Norsk bolig- og byplanhistorie de siste 30 årene må forstås i forhold til de politiske, økonomiske og teknologiske endringsprosessene som har preget det norske samfunnet. Gradvis er planleggingsinstitusjonen blitt brutt ned etter hvert som markedsøkonomien har erstattet planøkonomien. Norsk offentlig planlegging har imidlertid ennå ikke blitt omstilt til en ny ansvarlig rolle.

Jeg skal i denne artikkelen reflektere omkring «idealer i norsk bolig- og byplanlegging de siste tiårene», men jeg vil gjerne presisere tittelen noe før jeg begynner.

Begrepet «idealer» peker mot det intenderte resultatet, i retning av hva man vil oppnå. Byplanhistorie diskuteres best om man velger en bredere innfallsvinkel og ser sammenhengen mellom på den ene siden samfunnsmessige problemstillinger og hvordan de blir oppfattet, og på den andre siden planleggingens funksjon i samfunnet og hva man intenderer å oppnå gjennom planlegging. Innfallsvinkelen er altså bred; prosessuelle idealer og fysiske idealer sees i sammenheng, og betraktnings- måten er relevant både for de fysiske omgivelsene som sådan og for de samfunnsmessige behovene som disse omgivelsene skal uttrykke og være redskaper for å tilfredsstille.

Med denne innfallsvinkelen må all norsk fysisk planlegging de siste tiårene sees i forhold til den politiske, økonomiske og teknologiske endrings- prosessen som gradvis har funnet sted fra 1970- tallet og framover. Norsk fysisk planlegging hadde til de grader vært en integrert del av planøkonomien. Bygningsloven av 1965 satte ut i livet et fagsyn som delvis hadde preget byplanlegging helt fra 1920-tallet og framover. Gradvis var det bygget opp en praksis, et sett av institusjoner, et lovverk som gav rammer og en sedvane for hvordan forholdet mellom planlegging som faglig aktivitet og som politikk skulle praktiseres. Gradvis brytes planleggingsinstitusjonen ned etter hvert som markeds- økonomi erstatter planøkonomi og landet blir preget av ny politisk praksis. Norsk byplanhistorie de siste 30 årene må forstås i forhold til denne endringsprosessen, og norsk offentlig planlegging har ennå ikke blitt omstilt til en ny ansvarlig rolle.

Det faktum at samfunnet er inne i en historisk periode med egne teknologiske, politiske og organisatoriske trekk må danne basis for en ny planleggingspraksis. Karaktertrekkene ved det samfunnet som nå vokser fram har i Norge først blitt tydelige det siste tiåret og kommer klarest til uttrykk i de større byene. Den tunge storbyveksten må vi tilbake til 1890-årene for å finne maken til her i landet, og veksten både drives fram av og kommer til uttrykk i næringsendringer og endringer i livsform. Da Norges forskningsråd endelig lanserte sitt program for byforskning - «Byutvikling - drivkrefter og planleggingsutfordringer» - fant man det nødvendig å bruke hovedtyngden av ressursene i programmet til å kartlegge og forstå de omfattende, uoversiktlige og delvis motstridende transformasjonsprosessene som finner sted i dag. Den nære historien er nå mer interessant enn den fjerne dersom man skal hente kunnskap for å utvikle ny praksis.

I denne artikkelen har jeg valgt å la historien

page005img001.jpg

Den nye bymessige geografien - bymønsteret omkring Milano. Fra «Casabella».

bare være ti år gammel. Historien leder fram til nye faglige ståsteder som blir belyst ved hjelp av ti stikkord. Hvert av stikkordene kan den rette person skrive en hel bok om.

1. Den nye bymessige geografien

«Byregion» er selvsagt verken som foreteelse eller begrep noe nytt. Tor Fredrik Rasmussens arbeider om arbeidsreiser, storbyutvikling og den regionale konsentrasjonen i bosettingsmønsteret ble gjennomført allerede på slutten av 1960-årene. Styring av byvekst innenfor et regionalt geografisk rom var et mål for planlegging etter Bygningsloven av 1965. I diskusjonen av vestlige storbyer har en helt fra Lewis Mumfords tid skilt mellom den tradisjonelle byen og det vide «metropolitan area». EUs regionalpolitikk har vist større interesse for regionale befolkningskonsentrasjoner enn for de tette, historiske bydannelsene.

Sett som morfologi i det geografiske rom er de norske byregionene et resultat av planlegging. Ikke i den forstand at utviklingen har vært preget av helhetstenking eller av ønsker om å forme arealbruk og sammenbindende strukturer i byregionen etter forhåndsbestemte modeller. Snarere er regionene en aggregering av enkeltkommunenes arealpolitikk, av velplanlagte statlige tiltak og av godkjente enkeltprosjekter med solid markedsforankring. Asker eller Skedsmo kommunes utbyggingspolitikk har vært fornuftig dersom den sees som uttrykk for ønske om suboptimalisering av egne konkurransefortrinn. Intet tiltak i Norgeshistorien har målt i årsverk har vært så velplanlagt som Gardermoen-utbyggingen. Kjøpesenterlokaliseringer har fulgt etter meget profesjonelle markedsvurderinger.

Denne typen byregioner kan ikke lenger forstås bare som pendlingsomland eller som en bykjerne med konsentriske ringer av bebyggelse og tetthet som reduseres med avstanden til kjernen. Regionene har en langt høyere funksjonell kompleksitet og inneholder områder av svært ulik arkitektonisk karakter, fra tradisjonelle byer og tettsteder, over nye og resirkulerte næringsområder, regionale attraksjoner og knutepunkter, til pur natur. Optimal mobilitet er den absolutte forutsetning for at by- systemet skal fungere. Heller ikke dreier det seg om et særnorsk fenomen. Italienske storbyområder - betegnet som «Città Diffusa» - har mange fellestrekk med de norske, med spredt bosetting i byenes randområder, åpenhet for lokale næringsinitiativ og liberal utbyggingspolitikk. Til tross for større grad av omsorg for fysisk miljø viser også de nederlandske storbyområdene de samme kjennetegnene.

Byregionen er nå erkjent både som problem og potensial. Byveksten lokaliseres innenfor det vide regionale rommet. Det tradisjonelle avhengighetsforholdet mellom by og land kan sees med en ny vinkling. Et steds lokalisering i forhold til byregionen, i hvilken grad stedet er del av et bymessig nettverk, påvirker muligheter for og karakter av utviklingsstrategier.

I Europeisk politikk var ESDP («European Spa- tial Development Perspective») et forsøk på å styrke og styre byvekst innenfor byregioner. I norsk politikk representerer byregionen en politisk utfordring som nå er erkjent, men i liten grad forsøkt operasjonalisert. Diskusjonene om «Østlandsbyen», arbeidet med en felles areal- og utbyggingspolitikk i «Mjøsbyen», utvikling av næringsnettverk i et utvidet Oslo-område, det etablerte regionsamarbeidet mellom Stavanger og kommunene på Jæren er eksempler på at byregionen som problemstilling tas alvorlig.

Men det er fortsatt et åpent politisk spørsmål i hvilken grad man ønsker å gripe inn. En regionalt

samordnet utbyggingspolitikk blir i store deler av det politiske miljøet assosiert med gammeldags statlig styring og formynderi overfor kommunene. Utvikling av byplanlegging på dette geografiske nivået stiller både spørsmål ved hva man fornuftig kan styre og hvilke rammer politisk styring skal skje innenfor. Krever regional planlegging politiske organer med myndighetsområder som noenlunde samsvarer med regionens utstrekning, og er det viktigste tiltaket derfor endring av kommune- og fylkesgrenser? Bør fokus i stedet rettes mot å utvikle gode prosesser og institusjoner for diskusjon av enkeltprosjekter? Eller forutsetter planlegging av vern og utbygging også på et regionalt nivå at det finnes omforente modeller for framtidig virkelighet?

Politisk praksis i dag er rolig å akseptere status quo og la det Dag Østerberg beskriver som en desentralisert «grønnsakssuppe» stadig bli tilført nye næringsrike ingredienser. På statlig nivå har politikerne vært opptatt av å se byutvikling som del av regionalpolitikken, fordele veksten mellom de ulike storbyene og fremme et system av mer likeverdige bymessige knutepunkter innenfor den enkelte regionen. Kanskje tiden nå inne til å styrke i stedet for å motarbeide tendensen til konsentrasjon, og legge til rette for at veksten finner sted i et sterkt, fortettet og velplanlagt urbant sentrum.

page006img001.jpg

Fra Triennalen i Oslo 2000. Institutt for Urbanisme AHO.

2. Byen som natur og nettverk.

Den nye bymessige geografien styrker andre former for byforståelse. Metodene for stedsanalyse som ble utviklet på 1980-tallet tok utgangspunkt i at byen ble forstått som arkitektur. Byens arkitektur var avgrenset som et autonomt felt som kunne tolkes og styres for seg, og arkitekturen ble analysert enten som et historisk og samfunnsmessig betinget strukturelt system eller bedømt som estetisk opplevelse. Den faglige interessen for arkitektur som autonomt felt var en forlengelse av modernismekritikken og et uttrykk for at arkitekturfaget stilte spørsmål ved sitt fundament. Samtidig var ikke lenger byutvikling synonymt med byutvidelse, men skjedde som gjenbruk og transformasjon av allerede utbygde områder. Kontekstuell forståelse av den byen som nye prosjekter skulle passes inn i var derfor en forutsetning for å kunne bedømme prosjektene som arkitektur.

Når byen i dag sees som «natur» er den enkle tolkingen at den regionale byen i stor grad er sammensatt av kulturlandskap, ulike landskapsimpedimenter og større sammenhengende naturområder. Landskapet holder bystrukturen sammen og er derfor også «byens redning» i den forstand at byen kan betraktes som og kultiveres som landskap. Byen tolkes som et sammensatt økologisk system der analogier fra naturvitenskap belyser en ny byforståelse, og denne natur- og byforståelsen brukes både rent praktisk og symbolsk i prosjekter. Utviklingen av Emscher Park over det forurensede industrilandskapet i tyske Ruhr ble et internasjonalt forbilde for denne typen forståelse og prosjektutvikling.

På en tilsvarende måte har informasjonsteknologien fremmet ny byforståelse. Alle faser i teknologiens utvikling har preget byen, og spørsmålet er hvilke spor vår tids teknologi vil legge etter seg. Enkelte har hevdet at de fysiske strukturene vil få redusert betydning på grunn av en virtuell verden som fungerer som et substitutt. Vi vet at teknologien i høy grad påvirker lokalisering og gir inspirasjon til og nye muligheter i formgiving. Men muligens er den mest grunnleggende effekten av den digitale teknologien at den endrer vår byforståelse slik at vi leser byen på en ny måte. Ikke lenger som et hierarkisk system som funksjonelt forholder seg til en kjerne, men som et mer likeverdig nettverk. Gjerne framstilt som et retningsløst, rhizomatisk rotsystem som forer et ikke-hierarkisk sett av noder, eller knutepunkter, hver med sin egen funksjonelle profil og sitt arkitektoniske preg.

Både lesningen av byen som natur og byen som nettverk illustrerer byforståelser som i større grad vektlegger funksjonelle enn morfologiske forhold. Dette skiftet er kanskje tydeligst innenfor arkitektfaget, der byformspørsmål nå i større grad diskute-

page007img001.jpg

Ny tett by på Fornebu i Osloregionen. Institutt for Urbanisme AHO.

res med en bred estetisk og bruksmessig referanse, svært forskjellig fra 80-tallets autonome arkitekturdiskurser.

3. Urbanitet som kategori og mål

Et tredje stikkord er selvfølgelig at urbanitet har blitt et mål for planlegging. Også innenfor en norsk tradisjon, der antiurbane synspunkter har stått svært sterkt i fagmiljøene, er det nå både politisk og faglig korrekt å se det bymessige som noe etterstrebelsesverdig. Det gode liv kan nå så absolutt leves i byen. Samtidig er det utviklet en dypere forståelse av hva som historisk sett kjennetegner urbanitet.

Det bymessige er knyttet til «intensitet», tetthet i befolkning og funksjoner og intensitet i økonomisk og kulturell aktivitet. Det er kjennetegnet av «mangfold», i kulturelle, sosiale og funksjonelle strukturer og i bymessige offentlighetsformer. Byen gir plass for «den fremmede». En bydefinisjon med utgangspunkt i «bymessige» egenskaper har ikke som mål å gi klare geografiske avgrensinger, men gjør det mulig å diskutere grader av og variasjoner i urbanitet.

Definisjonen binder ikke urbanitet til arkitektoniske ordensprinsipper, til byens tradisjonelle byg- ningstyper og sammenbindende romsystem. Den komplekse sammenhengen mellom byform og sosialt innhold er fortsatt et hett faglig diskusjonstema som det er nødvendig å utdype og nyansere. Men både den faglige og markedsbestemte interessen for urbanitet dokumenteres helt udiskutabelt i prisutviklingen på boligmarkedet og i den store mengden av butviklingsprosjekter som søker å utvikle og spille på urbanitet. Tetthet framstilles nå i mange av disse prosjektene, i tråd med utviklerens økonomisk interesser, som et utvetydig og formbestemmende gode.

Det positive synet på byens kvaliteter henger sammen med endringer i livsformspreferanser. Mens «livsstil» er noe man kan kle på seg og skifte ut, betegner «livsform» hvordan vi helt grunnleggende organiserer våre liv. Endringene i livsform har trolig vært store i det norske samfunnet det siste tiåret, og den viser seg i de norske storbyene gjennom immigrasjon som har gitt byen ny etnisitet, gjennom de talløse unge urbane og den samfunnsmessige sausen de lever i, og gjennom de velstående mer enn middelaldrende som avslutter med etterfamiliær livsorganisering: «Jeg vil bo sentralt i byleilighet, selge gressklipperen, ha det lettvint, spise frokost på kafé, reise mer, tilbringe mer tid på

mine to hytter og være mer sammen med den jeg for tiden har som livsledsager». Disse livsformsendringene preger både byen og våre byidealer. Den omfattende boligbyggingen i sentrene av norske småbyer og tettsteder de siste årene er et direkte resultat av det middelaldrende segmentets nye preferanser.

4. Idealer bak fysiske transformasjon

Livsformsendringene viser seg i den fysiske transformasjonen. Ofte bare som en «ikonografisk» transformasjon, eller med andre ord ved et nytt symbolspråk uttrykt gjennom butikkenes vareutvalg og preg, i kafeenes restauranter og menyer, i ytterdører, postkasser og gardiner og i gate- og parkmøbler. I norske byer var de gamle trehusom- rådene de første som ble «gentrifisert» og opprustet med en ny ikonografi, de lot seg lettest tilpasse til en familieorientert livsform. Generelt sett har gentrifiseringen, prosessen der mer pengesterke grupper gradvise overtar et område, kommet kort i Norge. Sjøl på Grünerløkka i Oslo preges ikonografien fortsatt av byens fattigdom, av rester av gammel arbeiderkultur, av immigrantenes etniske estetikk brakt inn fra 1970-tallet og framover, og av den urbane ungdomskulturen. Samtidig manifesteres det rike, subtilt kvalitetsbevisste og minimalistisk designorienterte nye borgerskap.

page008img001.jpg

Et nytt transformert oslokart. Transformator 2000, «100.000 boliger».

Den gentrifiserte byen er det idealet som både markedet og byplanleggingen i praksis forfølger, og idealet er styrende for utbyggingsprosjekter som gradvis endrer byens bebyggelsesmønster, med andre ord den «morfologiske» transformasjonen. Den offentlige diskusjonen av prosjektene dreier seg om tetthet, byform og forholdet til den historiske byen. Høyhusdiskusjonen i Oslo kunne fått en praktisk dreining der en var enig om at visse tomter gir best bolig- og kontorutnyttelse, både samfunnsmessig og markedsmessig, ved at det bygges høyhus. I stedet er diskusjonen preget av idealer og av ideologi. Høyhusene argumenteres fram som symboler for vår tid og det naturlige bosted for vår tids urbane mennesker. De sees som en nødvendig konsekvens av økonomisk logikk knyttet til tomteverdi og utbyggingsfortjeneste. Og de fremmes som «gestalter» som skal tydeliggjøre de nye nodene og på denne måten bibringe både lesbarhet og skjønnhet mellom byens grønnkledde åser. Motstanderne argumenterer med byens egenart, den lave solhøyden som gir enorme skygger, og sammenhengen mellom godt byliv og tradisjonell byform.

«Strukturell transformasjon» innebærer at områder gjenbrukes og bygges på nytt. Dette skjer nå i stor skala for første gang i norsk byhistorie, siden brannene raserte trebyene og industrialismen valset over rønneforstedene. Denne typen utbygging skarpstiller spørsmål om byformidealer, prosessuelle idealer og rent politiske idealer som jeg skal omtale senere. Men de representerer en ny type byområder. Det dreier seg om en utbyggingsform som i Norge første gang ble demonstrert på 1980- tallet gjennom en mengde ulike prosjekter, men Aker Brygge var egentlig det eneste av prosjektene som ble gjennomført etter intensjonene. Områdene som er blitt utviklet på 1990-tallet ligger på gjenbrukte industri- og havneområder med nær tilknytning til det regionale transportsystemet. De er gjennomført med den samme typen produksjonsform både økonomisk, organisatorisk og teknisk. De bygger på programmer med mange fellestrekk og med en økende boligandel etter hvert som boligmarkedet har gitt mulighet for større avkastning, og de har en mengde fellestrekk både i arkitektoniske ordensprisnipper og i formuttrykk. Prosjektene markerer en form for «state of the art» både for kreftene som styrer byutvikling, det offentlige apparatet som skal kontrollere den og for de arkitektene som gir form til prosjektene. Aldri kommer man nærmere til å definere et dominerende hege-

page009img001.jpg

1980-tallet og den første Bjørvika- planen. Det tydeligste eksempelet på postmoderne byplanlegging i dette landet. Oslo Byplankontor m.fl.

monistisk syn på byforming i Norge i dag enn nettopp i disse prosjektene.

5. Byen som «gesamtkunstwerk» eller «samfunnsbilde»

Ny byform legitimeres ikke gjennom det man i streng forstand kan kalle teori. Form er sjelden begrunnet innenfor et større system som inneholder antagelser om hvordan forhold henger sammen slik idealene tilsier, og synspunkter på hvilke metoder som skal til for å realisere idealene. Mer vanlig kan prosjekter diskuteres som uttrykk for «ismer». En «isme» kan sees som en diskurs, et rom fylt av tekster, manifester og konseptuelle prosjekter. Diskursen gir begrunnelser for valg av form og utbres i arkitekturfaget mer gjennom forbilledlige prosjekter enn gjennom argumentasjon i tekst. «Teorien» blir med andre ord konkretisert i «fysiske idealer» som er en syntese av argumentasjon med mangesidig praktisk og teoretisk legitimering.

Slik byen som fysisk form og som sosiokulturelt uttrykk kan dekomponeres i historiske lag, gjennomgår også byformteori og byformpraksis kvalitative sprang som har utgangspunkt i nye problemformuleringer. I pressen kan det virke som om kritikken av modernistisk byform setter et nytt perspektiv på en monolittisk arkitektstand. Men faktum er at modernismekritikken preget faget gjennom hele den siste halvdelen av det forrige hundreåret. Da jeg studerte først på 1970-tallet var Venturis «Learning from Las Vegas» et sentralt byformteoretisk manifest.

Et av de første resultatene av modernismekritikken var de strukturalistiske byformprosjektene fra 1960- og 1970-tallet. De søkte å utvide det modernistiske kunnskapsgrunnlaget. Byforming dreide seg ikke bare om pragmatikk, hygiene, effektivisering og maskinestetikk. Sosiale og kulturelle forhold ble problematisert som del av kunnskapsgrunnlaget. Inspirert av strukturalistisk teori søkte arkitektene å skape grunnstrukturer som livet kunne utfolde seg innenfor og som brukeren kunne prege og videreutvikle. De første industriproduserte norske boligprosjektene (Skjetten, Risvollan og Tjensvoll) er gode illustrasjoner på disse byformidealer.

Den politiske kritikken, desentraliseringsideologien, kritikk mot sanering og støtte til bevaringstankegangen, dreide fokus i retning av lokalsamfunnsidealer og småbyens antatte trygghet, nærhet og menneskelighet. Gullik Kollandsruds bok om den norske trebyen som ble utgitt på slutten av 1970-tallet, fremmer det som er kalt et «Risørideal» i norsk planlegging: En liten og enhetlig by, satt sammen av enheter og organisasjonsprinsipper som vel kan forstås som en struktur, men innenfor en organisk og tilsynelatende «sjølgrodd» logikk.

Det postmoderne laget i byformingens historie kjennetegnes av interesse for å gjenvinne den tradisjonelle europeiske byens funksjonelle mangfold, bystruktur og typologi. Interessen for byens romstruktur og byens rom var bundet til intensjoner om å utvikle fora for sosialt liv og en bymessig offentlighet. I motsetning til å forfølge universelle løsninger forsøkte en å finne holdepunkter i det stedlige og kontekstuelle. Arkitektur ble diskutert autonomt, som form, mer eller mindre uavhengig av arkitekturens samfunnsrelevans og karakter av redskap. På sitt beste førte idealene til hederlig rekonstruksjon, på sitt verste til kolleksjoner av arkitekturhistoriske figurer, uten autentisitet og tømt for et solid meningsinnhold.

Dagens idealer i byforming kan kanskje enklest forstås gjennom en polarisert todeling. På den ene siden står ideene og praksis som kjennetegner «New Urbanism». Sammenhengen til postmoderne byformingsteorier er tydelig. Byens arkitektur blir innenfor denne «skolen» sett på som en stabil tradisjon, eller et språk som ikke endres vesentlig sjøl om samfunnet endres. «New Pragmatism», også betegnet som «den andre modernismen», har en motsatt innfallsvinkel. Samfunnsendringene betinger en ny arkitektur. Denne arkitekturen oppstår ikke som en tvilsom kulturradikal idé, men er et resultat av et samfunn som bygger på ny teknologi, endrete produksjonsbetingelser for omgivelser, andre og ofte komplekse programmer og nye betingelser for å uttrykke kulturell mening. Form er noe man finner og legitimerer gjennom undersø-

page010img001.jpg

Fra «Spillet om Tromsø». Tegning: Dahl Arkitekter.

kelse. De ulike posisjonene i forhold til OMAs vinnerprosjekt på Vestbanetomten i Oslo illustrerer til fulle de to ulike verdisystemene og betraktnings- måtene.

6. Fra ideal til strategi

Hovedtyngden av den internasjonale litteraturen om byplanlegging anvender ikke lenger begrepet «planlegging». Det har en lett stalinistisk aura omkring seg og erstattes med begreper som «Urban Governance» og «Urban Management». De overordnede styrende planene utarbeides ikke lenger, men er erstattet av prinsipielle strategiske dokumenter og forvaltningsprosedyrer som også skal sikre den offentlige saksbehandlingen av enkeltprosjekter.

Først og fremst er dette et uttrykk for at kommunene ser seg selv som bedrifter som har avgrensede oppgaver knyttet til tjenesteyting, næringsmessig innovasjon og bevaring av fellesskapets verdier. Bedrifter konkurrerer med andre bedrifter om markedet, og byer konkurrerer med andre byer om å være attraktive som investeringssted, bosted og reisemål. «Comprehensive planning» sees ikke lenger verken som ønskelig eller mulig. I stedet forsøker byene å utvikle strategier og holde en beredskap for å kunne intervenere i en mer eller mindre spontan utvikling. Inkrementalistisk beslutningstaking og konfliktløsning er nå både idealet og regelen. Prosjektet er viktigere enn planen. Det privat initierte byprosjektet sees mer som en ressurs enn som et problem. Det kan fornye og utvikle byen gjennom innovasjon og ved hjelp av den kritikken og de protestene prosjektet skaper.

I det norske systemet finnes både gode og skremmende dårlige eksempler på strategisk planlegging. «Spillet om Tromsø» gav en ramme for overordnete bydiskusjoner. Spillet fremmet strategiske posisjoner i synet på byens utvikling, ble eksemplifisert gjennom illustrerte prosjekter, mobiliserte og førte til omfattende offentlig diskusjon, var en prosess som ble gjennomført over lang tid og førte til politiske vedtak. Det man maktet å skape i Tromsø var en institusjonell ramme som den strategiske planlegginga kunne utspille seg innenfor, og som kunne framkalle nye løsninger.

7. Begivenheten og begjæret

Det sjuende stikkorden er lett inspirert av fransk filosofi. Men poenget er enkelt. Byplanlegging har søkt å følge synoptiske idealer, men fokuserer nå

page011img001.jpg

Snøhetta/Linstows prosjekt for Tjuvholmen.

i like høy grad på forhold som bryter rasjonaliteten. Hendelser får en egenverdi som overskrider den rasjonelle argumentasjonen fordi den vekker begjær. Begivenheten får på denne måten en styrende kraft.

Prosjektet for operaen i Bjørvika er et utmerket norsk eksempel på både begivenhet og begjær, men det var på ingen måte noe selvsagt at et operabygg reist omkring 2005 (og ikke i 1905) skulle vekke begjær og bli et nasjonalt symbol lenge før spaden var satt i jorda. I arkitektmiljøet i Oslo sirkulerte det underskriftslister som krevde at en plan for Bjørvika skulle utarbeides før konkurransen om operabygningen kunne holdes. Nå ligger operaen som en hvit, uskyldsren og udiskutabel tegning i en kaotisk Bjørvika-plan. Begivenheten legger premissene og prosjektet styrer i kraft av hvordan det blir forankret.

Eksemplet kan synes spesielt og sjeldent, men kanskje det representerer en regel for hvordan større byområder blir planlagt og utviklet gjennom generatorer som faste punkter innenfor et framtidig mønster som foreløpig er ubestemt.

8. Det profesjonaliserte eiendomsmarkedets logikk

Det åttende stikkordet er, sett som rammebetingelse for offentlig planlegging, kanskje det mest betyd- ningsfulle. «Real estate» i norske større byer og framfor alt i Oslo er en noenlunde sikker investering og en av de norske «fastlandsvirksomhetene» som faktisk tiltrekker seg kapital. I løpet av det siste tiåret har norsk eiendomsutvikling blitt bundet til finanskapitalen, organisert i børsnoterte selskaper og også i enkelte tilfelle knyttet sammen med entreprenørvirksomhet.

Norsk eiendomsmarked står trolig foran større grad av internasjonalt eierskap. Samtidig følger offentlige sektoretater som Jernbaneverket, Forsvaret, Statsbygg, ulike havnevesener og kommunale eiendomsselskaper politiske pålegg om å opptre med de samme økonomiske målsettingene som private aktører, og offentlig eide selskaper følger derfor også eiendomsutviklingens logikk.

Samtidig foregår eiendomsutvikling i norske storbyer nå på en svært profesjonell måte. Eiendomsutvikling er blitt et høyt oppdrevet fag også i dette landet, på linje med de europeiske og kanskje særlig de amerikanske forbildene. Praksis i dag er svært forskjellig fra hva den var for et par tiår siden da eiendomsspekulasjon var en dulgt og lett ågerpreget virksomhet, og Olav Thon et merkverdig og sjarmerende unntak. Profesjonaliseringen består i at virksomheten er målstyrt, prosjektutviklingen drives med høy faglig kvalitet og sikker juridisk og

økonomisk forankring, markedsføringen er uhyre profesjonell og eiendomsutviklerne er blant medie- og markedsføringsrådgivernes beste kunder. De kjenner den nære sammenhengen mellom medieoppslag og politisk agenda i byutviklingsdebatten.

Den profesjonaliserte eiendomsutviklingsbransjen krever en lagoppstilling, strategisk bevissthet og kunnskap om byen som offentlig forvaltning har vanskeligheter for å stille opp med.

Hvordan planlegging skjer med bakgrunn i eiendomsutviklingens logikk kan illustreres med Tjuvholmen-prosjektet i Oslo. Også fordi initiativtakeren her var en offentlig aktør drevet fram av behov for egne inntekter. Oslo Havnevesen var selger av arealene og målet var å skaffe midler til havneutbygging øst i byen. Konkurransen om hvem som skulle få utbyggerrettighetene hadde et løst program og vurderingsgrunnlaget var en blanding av kvalitet i byform, villighet til å investere i bymessige fellesfunksjoner og tomtepris. Den styrte markedsføringen av prosjektet overgikk alt hva man har opplevd i arkitektur- og byutviklingsspørsmål i hovedstaden.

page012img001.jpg
Bærekraftig gjenbruk et av vinnerprosjektene for byutvikling på gamle anleggsområder ved det skinnegående kollektivnettet på Jæren. Plan for Jåttavågen. Ark. Lund/Hagem.

Sett som isolert fenomen kan Tjuvholmenprosessen foreløpig sees som en suksesshistorie der det offentlige stiller krav og privat sektor strekker seg innovativt for å vinne. Men prosjektet mister sin basis dersom vi sammenholder det med byens manglende byutviklingsstrategi. Det hevdes at Oslo har valgt en «Fjordbystrategi», men det dreier seg i realiteten kun om en konstatering av at store havne-, jernbane- og industriområder langs sjøen blir ledige for utbygging. Arealene kan dekke Oslos utbyggingsbehov i tiår framover. Dersom man supplerer med gamle industri- og transportområder andre steder i byen, arealer som kan fortettes innenfor bygrensen og utbyggingspotensialet i nabokommunene har Oslo mengder av mulige utbyggingsarealer. Innenfor «Fjordbyen» foreligger ingen prioritering av utbyggingsrekkefølge, ingen overordnet idé om hvordan ulike programmer skal bli lokalisert, og planleggingen av offentlige investeringer er begrenset til gjennomføringen av senketunnelprosjektet under Bjørvika/Bispevika. Heller ikke er det tatt stilling til hvor framtidig havnevirksomhet omkring Oslofjorden skal ha sitt tyngdepunkt.

Eiendomsutviklingens logikk er ikke problematisk i seg selv, men blir et problem dersom de nødvendige politiske og strategiske beslutningene ikke er tatt. Faglig sett er det en merkverdighet at Tjuvholmen ikke brukes som det store fjordrettede friområdet for en tett framtidig bydel på Filipstad, men denne sammenhengen er i utviklingen av Tjuvholmen unndratt problematisering. Det er heller ikke i byens interesse at byplanen for Bjørvika/ Bispevika i stor grad er bestemt av eiendomsgrenser og utviklernes behov for hurtig å realisere sitt inntektspotensial. Mangelen på klarhet i utbyggingsrekkefølge kommer til å lede til halvferdige og dårlige områder i tiår framover.

9. Bærende løsninger?

Gjennom hele 1990-tallet har bærekraft vært politisk prioritert og dominert det offentlige symbolspråket. Spørsmålet er i hvilken grad og på hvilken måte dette har påvirket dagsorden, problemoppfatning, idealer og praksis i byplanlegging.

Idealet om gjenbruk har fått gjennomslag helt ned til hvordan bygningsmaterialer fra riving blir tatt hånd om og om resirkulert. På samme måte er målet om energisparing i ferd med å bli et viktig formingspremiss i prosjektering av bygninger og anlegg. Bevisstheten om grøntstrukturens mang-

page013img001.jpg
Generatorer og åpent bymønster alternativ innfallsvinkel til planlegging av Fjordbyen. Institutt for Urbanisme AHO 2002.

foldige betydning for luftrensing, kretsløp og biologisk mangfold er også tungt faglig forankret. Politikken har en klar intensjon om fortetting i bystruktur og om samordning mellom arealbruk og kollektive transportløsninger. En rekke pilotprosjekter som kan danne forbilder for bærekraftige løsninger er planlagt og bygget ut det siste tiåret.

Disse eksemplene viser at norsk byplanlegging følger et sett av strategier og idealer som er felles for de fleste europeiske landene. Men for øvrig er det vanskelig å se hvordan bærekraftspørsmål viser seg i idealer bak og praktisk gjennomføring av norsk byutvikling. Svakhetene er tydeligst på tre felter: I manglende samordning av regional utbyggingspolitikk. Resultatet er løsninger som tar nye arealer i bruk, er transportkrevende og dyre å vedlikeholde. Dernest er det intet fornuftig forhold mellom den politiske retorikken til fordel for kollektivtrafikk, den investeringsmengden som legges i utvikling av privatbilismen og forfallet i deler av det kollektive transporttilbudet. Og som et siste punkt: Store bytviklingsprosjekter mangler seriøs problematisering av bærekraftsrelaterte spørsmål.

Den viktigste forutsetningen for et bærekraftig større byutviklingsprosjekt, den skinnegående kollektivtrafikken som binder prosjektet til det regionale transportnettet, mangler for eksempel fortsatt i Fornebu-utbyggingen. Utbyggingen av Bjørvika/ Bispevika har heller aldri blitt skikkelig problematisert i bærekraftsammenheng. Selv om prosjektet til de grader flagges og selges ved hjelp av bærekraftretorikk må omfanget av veginvesteringer, fundamenteringskostnadene og forurensingsfaren ved omrøring av sedimentlagene på fjordbunnen gjøre prosjektet både lite kostnadseffektivt og lite bærekraftig.

10. Forholdet mellom fag og politikk

Det siste punktet dreier seg om nye idealer eller kanskje heller en ny praksis i politikken. Norsk byplanlegging hadde fram til 1980-tallet en klar og sedvanebestemt rollefordeling mellom fag og politikk. Ettertiden har i større grad vært preget av manglende vilje til å føre politikk innenfor byplanfeltet og ønsker om ikke å vise kortene innenfor mulige kompromitterende emner som regional byutvikling, kollektivtrafikk og boligpolitikk. Samtidig er byutviklingsspørsmål mer enn noen gang før viktige i den offentlige debatten og politikerne går mer enn gjerne inn i diskusjoner om konkrete løsninger på det tradisjonelt sett faglige nivået. Her dokumenteres politisk engasjement og handlingsevne.

Idealet i byplanlegging er, som i andre deler av offentlig forvaltning, faglige organer som arbeider i det stille, lar sin dagsorden styre av den politiske agendaen og fôrer beslutningstagerne med bak- grunnsmateriale. Rollen som byplanlegger lar seg enklest fylle dersom planleggingen bygger på juridisk myndighet og er kontrollerende. Dette er grunnen til at kulturminnevernet fungerer om ikke godt, så i hvert fall effektivt og med gjennomslag i beslutningsprosessen. Med den endrede offentlige rollen i produksjonen av omgivelser har planleggeren liten basis og tyngde for å drive egen prosjektutvikling. Rollen som forhandler og spiller har planleggere fusket i siden 1980-tallet, og hele tiden slitt med manglende politisk ryggdekning for å inngå langsiktig forpliktende avtaler knyttet til gjennomføring.

Ingen kan og få vil gjenopprette en teknokratisk modell for forholdet mellom planfag og politikk. Men den rollefordelingen som i dag vanligvis praktiseres fungerer ikke og det er behov for nye institusjonelle systemer som bedre og med større åpenhet kan ivareta fellesskapets interesser innenfor byutvikling. Av politikere må en kreve at de tar strategisk ansvar. Av byplanleggere må en forlange at de besitter kunnskapshegemoniet.