Den «nye økonomien» framtrer på mange måter. Én framtredelsesform er framvekst av nye næringssektorer - og særlig sektorer knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og bioteknologi. Sektorene antas å bygge på avansert, vitenskapelig kunnskap. Oppfatningen er derfor at bedrifter i slike sektor klynger seg sammen i store byer og ellers nær FoU-miljøer der det utvikles relevant kunnskap.

Denne artikkelen studerer lokaliseringsmønsteret til det som kan anses som en virkelig eksponent for den nye økonomien, nemlig programvareindustrien. Arbeidsplasser i denne sektoren er, i tråd med teorien, sterkt konsentrert til Oslo-området. Oslo storbyregion, som stort sett omfatter Oslo og Akershus fylker, hadde 66 % av alle arbeidsplassene i sektoren i 1999, sammenliknet med 26 % av arbeidsplassene i hele økonomien1. Nærhet til hovedstadens universitets- og forskningsmiljøer er imidlertid langt fra den viktigste lokaliseringsfakto- ren i dette tilfellet. For å forklare konsentrasjonen til Oslo-området framhever artikkelen at viktige deler av programvareindustrien er prosjektbasert, og at bedrifter er avhengig av tett kontakt med viktige kunder og andre samarbeidspartnere for å gjennomføre prosjekter.

Artikkelen analyserer videre hva konsentrasjonen av programvareindustrien til Oslo-området betyr for den regional næringsutviklingen. Pro- gramvarebedriftene arbeider ofte med å utvikle nye produkter, tjenester og arbeidsmåter i andre bedrifter og organisasjoner. Data viser at Oslo-bedrifter tar i bruk nye IKT-løsninger i større grad enn gjennomsnittet av norske bedrifter. Konsentrasjonen av programvareindustrien kan dermed bidra til økt konkurransestyrke særlig for Oslo-bedrifter, noe som ytterligere kan forsterke sentraliseringen av næringslivet til Oslo-området. Artikkelen analyserer derfor mulighetene for at programvareindustrien skal vokse mer i mindre sentrale deler av landet. Konklusjonen er at en betydelig vekst av sektoren i slike områder er liten.

Programvareindustriens verdikjede

For å komme på sporet av årsaker til den sterke Oslo-dominansen i programvareindustrien, må vi først har mer kunnskap om hva som skjer i sektoren. Tabell 1 viser hvilke type bedrifter sektoren består av, hva som er deres produkter, tjenester og viktige kunder, samt hvordan bedriftene utvikler og opprettholder sin konkurransestyrke.

Det skilles mellom fire hovedtyper av bedrifter, eller snarere hovedtyper av aktiviteter ettersom bedriftene som regel utfører flere av aktivitetene i tabell 1. Plattformleverandørene kommer først i verdikjeden i sektoren. Det er bedrifter som utvikler og leverer basisteknologi, som er verktøyet som programvareleverandører og konsulenter bruker for å utvikle applikasjoner eller IKT-løsninger for sine kunder. Plattformleverandørene er hovedsakelig store, USA-baserte foretak, som Microsoft, Oracle og Lotus, som har avdelingskontorer eller datterselskaper i Oslo-området.

Plattformleverandørene oppnår konkurransestyrke først og fremst gjennom stor FoU-innsats, som hovedsakelig foregår i foretakenes «hjemme-

base» i USA. Utviklingen av teknologi er en drivkraft for andre aktiviteter hos plattformleverandø- rene, som salg av lisenser, opplæring, support og konsulentvirksomhet. Mange av de dominerende plattformleverandørene var tidlig ute med teknologi som ble en basis for resten av programvareindustrien fra 1980-tallet av. Bedriftene oppnådde tidlig en høy markedsandel som gjør det vanskelig for nykommere å tre inn på dette markedet.

Den neste hovedtypen bedrifter, programvareleverandørene, utvikler og selger standard programvare for et stort antall brukere gjennom et nett av avdelingskontorer og forhandlere. Det er snakk om løsninger innen felter som økonomi og regnskap,

kundehåndtering, logistikk, saksbehandling og web-løsninger. Noen bedrifter leverer standardløsninger med ingen eller få forandringer for hver kunde, mens andre kan tilpasse løsninger noe til den enkelte kunde. I begge tilfeller følger det betydelig service med hver levering. Nye løsninger skal installeres, integreres med eksisterende løsninger, og løsninger skal «skrus inn» i kunders organisasjon, noe som kan bety endringer i organisasjon og arbeidsmåter. Kunder skal læres opp på ny programvare, eksisterende data skal konverteres til ny programvare osv. Kunders kostnader til installering og opplæring utgjør gjerne mellom en og to ganger kostnadene til kjøp av selve programvaren.

Bedrifter/ aktiviteter

Produkt/tjeneste

Viktige kunder

Viktige faktorer for oppnåelse av konkurransestyrke

Plattformleverandør

Basisteknologi og verktøy

Programleverandører og konsulenter

Høy FoU-innsats. Tidlig markedsledelse

Programvareleverandør

Standard programvare

Bedrifter/organisasjoner med «enkle» behov

for IKT-løsninger

Kontinuerlig oppgradering av løsninger ut fra kundesignaler

Konsulent

Skreddersydde IKT-løsninger, rådgivning

Avanserte IKT-brukere

Ombruk av kompetanse fra prosjekter

Oppfølgende service

Opplæring, support, drift av systemer

Alle typer bedrifter/ organisasjoner

Avhengig av de tre første aktivitetene

Tabell 1: Hovedaktiviteter i programvareindustrien.

Programvareleverandører utvikler og opprettholder konkurransestyrke gjennom kontinuerlig oppgradering av eksisterende løsninger. Bedriftene har gjerne egne utviklingsavdelinger og pløyer en del av omsetningen tilbake til utvikling og oppgradering. Intern kompetanse og erfaring er viktige ressurser ved oppgradering, det samme er signaler fra kunder. Leverandører har laget systemer for å ta vare på og ta hensyn til tilbakemeldinger fra kunder, og de har i noen tilfeller tett kontakt med noen krevende kunder i arbeidet med å designe og teste ut nye løsninger.

Gjenbruk av løsninger

Den tredje hovedtypen av bedrifter, konsulentene, har en kundegruppe som jevnt over er mer avanserte IKT-brukere enn de som nøyer seg med standardløsninger. Konsulentene skreddersyr og installerer nye programvareløsninger hos kunder. Løsningene er gjerne basert på erfaring og kunnskap fra tidligere prosjekter og på eksisterende programvaredeler. Vellykkede konsulentprosjekter kan gi opphav til standardløsninger som selges til mange kunder eller til viktig kunnskap for nye skreddersydde prosjekter.

Konsulenter samarbeider nært med kunder i prosjekter, delvis for å skreddersy løsninger til brukernes behov og delvis for at brukere skal erverve kunnskap i drift av nye systemer etter av konsulentene har sluttført sitt oppdrag. Konsulentoppdrag kan også omfatte rådgiving i valg og innkjøp av IKT-løsninger, i endring av organisasjon og arbeidsmåter og utvikling av bedrifters IT-strategi. Flere konsulentbedrifter gjennomfører i økende grad langvarige prosjekter for kunder, har tett kontakt med kundenes IT-eksperter og opptrer så å si som kunders IT-avdeling.

Et viktig forhold som bestemmer graden av kon- kurransestyrke hos konsulentbedrifter, er om de makter å gjøre den enkelte konsulentens erfaring og kompetanse tilgjengelig for resten av organisasjonen. Flere konsulentbedrifter har ganske avanserte systemer for å bygge opp og opprettholde sin intellektuelle kapital. Det omfatter utvikling av generelle metoder og verktøy i bedriftene for gjennomføring av prosjekter, oppgradering av individuell kompetanse via kurs, egenlæring og prosjekter, sammensetning av prosjektteam som stimulerer læring mellom erfarne og mindre erfarne medarbeidere, interne grupper med ansvar for bestemte fagområder, systemer for å ta vare på og finne igjen erfaringer og løsninger fra tidligere oppdrag, samt organisering av intern spredning av kompetanse.

Mange bedrifter i programvareindustrien har aktiviteter i den siste gruppen i tabell 1, oppfølgende service. Denne aktiviteten er et resultat av at bedrifter er engasjert i de tre første aktivitetene. Bedrifter lærer brukere opp i nye løsninger, de gjennomfører kurs og bistår kunder ved spørsmål om, eller problemer med, IT-systemer. Noen bedrifter drifter også datamaskiner og IT-systemer for kunder.

Konsulentprosjekter er «klyngeskapende»

Hva er så forklaringen på den sterke konsentrasjonen av programvareindustrien til Oslo-området? Svaret på spørsmålet er indirekte gitt gjennom beskrivelsen av de ulike typene av programvarebedrifter foran. Det størst bidraget til konsentrasjonen og klyngebyggingen i Oslo-området kommer nok fra konsulentbedriftene. Konsulentene gjennomfører tidsavrensede prosjekter for kunder og er avhengig av nær kontakt med kunder og ulike samarbeidspartnere. Kontakt er enklere og rimeligere å opparbeide og vedlikeholde ved geografisk nærhet.

Mange av de avanserte IT-brukerne, som er faktiske og potensielle kunder for konsulentene, er lokalisert i Oslo-området. Disse brukerne finnes først og fremst blant offentlige etater, i bank og forsikring, blant bedrifter innen telekommunikasjon og i store industriforetak. Kunder må besøkes og «påvirkes» for å få oppdrag. Prosjekter krever nært samarbeid med dataekspertene hos kunder, og mye av arbeidet foregår på kunders maskiner og datasystemer og i kunders lokaler. I noen grad «sklir også» konsulenter inn hos kunder gjennom først å arrangere kurs og utføre småoppdrag, som også er lettere å få til om bedriftene er lokalisert nær kundene. Konsulenter tar oppdrag over hele landet (og i utlandet), og de etablerer også i noen grad avdelingskontorer for å dekke ulike geografiske markeder. Men så lenge hovedtyngden av markedet finnes i Oslo, gjennomføres også de fleste prosjektene der.

Prosjekter utføres ofte som samarbeid mellom flere bedrifter. Konsulentene bruker verktøy fra plattformleverandører. De USA-baserte plattformleverandørene har lokalisert seg i Oslo for å være nær viktige kunder og være i landets økonomiske, politiske og kommunikasjonsmessige sentrum. I prosjekter kan konsulentbedrifter videre ha behov for å hente inn spesialkompetanse fra selvstendige konsulenter eller mindre bedrifter, og større bedrifter kan bistå hverandre med kapasitet. I anbudsfasen kan det være knapp tid til å finne gode samarbeidspartnere og sette sammen et prosjekt. Prosjekter kan enklere startes rask og gjennomføres i områder der det er et rikt kompetansemiljø med mange potensielle samarbeidspartnere. Konsentrasjonen av programvareindustrien til Oslo-området betyr også at det her finnes et stort, spesialisert arbeidsmarked. Dermed er det mulig å finne erfaren arbeidskraft ved ekspansjon, og ved ordretørke i en bedrift kan oppsagte lettere finne arbeid i andre databedrifter.

En annen viktig faktor som ble påpekt av flere bedriftsledere, er at en får mye «gratis» informasjon ved å være plassert der bransjen er konsentrert. Her finnes bransjefora, og her gjennomføres mange av de relevante møtene og seminarene. Her kan en følge med på hva konkurrenter driver med, og her kan en få tidlig informasjon om ny teknologi fra programvareleverandørene. Dessuten kan mye informasjon hentes når bransjefolk omgås privat.

Få konsulentbedrifter samarbeider med universitet, høgskoler eller forskningsinstitutter i Oslo. Noen bedrifter er etablert av personer ved for eksempel Institutt for informatikk ved Universitet. Disse har fortsatt kontakt med tidligere kolleger og henter arbeidskraft fra universitetet. Også andre bedrifter har betydelig nytte av å rekruttere fra høyere utdanning i Oslo-området. Inntrykket fra de 14 intervjuene er imidlertid at få bedrifter har særlig samarbeid med FoU-miljøet i Oslo.

Kundekontakt er en viktig lokaliseringsfaktor

Programvareleverandørene leverer standard produkter som selges gjennom et nett av forhandlere. Leverandørene behøver ikke som konsulentene å ha tett kontakt med hver kunde. Programvareleverandørene driver imidlertid kontinuerlig oppgradering av produktene sine. Utvikling og justering av programvaren kan i prinsippet skje hvor som helst. Denne er imidlertid ofte plassert i Oslo siden det var her bedriftene startet opp, og det er her utviklerne ofte bor.

Kundekontakt er imidlertid viktig i arbeidet med oppgradering og nyutvikling av produkter. Leverandørene henter inn og tolker signaler fra kunder, og de tester ut prototyper av programvare hos pilotkunder. Denne delen av utviklingsprosessen krever personlig kontakt mellom selgere, konsulenter, distributører, brukere og kunder, som enklest kan foregå i Oslo-området.

Forklaringen på konsentrasjonen av programvareindustrien til Oslo-området i denne artikkelen vektlegger andre faktorer enn de som ofte trekkes fram som årsaker til at klynger i nye næringer konsentreres til storbyer. I nye næringer som IKT og bioteknologi, anses innovasjoner og nye bedrifter ofte å bli utviklet i samspill mellom forskere og ulike typer av venture-kapitalister. Kunnskapsover- føring og knoppskyting fra kunnskapsmiljøer foregår gjerne innenfor korte geografiske avstander. Det avspeiler at slik form for kunnskapsspredning gjerne krever personlig kontakt mellom personer (som lettes ved korte avstander), og at «knoppsky- tere» gjerne etablerer sine nye virksomheter nær den organisasjonen de springer ut fra. Det framheves derfor at bedrifter i nye, kunnskapsintensive sektorer ofte klumper seg sammen i nærheten av universiteter og forskningsinstitutter der viktig kunnskap utvikles2.

En slik forklaring av årsaksforhold holder ikke vann når det gjelder programvareindustrien i Norge. Det kommer også klart fram av telefonintervjuene med ledere i 269 databedrifter3. Bedriftslederne ble bedt om å vurdere hvor viktig ulike forhold er for å utvikle og opprettholde bedriftens konkurransestyrke (tabell 1). Vurderingsskalaen går fra 1 til 6, der 1 er ingen betydning og 6 er svært stor betydning.

Bedriftene tillegger intern kompetanse og ressurser størst betydning, mens også kontakt med kunder skårer svært høyt. Bransjemiljøet tillegges middels betydning. Dette omfatter de fire neste forholdene i tabell 2: uformell kontakt med bransjefolk, kontakt med leverandører og konkurrenter samt deltakelse på bransjemøter og lignende. Kon-

Forhold av betydning for konkurransestyrke

Vurdering

Kompetanse og ressurser i bedriften eller konsernet

5,65

Kontakt med kunder

5,38

Uformell kontakt med andre bransjefolk

4,14

Kontakt med leverandører

3,68

Deltakelse på bransjemøter, messer, seminarer

3,48

Kontakt med andre konkurrenter

3,20

Kontakt med forskning/universitet/høgskole

2,77

Kontakt med finansinstitusjoner

2,77

Kontakt med offentlig virkemiddelapparat

2,60

Svar fra 269 bedrifter

Tabell 2: Databedrifters vurdering hvor stor betydning ulike forhold har for å utvikle og opprettholde bedriftens konkurransestyrke. Skala der 1 er lik ingen betydning og 6 er lik svært stor betydning.

takt med folk i bransjen kommer faktisk på tredjeplass når bedriftslederne vurderer forhold av betydning for bedriftens konkurransestyrke. Kontakt med forskning og høyere undervisning, finansinstitusjoner og offentlig virkemiddelapparat tillegges minst betydning.

Svarene vist i tabellen understreker vurderingene foran (som er basert på intervju av 14 bedriftsledere) med langt større empirisk tyngde. Programvarebedrifter har liten kontakt med FoU-miljøer, eller kontakten er i det minste av relativt liten betydning for utvikling av konkurransestyrke. Kontakt med kunder og andre personer i bransjemiljøet er langt mer avgjørende, i tillegg til kompetansen og ressursene bedriftene har opparbeidet internt.

Denne studien av programvareindustrien viser at en ikke skal lage generelle påstander om alle «nye økonomisektorer» som spesielt avhengige av tett samarbeid med FoU-miljøer. Bioteknologisk industri er helt klart opptatt av å kommersialisere forskningsresultater og å lokalisere seg nær organisasjoner der det foregår relevant forskning av høy kvalitet, som universiteter, FoU-institusjoner og større sykehus4. For flertallet av norske programvarebedrifter spiller imidlertid dette liten rolle.

Programvarebedriftene bidrar til nyskaping

Spørsmålet er så om det betyr noe for den regionale næringsutviklingen at programvareindustrien er såpass sterkt konsentrert til Oslo-området. Sektoren er voksende, om enn i rykk og napp - og den gir arbeid til høyt utdannet arbeidskraft. Denne vekstimpulsen har altså særlig kommet de mest sentrale delene av landet til gode. Sektoren har foreløpig snaut 20.000 arbeidsplasser i Norge. Sektorens bidrag til å gjøre andre næringer mer effektive og nyskapende gjennom bruk av IKT kan derfor være av større betydning for den regionale utviklingen.

Programvareindustrien er en del av den såkalte KIFT-næringen; kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting. KIFT-næringen tildeles ofte en spesiell rolle som formidler av kunnskap til annet næringsliv - og kunnskap som bedrifter har bruk for, og som de benytter, for å bli mer innovative og konkurransedyktige5. Tanken er videre at kunnskapsoverføring stimuleres av kort geografisk og kulturell avstand mellom tilbydere og etterspørrere av kunnskap. Bedrifter som er plassert nær mange KIFT-bedrifter vil derfor lettere få tak i nødvendig kunnskap til sin innovative aktivitet.

Har programvarebedriftene en slik rolle med å stimulere innovativ aktivitet i andre bedrifter? Telefonsurveyen viser at programvarebedriftene brukte drøyt 20 % av omsetningen til innovasjonsaktivitet i 2001, et tall som er litt høyere i Oslobedriftene enn i de øvrige bedriftene. En slik relativt stor satsing på innovativ aktivitet må imidlertid vurderes i forhold til at programvarebedrifter stadig oppjusterer eksisterende løsninger eller utvikler skreddersydde løsninger for enkeltkunder, som nettopp må regnes som innovativ aktivitet.

Dernest hevder programvarebedriftene selv at de vanligvis bidrar til innovativ aktivitet hos sine kunder. Bedrifter har konsulentoppdrag som for eksempel omfatter å bidra ved utvikling av nye tjenester hos kunder, de bidrar ved prosessinnovasjoner og organisasjonsendringer, som å oppnå bedre saksbehandlingsrutiner og mer effektiv saksgang i offentlige etater, og de har løsninger for å bedre økonomistyringen hos kunder. Noen bedrifter er også viktige leverandører av portaler, Internett- og web-løsninger, som medfører økt bruk av IKT-løsninger. Bedrifter må i noen tilfeller overbevise kunder om effektiviseringsgevinsten ved investeringer. Kunder skal ha langsiktig gevinst (også) av sine investeringer i IKT, som reduserte driftskostnader, mer effektiv saksbehandling etc. Programvarebedrifter vil gjerne oppnå å «selge kunder innovative løsninger», dvs. bidra til at kunder blir mer nyskapende slik at det er større muligheter for at de etterspør nye IKT-løsninger.

Slike oppfatninger hos programvarebedriftene bekreftes gjennom telefonundersøkelsen. Tabell 3 viser databedriftenes oppfatning av hvor de vanligvis bidrar hos kunder6. Flertallet av bedriftene mener de bidrar til utvikling av nye eller endrede produkter/tjenester, til nye løsninger i kunders daglige virksomhet (som i administrasjon og saksbehandling) og til økt kompetanse hos medarbeidere i kundebedriften.

Bidrar til økt konsentrasjon av næringsaktivitet

Det er som det skal være når programvarebedrifter framhever sin egen rolle for å skape konkurransestyrke hos kundene. Bedriftene lever nettopp av å overbevise kundene om at de får igjen for sine investeringer i nye IKT-løsninger. Men hvordan vurderer kundene bidraget som programvarebedriftene gir til nyskaping og utvikling av konkurransestyrke?

Den omtalte telefonsurveyen omfattet spørsmål til 200 andre bedrifter enn data- og organisasjonskonsulenter. De 200 bedriftene var hentet fra antatt kunnskapsintensive næringer som deler av forlagsbransjen og grafisk industri, farmasøytisk industri, deler av det som betegnes som høyteknologisk industri og telekommunikasjoner. Av de 200 bedriftene var det 105 som hadde benyttet seg av konsulenttjenester de siste tre åra. Disse ble spurt om i hvilken grad konsulentbedriftene har bidradd ved innovasjonsaktivitet i bedriftene. På en skala fra 1 til 6, der 1 betyr i liten grad og 6 betyr i stor grad, vurderer kundene viktigheten av konsulentene til mellom 4,5 og 4,9 på ulike forhold ved innovasjonsprosesser.

Det betyr at konsulentbedriftene jevnt over har bidratt «i noen grad» til kundenes nyskaping. Viktigst vurderes konsulentbedriftene å være når det gjelder å gi råd om nye, alternative (teknologiske) trender, for å trekke ny faglig eller teknologisk ekspertise inn i bedriftene og når det gjelder å sette i verk innovasjonsstrategier.

En annen indikasjon på betydningen av konsulentbedrifter for annet næringsliv kan hentes fra en undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå om bruken av IKT i norsk næringsliv7.

Analysen bygger på en spørreundersøkelsen til 4.800 private foretak i Norge med mer enn 10 sysselsatte. Noen av indikatorene for IKT-bruk i foretakene vises også på fylkesnivået. Tabell 4 viser indikatorene for Oslo og Akershus og for landsgjennomsnittet.

Konsulentbedriftens bidrag

Andel svar

Utvikling av nytt eller endring av eksisterende produkt/ tjeneste hos kunden

71,7

Innføring av nye løsninger for kunders daglige virksomhet

71,4

Innføring av nye metoder/løsninger for markedsføring og salg hos kunder

30,5

Innføring av nye metoder/løsninger for leveranse og distribusjon hos kunder

25,3

Utvikling av kunders organisasjon og ledelse

16,0

Utvikling av kompetanse hos kunders medarbeidere

52,5

Svar fra 269 bedrifter

Tabell 3: Databedrifters syn på i hvilken del av kunders virksomhet bedriften vanligvis bidrar.

Tabellen viser at bedrifter i Oslo og Akershus ligger over landsgjennomsnittet når det gjelder bruk av IKT. Salg via Internett beregnes til omtrent 6,7 mill. kr. i 2000 (eksklusiv moms). Det tilsvarer ca. en halv prosent av næringslivets samlede omsetning. Bedrifter i Oslo og Akershus stod for omtrent 62 % av alt slikt salg i Norge, ifølge beregningene til Statistisk Sentralbyrå. Intranett er Internett brukt internt i foretaket, mens ekstranett er foretaks hjemmesider som er gjort tilgjengelig for bestemte grupper utenfor foretaket, som kunder og leverandører. EDI er elektronisk sending av data mellom to datasystem, for eksempel ved bestilling og fakturering.

At bedrifter i Oslo og Akershus bruker ulike IKT- løsninger mer enn gjennomsnittet av norske bedrifter, kan være et resultat av den store tettheten av programvarebedrifter i dette området. I dette områ- det er det mange som kan levere slike løsninger til bedrifter. Bedrifter kan få hjelp til å ta i bruk slike

Indikator

Oslo

Akershus

Landsgj.snitt

Andel foretak med tilgang til Internett. 2000

81

76

74

Andel av foretak med hjemmeside. 2000

59

53

48

Andel av foretak med intranett. 2000

31

27

23

Andel av foretak med ekstranett. 2000

14

12

5

Andel av foretak med EDI. 2000

22

21

19

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Tabell 4: Ulike indikatorer for bruk at IKT i næringslivet.

løsninger over alt i landet, men kanskje er «smitteeffekten» størst der det er mange bedrifter som lever av å selge slike løsninger.

Vanskelig å desentralisere programvareindustrien

Bevisene er ikke vanntette. Informasjonen foran tyder imidlertid på at konsentrasjonen av programvareindustrien kan gi en ekstra impuls for bedrifter i Oslo-området til å være innovative med nye IKT- løsninger. Andre storbyområder kan ha samme vekstimpulser i mindre målestokk. Slike vurderinger gjør det interessant å analysere mulighetene for å oppnå vekst i programvareindustrien i mindre sentrale deler av landet. Én målsetting i distriktspolitikken er nettopp å få til en bedre geografisk fordeling av bedrifter og arbeidsplasser i KIFT- sektoren, som programvareindustrien er en del av. Begrunnelsen er KIFT-bedrifters antatte betydning for å stimulere til nyskaping og konkurransekraft i mye annet næringsliv.

Programvareindustrien, som både er en stor produsent og bruker av IKT-løsninger, kan være en opplagt kandidat for et mer desentralisert lokaliseringsmønster, om en skal tro på de som forfekter at IKT åpner store muligheter for næringsvekst i mindre sentrale områder8. Tanken er at IKT kraftig reduserer «avstandsfriksjonen» gjennom å gjøre det mindre nødvendig med geografisk nærhet til marked, kunnskapskilder og samarbeidspartnere. Markeder kan betjenes gjennom e-handel, kontakt med samarbeidspartnere kan foregå gjennom e-post og EDI, og med noen få museklikk kan en finne fram til nødvendig kunnskap på Internett. Bedrifter som tar i bruk IKT kan således i større grad velge å lokalisere seg i mindre sentrale områder. Da kan bedriftene unnslippe høye kostnader til lokaler og arbeidskraft og stor turnover i arbeidsstokken i de mest sentrale delene av landet.

Noen typer av arbeidsplasser i programvareindustrien kan legges utenfor de mest sentrale delene av landet. Oslo-baserte programvareleverandører etablerer avdelingskontorer eller knytter til seg partnere ulike steder i Norge for å betjene lokale markeder. Aktiviteter som ikke krever ansikt-tilansikt kontakt med kunder eller andre programvarebedrifter, som utviklingen av komponenter til programvare, kan lokaliseres nærmest hvor som helst. Ett foretak har satt bort standardisert arbeid med vedlikehold av eksisterende løsninger til et selskap i Sør-Afrika. Dette dreier seg imidlertid om ganske få arbeidsplasser, og den sentrale utviklingsenheten i foretaket med 200 arbeidsplasser er lokalisert i Oslo-området. Et annet foretak har hatt 30 utviklere, som fikk svært spesifiserte oppdrag, i Russland. Den samme bedriften har plassert support på alle sine produkter i Fredrikstad.

Behovet for hyppig kundekontakt, for å være i et bransjemiljø og for å organisere tidsavgrensede prosjekter tilsier imidlertid at størstedelen av programvareindustrien vil bli værende i Oslo-området og andre større steder. Noen storstilt desentralisering av arbeidsplasser vil ikke forekomme i denne næringen de nærmeste åra. Det understrekes av figur 1, som viser hvordan kontakten mellom programvarebedrifter og kunder foregår i forbindelse med et oppdrag. I nær halvparten av bedriftene

Figur 1: Programvarebedrifters kontakt med kunder i forbindelse med et prosjekt.

arbeider ansatte over lengre tid hos kunden, og mer enn 80 % av bedriftene har stadig ansikt-til-ansikt møter med kunder. I slike tilfeller vil bedriftene finne det mest praktisk og lønnsomt å være der de viktigste kundene er lokalisert.

I nær 80 % av bedriftene skjer det meste av kontakten etter at salg er inngått via telefon, email etc. Kundekontakten er altså særlig viktig i salgsfasen. Potensialet for desentralisering synes likevel begrenset. Konsulentbedriftene vil stadig være i salgsfasen for å få inn nye prosjekter, mens programvareleverandørene stadig oppgraderer eksisterende produkter med innspill fra pilotkunder og impulser fra plattformleverandører og det øvrige bransjemiljøet.

Oppsummering

Artikkelen har analysert årsaker til den betydelige konsentrasjonen av programvareindustrien til Osloområdet. Det er lagt vekt på at viktige deler av sektoren gjennomfører tidsavgrensede prosjekter for kunder. Prosjektene involverer gjerne flere samarbeidende bedrifter, og nærhet til kunder og ulike samarbeidspartnere er en stor fordel ved anbudsrunder og ved gjennomføring av prosjekter. Generelt har programvarebedriftene stor nytte av å være fysisk nær store kunder, andre programvarebedrifter, og ellers være «der ting skjer». Det gir lavere kostnader til å oppsøke kunder, bransjefora og lignende, og det gir lettere og raskere tilgang på signaler om markedstrender og om teknologiske nyvinninger. Oslo-bedrifter, og dels andre storbybedrifter, har dermed en betydelig konkurransefordel framfor programvarebedrifter andre steder i landet. Det kan føre til at det konsentrerte lokaliseringsmønsteret opprettholdes.

Konsentrasjonen av programvareindustrien kan ha viktige konsekvenser for den regionale fordeling av annet næringsliv. Konsentrasjonen kan gi en ekstra impuls for spesielt bedrifter i Oslo-området til å være innovative med nye IKT-løsninger, noe som stimulerer konkurransestyrken til bedrifter i dette området. Slike vurderinger ligger bak spørsmålet om det er mulig å spre programvareindustrien jevnere utover landet. Da kan impulsene som sektoren gir for økt konkurransestyrke i større grad også komme bedrifter i mindre sentrale områder til gode.

Muligheten for en betydelig desentralisering av programvareindustrien vurderes imidlertid som svært liten. Kanskje er det derfor ikke riktig distriktspolitisk strategi å prøve å omlokalisere arbeidsplasser i denne sektoren. Kanskje skal en heller satse på å gjøre eksisterende næringsliv i distriktene mer konkurransedyktig gjennom blant annet bruk av IKT-løsninger. Distriktene bør nok fortrinnsvis satse på bedrifter som er mindre avhengig av nær kundekontakt og av å være i et bransjemiljø enn det som er tilfelle med programvarebedriftene.

Noter

1 Programvareindustrien er her avgrenset som den såkalte NACE-gruppe 722, «Konsulentvirksomhet tilknyttet system- og programvarte». Tallene stammer fra rådata stilt til disposisjon av Åge Mariussen ved Nordregion og STEP-gruppen.

2 Se Cooke, P. (2002), Knowledge Economies. Clusters, learning and cooperative advantage. Routledge, London og New York.

3 Her brukes informasjon fra alle de 269 databedriftene i telefonsurveyen og ikke kun de 123 Oslobedriftene i surveyen. Grunnen er at svarene fra bedrifter i de ulike områdene er ganske like på dette spørsmålet.

4 Se f.eks. Allansdottir, A. m. fl. (2001), Innovation and competitiveness in the European biotechnology industry. Report Commissioned by the European Commission, DG Enterprise, as Background Paper for the Competitiveness Report 2001.

5 Se f.eks. Andersen, B, J. m. fl. (2000), Knowledge and Innovation in the New Ser- vice Economy. Edward Elgar, Cheltenham , UK og Massachusetts, USA.

6 Tallene litt høyere blant Oslobedrifter enn hos bedrifter andre steder.

7 Pilskog, G. M., m. fl. (2001), Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i næringslivet i 2000. Rapporter 2001/42. Statistisk Sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger.

8 F. eks. Reinert, E. og E. van de Schootbrugge (1999), Regionale Næringsstrate- gier i Kunnskapssamfunnet. Notat, Kommunal- og regionaldepartementet.