Stedsanalyser ble på 1990-tallet den «store metoden» for å gjøre norske tettsteder vakrere og mer funksjonelle, men i denne metoden ser man stort sett bort fra de sosiale og kulturelle prosessene som former steder. Trenger vi sosiokulturelle stedsanalyser? Hvordan kan slike analyser være et supplement til de tradisjonelle stedsanalysene? NIBR har sett nærmere på disse spørsmålene.

Arbeidet med stedsanalyser ble i 1990-årene det store framstøtet for å bedre de estetiske og funksjonelle kvalitetene ved norske byer og tettsteder. Dette ble gjort til statlig politikk da Miljøverndepartementet satte i gang et utredningsarbeid, som blant annet resulterte i et veiledningshefte for stedsanalyser, utgitt i 1993. Det var mange kommuner som med god hjelp av konsulentbransjen etter hvert satte i gang med slike stedsanalyser, og i 1995 var antallet kommet opp i 167, ifølge Arge og Rimberg (1996).

Slik veilederen beskriver denne typen analyser, er de først og fremst basert på registreringer av steders fysiske og historiske utvikling, mens sosiale og kulturelle forhold i liten grad berøres. Det å beskrive og problematisere sosiale og kulturelle sider ved steder kan imidlertid være helt avgjø- rende i strategisk arbeid der det er viktig å få avklart ulike aktørers ståsteder og interesser, enten det dreier seg om større stedstransformasjoner, planleggingsarbeid eller «imagebygging». Jeg vil i denne artikkelen nettopp argumentere for at det i tillegg til de tradisjonelle stedsanalysene i mange tilfeller kan være nyttig å foreta det vi i et NIBR- prosjekt (Eidheim, Røe og Schmidt 2002) har kalt sosiokulturelle stedsanalyser.

Det har også tidligere blitt påpekt at veilederen ikke omhandler stedets sosiale liv, og at det er nødvendig å «analysere stedsbruken helt konkret - livet på stier og veier, møteplasser, sosiale fortetninger og knutepunkter» (Rasmussen 1998:25), slik Bettum og Lillebye (1998) har gjort i sine Jan Gehl-inspirerte analyser av Oslo-gatene som sosiale arenaer. Denne typen aktivitetsstudier eller brukerundersø- kelser kan ha stor praktisk-teknisk verdi i konkrete planleggingsoppgaver, men de gir ingen dypere forståelse av de erfaringer, opplevelser og interesser som er knyttet til stedet, og som kan gi oss en bedre innsikt i sosiale og kulturelle stedsformende prosesser. Stedet er ikke en romlig container for sosialt liv, det er tvert i mot slik at det er de sosiale relasjonene og prosessene som utgjør stedet.

Forfatteren av Miljøverndepartementets veileder har naturligvis vært klar over stedsanalysens begrensninger og har derfor påpekt at «som regel vil stedsanalysen utgjøre en begrenset del av kunnskapsgrunnlaget for planlegging» (1993:3). Denne erkjennelsen har imidlertid ikke blitt materialisert i et supplement til de fysiske og formorienterte stedsanalysene. I det omtalte NIBR-prosjektet har vi derfor argumentert for at man må bringe inn et annet perspektiv på steder og andre metoder for stedsanalyse enn det de tradisjonelle analysene legger opp til. Jeg vil her gi en kort beskrivelse av hva sosiokulturelle stedsanalyser er, eller rettere sagt hva de kan handle om, og si noe om hva de kan brukes til.

Diskurser om stedet

En sosiokulturell stedsanalyse dreier seg om de sosiale og kulturelle prosessene som former steder og stedsoppfatninger. Det betyr at steder ikke betraktes som noe objektivt, eller noe som har én identitet, et «genius loci», som kan avdekkes gjennom nøye undersøkelser av landskapets og bebyggelsens karakter og historie. I motsetning til de tradisjonelle stedsanalysene, der man først og fremst registrerer de materielle strukturene og endringene i disse over tid, vil man i en sosiokulturell stedsanalyse være opptatt av å avdekke hvordan ulike aktørgrupper bruker og opplever stedet, hvilke interesser de har og hvordan dette påvirker deres oppfatninger om hva som er et godt sted og en god stedsutvikling.

Denne typen kunnskap kan man få gjennom å avdekke og beskrive ulike diskurser om stedet. Enkelt sagt er en diskurs et meningssystem, eller måter å snakke, skrive eller tenke om et fenomen, som deles av flere personer. Svarstad (2001) beskriver en diskurs som et ordnet og strukturert rammeverk som personer oppfatter verden innenfor. Det å analysere diskurser betyr med andre ord å studere mønstre i skriftlige og muntlige utsagn og handlinger og se disse i sammenheng med aktørene og den sosiale kontekst de inngår i. I denne typen analyser vil man blant annet være opptatt av å avdekke «regler» for hva som på ett tidspunkt og innenfor visse institusjonelle rammer betraktes som «gyldig» kunnskap, det vil si utsagn som oppfattes som meningsfulle og akseptable innenfor en sosial «setting». Det betyr at spørsmål om autoritet og makt vil være en naturlig del av en diskursanalyse. Kaarhus (2002) peker på at diskurser over tid vil forme og omforme maktrelasjoner. Noen diskurser vil være dominerende, eller nærmest enerådende, mens andre diskurser kan beskrives som motdiskurser, eller diskurser som står i opposisjon til en dominerende diskurs.

Når man skal analysere et sted og dette stedets utvikling på denne måten, vil man være opptatt av å beskrive hvordan ulike diskurser om stedet vokser fram, styrkes og svekkes. En analyse av ulike steds- diskurser kan for det første kaste lys over hvordan profesjonelle aktører, som entreprenører, arkitekter og planleggere forstår og definerer stedets materielle og sosiale strukturer, og hvordan denne forståelsen omsettes til handling i planlegging og stedsutvikling. I stedsutvikling, som i større eller mindre grad kan være et resultat av systematisk planlegging, vil man imidlertid også finne aktører som står utenfor eller i utkanten av de arenaene der premissene legges og beslutningene tas, enten det er i lokalpolitikkens organer eller i møter mellom private næringsinteresser og kommunale saksbehandlere. Disse aktørene kan representere opposisjon, eller motdiskurser, til de interessene som et planleggingsarbeid fremmer. Gjennom slike diskurser om hva stedet er og skal bli informerer deltakerne direkte og indirekte om det som angår dem og opptar dem. Man kan altså finne fram til hvordan ulike aktører og kategorier av aktører gir mening til de materielle og sosiale omgivelsene, og hvilke idealer og verdier de orienterer seg etter.

Stedet som en sosial konstruksjon

I en sosiokulturell stedsanalyse vil man ta avstand fra at stedet kan beskrives entydig ut i fra dets landskaps- og bebyggelsesstrukturer. Man vil derimot være opptatt av å synliggjøre at det finnes ulike måter å forstå og oppleve et sted på, og at et sted ofte vil være preget av verdi- og interessekonflikter. I nyere samfunnsforskning er det vanlig å oppfatte stedet som for det første en sosial kon- struksjon, det vil si at stedet oppleves og gir mening utfra den enkeltes erfaringer og interesser, som justeres i møte med andre, og for det andre et sosialt produkt, i den forstand at stedets sosiale og materielle strukturer er et resultat av sosiale prosesser. Denne tankegangen er inspirert av Berger og Luckmanns (1985) teori om den samfunnsskapte virkeligheten, og går ut på at en stor del av våre fysiske omgivelser er produsert av mennesker, at disse omgivelsene får en kulturell betydning og at mennesker aktivt skaper sin sosiale verden mer enn at de påtvinges den. Det finnes fysiske strukturer som «tvinger» seg på oss enten vi vil eller ikke, men de samme strukturene kan tillegges ulik mening av ulike aktører.

I denne sammenhengen mister den tradisjonelle oppfatningen av stedsidentitet, som i korte trekk går ut på at stedets naturgitte eller menneskeskapte omgivelser gir det én identitet, sin betydning. Siden identitetsdannelse er en sosial og kulturell prosess, og stedet ikke betraktes som en objektiv virkelighet, men som bestående av flere virkelighetsforståelser, kan man derimot snakke om ulike stedsidentifikasjoner. Den tradisjonelle bruken av «stedsidentitet» forutsetter at det er noen fysiske egenskaper som gir stedet en identitet, og at denne «essensen» kan avdekkes gjennom omhyggelige undersøkelser. Denne tilnærmingen legger lite vekt på menneskers aktive deltakelse i å skape og tilskrive mening til sine sosiale og materielle omgivelser.

I en sosiokulturell stedsanalyse vil man være opptatt av å forklare ulike menneskers forhold til stedets sosiale og fysiske rom, hvilken mening disse omgivelsene tilskrives og hvilken betydning det får for de sosiale praksiser som tar form der. Men denne meningsdannende prosessen skjer ikke hos et individ i sosial isolasjon. Man kan si det slik at «bilder» av stedet blir skapt og justert eller bekreftet

i kommunikasjonen mellom ulike personer som er meningsberettigede i gitte situasjoner. Resultatet er likevel at det som regel ikke finnes ett bilde, men derimot mange versjoner av stedet.

Det relasjonelle sted

Dette tankegodset har inspirert samfunnsgeografer til å utvikle nye teorier om hva et sted er. Man har gått fra det å betrakte stedet som noe absolutt og objektivt til å se på stedet som noe relasjonelt, eller med andre ord noe som er et resultat av sosiale relasjoner og som i seg selv kan forstås som en sosial prosess. Denne måten å betrakte steder på kan vel sies å dekke både det Berg (2002) i sin analyse av Stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken kalte «Stedsopplevelse og steds- følelse», som er den humanistiske varianten, og «Sted som setting», som er inspirert av Anthony Giddens begrep «locale». Disse variantene må ses i sammenheng når det relasjonelle stedet skal beskrives.

Doreen Massey, som er en av de tydeligste stemmene som taler for en relasjonell stedsoppfatning, peker for det første på at et sted ikke bare handler om fysiske bygninger, men også om overlappende sosiale aktiviteter og sosiale relasjoner, som er dynamiske og i endring. Hun mener dessuten at steder ikke har noen forhåndsgitt, enhetlig og motsetningsfri identitet, nettopp fordi de er konstruert av møtene, skjæringspunktene og uttrykkene som følger av et mangfold av sosiale relasjoner (Massey 1991). Et sted kan ifølge Massey ikke ha en samstemt identitet som alle deler. Folks bevegelser gjennom stedet og de relasjonene de knytter, fysisk, kommunikasjonsmessig eller i sin hukommelse og tankeverden, varierer enormt (Massey 1993). Likevel er det viktig å være klar over at materielle strukturer kan være gjenstand for utbredte eller kollektive meningsdannelser, for eksempel slottet i Oslo som symbol på kongemakt.

Det relasjonelle stedet er et produkt av de sosiale relasjonene og praksisene som utvikles på grunnlag av enkeltpersoners og gruppers forståelse av og erfaringer med stedet. Stedet kan med andre ord ikke bare forstås som noe absolutt, som kan avgrenses på et plankart. Dette har Shields (1996) satt ord på. Han peker på at vi, som mennesker, forholder oss til komplekse sosiale miljøer som sjelden har en klar avgrensning i form av en by eller et nabolag. Selv om mange med letthet snakker om byen som en ting, eller en avgrenset form, er det i seg selv en måte å klassifisere på som er kulturelt betinget. Shields mener det derfor er like interessant å snakke om hvem sin by (eller sted) det er og, for å forlenge resonnementet hans litt, hvorfor hvem gjør krav på byen eller stedet. Som Massey (1993) peker på, kan en stedsavgrensning selvfølge- lig være nyttig i visse typer studier, men det er ikke nødvendig å gjøre en slik avgrensning for å forstå og beskrive et sted i seg selv.

Denne sosiale kompleksiteten gjør at steder ofte er gjenstand for maktkamp og opprivende interne konflikter, som kan omforme diskursene om stedet. Dette kan være så framtredende at noen steder når de nevnes øyeblikkelig assosieres med spenning eller konflikt. Et eksempel på dette er byen Belfast, der konflikten blant annet kommer til uttrykk i form av to ulike kulturelle gruppers territorielle krav. I mindre målestokk kan man si at konfliktene rundt nedleggelsen av Rena Kartonfabrik har gjort folk oppmerksomme på Rena. Endringer i administrative avgrensninger kan også synliggjøre ulike oppfatninger av stedet, som når forslag om kommunesammenslåing får konflikter mellom ulike deler av befolkningen til å blusse opp. Slike konflikter er ikke nødvendigvis et resultat av at denne typen territorielle spørsmål dukker opp, men de kan ligge latente for så å blusse opp når konflikttemaene blir aktuelle.

Steder og stedsdiskurser vil altså være preget av forholdet mellom ulike interesser og dermed av makt. Rose (1994) er opptatt av at forestillingene om et sted kan bygge på maktrelasjoner, samtidig som de samme forestillingene er nødvendig for å legitimere slike maktforhold. Makten, eller en dominerende diskurs, kan dessuten komme til uttrykk gjennom de materielle sidene ved et sted. Bourdieu (1996:153) hevder at rommet er et «sted hvor makt utøves og bekreftes, og utvilsomt i en av de mest subtile former, nemlig som symbolsk vold som ikke erkjennes». I en analyse av ulike diskurser om et sted, vil man kunne avdekke slike maktuttrykk, hvordan de gjør seg gjeldende på et sted, eller i forbindelse med stedsutvikling. Jeg skal her gi ett eksempel på en slik analyse.

Eksempelet Sandvika

Som en del av det tidligere omtalte NIBR-prosjektet, har vi analysert arbeidet med en såkalt «helhetsplan» for utviklingen av kommunesenteret Sandvika i Bærum. I denne analysen, som jeg bare gjengir i korte trekk her, har vi sett nærmere på noe av det som er sagt og skrevet om Sandvika og Sandvikas utvikling på møter, i intervjuer og i dokumenter og avisartikler. Vi har forsøkt å beskrive hvordan disse ytringene framstår som deler av meningssystemer eller diskurser, med tanke på å forstå hvordan ulike oppfatninger av Sandvika har blitt dannet, og hvordan disse oppfatningene er kommet til uttrykk som argumenter for eller mot ulike former for stedsutvikling.

I den samfunnsvitenskapelige litteraturen er det vanlig å knytte de grunnleggende motsetningene når det gjelder et steds utvikling til sosial ulikhet,

page079img001.jpg

Den politiske og administrative ledelse i Bærum kommune har ønsket å definere Sandvika som by. Andre interesser har vært lite synlige. (Foto: Scanpix)

og til forholdet mellom de som har makt og ressurser og de som ikke har det. I Sandvika, som ligger i en forstadskommune til Oslo med en av de høyeste gjennomsnittsinntektene i landet, går hovedfronten i «kampen» om stedet eller stedsutviklingen mellom en offentlig-privat allianse og ulike grupper som representerer interessene til dem som bor i og like utenfor Sandvika.

Vi har for det første avgrenset en stedsforståelse og et interessefelleskap, eller en hoveddiskurs, som er knyttet til en begrepsliggjort framstilling av stedet. Her er vi inspirert av Simonsens (2001) utlegning av Lefebvres romlige teori. Kommunens arbeid med helhetsplanen er på mange måter et uttrykk for en virkelighetsforståelse og «orden» bestående av koder, tegn og kunnskap som fagprofesjoner produserer, og som samfunnets dominerende relasjoner kan støtte seg på og tvinge gjennom. Sandvika er betraktet ut i fra de kommunale planleggernes og innleide arkitektenes idealer, kunnskap og begrepssystemer, som ellers framtrer i mange varianter og retninger, men som likevel kan sies å ha vektleggingen av fysiske strukturer som fellestrekk.

Arbeidet med helhetsplanen, selv om det først og fremst synes å være initiert av et kommersielt utbyggingspress, har i stor grad handlet om at kommunens politiske og administrative ledelse har ønsket å definere Sandvika som by, med de tjenestetilbud og den befolkningsmessige bredde som dermed forventes. Dessuten ønsker de å styrke Sandvikas posisjon som Bærums hovedstad, med den monumentalitet det tilsier. Det kan også virke som om politikerne ser utbyggingen av Sandvika som en mulighet til å få ressurssterke unge mennesker til å etablere seg i Sandvika, noe som igjen blant annet kan gi grunnlag for økte skatteinntekter.

Dette har man først og fremst forsøkt å oppnå gjennom en fysisk planlegging basert på arkitektfaglige byformingsmodeller. De innleide arkitektene og konsulentene ga uttrykk for at de ville rydde opp i Sandvikas fysiske kaos og skape (sosialt) liv ved å omstrukturere Sandvika. Det kan virke som om stigmatiseringen av Sandvika, som et sted hemmet av trafikkmaskiner og beskjemmet av en uryddig fysisk struktur, rettferdiggjør store fysiske planleggingsgrep i form av det man kan betegne som et klassisk byplanskjema iverksatt gjennom en «top-down» planleggingsstrategi. Det er imidlertid interessant å legge merke til at beskrivelsen av Sandvika som et sted som er hemmet av trafikk- og trafikksystemer, står i sterk kontrast til den måten de ungdommene vi intervjuet beskrev trafikken i Sandvika, som noe attraktivt. For dem representerte trafikken verdsatte goder som kommunikasjon og mobilitet. De likte Sandvika på grunn av det store kjøpesenteret, som dekker mange sosiale funksjoner, og den gunstige kommunikasjonsmessige lokaliseringen. Dette illustrerer hvordan begreper får mening avhengig av den sosiale konteksten de inngår i.

En stedsutviklingsprosess kan splitte opp gamle og skape nye sosiale relasjoner, slik at det utvikles identitetsfelleskap og allianser på tvers av tradisjonelle skillelinjer. I Sandvika er det etablert en slags diskursiv allianse mellom byplanfaglige og kommersielle interesser. Dette henger sammen med at den romlig-fysiske «urbaniseringen» og den økte tettheten som kommunen legger opp til også er gunstig for de private eiendomsutviklerne og entreprenørene. Større tetthet betyr høyere tomteutnyttelse, som igjen betyr større avkastning per investert krone. De motsetningene vi likevel finner gjelder ikke det overordnede målet om å utvikle

Sandvika til en by, men først og fremst hvordan utbyggingen skal finansieres, eller rettere sagt hvor mye av den infrastrukturutbyggingen som følger med en så omfattende boligbygging, private skal betale for. Utbyggerne har også betalt for en stor del av konsulentoppdraget, noe som bidrar til at ansvarsfordelingen i en allerede i stor grad privatisert planlegging skyves i retning av de kommersielle interessene.

Vi har også vært opptatt av å få øye på motdis- kurser til det dominerende urbaniseringsprosjektet. En slik motstand kan ha sitt utgangspunkt i det sosiale livet på stedet og i dagliglivets rytmer, det hverdagslivsteorien betegner som livsverden. Den kan imidlertid også ha sitt utspring i en orden som står i opposisjon til den dominerende. Et eksempel er den økologiske «orden» som kommer til uttrykk i miljøvernorganisasjoners arbeid. Det som imidlertid er spesielt interessant når det gjelder Sandvika, og som jeg vil trekke fram her, er de dårlige forutsetningene for en bred og samlende aksjon, til tross for at det er mange fragmenter av motstand mot arbeidet med helhetsplanen. Det har vært vanskelig å få øye på en såkalt «moral community», som er typisk for steder der de sosiale relasjonene er synlige og stabile, og der det eksisterer forutsetninger for kollektive identitetsdannelser.

Det er «ingen vi-følelse i Sandvika», som et medlem i en av velforeningene uttrykte det, og det har vært vanskelig å mobilisere en kollektiv oppslutning om større spørsmål knyttet til stedets utvikling. Det typiske for Sandvika og Bærum er at lokal motstand kommer til uttrykk som protester i saker som berører den enkelte husstand, for eksempel når beboere og velforeninger i Sandvikas randområder protesterer mot enkeltprosjekter fordi byggene oppfattes som estetisk skjemmende, fordi aktiviteten knyttet til disse byggene antas å ville belaste eksisterende infrastruktur og bomiljø (støy og forurensning), eller fordi de antas å ville påvirke eiendomsprisene i området negativt. I deler av kommunen kan det for eksempel være vanskelig å få plassert en skole eller et sykehjem, noe som andre steder ville ha blitt ønsket velkommen.

Det finnes heller ingen sterke allianser mellom på den ene siden de som bruker og bor i Sandvika og på den andre siden de med økonomisk og politisk makt over Sandvikas utvikling. Helhetsplanarbeidet har så langt ikke vært en arena der også ståsteder og interesser utenfor koalisjonen mellom det lokale politisk-administrative apparatet og de private utbyggingsinteressene kunne komme til uttrykk. Det har derfor heller ikke utviklet seg en «lokalpatriotisk koalisjon» av den typen man kan finne i enkelte småbyer, som kan utvikle og opprettholde en kollektiv identitet. Dette kan også ha sammenheng med at Sandvika til nå verken har vært forstått som en by, med urbane tilbud og urbane livsstiler, eller en bygd med den «vi- følelsen» og tilhørighetsfølelsen som ofte er beskrevet i studier av bygder og bygdebyer, selv om kommunen i enkelte brosjyrer stadig presenterer seg selv som en bygd. Sandvika kan dessuten sies å være et sted preget av flyktighet. Det er et stort antall mennesker som bruker Sandvika, og som opplever stedet på gjennomreise, eller ved kortere besøk for eksempel når de handler på Sandvika storsenter, men det har inntil nylig vært få bosatte i sentrumsområdet. Spriket mellom stedserfaringene og -interessene er derfor kanskje ekstra stort i Sandvika.

Gjennom helhetsplanen for Sandvika skal det altså skapes en by ut fra noen romlig-fysiske idealer, men uten at de sosiale og kulturelle sidene ved byutvikling er trukket inn i arbeidet på en systematisk måte. Vår studie av helhetsplanarbeidet viser at det i liten grad er tatt stilling til spørsmål av typen hva Sandvika skal være og for hvem utviklingen i Sandvika skal være? Vi har avdekket flere meningskonstellasjoner som representerer motstand mot den dominerende argumentasjonen for å gjør Sandvika mer bymessig. Dessuten finnes det en mer fragmentert opposisjon bestående av dem som berøres av planens enkeltdeler, for eksempel velforeninger som representerer bosatte i Sandvikas randsone. Disse «motstandsgruppene» kan imidlertid ikke, slik de framstår her, sorteres inn under én visjon for hva Sandvika skal være. For det er få fortellinger om Sandvika det er bred oppslutning om, og som man uten videre kan utvikle stedet på grunnlag av.

Avslutning

Analysen av Sandvika er utført parallelt med arbeidet med helhetsplanen. Dermed er den ikke bare en sosiokulturell kartlegging, men også en kritikk av et planleggingsarbeid. Ideelt sett kan man se for seg at denne typen analyser, som tar sikte på å avklare ulike ståsteder, interesser og meningssystemer, gjøres før et slikt planleggingsarbeid settes i gang, på lik linje med tradisjonelle planleggingsfaglige metoder, som estetiske analyser, demografiske undersøkelser og trafikkmålinger. Kjennskap til stedets sosiale kompleksitet, med alle dets beboere, brukere og interesser, er viktig for å kunne vite hvilke utfordringer man står overfor når man går inn i en planleggingsprosess. Dessuten kan en slik analyse bidra til å «spisse til» eller fokusere en analyse av et steds fysiske strukturer og form, ved at man får avklart hvilke problemstillinger som er viktige for ulike interesser. Rasmussen (1998) hevder at stedsanalysene som Miljøverndepartementets veileder legger opp til, lett vil kunne presentere overflødig kunnskap som fører til svikt i kommunikasjonen med «publikum», når man

følger listen over temaer som «må være med» uten sammenheng med hva som er hensikten med analysen.

Det perspektiv og den metodikk som er beskrevet i denne artikkelen, kan i det hele tatt komme til nytte i ulike typer situasjoner der det er viktig å avklare ulike aktørers ståsteder og interesser, enten det er som ledd i stedsbasert markedsføring for å gi et sted et konkurransefortrinn i forhold til andre steder, eller det skjer som en innledning til planprosjekter der man står overfor en større utbygging eller romlig transformasjon. Den forestående utbyggingen i Bjørvika og på Tjuvholmen i Oslo er et eksempel på det siste. En analyse av stedets dominerende diskurser og motdiskurser kan også sette et kritisk søkelys på arbeidet med å restrukturere et sted og gi det et nytt og «salgbart image», som ofte drives fram av den lokale politisk-økonomiske eliten.

Erfaringer fra offentlige og private aktørers arbeid med å gi steder et nytt «image» og utvikle stedet som merkevare (for eksempel Fretter 1993) tyder blant annet på at det er viktig å oppnå bred støtte for én visjon, både blant «stakeholders» og i alle deler av lokalsamfunnet, og få kunnskap om lokal selvforståelse og lokale ressurser. Dette er viktig i oppbyggingen av en merkevare, men kan til en viss grad overføres på stedsplanlegging der det å tiltrekke seg investorer og aktiviteter ikke er så sentralt. Derfor kan man se det som en oppgave å utvikle rammer for stedsutvikling med bred oppslutning, eller med andre ord kollektive diskurser som kan danne grunnlag for den videre stedsutviklingen. Dette arbeidet krever en forståelse av stedets mange sosiale og kulturelle fasetter. Man kan også se det slik at stedsplanleggingen vil tjene på å benytte seg av erfaringer, kunnskap og interesser til de aktørene som står utenfor stedsutviklingens etablerte maktbase. Det er for eksempel lite sannsynlig at de som blir berørt av planene, uten videre vil akseptere de kompromissene de indirekte blir bedt om å gjøre, hvis de ikke har forståelse for de «plangrepene» som gjøres. Hvis beboere og investorer derimot i stor grad deler en visjon for stedet, vil de samme aktørene kunne opptre som gode ambassadørene for arbeidet med stedsutvikling.

Det jeg har forsøkt å vise i denne artikkelen, er at et slikt kartleggingsarbeid krever at man faktisk går ut og spør dem det gjelder og på ulike andre måter forsøker å innhente informasjon om ulike ståsteder og interesser. Informasjonen må analyseres med utgangspunkt i et sosiokulturelt perspektiv og begrepsapparat. Den måten å betrakte og analysere steder på, som jeg har beskrevet i denne artikkelen, vil kunne være en ledesnor i denne typen arbeid.

Referanser:

Arge, N. og Rimberg, R. (1996): Vakre og mer funksjonelle steder. Evaluering av Miljøverndepartementets arbeid med stedsforming. I PLAN 5/1996: 24-27.

Berg, N. G. (2002): Mennesker og steder - vurdering av Stortingsmelding nr. 34 (2000-2001) «Om distrikts- og regionapolitikken» i lys av stedsteori i geografifaget. I PLAN 3/2002: 40-43.

Berger og Luckmann (1985): The social construction of reality - A treatise in the sociology of knowledge. Penguine Books, London.

Bettum, B. og Lillebye, E. (1998): Oslo. Byens liv - gaten som sosial arena. Statens vegvesen.

Eidheim, F.; Røe, P. G. og Schmidt, L. (2002): Sandvika i støpeskjeen. En studie av ulike diskursive ståsteder som kommer til uttrykk i forbindelse med en helhets- plan for Sandvika. Utkast til NIBR-rapport. Norsk institutt for by- og regionforskning, Oslo.

Fretter, A. D. (1993): Place marketing: A local authority perspective. I G. Kearns og C. Philo (red.) Selling places. The city as cultural capital, past and present. Pergamon Press, Oxford: 163-174.

Kaarhus, R: (2002): En Foucault-inspirert diskursanalyse. I Sosiologi i dag 31 (4): 25-46.

Massey, D. (1993): Power-geometry and a progressive sense of place. I J. Bird; B. Curtis; T. Putnam; G. Robertson og L. Tickner (red.) Mapping the futures - Local cultures, global change. Routledge, London: 59-69.

Massey, D. (1991): The political place of locality studies. I Environment and plan- ning A 23: 267-281.

Rasmussen, S. (1998): Stedsanalyse. Erfaringer med mål og midler. I PLAN 5-6/1998: 21-25.

Rose, G. (1994): The cultural politics of place: Local representations and oppositional discouse in two films. I Transactions of British geographers, new series, vol. 19: 46-60.

Shields, R. (1996): A guide to urban representation and what to do with it: Alternative traditions of urban theory. I A. D. King (red.) Representing the city. Basingstoke, London.

Simonsen, K. (2001): Praksis, rum og mobilitet. Socialgeografiske bidrag. Roskilde universitetsforlag, Frederiksberg.

Svarstad, H (2001): Samfunnsvitenskapelige diskursanalyser. I Sosiologi i dag 31 (4): 3-6.