Røyne Kyllingstad kritiserte i forrige nummer av PLAN Nina Gunnerud Berg («Mennesker og steder», PLAN 3/2002) og undertegnede («Sosiokulturelle stedsanalyser», PLAN 4-5/2002) for å operere med steder som egentlig ikke finnes, og for å glemme «at ethvert sted, både begrepsmessig og i praktisk funksjon har sin klare forankring i naturgeografien». Han beskylder oss for å trekke stedet inn i «de sosiale relasjonenes dunkle mørke» og konkluderer med at vi snevrer stedsbegrepet inn til det meningsløse og abstraherer det til det ubrukelige.

Det er bra med debatt, og jeg er ikke uenig med Kyllingstad når han peker på at topografi, geologi og klima har betydning. Et fiskevær ligger ikke der det ligger uten naturgeografisk grunn. Men han går for langt i å tilskrive naturen betydning. Jeg synes ikke argumentene hans er holdbare, og de springer ut av et tankegods jeg trodde var tilbakelagt, eller gjengrodd. Hvis det er noe som fordunkler, så er det forenklede forestillinger om hvordan steder er et resultat av deres «naturgitte virkelighet». Da jeg leste Kyllingstads innlegg, kom jeg til å huske på arkitekten som presenterte et byutviklingsprosjekt på en konferanse jeg var på sist høst, som sa at stedet var definert av geologien, eller av strøksretningen. Den elegante tanken var at bygningsmassens form, altså «stedet», skulle forsterke Oslo-geologiens strøksretning. For den som ikke ser verden fra et flyfoto eller temakart, men befinner seg på bakkenivå, er det vanskelig å få øye på denne strøksretningen, med mindre man har grunnfag i geologi og står på et svaberg og sikter blikket inn mot et annet, samtidig som man har himmelretningene i tankene. Og hvis man skulle være så heldig å ha forutsetninger for å oppdage denne sammenhengen, kan man ikke forvente at mange andre gjør det. Jeg kan ikke forstå at denne stedsforståelsen er allmenn. Den må vel snarere være subkulturell.

Kyllingstad gjør det til et poeng at vi og andre stedsanalytikere avskjærer oss «all fornuftig kommunikasjon med lokaliteten sted», som altså etter hans oppfatning i stor grad er et naturgeografisk fenomen. En ting er at jeg ikke forstår hvordan man kan kommunisere med naturgrunnlaget, en annen ting er at det relasjonelle stedsbegrepet nettopp handler om kommunikasjon. Problemstillingen her er jo hvordan steder blir til gjennom menneskers aktiviteter i landskapet (enten det har et ruralt eller urbant preg), og hvordan de kommuniserer seg i mellom om erfaringene de gjør seg. Kyllingstad skriver også at steder er steder selv om ikke folk bor der, at folk kan ha stedstilhørighet til ubebodde steder og at ubebodde områder må forstås som steder i planleggingsøyemed. Han har misforstått vår teoretisering av hva steder er i sosial og samfunnsmessig forstand hvis han mener at steder konstrueres sosialt kun av dem som bor der. Selv om et sted er ubebodd, er det ikke ubeglodd. Ubebodd eller ikke, noe er ikke et sted, i sosial og kulturell forstand, før noen har tenkt på og eventuelt fortalt noen andre om sine stedlige erfaringer.

I motsetning til det Kyllingstad ser ut til å tro,

Det nedlagte fiskeværet Nyksund i Vesterålen. Foto: Samfoto

tror ikke jeg at Tarjei Vesaas i sin «granskogspoesi» har ment at mennesker hører til et sted fordi de har en instinktiv og pre-sosial tilknytning til naturgeografien, men fordi den omtalte granskogen er et minnenes landskap for dem som har vokst opp der. Og hva er det som gjør at noe blir til minnespor i hukommelsen? Jo, det kan være skiturene med far, eller mange års skogsarbeid; altså sosiale handlinger og opplevelser. Dette blir til kultur når folk snakker om sine individuelle granskogsopplevelser og det vokser fram et meningsfelleskap, en granskogsdiskurs.

Det folkelige stedsbegrepet er ikke, som Kyllingstad hevder, synonymt med stedets «objektive natur», og jeg tviler på at folk flest tenker på steder på en måte som kan koordinatfestes, slik han hevder er vanlig i talespråket. Stedet er resultat av sosiale og kulturelle prosesser, og folk tenker på steder ut i fra sine egne og andres stedlige erfaringer. Hvorfor måtte Per være på Bufast all sin dag? Ikke fordi han følte en mystisk tilknytning til naturen og gårdstomtens målebrev, men fordi de sosiale strukturene nærmest tvang ham til det. Det betyr selvfølgelig ikke at koordinatfesting og presis utstikking av kloakkledninger ikke er viktige ting, de praktisk-tekniske sidene ved vår (sen)moderne hverdag lar seg knapt nok gjennomføre uten presis geografisk stedfesting, men stedstilhørigheten går sjelden veien om teodolitten.

Kyllingstad avslutter med en analogi som er mer egnet til å underminere hans egen argumentasjon enn å sprenge bort «vår» stedsteori. Han beskylder oss og «tidens urbanister» for å kutte ut bonden og satse på kokken, fordi det er han som skaffer oss maten. Men skal man forstå hvorfor maten smaker og hva det er man egentlig liker, noe som vel ikke er uvesentlig selv for den mest innbitte «ruralist», er det ikke nok å vite når potetene ble plukket opp av naturgeografien. De fleste vil nok være vel så opptatt av om potetene er kokt, gratinerte eller friterte, med eller uten rifler. Kyllingstad legger sin egen ubehandlede potet på sølvfat når han sier at Gunnerud Berg og undertegnede er blant dem som innsnevrer begrepet sted til det meningsløse, for hvor mye mer mangfoldig blir ikke potetens meningsinnhold etter å ha blitt utsatt for ulike typer kulinarisk raffinement?