Hvilke utbyggingsmønstre bør ligge til grunn for en bærekraftig areal- og boligplanlegging? Hvordan bør vi utforme og lokalisere våre fremtidige boliger slik at utbyggingen kan sies å være forenlige med kriteriene fra en bærekraftig utvikling? Dette var spørsmål som ble utredet i forskningsprosjektet NAMIT - Natur og miljø- vennlig tettstedsutviking - i perioden 1988 til 1992. Vel ti år etter NAMIT kan det være grunn til å stille spørsmålene på nytt.

Hovedkonklusjonen fra NAMIT var: «Ved å konsentrere utbyggingsmønsteret, satse på fortetting i områder der det allerede er gjort tekniske inngrep og utnytte hver enkelt byggetomt effektivt, kan en oppnå betydelige fordeler sett fra et natur- og miljøvernsynspunkt, sammenliknet med det arealkrevende og spredte utbyggingsmønsteret som kjennetegner mye av dagens tettstedsutviking» (Næss 1992:19). Det dreier seg altså om fortetting og konsentrasjon. Dette er utbyggingsprinsipper som både trekkes frem i St meld nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk og gjennom de Rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging som vi fikk i 1993.

Er det fremdeles fortetting og konsentrasjon som er veien mot en bærekraftig utvikling? Det er fire grunner til at det kan være nyttig å reise denne problemstillingen på nytt. For det første er det hevdet at det (post)moderne mennesket stadig gjøre seg mer og mer uavhengig av samfunnsstrukturene. Det gjelder også de fysiske strukturene. Det er med andre ord i mindre grad mulig å «styre» folks atferd gjennom den fysiske planleggingen. Er det empirisk grunnlag for å hevde at noe slikt har funnet sted siden 1990? For det andre må en analyse av bærekraften til et bestemt utbyggingsprinsipp basere seg på et bredest mulig miljøbegrep. Mye av «fortettingsforskningen» har konsentrert seg om energi.1

Hvordan faller analysene ut om man inkluderer et bredere spekter av natur- og miljørelaterte konsekvenser? For det tredje må analysene omfatte et bredt spekter av forbruk. Det dreier seg om energi til oppvarming og drift av boliger og transport, men også et stort omfang av ulike forbrukskomponenter som kan knyttes til drift og vedlikehold av boligen. For det fjerde er det grunn til å differensiere transportbegrepet. Mye av den forskningen som konkluderer med at det lønner seg å bygge tett og konsentrert, har konsentrert seg om såkalt hverdagstransport eller lokale reiser. Hva med de lange og uregelmessige ferie- og fritidsreisene? Gjennom den såkalte «kompensasjonshypotesen» har det vært foreslått at de som reiser lite i hverdagen, for eksempel som et resultat av fortetting, kompenserer med lange bil- og flyreiser i helger og ferier. Hvis dette viser å være tilfellet, vil konsentrasjon og fortetting medføre økt transport og ikke mindre som planlagt.

Dette er problemstillinger vi søker å besvare gjennom et større forskningsprosjekt på Vestlandsforsking. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd gjennom programmet «Bærekraftig produksjon og forbruk». Prosjektet, som er gjennomført i samarbeid med Norsk institutt for by- og regionforskning, startet opp i 1997 og ble avsluttet i 2001.

Analyser av miljøkonsekvenser krever imidlertid verktøy som fanger opp de store og delvis også nye

utfordringene som bærekraftig utvikling setter. Økologiske fotavtrykk er etter min vurdering et analyseverktøy som langt på vei innfrir disse utfordringene. Jeg skal innledningsvis presentere verktøyet nærmere, men samtidig plassere det i forhold til andre analyseverktøy i en historisk sammenheng. Deretter skal jeg vise hvordan økologisk fotavtrykk som analytisk verktøy kan anvendes i en drøfting av prinsipper for en bærekraftig boligplanlegging, eller med andre ord for å drøfte problemstillingene reist over.

Miljøproblemene har endret karakter

For vel 40 år siden utgav den amerikanske biologen Rachel Carson den mye omtalte boken Silent Spring. Her presenterte hun en dyster beskrivelse av en tenkt virkelighet hvor fuglene ikke lengre sang om våren, fordi de hadde bukket under for den omfattende bruken av giftbruk i landbruket. Boken ble en alvorlig tankevekker for mange, og bidro til en omfattende internasjonal interesse for de negative konsekvenser for natur og miljø som den økende industrialiseringen hadde ført med seg. I dag, fire tiår senere, er det fremdeles grunn til bekymring for hvordan vi behandler det naturmil- jøet vi lever i og av. Miljøproblemene fremstår imidlertid radikalt annerledes ved inngangen til det tjueførste århundre enn virkelighetenen Carson beskrev. Det er nå grunnlag for å hevde at miljø- problemene langt på vei har endret karakter.

Når miljøproblemene har endret karakter, har dette betydning for verktøyene vi benytter for å analysere dem. Det er ikke nødvendigvis slik at de metoder som ble utviklet og benyttet for 40 år siden fanger opp disse endringene. I artikkelen Analyseverktøy i miljøplanleggingen - Verktøy for mer enn festlige anledninger?, presenterer Karl Georg Høyer (2001) miljøanalyseverktøyenes historie fra 1960-årene og frem til i dag. Her tar han for seg de grunnleggende endinger som miljøproblemene har gjennomgått og peker på hvilke verktøy som best fanger opp de utfordringene vi nå står overfor. Jeg skal gi et kort innblikk i dette arbeidet.

Men la meg først se nærmere på hvilke endringer i miljøproblemer det er snakk om? Hva er det som kjennetegner de nye miljøproblemene? Hva er det som skiller disse fra 60-årenes problemer? Jeg vil trekke frem tre endringer som særlig vesentlige. For det første har det skjedd en utvikling fra fokus på få, store og lett avgrensbare punktutslipp til en situasjon som kjennetegnes av mange små, spredte og vanskelig avgrensbare utslipp. Det beste eksemplet på denne utviklingen er kanskje veksten i transport og den tilhørende økningen i utslipp av CO2. Utslippene fra det enkelte kjøretøy er små og utslippene er spredt. Det er en annen situasjon enn den man stod overfor for noen tiår siden. Et annet aspekt ved denne situasjonen er flytting av fokus fra det lokale til det globale. Både utslippene og effektene er globale av natur, i motsetning til et større lokalt punktutslipp fra en industripipe eller et avløpsrør. For å fange opp denne utviklingen trengs det et livsløpsperspektiv som fanger både opp nettopp summen av mange små og spredte miljøproblemer.

For det andre har det skjedd en endring fra fokus på produksjon av produkter til forbruk av produkter og tjenester. Sosiologen Zygmunt Bauman (1998) karakteriserer dagens samfunn som et forbrukersamfunn. Dette står i kontrast til det produksjonssamfunnet vi stod overfor i 50- og 60-årene. Denne overgangen har to elementer. For det første er miljøproblemene i stadig større grad knyttet til forbrukfasen. Et eksempel er utslipp av hydrokarboner i Vest-Europa. Kun 3 prosent av utslippene kommer fra raffineriene der hydrokarbonene produseres. De resterende 97 prosentene kommer rullende ut av fabrikkportene i form av maling, rengjøringsmiddel, lim etc. På samme måte er det med bilkjøring. Det er bare 10 % av energibruken til en vanlig personbils livsløp som går med til bygging og destruering. Hele 90 prosent av energibruken er knyttet til forbruket av bensin. Denne utviklingen krever en økt vektlegging på miljøproblemer forårsaket av økt privat forbruk. Det andre elementer er knyttet til forbruket som drivkraft. Riktignok skal alle produkter produseres, men i forbrukersamfunnet er det ønsket om å forbruke som er den drivende kraft. Det er behov for et forbruk- sperspektiv for å reflektere denne utviklingen.

Endelig utgjør fordelingsperspektivet en tredje endring i forståelsene av de nye miljøproblemene. Fremleggelsen av «Vår felles fremtid» (VFF 1987) og lanseringen av begrepet «bærekraftig utvikling» er her et sentralt element. Her understrekes det sterkt at miljøproblemer ikke kan betraktes løsrevet fra en mer rettferdig fordeling av goder og byrder. Her knyttes dessuten en tanke om langsiktighet til forståelsen av miljøproblemene. En bærekraftig utvikling kan bare oppnås ved opprettholdelse av de økologiske systemene over tid. Langsiktigheten kan også knyttes til en rettferdig fordeling, ikke bare mellom nålevende generasjoner, men også de generasjoner som kommer etter oss.

De «nye» analyseverktøyene i miljøplanleggingen

Figur 1 gir en oversikt over de viktigste analyseverktøyene siden 1970-årene (Høyer 2001). Høyer skiller her mellom analyseverktøy som henholdsvis konsekvensorienterte, effektivitetsorienterte og fordelingsorienterte. Kategoriseringen uttrykker hva som først og fremst er verktøyets formål. De konsekvensorienterte verktøyene søker først og fremst å beskrive miljøkonsekvensene av menneskeskapte

inngrep i naturen. De effektivitetsorienterte verktøyene har et siktemål som går ut over det rent beskrivende. Formålet er å oppnå større effektivitet i ressursbruken, eventuelt bredere former for miljø- effektivitet. Når formålet med et analyseverktøy i større grad er å oppnå rettferdig fordeling i tid og rom, er det de fordelingsorienterte verktøyene som trer frem.2

Skillet mellom de tre ulike typologiene uttrykker en annen dimensjon ved verktøyene. På en glidende skala fra venstre mot høyre i tabellen karakteriserer verktøyene som henholdsvis deskriptive og normative. Det innebærer for eksempel at konsekvensanalysene er deskriptive, eller beskrivende i sin natur, mens for økologisk rom er det normative innbygget i selve verktøyets utforming. For en mer utførlig presentasjon av de ulike verktøyene viser jeg til Høyer (2001).

Økologisk fotavtrykk

I den påfølgende analysen av prinsipper for bærekraftig areal- og boligplanlegging benytter jeg meg av verktøyet økologiske fotavtrykk. Etter min vurdering fanger den opp alle de tre karakteristiske trekkene ved de moderne miljøproblemene slik de er beskrevet foran. Verktøyet baserer seg på livsløpsprinsippet og det gir mulighet for å bringe inn flere forbrukskategorier og miljøproblemkategorier i én og samme analyse. Dessuten er fordelingsperspektivet ivaretatt, ved en absolutt kobling til det produktive arealet på kloden. Det siste poenget er for øvrig noe som etter min vurdering gjør økologisk fotavtrykk til et godt pedagogisk verktøy. Vi etterlater oss et spor på vår ferd gjennom livet. Ved å beregne størrelsen på dette sporet og deretter sette det i sammenheng med jordklodens areal og antall mennesker, får man en levende beskrivelse av tilgjengelige ressurser, forbruk og rettferdighet. Med andre ord: bærekraftig utvikling.

Figur 1. Ulike analyseverktøy i miljø- planleggingen. En typologi (Høyer 2001)

Nå skal det riktignok nevnes at metoden har sine svakheter. Det økologiske fotavtrykket omfatter bare produksjon/forbruk og utslipp som kan inngå i biosfærens kretsløp. Dermed mangler for eksempel tungmetaller, ikke-nedbrytbare organiske og uorganiske miljøgifter, radioaktive materialer etc. Foreløpig er heller ikke metoden utviklet til å inkludere utslipp til luft, jord og vann som bidrar til lokale forurensninger. Slik sett er det all grunn til å supplere en konkret miljøanalyse med andre verktøy. Metoden er først og fremst egnet til å analysere globale ressurs- og miljøproblemer. Det er her metodens styrke ligger.

Men hva er nå egentlig økologisk fotavtrykk? Metoden, som ble utviklet av kanadiske forskere i begynnelsen av 1990-årene, baserer seg på den enkle forutsetningen at mennesker trenger arealer for å produsere, forbruke og fjerne avfall (Wackernagel og Rees 1996). Vi trenger areal for å produsere mat, klær, tømmer og biobrensel. Vi trenger arealer for å bygge veier, boliger, kontorer, parkeringsplasser og jernbaner. Og ikke minst trenger vi arealer for at naturen skal ta imot og absorbere våre utslipp og avfall. Summen av disse arealene utgjør vårt økologiske fotavtrykk. Lillemor Lewan (2000) uttrykker det slik: «Det økologiske fotavtrykket for et individ eller en befolkningsgruppe utgjøres av det biologiske produktive arealet som behøves for å produsere de varer og tjenester som individet/befolkningen forbruker og for å absorbere de utslipp som gjøres. Ettersom mennesker forbruker varer og tjenester fra hele verden og påvirker fjerntliggende områder med sine utslipp, så sum-

merer fotavtrykket mange små biologisk produktive arealer fra hele verden».

Det er vanlig å operere med fem hovedkategorier av areal (Høyer 2001): (i) landareal for biologisk mangfold3, (ii) bioproduktivt landareal, (iii) bioproduktivt sjøareal, (iv) energi landarealer og (v) bebygde arealer. Det bioproduktive landarealet har tre underkategorier: (a) dyrkede og dyrkbare arealer, (b) beitearealer og (c) skogarealer. Energiarealene brukes for å skille ut det arealet som kreves for å sikre en bærekraftig energi og -forsyning. Det kan være skogarealene som er nødvendige for å absorberer utslippene av CO2, eventuelt arealene som trengs for å produsere energi fra fornybare kilder. Bebygd areal er arealer hvor den bioproduktive kapasiteten er eller vil gå tapt, spesielt arealer til bygninger og transportinfrastruktur.

Jeg har vært inne på noen av svakheten ved metoden. Kanskje er det likevel problemene med å legge sammen ulike typer arealer til ett samlet areal eller fotavtrykk, som er det største usikkerhetsmomentet ved beregning av økologisk fotavtrykk. Per i dag er dette løst på følgende måte (Lewan 2000): Når man legger sammen ulike typer arealer med ulik kvalitet, må man kompensere for kvalitetsforskjellene med hjelp av såkalte utjev- ningsfaktorer. Utgangspunktet er biokapasiteten til et globalt gjennomsnittsareal som settes til 1,0. Sammenliknet med dette arealet gir gjennomsnittlig dyrkbar mark 2,8 ganger så mye biomasse, skog 1,1 ganger så mye, beitemark 0,5 ganger og fiskevann 0,2 ganger så mye. Skog til CO2-absorbsjon er satt til 1,1, mens bebygde arealer er gitt verdien 2,8. Bakgrunnen for det siste er at det i mange tilfeller er den beste jorden som er gått med til boliger og veier. Dette er imidlertid en forenkling, særlig for Norge, hvor nettopp jordvern har presset boligområder opp i fjellskråninger og mye av veiene går gjennom skog og fjellterreng.

Metoden kan benyttes til ulike formål. For det første kan den brukes til å sammenlikne vårt fotavtrykk med det som er av tilgjengelig biokapasitet på jorden. I følge Wackernagel m.fl. (1999) er det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til en nordmann 6,2 ha/år. Hver og en av oss trenger altså (i gjennomsnitt) et areal tilsvarende 6 til 7 fotballbaner for å opprettholde vår livsstil.4

I kontrast til dette står tilgjengelig biokapasitet per person når alle jordens individer skal ha hver sin del. Denne tilgjengelige biokapasiteten er, fremdeles i følge Wackernagel m.fl., 2,1 ha/år, hvilket innebærer at vi trenger tre jordkloder om alle skulle ha samme levestandard som oss nordmenn!

Metoden kan også brukes til å sammenlikne fotavtrykk ulike land imellom. Ikke overraskende troner USA på toppen av en slik rangering med 10,3 ha/år. Det er heller ikke overraskende å finne land som Bangladesh (0,5 ha/år), Etiopia (0,8 ha/år) og India (0,8 ha/år) i den andre enden av skalaen. Med metoden kan brukes til å sammenlikne regioner, kommuner, byer, individer eller som jeg skal gjøre her husholdinger.

I en slik sammenlikning mellom husholdningers fotavtrykk er ikke hovedformålet å si noe om hvor stort fotavtrykk som er bærekraftig. Poenget er å sammenlikne, og gjennom sammenlikningen skille mellom de som har større eller mindre fotavtrykk enn andre. Utbyggingsmønstre som er i samsvar med en bærekraftig utvikling må dermed oppfattes som utformings- og lokaliseringsprinsipper som gir minst mulige økologiske fotavtrykk. Hvorvidt dette faktisk kan forstås som tilstrekkelig for å oppnå en bærekraftig utvikling er en annen og mer kompleks diskusjon.

Spørreundersøkelser i Stor-Oslo, Stavanger og Førde

I perioden oktober 1998 til oktober 2000 gjennomførte vi to større survey-undersøkelser blant husholdninger i byregionen Stor-Oslo5, bydelen Storhaug i Stavanger og Førde kommune. I alt 941 husholdninger svarte på de utsendte spørreskjemaene. Husholdningene ble tilfeldig trukket ut og en sjekk mot populasjonen viser at det er god overensstemmelse mellom utvalget og de som faktisk bor i de tre områdene. Dog skal det nevnes at vi i for liten grad har klart å vekke interessen hos de unge og de eldre, samtidig som de med høy utdanning er overrepresentert.

I hver husholdning har vi samlet inn data om fire forbrukskategorier. Disse fire forbrukskategoriene omtaler jeg samlet som boligrelatert forbruk. For det første gjelder det energiforbruk til oppvar- ming og drift av boligen. Dette utgjør nær 30 prosent av det samlete energiforbruket i Norge (Hille 1995).6

Men en bolig forbruker ikke bare energi. Det skal et omfattende materielt boligforbruk til for å drive og vedlikeholde boligen, og dette er altså min andre forbrukskategori. Det dreier seg om møbler og annet inventar, teknisk utstyr og elektriske hjelpemidler, utstyr til vedlikehold og drift av inne- og uteområder etc. Hver for seg utgjør ikke disse forbruksproduktene stort, men i sum dreier det seg om et svært stort forbruk. Ifølge Rolness (1995) bruker vi i underkant av 30 milliarder hvert år bare på oppussing og vedlikehold. I tillegg kommer det et betydelig beløp til diverse inventar.7

Det kanskje mest fremtredende trekket ved vårt forbruksmønster i løpet av de siste tiårene, er den voldsomme økningen i transport. Fra 1951 til 1991 ble energibruken til transport nesten syvdoblet (Næss 1997). Svært mye av denne transporten skjer med utgangspunkt i boligen. Det dreier seg om rei-

ser til jobb, barnehager, skoler, butikker og diverse fritidsaktiviteter. Disse rutinemessige og vanlige reisene omtaler jeg som hverdagsreiser. Energibruk knyttet til hverdagstransport utgjør min tredje forbrukskategori.

Felles for disse tre forbrukskategoriene er at de alle har klar relevans til fysisk planlegging. Jeg har imidlertid også inkludert en fjerde forbrukskategori. Det dreier seg om energibruk til lengre ferie- og fri- tidsreiser. Bakgrunnen for å inkludere denne kategorien er å undersøke om det er dekning for den såkalte «kompensasjonshypotesen». I korthet går denne ut på at folk som på grunn av visse egenskaper ved boligen bruker lite energi på hverdagstransport, reiser lengre i fritiden for å kompensere for behov de ikke får dekket der de bor. For eksempel kan man tenke seg at mennesker som bor i tette bystrukturer med lite grønne områder reiser langt i fritiden for å komme ut i den naturen de er avskåret fra gjennom sin bosituasjon. Hvis det gjør seg gjeldende slike kompensatoriske effekter, kan det ha store konsekvenser for fysisk planlegging. For hva er hensikten med å fortette for å redusere folks behov for hverdagsreiser, hvis konsekvensen er at de reiser mer i ferie- og fritiden?

Målsetningen med undersøkelsen er å få mer kunnskap om hvordan det økologiske fotavtrykket av dette forbruket i den enkelte husholdning varierer med boligens utforming og beliggenhet. Jeg skal her gripe tak i fire konkrete planfaktorer som beskriver sentrale dimensjoner ved en boligs utforming og lokalisering. Disse planfaktorene kan påvirkes gjennom fysisk planlegging, samtidig som planfaktorene påvirker omfanget og sammensetningen av det boligrelaterte forbruket. De fire planfaktorene er (1) bystørrelse/nasjonalt bosettingsmønster, (2) boligers lokalisering innenfor en by, kommune eller tettsted, (3) bostedsstrøk og (4) boligtype. De fire dimensjonene kan knyttes opp til mer overordnete prinsipper for boligplanlegging. Spørsmålet om bystørrelse og nasjonalt bosettingsmønster er nært forbundet med spørsmålet om sen- tralisering versus desentralisering på nasjonalt nivå. Boligens lokalisering er avstanden fra boligen til sentrum og dreier seg om byspredning, mens bostedsstrøk kan knyttes til en diskusjon om fortet- ting. Her skal det riktignok legges til at bostedsstrøk, som deler boligene i hhv. tettbygde- og spredtbygde strøk, ikke er det eneste mål på tetthet. I en diskusjon om fortetting bør derfor andre supplerende mål for tetthet trekkes inn i vurderingen, for eksempel befolkningstetthet og utbyggingstetthet. Endelig handler spørsmålet om boligtype om den pågående debatten om enebolig som særskilt boform i forhold til mer tette og konsentrerte utbyggingsformer. La det for øvrig med en gang være sagt at de fire planfaktorene er nært forbun- det med hverandre. De påvirker hverandre og kan i en samlet boligplanlegging vanskelig betraktes som klart atskilte aspekter.

Nå er det selvfølgelig slik at enhver variasjon i det økologske fotavtrykket mellom ulike husholdninger ikke nødvendigvis har noe med den fysiske bosituasjonen. Det kan snarere være forhold som inntekt, sammensetningen av husholdningsmedlemmene, hvorvidt man har bil eller ikke og ikke minst de holdninger som husholdningsmedlemmene har. Vi har derfor i tillegg til data om boligrelatert forbruk samlet inn opplysninger om en rekke sosioøkonomiske og demografiske bakgrunnsforhold for den enkelte husholdning. Dessuten har vi samlet inn husholdningsmedlemmenes holdninger til en rekke miljø- og forbruksrelaterte spørsmål. Disse dataene har vi benyttet i såkalt multivariate regresjonsanalyser for å isolere effekten av den enkelte plandimensjons innvirkning på husholdningens forbruk.

Hvor bor husholdningene med det minste økologiske fotavtrykket?

I figur 2 er vist hvordan det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket for husholdningene varierer med henholdsvis bostedsstrøk, avstanden til sentrum på hvert av de tre stedene og boligtyper (Holden 2001). Her er det igjen grunn til å minne om at de beregnede fotavtrykkene refererer til boligrelatert forbruk og ikke til husholdningenes samlete private forbruk.

Betyr størrelsen noe?

La oss se nærmere på hva disse tallene betyr og starte med plandimensjonen størrelse. Selv om det kan være interessant å sammenlikne de tre undersøkelsesområdene med hverandre, bør man her være varsom. Det er flere grunner til det. Stor-Oslo og Førde er to komplette bo-, handle- og arbeidsområder, mens Storhaug er en sentrumsnær bydel i Stavanger by. Det er dermed ikke nødvendigvis meningsfullt å sammenlikne Storhaug med de to andre områdene (derimot kan det være interessant å sammenlikne Storhaug med de indre bydelene i Oslo). Det er for så vidt heller ikke uproblematisk å sammenlikne Stor-Oslo og Førde med hverandre. Områdene er så vidt forskjellige med tanke på størrelse, utstrekning og kanskje også kultur at en direkte sammenlikning må behandles med edruelighet.

Ikke desto mindre er det interessant å legge merke til at det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket per husholdingsmedlem for de to områdene er henholdsvis 0,83 ha/år (Stor-Oslo) og 0,76 ha/år (Førde). Innbyggerne i den lille, rurale småbyen Førde har altså rundt 10 prosent mindre økologisk fotavtrykk enn sine urbane kollegaer i den store byregionen Stor-Oslo. Dette er vel og merke

gjennomsnittstall. Det er store variasjoner mellom husholdningene på de tre stedene. I utvalget varierte fotavtrykket mellom husholdningene fra beskjedne 0,03 ha/år til ikke fullt så beskjedne 7,93 ha/år. Det kan for øvrig være verdt å nevne at både den husholdningen med minst og størst fotavtrykk kommer fra Stor-Oslo. Det er med andre ord større spredning i Stor-Oslo, mens husholdningene i Førde er mer homogene. Det gjennomsnittlige fotavtrykket blant husholdningene på Storhaug er 0,70 ha per husholdningsmedlem. At dette er så vidt lavt henger sammen med at vi her har en sentrumsnær bydel. Som vi skal se har også beboere i de sentrale delene av Stor-Oslo, det vil si de som bor i selv Oslo sentrum, et lavt økologisk fotavtrykk.

La oss nå gå fotavtrykkene noe nærmere i søm- mene. La meg da først minne om at det økologiske fotavtrykket er sammensatt av flere forbrukskategorier. I dette tilfellet er det miljøkonsekvensene av de fire kategoriene energibruk i boligen, materielt boligforbruk, hverdagstransport og ferie- og fritidsreiser som skal vurderes samlet sett. De ulike forbrukskategoriene kan dra i ulike retninger og påvirke en husholdnings fotavtrykk positivt eller negativt. Sagt på en annen måte: Det er noen forhold som taler for Førde og det er forhold som går i favør av Stor-Oslo. I sum taler imidlertid beregningene våre - som det fremgår av figuren - til fordel for Førde. Men la oss ta det i tur og orden.

Det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket per husholdningsmedlem fra energiforbruk i boligen og materielt boligforbruk er omtrent likt for Førde og Stor-Oslo. Ulike forhold trekker i ulike retninger, men i sum kommer de to noenlunde likt ut (Holden 2001). Når vi kommer til transport skiller imidlertid stedene lag. De forskjeller i fotavtrykk som jeg har vært inne på over, skyldes altså transportkomponenten. Hvis vi starter med hverdagstransporten, så går Stor-Oslo «seirende» ut. Det vil si at per husholdningsmedlem reiser innbyggerne i hovedstaden 105 kilometer per uke, men det tilsvarende tallet for Førdianeren er 119 kilometer. En av de viktigste årsakene til denne forskjellen er at biltettheten er høyere i Førde. Her har hele 92 prosent av husholdningene tilgang på bil, mens «kun» 85 prosent av husholdningene i Stor-Oslo har det. Går vi videre og ser på den totale reiselengde med bil i løpet av et helt år, vi inkluderer altså nå de lange ferie- og fritidsreisene, er bildet snudd på hodet. På tross av lavere biltilgang, er det nå husholdningene i Stor-Oslo som reiser lengst. Faktisk reiser husholdingsmedlemmene i Stor-Oslo årlig hele 1000 kilometer lengre. I tillegg reiser de noe lengre hvert år på private flyreiser, slik at samlet sett bruker et gjennomsnittlig husholdningsmedlem i Stor-Oslo hele 14 prosent mer energi hvert år til privat transport enn sine mer rurale brødre.

Hva med tetthet?

Hva så med tetthet? Er det grunnlag for å hevde at man gjennom fortetting kan redusere husholdningens økologiske fotavtrykk? Det virker nokså entydig at husholdinger som er bosatt i tettbygde strøk har et lavere fotavtrykk per husholdningsmedlem enn de som holder til i spredtbygde strøk. Det gjelder både i Førde og i Stor-Oslo. I Førde er forskjellen dessuten ganske stor. De som bor i spredtbygde strøk har i gjennomsnitt 36 prosent større fotavtrykk enn de som bor i tettbygde strøk. I Stor- Oslo er denne forskjellen vesentlig mindre, rundt 10 prosent. Hva skyldes dette?

En viktig grunn til at folk som bor i spredtbygde strøk har et større økologisk fotavtrykk per husholdingsmedlem enn sine kollegaer i tettbygde områder, er den høyere eneboligtettheten. Andelen som bor i enebolig (eller våningshus på gård) er langt høyere i spredtbygde enn i tettbygde strøk. Boligtypen har i seg selv en selvstendig innvirkning på energiforbruket til oppvarming og drift av boligen. Det er dermed naturlig at spredtbygde strøk kommer dårlig ut. Dessuten er boligene i de spredtbygde områdene gjennomgående større. Det gjelder både i Førde (140 m2 vs. 125 m2) og i Stor- Oslo (161 m2 vs. 123 m2). Boligtype og boligstørrelse er dessuten to forhold som påvirker omfanget av materielt boligforbruk. Også her har de spredtbygde problemer med fotavtrykket. Her skal det imidlertid legges til at det gjennomgående bor flere i hver husholdning i spredtbygde strøk. Dermed oppnår husholdningene her en stordriftsfordel, som gjør at fotavtrykket per husholdningsmedlem blir mindre.

En annen viktig grunn til at det økologiske fotavtrykket ser ut til å favorisere tettbygde strøk, er transport. Skjønt her må vi igjen skille mellom hverdagstransport og ferie- og fritidstransporten. Som vi skal se vil dette gi litt ulike konklusjoner. Det første en legger merke til når det gjelder husholdningenes transport, er den høyere biltettheten blant husholdninger i spredtbygde områder. En av de viktigste faktorene som påvirker husholdningenes energiforbruk til transport - og dermed også det økologiske fotavtrykket - er hvorvidt de disponerer bil eller ikke. Som sagt, dette går i favør av tettbygde strøk. Dette har konsekvenser for hvor langt husholdningsmedlemmene innenfor de to bostedskategoriene i gjennomsnitt reiser hver uke, altså det jeg har kalt hverdagstransport. De som bor spredtbygd reiser klart lengst. I Førde er forskjellen 45 kilometer per person per uke, mens tilsvarende tall i Stor-Oslo er 36 kilometer. Det tilsvarer en gjennomsnittlig økning i ukentlig

reiselengde på henholdsvis 51 og 65 prosent når vi går fra tettbygd til spredtbygd.

Går vi så over til reiser i forbindelse med ferie- og fritid er bildet noe annerledes. De mest problematiske reisene sett fra et miljøståsted er reiser foretatt med personbil og fly, og jeg skal derfor konsentrere meg om disse. I Førde er det fremdeles de spredtbygde som reiser lengst med bil, også når de lange ferie- og fritidsreisene inkluderes. Forskjellen er faktisk enda større mellom de som bor tett og de som bor spredt når vi ser på alle reisene enn når vi kun ser på hverdagsreisene. De spredtbygde beboerne reiser altså lengst med bil både i hverdag og fest. Når det gjelder private flyreiser er bildet et annet. Her er det de som bor tett som reiser lengst hvert år. Forskjellen er imidlertid ikke større enn at den mer enn oppveies av forskjeller i bilreiser. Sammenlikner vi årlig samlet energibruk til transport, er det liten tvil om at det er de spredtbygde som kommer verst ut. I Stor-Oslo er bildet derimot annerledes. Her reiser de som bor i tettbygde strøk så vidt langt hvert år med bil på lange ferie- og fritidsreiser, at de nesten har tatt igjen hele «forspranget» de hadde fra hverdagsreisene. Tar vi så med private reiser med fly, har de som bor i tettbygde strøk gått forbi sine grisgrendte likesinnede. De som bor i tettbygde strøk bruker dermed mer energi til transport per husholdingsmedlem hvert år enn de som bor spredt.

På tross av disse tendensene til kompensatorisk reiseatferd (jeg skal foreløpig ikke gå nærmere inn på årsakene) er det likevel slik at det økologiske fotavtrykket i gjennomsnitt er størst blant de som bor i spredtbygde strøk.

Byspredning og boligtype

Den tredje plandimensjonen jeg skal gå nærmere inn på er byspredning, eller mer konkret: avstanden mellom boligen og sentrum. Hvordan påvirkes det økologiske fotavtrykket til husholdningen av beliggenheten til boligen? Som det fremkommer av figur har husholdningene som bor langt unna sentrum («fjernt») i gjennomsnitt et større fotavtrykk enn de som bor i sentrum, mens de som bor middels langs unna legger seg midt i mellom. Årsakene til dette mønsteret er mye det samme som for fordelingen mellom tettbygd og spredtbygd. I de mest fjerntliggende områdene er bil- og eneboligandelen høyere enn i de indre delene av byen eller tettstedet. Tilsvarende finner vi at omfanget av hverdagsreiser øker med økende avstand mellom boligen og sentrum. Når det gjelder ferie- og fritidsreiser med bil og fly er det vanskelig å se klare tendenser til kompensatorisk reiseatferd. Noen slike trekk finner vi likevel. I Stor-Oslo er det de som bor i selve sentrum som reiser lengst på private flyreiser, samtidig som de bruker minst energi på hverdagsreisene.

Mest interessant er det imidlertid å slå fast at selv når vi inkluderer de lange ferie og fritidsreisene med bil og fly, så øker det økologiske fotavtrykket med økende avstand mellom bolig og sentrum.

Betydningen av boligtype på husholdningens samlede økologiske fotavtrykk er det verre å bli klok på. I Stor-Oslo faller riktignok husholdningene inn i et mønster hvor eneboligbeboerne kommer verst ut, fulgt av husholdninger i rekkehus, mens de som bor i blokk har det minste økologiske fotavtrykket. I Førde og på Storhaug er det derimot en annen «rekkefølge». Her kommer henholdsvis husholdninger som bor i blokker og rekkehus ut med det største økologiske fotavtrykket. Det er selvfølgelig transporten, både i hverdag og fritid, som bringer uorden i rekkene. Basert på energibruk i boligen og materielt boligforbruk, er det liten tvil om at eneboligene kommer dårligst ut. Tar vi med husholdningenes transport blir bildet et annet. Det er særlig det store omfanget av lengre feire- og fritidsreiser til blokkbeboerne som bidrar til at de tar igjen forspranget fra eneboligene. Særlig er dette tilfellet på Storhaug og i Stor-Oslo, hvor blokkbeboerne er særlig ivrige etter å komme seg av gårde i fritiden og i feriene.

Betydningen av ikke-fysiske påvirkingsfaktorer

Det er nå nærliggende å stille spørsmålet: «Rett nok finner vi forskjeller mellom den ene og den andre bosituasjonen. Men er det nå så sikkert at det er størrelse, tetthet, avstand og boligtype som ligger bak? Skyldes ikke forskjellene egentlig forhold som bilhold, inntekt og sammensetning av husholdningen? Eller i det minste begge deler?»

Jo, selvfølgelig spiller forhold som bilhold, inntekt og husholdningens sammensetning inn. Men selv når det kontrolleres for slike forhold så fremstår plandimensjonene som sentrale for husholdningens økologiske fotavtrykk. I Stor-Oslo innebærer en økning av avstanden mellom boligen og bykjernen en signifikant økning av husholdningens økologiske fotavtrykk. Den samme tendensen finner vi igjen i Storhaug og i Førde.8

Når det gjelder boligtype, gir regresjonsanalysene noen interessant resultater. I alle tre undersøkelsesområdene medfører det å bo i en enebolig et lavere økologisk fotavtrykk enn det å bo i rekkehus og blokker. På Storhaug er denne sammenhengen signifikant, mens sammenhengene må oppfattes som tendenser på de to andre stedene. Det kan altså se ut som det lønner seg å bo i enebolig ut fra et samlet miljøperspektiv. Resultatene kan tyde på at det å bo i enebolig kan knyttes til en mer stasjonær tilværelse, og at beboerne her i større grad er hjemmeorienterte enn de som bor i rekkehus og blokker.9

Hvilke andre ikke-fysiske faktorer spiller inn?

Analysene viser at det særlig er tre faktorer som peker seg ut.10

For det første innebærer det å disponere egen bil en dramatisk økning i det økologiske fotavtrykket. I gjennomsnitt reduseres det økologiske fotavtrykket med nær 0,5 hektar per person når vi beveger oss fra de som har bil til de som ikke har det. For det andre har det betydning hvilken inntekt husholdningen rår over. Når den gjennomsnittlige inntekten per person øker med 100.000, så øker fotavtrykket med 0,1 hektar. Endelig er det slik at antall personer i boligen har betydning for fotavtrykket. Det er altså en stordriftsfordel tilstede, hvor husholdningens fotavtrykk kan fordeles på flere personer. Oppsummert innebærer det at økende biltetthet, økt disponibel inntekt og færre personer i hver husholdning medfører en større belastning på miljøet i form at økte individuelle økologiske fotavtrykk.

Desentralisert konsentrasjon

Jeg vil avslutningsvis vende tilbake til de fysiske strukturene og plandimensjoner. Hvilke utbyggingsmønstre bør ligge til grunn for en bærekraftig boligplanlegging? Hvordan bør vi utforme og lokalisere våre fremtidige boliger slik at utbyggingen kan sies å være forenlige med kriteriene fra en bærekraftig utvikling? Ifølge Petter Næss (1997) eksisterer det to konkurrerende modeller for bærekraftige byer. På den ene siden har vi de som hevder at forholdsvis tette bebyggelsesmønstre med lav andel eneboliger er veien å gå. Slike kompakte byer, hevdes det, vil ikke bare tilfredsstille prinsippene for energisparende fysisk planlegging, men generelt være best i samsvar med de kravene en bærekraftig utvikling stiller. I opposisjon til denne retningen finner vi de som går inn for en forholdsvis åpen bystruktur. Tilhengerne av den grønne byen begrunner et slikt utbyggingsprinsipp med blant annet de mulighetene det gir for å basere seg på lukkede kretsløp som i større grad er basert på lokale ressurser. Hva sier så min empiri om dette? Gir den støtte til den ene eller den andre modellen?

Etter min oppfatning kan desentralisert konsen- trasjon utgjøre det beste kompromisset mellom de to modellene for byutvikling. En slik tilnærming innebærer at man kombinerer det beste fra de to dimensjonene (begrepsparene) sentralisering-desen- tralisering og konsentrasjon-spredning. 11

Mine empiriske data gir belegg for å hevde at desentralisering av nasjonale (og kanskje også regionale) bosettingsmønstre er gunstig sett ut fra et bærekraftperspektiv. Dataene gir også dekning for å hevde at konsentrasjon er mer i samsvar med bærekraftig utvikling enn spredning. Kombinasjonen av desentralisering og konsentrasjon vil dermed etter min vurdering være mest i samsvar med prinsippene for en bærekraftig areal- og boligplanlegging. Owens (1992:90) peker på at «In theory decentralised concentration often emerges as relatively efficient in terms of travel and energy requirements». Jeg mener at ikke bare teori, men også empiri, støtter dette synspunktet.

I figur 3 har jeg skissert noen av modellene for by- og tettstedsutvikling. «Den grønne byen» og «the compact city» er allerede omtalt. Likeså modellen jeg fremholder som mest i samsvar med prinsippene om bærekraftig byutvikling. Det som jeg i figuren kaller «urban sprawl» er en planleggingsmodell som kombinerer tilflytting til de store byene, kombinert med at byene sprer seg hurtig utover i omlandet. I et bærekraftperspektiv er dette den mest problematiske modellen, og dessverre også den som har vært dominerende i Norge det meste av etterkrigstiden.12

 

Referanser:

Bauman, Z. (1998) Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser. Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek.

Hille, J. (1995) «Miljø og forbruk». I: Aall, C. og Solheim, E. (red.) Miljøårboka 1995. Oslo: Det Norske Samlaget.

Holden, E. (2001) Boligen som grunnlag for bærekraftig forbruk. Doktor ingeniøravhandling 2001:115. Trondheim: Institutt for by- og regionplanlegging, Norges Teknisk-naturvitenskapelige Universitet.

Høyer, K. G. (2001) «Analyseverktøy i miljøplanleggingen - Verktøy for mer enn festlige anledninger?» I: Aall, C., Høyer, KG., Lafferty, W. (2002) (red.): Fra miljøvern til bærekraftig utvikling i kommunene. Erfaringer med Lokal Agenda 21. Oslo: Gyldendal akademisk (i trykken).

Lewan, L. (2000) Ecologiska fotavtryck & biokapacitet - verktyg för planering och uppföljning av hållbar utveckling i ett internationellt perspektiv. Boverket/Natur- vårdsverket.

Næss, P. (1992) Natur- og miljøvennlig tettstedsutvikling. Faglig sluttrapport. NIBR- rapport 1992:2. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Næss, P. (1997) Fysisk planlegging og energibruk. Oslo: Tano Aschehoug.

Owens, S. (1992) «Energy, Environmental Sustainability and Land Use Planning», in Breheny, M. J. (ed) Sustainable Development and Urban Form. London: Pion Limited.

Rolness, K. (1995) Med smak skal hjemmet bygges. Oslo: Aschehoug.

VFF (1987) Vår felles fremtid. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Wackernagel, M and Rees, W. (1996) Our Ecological Footprint. Reducing Human Impact on the Earth. New Society Publisher.

Wackernagel, M. m.fl. (1999) «National Natural Capital Accounting with Ecological Footprint Consept», Ecological Economics 28/3, pp.375-390.

Noter

1 Her skal det riktignok nevnes at denne kritikken ikke rammet NAMIT som omhandlet et bredt spekter av både miljø- og forbruksrelaterte problemstillinger.

2 Pilene som er angitt innenfor hver kategori uttrykker at de ulike verktøyene er mer eller mindre rendyrkede eksempler på den kategorien de er plassert inn i. De verktøyene som er plassert ved pilens startpunkt representerer det mest rendyrkede, mens plasseringen ved endepunktet uttrykker at de i større grad rommer karakteristika som hører hjemme i den /de neste kategoriene.

3 Ville vekster og dyr og et rikelig biologisk mangfold krever sin andel av de produktive arealene. For dette formålet settes det av et generelt fratrekk på 12 prosent av den tilgjengelige biokapasiteten. Denne verdien er basert på beregninger fra «Vår fellesfremtid» (VFF 1987).

4 1 ha = 10.000m2.

5 Stor-Oslo inkluderer kommunene Oslo, Bærum, Asker, Skedsmo, Nittedal, Rælingen, Oppegård, Ski og Lørenskog. Bakgrunnen for å operere med byregionen Stor-Oslo og ikke for eksempel Oslo kommune, er at Stor- Oslo samlet sett representerer et komplett bo-, handle- og arbeidsmarket. Disse kommunene er dermed snarere å betrakte som en felles enhet enn separate deler.

6 Gjelder både direkte og indirekte energibruk. Det vil si at energibruk til fremstilling og transport av energi er med tallet.

7 Her må jeg understreke at jeg i kategorien materielt boligforbruk kun konsentrerer meg om det forbruket som kan knyttes til driften. Materialforbruk til bygging og eventuell riving er ikke med.

8 Sammenhengene er imidlertid ikke signifikant her.

9 I spørreskjemaene kartla vi en del holdningsvariabler ved at respondentene svarte på en del utsagn. En del av disse utsagnene var relatert nettopp til graden av hjemmeorientering. De som bor i eneboliger gav i gjennomsnitt uttrykk for en større grad av hjemmeorientering enn beboere i andre boligtyper.

10 Alle disse tre faktorene har signifikant innvirkning på det økologiske fotavtrykket per husholdningsmedlem.

11 Begrepsparene har jeg hentet fra Høyer (2001a).

12 Det skal likevel legges til at mange kommuner har blitt mer restriktive på 1990-tallet.