Jeg er blitt så gammel nå, at jeg for lengst har sluttet å være skråsikker. Så selv om jeg nok trakk litt på smile- båndet da jeg leste Sverre Flacks artikkel i PLAN 3/2002, ja, så ser jeg ikke bort i fra at ideen kan ha noe for seg.

Men, det er stor forskjell både hva angår form, innhold og budskap i Ambrogio Lorenzettos «Den gode regjering» og i «kartogrambildene» for Båtsfjord og Leknes. Akkurat den forskjellen burde etter mitt skjønn vært drøftet. Ingen av «båtbildene» favner Sieverts ambisiøse «Leitbild» i den bredde som Flack formidler ideen. Her er det snakk om to nivå av ambisjoner. Ambrogio derimot tilhører samme nivå som Sieverts. Selv om hans uttrykksform ikke er dagens. Og datidens idealer, heller ikke.

«Kartogrambildene» kan likevel være til inspirasjon de også, jeg innrømmer det. Jeg kan til og med tilstå at jeg selv engang i min grønne ungdom laget et ledebilde av «båttypen». Rett nok kun som en julehilsen. (Fra Regionplankontoret for Kristiansand og omland). Men, det hjalp meg likevel til en slags helhetlig forståelse av det virvar som tettstedet storKristiansand er, eller rettere var i 1962. Bildet mitt er både «mangslungent og allsidig», for å låne Flacks uttrykksform. Det viste også at «Tetthet for eksempel løser ikke alt!» og det førte absolutt tankene hen i mot «økologi i byplansammenheng», for å nevne noe. Men det mangler den «grunnleggende forutset- ning (å) appellere til våre arkaiske forestillinger om hva en by er». Den forutsetningen mangler imidlertid også i de viste «båtbildene», særlig det for Båtsfjord. Så slik sett er vi fortsatt på linje.

Hva kan man så lese ut av mitt dyrelivbilde? Ikke minst det at en moderne bystruktur er en organisme som lever. Den kan ikke designes på tegnebrett eller skjerm. Der kan vi bare illustrere en del av våre tanker om utviklingen. Skal en by trives, må den både hegnes om, på sine premisser og utviklingstrinn, og sine stedegne forutsetninger. Og den må temmes, eventuelt gjetes, slik vi altså forsøkte etter beste evne i Kristiansand. - Døde hus, gater og teknisk infrastruktur er selvsagt ikke i seg selv levende liv. Men det er de menneskene, og den naturen, som har byen som sitt hjemsted. Samt alle dens eksterne brukere. Også de er levende vesener som, om enn indirekte, er med på å forme byens utvikling. Derfor må byen forståes og planlegges som et levende kulturlandskap, den også.

Byen er ikke, som mange utopister i sin tid så den, et slags smykke, et kunstverk å nyte. Det er dessverre fortsatt litt for mange byplanleggere som i sitt hjerte tenker by på den måten. Og selv de mer avanserte glemmer som regel at organismen by er totalt avhengig av et sunt omland, for selv å kunne leve.

Så langt mitt «leitbild» anno 1962. Jeg står ved det, den dag i dag. Så takk til Sverre Flack som minnet meg på det!

(Illustrasjon: Røyne Kyllingstad)