En viss form for opinionsstyre kom på slutten av eneveldets tid, men offentlig parlamentarisme etablerte seg først med aviser og partier mot slutten av embetsmannsstaten. Politikken hadde for lengst skilt seg fra kongens forvaltning og domstolene gjennom rolledeling mellom dem som ga lover og dem som tolket dem. Med utviklingen av nøytralitet som norm var også byråkraten og embetsmannen skilt ut. Gradvis hadde behovet vokst for en organisering av politiske forventninger, og særlig i forbindelse med valg. Partiene vokste ut av brede politisk-etiske bevegelser og deres agitasjon, og ble spydspisser inn i politikken. Slik fungerte de også som et legitimeringsapparat for staten. Med allmenn stemmerett og meningssterke redaktørpolitikere, en dannet borger- og embetsmannsklasse og et utdannelsessystem gikk offentligheten styrket gjennom flere faser. Folkemøter, husbesøk, avis og siden radio var grobunn for en lokal debatt som deretter ble en landsomfattende og offentlig mening. Politikken i hovedstaden kunne erfares stadig tettere av den enkelte. Slik var det inntil den ble knust i 1940. I flere tiår etter frigjøringen var den offentlige debatten preget av partieliter og pressefolk i partienes tjeneste, integrert i den politiske striden.

Offentlig parlamentarisme beskriver et hierarki som gradvis bryter sammen. I stedet danner det seg et kretsløp, en ny tekstur, der posisjon, opposisjon og offentlig mening vever samfunnets politiske dagsorden: saker, episoder og konflikter. Med offentlig mening som nærværende og distinkt omverden prøver politikken (posisjon og opposisjon) å legitimere sin maktutøvelse. Politikken blir et produkt av offentligheten ved at den forstår seg selv gjennom denne offentlige meningen, særlig gjennom sakene som blir debattert. Offentlig mening, formgitt med billigbøker, sultestreiker, motmeldinger, blogginnlegg og journalistikk omkranser en søkende politikk. Som en ordnende struktur står den politiske journalistikken sterkest i den offentlige mening. Den står også nærmest politikken. Politisk journalistikk har utviklet seg fra den annen partimakt til den første mediemakt, fra partidirigert pluralisme til mediebasert hyperpluralisme. I en slik situasjon kan ikke politikken legitimeres i annet enn iscenesettingen av en folkets mening som politikken og mediene er sammen om. Partiene (og forvaltningen) vender seg ut.

Boken har fulgt en linje over 55 år fra politisk kontroll over opinionsmidlene i etterkrigstiden, til en eksponert politikk i uforutsigbare omgivelser ved tusenårsskiftet. Samlet redegjør den for en offentlige parlamentarisme som gjennomgår en «langsom revolusjon». En uavhengig, kompleks og ugjennomtrengelig offentlig mening skyter seg inn mellom politikk og publikum. Stortinget, partiene, forvaltningen og sivilsamfunnet har både tilpasset seg og bidratt ved å åpne seg. Med dette håper jeg at boken er et bidrag til en mer tidsmessig forståelse av «parlamentarisk praksis».

Legitimering

Makt- og demokratiutredningen fremmet en tese om politikkens tilbaketrekning. Andre snakker om politikkens fremrykning.1 Her bør vi skille mellom politikkens styring og politikkens legitimering. Samfunnet er gjennomregulert med budsjetter og statlige ordninger som kan begrense Stortingets handlefrihet. Den såkalte rettsliggjøringen, blant annet gjennom nemder, domstoler og advokatselskaper, bidrar til å finne løsninger via en rettslig og ikke politisk beslutningsmodell. EØS-avtalens omgåelse av Grunnloven er det fremste eksemplet på rettsliggjøring av Stortingets myndighet. Det er antakelig riktig å snakke om retrett angående Stortingets styrende og lovgivende funksjon. I denne boken er det et poeng at det samtidig skjer en symbolsk fremrykking i Stortingets og partienes arbeid for å reprodusere politisk legitimitet.

Både Stortinget og journalistikken styrket sine posisjoner fra 1980- årene, og samtidigheten er ikke tilfeldig. Mens Stortinget sto svakt i etterkrigstiden med sterke flertallsregjeringer og stabil korporatisme, fikk vi mindretallsregjeringer i 1970-årene, og i 1980-årene gikk korporativismen tilbake.2 Samtidig tok Stortingets aktivitet seg opp. Velgerne viste lavere lojalitet, og konkurransen mellom partiene vokste. EF-saken hadde gjort sitt. Nye ytterpunkter i partispekteret ble representert med større stortingsgrupper. Oppmerksomheten vokste tilsvarende. Opposisjonen ble styrket, og regjeringenes grunnlag svekket ettersom de måtte basere seg på usikker støtte fra flere partier. Stortingets administrative og tekniske infrastruktur ble forsterket. Pressen definerte politikk som konflikt og som et spørsmål om personlige motiver. Et taust forbund oppsto mellom journalistikk og opposisjon, som ga begge økt innflytelse. Regjeringenes voteringsnederlag vokste, med Jagland-regjeringen som en klar vinner på denne statistikken.3

Offentlige høringer og spontanspørretime i Stortinget var nye former som på forekommende vis henvendte seg til journalistikken. Med den voksende interessen for komitéhøringene er Stortingets profil som kontrollør styrket. Dermed finner opposisjon og offentlighet hverandre i et felles kontrolloppdrag, og flytter Stortingets funksjoner ut av Løvebakken. Høringene er i dag, selv uten noen utsikt til at statsråden må gå, fulgt direkte i radio og på tv. Perioden 1990–2001 var tiåret da den utøvende regjerings- og forvaltningsmakten ble presset av både den kontrollerende stortingsmakt og den publisistiske mediemakt. Senere gjorde Stoltenberg IIs flertallskoalisjoner (2005–2013) at balansen mellom posisjon og opposisjon ble rettet opp. Den sikkerhetspolitiske opposisjonen i Norge, som hadde holdt ut nokså repressive tilstander alle tiårene etter krigen, var kooptert og utslettet. Det samme var venstreopposisjonen på Stortinget. Den hadde fått merke at Matteus-prinsippet også gjelder for politiske allianser.4 Mot Stoltenbergs flertallsregjering var den borgerlige opposisjonen nokså tam. Det samme var derfor tilfellet med den politiske journalistikken, Valla-saken og Haga-saken til tross. Mediene mistet noe av sitt momentum inntil regjeringen Solberg fra 2013 med to markeringsivrige støttepartier i Stortinget igjen ga åpninger.

Interessen for Stortingets egne rutiner er begrenset. De reelle forhandlingene i komiteene forblir lukket. Forvaltningen har overtatt mer av utformingen av lover og retningslinjer, mens andre importeres som følge av medlemskapet i EØS. Samtidig har Stortinget styrket sine kontroll- og symbolfunksjoner, det har som nevnt funnet sted en symbolpolitisk fremrykking begrunnet i åpenhet og ytringsfrihet som prinsipper. Stortinget er like aktivt som før målt i komitéinnstillinger, spørsmål og representantforslag. Denne symbolpolitiske aktiviteten har vokst siden fjernsynets gjennombrudd og tiltatt særlig kraftig siden 1980- og 1990-årene med etableringen av nye medier, kanaler og fora. Symbolpolitikken bærer stor del av ansvaret for det politiske systemets legitimitet. Funksjonen er å levere en stadig mer sammensatt og passe interessert befolkning grunner til å stemme ved valg og anerkjenne et politisk styre og dets beslutninger.

Stortingets og partienes fremrykking – deres voksende legitimerende funksjon – er mest kommentert i forbindelse med valgkamper. Ellers overskygges den lett av Stortingets lovgivende og kontrollerende funksjoner. Dessuten knyttes legitimitet ofte til et innsnevret begrep om tillit som ustanselig tallfestes i meningsmålinger og tillitsundersøkelser. Den politiske medieforskningen har undersøkt politikeres bruk av digitale og sosiale medier, men lite i lys av historiske og politiske endringer.

Politikernes voksende aktivitet på offentlige scener har begrensede resultater om man ser på oppslutning. Medlemstall i partiene og oppslutningen ved valg går ned. Politikerens synlighet må heller betraktes som kommunikasjon uten hierarki. Politikere må komme sin omverden i møte. Dessuten gir offentlig debatt uvurderlig selvkorrigering og selvinnsikt for et flerpartisystem. Hver eneste studiodebatt deler ut nye kort i den uendelige historien om politiske seire og tap. Politikk utenfor lukkede rom gir striden mellom posisjon og opposisjon (også innad i partier) den dynamikk den trenger for å løpe videre.

Den demokratiske verdien i dette har lite å gjøre med rasjonell argumentasjon for å oppnå konsensus. Den herredømmefrie kommunikasjonen kan nok oppleves i enkelte blaff, men det er uklart hvorfor den skulle ha noen plass som politisk ideal. Som idé tilhører den idéhistorien. Rasjonaliteten er av en atskillig mindre metafysisk karakter: Den betegner heller politikkens evne til å betrakte seg selv utenfra. Politisk rasjonalitet er i rimelige doser å utsette seg for den offentlige menings dynamikk. Det er politisk rasjonelt å beslutte neste trekk på basis av offentlig respons for å unngå bitre motsetninger og ustabilitet. Den offentlige mening er kilde og radar for problemer og løsninger. Den velger og rangerer politiske spørsmål. Politisk rasjonalitet er å trekke på aspekter av denne politikkens omverden.

Når denne omverdenen selvstendiggjøres og ellers undergår en fundamental transformasjon, uteblir ikke effektene. Boken har presentert saker over mange tiår, der politikk og offentlig mening har skilt lag og samtidig lært seg å omgås på andre måter. Det er ikke blitt en politisk historie av det vanlige slaget. Den har trukket politikkens vedvarende tredje kraft – en forvandlet offentlig mening – inn i spillet mellom posisjon og opposisjon.

Politikeren

Politikken har effektivitet og legitimitet som oppgaver: å kjempe seg frem til posisjon for å ta allment bindende beslutninger samt sikre tilslutning for dem. Politikken skal fremskaffe anerkjennelse for vedtak, for statsråder og for politikken som helhet. Virkemiddelet er iscenesetting av politikk i den offentlige mening ved hjelp av lederskap. Personifiseringen av politikken er i første rekke et fenomen i den offentlige mening. Mer står og faller på enkeltpolitikeren i dag enn i etterkrigsperioden. Snubletrådene er flere, fallhøyden større. Derfor er politikertyper av den mer impulsive sorten dødd ut. NRKs politiske journalist gjennom førti år, Geir Helljesen, registrerer at personlighetene er borte: «Det betyr ikke at det ikke er mange dyktige politikere også i dag, men de er annerledes enn vi opplevde i tidligere tider. De kan nok sitt håndverk, men er i større grad ‘politiske teknokrater’ enn en del av de folkekjære politikerne vi møtte på Stortinget før. Mediene har sin del av skylden for denne utviklingen.»5

Etterkrigstidens alminnelige politiker opptjente en politisk legitimitet ved å være som de fleste andre: folkelige, sære, hverdagslige. De kunne fremstå med litt komisk eller irriterende vesen fordi radio og tv forstørret deres menneskelige trekk. Dette var politikere som passet den tids likhetsideologi og de store felles utfordringene som gjenoppbyggingen medførte. Han og hun representerte en politikk, men var den ikke. Egentlig var de bønder, prester eller journalister som etter to–tre perioder på Stortinget reiste hjem. Partienes aviser og pressetjenester så det som sin rolle å bygge under dette bildet, som var assosiert med norsk demokrati.

Gradvis oppsto den forsiktige og profesjonelle politikeren som tilbyr politisk lederskap på basis av politisk kompetanse. Politikeren og partiet ble mer vár for den offentlige meningens sympatier og antipatier. Medierådgivning og medietrening ble innsydd i det politiske arbeidet. Etter 2000 fortsatte formingen av en politisk lederstil, med medieskapt konformitet som produkt. Borten, Røiseland, Bratteli, Korvald og Nordli var fjern politisk historie. Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen inntok hovedrollene. I dag er politikere individer som håndterer mediene ansvarlig og profesjonelt i visshet om at mediene er den realiteten de befinner seg i. Politisk arbeid er mediearbeid. Men mediene leter stadig mer intenst etter svakhet, og det viktigste i politikken er å ikke gjøre feil. Dette avspeiles i de nyere politiske memoarene. De reflekterer ikke lenger over en politisk livsgjerning, men oppsummerer en foreløpig karriere, og skal tjene som CV for en ny. I voksende grad er de work in progress.

Denne nye politikeren kan ikke uten videre regne med mediene for å høste popularitet, selv om nettopp popularitet er oppgave én. Politikk er hardt arbeid i et offentlig søkelys. Velgere må overtales med allehånde medieteknikker som utgår fra koblingen politikere og mediefolk, eller om man vil: i møtet mellom «politisk logikk» og «medielogikk».

To paradokser blir synlige: Jo mer personorientert fremstilling av politikken i mediene, desto mindre personlig og mer uniformert blir politikken. Og; jo mer konfliktorientert fremstilling av politikk i mediene, desto mindre forskjeller mellom partiene. Det første har sin forklaring i at karisma er blitt en avslepen og mediekonstruert ressurs; noe ganske konvensjonelle politikere anvender. Det andre har sin forklaring i at for presse og politikk er konflikt dialekten det helst samtales på, samtidig som partiene har lagt av seg ideologiene og sikter mot sentrum.

Vendingen mot en ekstern og selvstendig offentlig mening kan leses ut av politikerens erindringer. I memoarer om etterkrigstiden er mediene lite nevnt, og da mest som partipolitiske instrumenter og kontakter. Det skrives om «vår presse», «den borgerlige pressen» osv. Journalistikk som fenomen og fag er ikke nevnt. Einar Gerhardsen skjelner mellom «vår presse» og den øvrige. John Lyng er tidlig ute med å reflektere over pressens hang til å personifisere. I memoarene om 1980-årene og fremover er mediene fyldig omtalt som noe uforutsigbart som politikerne har liten styring med. Mediene, særlig tv, er et filter som spesielt opposisjonspolitikerne Carl I. Hagen og Erik Solheim måtte trenge gjennom. Begge oppfattet erobringen av medienes dagsorden som sin fremste oppgave. For begge var mediene uberegnelige motstandere og medspillere.

På samme vis produserte journalistikken begivenheter («utspill», avsløringer) med konsekvenser. Journalistikk som ble premiert med oppmerksomhet ble til meningsfulle hendelser i verden, som aktører måtte navigere i forhold til. Lenge var politiske virkninger en uintendert effekt, så ble det å få noe til å hende et uuttalt etos i journalistikken. Redaksjonene blinket ut saker der de ønsket å være nyhetsledende, og i tillegg hendelsesledende. Målet var å sette medienes dagsorden, men gjerne også den politiske dagsorden ved å mobilisere den imaginære opinionens syn. Medieskapte hendelser bekrefter relevansen av forutgående og etterfølgende oppslag. Den politiske riksjournalistikken overtok Marx’ ellevte tese om Feuerbach: Tolkning er ikke nok – hva det kommer an på, er å forandre verden. Slik bygges saker opp. At selvinnsikten om dette varierer i mediene, har nok å gjøre med at den ikke er til særlig hjelp for den som ønsker å produsere god journalistikk.

Som de fleste journalistiske innovasjoner spredte tendensen seg fra løssalgsavisene til andre medier, særlig i 1990-årene. Thorbjørn Jagland erfarte tyngden i dette fordi den enhetlige dekningen kom etter at partipressen var ytterligere nedbygd. Voksende konkurranse og profesjonell selverkjennelse reduserte kritikk mellom mediene. Den stadig mer sentrale kommentarjournalistikken og den evaluerende reportasjen kunne tømre en vegg av mening. Noen politikere kunne tildeles en fremtid, andre bare fortid. Pressen fikk dermed bekreftet viktigheten av sin egen innsats på vegne av publikum.

Sakenes form og stil faller særlig på mediene. De tar oppgaven på alvor. Mediene har utviklet fortellingens kunst. I etterkrigstiden var de estetiske virkemidlene (overskrifter, foto, ingresser, sitater) umiddelbare og forsiktige – hendelsen selv skulle primært formidle sin viktighet. Fotografier ble benyttet for å identifisere en bestemt person eller situasjon. Referater ble foretrukket fremfor sitater. Noen tiår senere hadde Arne Skouen og andre lært av sportsjournalistikken, og fotografier illustrerte situasjoner og følelser. Bildene ble flere – politikken skulle vises. De ble satt sammen med en tekst som skulle vekke like mye som den skulle informere. Sitater ble satt inn i sammenhenger som gjorde dem interessante. Disse og andre genrer (intervjuer, politiske debatter, politiske kommentarer) ble benyttet for å flytte politikken inn i mediene.

Norge er trolig ikke særlig forskjellig fra Sverige: I etterkrigstiden benyttet de svenske avisene portrettfoto ved offisielle anledninger. Bildene ble tatt på avstand. Gradvis ble privatsfæren trukket inn. Så skjer en overgang til foto der politikere er tett på eller ytrer en følelsesmessig reaksjon. Og de er blitt langt flere, ifølge undersøkelser fra Sverige: Fra 1932 til 1973 ble antallet fotografier av politikere i Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet og Aftonbladet tidoblet. Fra 1973 til 2002 ble antallet ytterligere tidoblet.6 Foto blir også benyttet uten at det er sammenheng mellom situasjonen da bildet ble tatt og saken som omtales. Politikere er politikkens fremste symbolske subjekter, og tjener som visuelle og fortellermessige virkemidler i journalistikken. Politikernes makt over hvilke bilder som tas og hvordan de benyttes, blir betydelig redusert. Samtidig er det nødvendig for journalistikken å usynliggjøre sin intervenerende rolle. Fremdeles «dekker» den politiske utspill. Journalistikken intervenerer i politikken som om den iakttar fra utsiden.7

Saker kommer og går

Journalistikken er om noe og den er noe. Må statsråden GÅ? Knapt noe er så virkelig som en setning som blir det den beskriver. Og som forblir skjult bak beskrivelsen.

Det er den demokratiske politikkens skjebne å utsette seg for offentlighetens journalistikkdirigerte blikk. Flere saker etter 2000 viste for det første at medienes egen produksjon av stoff – enkeltvis og samlet – blir en hoveddimensjon i sakene. Mediedekningen blir elementer i de samme sakene. Særlig i politikerskandalene har kaskaden av medieprodusert stoff ikke bare vært massiv, men også genremessig differensiert slik at mange vinklinger kan dekkes på mange vis. I tillegg til å vise det journalistisk særskilte (i dekningen og etikken), viser sakene kraften i offentliggjøringen i seg selv. Denne kraften må ikke forveksles med moral. I journalistikken og den offentlige mening gjelder virkningskraften i dekningen. Mer allment, kraften i det bedre arrangement.

Tre saker fra de siste 15 årene illustrerer medienes formende makt:

Tønne-saken i 2002 handlet om at Tore Tønne, etter å ha vært helseminister i Jens Stoltenbergs første regjering (2000–2001) ble mistenkt for økonomiske misligheter. I 2002 fant Økokrim etter etterforskning at Tønne hadde mottatt et meget stort honorar fra et advokatfirma, for rådgivning for Kjell Inge Røkke knyttet til dennes oppkjøp av Kværner i tiden da Tønne hadde etterlønn etter perioden som statsråd. Honoraret skal ha blitt kamuflert av advokatfirmaet med en falsk faktura. Økokrim tok ut tiltale 20. desember 2002, og Tønne ble funnet død dagen etter. Særlig Dagbladet var aktiv i undersøkelser og dekningen av Tønnes og advokatfirmaets rolle. Sammen med andre medier førte Dagbladet an i det som ble et kaskadelignende nyhets- og kommentarskred, selvsagt lenge før noen var dømt.

Valla-saken omhandlet LO-leder Gerd-Liv Valla, som etter omfattende mediepress måtte forlate en av Norges mektigste stillinger. Særlig VG var ledende i avdekkingen og presset mot Valla de første månedene i 2007. LOs internasjonale sekretær Ingunn Yssen sa opp sin stilling etter det hun og VG karakteriserte som trakassering og mobbing. Oppsigelsesbrevet ble sendt med kopi til VG. Avisen presenterte detaljer og kommentarer i store mengder over lengre tid. Kritikk mot Vallas lederstil kom også om hennes tid som justisminister i Jagland-regjeringen. Valla repliserte med eksempler på dårlig utført arbeid av Yssen. LO måtte ta affære. Et granskningsutvalg som ble nedsatt av LO og offentliggjort i mars 2007, støttet Yssens versjon og ga et meget negativt bilde av Vallas lederstil. Valla gikk av, og VGs dekning ble kritisert for å ha vært ensidig og kampanjepreget.

«Stabbursaken», om Åslaug Hagas manglende tillatelse til å bygge brygge og leie ut stabbur, var bemerkelsesverdig i sin trivialitet. Kritikken besto i at Haga ikke etterlevde regler hun var ansvarlig for som tidligere statsråd i Kommunaldepartementet. Dette ble gjort til et spørsmål om manglende moral eller ansvarsfølelse. I juni 2008 ble Haga sykmeldt. Presset fra opposisjon og medier var kortvarig, men massivt, og hun trakk seg som leder av Senterpartiet og som medlem av regjeringen. Hagas begrunnelse var medienes invadering av privatlivet og at hun ble mistenkeliggjort for en rekke forhold: «Jeg er ikke lagd av stål og betong. Det er kanskje andre her i salen. Hvis dere skal følge etter meg i morgen, kan dere bli med i begravelse i Ås kirke. På lørdag kan dere stille opp på sykehjemmet på Årnes hvor jeg skal besøke min far. Men en ting ber jeg om – av hensyn til familien – at dere ikke kommer inn på tunet mitt.» Dagbladet og VG dro denne saken i gang. Tv-redaksjonene kunne dermed ikke avvise den som bagatellmessig, og den vokste ut av proporsjoner. Mediene definerer oftere det politisk relevante hvis opposisjonen kan beveges. Manglende bygge- og leietillatelser var i så måte relevant.

Haga var en av få statsråder som ikke fant seg i behandlingen. Hun hadde fått merke hvordan særlig kommentargenren aktiviseres som element i en massiv mediestrøm, en genre med spillerom til å bedømme personer og hendelser negativt uten basis i fakta. Det er med årene blitt kommentarens privilegium, og som utnyttes fullt ut når det står om statsrådens stilling. Og da Haga gikk av, bekreftet hun tilsynelatende medienes fremstilling: Bak en slik avgang må det ligge noe under, og dessuten tålte hun tydeligvis ikke det en politiker av i dag må tåle.

Politikken som system berøres lite av slike saker på kort sikt. I sær politikerskandalene bekrefter grenseoppgangen mellom politikk og journalistikk. Journalistikken kritiseres. Det ble legitimt å hevde at VG kastet en LO-leder. Samtidig er det tydelig for alle, og ingen forventer annet, at journalistikken følger sin «natur».

Krise

Politikk er symbolpolitikk hver time og hver dag i den offentlige mening. Det symbolpolitiske kommer likevel tydeligst frem i valgkamper og terrorsaker. Valgkampen er en slags politisk festival, en tidsavgrenset periode der forbindelsen mellom politikk og publikum er på sitt mest direkte. Mediene er sentrale, men politikere kan rette ryggen i visshet om at dette handler om politikk og publikum. De kan se inn i skjermen, forenkle språket, bruke egne ord. Skarpere lut mot motstandere kan brukes uten at det fester seg. Publikum minnes om at utspill og debatt er iscenesatt for dem.

Den 11. september 2001 var datoen da den internasjonale islamistiske terroren kom til Vesten og dermed ble til et mediefenomen. Å angripe vestlige ambassader i Afrika hadde ikke hatt tilstrekkelig effekt. Ikke lidelsen, men oppmerksomheten, utløser den kjedereaksjonen terroristene ønsker: sinne, sorg, ønske om hevn, undertrykkelse av muslimer, skarpere fronter, gjengjeldelse som kan legitimere nye angrep. Et globalt og finmasket nettverk av kameraer og skjermer i alles lommer er slått på og parate til å forstørre og spre terroren. Med all denne hjelpen er terror et mer effektivt politisk våpen enn før. Slik har den globale medieoffentligheten indirekte medvirket til gjengjeldelsen: angrep mot terrorister og sivile, samt gjennomgripende overvåkning.

Grenseoppgangen mellom journalistikk og politikk var på sitt svakeste i en periode etter 22. juli-angrepene i 2011. Politikk og journalistikk samlet seg i en sorgpreget oppmerksomhet der verken det partipolitiske eller det journalistiske var spesielt selvhevdende. Parlamentarisme som kamp om makt ble utsatt. Valgkampen åpnet med tverrpolitiske arrangementer, og fortsatte nokså neddempet. Da tragedien tvang kampen mellom posisjon og opposisjon til side som rettesnor for den offentlige debatten, ble statsministeren den som definerte den samfunnsmessige betydningen av hendelsen og forhindret delegitimeringen av det som kunne blitt betraktet som en inaktiv og ineffektiv politikk. Forestillingen om politikk som fellesprosjekt ble tydeligere. Fordi én hendelse ble altoverskyggende, var det som om regjeringen med statsministeren i spissen ikke bare utgikk fra Stortinget, men talte på Stortingets vegne. Statsministeren og hans stab møtte krisen med det Max Weber kaller «øyemål» (Augenmaß): Politisk handlekraft basert på praktisk ansvar og moralsk dømmekraft – på en sans for proporsjoner som både muliggjorde innlevelse, og berørte folk av alle politiske valører. Statsmannbegrepet ble tatt frem en kort periode. En annen ettervirkning var voksende interesse for organisert politisk arbeid, særlig i AUF. Mange unge søkte et «tykkere», mer moralsk politikkbegrep som favnet bredere enn kampen om makt.

Borgfreden varte fire måneder. Den 22. november 2011 hevdet Arbeiderpartiets partisekretær og AUFs leder at det var sammenheng mellom FrPs argumentasjon i innvandringsdebatten, og hendelsene 22. juli. Dagen etter fulgte en skarp ordveksling mellom FrPs nestleder og utenriksminister Jonas Gahr Støre om hvem som spilte offer etter hendelsene, og hvem som var offer. Nestleder i FrP Per Sandbergs uttalelse ble tilspisset gjennom aviser, radio og tv ved at den ble redigert. Sandberg hadde påpekt at også Arbeiderpartiet var offer. Dette skjedde i en periode da tilfeller av moralsk benskjørhet kom for dagen i FrP. Skandalelignende saker plaget partiet. Borgfredens sprekker forplantet seg fort til det øvrige politiske miljøet.

Hverdagen kom raskt tilbake i redaksjonene også. Angrepene 22. juli var ingen kriminalsak, og det journalistiske språket var ikke helt på høyde med sakens alvor. De sosiale mediene kunne på en helt annen måte bringe folks følelser og meninger ut i små og store offentligheter. At den skyldige straks var tatt, gjorde at hendelsen ble stående som en tragedie. Offentlighetens oppgave ble å håndtere sorgen kollektivt, men journalistikkens bidrag var begrenset. Den journalistiske verktøykassen var ikke beregnet på slike hendelser, og det kom en viss rådvillhet for dagen. Den mest sensasjonstørste pressen mistet fotfestet. Innovativ journalistikk fremsto som akterutseilt da fotobruken ble spekulativ eller da VG-reportere intervjuet hverandre om sine reaksjoner etter fengslingsmøtet 15. november. Det sensasjonalistiske fremsto som mer vulgært enn vanlig. VGs offentliggjøring av ikke-offentlige rettspsykiatriske rapporter satte streker under inntrykket av at det var vanskelig å finne en adekvat form. I så måte var det en bedre tid for den mindre slagferdige journalistikken som erkjente at publikum og politikk satte dagsorden. Samtaler ansikt til ansikt var bedre egnet. Markeringer med blomster og «Barn av regnbuen» demonstrerte at offentligheten best kunne tas i bruk som fysisk nærvær.

Utenriks- og sikkerhetspolitikk har siden andre verdenskrig i stor grad vært ikke-politikk i Norge. De som ville noe annet, har måttet ta konsekvensene. Den viktigste konsekvensen av terroren i det nye århundret var at sikkerhetspolitikk ble innenrikspolitikk. Dette setter avtrykk i den offentlige mening. Temafeltet vider seg ut, diskusjonene rettes mot individets sikkerhet.

Digital kompleksitet

Den offentlige mening spiller en mer inngripende rolle i politikken som konsekvens av at mediene har løsnet grepet på de politiske partiene, Stortinget og statsforvaltningen. Løsrivelsen fra partiene bidro til dyrkingen av en medielogikk, som journalistikken observerer politikken med fra utsiden. Aksjoner i sivilsamfunnet kan med kløkt og hell oppnå oppmerksomhet i den nye medieverdenen. Også departementene er blitt aktører i den offentlige mening som sekretariater for statsråden. I den ellers nøytrale forvaltningen har følsomheten for sakenes offentlige bilde tiltatt. Medieteknologisk innovasjon har levert bidrag til en særskilt journalistisk form. Samlet sett har strukturendringer skapt en hyperaktiv offentlig mening som en enda mer fullverdig tredjepart i parlamentarismen.

Endringene fra rundt tusenårsskiftet handler om økt kompleksitet: flere avsendere av mer mangfoldig formede budskap i flere forskjellige medier og genrer om flere forskjellige temaer. Særlig tv, og deretter Internett-baserte medier, har tatt del i denne omstruktureringen av den mediebaserte offentligheten. Den reelle adgangen til den offentlige mening er kraftig demokratisert. Muligheten for ytring, diskusjon og umiddelbar respons over nettet får ulike effekter. Terskelen for deltakelse er betraktelig senket og bidrar til en individualisering av det politiske engasjementet. Etablerte medieorganisasjoner svarer med å innlemme nettets medier og genrer i journalistikken, som ivaretar sine grenser med nye metoder (moderering, filtre, betalingsordninger) og faglige/etiske regler. Internett-baserte medier utfordrer ikke alvorlig journalistikkens hegemoni i den offentlige mening med blogger, kommentarfelt, sosiale medier. Journalistikken styrker seg med økt tilgang til sitt publikum og med den informasjonen de bidrar med.

Kompleksiteten har fremmet mer selvrefleksivitet. Den offentlige mening er stadig tema i den offentlige mening. Debatten adresserer debatten. I voksende grad henvises det til den norske offentligheten, den offentlige debatt, det norske ordskiftet, den offentlige samtale, osv. Til debatt er temaer, debattstil, argumentasjonsnivå, adgangen for mer ytterliggående standpunkter og lavere terskel for hatefulle ytringer på nettet, ytringsfrihet og religion, det sammenlignes med den svenske debatten, man tematiserer «de nye stemmene», debattens forhold til litteratur, osv. Med nettet har ordskiftet utviklet flere temaer og uvante debattformer. Flere temaer får testet ut sin offentlige relevans. Grunntemaet bekreftes igjen og igjen: Norge er et demokrati. Tendensen er som nevnt i stor grad gjort mulig med Internett. Vi skal ikke glemme at den offentlige mening er et overbygningsfenomen. Den vil alltid preges av økonomiske konjunkturer og teknologisk innovasjon.

Depolitisering

På politisk side kunne man i 1990-årene observere tendenser til et løsere forhold mellom borgere og partier i Europa. Mediene skjøt seg inn med en styrket rolle: Valgdeltakelsen var mer ujevn og til dels synkende. Folk stemte mindre konsekvent og de bestemte seg senere. Valgresultatene ble mindre forutsigbare. Partiene mistet medlemmer og sekretariatene ble dels politiske smier, dels valgkampmaskiner. Massepartienes epoke var det hundreåret som ebbet ut. Fremdeles var partiene det nødvendige leddet mellom borgere og folkevalgte organer, men politisk legitimitet kunne i mindre grad sikres med partiet som bred organisasjon. De var ikke lenger folkets instrument og ikke lenger en så troverdig kontrollinstans overfor staten. Politisk lederskap ble et resultat av motstridende krav til offentlig fremtreden: nødvendigheten av både å veie sine ord på gullvekt og være synlig i alle kanaler. Partiene gikk enda sterkere inn for å velge ledere som kunne vinne valg (Schröder, Blair, Stoltenberg). Den politiske elitens verden kom på større avstand.

Partidemokratiet endret seg i retning av et publikumsdemokrati. Innholdsmessig beveget politikken seg mot sentrum, og overførte politisk makt til rettslige og internasjonale organer. En slik depolitisering fjerner viktige saker fra Stortingets sakskart. Dessuten må alle partier være innstilt på å delta i, eller støtte koalisjoner. Partienes identitet blir egnet til å hanskes med ulike spørsmål, og blir dermed utydelig. Distinksjonen mellom høyre og venstre virker mindre meningsfull for velgerne. Hva publikum vet etter den rød-grønne regjeringsalliansen (2005–2013) er at reell, samfunnsmessig forandring ikke lenger foregår via politikken. Partier som søkte reell endring (FrP, SV) måtte moderere seg eller gå under. Politikkens bipolaritet mellom posisjon og opposisjon avspeiler indre-politiske, parlamentariske forskjeller. Man kan derfor spørre hvor den reelle politiske opposisjonen ble av. Dels er den å finne i et skolert, effektivt og statsstøttet sivilsamfunn med den offentlige mening som sentral kanal til formell politikk. Dels er den utradert ved at den ble posisjon.

Kompleksitet er også bakgrunnen for den depolitiseringen som skjer når organisasjoner tyr til, og skaper et marked for, en ny informasjonsbransje. Stemmer teller, men ressurser avgjør, slik Stein Rokkan spissformulerte det engang. Men en porsjon av ressursene har forskjøvet seg fra «de bredt sammensatte utvalg» til påvirkningsbyråer som prøver å påvirke departementene, Stortinget og den offentlige mening på vegne av sine kunder. Etterkrigstidens korporative modell ble svekket fra 1980-årene, og avløst av andre forbindelser mellom private selskaper, organisasjoner og partier. Mediebyråer med diskret påvirkning som spesialitet har innledet sitt masserende arbeid på dagsorden og meningsdannelse. De vender ryggen til offentligheten, og styrker den diskrete makt. Observatøren Gudleiv Forr skriver i siste bind av stortingshistorien at rådgivere og PR-agenter brukes til aktivt forsvar av hemmelighold og styring av den politiske informasjonen. «De inngår i et kulturelt fellesskap som svekker det demokratiske ordskiftet med taktiske manøvreringer, forhaling og forhandling. Gjennom utdanning og politisk trening er både politikere og rådgivere en del av et stort ideologisk fellesskap, og har endret Stortingets karakter som møteplass.»8

Offentlig mening blir mer strategisk innrettet. Interesser får profesjonell hjelp til å plassere argumenter. Dels blir offentligheten omkranset av hva jeg har kalt anti-offentlighet og diskret mening, dvs. konsulentselskaper tar på seg oppdrag for interesser (private og offentlige) som foregår i en diskret offentlighet eller lukkede fora (lobbying), men også som plassering av budskap i mediene. Med dette blir den offentlige mening innskrenket gjennom privatisering. Informasjonen kjøper seg inn i den sentrale offentlige mening ved hjelp av honorarer og erfarne påvirkere, rekruttert fra politikk og journalistikk.9 Dels bearbeider man beslutningstakere direkte, dels anvender man seg av den offentlige eksponeringens legitimitet ved hjelp av informasjon som kamuflerer sin subsidiering.

Skal man forstå slike tendenser, bør man legge av seg demokratiteoretiske idealiseringer. Snarere tilslører de realiteter. De kler på, med Jens Arup Seips ord, når de skulle kle av. Politikk er kamp om legitim beslutningsmakt som i voksende grad også tar den offentlige mening i bruk. Kampen finner sted på en scene, foran kritikk og forventninger fra mange hold. Demokrati tilsier at allmenne valg er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig mekanisme. Valg avgjør (ut fra partienes nominasjoner) hvem som skal beslutte, men i liten grad hva som skal besluttes og hvordan. Heller ikke har velgerne anledning til å begrunne eller nyansere sine valg. Å avgi stemme er en konstitusjonell og umistelig rett, men like fullt en begrenset ordning. Noe annet må simulere konturene av en «allmennvilje», noe som kan bidra til å veilede politikken, eller til politikkens selv-veiledning. Et mangfold av mening kompenserer for begrensningene ved allmenne valg. Forestillingen om allmennviljen simuleres av, eller har sin funksjonelle ekvivalent, i den offentlige mening. Offentlig refleksivitet skaper inntrykk av oversikt og vurdering fra ulike vinkler og gir inntrykk av at feil og mangler oppdages. I den offentlige mening tolkes det politiske klimaet, der heises og senkes fallhøyden for regjeringen og ledende partifolk. Samfunnets forventninger til politisk handling kan avleses der.