Einar Lie og Hege Roll-Hansen: Faktisk talt. Statistikkens historie i Norge.

Universitetsforlaget 2001, pris kr. 388.

Statistisk Sentralbyrå har utgitt en bok om statistikkens utvikling i Norge gjennom to hundre år slik den fortoner seg fra Byråets side. Denne anmeldelsen anbefaler boken til nærmere studier, men retter også søkelyset mot viktige sider ved statistikkens utvikling som Statistisk Sentralbyrå - eller er det forfatterne?- har viet mindre oppmerksomhet.

I 2001 var Statistisk Sentralbyrå 125 år. Jubileet er blitt markert på måter som kommer den vanlige brukeren av statistikk til gode. En viktig markering er boken «Faktisk talt. Statistikkens historie i Norge». Hovedforfatter er Einar Lie, sosialøkonom og historiker. Historikeren Hege Roll-Hansen har skrevet den delen av boken som tar for seg sosialstatistikkens historie.

Boken gir et bredt oversyn over ca. 250 års statistikkproduksjon, men hovedvekten ligger på Statistisk Sentralbyrå og dens forløper, tabellkontoret i indredepartementet. Den bærende hovedproblemstillingen er utviklingen av samspillet mellom statisikkprodusentene og samfunnets behov for statistikk. Samfunnet endrer seg, og behovet for kunnskap om disse endringene likeså. Kunnskapsbehovet oppstod først og fremst i den offentlige forvaltningen, som trengte oversikter over landets ressurser og bruken av dem. Kontrollbehovet var det dominerende. På ryggen av forvaltningen satt politikerne som kom med innspill om såvel utvi- delser som innskrenkninger av statistikkproduksjonen. Blant vanlige folk var bruken av den produserte statistikken beskjeden. Men etter hvert ble byrået som dataprodusent selv en premissgiver i den politiske debatten, gjennom sine faglige analyser av samfunnsproblemer det tidligere hadde vært mangelfulle data om.

Tabellkontoret i Indredepartementet laget lenge tabeller uten analytiske kommentarer. Statistisk Sentralbyrå var tabellkontorets etterfølger, og med høyere ambisjonsnivå. En drivende kraft i utviklingen var Anders Nicolai Kiær. Han ble ansatt i Tabellkontoret i 1861, og 28 år gammel ble han i 1866 dets leder, og satte i gang med en oppgradering av kontorets virksomhet. Omdøpingen til Statistisk Sentralbyrå var en konsekvens av denne nyorienteringen. Kiær ble byråets første direktør og satt i stillingen til 1913, da han etter 52 års arbeid med norsk statistikk trakk seg tilbake, 75 år gammel. Hans nærmeste medarbeider de første årene var Jakob Mohn, og disse to fornyet norsk statistikkproduksjon, ikke bare metodisk og teoretisk, men også strategisk. Boken gir full honnør til disse to pionerene. Statistisk Sentralbyrå har gjennom sine 125 år hatt 7 direktører, og ingen av Kiærs etterfølgere blir av bokens forfattere beskrevet på en slik måte at leseren får inntrykk av at de når Kiær til skuldrene.

Kiær utviklet byrået fra et tabellkontor til en forskningsinstitusjon. Han og hans medarbeidere var lydhøre for nye kunnskapsbehov i et Norge under sterk forandring. Gjennom mange arbeider

bidro byrået til en bevisstgjøring i forvaltningen og blant politikererne om utviklingstrekk i det norske samfunnet som krevet oppmerksomhet, både i økonomien og i samfunnet forøvrig. Kiær var godt orientert om hva som skjedde ute i verden på statistikkens område, og moderniserte statistikkproduksjonen i Norge.

I en fotnote forteller Einar Lie at da den daglige arbeidstiden i Centralbureauet i 1899 ble forlenget til seks timer, protesterte de ansatte og oppnådde som en særordning at deres arbeidstid fortsatt skulle være fem timer. Begrunnelsen var at deres arbeid var så trettende. Det var åpenbart en viss avstand mellom direktørens visjoner og hverdagen bak kontorpulten.

Boken beskriver en noe mindre dynamisk utvikling etter at Kiær var gått av. Etter siste krig rykker sosialøkonomene inn i stor bredde, som våpendragere for gjenreisingstidens planøkonomiske tenkning. Utviklingen av nasjonalregnskapet med en selvbevisst Frisch og hans disipler ved universitetet og i byrået er viet ganske stor plass i boken.

Den økonomiske statistikken har utvilsomt hatt prioritet, men sosialstatistikken hadde også byråets oppmerksomhet. Sosialstatistikkens far er utvilsomt Eilert Sundt. Fra slutten av 1850-tallet og frem gjennom 1860-tallet var han alene et helt lite byrå, og gjennomførte en rekke viktige levekårsanalyser, metodisk og analytisk langt forut for sin tid. Han utøvet gjennom sine arbeider en samfunnskritikk som møtte liten forståelse fra de etablerte. Stortinget avslo da også hans søknad om stipendforlengelse i 1869, og satte stopper for hans forskergjerning. Da var Sundt 52 år gammel, og hadde ennå mye ugjort. Han gikk tilbake til sin prestegjerning, men Kiær og byrået tok etter hvert opp hansken og utviklet metoder for innsamling av statistikk om sosiale forhold.

Et statistisk sentralbyrå vil alltid ha en trang til å videreføre eksisterende statistikk, men byrået ble nødt til å omprioritere etter hvert som nye saksom- råder vokste frem. Utover 1960-tallet fikk velferdsstatens utvikling stor oppmerksomhet, og byrået krav om å skaffe data ikke bare fra forvaltningen, men også fra en ekspanderende samfunnsforskning.

Det oppstod brytninger mellom planøkonomene og andre samfunnsplanleggere, og det tok tid å justere byråets prioriteringer. En årsak til at byrået var skeptisk til å bruke mer ressurser på sosialstatisitikken, var en oppfatning som var utviklet allerede i Kiærs tid om at byrået selv skulle ta hånd om forskning som bygget på byråets data. Sosialøkonomene hadde styrket sin stilling i byrået da utviklingen av og bruken av nasjonalregnskapet fikk høyeste priorietet, med Finansdepartementets støtte, i de første tiårene etter siste krig. Men gradvis trengte velferds- og levekårsforsknngen seg frem ved universiteter og forskningsinstitutter. Den kvantitative sosiologien sto sterkt og var misfornøyd med byråets dataleveranser. Byrået var ikke alltid like begeistret for kritikken. En av pionerene i levekårs- forskningen, Natalie Rogoff Ramsøy, er blitt karakterisert som «Statistisk Sentralbyrås mest pågående, til dels også hissigste brukerrepresentant». Jeg har hatt gleden av på avstand å følge hennes kamp for nye prioriteringer i byrået, og må innrømme at også jeg til tider har vært både pågående og hissig i møter med de som alltid visste best i byrået.

page083img001.jpg

Anders Nicolai Kiær (1838-1919) utviklet Statistisk Sentralbyrå fra et tabellkontor til en forskningsinstitusjon.

En innholdsmettet bok på over 400 sider fortjener en bred omtale, men plassen tillater ikke noen inngående drøfting av alle de viktige temaene som forfatterne reiser.

Men det er også temaer som forfatterne ikke reiser, eller som de behandler på en distansert måte. Det faller naturlig for meg å spørre om i hvilken grad boken er skrevet for leserne av PLAN, som jo betegner seg som et tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling. Svaret er at boken gir god oversikt over den makroøkonomiske samfunnsplanleggingen, og at den også gir en tilfredsstillende oversikt over hovedtrekkene i statistikkproduksjonen frem til våre dager. Men boken forteller lite eller ingen ting om datagrunnlaget for byplanleggingen og for analyser av regional utvikling. Slike problemer har ikke hatt prioritet i byrået, og kanskje heller ikke hos forfatterne?

La meg gi et eksempel. Den første av bokens fem deler handler om statistikk i Norge før byråets tid. En viktig form for statistikk var de såkalte statistisk-topografiske studiene. Presten Hans Strøm skrev for nesten 250 år siden en «Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør.» Han introduserte i Norge en tradisjon som allerede var vel utviklet i Tyskland. Strøm utviklet en systematisk metode som ble fulgt og videreutviklet av mange etter ham. Det var få tabeller i de mange topografiske studiene, desto mer tekst, ofte kompilatorisk i den forstand at forfatterne skrev inn det de kunne finne i arkivmateriale og andre kilder. Kart og illustrasjoner var ikke uvanlige. Også forvaltningen var interessert i beretninger om rikets tilstand på regionalt og lokalt nivå, og amtmennene måtte sende femårige beretninger om næringsliv og befolkning til Indredepartementet.

Einar Lie synes ikke å ha noe særlig til overs for denne tradisjonen, skal man dømme dette utsagnet: «... den statistisk-topografiske tradisjonen i Norge gjorde en sen, men voldsom sorti med 39-bindsverket Norges Land og Folk (1885-1921)». Men Lie tar feil når han sier at tradisjonen forsvant med dette verket. Kanskje ble den ikke videreført av Statistisk Sentralbyrå, men andre aktører har funnet et trofast marked for slik innsikt. Norge myldrer av lokalhistoriske verker som på mange måter bruker

page084img001.jpg

Grafiske fremstillinger av statistikk ble populære fra slutten av 1800-tallet. (Faksimile fra Norsk Kalender, 1899)

den statistisk-topografiske metoden. I 1950 utgav Gyldendal «Norge vårt land» i to bind. I 1963 kom Cappelen med et Norge-verk i 4 bind; et generelt bind, to leksikonbind (med detaljerte opplysninger på lokalt nivå), og et atlas- og registerbind. Samme forlag utga i årene1984-86 et fembindsverk om Norge, tre systematiske bind på nasjonsnivå, to regionale bind. I slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet gav Gyldendal ut en bindsterk serie «Bygd og by i Norge», og samme forlag gav i årene 1983-85 ut et nytt verk: Norge vårt land, i åtte bind. Her, og i et seksbinds verk som Hjemmets Bokforlag gav ut i 1993: «Norge sett fra luften», ble flybilder systematisk brukt for å få frem topografien. Hvert tredje år trykker Norges Automobilforbund over 400.000 eksemplarer av Veibok for Norge, i sannhet en statistisk-topografisk beskrivelse. Noe av den litteraturen er skrevet av formidlere som ikke er forskere, men mange arbeider er skrevet av samfunnsforskere, med unntak av økonomer.

Etterkrigstidens planstat var også virksom på regionalt og lokalt nivå. I årene etter krigen ble det stilt sammen områdeanalyser på fylkesnivå, fra midten av sekstitallet kom generalplanenes og regionplanenes storhetstid. Landsdelsplanen for Nord- Norge kom i 1972 og ble fulgt av analyser for de andre landsdelene.

Byrået var lite involvert i dette arbeidet. Det leverte data om befolkning og bosetting, og i en del år var byrået også aktivt i forskningen om regionale utviklingsprosesser, ikke minst i studier av flytting, der den store flyttemotivundersøkelsen som ble gjennomført i 1972 var et viktig innspill. Men sosialøkonomene i byrået, indoktrinert inn i nasjonalregnskapenes verden, prioriterte utviklingen av regionale regnskaper, og publiserte rapporter som var utdaterte da de kom og som fikk liten betydning for regionalplanleggingen.

Etter mitt skjønn er det synd at byrået ikke har engasjert seg mer for å utvikle moderne versjoner av statistisk-topografiske undersøkelser. Det burde kunne bygges solide broer mellom dataprodusenten og topografene. I mange år arbeidet Statens Kartverk med et norsk nasjonalatlas. Det gikk bra så lenge karter om klima, geologi, jordsmonn og vegetasjon ble laget, men da den økonomiske og sosiale geografien skulle utvikles, stoppet det hele opp. (En viktig årsak var at markedstenkningen slo inn i Kartverket, noe som førte til at det siste nasjonalatlasbindet som kom (i 1997) var et forholdsvis intetsigende bind om idrett, for eksempel med karter om hvor det fantes svømmehaller og gressbaner, men dette bindet fantes det ekstern finansiering for.) Byrået var inne i ett hovedtema, om befolkningsutviklingen. Dette kom forholdsvis tidlig, og det forelå planer om et nytt bind der befolknings- og bosettingsutviklingen gjennom åtti- og nittitallet skulle beskrives og analyseres. Men et slik bind var det ikke penger til, hverken i Kartverket eller i Statistisk Sentralbyrå.

Byrået kunne ha vært en svært nyttig og innsiktsfull partner i et bredere atlaskonsept, med karter og tekstbind. Men det ble aldri laget et oppdatert bosettingskart over Norge med grunnlagsmateriale i Folke- og boligtellingen 1990. Formidlingen av folketellingen 1990 ble det ikke penger til. De pengene som var avsatt, måtte gå til å dekke utgifter til purringer blant dem som ikke hadde fylt ut skjemaet i tide. Det ble utgitt ukommenterte fylkes- og kommunehefter. Resten av det planlagte publiseringsprogrammet måtte skrinlegges. En moderne regionalstatistisk analyse av folketellingen 1990, et samarbeid melllom Kartverket og byrået kom aldri. Kiær har nok rotert i sin grav.

I 1974 ble Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste etablert, med blant annet Stein Rokkan og Henry Valen som fødselshjelpere. NSDs oppgave er å formidle data stilt til disposisjon av byrået til samfunnsforskere. Karakteristisk nok er NSD blitt en viktig formidler av regionale og lokale data, og

av surveys basert på individintervjuer som tar for seg sosiale og politiske utviklingstrekk. NSDs databaser er langt på vei tilgjengelige over nettet, og kan brukes av planleggere som arbeider med lokale og regionale problemstillinger. Ære være de samfunnsforskerne som sto faddere for NSD og de som driver virksomheten videre, også med utstrakt samarbeid internasjonalt.

Einar Lie har et avsnitt i boken om de utfordringene EUROSTAT stiller Statistisk Sentralbyrå overfor. Det virker som han er mer bekymret enn begeistret over at norsk statistikk skal gjøres sammenlignbar med europeisk statistikk. Jeg er begymret over at Norge blir mer og mer fravæ- rende i internasjonal statistikk. For utenlandske forskere og statistikkformidlere er det lite formålstjenlig å lete etter norske data som kan supplere data som er tilgjengelige i EUROSTAT. Da kan man like godt utelate Norge. The Economist er et godt eksempel. I sine analyser av økonomisk utvikling i Europa presenterer tidsskriftet tabeller og grafikk over utviklingen i europeiske land. Tidligere var Norge ofte med i disse datapresentasjonene. Nå er Norge så godt som fraværende. The Economist nøyer seg med lett tilgjengelige tall fra EUROSTAT om EUs medlemsland.

Lie tar også for seg de problemene som reiser seg når oplysninger innsamlet på individnivå skal beskyttes mot misbruk. Byrået er en viktig beskytter. Men kanskje for ivrig. Svært mange opplysninger av demografisk art, om arbeidsmarkedet og om velferdsproblemer finnes i administrative registre som byrået har tilgang til når det skal produsere data på aggregert nivå. For forskere utenfor byrået blir det et kostnadsproblem og et tilgjengelighetsproblem å få indirekte tilgang til disse dataene. Spesielt vanskelig blir det når mange trenger data på et lavt geografisk nivå, fordi antallet personer i visse grupper blir så lavt at det ikke kan oppgis fordi det vil stride mot Statistikkloven av 1907. PLANs lesere er blant brukerne av slike data, og oppdager at de i sitt arbeid må søke andre kanaler enn byrået for å få innsikt i samfunnsproblemer slik de kommer til syne på lavt geografisk nivå. De kan bestille data fra private intervjuorganisasjoner, men disse dataene er ofte lite tifredsstillende.

Som universitetslærer har jeg merket meg at byråets i og for seg forståelige restriktive holdning til sine data får den konsekvens at hovedfagsstudenter og doktorgradsstudenter velger alternative metoder. De kvantitative metodene viker plass for kvalitative metoder. Omfattende samfunnsproblemer blir belyst gjennom intervjuer med et fåtall respondenter eller nøkkelinformanter. Slike metoder har åpenbart sine positive sider, men det oppstår etter hvert et metodisk gap mellom de som fortsatt kan behandle kvantitative data og de som bruker kvalitative data. I koblinger mellom kvantitative og kvalitative data ligget det et stort metodisk potensiale som ikke blir utløst. Og jeg merker at mange av dagens studenter er ute av stand til å lage enkle tabeller og statistiske oppstillinger.

page085img001.jpg

Dagens ledelse i byrået; til høyre direktør Svein Longva og til venstre forskningssjef Ådne Cappelen.

En kommende forskergenerasjon kan komme til å vende ryggen til en institusjon som Statistisk Sentralbyrå. Da er da på tide at byrået åpner seg mot sine potensielle brukere til tross for de konfidensialitetsproblemene som kan komme til å reise seg. En åpnere holdning er heldigvis under utvikling. SSBs nettsider gjør det mulig å få tilgang til verdifulle data som til dels blir presentert i Excel- format, slik at de kan tas ut og arbeides videre med av den enkelte eksterne bruker. Byråets tidsskrift Samfunnsspeilet kan også leses og taes ut fra hjemmesidene, i likhet med de fleste forskningsrapportene.

«Faktisk talt» er for meg blitt en invitasjon til debatt. Boken er også en dyp og bred vitenkilde om norsk statistikk og statistikkproduksjon. Men det er vel ikke å regne med at så svært mange vil lese boken fra første til siste side. Derfor burde boken hatt et saksregister. En detaljert innholdsfortegnelse kunne til en viss grad gjort denne jobben, men i denne boken er ikke innholdsfortegnelsen fullstendig, fordi den bare har med hovedkapitteloverskrifter, ikke overskriften på de mange underkapitlene. Litteraturlisten er omfattende, men har ikke med de SSB-publikasjonene som det henvises til i det omfattende noteapparatet. Illustrasjonene er samlet i bolker, og lever sitt eget liv, uten av de blir brukt aktivt i teksten. Men la ikke denne detaljkritikken frata leserne av denne omtalen lysten til selv å holde boken i hånden. Lies og Roll-Hansens bok føyer seg prisverdig til en lang rekke biografier og institusjonshistorier der leserne ikke bare får den smale historien, men også en bredere forståelse av det samfunnet som personene og institusjonene levde i.