Asmervik og Simensens artikkel om «Jakten på det gode tettsted» i PLAN 4/2001 var på mange vis trivelig lesning. Men det er akkurat som den ble for «snill», liksom mer velmenende enn realistisk. Det er dette som påkaller min skrivelyst.

Først noen ord om begrepsdiskusjonen. Jeg begrenser meg hovedsakelig til «polis».

Om «polis»

Jeg skal ikke benekte at for grekerne stod begrepet «polis» i mange sammenhenger for menneskelige aktiviteter og samfunnsliv. Våre forfedre skilte i mye mindre grad mellom fysisk og åndelig virkelighet enn det vi gjør. Men, og nettopp derfor, «polis»-begrepet stod også for en geografisk virkelighet. Ikke minst for den enheten by/land som utgjorde bystaten.

Her tør jeg vise til min artikkel om «Byens gren- ser» i PLAN 4/1995, hvor jeg refererer Hugo Montgomry ved Klassisk og Romersk Institutt, Universitetet i Oslo. «Polis» har tre betydninger. (Det er ikke merkeligere enn at vi f.eks kan bruke «land» i forskjellige betydninger, dels om nasjonen, dels om bygdesamfunnet, dels om eiendom.) Men nå «polis»:

  1. Polis = akropolis. Resten av byen kalles da «asty».

  2. Polis = tettstedet. Altså akropolis + asty, til forskjell fra «chora» (landsbygda).

  3. Polis = nasjonen. (I demokratiets Athen hadde byen ca 1/3-del av polis folketall.)

Det var polis i betydningen nasjon, eller «bystat», jeg lærte om på gymnaset. Læreboka het «Storhets- tiden i Athen» (Mørland, Cappelen 1942). Et viktig poeng var samvirket mellom tettsted og omland (noe Asmervik og Simensen ikke drøfter med en linje i sin Rena-artikkel). For å sikre best mulig ballanse mellom de ulike typer samfunn som bystaten omfattet, delte man den inn i 10 valgkretser, navnet var «fyle». Hver valgkrets bestod av tre deler, én del fra tettstedet, altså byen Athen etter polisdefinisjon 2, én del fra innlandsbygdene og én del fra kystbygdene. Etter det folketallet Montgomry oppgir, kan vi regne at hvert fyle bestod av 30.000 innbyggere, hvorav kun 10.000 representere byen. Men, det var slik Athenerne sikret seg lojalitet og dermed en sterk stat. Som vi vet, på alle felt, særlig økonomisk og kulturelt.

Grekerne ville simpelthen ikke kunne ha forstått vår måte å tenke by/land på, eller tettsted/omland.

Apropos «tettsted»: «I Norge har vi det noe merkelige begrepet tettsted » sier Asmervik og Simensen. Det er ikke noe særnorsk, verken som ord eller definisjon. Til vårt land kom det via geografen Hallstein Myklebost, som en ren oversettelse av det svenske «tätort». Ordet har forresten en fordel: Det forteller at et tett bebygd område, som «sted» betraktet, er et særtilfelle.

Mens vi er inne på ord og deres innhold. Heller ikke grekernes «kronos» er uten videre oppfattbart for oss. Jeg vet ikke akkurat hvordan de brukte det, men i Roma delte de f.eks dagen inn i tolv timer fra soloppgang til solnedgang. Midtsommers ble timene da ca. 5 kvarter etter vår tids klokker, midtvinters bare 3 kvarter. Selv i dag, det vet de fleste som har arbeidet i U-land, så er det store menneskegrupper som ikke oppfatter «kronos» slik vi gjør. Men de skiller nok allikevel bedre mellom «kronos» og «kairos» enn det vi gjør.

Kommentarene ovenfor betyr dog ikke at jeg kritiserer forfatterne for at de prøver å sette Rena-

page043img001.jpg

Den nye Høgskolen i Hedmark på Rena. (Illustrasjon: Trond Aalvik Simensen)

planleggingen inn i en større sammenheng. Det vil jeg tvert i mot gi dem min uforbeholdne kompliment for. Problemet er at jeg synes det ble overfladisk. Men det kan jo like mye skyldes problemene med å korte ned og popularisere et komplisert stoff. Så her ønsker jeg meg faktisk en mer dyptpløyende ny artikkel fra forfatterne. Temaet er interessant!

Så til Rena

Betydningen av Rena leir, er ikke drøftet i artikkelen. Det er en stor svakhet. Sannsynligvis betyr leiren mer for utviklingen av Rena tettsted, både mentalt og økonomisk enn den planleggingen Asmervik og Simensen skriver om. Militæranlegget skapte trolig også det nødvendige grunnlag for at den øvrige planleggingen fikk gehør.

Den positive utviklingen i tettstedet kan derfor i mye høyere grad være et resultat av krefter forfatterne ikke kommenterer, som den er resultat av den planleggingen de beskriver. Så lenge en ikke har gått grundig inn på disse sammenhengene, så forblir oppsummeringen de gir, i form av 10 «Utsagn», udokumentert. Den kan være riktig, men også ikke.

Når det gjelder utsagn nr 2, har jeg lyst til å kommentere det nærmere. Jeg repeterer først teksten: «Tettstedsutvikling kan fungere utmerket som et distriktspolitisk virkemiddel, med synlige resultater for stedets liv.»

Ja, det kan vel det, men er det godtgjort her? Hva er eksempelvis det «distrikt» man bruker virkemidlet på? Omlandet? I så fall vet vi at de aller, aller fleste tettsteder utvikler seg på bekostning av omlandet. Her hvor jeg bor, for eksempel, en mils veg fra Hamar og Brumunddal, opplever vi at jo mer de stedene vokser, desto dårligere tilbud får vi. Busstilbudet er så godt som borte, nærbutikkene er borte, ingen vareutkjøring lenger, de lokale arbeidsplassene forsvinner, osv. Og rundt om i alle regionens kommuner opplever en samme utvikling. I mange tilfelle også forsterket av skolenedleggelser. Så hvis vi i tettstedenes omland er «distrikt», og hensikten med tettstedsutvikling som «distriktspolitisk virkemiddel» er å tømme bygdene for folk, ja så har forfatterne rett.

Hamar ønsker, ut fra samme resonnement, at «innlandet trenger et livskraftig vekstsenter», å ta fra Rena høgskolen. Mener forfatterne da også at tettstedsutvikling fungerer godt som distriktspolitisk virkemiddel? Hamarsentrerte planleggere ville ment dét. Selvsagt, for som planleggere er de opplært til å tro at sånn er det, byvekst er, så å si pr. definisjon, et gode også for omlandet. Og det er her vi har problemet med norsk tettstedsplanlegging: den bygger mer på tro enn observasjon og kunnskap. Vår tettstedsplanleggingen er forankret i en bypolitisk virkelighet fra europeisk middelalder, den gang byen og dens borgere stod i et nærmest fiendtlig forhold til den føydale landsbygda og dens aristokrati.

I dag tror jeg faktisk vi ville ha mer å hente fra grekernes idéverden, tanken om polis som enheten av by og bygd. Men først og fremst: Hvilken mål- setting har vi for dette samspillet i dag, i det 21. århundre etter Kristus?