Etter innlegget til Ivar Orvedal om «Vindkraft haustar storm ved Stad» i PLAN 1/2002, med negativ vinkling til vindmøllekraft, synes jeg følgende innlegg hører med i debatten om vindmøller i vårt naturlandskap, selv om Orvedal har kalt mine tanker for vakker diktning sett fra et virtuelt kontorlandskap. Jeg er ingen dikter, men en arkitekt og planlegger som prøver å forstå den virkelighet som er bakgrunn for vår handling.

Vi er alle enige at vi må ta vare på naturen rundt oss, men på hvilket grunnlag? Skal naturen vernes bare fordi vi synes det er fint å se på, som om landskapet var en antikvarisk gjenstand fra en annen tid? Eller skal vi utvide landskapsbegrepet til å inkludere luften som et medium likeverdig med fjell, jord, vann og vegetasjon i landskapssituasjonen?

Fra tidenes morgen har vindenergien vært brukt til sjøs, men dette ble brått slutt da kullet og senere oljeforbrenningen overtok som drivkrefter.

Ved innføring av vindmøller mener jeg at luften blir synliggjort på en spennende måte, og begrepet om hva vårt kulturlandskap er, blir oppjustert i forhold til at vi nå lever i en ny tid.

Kommer en i nærheten av en vindmølle vil en føle hvordan vindmøllen er med å gjøre landskapssituasjonen ennå sterkere og hvordan vindmølle og landskap inngår i en sammenheng, en slags økologisk sammenheng.

Ved vindmøllene utnytter vi mennesker bevegelsesenergien i luftmediet. Vindmøllene blir en ny vegetasjon på samme måte som f.eks. lyngheiblomstene på Stadlandet. For å overleve må de utnytte vind, regn og sol på stedet.

Det er ikke mange år siden at Stadlandet var et imponerende og særpreget landskap med et kraftig klima, hvor mennesket var lite i forhold til noe stort. I dag er skipene så store og trygge at landskapet ikke lengre har den samme størrelseskontrasten. Jeg mener at ved vindmøller på stedet kan vi få et forhold til storskalarommet som er ennå større enn selve Stadlandet. Vi ville få tankene til å gå i retning av det globale rom og den økologiske situasjon. Vi ville blitt høytidsstemt i dag, på samme måten som den gang i middelalderen da Selje kloster ble bygget i kontrast til en «uendelig natur».

De nye og store vindmøllene med lavt turtall har en majestetisk og rolig bevegelse. Ved sterk vind gires aggregatet «opp» og vingene vris slik at bevegelsen er like rolig. Vindmøllene er ikke noe problem for fuglelivet i luften eller vegetasjon på bakken. De lager lite støy, er flotte i seg selv og er vakre i den sammenheng de står i.

Tidligere høstet vi av hele det norske landskapet. Landskapet ble formet og vernet gjennom bruk. I dag er stort sett landskapet «lagt ned», det lønner seg ikke og gror til. Vi får billigere mat som har lagt lange eksosstriper etter seg gjennom hele Europa. I prinsippet sitter vi igjen med et landskap som ikke lenger er i bruk.

Å bevege oss i naturen vår, behøver vi jo heller ikke lenger. Vi bruker mer og mer tid i det virtuelle landskapet gjennom TV, data og telefon, og beveger vi oss utendørs, bruker vi bilen. Landskapet rundt oss eksisterer på denne måten mer som et tomrom

som vi ikke lenger ser nytten av. Men heldigvis så står landskapet der, som vi må forholde oss til.

Vi mennesker må ha lov til å sette spor etter oss i naturen, når sporene inngår i en økologisk forsvarlig sammenheng. Slik har jeg også forstått økofilosofien til Arne Næss. Jeg mener altså at fagfolk og andre forståsegpåere som er mot utbyggingen av vindkraft, må revurdere sitt syn på hva vakker natur er. Vi må prøve å se det vakre i å verne vår natur gjennom bruk med «vindmølleblomster». Eller har vi noe annet alternativ?

Hva skal vi si om landskapet i Danmark, med sin fine og flate horisont? I dette «sårbare» landskapet er det i de senere årene vokst opp tusenvis av vindmøller. Jeg synes at «det nye danske landskapet» er et estetisk flott og et levende landskap. Det forteller også noe om fremtidsrettet politikk med vindkraft kombinert med bioenergi utbygd desentralisert, og tilsvarende nedbygging av kullenergi.

Dersom det en gang i fremtiden likevel blir nødvendig å ta landskapet i bruk igjen, og vi kanskje har funnet frem til andre måter å lage og bruke energi på, så vil vindmølleparkene lett kunne demonteres. Vindmøllene ødelegger ikke et landskap slik vannkraftutbyggingen gjør, og de forurenser ikke landskapet som oljerelatert energi.

Det som vi virkelig burde protestere mot er den ikke synlige forurensningen som luftmediet blir utsatt for med store utslipp av CO2 og NOX som forsurer globalt og lokalt og som endrer den økologiske ballansen på den lille kloden vår. En måte å redusere dette på, er å bruke mer vindkraft.

Når alt dette er sagt om hvor viktig det er med vindmøllekraft, så mener jeg at det ikke er likegyldig hvor mange vindmøller, hvilken fargesetting møllene har, hvor og hvordan de blir plassert på de forskjellige stedene i Norge. Hvert sted i Norge har store karakterforskjeller og har sine egne problemstillinger med hensyn til landskapskarakter, vindretning, lokal tilhørighet mm. Her mener jeg ingeniøren og økonomen i større grad må slippe til annen ekspertise, for at vi skal kunne få maksimalt ut av et spennende samspill mellom natur og det menneskebygde.

page065img001.jpg

«Vindmølleblomster» på Smøla. Området med vindmøllene, og veien som snor seg frem og synliggjør et spennende luftrom over landskapet og havet. Området er i ferd med å bli en atraksjon på stedet. (Foto: Jo Refsum)