereres av prosesser som kan analyseres, og beskrives ved hjelp av kategorier som inneholder handlingsmuligheter.8

Slike prosesser kan begrepsfestes som kjeder av beslutninger som aktører prøver å realisere sine prosjekter gjennom. Prinsipielt vil aktøren, for å nærme seg sitt mål, velge fra en liste over mulige virkemidler. Om vi finner at nr. 1 på hans liste bidrar til det problemet som vi vil redusere, ville det være å ønske at han valgte nr. 2, som ikke har slike virkninger. Om han gjør det, behøver han ikke å gi opp sitt prosjekt, eller velge andre mål for sin virksomhet.

Autoritær planlegging betyr: Du skal gjøre det vi har bestemt, for det bidrar til de positive mål som er formulert for samfunnet! Demokratisk eller «liberal» planlegging innebærer en annen beskjed til aktøren: Fortsett med å forfølge de mål som du har satt deg! Men vi må nok dessverre forby eller bestikke deg til å velge et annet middel enn det du ideelt ville foretrekke, for å redusere problemproduksjonen i samfunnet.

Et enkelt eksempel

Mange gradvis utviklede samfunnsproblemer likner sterkt på det som skjer med visse innsjøer: Forskjellige aktørers daglige strev med sine gardsbruk, fabrikker og klesvasker, helt nødvendige virksomheter som alle bidrar til vår velferd og velstand, har også ionetilførsel til innsjøen som uplanlagt og uønsket konsekvens. Miljømyndighetene følger med i hva som skjer med sjøen, og legger fram håndfaste data som viser når fisken vil begynne å dø, når grønnalgene overtar, og når helserådet må forby bading. Kommunestyret diskuterer situasjonen, og bestemmer seg for det mål å stoppe veksten i ionekonsentrasjon.

Prosessanalysen avdekker valgsituasjonene til de aktørgrupper som bidrar til problemet: Det kan være bønder som ensilerer og gjødsler på måter som innebærer avrenning til sjøen, fabrikker som slipper ut skyllevann, eller hushold som bruker fosforholdige vaskemidler. Analysen viser at noen av de som bidrar mest, kunne velge litt andre metoder, felle ut salter i skyllevannet eller bruke andre, bare litt mindre attraktive vaskemidler.

I dette enkle eksemplet på planlegging kunne altså virkemidlene bli litt omlegging av subsidiene til jordbruket, forbud mot visse vaskemidler og et program for omlegging av industrielle prosesser i noen fabrikker - eller subsidiert omlokalisering. Men en forutsetning for gjennomføring av en slik plan er sjølsagt at den utvikles gjennom en politisk prosess som skaper konsensus om den, at folk flest ser sammenhengen mellom den måten de løser dagliglivets problemer på, og f.eks. miljøkvaliteter som alle verdsetter høyt. I dette tilfelle burde det være enkelt, men det er det jo ikke alltid.

Når jeg har valgt dette eksemplet, er det også for å få fram at denne måten å tenke planlegging på jo ikke er ny.9 På visse områder har den vært praktisert lenge. Men jeg skal prøve å vise at den kan anvendes også for mer kompliserte problemer.

Byfattigdommen

De uønskede endringene i innsjøen er konsekvenser av handlinger som har hatt helt andre intensjoner: Produsere melk eller medisiner, lagre gjødsel eller vaske sengetøy. Slik er det også med samfunnsproblemer som byfattigdommen. Den må vi også se på som en uplanlagt konsekvens av prosjekter som ikke har byfattigdom som etterstrebelsesverdig mål.

På samme måten som i forrige eksempel kan byfattigdommen være generert gjennom svært forskjellige, analytisk isolerbare prosesser, som ikke kan spesifiseres innen rammen av denne korte artikkelen. Men det kan være nok å nevne at når en person i Oslo som 1) tjener under 100 kroner timen (i år 2000), 2) har forsørgelsesbyrde som den eneste med inntekt i husholdet og 3) må betale markedsleie for bolig, er vedkommende definitivt fattig.

Av dette kan vi lett avlede noen interessante prosesser. For det første på arbeidsmarkedet: Hvordan vedlikeholdes det markedsforholdet som resulterer i et lønnsnivå som en enslig forsørger ikke kan leve av? For det andre: Hvordan genereres hushold med flere inntektstakere? For det tredje på boligmarkedet: Hvordan skapes og vedlikeholdes et pris- og leienivå som gjør dette markedet nesten utilgjengelig for store deler av den tjenesteytende klassen som et moderne bysamfunn ikke kan klare seg uten?

Formålet med analysen av slike prosesser må være å finne variable som ansvarlige myndigheter kan gjøre noe med, altså lokalisere handlingsmuligheter. Vi ser lett at dersom offentlige etater bidrar til å skaffe arbeidskraft til jobber som en ikke kan leve av, er det myndighetene som hjelper til med å vedlikeholde fattigdom. Større knapphet på slik arbeidskraft kan derfor bidra til å løse det prioriterte problemet. Derimot kan det tenkes at myndighetene ikke har noen mulighet for å stimulere til dannelse av større hushold, uten at enslige rammes. Da avdekker ikke prosessanalysen noen virkemidler. Det kan derimot en grundig analyse av boligproduksjonen gjøre, om f.eks. kommunen kan bruke sin makt som arealplanlegger og tomteeier til å kreve bygging av boliger for låginntektsgrupper.

I et tidligere arbeid har jeg vist hvordan valg av inntektsoverføringssystem kan bidra til å vedlikeholde slike problemer: Norske arbeidsledige får a-trygd, som ikke varierer med kostnadsnivået på bostedet. Innvandrere uten arbeidsinntekter får sosialhjelp, som varierer med deres faktiske boutgifter. De har altså, i motsetning til de arbeidsledige, ingenting å tape på å lokalisere seg i større byer, noe som rimeligvis også er et bidrag til vedlikeholdet av byfattigdommen.10

Nå vil vel noen spørre: Er dette planlegging? Om det ikke er det, så burde det bli det! Samfunnsplanlegging er først og fremst kunnskapsproduksjon, det vil si å gjøre viktige sammenhenger, årsaks- kjeder og handlingsmuligheter synlige og tydelige. Det må heller ikke stikkes under stol at mange sterke og viktige interesser i samfunnet er lite interessert i at utilsiktede konsekvenser av deres prosjekter avdekkes, og at planlegging nettopp må være allmennhetens mulighet til å sikre seg - ikke mot at slike aktører oppnår sine mål, men mot at de oppnås ved hjelp av midler som gjør livet vanskeligere for folk flest.

Analysen av prosesser som bidrar til byfattigdom - som vi lett kan bli enige om å bekjempe - tvinger oss til å produsere kunnskap som kan endre den nasjonale diskursen, «vår store samtale», og dermed bidra til et bedre framtidig samfunn.

Samfunnsplanlegging, frihet og privat initiativ

Vår nære historie har altså gjort «samfunnsplanlegging» til et suspekt begrep, enten vi nå assosierer ordet med «totalitær» eller «virkningsløs». Det er derfor nødvendig å vise at «negativ» planlegging, i kontrast til positiv, er fullt forenlig med økonomisk frihet og profittsøkende privat initiativ.

De myndighetsinngrep som forutsettes pålegger ikke private aktører å forfølge samfunnets eller fellesskapets overordnede, kollektive mål. Offentlig makt begrenses til bruken av positive eller negative sanksjoner mot noen av de midlene som private aktører kan ta i bruk for å oppnå sine, fritt valgte mål.

Dette er langt fra noe radikalt nytt og uprøvd plankonsept, men langt på vei det som faktisk er i bruk i moderne demokratier. Det enkleste eksemplet er «soning», altså forbud mot å foreta seg visse ting, som bygging, innafor visse områder. Og i alle fall i Vest-Europa handler finansministere som om de tenkte slik: Jeg har ingen «plan», eller positiv definisjon av det samfunnet som regjeringen gjerne vil hjelpe til å skape. La folk følge sine egne preferanser! Men jeg vil definitivt ikke ha et samfunn med høyere inflasjon enn våre konkurrenter, og vil gjøre det som er nødvendig for å oppnå dette!

Det er denne type planleggingstenking som jeg tror kan generaliseres og gjøres gjeldende også på andre områder. For å fortsette med inflasjonseksemplet: De sentrale myndighetene har sammenliknet forskjellige uheldige tilstander som kan ramme landet, og bestemt seg for å prioritere inflasjonsfaren. De har spesifisert de forskjellige prosessene som genererer inflasjon, og på dette grunnlaget valgt virkemidler, med best mulig oversikt over implikasjonene av å bruke dem.

At denne modellen blir praktisert i mange land, med rimelig akseptable resultater, må tyde på at slik planlegging er mulig innafor land som kombinerer økonomisk frihet med politisk demokrati. Men det betyr ikke at «negative» planer ikke vil endre maktforhold om de blir satt ut i livet. Det vil vi kunne se om vi går litt nærmere inn på inflasjonseksemplet.

«Å unngå inflasjon» ser ut til å være et realistisk mål. Men hvordan er det valgt ut i konkurranse med andre realistiske negative mål som f.eks. det å unngå arbeidsledighet, nullvekst i kriminalitet eller skader på miljøet? Har de konkurrerende partiene formulert sine prioriteter i bindende programmer, slik at velgerne kan være sikre på at de i posisjon vil arbeide i samsvar med våre preferanser? Mye tyder på at den demokratiske prosessen ville fungere bedre om spesifiserte negative mål ble gjort til eksplisitte temaer i den politiske diskursen.

Perspektiver

Noen ganger kan små endringer eller hendelser - som skuddet i Sarajevo - utløse store samlete konsekvenser, som kan være både ønskede og uønskede. Hannah Arendt har vist oss «ondskapens banalitet»: Risikoen for infanteritjeneste på Østfronten var nok til å gjøre tyske fangevoktere til ivrige deltakere i Eichmanns prosjekt. Hvis vi kan bli enige om å konsentrere våre krefter om å unngå de verste scenariene, som framveksten av en ny underklasse i land som Norge eller miljøødeleggelsen i våre byer, så kan vi finne ut at slike planer kan innebære svært små ubehageligheter for de fleste. Et enkelt eksempel: En verden der par får to barn, fra 30-års alderen og oppover, kan se drastisk annerledes ut enn en verden der paret begynner i 20-års alderen og får fem. Denne endringen har foregått i mange land uten at vi har opplevd det som en stor, smertefull og heroisk innsats. Jeg er overbevist om at prosessplanlegging av den type som jeg har prøvd å illustrere, kan være en av mange mulige veier til «a sustainable world», altså samfunn som kan vedlikeholdes.

Det 20. århundres forsøk på å bygge samfunn «etter tegning», altså styrt av en forestilling om hva slags ferdigbygd samfunn vi gjerne ville leve i, er definitivt diskreditert. Men alternativet er ikke bare kortsiktig, opportunistisk tilpasning som innebærer at de sterkeste får sine interesser prioritert. Demokratiet har ubrukte muligheter, men det forutsetter en politisk debatt av en langt annen kvalitet enn det vi i dag opplever i vårt land. Å rette oppmerksomheten på hvordan destruktive prosesser kan kontrolleres, vil nettopp kunne vitalisere den offentlige diskusjonen som er selve livsprosessen i et demokratisk samfunn.11

For å summere opp: For meg betyr planlegging at vi analyserer de prosesser som hindrer oss i å realisere våre viktigste felles verdier, og lokaliserer de begrensete muligheter som finnes for å endre retningen på slike prosesser.

Med litt andre ord: Realistisk planlegging for framtida innebærer at vi 1) er i stand til å bli enige om hva slags tilstander eller utviklingstrender det er viktigst å unngå, 2) at vi analyserer de spesifikke prosessene som genererer disse uønskede tilstandene, og 3) er i stand til å sette i verk taktiske programmer for å modifisere disse prosessene - gjerne marginalt, men nok til å unngå å komme «dit vi ikke vil».

Kan en strategi bygd på slike prinsipper gi oss en bedre kollektiv kontroll med det samfunn som våre barn og barnebarn skal leve i?

Noter:

1 De forskjellige Nord-Norgeplanene er sammenliknet i mitt bidrag til N. Veggeland (red): Forvaltning av regionene. Londonplanen også i Hauglid, Jensen og Westrheim: Til befolkningen! Univer- sitetsforlaget 1985

2 Erik Brofoss: «Bosetting og lokaliseringspolitikk» i Byen og samfunnet, Pax 1966

3 Charles Lindblom: «The science of muddling through» i A. Faludi (red): A reader in planning theory, Oxford 1973

4 En enkel framstilling av Hayeks bidrag finnes i P. Stein: Att läsa Hayek, Timbro 1985.

5 Paul Kennedy: Preparing for the 21st century. Harper-Collins 1993.

6 Popper: Conjectures and refutations: The growth of scientific knowledge. Routledge 1969, s. 345 og 346, min oversettelse.

7 Ottar Brox: Dit vi ikke vil. Exil 1995

8 Kap. 4 i min Praktisk samfunns- vitenskap, Universitetsforlagets metodebibliotek 1995, er en enkel innføring i prosessanalyse.

9 Eksemplet er inspirert av Mjøs- aksjonen, rapportert i A, Hallén: Mjøs- aksjonen 1977-1980, NIBR-rapport 1981-12

10 Se min artikkel «Hvordan påvirker offentlige overføringer fordelinga av innvandrere i Norge?» i boka tett eller spredt?, som jeg redigerte. Tano 1997.

11 Om dette handler min bok Vår kol- lektive dårskap: Hvordan perverteres den offentlige norske samtalen?, som kommer på Pax høsten 2003.