Norges byggforskningsinstitutt (NBI) har satt i gang et forskningsprosjekt om «bokvalitet i by». Prosjektet tar for det første opp det som er et hovedvalg i boligbyggingen rundt de store byene: bymessig utvikling kontra feltutbygging. For det andre tar prosjektet sikte på å utvikle økt forståelse for hva by- og bygningstyper kan bidra med i byutviklingen.

Da Asplan Viak for et par år siden utredet «Framtidsbilder Follo», fant vi et kraftig utbyggingspotensiale på Ski (se figur 1). Her kan bygging i skogsterreng og med moderat tetthet gi plass til rundt 32.000 nye boliger og omtrent 80.000 nye innbyggere. En slik utbygging kunne suppleres med ytterligere transformasjon av de stasjonsnære områdene på Ski (se figur 2), og med noe kraftigere, men langt fra radikal utnyttelse kan dette gi ca. 6.000 boliger i tillegg, eller 15.000 beboere. Totalt, etter ganske konservative grunnlagstall, kan stedet vi døpte «Follobyen» gi plass til mellom nitti og hundre tusen nye beboere (Asplan Viak 2000). Selv uten nytt dobbeltspor på Østfoldbanen er potensialet enestående i Oslo-regionen.

Men hvordan ser vi for oss at disse arealene skulle bli som boligområder? Hvilke muligheter representerer de? Hvordan kan de bli mer enn flekker på et kart - eller endestasjoner for matebussen? Jeg kan ikke øyne noen enighet om realistiske og samtidig attraktive byformalternativer for slike felt. Men vi kan jo spørre en tenkt førstebenk:

Karl Otto Ellefsen?

Rolf Jensen?

Ellen de Vibe?

Ellen de Vibe ville kanskje si: «Kom, vi lager et planprogram!» Men et planprogram er byform- nøytralt, det er vel litt av vitsen. Og i Follo kunne man like gjerne spørre trærne, i stedet for å spørre grunneierne hva de vil. Spørre trærne hva de vil? - det høres ut som en strategi noen har prøvd.

Denne mangelen på kurante modeller er ingen spøk. Den hindrer oss - politisk, byråkratisk og økonomisk - i å realisere områder som kunne og

page050img001.jpg

Figur 1. Mulige utbyggingsområder på Ski (fra Asplan Viak 2000).

page051img001.jpg

Figur 2. Mulige sentrale transformasjonsområder på Ski, skravert (fra Asplan Viak 2000).

burde vært utviklet. Den står i veien for effektive byggekampanjer som med sikkerhet kunne sies å realisere fellesgoder.

I stedet for å spørre trærne eller arkitektene, mener NBI at det er grunn til å spørre folk. Det aksepteres ikke lenger at kun fagfolkenes verdier skal gjelde. Dessuten, fagfolkene gir ikke lenger noen entydige eller en gang tydelige svar. Men det er dårlig plass i konsentrerte bosettinger, og nødvendig å prioritere mellom ulike egenskaper. Når langt fra alle ønsker lar seg oppfylle, tror vi at det er best for forskningsprosjektet å undersøke hvilke preferanser folk avslører. Ønsker er billige, handling derimot koster i form av prioritering, ikke minst når du kjøper bolig.

Vi studerer hva folk er villige til å betale for ulike egenskaper i området og i bygningen ved et boligkjøp. Vi samler inn prisene på boligomsetninger i utvalgte områder, ca. 1.000 objekter. Vi forutsetter at noe av prisen du tvinges til å betale (eller slipper unna med) kommer av bostedskvalitetene. Og at noe av prisen utgjøres av fordelene og ulempene ved bygningen du velger. Vi tror ikke at disse egenskapene utgjør en stor del av prisen, men vi håper på stabile utslag, ellers får vi ingen resultater. Vi registrerer med andre ord ulike egenskaper ved og rundt boligobjektene for å se hvordan disse egenskapene er verdsatt ved kjøp.

I resten av artikkelen vil jeg fra en litt spiss vinkel trekke fram et hovedtema som for meg har begrunnet studien. Men det bør være klart at jeg ikke kan vite om prosjektet kommer til å backe opp denne verdihypotesen, selve metoden er rent empirisk. De andre arkitektene i prosjektet - Thorbjørn Hansen og Karine Denizou - behøver heller ikke å stå for samme syn. I tillegg sier jeg noe om prosjektets fokus på by- og bygningstyper.

Bymessig utvikling kontra feltutbygging

Temaet jeg ønsker å reise er bymessig utvikling kontra felt. Vi burde være noenlunde fortrolige med forskjellen [se figur 3]. Bymessig bebyggelse er organisert langs gater, slik at utnyttelsen av det offentlige gaterommet i hovedsak er en kilde til velvære for de private bruksrettene som ligger til, og de private bruksrettene en kilde til velvære for de som benytter det offentlige byrommet. I feltet er det derimot det sentrale grøntrommet som sikrer velværen til beboerne, uten at grøntanlegget er anskueliggjort som tydelig offentlig eller tydelig privat. Hypotesen er at det bymessige utgjør et betydelig innslag i stedskvaliteten på de ulike stedene den forekommer, og verdsettes.

Feltet har dominert den konsentrerte boligbyggingen siden krigen. Den bymessige byen på sin side har en svært lang historie, den har vist seg tilpasningsdyktig på hvert kontinent, og finnes ikke kun i bysentra, men også på forsteder. Det bymessige er med andre ord en smidig og åpen sosiofysisk struktur. Den siste tiden er det i Oslo lagt fram forslag om bevisst bymessig utvikling i Østhavna, på Gjersrud-Stensrud og på Ensjø. Av disse har Plan- og bygningsetaten valgt å gå videre kun med en redusert versjon av Jensen og Skodvins forslag for Gjersrud-Stensrud.

Skeptikere hevder at det ikke er kvaliteter beroende på en bymessig byform som verdsettes i indre by, men den sentrale konsentrasjonen av ulike mennesker og funksjoner, og den kulturelle og sosiale utvekslingen dette muliggjør (f.eks. Aspen 2002, 129). Men sentralitet og konsentrasjon av tilbud finnes også i ytre by, f.eks. på Stovner. Stovnersenteret har en like bred samling av tilbud som mange strøksgater. Og argumentasjonen for utvikling av en polysentrisk region er at flere posisjoner i transportsystemet er å betrakte som sentrale. Tett-

page052img001.jpg

Figur 4. Gate med tilbud. Fra plan­ forslag for Gjersrud-Stensrud (Jensen og Skodvin arkitektkontor).

het og mangfold er derfor ikke tilstrekkelige til å karakterisere den bymessige byens kvaliteter.

Innvendingen er like vanskelig å godta når man ser nærmere på den bymessige byen. Verdien av det bymessige dreier seg ikke om samlokalisering av tilbud, men om tilbudenes henvendelse til et offentlig gaterom (se figur 4). Dessuten finner man bymessige kvaliteter også i rene boliggater (figur 5). Det bymessige er ikke avhengig av forretningstilbudene, også boligene henvender seg bymessig. Den eneste flerfunksjonaliteten man behøver ligger i koblingen av et gaterom og et program - et hvilket som helst program, også bolig - som henvender seg til det offentlige byrommet.

Ytterligere et bymessig gode er fargen brukerne setter på området. Beboernes stil - ikke først og fremst hva de gjør, men hvordan - preger bydelen, og bestemmer dens karakter som strøk. Hvis Tøyen og Frogner byttet befolkning, ville bydelene også etter kort tid utveksle strøkskarakter. På Romsås eller Furuset ville derimot ikke det samme skiftet komme til syne i bebyggelsen. Strøkskarakter er et gode uavhengig av arkitektonisk og bygningsmessig kvalitet. Gatene kan være arkitektonisk sjofle, bygningene brodne, likevel kvitrer gatene med betydningen de utvinner av hverdagsaktiviteter.

Dessuten kan hverdager oppstå, komme til uttrykk og forsvinne i den bymessig byen som aldri skulle tillates i drabantbyene. En senterstruktur som i Hausmannskvartalene, uten en eneste kjedeforretning (Krokann Berg 2000), er vanskelig å tenke seg i en drabantby.

Resultatet er at boligbygging brukt som anledning til å bygge by henvender seg til mange, mens felt bygget for å løse et boligbehov henvender seg til få. Det bymessige boligområdet bygges ikke bare for beboerne, området blir et mulig gode for enhver medborger. Forskningsprosjektet spør om generø- siteten overfor resten av byens befolkning er attraktiv også for boligkjøperne. Eller fra utviklers ståsted; gir det gevinst ved salg å bygge bymessig? I så fall etableres en vinn-vinn situasjon når man forlanger bymessig utvikling av utbyggerne.

Så kommer vi til det paradoks at Husbankens tradisjonelle verdier og standarder - de som handler om lys og luft, grøntområder, lekeplasser for barn og trafikkenklaver - oppfylles best i drabantbyene. Ut fra disse verdiene er det uforståelig hvorfor noen velger å bosette seg på Majorstua, og sannsynligvis burde det offentlige redde barn fra å vokse opp der. Siden en bytype forlanger et minimum av konsekvens i organiseringen av ulike funksjoner, kan man diskutere om Husbankens kriterier i det hele tatt er forenlige med bymessig by. Men om de viste seg forenlige, så må det være klinkende klart at de ikke er tilstrekkelige, verken til å forsyne oss med ny bymessig by, eller til å si noe om verdien av det bymessige som sådan.

Dessuten behandles høy tetthet ensporet som et onde. Husbanken og norsk boligforskning har neglisjert muligheten av at høy tetthet og dermed flere naboer kan være et gode, et gode folk er villige til å prioritere når tettheten er godt organisert.

Bytyper er tilpasningsdyktige delvis fordi de er følsomme for bygningstypene som realiserer dem. Overførte man Londons bygningstyper til typiske deler av Barcelona, eller omvendt, så skulle bydelene også endre bytype, likeledes typiske deler av Rødtvedt og Mortensrud. Aggregasjonen av bygningstyper er med andre ord avgjørende for hvilken bytype man ender med å realisere. Når man i dag ønsker å utvikle nye bytyper stilles det store forventninger til innovative bygningstyper. Slik sett skulle vi ønske at det i Oslo var et større mangfold av bygningstyper å undersøke. Men om vi finner preferanser for visse bygningstyper framfor andre, så kan de funksjonelle

page053img001.jpg

Figur 5. Boliggate med forhager. Fra planforslag for Gjersrud-Stensrud (Jensen og Skodvin arkitektkontor).

egenskapene i de foretrukkede typene likevel danne grunnlag for mindre ideologisk og bedre begrunnet innovasjon enn vi ser i dag.

Fokus på omgivelsestyper

Gjennom hele undersøkelsen fokuserer vi på verdsettingen av by- og bygningstyper, som vi kollektivt kaller omgivelsestyper. Omgivelsestypene lar oss møte både den deskriptive utfordringen - hvordan kategorisere hva det er folk har lagt vekt på ved kjøp - og det som må bli utfordringen fra planleggerne - hvordan avdekke preferanser som lar seg overføre fra sted til sted.

Men her vil jeg kort legge vekt på et annet viktig trekk; at omgivelsestyper er en tilnærming til bredt anerkjente sosiale verdier ved bygget miljø.

For det første, en rekke sosiale tilstander er avhengige av bestemte fysiske miljøer - eneboliglivet av eneboliger, strandlivet av en strand, bylivet av bymessige strøk. Det er ikke lett å flanere langs samleveien i en drabantby, strandlivet blir ikke helt det samme på Frognerbadet som ved sjøen. Setter vi pris på strandlivet, er vi nødt til å sette pris på strender. Og setter vi pris på bylivet, setter vi pris på den bymessige byen. Dermed er det en god idé å realisere nye versjoner av denne byen i den grad den er etterspurt, både for beboeres og besøkendes skyld.

For det andre, planleggere skjelner ofte hardt mellom rent fysiske tiltak og sosiale. Men hvor ubesmittet fysiske er kategorier som svalgang og strøksgate? De aller fleste omgivelsestyper er avhengige av sosiale størrelser. Svalgangen hviler på sosiale begreper om adgangs- og passerrett, strøksgaten på begreper om handel og et bestemt forhold mellom offentlig og privat.

For det tredje, i forlengelsen av dette poenget: mange omgivelsestyper uttrykker en sosial valide- ring av adferd og samvær. Gyldig adferd langs gang-sykkelveien er annerledes på et utall nyanserte måter enn gyldig adferd langs strøksgaten. Adferd som er gyldig på plenen vil på gang- sykkelveien få meter unna føre til at man betraktes som et sosialt grensetilfelle, ikke fordi det er bedre å ligge på plenen, men fordi det ikke er godtatt å legge seg til på gang-sykkelveien.

For det fjerde vil jeg vise tilbake til betraktningene om strøkskarakter: omgivelsestypene avgjør om et område kan anta strøkskarakter, og hvordan det skjer. Omgivelsestypene avgjør således om et samfunn kommer til uttrykk på bostedet eller ikke - f.eks. om sosialt mangfold kommer til uttrykk.

Dermed, i vår greie og umiddelbare omgang med omgivelsestypene griper vi sammensatte sosiale forhold nedfelt som forutsetninger for bruk av det fysiske miljøet. Dette er sosiale forutsetninger vi verdsetter eller beklager, og vurderingene vil gjenspeiles i verdsettingen av typene.

Ved å se nærmere på omgivelsestyper kan vi erkjenne hvor sosialt betinget vellykket byutvikling er. Vi bør bort fra tanken om at arkitektene skal finne opp verden - eller for den saks skyld urbaniteten - på nytt. God byform er for sterkt sosialt forankret, og de fleste arkitekter for uinteressert i det sosiale grunnlaget, til at forsøkene ender godt.

Skal vi kunne bygge ut steder som «Follobyen» effektivt og med gode resultater, er det behov for en ny enighet når det gjelder byform. Hensynet har to sider: På den ene siden å få redusert usikkerheten og dermed de graverende transaksjonskostnadene som hefter ved dagens byutvikling. På den andre å sikre et bedre resultat enn de middelmådige (i beste fall) omgivelsene vi nå produserer. Omgivelsestyper er fokus for undersøkelsen også fordi de kan være et holdepunkt for en ny normativ konsensus i byutviklingen.

Referanser:

Aspen, Jonny, 2002. «New City Life - New Social Challenges», i M29 (Oslo: The Oslo School of Architecture, årbok).

AsplanViak AS, 2000. «Framtidsbilder Follo: arealutviklingsscenarier for Follo og Søndre Nordstrand» (Akershus fylkeskommune, Follo- rådet og Oslo kommune), 57 s.

Krokann Berg, Sveinung, 2000. «Byliv og urbane kvaliteter - fra mangfold til enfold?», PLAN 5/2000.