Norges middelalderbyer har alle det til felles at deler av sentrum er båndlagt etter kulturminneloven hva angår gravearbeider. Grunnen til dette er «byens historiebok» de opp til flere meter tykke jordlagene som inneholder spor av tidligere tiders aktivitet i form av bygningsrester og gjenstandsmateriale. Disse jordlagene er fredet som rester av tidligere tiders byanlegg og bebyggelse.

Alt materiale eldre enn 1650 er automatisk fredet etter kulturminneloven, det vil si at det ikke trengs særskilt fredningsvedtak for områder med slike lag slik tilfellet er med bygninger og anlegg yngre enn 1650, og at alle inngrep i området krever tillatelse fra rette forvaltningsmyndighet, nemlig Riksantikvaren. Det aktuelle området hvor man kan forvente arkeologiske «kulturlag», er merket av som automatisk fredet bygrunn på alle plankart, og innenfor dette området gjelder en generell meldeplikt på alle arbeider som medfører gravning i grunnen. Byene Sarpsborg, Oslo, Hamar, Tønsberg, Skien, Stavanger, Bergen og Trondheim har alle slike avmerkete områder. Omfanget av fredningsområdet varierer fra by til by. Det minste området har Sarpsborg, det største er Bergens historiske sentrum, som omfatter stort sett hele den byen som ble regulert i 1646 med andre ord store deler av dagens sentrumskjerne.

Kategorisk streng

Kulturminneloven er sektorovergripende og loven er kategorisk streng. Jordlagene skal bevares og kun forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til fjerning mot arkeologiske undersøkelser, enten i form av utgravning eller med arkeolog til stede som observatør under gravearbeider. Tillatelse til graving gis heller ikke alltid, da dette i realiteten er et vedtak om frigivning og dispensasjon fra kulturminnelovens fredningsbestemmelser. De senere årene har man vært tilbakeholden med å gi slik dispensasjon. Det er ikke ønskelig at all dokumentasjon på et steds tidlige historie skal fjernes i løpet av en til to generasjonere. Noe skal ligge igjen til våre etterkommere. Av den grunn drives det for tiden mye forskning omkring problemstillingen om å bevare kulturlag intakt i områder med utbyggingspress. Om det gis tillatelse til inngrep i kulturminnet, pålegges det tiltakshaver å dekke totalkostnadene for de undersøkelsene fagmyndighetene finner nødvendig.

Bare fortid, eller også fremtid?

Hva gjør man så i en by som Bergen, hvor grunnen i store deler av sentrum er et automatisk fredet kulturminne? Kan man i det hele tatt tenke på utviklingsarbeider i en by med slike kulturminneheftelser? Det må skilles mellom to typer arbeide: nødgravning og planlagt utbygging.

Planlagte utbyggingsarbeider i form av bolighus, parkeringsbygg etc. i den gamle sentrumskjernen er et klart problem. Tidligere tiders byggevirksomhet var langt mer skånsom i sitt forhold til undergrunnen enn våre dagers. Der man tidligere benyttet gamle fundamenter og bygget lavt og lett, ønsker vi i dag en høy utnyttelsesgrad på kostbart tomteareal. Det bygges full kjeller, gjerne flere parkeringsdekk under jorden, og mange etasjer over jorden helt uforenlig med kulturminneforvaltningens ønske om å beskytte de arkeologiske kulturminnene. Tidligere ville slike prosjekter utløse

storskala flerårige arkeologiske flateundersøkelser, hvor utbygger sto for kostnadene. I dag er situasjonen noe annerledes. Man ønsker å bevare de arkeologiske lagene intakt, utbyggere rådes til å bygge på eksisterende fundamenter, og lett nok til at disse tåler belastningen, altså med færre etasjer. Da bebyggelsen i de gamle bykjernene gjennomgående er lav, vil dette også harmonere med omkringliggende kvartaler. Utbygger sparer i tillegg kostnadene ved en arkeologisk utgravning.

Om forvaltningsmyndighetene finner å kunne gi tillatelse til større utbyggingsarbeider, settes det opp kontrakter for arbeidenes omfang og kostnader, arbeidene utføres av NIKU (Norsk Institutt for Kulturminneforskning) innenfor oppsatt tidsramme, og frigivningsvedtak fattes av Riksantikvaren når arbeidene er avsluttet.

Nødgravning kan vi kalle alle arbeider i grunnen som har med byens viktige funksjoner å gjøre, arbeider som utføres, for eksempel utskifting av vannledninger, arbeider i forbindelse med vannledningsbrudd, opplegg av kabeltraseer, utbedringsarbeider og gateopprustning. Alt dette innebærer grøftearbeider gjennom den gamle bygrunnen, og her kan man ikke diskutere kulturlagsbevaring. I mange tilfeller følger de nye traseene gamle grøfter, og inngrepet i kulturlagene begrenses til grøftekantene. I slike tilfeller vil omfanget av arkeologiske undersøkelser være høyst usikkert. Man vil oftest velge å følge grøftene med en observatør, eventuelt et arbeidslag som går sammen med grøftegraverne, registrerer og dokumenterer med jevne mellomrom. Kontrakten vil begrense seg til en fast ukesum, og frigivning skjer mens arbeidene pågår.

I perioden 1980-93, da Riksantikvarens Utgravningskontor sto for disse arbeidene, hadde man rundt 200 arkeologiske observatørarbeider i form av grøfteregistreringer, og rundt 30 mindre utgravninger under byggearbeider. Siden den tid har utgravningsvirksomheten vært begrenset stort sett til grøftearbeider tilknyttet gateopprustningen, samt mindre utgravningsoppdrag. Etter 1995 har utgravningene og observatørvirksomheten vært håndtert av NIKU, mens frigivningen formelt skjer fra Riksantikvaren gjennom direktoratets distriktskontor.

De arkeologiske kulturlagene i Bergen varierer fra 1 meter til over 8 meters tykkelse, alt avhengig av hvor i byen man befinner seg. I og med at det fredete området omfatter så å si hele den gamle bykjernen, sier det seg selv at det er duket for konflikter når eldre ledningsnett skal skiftes, eldre bebyggelse rammes av brann, og man ønsker fornyelse av sentrumsbebyggelsen. I denne situasjonen er et tett samarbeide mellom kommune- administrasjonen og forvaltningsmyndighetene en nødvendighet. De områdene som berøres av kulturminnelovens meldeplikt for arbeider må være klart merket på kart og plikten presisert i reguleringsbestemmelser. Den ansvarlige forvaltningsmyndighet må få oversikt over planlagte arbeider så tidlig som mulig, slik at eventuelle arkeologiske konfliktområder kan klarlegges, krav og heftelser fremsettes og vurderes før selve planleggingsprosessen kommer for langt. I forbindelse med nybyggings- arbeider vil kulturminnelovens krav innvirke på utnyttelsesmulighetene på eiendommen kulturminneloven er i så måte en heftelse på eiendommen som det skal opplyses om. Ved gateopprusting, ledningsarbeider og lignende kan kulturminnelovens premisser for arbeidene inkorporeres i planlegging og budsjettering i forkant. Arbeidsopplegget vil da kunne tilpasses kravene til arkeologiske undersøkelser, uten at de store konfliktene oppstår.

page013img001.jpg

Arbeidene på Vetrlidsalmenningen var omfattende og berørte en viktig trafikk- åre i Bergen. Arkeologene arbeidet sammen med kommunens arbeidere og utnyttet maskinpausene til å gjøre sine registreringer. (Foto: Riksantikvarens Utgravningskontor, Bergen)

En destruktiv vitenskap

Det kan ikke understrekes nok at kulturminnelovens bestemmelser er lagt opp for å beskytte et kulturminne som er ekstremt sårbart for inngrep og ødeleggelser. Arkeologi er i sitt vesen en destruktiv vitenskap. De historiefortellende bylagene inneholder avleiringer som er dokumentasjon på våre forfedres aktivitet gjennom over 1000 år, og fjerning av disse lagene betyr fjerning av historie. En arkeologisk utgravning kan sammenlignes med å lese en bok og brenne sidene etterpå. Derfor er man restriktiv med å tillate omfattende utgravninger i byene i dag, og derfor er det nødvendig med arkeologisk deltakelse under nødgravninger. Hver gang vi graver bort fredete kulturlag uten undersøkelser, brenner vi nemlig en side i byens historiebok uten å lese den. Det har vi ikke lov til å gjøre, av hensyn til våre etterkommere.