Tallet på fritidsboliger i Norge har nesten doblet seg siden 1970 og har nå passert 360.000. De siste årene har tilveksten ligget på over 4.000 hytter årlig. Drivkraften for hyttebyggingen er først og fremst at nordmenn fortsatt ønsker seg egen hytte og at de også har råd til anskaffelse. Mange skaffer seg en hytte nr. to eller en hytte som bolig nr. to, kanskje med tanker om permanent bosetting på sikt. Nye konsepter i form av utleie- eller time-share hytter er blitt en viktig del av hyttevirkeligheten. Det er særlig ved turiststedene vi best kan se den nye hyttestilen vokse fram: Felt med luksuriøse hytter tett på alpinbakker. Disse utgjør noe nytt i forhold til den tradisjonelle og enkle norske hytta på fjellet.

Ikke bare reiselivsnæringen, men også mange kommuner er aktive pådrivere når det gjelder hyttebygging. De ser dette som en styrking av bosettingen og kommuneøkonomien. Det er da heller ikke tvil om at de lokaløkonomiske ringvirkningene av hyttebygging og hytteturisme er betydelige for mange kommuner, stort sett i positiv forstand. Men hvis tendensen til at folk oppholder seg stadig mer på hyttene sine fortsetter, eventuelt i retning av semipermanent bosetting, kan det føre til større etterspørsel etter kommunale tjenester fra hyttefolkets side, uten at hyttekommunene får en tilsvarende kompensasjon gjennom skatter og overføringer.

PLAN har i dette nummeret sett nærmere på det nye fritidssamfunnet. Både i form av en stadig økende hyttebygging og i form av bruk av utmark og kulturlandskap til arealkrevende fritidsaktiviteter som golf og snøscooterkjøring. Mens et tidligere nummer av bladet (PLAN 2/2001) tok for seg kystsonen, handler denne utgaven hovedsakelig om innlandet og fjellområdene.

Bygging av hytter i utmark utgjør et stort og irreversibelt inngrep i naturen. Nye hyttefelt legger ofte beslag på omfattende arealer og fører med seg mye trafikk. En økende konsentrasjon av hytter og fortetting av eksisterende hyttefelt i fjellet, kan også skape tilsvarende problemer i forhold til folks fritidsbruk som i den sørnorske kystsonen. Her har allmennhetens ønske om tilgang til sjøen lenge vært i konflikt med bruken av og delvis plasseringen av private hytter og fritidshus.

Langt på vei er hyttebyggingen underlagt lokal styring forankret i plan- og bygningsloven. Gjennom PBL kan kommunene stille detaljerte krav til utforming og plassering av hytter, noe som også gjøres i stor grad. Likevel bygges det på måter som mange oppfatter som provoserende i forhold til byggeskikk og stedstilpasning. Årsakene kan være flere, blant annet uklare retningslinjer for bygging av hytter, mangel på kapasitet i de kommunale planetatene og bruk av dispensasjoner for å «tekkes» viktige eller ressurssterke utbyggere.

Miljøverndepartementet holder nå på å utarbeide en vegleder om fritidsbebyggelse. Foruten en gjennomgang av plansystem og gode planrutiner, skal veglederen ta opp temaer som gjerder, beiting, fortetting, hyttestørrelser, estetikk, teknisk infrastruktur, landskapstilpasning, bevaring av fellesarealer osv.

Så får vi håpe at departementets arbeid kan føre til en mer langsiktig, helhetlig hytteplanlegging, med høyere kvalitet både på bygninger og anlegg.

Jens Fredrik NystadRedaktør