Allmendinger er en produktiv herre som i løpet av de siste årene har skrevet flere bøker og artikler om postmoderne planleggingsteori. I denne boka plasserer han planleggingen innenfor ulike postmoderne retninger. Men han bruker mye plass på generell postmoderne samfunnsteori før han kommer til planlegging. Han forsøker å begrepsfeste postmodernismen gjennom kjent tankegods fra de franske postmodernistene som Foucault, Derrida, Baudrillard og Lyotard.

Her vektlegges først og fremst postmodernismens feiring av forskjeller og dens skepsis til «grand the- ories». Relatert til planlegging innebærer dette for det første at tillitten til planlegging som idé i hvert fall er sterkt svekket, om ikke den er borte. Det samme gjelder tillitten til profesjonene og til de store ideer. Bildet av planleggeren som samfunnsbygger, som nøytral og uavhengig profesjonell, har slått sprekker. Når vi lever i en postmoderne tid, må også planleggingen forandre seg. Den kan ikke lenger bygge på opplysningstidens idealer. Planlegging basert på vitenskapelig kunnskap - som et barn av det moderne prosjekt - er ikke lenger holdbar. Fragmentering, usammenlignbarhet, kompleksitet, diversitet truer selve planleggingen som idé. Det finnes ikke lenger enkle svar.

Det paradoksale er likevel at planlegging har overlevd 1980- og 1990-tallet som var dominert av anti-planlegging, med politisk kritikk både fra venstre- og høyre-siden. Det samme gjelder planleggerrollen og planleggernes selvbilde. Like fullt tror planleggerne flest fortsatt på sin egen profesjonalitet og uavhengighet, hevder Allmendinger.

Forfatteren mener det er to hovedårsaker til at det i dag kanskje planlegges mer enn noensinne. For det første har planlegging innebygget en fleksibilitet som gjør at den kan tilpasses nye plansituasjoner. For det andre har den mektige støttespillere. Plansystemets insitusjonelle treghet når det f.eks. gjelder endringer i arealbruk, samt den private eiendomsretten sterke jurdiske beskyttelse, bidrar til å holde eiendomsprisene på et høyt nivå. Dette bidrar til å legitimere planlegging, også i et postmoderne samfunn.

Det er derfor nødvendig med en ny tilnærming som er fleksibelt nok til å tillate ulike paradigmer, men som samtidig kan utfordre herskende interesser. Når vi kan snakke om planlegging i en postmoderne tid, er det blant annet fordi vi det ikke lenger finnes ett dominerende planleggingsparadigme. Vi må snarere forholde oss til mange ulike modeller og teorier. Problemet, ifølge Allmendinger, er mangelen på kritisk refleksjon i disse teoriene. Ulike paradigmer impliserer fundamentalt ulike begreper og interesser, metoder, maktformer og resultater. En del paradigmer forholder seg heller ikke til hva slags endringer som skjer i samfunnet. Den kommunikative planleggingsmodellen bygger f.eks. på en revidert versjon av det modernistiske idealet om konsensus, som neppe er holdbart lengre.

Planleggingssystemet vårt ble skapt i en bestemt historisk epoke (etter krigen) da det var nødvendig med konsensus mellom mange ulike interesser for i en felles innsats å bygge opp landet igjen. Lovgivingen og planleggingssystemet ble utviklet på en slik måte at målene ble vage, men samtidig kunne tillate endringer. Selv om Allmendinger har sympati for Habermas og den kommunikative rasjonaliteten, ser han mange problemer med per-

spektivet slik det anvendes innenfor den kommuniktive planleggingsteorien. Det legges for stor vekt på planen som et verktøy for å utvikle den ideelle samtalesituasjon, uten at de praktiske problemene som er involvert håndteres godt nok.

Planlegging innebærer en rekke inkrementelt pregede beslutningssituasjoner i en politisk kontekst preget av makt, og som langt fra er karakterisert av den uforstyrrede kommunikasjon. Tiltroen til at kommunikativ handling kan fungere som et middel til å balansere den makt og kontroll som besittes av byråkratiet og sterke interessegrupper, er teoriens svakeste ledd. Det er rett og slett ikke troverdig at argumentativ fornuft vil endre maktforhold. Det er derfor behov for en mer realistisk modell, spesielt når det gjelder hvordan en skal forholde seg til den strategiske makt som de ulike interessentene besitter, og som er nøkler til å komme fram til løsninger. Planleggere er heller ikke nøytrale og uavhengige. Mange planleggere er dessuten meget kritiske til å slippe flere uprofesjonelle deltakere inn i prosessen av frykt for å miste sin profesjonelle status. Dette mener Allmendinger er én årsak til at den kommunikative planleggingsmodellen har fått liten praktisk utbredelse.

I jakten på alternativer går Allmendinger bl.a. til John Dewey og pragmatismen. Kjernen i pragmatismen er handling. Skille mellom fakta og erfaring avvises. Verden eksisterer gjennom våre fortolkninger. Vi bestemmer oss for hva vi vil tro, ikke fordi det samsvarer med verden som en realitet, men fordi det gir mening og hjelper oss til å handle. Kunnskap er bare ett aspekt ved erfaring. Makt aksepteres som en del av planleggingsprosessen.

Pragmatismen inneholder flere likhetspunkter med den kommunikative modellen. I begge tilfeller argumenteres det for at åpne og refleksive diskurser kan overbygge konflikter og skape enighet, men pragmatikerne er ikke fundamentalister i Habermasiansk forstand når det gjelder rasjonalitet. Videre argumenterer de for planlegging, men ikke for det planlagte samfunn, altså en vektlegging av prosess og deltakelse snarere enn resultat, og på det kontingente, på tilfeldighetene. Problemet med pragmatismen er en oppfatning om at mål og midler kan evalueres etter pragmatiske standarder uten å gi noen anvisninger om hvordan. Pragmatismen sier ingenting om hvilke mål vi skal forfølge. I John Foresters kritiske pragmatisme gjøres det et forsøk på å overkomme dette problemet gjennom å legge vekt på en sannhetssøkende, kritisk og åpen overveielse. Pragmatismen er likevel grunnleggende konservativ, fordi den starter fra en gitt posisjon og beveger seg med små skritt innenfor gitte rammer, noe som begrenser hvilke resultater som kan oppnås.

Det postmoderne er både en form for planleg- ging og en referanseramme for økt frihet og lokale utrykksformer. Innenfor et slikt rammeverk vil det være plass for mange planformer.

Samtidig er det viktig å holde fast ved de demokratiske idealene, hevder Allmendinger. Her finner han Habermas ideelle samtalemodell ubrukelig. I stedet støtter han seg til det radikale demokratialternativ til de engelske demokratiforskerne Ernesto Laclau og Chantal Moffe. De er opptatt av kollektiv handling, likhet og deltakelse innenfor det sammensatte samfunnet. De argumenterer for en radikal, pluralistisk politikk som forener postmodernisme og en nyfortolkning av modernitet. I tillegg støtter de seg på kritisk sosial teori som legger vekt på mikro-politikk og nye sosiale bevegelser som kan bidra til positive forandringer.

Et problem med postmoderne teorier er at de er strukturblinde. Postmodernismen tilbyr ingen virkelig verden, bare en rekke språkspill. Allmendinger aksepterer derfor ikke det dekonstruktivis- tiske perspektivet, som også er sentralt i den radikale demokrati-modellen. Han hevder at dette perspektivet er apolitisk og ikke gir noen retningslinjer for handling og heller ikke for planlegging. Planlegging foregår i en strukturert verden hvor det er nødvendig å håndtere uenighet, men også å bli enige for å kunne handle. Man må komme fram til en endelig beslutning om hva man vil. Det vil være både vinnere og tapere. Forskjellighet må balansere med konsensus for å kunne gi rom for handling.

Avslutningvis skisseres en del prinsipper som en postmoderne planlegging kan utvikles med utgangspunkt i. De sentrale punktene her er at vår forståelse av verden, og dermed situasjonsbeskrivelser som utgangspunkt for planlegging, er konstruksjoner. Derfor må de også være åpne for refortolkning og for endring. Prosesser og prosedyrer må heller ikke lukkes før det er nødvendig. Enhver beslutning er midlertidig og må kunne endres. Også prosedyrene må kunne endres. Med andre ord, økt vekt på rullering av planer. Åpenhet må sikres gjennom prosedyrer som sørger for konstant refleksjon. Folk må eksplisitt oppfordres til å gi uttrykk for sine synspunkter. For å fremme en radikal demokratiform må det skapes en sterkere forbindelse mellom velgererne og deres valgte representanter. Videre må maktrelasjoner utfordres og avdekkes. Det kan skje ved hele tiden å vedlikeholde de refleksive mekanismene, samt å gjøre beslutningsfatterne mer ansvarlige og prosessene mer gjennomsiktige. Planleggerne bør selv innta en mer aktiv og kreativ rolle i planprosessen.

Allmendinger går kritisk igjennom flere planleggingsteorier og analyserer dem i et postmoderne perspektiv. I det hele tatt er dette en bok som får en til å reflektere over planpraksis og teori på en ny måte.