når det hevdes at politikeres og regjeringers skjebne avgjøres i mediene, eller av mediene, underslås kompleksiteten mellom politiske aktører, medieaktører, organisasjoner og medieoppslag. Journalistikken er ingen regissør for det offentlige liv. Den setter bare delvis politikkens dagsorden, og alltid i interaksjon med politiske aktører i posisjon og opposisjon. Den offentlige mening danner et uoversiktlig forløp av saker, der journalistikken er ordstyrer, men uten full kontroll. Slik har det vært siden 1880-årene. Omfanget, intensiteten og frekvensen i interaksjonen har tiltatt fra 1970-årene, og det samme gjelder likeverdigheten mellom politikk og offentlighet. Politikk og journalistikk har i voksende grad dannet to selvstendige «verdisfærer» med Max Webers ord. Den ene ble omringet av den andre. Den offentlige mening dannet en omverden for politikken, styrt av sine egne regler. De to har ervervet voksende autonomi, men er samtidig blitt stadig mer avhengige av hverandre.

Flere endringer utover i 1980- og 1990-årene dannet rammebetingelser for den offentlige parlamentarismen:

  1. overgang til mindretalls- og samarbeidsregjeringer som normaltilstand,

  2. større innflytelse i den offentlige mening for organisasjoner, aksjoner og bevegelser fra sivilsamfunnet samt fra mer utadrettede partier,

  3. overføring av makt til markedsaktører og overnasjonale organer,

  4. overgang fra spredt partipresse i retning mer konsentrert og multimedial og statsstøttet markedspresse,

  5. enda en EF/EU-strid som bekreftet hoveddimensjonen i den offentlige mening,

  6. en «lang hale» av internettbaserte medier med politisk innhold med og uten redaksjonell styring, i nye genrer,

  7. overbetalte selskaper med diskret politisk påvirkning som produkt.

Mye lå til rette for en politiker som Gro Harlem Brundtland da 1970- årene ebbet ut. Regjeringen Nordli hadde alt innført ny rentepolitikk i tråd med internasjonale tendenser. Arbeiderpartiet fastholdt sin styring basert på det nødvendige. Partiets prinsipprogram fra 1981 la til rette for en pragmatisk og forbrukerrettet politikk. I 1977 gikk Høyre frem med syv prosentpoeng i forhold til forrige stortingsvalg, men også Arbeiderpartiet gjenvant mye sammenlignet med det elendige valget i 1973. Den mer liberale økonomiske politikken ga dynamikk til den offentlige debatten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd svant noe av det sikkerhetspolitiske prosjektet i Arbeiderpartiet og Nato. I Norge var Nato- og USA-lojaliteten klippesterk som alltid, men det var i større grad tid for situasjonens politikk. I den grad det var tale om ideologier, var det tid for de universelle verdienes og rettighetenes politikk. Politikken fikk hjelp av offentlighetens ordnende prinsipper, især fra journalistikken, som fremstilte temaer som mer eller mindre politisk relevante. Politisk journalistikk ble enda mer kunsten å gjøre det tilsynelatende irrelevante (det som tilhører privatsfæren) relevant. Politikk forble som sjakk: kunsten å utnytte opposisjonens brikker i bekjempelsen av dem. Men sjakkpartiet mellom Arbeiderpartiet og ulike allianser av de borgerlige partiene gikk over i kinasjakk der motstanderne kom fra flere kanter og i flere farger. Dette medførte en mer ustabil politisk situasjon. Politikkens resonans i mediene og den offentlige mening ble tydeligere.

I 1980- og 1990-årene tok forholdet mellom politikk og presse avgjørende skritt mot frakobling. Pressen ble for alvor til «journalistikk», med egen selvforståelse, normer og betraktningsmåter. Nye saker fikk den politiske journalistikken i mengder med rekken av mindretallsregjeringer og en opposisjon som i voksende grad var villig til å rendyrke sin rolle som vaktbikkje, skriver Fredrik Sejersted.1 Det oppsto en «kontrollkoalisjon» med partier både til høyre og venstre og som ble krassere. Dette kunne en stadig mer eksternalisert presse dra nytte av. På basis av sin egen distinksjon mellom god og dårlig journalistikk, observerte den politikken på samme måte. Med avskjeden fra partiene kunne pressen etablere seg som fullverdige autonome institusjoner i den offentlige mening, og samtidig få en mer sentral rolle overfor politikken. For politikken handlet det mer om styringsevne. Spørsmålet var nå om politikken var effektiv.2 Politisk kritikk baserte seg mer på det korrekte snarere enn på det riktige. På 1990-tallet handlet det dessuten om Stortingets kontrollerende myndighet. Alt i alt viser 1990-årene (frem til Bondevik-regjeringen i 1997) et mer komplekst politisk system. Det ble mer komplisert å drive politikk i betydningen endre. I stedet åpnet det seg nye former for innsyn og kritikk av politikken selv, også fra politikkens omverden, der særlig journalistikken var kommet i posisjon til å hente ut og legge inn det journalistisk relevante.

Politikkens underdogs eksperimenterte med den offentlige mening. Carl I. Hagen og Erik Solheim la an en mer medierettet politikk på hver sin flanke. Begge uttalte seg kritisk til medienes virkemåte, men hadde talent for å utnytte den. Begge ble beskyldt for populisme av de øvrige partiene og av mediene som ga plass til deres moderniserte politikkforståelse. Begge ble anklaget for å eie sitt parti. Hagen mestret dette fordi den folkelige og den liberalistiske dimensjonen i partiet lenge nøytraliserte hverandre. Hagen klarte seg også best fordi tidens tema var personlig frihet. Solheim hadde de fleste i partiet til venstre for seg, de hadde liten sans for utspillenes form. Ingen andre politikere bruker flere sider på mediene i sine memoarer enn Hagen og Solheim, der journalistikken angripes som andre politiske motstandere. De må utnyttes og overvinnes. Mediene var deres barometer for med- og motgang.

Også sentrum fikk sin mediepolitiker. Venstres leder (1996–2010) Lars Sponheim evnet å tiltrekke seg oppmerksomhet på tross av at han var stortingsrepresentant for, og senere ledet, et lite parti. Han snakket mer med mediefolk enn de fleste. Han lyttet til BT-journalisten som i 1993 foreslo at Sponheim skulle love å gå over Langfjella dersom han kom inn på Stortinget.3 Sponheim lærte i tiden som fulgte at han selv måtte skape røre.

Det samme hadde Høyres leder 1991–1994 Kaci Kullmann Five forstått, men hun likte det ikke. I dagens mediesamfunn betaler det seg ikke å være seriøs, sa hun i 1993: «Bare de siste årene er det skjedd en dramatisk vanskeliggjøring når det gjelder å nå gjennom med et budskap som er litt sammenhengende, litt annet enn en kraftsats.»4 Presset fra mediene var en viktig grunn til at Kullmann Five fikk nok i 1994.5 Rundene med Brundtland om problemene med EØS-forhandlingene i 1991 og valgkampen i 1993 var i overkant harde. Før og etter valgnederlaget i 1997 var det Jan Petersens tur til å bli målt og veid i forhold til den nye tidens verdi: kommunikasjonsevne.

Politikkens omverden var endret, særlig gjennom 1980-årene: I 1993 kom Arbeiderpartiets leder gjennom ti år og statsminister i 1996–1997, Thorbjørn Jagland, med følgende dom:

Vi politikere er omskapt til underholdningsmaskiner og blitt en del av kommersialiseringen av samfunnet. Den eneste ideologien som står igjen heter profitt. Mediene har ikke lenger noen forankring i dette århundrets ideologi! Aftenposten er ikke lenger en konservativ avis. Arbeiderbladet er ikke sosialistisk. Alle har ett og samme mål: å tjene penger. Den dagen mediene gikk over fra å være forankret i de gamle ideologiene til å skape profitt, hadde de ingen annen mulighet enn å lage stoff – som solgte! På teatret har man som regel en begynnelse, en slutt og innhold, ikke sant? Den kulturelle forestillingen som heter «medier» har hverken begynnelse eller slutt; journalistene husker knapt hva de skrev i går! Og ikke leserne heller. Derfor skaper mediene i dag en helt ny kulturell forestilling, og de skaper også en annen virkelighet. Vi ser konturene av en utvikling fra en situasjon der mediene – særlig kringkastingen – ga folk felles opplevelser til en slags informasjons-shopping der mediene selv tar initiativ til å fremskaffe ønsket informasjon. På den måten fragmenteres samfunnet. […] Mediene er opptatt av en eneste ting, og det er å fange opp noen løsrevne setninger hvis hensikt er å skape konflikt, fordi det er konflikten som selger, ikke innholdet. Tro meg, dette er et eksistensielt problem. Folk lever i usikkerhet om hva som er virkeligheten, mens mediene, på sin side, skaper sin egen virkelighet. Dette er det postindustrielle samfunnets store kulturelle dilemma.6

Samtidig var 1990-årene en periode med effektivisering av stortingsarbeidet og styrking av Stortingets kontrollfunksjoner.7 En stadig mer frittgående og konkurranseorientert presse ga oppmerksomhet til Carl I. Hagen, politikersvakheter og indre partisplittelser. Det fant sted en voksende distanse mellom borger og parti, en avlojalisering. Resultatet var dels destabilisering, dels et sterkt FrP. Perioden var preget av mindretallsregjeringer, og det tales om «stortingsregjereriet» i denne perioden. Stortinget gjorde til dels endringer i regjeringens lovforslag eller stemte ned regjeringen. Særlig merkbart var dette under Jagland-regjeringen (1996–1997). Samtidig som Stortinget svekket sin stilling overfor internasjonal rett, markeder og generell kompleksitet i forvaltningen, styrket det sin stilling overfor regjeringen. Kontroll- og konstitusjonskomiteen, åpne komitéhøringer, kontrollutvalg (for EOS og de hemmelige tjenestene) og offentlige granskningskommisjoner var de viktigste reformene. Dette var utslag av ideer som hadde vokst seg modne i lang tid, kombinert med at Stortinget måtte forholde seg til en stadig mer kompleks virkelighet. Mediene kunne stadig vise til maktmisbruk og vilkårlighet i statlig styring, som Stortinget ønsket å trekke inn i det parlamentariske systemet. Den voksende kontrolliveren henger sammen med medienes favorittøvelse: Å vise frem uheldige sidevirkninger av den stadig mer komplekse og ekspansive utøvende makt.

Tønsberg-vedtaket (1981)

Det var ikke bare Arbeiderpartiet som opplevde indre splittelse og opprør nedenfra. Så sent som på begynnelsen av 1980-årene hadde KrF innslag av fundamentalisme, forstått som politikk befalt av Skriften. Det gjaldt særlig i abortspørsmålet, som var en hodepine for nesten alle stortingspartier. For KrF var abortloven ikke bare feilslått politikk, den var en synd. Riktignok hadde Norge en (restriktiv) abortlov da KrF deltok i Lyng- og Borten-regjeringene, og under en KrF-ledet regjering i 1972– 1973. Men Arbeiderpartiets styrkede offensiv med ny abortlov fra 1976 og Høyre-bølgen ble betraktet som ytterligere materialistiske tendenser. KrF-landsmøtet i Tønsberg i 1981 satte foten ned: Partiets deltakelse i regjering måtte være avhengig av regjeringens abortsyn: «Forutsetningen for KrFs deltakelse er at regjeringen vil gi det ufødte liv et reelt rettsvern – dvs. at retten til fri abort oppheves.» Dette var saken, ja, merkesaken som gjorde KrF til et distinkt parti. Opprøret nedenfra var en protest mot høyrebølgens verdiløshet. Med tidligere statsminister Lars Korvalds ord:

I slike oppbruddstider som de vi gjennomlever, må man spørre: Hvor går veien framover? Ingen ting synes å ligge fast. Den vestlige verden er inne i en kulturkrise. Situasjonen preges av oppløsning og usikkerhet i forhold til de normer som vår kultur har bygd på i hundreder av år. Vi er inne i en avkristning og avideologisering. Tidligere aksepterte normer settes til side i toleransens og nøytralitetens navn. I det tomrom som oppstår, innføres andre ideologier og verdier. Resultatet blir et samfunn som bærer skinn av nøytralitet og toleranse, men som i realitet gir rom for helt andre verdier enn de kristne. Forvirringen synes å være opphøyet til norm. Kampen mot de kristne verdier føres både bevisst og ubevisst. Det skjer offentlig gjennom lovverket som ikke lenger skal preges av kristne normer, men ofte tvert imot slik som gjennom lovfestet fri abort. Humanismen skal erstatte det kristne menneskesyn. Mennesket settes i sentrum istedenfor Gud. Etikk og moral blir på meget viktige livsområder privatisert. Hele denne utviklingen dreier seg til syvende og sist om hvilke verdier et samfunn skal bygge på. Denne kampen er ikke ny og den er heller ikke slutt. Helt siden forrige hundreår har kulturkampen stått nettopp om dette. Viktige livsområder blir privatisert. Solidaritet med de svake og undertrykte står i kontrast til det moderne og selvopptatte menneske. Materialismen har igjen høykonjunktur. Men individualismen og materialismen har ikke noe svar verken til enkeltmennesket selv eller til fellesskapet.8

Med denne tidsdiagnosen var tiden inne for å stå klippefast på prinsippet om rettsvern for det ufødte liv. Den regjeringsivrige partiformann Kåre Kristiansen, som i sine memoarer omtaler seg selv og Korvald som fundamentalister, ble utsatt for korridorpolitikk. «Det var ikke mye oppbyggelig i det som hadde foregått i mørkekrokene i korridorene som framstående tillitsmenn hadde deltatt i. Det er alltid et faresignal når pressen refererer mer fra korridorene enn fra de offisielle møtene.»9 Kåre Willoch konstaterer at Tønsberg-vedtaket i 1981 «kan tjene som skoleeksempel på hvorledes et partilandsmøte ikke bør frata sine egne valgte tillitspersoner enhver rimelig handlefrihet».10 For KrF slapp selvsagt ikke unna politikkens paradokser: «Det partiet som vi skulle ‘straffe’ for dets svikt i abortsaken, Høyre, ble overlatt hele regjeringsmakten mens vi satt i Stortinget som støttespillere for det»,11 og Willoch-regjeringen kunne iverksette avreguleringer på en rekke områder.

Ethvert parti bør ha minst ett sinnelagsprinsipp, ett standpunkt som ikke endres med vær og vind, trass i ideologidød og pragmatisk saksorientering i politikken. Arbeiderpartiets sinnelagsprinsipp for eksempel er sysselsetting. Abortsaken var KrFs. Det måtte også Kåre Kristiansen godta: «Hvem av oss ville egentlig ‘administrere’ en slik lov som vi hadde kjempet mot med nebb og klør?»12

Men var dette et prinsippvedtak som skulle ha allmenn og ubegrenset gyldighet? Mindre enn tre år gikk før KrF kunne administrere abortloven. Senterpartiet ønsket å gå inn i regjeringen. På landsmøtet i Oslo i 1983 byttet Kåre Kristiansen plass med Kjell Magne Bondevik og ble parlamentarisk leder, en kanskje enda viktigere posisjon med hensyn til regjeringsdeltakelse enn formannsstillingen. Bondevik var mer sentrumsorientert og moderat, mindre regjeringshissig, og lettere å svelge for grunnplanet. Nettopp derfor var det lettere å gi litt tau for prinsippet. Tønsberg-vedtaket lå i fortiden. Men det måtte en kriselignende tilstand til, sa landsmøtet, før partiet kunne tre inn i regjeringen. Pressen fikk noe de kunne arbeide med. Hva skulle til av krise for at partiet tok skrittet? Kåre Kristiansen skriver at vedtaket ble «trukket fram av massemedia hver eneste gang det forekom en aldri så liten dissens-sak i Stortinget. Det stående spørsmål ble: Er dette en sak som er stor nok til at partiet kan gå inn i regjeringen? På denne måten ble partiets regjeringsdeltakelse nærmest stigmatisert, og det ble etter hvert opparbeidet en så sterk stemning og forventning i retning av regjeringsdeltakelse at profetiene til slutt ble selvoppfyllende».13

Partiet entret den sekulære politikken for alvor. Den kristne «fundamentalismen» forsvant til fordel for verdiene. Abortsaken var ikke lenger samvittighetssak, men et personlig og politisk verdistandpunkt. Guds befaling ble tonet ned slik at partiet kunne ta del i Willochregjeringen i 1983. Den parlamentariske situasjonen var så vanskelig, advarte ledelsen, at noe måtte gjøres. Den ville ha klarsignal til å starte regjeringsforhandlinger, og fikk det. Mange i partiet følte kniven på strupen, og samvittigheten ble sekundær i forhold til partilojaliteten. Politikkens form dikterte partiets politikk. Tønsberg-vedtaket ble på nennsomt vis dempet ned: Det kunne ikke stå evig, uansett politisk situasjon. At den politiske situasjonen var ganske lik etter to år, var ikke en populær analyse.

Loven var endelig sett på som et vedtak som partiet måtte forholde seg til politisk. Utfordringen var å håndtere dilemmaet mellom å være prinsipielt for det ufødte livets rettsvern og sitte i en regjering som «administrerte abortloven». Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik forsto hvordan: Tro handler om absolutter og absolutte normer, mens politikk er pragmatisme. Tro om det hinsidige, politikk om det dennesidige. Uten vilje til kompromiss kan partiet ikke søke politisk makt. Guds vilje må rekonstrueres til et moral-politisk standpunkt dersom det skal ha innflytelse i politikken. I politikken oversatte partiet religionens lover til verdier og ideer, som begge deler kan bøyes og formes. Partiet innså gradvis, slik andre partier hadde gjort gjennom etterkrigstiden, at partiets program og praksis tilhørte sfæren i samfunnet kalt politikk.

Hva hadde skjedd på bare to år? Noen eller noe hadde hjulpet KrF til å se politikken i et annet lys: Var det statsminister Willoch og hans fremgangsrike regjering? Oppgjøret med sosialdemokratiet? Var det den offentlige debatt som hadde gjort klart at et parti må oppføre seg politisk? Jo, i pressen var det hamret på at vitsen med partipolitikk er at makten tas når muligheten byr seg. Foran stortingsvalget hadde Egil Sundar benyttet spaltene i Aftenposten til å irettesette Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for deres lunkenhet når det gjaldt regjeringssamarbeid. Kjell Magne Bondevik skriver at «I artikkel etter artikkel dundret han løs på sentrumspartiene for å få oss til å bli mer ‘lydige samarbeidspartnere’». Bondevik svarte i spaltene og under møter hvor han ba om større respekt for KrFs politiske ståsted. Hardkjøret virket mot sin hensikt: «Det var ikke lett å slippe til i en gjensidig dialog når Sundar ble engasjert. Jeg betvilte aldri hans intensjoner, men jeg mislikte til tider sterkt hans metoder.»14

Sundar snudde selvfølgelig ikke KrF egenhendig, men han illustrerer det borgerlige politiske landskapets uforstående holdning til et parti som ikke ønsket politisk makt, som ikke forsto at Guds lover skal styre mennesket, ikke samfunnet. Mer enn for andre partier representerte politikk for KrF et nødvendig onde. Derfor var KrF Norges merkeligste parti inntil Kjell Magne Bondevik politiserte partiet.

Bondevik og KrF håndterte dilemmaet ved å plassere «verdier» på politikkens side, og «evig liv» på religionens. Siden «verdier» kan gjøres til gjenstand for kompromiss (men ikke «evig liv» eller «drap på ufødt liv»), var det mulig å delta i Willoch-regjeringen som «administrerte» en abortlov. Kjell Magne Bondevik hadde støttet Tønsberg-vedtaket, men var fleksibel: Hans senere suksess skyldes en viktig innsikt: Vekten på verdier demmer opp for det religiøse. Og: en borgerlig regjering er ikke så bra som en sentrumsregjering, men den er bedre enn en Arbeiderpartiregjering. Med disse innsiktene gjorde han igjen KrF og det politiske sentrum til et regjeringsalternativ. Ved å prioritere verdier knyttet til familie og sivilsamfunn omfavnet han det religiøse, men fra et politisk perspektiv, og han gjorde religionen politisk impotent. Noe lignende skjedde i Senterpartiet: Bondekampen, deretter landbruksinteressene, ble etter hånden pakket inn i distriktets interesser, som nøytraliserte de reaksjonære tendensene i partiet. Særpartiene fremsto mer som Venstre og Høyre.

Partiene vender seg ut

Overgangen fra embetsmannsstat til partistat fant ifølge Jens Arup Seip sted grovt betraktet rundt 1900. Parlamentarismen flyttet regjeringens basis fra kongen til en representativ forsamling. Den utøvende makt måtte bestå en annen og bredere legitimitetstest. Dermed ble partiene satt i en strategisk posisjon, i Norge dannet de veien fra folk til Storting. Partiet ble kanalen for politisk kollektiv institusjonalisert handling. Lenge var partiene forankret i bevegelser og klasser og valget sa ofte seg selv. Partistaten ble et sentralt ordnende prinsipp for hensiktsmessig politisk ytring eller handling i et demokrati. Stabile medlemsorganisasjoner blir politikkens måte å ordne politiske valg på. Velgeren kunne i prinsippet velge mellom et fåtall partier (i den grad valget ikke var gitt) i stedet for et utall standpunkter. Slik har det vært siden: Partiene tilbyr forenkling og flytter usikkerheten fra den enkelte til institusjonen. Den politiske leder gestalter en politisk misjon som kan aksepteres eller avvises.

Den publisitet i form av aviser som tok del i dannelsen av partiene, tilbyr representasjon av nettopp den folkemeningen politikken ikke kunne forholde seg til direkte utenom i valg. Avisene artikulerte de nyheter og synspunkter som passer inn i forholdet mellom parti og samfunn. Folkemeningen ble differensiert i tråd med skillelinjene mellom partiene. Folkemeningen fikk sin form fra det lokale, men også ovenfra, fra redaksjonen og partiet. Men altså partier i en bevegelse. I en tid da ideologiene brant og bevegelsene var uttrykk for den enkeltes meningshorisont, var avisenes representasjon ikke fjern fra folkeerfaringen.

Etter krigen har partiene gått fra å være redskaper i klassekampen til å bli saksorienterte problemløsere. Det følger av ansvaret ved å ha sitt parti i regjering, eller ved å være i opposisjon. Partiene og deres presse politiserte meningsmangfoldet i offentligheten, fanget opp problemer og løsninger, og formulerte dem politisk. Pressen produserte fremfor alt legitimitet for sine partier. Partiene ideologiserte samfunnsspørsmål etter sine programmer og sikret kontinuitet og forutsigbarhet for velgerne.

Partipolitikken gjennomgikk endringer etter de stabile hønsvaldske 1950-årene og bølgene i 1960-årene. Mot slutten av 1970-årene ble partiorganisasjoner mer sentralisert, og i 1980-årene ble de medietilpasset. I begge prosesser ble organisasjonen profesjonalisert og innrettet mot det store publikum, velgerne, og det lille publikum, journalistene. For Høyres del begynte prosessen med å styrke toppledelsen med en utredning fra 1967, og implementering fra 1970.15 Tanken var å styrke ledelsen og oppnå bedre kontakt med velgerne. Topplanet skulle effektiviseres, men uten at det gikk for mye ut over stortingsgruppens handlingsrom. Flere organisasjonsmessige reformer ble gjennomført. Omtrent samtidig tildelte politikken seg selv to oppmuntringer: partistøtte og pressestøtte.

Partistøtten ble innført i 1970 og utvidet til lokalpartiene i 1975, fordelt etter partienes andel av stemmene. Dette styrket partiene også sentralt, og det forelå enda tydeligere finansielle insentiver til å gjøre gode valg. Særlig Høyre var ambivalent. Partistøtten kunne bidra til en forvokst, selvdrevet politisk maskin og et selvsupplerende teknokrati, og dessuten til en uheldig form for politisering av samfunnet. Partiavisene ville mer og mer fremstå som statsmedier. På den andre siden satte offentlig støtte partiene i bedre stand til å operere uavhengig av andre kilder, (som Libertas) og dessuten til å øve kontroll med forvaltningen. Partiene kunne lettere utføre utredningsarbeid som var til beste for både partiarbeidet og stortingsgruppen.16

I 1974 hadde arbeidet med å modernisere Høyre blitt intensivert da Erling Norvik ble partiformann og Kåre Willoch parlamentarisk leder. Norvik aktiviserte grunnplanet, mens Willoch styrket stortingsgruppen. Arbeidet med å styrke partiet innebar også at fageksperter i større grad ble trukket inn. Flere av endringene skyldtes de endrede forutsetningene for å drive politisk mobilisering som fant sted innover i 1970-årene. Tv plasserte seg midt i offentligheten, og festet til seg oppmerksomhet fra omkringliggende presse og radio. Fjernsynets vinkling mot individet krevde sitt motsvar i mer medievennlig partiledelse. Dét skjedde mer i Høyre enn i Arbeiderpartiet.

I Høyre brakte generalsekretær Svein Grønnern inn nye tanker fra USA og England. Høyres historiker for perioden Hallvard Notaker skriver at det er «i kombinasjon av økt journalistisk uavhengighet av partiene og forventningen om fjernsynets forsterkede dominans at vi finner de store endringene Norvik, Grønnern og de andre ønsket å komme i takt med».17 Den nasjonale medieformidlingen ble for de sentrale informasjonsfolkene viktigere enn formidlingen på stedet. Egne folk reiste rundt med utstyr som ble plassert i møtelokalene. Det ble arrangert egne fotosesjoner for pressen, såkalte photo-ops. Kjente tv-personligheter ble leid inn for å øve politikerne i medieopptreden. Høyres Telemarketing fra 1986 til 1990 solgte lodd og annonser, samlet inn penger og foretok meningsmålinger. Ingen stor suksess, men tanken var sådd. Politikkens form måtte tilpasses det store mediepublikummet, som med tv kunne nås mer direkte. Tankemåten sprang ut av det faktum at partiene ikke lenger hadde sine medier. Nå var nyhetsmediene på den andre siden. Partiene måtte ut, de måtte trenge gjennom det egensindige mediefilteret for å nå publikum. Og fjernsynet var viktigere enn noen avis.

Som konsekvens av mediesatsingen og den politiske utviklingen generelt, gikk medlemstallene ned. I Høyre ble medlemstallet halvert fra 1990 til 1995.18 Private pengebidrag krympet. Partiene ble i enda større grad valgkampmaskiner som måtte vinne valg for å drive seg selv. Partistøtten ble fordelt etter oppslutning. Partiene arbeidet nærmest etter provisjon. Høyre kunne dermed leve med både pressestøtte og partistøtte. Partistøtten gjorde at partiet ble mindre sårbart overfor næringslivets variable giverglede, og det kunne satse langsiktig på profesjonelle medarbeidere når det gjaldt informasjonsarbeid og utredning. Ikke minst var det viktig å øve kritisk kontroll med den offentlige forvaltningen. Partivirksomheten styrket også Stortingets betydning i forhold til den korporative kanal, skriver Francis Sejersted om Høyre. Med utredningsarbeidet opererte de tidvis som Stortingets forlengede arm.19

Høyre og de andre partiene utviklet seg fra ideologiske sentra til saksorienterte massepartier, i retning det statsvitere kaller catch-all partier. Vekten ble lagt på å vinne valg på brede plattformer, men også gjennom sakseierskap – gjennom sterk ledelse og pågående medienærvær fremfor tradisjonell medlemsaktivitet og ideologisk skolering.20 Høyres tradisjonelt sterke stortingsgruppe mistet makt til partiorganisasjonen utover i 1970-årene, gjennom organisasjonsendringer. Også andre borgerlige partier foretok endringer i organisasjonen, som innføring av sentralstyre, som brakte dem nærmere Arbeiderpartiets modell.21 Partiene ble organisasjonsmessig mer like fordi de sto overfor den samme omverdenen: Utro velgere, kvinner i arbeidslivet, nye ungdomsgenerasjoner, sterkere interesseorganisasjoner og fremfor alt en egensindig, mediedirigert offentlig mening.

Partiene bygde opp mer toppstyrte medie- og valgmaskiner. I 1989 fikk Arbeiderpartiet inn eksterne konsulenter for å omforme organisasjonen. Målstyring og strategisk plan ble innført. Mediearbeidet ble prioritert opp. I 1991-versjonen av Strategisk plan het det at arbeidet med å skaffe medieomtale om et arrangement «er like viktig som møtet/arrangementet selv».22 Nesten alle partier gjennomgikk en fornyelsesprosess i tiden rundt 1990, og siden har det blitt flere. Statsviterne Knut Heidars og Jo Saglies gjennomgang av partienes interne selvransakelser på denne tiden, viser en styrking av ledelsen og en forsterket medieinnretning. Høyre foretok endringer i sin organisasjon i 1990 etter at en «strukturkomité» ble opprettet, som sammen med eksterne konsulenter kom med flere forslag til endringer. Den la blant annet vekt på at «i dagens massemediatid så vil intern informasjon ha størst og sannsynligvis den eneste virkning hvis vi kan slå massemedia i tid […] Etter at et bilde har festet seg i massemedia er det vanskelig å bruke intern, skriftlig informasjon til å få endret dette.»23 Det som trengtes var intern fleksibilitet, dvs. mer makt til partiledelsen i den daglige politikken. Politikere i partielitene skjelte antakelig til hva Carl I. Hagen fikk til gjennom mange år med sin handlingsfrihet. I større grad ble partiene sekretariater for en stadig mer medieeksponert partileder og hans eller hennes rådgivere.

Landsmøtene ble innrettet mot mediene i 1980-årene. NRK ønsket å overføre enkelte taler fra partilandsmøtene, og den medlemsbegivenheten landsmøtene er, ble en mediebegivenhet. Intet parti utnyttet denne muligheten til nesten uredigert å nå ut med partiets budskap som Fremskrittspartiet. I FrP fantes ingen tradisjon eller dominerende makt på partikontoret som hindret ledelsen i å tenke nytt: Landsmøtet i 1988 ble et vendepunkt. Alle viktige debatter ble lagt til tidspunktene for overføringene, alle talere måtte melde seg og sine temaer inn på forhånd. Ingen skulle ytre seg om kontroversielle temaer som innvandring og tobakksavgift. En talerliste ble satt opp basert på temaer, kjønn, alder og geografisk tilhørighet for liksom å avspeile partiets brede rekruttering. Hagens egen formannstale, overført i sin helhet som vanlig uten manus, regner han selv blant sine beste: «Da jeg følte at jeg behersket situasjonen, kunne jeg konsentrere meg om å se mot kameraet i midtgangen, som jeg regnet med viste meg i nærbilde. At jeg så direkte på dem som satt foran TV-apparatet hjemme, ville også bidra til at de ikke slo av.»24 Etter landsmøtet (22. april) kunngjorde Dagbladet: «Slik blir Hagen statsminister». Landsmøtet i 1989 ble lagt opp på lignende vis, også da skulle NRK overføre deler av landsmøtene direkte. Hagen beveget seg mellom stolradene og talte direkte til folk i salen. Han snakket om pensjoner overfor de eldre og om ungdommens muligheter overfor de unge i salen. På avtalt tegn fikk han trillet inn et spedbarn som han løftet opp mens han snakket om barnetrygd. Nok en suksess, og det var etter Hagens mening årsaken til at NRK kuttet ut overføringene.25 Flere av de andre partiene utnyttet også landsmøtet som arena i den offentlige mening, inntil mediene omtalte møtene som medieshow.26 Også SV lanserte saker som kunne få presseoppmerksomhet. I 1983 var Ny Tid skuffet over at ikke Bjørn Hansen eller Dagbladet hadde dukket opp. Parlamentarisk leder Hanna Kvanmo fikk landsmøtetalen sin utsatt en halv time fordi ikke alle pressefolkene hadde kommet.27

I 1989-valget fikk Fremskrittspartiet 22 representanter på Stortinget. Partiet kunne bygge opp partiorganisasjonen under ledelse av Hans Andreas Limi. «Vi må bygge opp et parti med mennesker som kan bli statsråder», sa Hagen på landsmøtet i 1990. Hagens bud var at partiet skulle skille seg fra andre partier i program, ikke i organisasjon. Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen var en rettesnor. Da Geir Mo overtok som generalsekretær, ble organisasjonen ytterligere profesjonalisert. Likevel ble partiet halvert i neste stortingsvalg, for Norge var enda en gang på vei inn i skismaet kalt EF-saken. Straks den for FrP vanskelige saken var unnagjort, satte partiet igjen rekord ved valget i 1997 med over 15 prosent. Partiet har økt sin medlemsmasse og antall lokallag dramatisk fra begynnelsen av 1990-årene til 2010, den perioden de fleste partiene mistet medlemmer.28 Dette avspeiler lokal aktivitet, men også en slagkraftig sentral organisasjon med skolerte tillitsvalgte.

Senterpartiet mistet noe av det gode taket partiet hadde i primærnæringene frem til 1970-årene og fikk flere og flere stemmer fra folk i kommunal administrasjon.29 Partiet gikk i 1980-årene fra å være et landbruksparti til å bli et bygdeparti. Oppslutningen gikk også ned på grunn av fraflytting og rasjonalisering i landbruket, men forble svak i byene. Partiet klarte ikke å utnytte nei-bølgen fra 1972 og ble rammet av høyrebølgen, som sto for urbane og liberalistiske verdier. Fra 1990 forsøkte partiet seg med målstyring og rullerende toårsplaner etter råd fra et eksternt konsulentfirma. Med ny EU-kamp ble det ny giv i organisasjonen. Etter det gode valget i 1993 føk inntektene i været og medlemstallet steg. Motstrebende bygde partiet ut det sentrale og lokale partibyråkratiet. Fra 1991 til 1996 steg antall ansatte fra 50 til 70, før det igjen sank. Fra 1996 sank også medlemstallet markant.30 Under Anne Enger Lahnsteins ledelse ble det innledet en intern partidialog om partikultur og forholdet mellom medlemsmasser og ledelse. Det var et slitent parti som gikk inn for å konsolidere stillingen.

Partistøtten fortsatte å vokse og la grunnen for utadrettede partiledelser assistert av partibyråkrater, ikke minst i stortingsgruppenes sekretariater. Antallet ansatte i partigruppenes sekretariater var i 2009 blitt 184. Bare Arbeiderpartiets sekretariat på Stortinget var i 2011 på 59 personer. I Venstres sekretariat, da partiet kun hadde to representanter på Stortinget, var det sju ansatte.31

Stabilitet (organisasjonsmessig og økonomisk) kan best sikres ved å vinne valg med velregisserte valgkamper, og å behandle mellomperiodene mer som valgkamp. Det krever ledere som kan «kommunisere»: Undersøkelser styrker det inntrykket publikum får i fjernsynssendingene. Partiene hadde stort sett kvittet seg med avisene. Men hadde de underlagt seg den politiske tv-journalistikken? Spørsmålet ble stilt av Dagbladets tidligere redaktør Arve Solstad i 1994.32 Partiene tilpasset seg medienes og den offentlige menings sterkere tilbakevirkende kraft på politikken ved å velge ledere med en medievennlig personlighet. Det var tydelig at noe hadde skjedd.33

I 1990-årene skjøt de første såkalte spinnerne (medierådgivere, informasjonsmedarbeidere, informasjonsmeglere, konsulenter) seg inn som et nytt ledd mellom forvaltning, partier, medier og Stortinget. De var svar på en tiltakende informasjonskompleksitet som massemedier og andre medier ikke håndterer optimalt fordi de ikke renonserer på åpenheten. Informasjonsmeglerne besitter informasjon gjennom sine personlige erfaringer fra journalistikk og politikk som de kan behandle med diskresjon, fordi de har «kunder». Informasjonsinnsatsen kan settes inn målrettet, raskt og effektivt. Det handler i stor grad om å tilpasse informasjon til mottaker og situasjon. Det gir anledning for partiene til å forstå mediene bedre via andre veier enn offentlighetens. Denne diskrete eller fortrolige kommunikasjonen vokste frem som svar på profesjonaliseringen av mediene og medieinnretningen av partier og forvaltning. På hver sine hold forbereder systemene seg på voksende kontakt i og rundt en notorisk illojal politisk offentlig mening, og som derfor må suppleres av en privatisert form for kommunikasjon, av den diskrete mening.

I dag utvikler partiene karrierer mer enn visjoner, kunnskap om politikkens irrganger mer enn ideologi. Bare de partiene som aldri får smake på makten, unngår dette.

Partiene konkurrerer om hvem som er dyktigst til å ta de rette virkemidlene i bruk for å nå mål som nesten alle ønsker nådd. De er individorienterte og saksorienterte. Partimedlemskap blir mer eksklusivt fordi medlemstallet går tilbake, og blir en måte å klatre politisk på.34 Samtidig gjør statsstøtten at partiarbeidet kan dreie seg om annet enn kampanjer og pengeinnsamling. Sekretariatene vokser og legger til rette for diskusjon og politikkutforming. Utfordringen nå er å ta opp saker uten å fremmedgjøre for mange i publikum, og være bred nok uten å miste profilen. (Den eneste visjon som kan skimtes svakt i norsk politikk i dag er Den europeiske union, og da nettopp som visjon, ikke som liberalistisk-teknokratisk realitet.) Verdispørsmålene er mer egnet til å alternere med de viktige sakene, fordi ingen spesiell kunnskap kreves for å diskutere diskriminering, abort og religion. Ideologier og samfunnsvisjoner har liten mening når politikken handler om å unngå eller minimalisere kriser. Velgerne i Norge vet så mye om verden at stabilitet er det viktigste politikken kan tilby. Derfor blir det mer komplisert å tilby pakker av midler og mål, som skaper tydelige forskjeller fra andre partier, og som aksepteres av medlemmene. Med sammenfall av mål for landet (sysselsetting, sikkerhet) blir politikken saklig sett mer gemyttlig samtidig som debatten skjerpes om detaljer. Politikken innhenter og produserer kunnskap på egne premisser, benytter egne kilder og skaper egne prosedyrer for beslutninger. Den må også sørge for indre motivasjon: Politiske organer skaper sin egen informasjonsomverden via møter, partienes betenkninger, utvalg, kommisjoner, utredninger, høringer osv. Politikken besørger, som sosiologen Niklas Luhmann skriver, sitt eget konfliktgrunnlag og sin egen fremtid.35

Å representere

Gro og Kåre-perioden viste enda tydeligere enn før at politiske ledere måtte tåle et ekstraordinært press, ikke så mye fra andre partier som fra mediene. Oppmerksomheten om Gros opptredener på tv viste med all tydelighet hvor sentralt tv-mediet og pressen var blitt for politikkens budskap. Partienes sentrale apparat hadde én hovedoppgave: å betjene den ekstraordinære oppgaven det var å lede partiet i den nye tv-ledede offentligheten.

Partiene la til rette for en ny type partileder, en skikkelse med bred appell for det store publikum i mediene. I så måte gikk personen samme vei som politikken: Personifiseringen gikk sammen med et nøkternt, mindre pasjonert politisk uttrykk. Politikeren måtte forholde seg saksorientert på en mer personifisert måte. Resultatet er blitt mer taleføre, velregisserte, velfriserte og velkledde ledere som det er lite å sette fingeren på. Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg representerer den nye politikertypen. Hva de måtte ha hatt av særpreg, har de lagt av seg. De stiller med et plettfritt hypernærvær i mediene. Politiske ledere lever mer av politikken enn for den, som Max Weber bemerket. Stadig yngre politikere taler stadig fortere for velgere som blir stadig eldre. De skal videre til nye karrierer. Dagbladets mangeårige penn Gudleiv Forr skriver: «Nå er politikken blitt en slags ungdomssynd det gjelder å distansere seg fra i tide og ta ut gevinsten av som frittstående konsulent eller lobbyist. I våre dager ser de beste ingen karrierevei i statsstyret. Politikken er blitt et springbrett for nye karrierer.»36

Dette henger sammen med en oppfatning som vant frem i 1990-årene, om hva det vil si å engasjere seg i topp-politikken. Å representere er ikke lenger noe den engasjerte velges til og gjør til neste valg, men noe de utvalgte aktivt forholder og posisjonerer seg til i forhold til endrede situasjoner, stadig oftere som karriere. Å representere er å hevde andres interesser, å gjøre krav på legitimitet.37 Den villige stiller seg ikke bare til rådighet. Representasjon er blitt en krevende virksomhet som mer preges av representanten selv. Politiske ledere er aktører som handler overfor sitt publikum i offentligheten. Å representere er å fremstille seg.38 Odvar Nordli var den siste statsminister som bare var statsminister. Thorbjørn Jagland hverken ønsket eller kunne spille det nye spillet. Det kunne derimot Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik.

For å sikre en offensiv og initiativrik rolle, forholder partiene seg mer til omverdenen slik de gjør under valgkamper. Tendensen til det som er kalt den permanente valgkamp kan betraktes som politikkens og partiene mottrekk for å befeste stillingen i den politiske offentlige mening, en strategi fra den politiske eliten til å fastholde kontrollen i det politiske liv. Den er et resultat av døgnåpne nyhetskanaler, byråkratisering av partiene, voksende ekspertise på valg og politisk strategi, og aksentueringen av den politiske lederrollen. Effekten er en vedvarende sentral kontroll med politiske saker som skal sikre suksess i den offentlige mening.39 Dette bidrar til den ekspanderende (kompleksitetsøkende) offentlige mening. Partiene befant seg lenge i en tid da bosted, yrke, næringsvei, målform og religion langt på vei ga individet partipreferanse og samfunnet politisk stabilitet. Partivandringen ble større, særlig blant de unge, som følge av sosial og geografisk mobilitet, velstandsvekst og velferdsstat (med høyere forventninger), en mer differensiert lagdeling (som gir mindre tydelige klasseforskjeller) og en mindre partipreget, mer journalistikkpreget massemediekultur. Flere avventer hva partiene har å si i den avgjørende fasen. Det gir mer innflytelse for politiske ledere. Valgkampen betyr mer, særlig for yngre velgergrupper. I 1990-årene henvendte valgkampen seg til store ungdomsgrupper som ikke følte noen bestemt nærhet til noe parti og ikke hadde store politiske kunnskaper. De betraktet partienes tilbud. Siden har denne forbrukerholdningen blitt sterkere: En forventning produseres i valgkampen om at noen skal fortelle eller vise noe avgjørende for partivalget: et overbevisende argument eller poeng som åpner opp politikkens grumsete farvann. Det velgergrupper ikke har av politisk innsikt, tar de igjen i å være oppmerksomme i politikkens mest intense og underholdende fase. Interesser er viktige nok, men politikken må oppleves. Tanken er: Dersom ikke politikken berører, fortjener den heller ikke ens stemme.

Journalistisk autonomi

Skritt for skritt har journalistikken etablert sin egen eksklusivitet. Den har sortert seg frem til normer knyttet til fag og etikk forstått som det journalistisk riktige. Den er blitt det kybernetikerne kalte en ikke-triviell maskin, en maskin som konstant stiller seg spørsmålet: Hvordan? Og som lærer.

Journalistikkens autonomi hang sammen med andre endringer: modernisering etter krigen, svak parti- og avisøkonomi, en formelt uavhengig kringkasting, en kontraintuitiv EF-avstemning, pressestøtte, partistøtte, konkurranse på radio- og tv-markedet, politisk mobilitet og populisme, mindretallsregjeringer, veksten i personlig forbruk og reklamemarkedet, toppingen av toppidretten, underholdningssektorens nye alvor, forventningene til helsesektoren, osv. Mer langsiktig rasjonalisering av journalistikken og dens medier kan føres tilbake til trykkpressen, alfabetisering, offset-pressen, kringkastingsteknologien og andre nyvinninger, videre skolevesenets og vitenskapenes utvikling, sekularisering, nasjonen som prosjekt.

Kort sagt: Et moderne differensiert samfunn utmyntet journalistikken som én særskilt kommunikasjonsform med et selverklært «samfunnsoppdrag» om å beskrive verden. Med pressens og senere kringkastingens informasjon i gjenkjennelige genre kunne journalistikken tilføre samfunnet en diskursiv struktur. Journalistikken kunne tilby et mangfoldig og ordnet temautvalg og en tidsmessig fleksibilitet som gjorde den offentlige mening tilgjengelig og interessant for mange.

Utdifferensieringen av en autonom journalistikk skjedde først via en adskillelse av roller, der en i stadig mindre grad ser pressearbeid og politisk arbeid ivaretatt gjennom samme rolle. Redaktørpolitikere vekslet mellom begge roller. Etter andre verdenskrig bodde to sjeler i redaktørens bryst, som det etter hvert ble umulig å forene: Tjen partiet, men vær først med sannheten! I 1960- og 1970-årene fortsatte dette som en gradvis tilbaketrekning fra partiene og en fremrykking i offentligheten. Vanligere var overgangen fra journalist til politiker. Redaktørrollen skilles langsomt fra politikerrollen. Politikerrollen spilles uavhengig av de andre roller, og uavhengig av de andre politikernes alternative roller. I bare noen unntakstilfeller, som professorrollen, trekkes andre roller inn for å beskrive den politiske kompetansen. Professorrollen og politikerrollen knyttes sammen i ideen om den intellektuelle, et ideal for dem begge. For øvrig er politikernes sosiale og økonomiske status irrelevant for politikken.

Journalistikken utviklet identitet med normer om hva som var god og riktig journalistikk uten referanse til stort annet enn seg selv og sitt forestilte publikum. Denne selvreferansen og egenlæringen fremsto som naturlig og universell, godt støttet av Vær Varsom-plakat og etterutdannelse som pakket paradokset inn i det journalistisk og presseetisk korrekte.

Journalistikken har i voksende grad testet ut den indre konflikten (hele skalaen fra småkjekling innad i partier til landsforræderi) som oppmerksomhetsfanger. Det gir tilbakevendende spørsmål ny aktualitet og skaper interesse og oppmerksomhet. Interessen for konflikt har journalistikk og politikk i prinsippet felles, ja, de næres av den, og er et koblingspunkt, slik dette fremheves i saken. Konflikter forlenger enhver debatt og genererer interesse, også konflikten om hva som er konflikten. Den forenkler formidlingsjobben: Mottoet er: Følg konflikten mellom frender! Der er striden bitrest – og en må ut. Konflikten forenkler jobben for avsender og mottaker. Det har gitt åpninger for andre journalistiske nyvinninger og for røster på utsiden av politikken.

Konflikt er et ordensprinsipp – konflikt står ikke i motsetning til enighet, men til kaos. Politikken kan oversette medienes konfliktkonstruksjoner til egen struktur og forholde seg til spørsmål på sin egen måte. Dette er desto mer nødvendig ettersom omverdenen fremstår (i mediene) som uoversiktlig. Jo mer politikken kan definere politiske spørsmål selv, desto mer kan politikken behandle spørsmål i tråd med sin egendynamikk, dvs.politisk. Og desto mer effektivt fungerer politikken. Journalistikken presenterer politikk som strid mellom viljer. Politikk utstyres med motiver, som understreker politikkens relevans og menneskelighet.

Det er ellers ingen mangel på kilder for politisk journalistikk. De journalistiske genrene og sub-genrene er konstant leveringsdyktige. Derfor har journalistikken handlefrihet.40 I sin selvforståelse er den demokratiets nervesentrum. Den er barn av de store revolusjonene, nasjonalstatene og av arbeiderbevegelsens inntog i politikkens sentrum. Fortiden som partipresse kan den leve greit med. Partipressen inngikk tross alt i et pluralistisk samspill. I 1980- og 1990-årene ble journalistikkens fane for frihet og individuelle rettigheter heist enda høyere. Redaktørforeningen gjorde en iherdig innsats, og Ytringsfrihetskommisjonen leverte en viktig utredning. Journalistikkens nye styrke og den voksende vekten på presse- og ytringsfrihet var to sider av samme sak. Journalistikkens mer offensive karakter har legitimert seg gjennom synet på det deliberative demokrati og på retten til ytringsfrihet som overordnet.

Den politiske journalistikken fant fra 1980-årene av en begrunnelse og legitimering i en videre ramme, ikke i partiet, ikke engang i bevegelsen, men i universelle rettigheter: i informasjons- og ytringsfriheten og i demokratiet. En rettighetsgarantert selvstendighet er forutsetningen for å oppfylle selvsagte demokratiske forpliktelser. Norsk presseforbunds ikke-uttalte oppdrag ble å harmonisere journalistikkens praksis med journalistikkens ideelle selvbeskrivelse – ikke alltid en lett oppgave. Journalistikken formidler i dag politiske hendelser, men er selv begivenhet – den har trukket seg selv inn i nyheten. Journalistikken blir synlig på sidene og på skjermen, som journalistikk. Den åpenbarer seg selv som sin egen herre likeverdig med politikken. Denne fremrykkingen ble uttrykk for journalistikkens autonomi særlig etter 1972, og blottla et nytt paradoks mellom observasjon og deltagelse: Hvordan skal vi observere nøytralt og utenfra når det faktum at vi skriver og filmer verden, forandrer den? Det endte med at journalistikken ga opp å «observere hendelser nøytralt og objektivt». «Relevant» var lettere.

Med Schillers teori om den sentimentale poesien som tapte sin naive tillit til at den var ett med verden, kan en si: Journalistikken endte opp i det sentimentale; den har erkjent tapet av den umiddelbare enhet med hendelsen.41 Journalistikken i sin selvproduksjon dannet grenser mellom journalistikk og den verden den beskriver. Med filosofen Hegel: Den har vandret veien fra en objektiv til en subjektiv sinnstilstand. Eller veien fra umiddelbarhet til selvrefleksiv «hypermedialitet».42 Som domstolene bidrar mediene til å stabilisere samfunnets forventninger om hvordan forhold bør være, ikke så mye gjennom rettsnormer som gjennom beskrivelser. Samfunnet – ikke minst politikken – kan endre (lære) og stabilisere seg selv ved å justere forventninger gjennom slike offentlige beskrivelser.

Jordbruksoppgjør som sak? (1987)

Også Høyre kan gjøre valgte partiorganer til kakepynt. Det ble gjort 1. august 1986, på Rolf Presthus’ 50-årsdag. De tyske sosialdemokratenes leder Helmut Schmidt hadde ment, sa Kåre Willoch i sin tale, at en statsminister bør ha vært både forsvars- og finansminister. Bursdagsbarnet hadde vært innom begge departementer, og ble så godt som utpekt til statsministerkandidat der og da av Willoch, og med to streker under i avisene dagene etter. Etter en drøy uke kunne NTB melde at Willoch ikke lenger var partiets mann, og da Willoch selv sa det samme, var navnet på etterfølgeren opplagt. I samme prosess var det skapt en posisjon som «statsministerkandidat» som tiltrakk seg oppmerksomhet i offentligheten.43

Kort tid etter at Brundtlands regjering tok over, mente flere i partiet at jakten på regjeringen burde gjenopptas. Det gjaldt å finne en sak å stille mistillitsforslag på. Samme høst åpnet «høstjakten» på regjeringen, som ble en ualminnelig mislykket jaktsesong. Like fullt var statsministerkandidaten på plass, og det eneste riktige var å søke makt. Forventningene steg trass i at Benkow og Willoch forsøkte å dempe utålmodigheten. «Partimedlemmenes og den bredere offentlighetens forventninger kunne ikke kalles tilbake», skriver Hallvard Notaker.44 I Aftenposten jaget Egil Sundar på jegerne. Høyres ledere hadde møte med Sundar for å sikre seg Aftenpostens støtte dersom forhandlingene med de andre partiene skulle bryte sammen.

Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var mindre villige til å kaste regjeringen enn Presthus. I mars 1987 ønsket Presthus mer resultatorienterte samtaler med de to andre partiene. Men Senterpartiet benyttet sin velkjente uthalingsteknikk: Det gjaldt å bli med på ferden for ikke å få skylden for brudd, men samtidig uten å konkludere. Et kommuniké ble sendt ut i april fra de tre partiene. På pressekonferansen poengterte Senterpartiets formann Johan J. Jacobsen at kommunikeet ikke hadde pekt ut noen «krisesak»: «I pakt med parlamentarisk praksis ville det være sakene og Stortingets holdning til disse, som ville komme til å avgjøre de parlamentariske konsekvensene, og behovet for reelle regjeringsforhandlinger.»45

Vinteren og våren 1987 hadde Egil Sundar samtaler med Presthus på Bristol. Sundar oppmuntret Presthus til igjen å finne et regjeringsgrunnlag med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Jo Benkow skriver:

Den sterkeste og mest utålmodige pådriver var nettopp Aftenposten. […] Aftenposten har alltid hatt stor innflytelse på den politiske meningsdannelse i Høyre. Avisen er med sitt opplag, sin autoritet, tyngde og tradisjon en selvstendig maktfaktor i vårt politiske miljø. […] Det som derimot begynte å bli et tankekors for meg, var hvordan avisens stadig sterkere og hyppigere krav om forserte borgerlige forhandlinger og snarlig skifte virket i hele vår vidtforgrenede partiorganisasjon.46

Dermed fortsatte jakten der høstjakten på regjeringen hadde sluttet høsten 1986. Presset på Presthus steg under og etter Høyres landsmøte i mai 1987. Forslaget til jordbruksoppgjør var det eneste som kunne tenkes å få Senterpartiet til å være med på et mistillitsforslag. Men hva med Fremskrittspartiet? Økte subsidier til jordbruket var ikke nettopp kampsak for det partiet, ei heller for Høyre.47 Benkow frarådet en slik fremgangsmåte, men sentralstyret gikk likevel med på Senterpartiets krav i pinsen 1987. Selv i Senterpartiet var det uenighet om det kloke i å stille mistillitsforslag på jordbruksoppgjøret. Deler av partiet var meget skeptiske til regjeringssamarbeid med Høyre. Å måtte samordne seg med FrP gjorde det ikke bedre. Jo Benkow kommenterer igjen Aftenpostens, altså Egil Sundars, rolle:

Det eksisterer en slags gjensidig påvirkningskraft mellom publikum og presse, som mottar og formidler signaler fra hverandre. Det oppsto en usynlig og nærmest abstrakt korrespondanse som førte til at like signaler gikk frem og tilbake på samme bølgelengde og forsterket hverandre. Dette førte til at kravene om rask handling og håndgripelige forhandlingsresultater ble gjentatt av stadig flere. Man var nesten i ferd med å beskrive nye forhandlinger og sonderinger før de egentlig var kommet i gang. – Etter min mening løp man foran begivenhetene og rapporterte det som ennå ikke hadde inntruffet.48

Avisen ga inntrykk av en samlet opposisjon, men det borgerlige flertallet var i realiteten på tynn is: Alle ikke-sosialistiske representanter, iberegnet Fremskrittspartiets to stemmer, måtte stå bak mistillit. Krisesaken måtte være jordbruksoppgjøret, som havnet i Stortinget i juni 1987. Høyre ville avvise et forslag til jordbruksoppgjør fordi overføringene var for små. Carl I. Hagen skriver: «At Høyre var med på galskapen for å få regjeringsmakt, sjokkerte meg.»49 Partileder Johan J. Jacobsen forteller at også Senterpartiet ble mektig overrasket over Høyre.50 Men Høyre hadde innsett at bare en slik sak kunne få det gjenstridige Senterpartiet med i en koalisjon, og da kunne ikke Kristelig Folkeparti godt stå utenfor.

Da mistillitsforslaget ble varslet av Rolf Presthus i pinsen 1987, visste Hagen at Fremskrittspartiet nok en gang ville bli plassert i sentrum for dramaet. Egentlig var valget opplagt. I valgkampen i 1979 hadde han gjort klart at en borgerlig regjering var å foretrekke og ble straks oversett av de andre partiene. Og tilbake i 1974 var Hagens stemme avgjørende da Stortinget avviste forslaget om selvbestemt abort. I stedet for å holde sin beslutning skjult eller si at han ikke hadde bestemt seg, spolerte han muligheten for oppmerksomhet. Hagen skriver:

Hadde jeg erklært at jeg ikke hadde bestemt meg, men ville ha drøftelser med toppfolkene for selvbestemt abort og de som kjempet imot, samt bedt om særskilt fremvisning av de TVdebatter som hadde vært avholdt, ville jeg vært førstesidestoff i alle aviser og fast reportasjeinnslag på Dagsrevyen i flere dager. Med mine nåværende mediakunnskaper kunne jeg i noen dager i ‘74 blitt landskjendis med de fordeler det ville vært for meg selv og mitt parti. Alt dette ødela jeg ved å svare Geir Helljesen i et enkelt TV-intervju at jeg ville stemme imot selvbestemt abort. Med det var all oppmerksomhet om mitt standpunkt vekk. TV gadd ikke engang ta opp min jomfrutale i abortsaken. Hadde jeg holdt kjeft med mitt standpunkt frem til talen, ville den vært overført i TV direkte i sin helhet.51

Også i 1981–1983 inviterte Hagen til samarbeid med Willoch, men fikk en kald skulder. Dette var lekser han hadde lært av. Høyre hadde derimot fått for seg at Fremskrittspartiet, som hadde medvirket til Willoch-regjeringens fall, ville bidra til mistillit mot Brundtland-regjeringen uansett sak. Men økte overføringer til bøndene var omtrent den siste saken Fremskrittspartiet ville støtte. Presthus glemte, skriver den tidligere Oslo-politikeren Bernt Bull, at Hagen ikke var særlig interessert i skillet mellom borgerlig og sosialistisk. Han var opptatt av saker.52 Det var engasjementet rundt enkeltsaker som mobiliserte til protest og oppmerksomhet. Slik så Hagen tidligere og tydeligere enn andre politikere parallellen – og koblingen – til journalistikken: i saken.

Hagen holdt kortene tett inntil brystet for å generere interesse i offentligheten. I partiet hersket ingen tvil om hvordan det skulle voteres, bare om hva som burde være begrunnelsen. Det var mange gode grunner til ikke å være med på Presthus-galeien: Partiets program som var imot store jordbrukssubsidier eller at saken – et regulært oppgjør – var dårlig. Hagen ville stile høyere: Temaet skulle være hva nasjonen trenger i en vanskelig tid. For Hagen handlet dette om å få andre til å se med FrPs blikk: «Jeg måtte styre debatten gjennom mediene og offentligheten, slik at folk skjønte at det var dette saken faktisk dreide seg om, og ikke hvem som skulle være statsminister i Norge. Det beste ville være om jeg kunne legge det opp slik at jeg fikk forklare standpunktet vårt på TV, direkte til det norske folk, rett før saken skulle debatteres i Stortinget.»53 Hagen og FpU-formann Tor Mikkel Wara sørget for at ungdomspartiet vedtok et råd til moderpartiet om at det burde stemme mot høyere overføringer til bøndene enn tariffoppgjøret. Rådet ble overgitt Hagen av Wara i Dagsrevyen. Denne velregisserte prologen var opptakten til dramaet som fulgte. Medieinteressen steg, og da partiets sentral- og landsstyremøte hadde vedtatt ikke å støtte mistillitsforslaget fra de borgerlige partiene, gjaldt det å holde tett.

Det ble innkalt til pressekonferanse på Stortinget 11. juni kl. 19.30 da Dagsrevyen startet. «Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt.»54 Etter avtale med Dagsrevyens Eva Bratholm stilte hun et åpent spørsmål om partiets beslutning, og Hagen forklarte. Da direktesendingen var over, så Hagen at Egil Sundar forlot pressekonferansen «sammen med sin politiske puddel Lars Hellberg – som gjennom hundrevis av leder- og kommentarartikler så å si aldri har skrevet noe positivt om FrP eller meg. […] Andre aviser bemerket dagen etter at det var første gang de hadde observert at en nyhetsredaktør og en journalist forlot en pressekonferanse fordi de ikke likte eller var uenige i nyheten som ble presentert».55

I flere dager hadde temaet vært regjeringskrise. Oppmerksomheten var rettet mot hva Fremskrittspartiet ville gjøre, og kunsten å få medievirksomhet var å ikke avsløre hvordan partiet ville stemme. Avtalen med Dagsrevyen var at Hagens innledning på pressekonferansen skulle sendes uavkortet i nyhetssendingen sammen med noen spørsmål fra NRKs Eva Bratholm. I direktesendt Dagsrevy sa han at det ikke var rom for overføringer til jordbruket som overstiger det moderate oppgjøret som industriarbeidere prisverdig har godtatt. Det er vanskelige tider, og Høyre opptrer uansvarlig, sa han. Hansson og Teigene skriver at «Hans nei til å delta i stormen mot Gro Harlem Brundtland var pakket inn i en ansvarlighet og en nasjonal patos som gjorde at han et øyeblikk liknet en statsmann.»56 Hagen selv kaller det sitt beste medieopplegg noensinne.57 Også Gro Harlem Brundtland skriver at seerne får se en som opptrer som den rene statsmann.58 Johan J. Jacobsen kaller det «et av de mest vellykkede politiske medieshow som noensinne har gått på norsk TV». Også Dagbladet skimtet statsmannen, og i VG var det denne gang Hagen som representerte fornuften. Pressen spilte Hagens spill uten sideblikk til at Fremskrittspartiet neppe under noen omstendighet kunne ha stemt for større overføringer til jordbruket. Men som så ofte ellers var oppkonstruert spenning ensbetydende med god journalistikk.

Stortingsgruppen til FrP var halvert, men som Finn Gustavsen og Asbjørn Holm fra 1961, satt Carl I. Hagen og Bjørn Erling Ytterhorn på vippen: «Det sensasjonelle i dette kom raskt på den politiske agendaen og ble en del av den offentlige diskusjonen. Plutselig fikk vi en betydelig og reell innflytelse som vi aldri før hadde hatt, og det medførte blant annet at medienes interesse for FrP økte.»59 I fire år var partiets fire representanter blitt oversett, skriver Hagen. Nå ble de et slags hovedtema i trontaledebatten i oktober 1985 og fikk mye offentlig omtale. «Med ett kjente jeg at jeg hadde makt og reell innflytelse.»60

Eldremilliarden (1990)

Politisk historiker Trond Nordby omtaler i forbifarten forholdet mellom Stortinget og mediene som «demokratiets akilleshæl». Journalistikkens opportunisme karakteriseres som et opplagt problem. Avhengigheten som de folkevalgte har til journalistikken «kan minne om marionettenes dans». I Nordbys undersøkelse fra 1990-årene svarte 95 prosent av representantene seg helt eller delvis enig i at medieutspill altfor ofte er med på å sette dagsorden.61 Nordby konkluderer likevel med at medienes makt er overvurdert: «Selvsagt lyser eldremilliarden, som i sin tid ble skapt i tv-programmet Antenne ti, men det må være relevant å spørre i hvilken utstrekning journalistene setter dagsorden. Hvor mange av postene på et statsbudsjett er ført opp etter oppslag i aviser og TV?»62

Denne boken viser hvordan journalistikken og den offentlige mening er del av parlamentarismen, og dette samvirkets endring og voksende kompleksitet over tid. I et slikt bilde er en tradisjonell dagsorden-tilnærming innsnevrende, men ikke irrelevant. Et klassisk eksempel er den nevnte «eldremilliarden».63 Den illustrerer regjeringsmaktens avmakt og frustrasjon når mediene tar over arbeidet med å prioritere politiske mål i tospann med (en sprikende) opposisjon – ved hjelp av moralisering. Den viser trekantforholdet mellom posisjon, opposisjon, offentlig mening anno 1990.

I februar dette året ble Per Hovda intervjuet i Lørdagsrevyen om forholdene for sin kone på St. Hanshjemmet i Oslo. Hovda var uvanlig sterk i sin kritikk av politikerne som etter hans mening virket uinteressert i hvordan gamle levde fordi de ikke lenger var nyttige for samfunnet.64 Egentlig var det pensjonisten Rolf Hagner som skulle intervjues fordi St. Hanshjemmets aktivitetssenter skulle legges ned. Hagner tok kontakt med Dagsrevyen som avtalte å lage en reportasje med ham som bruker. En av de ansatte ved hjemmet hadde tidligere merket seg pårørende Per Hovdas myndige vesen og polemiske evner. Han sørget for at også Per Hovda møtte til opptakene, der han skildret med styrke de dårlige forholdene for sin kone. Så poengtert og med så sterk moralisering og harmfulle appeller ytret han seg at Dagsrevyen ikke kunne la være å ta det med.65 Saken ble plukket opp av andre medier. Eksempler på dårlige tilbud for eldre dukket opp. Arbeiderpartiets Bjørn Tore Godal ba høyrestatsråden gripe inn overfor Oslo.

Saken rullet av seg selv. Avisene arrangerte «møter» mellom protestantene og en spak statsråd Frogn Sellæg i Syse-regjeringen. Hovda fyrte løs i NRKs debattprogram Antenne ti, også da med en styrke og taleførhet som festet seg hos mange. Carl I. Hagen og Erik Solheim prøvde å vise at de representerte de eldres interesser, men ble av de eldre slått i hartkorn med andre politikere. Det var politikken samlet som bar ansvaret.66

Da saken først oppsto, hadde sosialminister Frogn Sellæg uttalt at eldreomsorgen skulle styrkes, men uten at en kriseløsning kunne foreligge over natten. Hun kunne ikke uten videre gripe inn i Oslo-saken. Som forventet var reaksjonen negativ i en rekke aviser. Det var vanskelig å finne noen mer opplagt antagonist enn statsråden. Hun ville «ikke hjelpe» og hun «lukker ørene for pengemas».67 Da helsedirektør Torbjørn Mork ble bedt om å uttale seg, sa han i Aftenposten og Dagbladet 7. februar at eldreomsorgen i Oslo var vanstyrt, og henviste til mediedekningen de siste dagene. Oslo hadde mistet ethvert grep om eldreomsorgen, ifølge Mork – ifølge avisene. Han måtte forstås dithen at liv og helse sto i fare. Alt som respons på pågang fra pressen. Samme dag fant statsråden det best å foreslå en ekstrabevilgning som følge av helsedirektør Morks «utspill». Det var hennes forsøk på å skape ro om saken, uten hell.

I VG og Dagbladet de neste dagene berettes det om vanskjøtsel, skjørbuk og underernæring. Pressen følger opp sin moralisering: Politikere har tillatt sortering på slagmarken, de eldre skyves utfor stupet fordi de er unyttige. Det som skildres, er den pinefulle vei til døden for dem som har arbeidet et langt liv, men som politikerne nå stiller seg likegyldig til. Mediene simulerte et helhetsbilde av tilstanden på sykehjemmene i Norge som trist og elendig. I vignettene ble det samtidig tegnet et bilde av kynisk politikk: Sviket mot våre gamle, sviket mot de eldre, eldreomsorgens brutte løfter. Hovdas perspektiv ble benyttet fordi han gikk lenger i moralisering og dramatisering enn andre: Forholdene var forkastelige og politikerne ga blaffen. Enkelte politikere som Arbeiderpartiets nestleder Thorbjørn Berntsen og AUF-leder Turid Birkeland, forsøkte å moderere, men vendinger som voldtekt mot de gamle, Gamle tar sitt liv i fortvilelse, en skam for Oslo, Oslo verre enn u-land, eldreslum tok oppmerksomheten.68

Partiene møttes på Stortinget for å drøfte saken dagen etter tv-debatten der alle var enige om at mer måtte bevilges, men ikke om hvor mye og hvorfra. Mediene la 10. februar vekt på å få frem politikernes krangling og maktesløshet. (Men etter tv-debatten har Hovdas kone fått sykehjemsplass, fortalte Aftenposten 7. februar.) Utover i februar ble det lagt press på statsråden og det som ble kalt eldrepakken. Hvor stor ville den bli? (Dagbladet 9. februar: «Kan vi stole på deg, Wenche», VG 7. februar: «Ditt ansvar, Frogn Sellæg», osv.) Den 22. februar ble det klart at pakken var på 300 millioner til gjenåpning av sykehjemsplasser. For protestantene, opposisjonen og mediene var beløpet altfor lite.

Det som ble til eldreopprøret fant sitt fokus i mediene som varmet opp en rettferdig harme i befolkningen. I avisene var mengden stoff om eldreomsorgen eksepsjonell i februar 1990 i forhold til tilsvarende måned året før.69 Den spredte seg fra Oslo-avisene og Lørdagsrevyen 3. februar til regionsavisene på reportasje- og lederplass, tidlig med beskrivelse, dernest med lokale og regionale vinklinger.70 Den 10. februar konstaterte Gudleiv Forr i Dagbladet at «det var da professor Per Hovda gikk i kompaniskap med sin gamle venn Herbjørn Sørebø i Dagsrevyen at det kom et nytt dynamisk element inn i saken. Etter to innslag på skjermen sist helg, forviste eldreomsorgen Mikhail Gorbatsjov til plass nummer to på nyhetsmedienes prioriteringsliste». Om det var NRK som løftet saken frem, var det Dagbladet som førte an med massiv dekning, en moralsk vignett («Sviket mot de gamle») og med en kalender som dag for dag viste hvor lenge det var gått siden statsråden hadde lovet strakstiltak.

Det offentlige spillet mellom posisjon og opposisjon strammet seg til: Arbeiderpartiet kritiserte regjeringen, enda de hadde klarert beløpet i sonderinger på forhånd. DNA ville nå bevilge ytterligere 300 millioner og dessuten senke folketrygdavgiften slik at kommunene fikk 500 millioner mer å rutte med. Statsråden var sjokkert over Arbeiderpartiets handlemåte. Men Arbeiderpartiet og mediene kunne sammen konstruere «eldremilliarden». Konflikten mellom denne ad hoc eldre-offentligheten og politikken ble til en konflikt mellom opposisjon og regjering med eldre-offentligheten ringside. Dagbladet rekapitulerte og rammet inn saken 23. februar med rekken av sine tidligere oppslag for å vise saken som prosess og drama der pressen er aktiv, og holder sammen med øvrig presse og NRK presset oppe. En ny pakke ble til som kompromiss mellom partiene, vedtatt i Stortinget 5. april, to måneder etter det første oppslaget med Per Hovda.

Deretter kunne politikerne se tilbake på det som hadde hendt. Senterpartiets Anne Enger Lahnstein mente i Dagbladet 6. april at saken var skapt av mediene på en måte som undergravde det politiske system. Statsråden påpekte at andre budsjettposter måtte lide. Oslo Høyres Oddmund Hammerstad sa til Aftenposten 6. april at «medie- og teknologisamfunnet driver opp samfunnets puls, gir korte glimt av en bit av virkeligheten, ofte fortegnet og overdrevet, konfliktfylt og opprivende». John Alvheim (FrP) var på sin side rimelig fornøyd. Han kunne posisjonere seg godt med partiets fokus på eldre og som parti i opposisjon til både regjeringen og Arbeiderpartiet. Han påpekte i et intervju at han ble kalt eldremilliardens far.71 Det var likevel mediene som tryllet frem eldremilliarden. Hvorvidt en milliard ble tildelt sykehjemmene, og kom pleien til gode, er en annen sak.

Syse-saken (1990)

Den mest synlige saken er skandalen. Mindre enn et år etter dannelsen av Syse-regjeringen utløste VG Norges neste statsministerskandale – om den nå var det. Var dette kanskje heller medieskapt hysteresis? Ifølge daværende NTB-journalist Skjalg Fremo begynte det med en uformell bemerkning om Syses avslappede forhold til regler for innberetning av regnskaper, plukket opp av journalist i VG, Pål T. Jørgensen. Ifølge stortingsrepresentant Petter Thomassen begynte den langt tidligere, med VGs nitide jakt på uregelmessigheter i statsminister Jan P. Syses privatøkonomi. Det kom antydninger i avisen, men saken ble ingen sak inntil Jørgensen sjekket Syse-selskapene i Brønnøysundregisteret. Den 14. september 1990 åpnet VG Syse-saken. Syse hadde brutt aksjelovens bestemmelser om innrapportering av regnskapene i boligselskaper han var styreformann for. VGs reporter hadde ikke funnet noen av regnskapene i Brønnøysundregisteret. Senere ble dette betraktet som et tips og honorert, kanskje for å unngå kritikk av bruk av anonyme kilder. Dagen etter var «Syse i storm»: Enda ett av Syses selskaper var fraværende i registeret. Spørsmålet var nå: Hvor lenge kan han sitte?

Syse-saken var etter tidens mål en voldsom kastebølge i det offentlige rom. Aftenposten, Arbeiderbladet, Dagbladet og VG hadde til sammen 329 oppslag om saken i løpet av de elleve mest intense dagene. VG førte an i antall artikler og kommentarer og med typografiske effekter.72 Dekningen steg til værs som følge av VGs rammende grep, og av bagatelliseringen fra Syses side. Arbeiderbladet fulgte opp DNAs strategi i saken, med ni lederartikler på ti dager, som skulle understreke sakens alvor: Syse måtte gå av.73 Dette står i en viss kontrast til den samme avisens innstilling overfor den senere statsråd Terje Rød-Larsen. Da var Arbeiderbladet mindre bekymret over moralen, og mer opptatt av om saken var uheldig for regjeringen.

Syse var rask med å engasjere advokat Håkon Løchen. Hans rapport om saken hjalp antakelig Syse selv til å få oversikt over hva han hadde eller ikke hadde foretatt seg og lovligheten av det hele. I mediene hadde rapporten ingen tillit fordi den ikke var et uavhengig arbeid. Pressen og opposisjonen hadde godt med handlerom til å gjenta hvor alvorlig saken var for regjeringen. Dagen etter at rapporten forelå, hadde VG mer på lager fra Syses synderegister. Det åpenbarte seg en viss «arytmi» mellom politikkens tid og medietid som svekket Syse-regjeringen.

Det var et tegn i tiden at Arbeiderpartiet ikke avventet denne upolitiske sakens gang, men trakk Syses privatøkonomi inn i politikken for å undergrave hans tillit. Gro Harlem Brundtland sa at Syses unnlatelser var alvorlige fordi de var brudd på loven og fordi Syse hadde prøvd å bagatellisere. Syse hadde forhastet sammenlignet sin egen forseelse med å kjøre noen kilometer over fartsgrensen. Og hvis det er flere eksempler av samme art, blir det bare verre, uttalte hun til NTB 14. september. Påfølgende søndag fulgte Brundtland opp sine dystre spådommer. Til NTB sa hun at «saken ser enda mer betenkelig ut nå enn da jeg kommenterte saken fredag» og krevde full oppklaring.

Arbeiderpartiet nedsatte sin egen juridiske arbeidsgruppe som konkluderte at Syse hadde gjort seg skyldig i en serie mindre lovbrudd. Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet sendte en offentlig henstilling til regjeringen om at det ble oppnevnt en uavhengig gruppe av fremstående jurister for å gå gjennom saken. Brevet la vekt på det særlige ansvar som er pålagt dem som innehar landets høyeste embeter. Dette ga saken mer dramatikk. Store overskrifter fulgte. Var poenget å få klarhet om Syses mulige brudd på aksjeloven, eller å bruke en mulig privat og triviell forseelse som brekkstang for å få ham vekk?

Arbeiderpartiet med Gro Harlem Brundtland i spissen dannet en uhellig allianse med mediene. I stedet for å ligge lavt i en sak som ikke handlet om politikk, hadde Brundtland flere utspill som åpenbart skulle gjøre situasjonen verre for regjeringen. I seks artikler i VG sto Brundtland frem som Syses fremste motstander: Forklaringen HOLDER IKKE - Stadig verre - Farlig utvikling - GRO-SLAKT av Syse-rapporten – Syse-saken ingen bagatell – Brundtland vil ha ny regjering. Oppslagene bar mer preg av Brundtlands og Arbeiderpartiets selvstendige utspill enn av spørsmålene omkring saken.74 VG og Arbeiderpartiet moste politikk og privat etikk sammen, og SV var på Aps lag: Erik Solheim skriver: «Vi i opposisjonen mistet hodet. Fra SVs side ønsket vi regjeringsskifte så sterkt at vi lot hensynet til anstendighet i politikken fare og i vekselvirkning med pressen blåste vi saken opp til urimelige proporsjoner.»75 Etter at Syse senere gikk av, mistet Arbeiderpartiet interessen for granskning. Gro Harlem Brundtland er ikke innom dette i sine memoarer.

Arbeiderpartiets eget granskningsutvalg telte opp 36 lovbrudd og konkluderte altså at saken forsvarte en offentlig granskning. I et intervju som gjengis av NTB, blir Gro Harlem Brundtland spurt om hun selv ville gått av som statsminister i en tilsvarende situasjon, og svarer: «Det er en utenkelig problemstilling for meg. Jeg ville rett og slett ikke kommet i den situasjonen.»76

Påtalemyndighetene ville ikke forfølge saken, men Arbeiderpartiet ga seg ikke. Den 8. oktober sa Brundtland i Aftenposten at denne saken ikke bare handlet om juridiske forhold, men at det var et politisk ansvar å vurdere helhetsbildet. Hun ønsket fremdeles å trekke saken inn i politikkens område for å ramme regjeringen. Det politisk viktige, skrev hun, var om vurderingen av respekten for lov og rett hos landets statsminister var akseptabel. Brundtland ville bringe saken inn for Stortinget. Arbeiderpartiet var tydeligvis med på notene. Ved å innbille seg selv og andre at slike private forseelser ikke kunne vært foretatt av en statsminister fra Arbeiderpartiet, forsøkte partiet å innføre moralsk pirk – og dermed skandalens form som offentlig og journalistisk ramme for politikken. Skattesnusk var ensbetydende med borgerlig skattesnusk. Dårlig skattemoral var en borgerlig lyte. Dagbladets Gudleiv Forr skrev senere at Syse-saken ville bli husket som en av de merkeligste episoder i vår politiske historie: «På overflaten er den et pikant mediedrama om uryddig forretningsførsel. Men under foregikk et ubarmhjertig politisk spill der media og de politiske partiene har vært aktører. Politikk dreier seg ikke så mye om moral, men desto mer om makt.»77

Arbeiderpartiets spill ga pressen ammunisjon. Mer avbalansert hadde partiet forholdt seg i Bortens lekkasjesak tilbake i 1971. Da så Bratteli med sinnsro på at regjeringen ikke trengte hjelp til å gå i oppløsning. Arbeiderpartiets Jens Haugland var ikke innstilt på å hjelpe NRKs Herbjørn Sørebø til å føre saken videre. Bratteli betraktet Bortens ydmykelser på avstand. Han nøyde seg med ironiske bemerkninger da fallet var et faktum. Brattelis poeng da var at det var politikk (EEC-saken) og ikke Bortens indiskresjoner som brakte den borgerlige koalisjonsregjeringen til opphør. I tiden foran Syse-saken behøvdes ikke særskilte evner for å se at EØS og EF ville skape problemer for denne regjeringen. Men i stedet for å la politikk styre politikk, valgte Arbeiderpartiet å legge sin politikk ned på skandalejournalistikkens nivå.

Riksadvokaten fant ingen grunn til å beordre etterforskning, men mediekjøret mot Syse var kraftig i enda noen uker. Dynamikken var et forholdsvis tidlig eksempel på at pressen låste seg. Dagbladet og VG hadde langt flere artikler om Syse-saken enn de hadde om Tønne-saken tolv år senere.78 Trykket var voldsomt, ingen hvilken som helst statsråd var ille ute. Men for å rope skandale, måtte det vel være skandale? Lenge rakk det at den kanskje var det. Carl I. Hagen er den som tydeligst og mest konsist gir sitt syn på VGs dekning og sakens forløp: «Pressen med VG i førersetet fant ut at de skulle fjerne Syse-regjeringen, og de valgte derfor å blåse opp det som ble kalt for Blaasenborg-saken til uante proporsjoner.»79 «VG hadde kastet seg som dødsskvadroner over saken, og Syse var låst.»80

Arbeiderbladet lystret umiddelbart da partiledelsen blåste til Syse-jakt. Lørdag 15. september mente avisen på lederplass at Syse måtte gå: «Det er enestående i norsk historie at en statsminister bryter landets lover. Alvoret i dette kan ikke understrekes sterkt nok. Med rette stilles derfor spørsmålet om Syse etter dette kan fortsette som landets statsminister. Mye avhenger av Syses egen håndtering av saken. For det er intet mindre enn en politisk skandale vi har med å gjøre. […]» Med snert til lov-ogorden-politikeren Jan P. Syse: «Hva slags respekt for lovverket kan man vente, hvis lovgivere gir blaffen og attpåtil argumenterer for at det ikke er så farlig om man bryter loven?»

Lørdag en uke senere skrev avisen at Syse ikke kunne regne med noen umiddelbar tilgivelse fra opposisjonen: «Statsministeren har gått over grensen for de regler som gjelder for norske politiske lederes adferd. En statsminister som har begått lovbrudd blir ikke respektert og akseptert i vårt politiske system. […] Hva slags eksemplets makt er det som åpenbares når statsministeren kan sette seg ut over landets lover og regler?» Avisens leder stilte spørsmål ved Syses vurderingsevne ut fra måten han bagatelliserte saken på i begynnelsen.81 To dager senere meldte avisen at Ap varslet andre konklusjoner enn advokat Håkon Løchens rapport som var initiert av Syse selv. På første side kunne avisen melde at «Gro knuser rapporten». Gro Harlem Brundtland sa til avisen at Syse ville få problemer med troverdigheten når han snakket om lov og orden etter dette. Saken kunne etter hennes mening få en signaleffekt som svekket de alminnelige holdninger til lovbrudd.

Frokostklubben til Egil Sundar, med blant andre tidligere Høyre-politiker Kristian Asdahl og tidligere KrF-formann Kåre Kristiansen, hadde tatt mye av æren for at Syse-regjeringen ble til.82 Nå gjaldt det å holde skuta flytende. Sundar og frokostklubben skrev brev til regjeringspartiene med oppfordring om at partiene støttet sterkere opp om statsministeren.

VG førte an i avsløringene og kritikken mot Syse, mens Dagbladet valgte en mer moderat linje. Det var VGs sak. Avisen refererte en meningsmåling av MMI og avisen, som viste at inn på halvparten av de spurte syntes saken var «litt alvorlig», og 57 prosent mente at han ikke burde trekke seg. Ifølge Dagbladet søndag 16. september var Syse tilgitt av folket. Men Opinions politiske måling for september viste stor tilbakegang for Høyre, noe mange innen partiet merket seg. VG mente tirsdag 18. september at det ikke var mulig for Syse å fortsette som statsminister, og nær alle kommentatorer og ledere var samstemte om at Syse var alvorlig svekket. Korrekt nok var jo dette, og selvsagt en selvoppfyllende profeti. En statsministers tillit var det formelt opp til Stortinget å bedømme, men offentlighetens holdning indikerte regjeringens legitimitet. Det er slik med offentlighetens makt at statsministerens tillit alltid vil svekkes når pressen skriver at statsministerens tillit er svekket. Arbeiderbladet var tidligst ute med krav om at Syse burde gå av, og Nationen fulgte opp. Aftenposten mente Syse burde gå av som partiformann, mens Vårt Land tilga Syse: Krav om avgang var overspill.83 Noen var inne på at dersom Syse måtte forlate statsministerposten, ville det ikke bare være en kjedelig begivenhet for Høyre og Norges politiske historie, men også for politikken selv. Når kampen mellom posisjon og opposisjon ikke lenger handler om politikk, svekkes politikkens legitimitet. Slik resonnerte ikke ledelsen i Arbeiderpartiet.

Saken kan leses inn i en bølge av saker i 1980-årene som utløste og bekreftet den såkalte politikerforakten. Denne vinklingen ble benyttet om Per Kleppe og andre politikeres frikort på fly, Kåre Willochs lønn fra Industriforbundet mens han var stortingsrepresentant, Gro Harlem Brundtlands reiser i eget militærfly og mange fler. Ikke minst bygging av ny stortingsgarasje i november 1986 hadde skapt et inntrykk av egoistiske politikere, som pressen hadde fanget opp og skjøvet frem. Slike saker hadde ofte endt mer alvorlig enn nødvendig på grunn av bagatellisering og dårlig håndtering. Mer generelt vitnet slike saker om en mer ustabil økonomisk og politisk periode. I et lengre perspektiv viste det også at politikken ikke nøt den samme status som samfunnets sentrum eller øverste virksomhet, som i etterkrigstiden. Politikken ble mer sårbar overfor kritikk og anklager. Slike saker førte til mer oppmerksomhet om materielle forhold, og til ansettelse av flere informasjonsmedarbeidere. Stortingets tillit ble nok likevel svekket i særlig 1990-årene, mest pga. andre sektorers styrkede stilling. Den såkalte politikerforakten som mediefenomen var et symptom.

Syse-saken ble en kaskade; på kort tid ble den større enn summen av enkeltoppslagene. Av egen tyngde rullet den videre og kunne ha veltet regjeringen. Journalistikken påla seg selv en usagt tvang om at noe nytt måtte sies hver dag. Etter hvert fikk likevel avisene og NTB vanskeligheter med å følge opp. Journalist Skjalg Fremo i NTB fikk ikke på sine saker med begrunnelse om at nyhetsterskelen var høynet. Aftenposten tabbet seg ut med ukorrekt informasjon, som satte jakten på Syse i et annet lys. At det var statsministeren det handlet om, syntes endelig å bli en begrunnelse for å være forsiktig med påstandene. Sakens nye realiteter var dessuten så komplekse at de var vanskelig å formidle. Flere eksperter tok del i den offentlige debatten: jurister, teologer og politikere. Enda verre ble det, skriver Fremo, da Syse-saken videt seg ut til å handle om borettslag, boligaksjeselskaper, skatteplanlegging og arveavgift.84 «Faren» var stor for at hele saken skulle kjøre seg fast i juridiske spissfindigheter. Advokater mottok honorar på timebasis av VG for å gjennomgå saken. De beveget seg inn i nye juridiske gråsoner, der få klarte å skille mellom rett og galt, skriver Fremo.

Var det slendrian eller smart skatteplanlegging som lå bak? Bare VG visste: Fredag 21. september konstaterte journalist Olav Versto at Syse hadde foretatt «smarte trekk» og drev en «finurlig geskjeft»: «Dette gjøres helt sikkert i vinnings hensikt.» Artikkelen var illustrert med tryllekunstneren Syse som tryllet frem «nullskatt» av hatten. I samme utgave skrev Pål T. Jørgensen at «Historien om Pilestredet 88 er historien om en rekke innviklede, men meget smarte operasjoner som må ha vært godt planlagt. Ved å operere helt på kanten av loven, etter flere juristers mening over kanten, har Syse fått ut flere skattefrie gevinster av bygården.» Kanskje var det bare slik at det så innviklet ut for Pål T. Jørgensen. Mens VG kom med beskyldninger om uhederlige motiver uten dekning, lot NTB og andre aviser dette stå åpent. Dessuten var smart skatteplanlegging kanskje umoralsk, men ikke nødvendigvis ulovlig.

Fredag ettermiddag den 21. september leverte Syses revisjonsfirma og høyesterettsadvokat Håkon Løchen sine vurderinger om tilstanden i Syses økonomiske interesser. En pressekonferanse med Syse ble annonsert, men utsatt. Spekulasjoner om hans avgang steg. NTB forsøkte seg kl. 21 fredag kveld med følgende formulering: «De stadige utsettelsene og mangelen på klare beskjeder fra statsministerens kontor fredag gjorde det stadig mer sannsynlig at Jan P. Syse forberedte sin egen avgang.»85 NTB tok feil. Pressekonferansen begynte sent fredag kveld. Direkte i radio og tv gjorde Jan P. Syse det først klart at mellompartiene støttet ham. Til skaren av reportere som hadde ventet i flere timer, sa han at det ikke var noe i rapportene som tilsa at han burde gå av. Den sene pressekonferansen og offentliggjøringen av rapportene gjorde at ingen kunne konfrontere Syse med innholdet i rapporten. Når journalistene hadde fått med seg innholdet i løpet av natten, kunne de, etter Fremos mening, i stor grad konstatere at rapportene bekreftet det som var kommet frem i avisene. Fremo tviler på at Johan J. Jacobsen og Kjell Magne Bondevik hadde fått tid til å gå inn i vurderingene før de ble avkrevet tillit til regjeringen. Men det var de to som satt med de avgjørende kortene. De hadde ikke mistet hodet. Spenningen var utløst, saken mistet sitt momentum.

Syse og hans folk håndterte den offentlige mening strategisk. Han utsatte sin pressekonferanse 21. september slik at avisene ikke rakk å behandle Løchen-rapporten kritisk før deadline. Dermed måtte avisene referere Syse selv og Løchens rapport direkte (Aftenposten) eller kommentere spillet (Dagbladet). Syses oppdrag til Løchen så ut til å ytterligere komplisere saken og utmatte pressen. Pressen var allerede rammet av informasjonstørke: Dokumenter manglet i Brønnøysund, og menneskelige kilder med håndfast informasjon fantes ikke. Fokus flyttet seg fra skatt og regnskap til Syses håndtering av saken, og dermed Syse som en utvetydig og handlekraftig sjef for regjeringen. Etter pressekonferansen hadde pressen lite annet å komme med enn at Syse ble sittende og var full av kamplyst. Syse åpnet sitt hjem for familieintervjuer.86 Aftenposten kunne presentere en lettet statsminister som endelig kunne se fremover.87

Om deler av pressen herjet med Syse, var det avgjørende at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fastholdt sin støtte. Solidariteten var riktignok ikke overveldende innad i regjeringen. Senterpartiet så engstelig mot utgangsdøren og var ikke ivrige til å forsvare statsministeren. Som Berge Furre skrev, kan det «… vera godt å koma seg frå borde i tide når ein veit skipet har ei helvetesmaskin om bord.»88 Anne Enger Lahnstein var lite lysten på å godta forsikringene fra Jan P. Syse og Høyre: «[…] i Senterpartiet var flere sterkt kritiske til det som ble oppfattet som brudd på både aksjelov og regnskapslov.»89 Men så lenge VG og Arbeiderbladet var anklagere, måtte Jacobsen og Bondevik stå bak Syse. Bondevik visste hva tilgivelse var, men regjeringen var på vei mot EØS-avtalen. For partiene i koalisjonen var det bedre at regjeringen falt på politisk uenighet. Syse-regjeringens endelige krise var basert på en politisk reell og vel forberedt uenighet. Sverige hadde erklært at folkeavstemning om medlemskap skulle avholdes. EF-saken lå i horisonten – den sak og bølge som Senterpartiet mer enn noe annet parti kunne ri på. Senterpartiet måtte koble seg av Høyre. Det var på tide å komme seg i opposisjon.

Skandalen

Forfatter og tidligere Høyre-statsråd Lars Roar Langslet konkluderer om to Høyre-lederes skjebne: «[D]et var vulgærmedienes ondsinnede kampanjer som knekket dem, først Presthus og siden Syse.»90 Også tidligere redaktør i Aftenposten Andreas Norland beskriver poengtert hvordan en skandale kan bygges opp fra nesten ingenting, hvordan avsløringsideologien i mediene driver frem et objekt som blir et offer gjennom språk og bilder. Den dramaturgi som Norland beskriver, fremstår som dreiebok for journalister som ønsker seg en SKUP-pris.91 Skandalen kan delegitimere et regime, men også bekrefte at både pressefriheten og det politiske systemet fungerer, slik som når Nixon-administrasjonen og Borten-regjeringen måtte gå av. Det er likevel viktig å skjelne mellom tilliten til regjeringen og tilliten til det politiske systemet. Om regjeringen mister tillit og tar konsekvensen av det, kan det styrke respekten for systemet. Om talen brister, bærer språket. For store deler av pressen ble Syse-regjeringens utholdenhet erfart som eget nederlag. Konklusjonen var ikke at Syse hadde bestått prøven, men at journalistikken ikke hadde klart å grave seg helt ned til selve møkka.

En skandale er et forventningsbrudd eller normbrudd.92 For at en skandale skal utvikle seg i vår tid, må mediene ha en tung hånd på regien, saken må være offentlig over noen tid. Den må dessuten fange interesse slik at den kan bli en skandale og drives til sin ende. Fordi spredningen og behandlingen av saken i dag har mer å si for hvordan det skal ende og om det i det hele tatt blir noen skandale, enn selve saken, er et fokus på mediene blitt naturlig. Skandaler er alltid medieskandaler, og er blitt den klareste demonstrasjon av mediemakt i det politiske liv. Forventningene foreligger som normer, og bruddet kan være forestilt, dvs. produsert av journalistikken. I Bortens lekkasjesak var Bortens «indiskresjon» uvesentlig. I Syse-saken var forseelsene trivielle og i Rød-Larsen saken var det meste offentliggjort tidligere.

Det må konstrueres en overskridelse av normer eller lover i mediene, i interaksjon med politikere og andre, som påkaller interesse eller reaksjon. Den interessen eller reaksjonen trenger ikke være allmenn; skandalen er et fenomen i offentligheten – fremfor alt i politikken og journalistikken, ikke nødvendigvis i befolkningen. Folk flest kan stille seg nokså likegyldige til en sak som kan ende med krise. I journalistikken betegner den en journalistisk undertekst, formulert som et høyst ledende spørsmål til publikum: «Er denne personen egnet?» Og innad: «Hvor lenge kan han eller hun sitte ved makten?»

Striden regjering/opposisjon er hva demokratiet koker ned til i den daglige politikken, og som parlamentarismen (i Norges tilfelle ) regulerer med lov og sedvane. Med denne distinksjonen fra 1800-tallet har tanken om opposisjonens rolle gitt stadig nytt liv til den mer omfattende tanken om en offentlige mening. Den offentlige mening reflekterer ikke bare ytrings- og pressefriheten, men har selvstendig status. Dersom den skriker «skandale», er skandalen nær.

Skandaleformelen er selvbekreftende: Den benyttes for å rettferdiggjøre større overskrifter og oppslag om nettopp «skandale». Det er pressen eller fjernsynet som slår fast når en potensiell skandale er kommet så langt gjennom medienes egen dekning at skandalen kan slås fast. Avis-, radio- og tv-kommentatorene spiller en nøkkelrolle. Tautologien settes i arbeid for å knytte ureglementerte forhold, i voksende grad også i privatlivet, til det parlamentariske system. Skandalebegrepet skal knytte bestemte hendelser til en tykkere kontekst av kjensgjerninger og verdier. Den reduserer årsakenes og virkningenes viktighet, og setter alt inn på det prinsipielt uakseptable i formålet ved en individuell handling. Det foreskrives, først prøvende, dernest som krav, en direkte og drastisk løsning: Noen må gå. Den ansvarlige må ut før reformer kan settes inn for å hindre gjentagelser. Slik taler gjerne den offentlige mening.

Skandalen er en offentlig begivenhet som offentligheten har skapt. Ofte, men slett ikke alltid, med referanse utenfor mediene, i det moralske eller legale brudd som kan være begått. Den videre håndteringen fra dem det gjelder, er imidlertid også ofte et produkt av det offentlige trykket. I mange norske skandaler er det siste like ofte trukket frem som det første. Det er, ifølge kommentarer fra pressen og politikken, mulig å overleve en politisk- eller politikerskandale dersom politikeren håndterer den godt. Det har imidlertid vist seg vanskelig. Formelen å «legge seg flat» er ingen universalformel for å gå klar av skandalen. Statsminister Syse ble stående noenlunde oppreist.

Skandalene fanger interesse fordi de skaper forventninger om den nære fremtid; de presenterer en utsikt ladet av uvisshet og spenning som må få sin utløsning i løpet av timer eller dager. De er også moralske; de tydeliggjør grenser mellom det akseptable og det uakseptable. De viser politikkens ansvar gjennom politikerens personlige soning. Alt dette sirkler inn noen få hovedpersoner. Lederspørsmålet formuleres som et spørsmål om lederens skjebne. Sakene bekrefter nødvendigheten av pressens undersøkende virksomhet, og er mest vellykket om personen tar konsekvensen av avsløringene på den mest entydige måten; ved å gå av. Avgangen bekrefter journalistikkens betydning i et demokrati. Derfor er det politiske fallet en journalistisk seier.

Det er vanlig å skjelne mellom politikkskandaler og politikerskandaler.93 De første handler i sin rene form om politikk og saker, mens de andre omhandler i ren form ikke-politikk og individer.94 Lekkasjesaken med Per Borten i 1971 befinner seg i en gråsone. I politikerskandalen viser mediene sin berettigelse, og politikken sin avmakt. I politikerskandalen viser mediene sin klebende kraft, og det er denne typen som har tiltatt fra 1990-årene. Fra 2000 kom også seksuelle overgrep inn i norske politikerskandaler og har siden dukket opp med ujevne mellomrom i de fleste partier. Individuelle og politiske motstandere står trolig ofte bak «drittpakker», som kommer mediene i hende.

Gro overtar i Dagsrevyen (1990)

Selvom Syse-saken var avklart, hadde Høyre et problem. Meningsmålingene viste nedadgående tendens. Fra slutten av oktober og ut året falt Høyre med over 20 prosentpoeng, og pressen fikk en slags trøsterunde med spekulasjoner om Syses avgang som partileder. Det var uro i rekkene. Otto Lyng ytret skepsis til sin partiledelse. Østfold Høyre gikk ut, eller ble hjulpet ut av pressen, med et ønske om ny ledelse for partiet.95 Den 16. januar, omtrent da en meningsmåling viste kun 15 prosent oppslutning for partiet, gjorde Jan P. Syse det klart at han ikke stilte til gjenvalg. I april ble Kaci Kullmann Five valgt til ny leder.

Lysebu-erklæringen antydet mulig krise i regjeringssamarbeidet da EFforhandlingene ble konkrete. Det var en slik paragraf Borten-regjeringen ikke hadde. Syse-regjeringen måtte ha støtte fra FrP eller Ap for å få vedtatt statsbudsjettet. Senterpartiet var lite tilfreds med å føre forhandlinger med FrP som nå var et stort parti med 22 stortingsrepresentanter. Tyngdepunktet mot høyre gjorde posisjonen som regjeringsparti mindre gild. Da konsesjonslovene kom på dagsordenen pga. EF-forhandlingene, ble situasjonen mer alvorlig. Dette var en prinsippsak for Senterpartiet. Partiene pusset opp sine profiler overfor offentligheten. Med Lahnstein som partileder fra våren 1991 ble det klart at Senterpartiet kjente sin EF-historie. Kampen mot EØS og selve medlemskapsdebatten skulle gjennomsyre partiets virksomhet. En omfattende informasjons- og skoleringsprosess fulgte. Partistrategen John Dales tanke var å plassere Senterpartiet i opposisjon til de negative sidene ved EF. Og partiet lyktes. Det plasserte seg i stormens øye fra 1991 til folkeavstemningen. Det kastet som ventet av seg i valg. Allerede ved valget i 1993 gikk Sp frem med ti prosent i forhold til 1989-valget. EF-striden og Senterpartiets brede støtte i bevegelser utenfor Stortinget gjorde at partiet distanserte seg fra Høyre og la grunnen for en ny konstellasjon i norsk politikk. Den gamle forkastningen i norsk politikk, revnen som all annen politikk må underordne seg, beveget seg igjen. Valget i 1993 viste egentlig ganske tydelig hvordan det ville gå i folkeavstemningen året etter.

Spenningen i regjeringen i 1990 var, som i 1971, åpenbar, og måtte på en eller annen måte avklares. I trontaledebatten høsten 1990 tok parlamentarisk leder for Senterpartiet Anne Enger Lahnstein et første oppgjør med de fire friheter og «EFs markedstenkning», uten at regjeringskollegene i Høyre kunne protestere. Dette skulle bli hennes hovedbudskap de neste fire årene. At trontaledebatten ble sendt direkte på tv, skjerpet intensiteten, skriver Lahnstein.96 Nå gikk spenningen parallelt med pressens søk etter nettopp potensiell konflikt og sammenbrudd. VG og andre aviser gikk Senterpartiets ærend med å forberede alle på bruddet som måtte komme. Men Senterpartiet var lite villig til å uttale seg om hva slags regjering det ville støtte etter et eventuelt sammenbrudd for Syse-regjeringen.

Den 29. oktober 1990 gikk regjeringen Syse av, etter at uenighetene om Norges posisjon i forhandlingene med EF var åpenbare. EF var ikke interessert i norske unntak fra de fire frihetene. Høyre aksepterte dette, ikke Senterpartiet. Dermed var spørsmålet hvem som skulle ta over etter Syse-regjeringen: en Høyre-regjering ledet av Jan P. Syse eller en Arbeiderparti-regjering ledet av Gro Harlem Brundtland? KrF ønsket en Høyre-regjering. Det var opp til Senterpartiet. Lahnstein visste meget godt hva hun ville, men hun måtte ha med seg stortingsgruppen. Den diskuterte utover kvelden. Lahnstein hadde avtale med Dagsrevyen:

«Tida går. Jeg har en avtale med Tom Berntzen [i Dagsrevyen]. Men Senterpartiets gruppe lar seg ikke presse av den slags!»97 Et kvarter før Dagsrevyen var det formelt klart at Senterpartiet ville akseptere en Arbeiderparti-regjering.

En av Jan P. Syses siste gjerninger som statsminister var å spille opp til tvs iscenesettelse av politikk. Tv-folket måtte få sitt. Anne Enger Lahnstein skulle annonsere partiets standpunkt til regjeringen i Dagsrevyen, der Syse og Kjell Magne Bondevik også satt. Det var som en prisutdeling med to nominerte kandidater. En arrangert spenning ladet seg opp. Lahnstein meddelte at Senterpartiet foretrakk en Arbeiderparti-regjering. Syse markerte umiddelbar skuffelse. Syse var informert, men hadde sans for det offisielle og rituelle. Han ville ha frem at det var Senterpartiet som sviktet det borgerlige samarbeidet. Det lå også i politikkens natur å spille opp til medienes regi. Her var politikerne i studio et team som sammen med Dagsrevyen skulle overlevere regjeringsmakten videre på en offisiell måte som bekreftet parlamentarismen.

Det visste også Anne Enger Lahnstein: «[D]irektesending på TV er en viktig anledning til å få kontakt med folk hjemme i stua. En enestående mulighet, men også en skremmende risiko. Enn om noe går helt galt?»98 Som Finn Gustavsen og Carl I. Hagen hadde demonstrert så elegant tidligere, visste Lahnstein at øyeblikk som dette måtte utnyttes: «Nå må jeg få gjennomføre alle resonnementene, argumentene først – deretter konklusjonen. Bare slik vil folk høre etter og forstå. Jeg ber om tid og får det. Det er nervepirrende.»99

Direktesendingen med Kjell Magne Bondevik, Jan P. Syse og Anne Enger Lahnstein hørte med til en av de sterkeste opplevelsene tidligere Sp-leder Johan J. Jacobsen hadde i politikken: «Det var dødsstille foran TV-apparatet på grupperommet. Vi holdt pusten og krysset fingrene for Anne, som skulle gjennom sin hittil viktigste medieopptreden.»100 Med innslaget ble Senterpartiet nok en gang nei-partiet i Norge. EF var sak nummer en, og det var ingen saker på andre og tredje plass: «Senterparti-folk som fulgte dramatikken på Dagsrevyen denne kvelden, har fortalt om reaksjonene på dette. De fikk en slags marsjordre fra meg i det innslaget i Dagsrevyen.»101

Senterpartiet åpnet for en Arbeiderparti-regjering som satte EF på dagsorden for alvor, en dagsorden Senterpartiet bare kunne tjene på. Effekten lot ikke vente på seg. Nei-siden styrket seg i valget i 1991, der SV og Senterpartiet gikk frem, mens Arbeiderpartiet gjorde det svært dårlig. Og i stortingsvalget i 1993 gjorde Senterpartiet enda et kjempevalg, med nesten 17 prosent, hele 10 prosentpoeng frem fra forrige stortingsvalg. Senterpartiet ble Stortingets nest største parti. Med Anne Enger Lahnstein, Marit Arnstad og John Dale i utenrikskomiteen var Senterpartiet godt forberedt på EF-innspurten i Stortinget. Den sterke stortingsgruppen gjorde Senterpartiet mer synlig i de tv-overførte debattene.102 Den motkulturen som virket tam i andre halvdel av 1980-årene, våknet til liv.

EU-strid (1994)

I folkeavstemningen 28. november 1994 stemte 52,2 prosent nei, og fremmøtet var på hele 89 prosent. Dagen etter kunne Aftenpostens morgenutgave meddele at Norge sa nei igjen, med et stort foto av en seiersglad Anne Enger Lahnstein: «Dette er stort!» Gro Harlem Brundtland tok det ikke så annerledes enn Trygve Bratteli i 1972: med fatning og sinnsro. Debatten var over, EU-saken var tapt igjen, men Brundtland-regjeringen styrte videre med EØS-kompromisset fra 1992. Norge var ved slutten av enda en Europa-strid, som denne gang hadde vart i over fire år.

Et startskudd gikk da Sveriges statsminister Ingvar Carlsson på sosialdemokratenes landsmøte i høsten 1990 erklærte at Sverige ville søke om medlemskap i EU. Men allerede i juni 1988 meldte regjeringen til departementene at norske lover og regler som kunne ha relevans for det indre marked, skulle vurderes med henblikk på en eventuell harmonisering med EUs regelverk. Dette som ledd i EØS-prosessen, som kom formelt i gang våren 1990. Det ble klart etter en felleserklæring mars 1989 at et EØS måtte innebære aksept av de fire friheter i EUs indre marked. Samme år vedtok Høyre at norsk medlemskap i EU var partiets mål. Da statsminister Gro Harlem Brundtland kom med sin erklæring på Hordaland Arbeiderparti i Ullensvang i april 1992, var for lengst Opplysningsutvalget om Norge og EF etablert (1988) og blitt til Nei til EF (1990). NTEU bygde seg opp til en sterk medlemsorganisasjon i løpet av 1992 og markerte seg også i Ullensvang. I juni 1992 sa Danmark nei til Maastrichtavtalen, og i september ga Frankrike sitt petit oui til unionstraktaten. I oktober vedtok Stortinget EØS-avtalen, og i november søkte Norge om medlemskap i EU. Våren 1993 ble tidspunktet for en folkeavstemning satt: 28. november 1994. Neste milepel var stortingsvalget høsten 1993, da EU ble satt på dagsordenen trass i nøling fra Arbeiderpartiet og Høyre. Særlig Høyre tapte på det, og Stortinget fikk 79 medlemmer som var imot EU-medlemskap, noe som betydde at nei-siden hadde god tilgang til Stortingets talerstol. I november 1993 ble EF til EU, og striden gikk inn i en hardere fase. Arbeiderpartiet gjorde det brukbart (36,9), for Gro Harlem Brundtland var en populær statsminister.

EU-saken tilfredsstilte også denne gang de fleste journalistiske krav til konfliktsaker. For det første avkrever konflikten en tosidig respons – bare ett av to svar er mulig. «Vet ikke» er ikke et svar. For det andre var spørsmålet generalisert; det angikk demokrati, fiske, landbruk, markedsadgang, offentlig styring. For det tredje var alle parter enige om sakens viktighet, i alle fall etter stortingsvalget i 1993. For det fjerde ga beslutningen om folkeavstemning i 1962 konflikten en kjent dramaturgi: mobilisering, klimaks, avgjørelse. Forutsigbarheten ga aktørene anledning til å legge strategier. Til dette punkt hører også en rekke andre symbolske ingredienser: frontfigurer, konfrontasjoner, overraskende utspill, små tap og seire og til slutt spenningen opp til kåringen av den seirende side. Den satte politikkens personer på prøve. Sivilsamfunnet fikk enda en gang en vitamininnsprøytning.

Anne Enger Lahnstein var frontfigur på nei-siden og måtte ta angrep fra politikere og presse, ikke minst fra VG. Den 12. august gjorde Dagbladet det kjent at Arbeiderpartiets strategi var å ta kampen opp mot Senterpartiets «nei-alternativ». Oppslaget gjorde Lahnstein personlig til skyteskive: «Jeg sto på, men egentlig kjentes dette oppslaget ganske tungt.»103 Kontroversene mellom Gro og Kåre var erstattet med en hardere strid mellom Gro og Anne. I likhet med Willoch var Lahnstein flink til å bruke mediene til å tirre Brundtland. Lahnstein kunne i tillegg sette inn en kile mellom Arbeiderpartiets ledelse og grunnplan. Nok en gang var Arbeiderpartiet delt, med AUF, store deler av LO og Sosialdemokrater mot EF/EU, på nei-siden. Det var opplagt lettere å være mot EU i Arbeiderpartiet i 1994 enn i 1972.

Arbeiderpartiet loset Norge inn i EØS uten å erklære fullt medlemskap som partiets og regjeringens mål. Men allerede i 1990 ga partisekretær Thorbjørn Jagland ut boken Min europeiske drøm. Norsk EU-medlemskap var i høy grad del av drømmen. Før partiet var klart, flagget Jagland sitt visjonære ja-standpunkt til EU. Jaglands bok gikk på tvers av den EØS-strategien som partiet hadde lagt opp til, skriver Gro Harlem Brundtland.104 Jagland bidro til å sette selve medlemskapet på dagsordenen i offentligheten. Noen år senere (1993) ga Anne Enger Lahnstein ut en annen bok som satte preg på striden, boken EF og Grunnloven, som diskuterte Stortingets rolle overfor resultatet av folkeavstemningen. Boken var viktig, mener Lahnstein selv. Den ble et slags symbol.105 I mars 1994 kom enda en bok som slo de andre ettertrykkelig i opplag: Nei til EUs Lesebok 1994 ble trykket i et opplag på 1,85 millioner, som 12 000 frivillige bragte ut til nesten alle husstander i landet. Boken, uansett i hvilken grad den ble lest, var en markering av seriøsitet og en oppvisning av kollektiv styrke.106 Med bidrag i mange genrer markerte den (som i utallige markeringer landet rundt) en sammenføyning av den kulturelle og den politiske offentlige mening.

Fra juni 1994 var Arbeiderparti-folk fristilt til å arbeide for et nei. Det ga resultater at LO-kongressen hadde spørsmålet om medlemskap oppe til votering både i 1989, 1993 og i ekstraordinær kongress i 1994 – alle med nei-flertall. Ved siste votering i 1994 hadde LO-formann Yngve Hågensen og andre i ledelsen regnet seg frem til et ja ved å studere debatten. Av samme grunn befant Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland seg i salen. Men noen hadde telt feil. Kongressens flertall sa nei to måneder før folkeavstemningen. Var det her ja-siden tapte EF-striden? Gro Harlem Brundtland konstaterte at «Forskjellen på å ha LO i ryggen eller LO imot er som dag og natt. Det gav hele nei-bevegelsen en ekstra legitimasjon og moralsk ryggdekning når de kunne advare mot EU-medlemskap ved å vise til fagbevegelsens standpunkt.»107

Akkurat det skjedde i TV2-duellen 30. august 1994, der Brundtland og Jagland møtte nei-sidens Anne Enger Lahnstein og Johan J. Jacobsen. De var på hver sin klode, skriver Brundtland: «Dette møtet ble på mange måter typisk for hvordan hele EU-debatten forløp. En samtale som bygger på at man ikke er enig om noe av det som er faktiske forhold, kommer det lite ut av.»108 I skildringen av den avsluttende debatten, der spørsmålet om faglige rettigheter ville bli svekket i EU fikk temperaturen opp, påpeker Gro at politikere må klare å sondre mellom fakta og vurderinger: «Hevder man at EU-medlemskap vil bety svekkede faglige rettigheter, må man begrunne det saklig. Sier man at man frykter det kan gå slik, er saken en vurdering. Den forskjellen ble på mange områder borte i den EU-debatten vi var igjennom.»109 Utenfor debattstudio sto folk fra Sosialdemokrater mot EU med uttalelsen om faglige rettigheter fra LO-kongressen. Men da var programmet over. SME sendte også straks ut en pressemelding med tittelen «Statsministeren feilinformerer om LO-vedtaket!» LØGN var VGs overskrift dagen etter, men refererte Gro. På Arbeiderbladets forside sto det også «Løgn», men inne i avisen støttet LO Lahnsteins versjon.

Senterpartiet valgte som eneste nei-parti en vellykket strategi. Partiet gjorde et uproblematisk nei-vedtak på landsmøtet i 1991, samtidig som en person som evnet å fronte standpunktet og strategien, Anne Enger Lahnstein, ble partileder. Partiet forsto at EF ville bli den viktigste saken på landets politiske dagsorden og posisjonerte seg systematisk inn som det ledende nei-partiet. Midlene var bl.a. en utvetydig og monoman argumentasjon om motsetningen mellom norsk solidaritet og det indre marked. Det gjaldt å vinne en folkeavstemning og hindre grunnlovsendringer som kunne gjøre det lettere for Stortinget å vedta medlemskap.

SVs strategi var blandet og ikke udelt vellykket. Statsviter Anders Todal Jenssen peker på at det var underlig at ikke partiet satte etter den store gruppen EU-skeptikere som ellers stemte sosialdemokratisk.110 Det var Senterpartiet som tok for seg av disse. SV tok ikke konsekvensen av at i denne fasen, innrettet mot direkte demokrati, er seminaret over. Et parti har valget mellom å gli ut i periferien eller innta posisjon som minner om en folkebevegelse med én sak og ett svar. SVs «nyanserte nei», var ekstra påfallende ettersom dette var runde to: Hva strategien måtte være, burde være ganske opplagt med tanke på 1973-valget – jordskjelvet i kjølvannet av folkeavstemningen som beveget store velgergrupper og ga SV 16 stortingsrepresentanter. Det samme skjedde for øvrig i det danske Folketingsvalget samme år da 44 prosent av velgerne skiftet parti og Mogens Glistrup entret scenen. Meget store velgervandringer fant også sted foran 1993-valget hvor en tredel av velgerne skiftet parti, men altså ikke til SV.111 Dersom ja-siden hadde vunnet folkeavstemningen i 1994, ville SV og Erik Solheim hatt en tung bør å bære i norsk venstresides historie.

SV hadde gode muligheter til å styrke seg gjennom EU-striden, slik partiet gjorde i valget i 1973.112 Partiet sto klart til å fange opp og ri på en bred, rød og grønn nei-bølge. Den ellers mediekyndige Erik Solheim valgte lenge hva valgforsker Jo Saglie og andre kaller det nyanserte eller ansvarlige nei, som i en EU-offentlighet betydde et lunkent og bare sånn passe troverdig nei. Kompromisset partiet kom frem til var lite populært i og utenfor partiet. Partiet var også mot EØS-medlemskap, selv om Solheims nei ikke virket like overbevisende.113 Flere var inne på at EØS kunne være et nødvendig onde for å slippe medlemskap.

I selve medlemskapsdebatten skapte det forvirring at sentrale SV-ere som Raymond Johansen og Terje Kalheim gikk over til ja-siden og forsterket inntrykket av SV som splittet. Både Europabevegelsen og mediene lette med iver etter SV-ere som var for medlemskap. I valgkampen i 1993 ble det også sendt ut følere for å diskutere regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som andre betraktet som underlig timing, et drøyt år før folkeavstemningen. Hvordan skulle partiet vinne tvilere når partiet tvilte selv? Sommeren 1994 skrev ca. 40 lokale SV-politikere på et opprop som sa at partiledelsen var for svak og lunken i EU-kampen. Et forvarsel kom i valgkampen i 1993. «Vi ble skviset mellom AP og SP i EU-saken og av AP i regjeringsspørsmålet. SVs EU-motstand var ikke like bastant som Senterpartiets. Vi innrømmet også gjerne at det fantes argumenter for EU-medlemskap. Isolert sett var dette sjølsagt i tråd med nesten alle velgeres syn. Men på denne måten ble Sp mer troverdig for dem som ønsket klippefast EU-motstand. Samtidig som den forholdsvis åpne debatten i Ap gjorde dette partiet tiltrekkende både for tilhengere og søkende og mer usikre motstandere. Dermed lekket vi velgere i begge ender, desidert flest til Ap, men også en del til Sp.»114

SV rommet både folk som ønsket en klar nei-front, og som var ambivalente. Solheim skriver at han og andre i ledelsen «var mot EU-medlemskap, men andre spørsmål var viktigere for oss. Vi så også argumenter for. Vi ønsket ikke å bruke ethvert tenkelig nei-argument, også de vi visste ikke var sanne eller som ville spille på tvilsomme strømninger i folket. Strategien vi valgte var å si klart nei, men å forsøke å vri debatten over på temaer som ville styrke SVs og venstresidas verdier. Vi snakket om det vi ellers var opptatt av, miljø, velferd og arbeidsplasser og forsøkte å kople det sammen med EU. På den måten håpet vi å legge grunnen for varig styrking av rødgrønne verdier. Det skulle dessverre vise seg å være en illusjon.»115 SVs nyanser kom lenge i skyggen av Senterpartiets effektive tydelighet. Partiet tok ikke tilstrekkelig konsekvensen av at spørsmålet var av ja/neitypen og at sakens mange sider måtte reduseres til denne enke formelen. SV-ledelsen overskuet ikke situasjonen på tross av erfaringene fra 1972, for ikke å si da SF ble dannet med stor suksess i 1961; den voksende motstanden mot norsk medlemskap i EEC ga partidannelsen oppdrift.116 Erik Solheim maktet etter hvert å gire om, og i 1994 talte han mer entydig nei-tale.

En mager trøst for SV var at heller ikke Fremskrittspartiet visste å profitere på den store saken mellom stortingsvalgene i 1993 og 1997. SVs ledelse hadde lite annet å skylde på enn seg selv, inntil også Erik Solheim ble mer tydelig. Fremskrittspartiet var derimot dypt splittet, og det var ikke mulig for Hagen å holde striden innendørs. EU-kampen falt også sammen med striden med de unge liberalistene i partiet, som var sterkt EU-vennlige og som ikke ønsket folkeavstemning om EØS-avtalen. Det store EØS-spørsmålet i FrP var om partiet skulle stemme for eller mot avtalen hvis Stortinget ikke stemte for folkeavstemning. Fridtjof Frank Gundersen var den som talte sterkest for at partiet da skulle erklære at det ville stemme mot. Hans tips var at regjeringen Brundtland ville bøye av og gå inn for det Gundersen ønsket, nemlig folkeavstemning om EØS-avtalen. Det var både i tråd med partiets program, og – tror Carl I. Hagen – ville gjort det lettere å vinne en ny avstemning om medlemskap i EU. På den tiden var det målet for både Hagen og Gundersen. Etter en hard EØS-kamp ville nei-siden være ute av stand til å vinne enda en kamp om medlemskap. Men det var et høyt spill – hva om regjeringen Brundtland la EØS-avtalen og kanskje også EU-medlemskap på is? I 1991 gikk partiet – under innflytelse fra nyliberalistene – inn for at det subsidiært skulle stemme for EØS-avtalen. Og på landsmøtet året etter gikk partiet inn for EF-medlemskap. Men stortingsgruppen var delt om både EØS og EF. Hagen har ment at om Wara og Skjervengen hadde gått inn for Gundersens syn i EØS-saken, hadde Norge blitt medlem av EU.117

I januar 1993 gikk Hagen og landsmøtet et skritt bort fra det klare EF-standpunktet partiet hadde tatt: Nå var han var for medlemskap, men mot unionsplanene. Det ble partiets umulige politikk, og førte til skarpere konfrontasjoner med nyliberalistene. Hagens uklare resonnement kunne forstås som at partiet mente det samme som KrF: Ja til det indre marked (EØS), nei til politisk union. Partiet skulle aldri gått inn på EUveien, mener Hagen i ettertid. Han så enda en gang vindretningen nede på grasrota, men for sent. Partiet slo vrak på den bølgen som hjalp Anders Lange inn på Stortinget i 1973. Ved valget i 1993 ble partiet liggende på det dårlige resultatet fra 1991, og var halvert sammenlignet med valget i 1989.

Nei til EU og SME

På nei-siden førte bevegelsen Nei til EU an, men også den strategisk viktige Sosialdemokrater mot EU. Under partifrontene arbeidet bevegelsen Nei til EU bredt og systematisk, i alle tilgjengelige medier, og med noen prøvende skritt med et Internett som internt nettverk. Informatikkprofessoren Kristen Nygaard var leder for opplysningsutvalget om Norge og EF, senere Nei til EU, fra november 1988. Nygaard «koordinerte og sørget for at informasjon ble spredd over Internett. Det var hans fag, og det betydde mye for motstanden. Det var effektivt og det var nytt. Ja-sida kunne iallfall ikke beskylde oss for IT-vegring!»118

Nei til EU kom tidlig i gang og hadde hele tiden majoriteten av befolkningen på sin side. Nei til EU hadde i 1994 140 000 medlemmer og dekket landet så tett at medlemmene ikke bare var organisasjonens fremste ressurs, men også dens viktigste medium. (Europabevegelsen var oppe i 35 000 medlemmer.) Nei til EU markerte jevnlig sin styrke på Youngstorget og rundt om i landet. Nei-bevegelsen var opptatt av å få et forsprang før den siste sluttspurten hvor det såkalte svenskesuget trolig ville slå inn, og der store ja-ressurser kunne bli satt inn.119 Det var ingen grunn til å være trygg på seieren, og det er hevdet at Nei til EU mistet litt av momentet i sluttfasen.120 Dagbladet og VG presenterte flere frontfigurer fra ja-siden enn fra nei-siden, og ja-folk ble gjennomgående presentert på en mer positiv måte enn nei-folk.121 Ja-siden satte inn et voldsomt trykk de siste ukene med enorme reklameplakater i bysentrene.122 Nei-siden sto sterkt i lang tid foran avstemningen, men mye tyder på at de fleste tvilerne gikk til ja-siden tett før avstemningen, blant annet på grunn av Sveriges ja 13. november da 52,3 prosent av svenskene stemte ja. Mediedekningen bygde seg opp mot partilederdebatten fredag 25. november. Hvorvidt det er en sammenheng mellom ja-sidens oppsving, og den samme sidens tunge satsing på mediedekning og politisk reklame, må stå åpent. Sveriges ja var trolig det viktigste. Men også; den politiske debatten blant folk flest var mer intens enn under stortingsvalg fordi overtalelsesviljen trolig var større.123 Opinionslederne var flere og arbeidet hardere.

Styrkedemonstrasjonene var hyppige: Den 19. november 1994 samlet 25 000 seg på Youngstorget, og mange på en rekke steder rundt i landet. Også i denne runden kom en «motmelding»: «Norge og EU – Virkninger av medlemskap i Den europeiske union» trykt i 50 000 eksemplarer og med 260 siders nei-argumentasjon. Presentasjonsheftet «Ja til folkestyre. Valget er ditt» kom ut i 820 000 eksemplarer. Avisen Standpunkt kom ut i 42 utgaver i et samlet opplag på 11,7 millioner. Boken 90 påstander om EU kom tett før folkeavstemningen.124 I løpet av 1994 kom 162 publikasjoner i et samlet opplag på 9,2 millioner eksemplarer og ga organisasjonen synlighet, uavhengig av massemedienes journalistiske prioriteringer.

I 1992 sto nei-siden i Arbeiderpartiet sterkere i partiorganisasjonen enn i 1972. Men partilederen sto også sterkt, og nei-siden hadde ingen egen organisasjon. Foran stortingsvalget i 1993 ble EU-saken forsøkt dempet for ikke å hjelpe særlig Senterpartiet i den bølgen de nå vokste på. Men Senterpartiet gjorde et brakvalg. Fra våren 1993 ble de første skritt tatt mot «et nytt AIK» med Halvard Bakke, Trond Giske og Tove Strand Gerhardsen som sentrale skikkelser, støttet av Nei til EU og Bondelaget. I september 1993 ble et opprop kunngjort i Arbeiderbladet fra EUmotstandere i Arbeiderpartiet, som partiet selv sto bak for å legitimere at EU-motstand var kurant i partiet, og for ikke å miste stemmer i valget.125 Etter stortingsvalget ble Sosialdemokrater mot EU (SME) lansert med Halvard Bakke som leder. SME ble av partiet ikke ansett som en fraksjon og fremsto som mindre truende enn AIK i 1972. Populær var organisasjonen likevel ikke i partitoppen, det var tale om en formell medlemsorganisasjon med tydelig organisasjonsapparat. Den viktigste forskjellen fra AIK var at SME var en midlertidig kampanjeorganisasjon som i større grad meldte seg inn i kampen om Ap-velgerne. Den arbeidet utad mot den offentlige mening, og i mindre grad innad i partiet. Partifora var viktig i den grad de fungerte som plattform for å nå det store publikummet via massemediene. Med relativt kort tid frem til folkeavstemningen sammen dårlig økonomi var valget enkelt for SME: Det gjaldt å være nærværende i alle medier og alle debatter om EU, særlig de som omhandlet Arbeiderpartiets posisjon. Den store utfordringen var autoriteten til partileder og statsminister Gro Harlem Brundtland, som la vekt på det kommende forhandlingsresultatet. SME kjørte på forhold som lå utenfor forhandlingene, især den generelt liberalistiske ideologien til EU som preget den økonomiske tenkningen, og den politiske overbygningen som så ut til å ta føderale trekk.126

Brosjyrer og hefter ble produsert for å få frem at SME sto for den reelle sosialdemokratiske holdningen til EU fordi Arbeiderpartiets program ikke kunne la seg realisere innenfor EU. Høsten 1994 var 24 personer ansatt på heltid i SME, iberegnet 16 fylkessekretærer.127 I VG ble SME anklaget for å drive undergravingsvirksomhet.128 I en uoffisiell ressursgruppe ledet av Tove Strand Gerhardsen, som samordnet faglig kompetanse på ulike områder, var blant andre Per Edgar Kokkvold med, som var redaktør i Arbeiderbladet.129 Våren 1994 kom heftet Sosialdemokratisk alternativ, et viktig, helhetlig skrift som fungerte som politisk program for SME.

I juni 1994 fikk Brundtland som forventet flertall på Aps landsmøte for et ja til medlemskap i EU, med 197 mot 93 stemmer, et større neimindretall enn på landsmøtet i 1972. På LO-kongressen i september 1994, som da organiserte 800 000 medlemmer, ble det som nevnt nei-flertall. I striden ble forskningen mobilisert. LO-toppen bestilte og fikk sin Fafo-rapport med imøtegåelse av SMEs argumenter og sterk anbefaling om medlemskap. Fra SMEs og Nei til EUs side kom tilsvar i form av en motrapport. De fleste trodde på flertall for ledelsens forslag om å gå inn for medlemskap. Under kongressen signaliserte Terje Kalheim på tv at han ville skifte side dersom Sverige og Finland stemte ja.130 Men forslaget fra Jan Davidsen og nei-siden fikk et knapt flertall. Gleden og sjokket preget mye av innspurten. Noen dager senere – på den symbolsterke datoen 25. september – samlet nei-folket seg i store markeringer.

Ut fra SMEs strategi og formål ble mediene viktigere etter hvert som det var klart at striden var jevn. SME var på alle måter en organisasjon som måtte få frem et korrektiv til den dominerende sosialdemokratiske holdningen til EUs politikk. Med langt mindre ressurser enn Nei til EU måtte den forlite seg på oppmerksomhet i mediene med egne utspill og ved å respondere på partiledelsens uttalelser. Mediene var, trass i at de stort sett hadde liten sans for SMEs standpunkt, som alltid interessert i partiintern konflikt, dvs. Gro, Thorbjørn og Yngve mot Halvard, Trond og Tove. SME stilte på NRKs folkemøter foran folkeavstemningen og produserte interesse i pressen. Særlig Halvard Bakke ble tungt eksponert, mer enn mange partiledere.131 Det varslet indre konflikt i regjeringspartiet. Striden både var og var ikke en reprise fra 1972 da store deler av AIK aldri fant veien tilbake til moderpartiet. Da Sverige stemte for medlemskap i EU 13. november, satte ja-siden sin lit til «svenskesuget». Ja-siden gikk frem. Enorme summer ble brukt av ja-siden de siste ukene til reklame i pressen og i bybildet. Nei til EU brukte over 9 millioner kroner på politisk reklame og SME brukte 2,5 millioner. Det meste av dette gikk med de siste ukene. Særlig A-pressen var viktig. I alt 13 helsider med SME som kilde sto på trykk i Arbeiderbladet i november. Med store mobiliseringer rundt i landet frem til avstemningsdagen viste nei-siden styrke. Den 19. november samlet 25 000 EU-motstandere seg på Youngstorget (ifølge Nei til EU). Ni dager senere stemte omtrent 36 prosent av Ap-velgerne nei.

Ledende folk på nei-siden som Tove Strand Gerhardsen opplevde striden i 1994 som mer sivilisert enn i 1972.132 Det var flere nei-folk på Stortinget. Ungdomsopprørets og motkulturens senit var over. Partiene, ikke minst Arbeiderpartiet, la mindre press på sine velgere. Partilojaliteten var generelt svekket. Siden 1972 hadde sammenhengen mellom sosial bakgrunn og partipreferanse avtatt langsomt.133 At LO-kongressen denne gangen gikk imot medlemskap, spilte opplagt inn. Ikke bare pressen, men også LO, sto nå friere i forhold til partiet. En kunne ellers tenkt seg at medienes drift bort fra partiene kunne spilt inn den ene eller andre veien. Men i denne saken med bare to posisjoner, var lite i det journalistisk-politiske landskapet endret.

Nei-siden satset som i 1972 på egne medier og kommunikasjonsformer. Den offentlige mening var tilsynelatende lite endret fra 1972 til 1994 – ikke fordi Norge var det samme, men fordi EU-saken åpnet og omformet den nasjonale revnen fra forrige strid. Dette var en lite velkommen sosiologisk overraskelse for ja-siden, som etter de økonomiske vanskelighetene i slutten av 1970-årene, de jappe-glade 1980-årene og midt i den administrasjonspregede Gro-perioden, anså 1972-Norge som dunkel fortid. En «agiterende offentlighet» ga seg nok en gang til kjenne, skriver Ottar Grepstad.134 Agitasjonen hadde en spiss form som hadde vært fraværende siden Alta-saken. Det var også en tid da folket ble bedt om å gi sin tillit til politikere med moralsk autoritet, som statsminister Gro Harlem Brundtland og fiskeriminister Jan Henry T. Olsen.

Dagbladet hadde skiftet side siden sist. En undersøkelse har vist at dekningen i både VG og Dagbladet ga et positivt bilde av norsk medlemskap i november 1994.135 Nei-sidens argumenter ble ofte beskrevet med negativt ladede ord. Dekningen var elitepreget og forholdsvis lite saksorientert. I den siste fasen handlet mye om EU i Dagbladet og VG, men ofte med fokus på personene, enkelthendelser og mindre spørsmål innenfor den store striden. Forskjellene mellom de to avisene var i denne saken ikke store, men VGs fremstilling av nei-aktørene var langt mer negativ enn i Dagbladet, og ja-siden mer positiv. Fremstillingen var altså mer balansert i Dagbladet enn i VG.136 Grensen mellom nyhetsartikler og kommentarartikler gled over i hverandre, særlig i VG. Dagbladet hadde en anselig porsjon EU-kritiske lesere som ikke skulle støtes bort. For begge avisene var det også et poeng ikke å være for lik hverandre. Det er konstatert at NRKs Folkemøter og TV2s Holmgang led av en markert skjevhet til fordel for ja-siden når det gjaldt debattledernes behandling av deltakerne.137

Partioppgjør (1994)

Fra stortingsvalget i 1985 til det neste i 1989 gikk Fremskrittspartiet frem 10 prosentpoeng. Den klart største fremgangen kom foran lokalvalget i 1987 da partiet fikk over 12 prosent. Stortingsvalget i 1989 er omtalt som et protestvalg, for de to store partiene gikk tilbake, mens fløyene gikk kraftig frem. Fremskrittspartiet gikk fra 2 til 22 representanter på Stortinget, og SV gikk fra 6 til 17. Det politiske spekteret utvidet seg med velgerprotester på venstre og høyre side. Nettopp veksten kan ha vært med på å skape de problemene som kom, sammen med håndteringen av EU-spørsmålet og oppgjøret med nyliberalistene. Partiets stortingsgruppe ble fylt opp av uskolerte tillitsvalgte fra fylkene og et mindretall med dyktige, strategiske nyliberalister. Selv peker Hagen på at partiet besto av tre grupper på begynnelsen av 1990-årene: Liberalistene, populistene og de kristen-konservative: «Selv om jeg i alle sammenhenger benektet at partiet var splittet i tre fløyer, var det umulig å skjule dette for offentligheten og velgerne. Til det hadde den interne kranglingen vært for utbrettet i mediene.»138 Selv følte han seg lenge nær liberalistene, men det var dem han måtte ta et oppgjør med. Hvis de hadde vunnet frem, ville de etter Hagens mening redusert partiet til en sekt.

I oppgjøret med liberalistene tok Hagen den offentlige mening i bruk på en måte som andre partiledere neppe ville ta sjansen på. På oppfordring fra TV2 gikk Hagen med på å delta i et Holmgang-program i november 1993 om konfliktene i partiet. Her stilte Hagen og støttespillere opp mot andre i partiet. Det andre partier prøver å dekke over så godt de kan, ble her brettet ut i beste sendetid. Programmet viste et parti farlig nær oppløsning, men også en partileder som kjempet med stor trygghet. Temaet var Hagen som leder og partiets fremtid. Den tv-kyndige Hagen hadde på forhånd forsikret seg om at formatet på programmet var slik han ville ha det. Han satt alene på podiet og med motstanderne nede foran ham. Hagen var sjefen, og de andre opponenter. Journalist Olav Versto og forsker Bernt Aardal stilte som «kommentatorer». Hagen har nok rett i at «En slik debatt om interne forhold har verken før eller siden utspilt seg for åpen skjerm. Jeg brukte tv-sendingen bevisst i den politiske kampen om partiet og følte at min side vant debatten overfor velgerne.»139 Hagen hadde her lagt fra seg sin meglerrolle. Nå gikk han ved hjelp av TV2 til motangrep, med selvkritikken om at han hadde vært for kompromissvennlig og for EU-vennlig. Han var nå den klar-tenkende, sterke partileder som hadde funnet svaret og den opplagte konklusjonen.140 Fra høsten 1993 tok Hagen et oppgjør uten å forsøke å megle: «Tidligere hadde jeg vært trist og ubesluttsom. Jeg hadde vinglet frem og tilbake mellom de ulike fløyene, slik at de skulle bli fornøyde. Nå var det slutt. […] Freden var over og kampen om partiet var i gang.» På en pressekonferanse i januar 1994 redegjorde Hagen for et resolusjonsforslag med tittelen «Tilbake til fremtiden» som fylkeslagene skulle behandle. Med det sikret Hagen seg støtte fra fylkeslagene, til og med det mest liberalistiske i Oslo. Spenningen på landsmøtet knyttet seg mest til hvor stygt det endelige oppgjøret skulle bli.

De unge nyliberalistene var skolerte og flinke i mediene, og de var ganske mange. Om disse også hadde forblitt på Hagens linje, er det liten tvil om hvilken enda større kraft dette partiet kunne blitt. Forsøkene på å holde troppene samlet gjorde Hagens posisjon bare svakere. Til slutt tok han opp kampen fra fylkesstyre til fylkesstyre, og satte to streker under svaret på hvem som kontrollerte partiet under Bolkesjø-landsmøtet i april 1994. Under landsmøtet erklærte de fire liberalistene i stortingsgruppen i Dagsrevyen at de ville operere som uavhengig fraksjon. Hagen mobiliserte landsmøtesalen til å ta avstand fra gruppen.

Hagen og flertallets oppgjør hadde en høy pris. Mange dyktige folk trakk seg ut av partiet. Ungdomspartiet ble nesten radert ut og «firerbanden» på Stortinget fortsatte på egen kjøl. Aftenposten skrev 18. april 1994 at Fremskrittspartiet var inne i en oppløsningsprosess som «får sprengningen av Venstre til å fortone seg som et ryddig og velordnet bokoppgjør mellom gode venner». Det var en voldsom overdrivelse. I FrP var det én leder. FrP var svekket etter oppgjøret med en fraksjon, men fortsatte uten konkurranse fra noe nydannet parti og uten konkurranse fra en splittet presse. Straks EU-saken var lagt død, kunne Hagen gjenoppta sin balansekunst mellom parlamentarisk ansvarlighet og velgerinnrettede frierier. Og med et og annet nikk i retning John Alvheim og kristenkonservatismen. Hagen var mer enn noe annet opptatt av velgerne, og med borgerkrigen bak seg regnet han med at mange av dem ville vende tilbake. Slik gikk det.

Hedstrøm-saken (1995)

Det var valgkamp og innvandringen var tema. Sommeren 1995 skrev Dagbladet at Den norske forening og andre på ytre høyre side hadde hjulpet til med utredningen bak et representantforslag (dok 8-forslag) fra Fremskrittspartiet. At Øystein Hedstrøm hadde kontakter i dette miljøet var ingen hemmelighet. Hedstrøm hadde selv gjort klart i partiavisen Fremskritt at han hadde hatt møter med lederen for Den Norske Forening, Torfinn Hellandsvik. Dagbladet snakket med enkelte i kretsen rundt Den norske Forening og fikk brakt på det rene at dokumentet var utarbeidet sammen med Erik Gjems-Onstad, Jack Erik Kjuus og andre kjente innvandringskritikere. Dette var et sjeldent eksempel på at også sivilsamfunnets ytre høyre flanke av og til evnet å påvirke partienes politikk.

Det famøse dokumentet hadde vært på medienes dagsorden en tid, men Hagen var taus. NRK brukte noe av partilederutspørringen 23. august på Hedstrøms såkalte utredning. Carl I. Hagen reagerte sterkt: «Dette var Arbeiderpartiets Rikskringkasting på sitt verste. Jeg var sjokkert over at ellers oppegående journalister som Terje [Svabø] og Solveig [Ruud] senket seg til et nivå hvor de bare drev sosialistenes valgkamp mot oss på et vulgært nivå. At Solveig, som i hele sin journalistiskekarriere har vært og er på jakt etter å rapportere negativt om oss, var ikke overraskende. Men det forbauser meg at den tidligere nestformannen i Unge Høyre, Terje Svabø, bidro til mobbingen av oss. […] En våken sjef ville sparket begge to.»141 På spørsmål fra programlederne om hvordan Fremskrittspartiet definerer innvandrer, svarte Hagen kort med en populistisk sleng at «Det norske folk vet utmerket godt hva vi snakker om når vi snakker om innvandrere.»142 Programledernes «aggressive stil» var etter Hagens mening noe partiet tjente på. NRK ble partiets nyttige idioter, skriver Hagen: «Dag etter dag viet de oss stor oppmerksomhet i mediene. Jeg har aldri forstått at ikke de innser at deres negative fremstilling og opptatthet av FrP gir oss støtte i folket.»143 Hagen legger til: «Det skyldes vel bare at journalistene i Norge generelt er lite kunnskapsrike og egentlig noen undermålinger i mange sammenhenger.»

Dagbladet ville vite hvem som sto bak Den norske Forening og hvilke forbindelser foreningen hadde til blant annet Fremskrittspartiets representanter. Dagbladet var tipset om et møte i Godlia kino 3. september med representanter fra Den norske forening og Fremskrittspartiet. Avisen installerte sitt utstyr på forhånd, og tok bilder og gjorde opptak av innleggene inne i kinoen. Saken preget avisen 3. september 1995: «Vel vitende om at tilhørerne besto av landets mest kjente rasister og ytterliggående nasjonalister, kom FrPs stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm til Godlia kino i Oslo for å spre sitt budskap. Bastian Heide, tidligere sentralt medlem av Norsk Front, var blant de kampvillige rasistene som var lutter øre.» På møtet debatterte Hedstrøm Fremskrittspartiets innvandringspolitikk med folk fra Den Norske Forening og Fedrelandspartiet. I salen satt blant andre Jack Erik Kjuus og Bastian Heide. Hedstrøms versjon var at han trodde at han var invitert til et offentlig møte for å presentere Fremskrittspartiets innvandringspolitikk.

I Dagbladet ble saken til Hedstrøm-saken. Avisen hadde i lengre tid systematisert stoff om Hedstrøm, og planen var å porsjonere det ut. «Det er en velkjent journalistisk metode», skriver Dagblad-reporterne i sin SKUPrapport «å holde tilbake noe informasjon første dag i håp om å få satt ett reelt og bredt søkelys på det vi beskriver».144 Planen var å servere lagrede nyheter over tre dager. «I ettertid viste det seg, i tråd med vår tidligere analyse av en innholdsløs valgkamp, at saken tok av allerede første dag.» Dagbladet fulgte opp 4. september med å gjenta at utredningen Hedstrøm tidligere hadde presentert for partiet og som var benyttet i et Dok 8-forslag i Stortinget, var utarbeidet sammen med høyreekstremister og Den norske forening, stiftet i 1991. I oppslagene som rant ut fra Dagbladet i dagene som fulgte, kom det frem at Hedstrøm hadde deltatt på flere møter med de samme folkene høsten 1994 og at andre FrP-representanter hadde pleiet omgang med det samme miljøet. Reaksjonene mot Hedstrøm ble uvanlig sterke. Stormen raste mot ledelsen av FrP. Også innad i partiet var folk forbannet på Hedstrøms påfunn rett før valget.

Carl I. Hagen ble informert av generalsekretær Geir Mo. Skulle han legge seg flat eller å prøve å vri saken til partiets fordel? Frem i erindringen til Hagen kom Mustafa-saken åtte år tidligere. Rett før valget i 1987 hadde Hagen lest opp et islamistisk orientert brev fra en innvandrer på et valgmøte. VG avslørte over førstesiden 8. september at brevet var falskt og at Hagen ikke hadde gjort særlig grundige undersøkelser for å forvisse seg om at det var ekte. HAGENS FALSKE BREV-HETS var tittelen på oppslaget som skapte en negativ storm mot Hagen. Det kunne virke som Hagen på svindelaktig vis ville røre opp en destruktiv stemning mot alminnelige innvandrere. Men det bemerkelsesverdige var at partiet gjorde sitt til da beste valg (12 prosent) straks etter. Sympatien i store grupper syntes å gå imot medieoffentligheten og i retning Hagen. Hagen og partiet merket seg at i dette klare innvandringsvalget tjente partiet på oppmerksomheten, selv om den var negativ. Gjennom tabben hadde partiet fått bekreftet – med VGs hjelp – en viktig tanke. Partiet hadde etablert et «eierskap til et tema andre partier ikke ville ta i, men som folk var opptatt av. Kanskje takket være VG og brevet fra «Mustafa» ble det flere såkalte innvandringsvalg siden.

Også nå i 1995 kunne kanskje krisen snus til partiets fordel, men da måtte Hagen ta full regi. Hedstrøm ble sendt i dekning hjemme. Hagen forsvarte Hedstrøms rett til å delta på et lovlig møte og gikk til motangrep: Noen vil kneble partiets rett til å delta i den offentlige debatt! Strategien lyktes enda en gang. Sammen med andre heldige omstendigheter bidro Hedstrøm-saken positivt for partiet. FrP fikk 12 prosent i høstens valg, en fordobling fra valget to år før. Dette var gamle takter fra midten av 1980-årene.

Hedstrøm-saken plasserte Fremskrittspartiet i dårlig selskap og ga den bruneste innvandringsmotstanden politisk legitimitet. Debatten om partiets nasjonalisme satte inn. I Fremskritt skrev Hagen 9. september at Dagbladets «reportasjer, kommentarer og lederartikler viser at avisen opptrer som aktor, jury, dommer og bøddel i en rettssak hvor tiltalte ikke gis anledning til forsvar. Det er en rystende form for journalistikk som jeg trodde den nye ansvarlige redaktør [Harald Stanghelle] ville holde seg for god til.»145

Dagbladet hadde gjort partiet en tjeneste. Det gode valgresultatet viste at Hagen nok en gang ikke bare hadde ridd stormen av, men vunnet: «Krisen er over, kunne jeg triumferende meddele de andre partiene og hele nasjonen under partilederdebatten samme natt. Det var deilig, og jeg følte meg som en konge.»146 Dagbladet og Hagen kunne dertil notere at den eksplosive veksten i oppslutningen kom i den siste fasen av valgkampen: «Godt hjulpet av mediene har innvandringsmotstand gitt Hagen valgseieren.»147 Etter valget traff Hagen Dagbladets Arne O. Holm på Stortingsrestaurantens røykerom, klappet ham på skulderen og takket for hjelpen.

Rød-Larsen-saken (1996)

Ikke alle oppslag er avsløringer, og ikke alle avsløringer blir skandale. Etter oppslagene i Dagbladet i februar 1982 om Kåre Willochs mangeårige tilleggslønn fra Norges Industriforbund, la bølgene seg fort. Angrepene fra Arbeiderpartiet og arbeiderpressen ble av borgerlig side avvist som et forsøk på å slå politisk mynt uten tilstrekkelig hold. Dessuten dukket ekstralønningene i Arbeiderpartiet også opp, og partiet mistet straks interessen for saken. Mer tankevekkende er det at oppslag uten avsløring kan utløse skandale, som i Rød-Larsen-saken.

Norge og norsk politisk journalistikk hadde tatt et respektfullt farvel med Gro Harlem Brundtland som statsminister. En epoke var over. Mange var avventende til Jagland. I journalistkorpset mente mange at mediene hadde vært for servile overfor Brundtlands styre. Nå skulle det være slutt på hoffjournalistikken. Jagland kunne etter hvert minne om en løs kanon på dekk, og pressen så det ikke som sin oppgave å tjore den fast. Han hadde kvittet seg med Martin Kolberg på Statsministerens kontor, en mann som ellers fungerte stabiliserende. Det gikk én uke fra Brundtlands kunngjøring i Stortinget om avskjed, til historien om Terje Rød-Larsen og Fafo i Finnmark dukket opp i Dagbladet. Saken var offentliggjort i to bøker av Arne Eriksen og i Bergens Tidende, Fiskaren og Klassekampen tidligere. Med Rød-Larsen som «superminister», fikk alt dette ny aktualitet, mente Dagbladet.148

Sakens realiteter skrev seg fra høsten 1984 da LO, Norske Shell og Finnmark fylkeskommune gikk sammen i et utviklingsprosjekt for å skape vekst i den hardt prøvde fiskeindustrien i Finnmark. På det operative nivået samarbeidet Fafo, Shell og selskapet Bird Technology. En ny bedrift ble etablert i 1985, Fideco, som skulle produsere diverse fiskeprodukter av lodde og fiskeavfall fra fiskemottakene.149 Fafo med Terje Rød-Larsen i spissen organiserte samarbeidet, mens Bird Technology og Shell investerte i Fideco. Rød-Larsen ble også markedsdirektør i Fideco og fikk opsjon på aksjer i selskapet. Finnmark fylkeskommune ble av Fafo holdt på avstand fra prosjektet, noe som skapte samarbeidsproblemer. Tilgangen på råstoff ble vanskelig, og den tekniske produksjonen fungerte ikke. Shell ville ut av prosjektet i 1986, mens Finnmark fylkeskommune investerte i Fideco. I 1992 var det endelig slutt for Fideco etter at store offentlige midler var brukt opp. Da hadde Terje Rød-Larsen tatt opp et personlig lån på en million for å kjøpe aksjer i Fideco og i eierselskapet Bird Technology. Kort etter stupte verdien på aksjene, og i 1986 var de mer enn halvert. Han fikk problemer med banken. Han trengte penger fort og fikk Shell til å overtale Bird til å kjøpe hans Fideco-aksjer for 640 000 kroner rett før Fideco gikk konkurs – aksjer han selv hadde gitt, eller skulle gi, 40 000 for.150 Dagbladet og NRK Brennpunkt 26. november mer enn antydet at Rød-Larsen hadde tilbakedatert en opsjonsavtale av skattemessige grunner.

Rød-Larsen-saken strakk seg over de siste to ukene av november 1996 etter at Thorbjørn Jagland dannet sin første regjering i oktober. I de første to ukene av november skrev Dagbladet om det som skulle bli Rød-Larsen saken. I denne fasen handlet det om Fafos inkompetente eventyr i Finnmark.

Journalist Bjørn Tore Forberg i Fiskaren sendte saken til Dagbladet i håp om at Rød-Larsen ikke skulle unngå å kommentere den.151 Dagbladet gjentok påstandene i Fiskaren og fulgte opp med et intervju med RødLarsen. I motsetning til Fiskaren og Arne Eriksen, fikk Dagbladet Rød-Larsen i tale. Dette ga avisen stoff for flere dager fremover. Rød-Larsen brukte mye tid på å forsøke å klargjøre hva som skjedde, men lite var i samsvar med hva Arne Eriksen hadde fått på bordet i sin bok. Statsråden angret intet. Det siste var nesten oppsiktsvekkende. Etter over en uke med research fulgte Dagbladet opp med fire sider om «Fiasko og rot», og «Fafo-kameratenes fiskefiasko». Med vignetten «Dagbladet avslører» hadde avisen tatt eierskap til saken (noe den senere beklaget).

Den 13. november var hovedoppslaget i Dagbladet at Rød-Larsen hadde tjent mange penger på aksjesalget etter fiaskoen i Finnmark, mens fylket tapte stort. Saken siktet seg inn mot statsrådens personlige moral og mulige lovbrudd. Dagbladet benyttet fra 14. november vignetten «Rød-Larsen-saken», og satte alt inn mot den ene personen. Dermed kom Finnmark og den angivelig inkompetente prosjektstyringen i bakgrunnen. Det samme gjorde Fafos mange roller.

Dagbladet var ikke den eneste som så parallellene til Syse-saken seks år tidligere, og kanskje at denne saken var enklere å vinkle, og hadde større politisk effekt. I begge tilfeller (og som i Bortens lekkasjesak) ble svake regjeringer satt til veggs: I Syses tilfelle en sårbar koalisjon og i Rød-Larsen-saken en statsminister som ville gjøre noe nytt. Pressen gikk etter enkeltmedlemmer av regjeringen ut fra sin nokså nylig utviklede, men aldri sviktende fornemmelse for svakhet. I Rød-Larsen-saken lyktes dette over all forventning.

I likhet med Syse prøvde Rød-Larsen å komme pressen i møte, men tok for lett på det. Rådet var klart fra Erik Solheim: «Straks innkalle til pressekonferanse. Legge absolutt alle kort på bordet. Innrømme alt som eventuelt var galt, og helst litt til. Da får du en lei smell med en gang. Det kan virke nedverdigende. Men hvis intet er feid under teppet, gir du ikke pressen noe mer å lete etter. Sjølve drivstoffet i slike skandaler er pressens glede over å bringe fram stadig nye sider ved dem. Er det ikke noe mer å oppdage, brenner de raskt ut.»152 Den 15. november holdt Rød-Larsen pressekonferanse der han nokså improvisert forsvarte seg mot spørsmål fra pressen angående kjøp og salg av Fideco-aksjer. Han ga ingen viktige opplysninger, men forsøkte å snakke seg rundt pressens spørsmål. Opposisjonen hevdet seg lite tilfredse. I Dagbladet var inntrykket at han ikke sa mer enn han måtte, og noe annet enn han visste.

Pressens og opposisjonens underforståtte spørsmål – fordi det bekrefter sakens alvor og journalistikkens berettigelse – var hvor lenge Rød-Larsen kunne sitte. Å søke det skandaløse nær den politiske maktens sentrum får selvsagt den redaksjonelle pulsen til å stige. Prestisje, priser og høyere opplag følger med om det lykkes å spore opp det som får maktens moral til å briste. De mange enkeltoppslagene antok en strøm som låste det politiske handlingsrommet. Slikt kan ikke en regjering leve lenge med. Presset som bygde seg opp, kunne Rød-Larsen ikke omgå uten en særdeles selvransakende og inviterende innstilling. Det var Rød-Larsen ikke beredt til. I stedet gjorde han seg nokså utilgjengelig. Kanskje var det for sent allerede da han hevdet overfor Dagbladet at dette var en ikke-sak og at han ikke angret på noe. Rød-Larsen fikk dermed ikke benyttet det som var hans beste argument – at det kritikkverdige allerede var kjent og lå mange år tilbake i tid, og at han var blitt en eldre, mer ydmyk og ansvarsfull person siden. Bare slik kunne han unngått å bli skubbet til han falt.

Mens Syse-saken tok av fra første dag, tok det tid før Dagbladet fikk noe ut av Rød-Larsen-saken. Tregheten skyldtes at informasjonen både var kjent og grundig publisert, og derfor ikke å betrakte som nyheter ut fra konvensjonelle (og her utilstrekkelige) definisjoner. Det nye i saken var at Rød-Larsen var utnevnt til «super-statsråd»: Kjent informasjon forelå i nytt lys.

Rød-Larsens privatøkonomiske disposisjoner i Fideco-satsingen kom opp i et intervju med representant i Finnmark fylkesting, Reidar Johansen. Dagbladet kunne over flere dager sammenholde Rød-Larsens forklaringer med Eriksens beskrivelser og egen dokumentasjon om Fideco. Den 9. november «avslørte» Dagbladet at Rød-Larsen brøt regnskapsregler. Flere artikler fulgte, som dokumenterte at Rød-Larsen hadde vært markedsdirektør i 1986 og senere styreleder i Fafond som var hovedaksjonær i Fideco. Den 12. november var saken tema i NRK TV og TV2, der sakens egentlige opphavsmann, Arne Eriksen, ble intervjuet.

På dette stadiet mistet journalistikken interessen for Fafo og Hernes. Nå handlet det bare om en statsråds tvilsomme disposisjoner og hans forsøk på å skjule sannheten. Saken ble mer alvorlig fordi Rød-Larsen hadde glemt en rekke forhold knyttet til aksjehandelen. Leder av Stortingets kontrollkomité, Petter Thomassen (H), ba om en forklaring. Andre partiledere trakk paralleller til nettopp Syse-saken. Den 14. november kom det frem i Dagbladet at Rød-Larsens store fortjeneste på aksjesalget kan ha vært inntekt og ikke kapitalinntekt og derfor skulle vært skattlagt mer.

Under forsidetittelen «Kjemper for sitt politiske liv» ble Rød-Larsen intervjuet i Arbeiderbladet om den angivelige gjenkjøpsavtalen mellom ham og eierne av Bird Technology. Men avisen åpnet også spaltene for opposisjonen som stilte spørsmål til statsministeren: Hvor var Jaglands dømmekraft i utnevningen av Rød-Larsen når han visste om opsjonsavtalen? Arbeiderbladet brukte også plass på sidespor i saken, som satte Rød-Larsen i et dårlig lys. På de årene som var passert siden Syse-saken, var regjeringsorganet gått over i historien. Arbeiderbladet bekreftet uavhengighetslinjen som ble innledet med at Steinar Hansson ble sjefredaktør i 1985. Den 22. november slo avisen stort opp at en tidligere statsråd i Nordli-regjeringen ba Rød-Larsen gå av. Arbeiderbladet trengte ikke lenger skjele til partiets hensyn, men kunne operere journalistisk. Utfordringen var nå å komme de andre store avisene i forkjøpet eller i alle fall opp på siden. Intet organ sto last og brast med Jaglands regjering.

Den 16. november fortalte VG at NRK var tilbudt eksklusivt intervju med Rød-Larsen, men hadde takket nei for ikke å bli brukt i hans informasjonsstrategi. Tidligere var Dagbladet og deretter VG tilbudt eksklusivt et forsvarsskrift i femten punkter under betingelse av at det skulle trykkes uavkortet. Begge takket nei, og Rød-Larsen ga det da til VG uten betingelser. Da dette ble kjent, var statsrådens stjerne knapt synlig over horisonten. Slike forsøk på å komme ut med sin versjon slo dårlig an fordi de ble tolket som forsøk på splitt og hersk-strategi overfor mediene. For Erik Solheim fremsto Rød-Larsen som for lite ydmyk: «Han trodde han kunne ‘lure’ pressen gjennom å la seg intervjue på direkten av NRK, framfor å gi pressekonferanser. Dermed fikk han alle mot seg. Få i partiet gadd forsvare ham. Pressen været blod og gjorde alt som var mulig for å rive ham ned.»153

Fra 20. november steg sakens alvor: Aftenposten kunne dokumentere at Bird-selskapet følte seg presset til å kjøpe tilbake Rød-Larsens aksjer i Fideco, av frykt for problemer med Shell. Aksjene ble beskattet som kapitalinntekt. Skattedirektoratet opplyste at de vurderte å åpne den gamle skattesaken fra 1986, og Carl I. Hagen ønsket saken på bordet i Stortingets kontrollkomité. Den 24. november meddelte Dagbladet at mye tydet på at opsjonsavtalen ikke ble undertegnet i mars 1986 slik Rød-Larsen hevdet, men først i januar 1987. Arbeiderbladet refererte opposisjonens krav om å få alle kortene på bordet. Den 26. november refererte NRKs og TV2s nyhetssendinger påstander fra tidligere styremedlemmer i Bird, om at Rød-Larsen tilbakedaterte opsjonsavtalen.

I Brennpunkt-programmet Alle kortene på bordet bisto mannen som hadde startet det hele med sin bok, Arne Eriksen. Programmet stilte flere kritiske spørsmål knyttet til en mulig tilbakedatering av opsjonsavtalen og om han hadde dekket over både dette og andre forhold knyttet den og Fideco-aksjene.154 I konspiratorisk og overdramatisert stil ble saken presentert uten intervju med hovedpersonen eller andre som kunne balansere inntrykket. I tillegg til den ledende stilen, benyttet programmet også skjulte manipulatoriske teknikker. På det som ble fremstilt som et «hemmelig» møte mellom Rød-Larsen og revisor Roy Kristiansen i Skattedirektoratet og som Brennpunkt kunne «avsløre», var Brennpunkts Alf R. Jacobsen åpent til stede som journalist. Dette kunne Dagbladet meddele 29. november.

Programmet og Brennpunkt-redaksjonen tapte troverdighet, og kunne gitt poeng til Rød-Larsen. Men Rød-Larsen kunne ikke reddes. Rød-Larsen hadde avvist sakens realiteter så lenge at tiden for uhildet granskning var forbi. Inntrykket etter programmet var at mannens moralske karakter, i fortid og nåtid, ikke holdt for et politisk toppverv. Det var også konklusjonen til statsminister Jagland. Morgenavisene satte to streker under denne vurderingen dagen etter. Neste skritt var politietterforskning. Rød-Larsen kunngjorde sin avgang på en pressekonferanse senere på dagen.

Ti år tidligere hadde helseminister og professor i sosiologi Gudmund Hernes formulert medienes strategier i termer av mediedramaturgi og medievri og kunne se tesene realisert med hans nå farlig nære Fafokamerat i hovedrollen. I en hovedoppgave om saken er Rød Larsen-saken presentert som en politisk tragedie i tre akter.155 I saker som involverte Borten, Syse og Rød-Larsen var det vel så mye tale om uforutsigbar eskalering der det ene tar det andre. I ettertid er det rett nok ikke vanskelig å betrakte dekningen som et drama mellom protagonist og antagonister i en tre- eller fireakter, der de melodramatiske virkemidlene flommer, men det finnes flere mulige begynnelser og avslutninger. Hvilke veier endringene går, er ikke forutbestemt, og Syse-saken var eksempel på at det som kan se ut som en revejakt med én utgang, kan ta en vending. Det fantes ingen instruktør i disse skandalene, selv om Dagbladet og VG syntes å veksle i denne rollen. Bare i ettertid kan dramaet fortelles. Det som dramaturgiske metaforer ikke får med seg, er på den ene side den kortsiktige uforutsigbarheten, improvisasjonen – men også at disse sakene var elementer i en langsiktig rasjonalisering som blant annet tar form av journalistikkens utdifferensiering.

Skandalens «jernlov», har til felles med Marx’ lov om profittraten at den faller om den ikke stiger. Om ikke skandalen får næring underveis, og om den potensielt skandaliserte håndterer saken riktig, (med innrømmelser, menneskeliggjøring, m.m.) dør den ut og den nesten skandaliserte blir en helt. I Rød-Larsen saken var Dagbladet avhengig av at refereringen fra Arne Eriksens bøker ville utløse ny informasjon fra andre kilder, noe den gjorde.

Terje Rød-Larsen skrev mange år tidligere, i 1973: «Bak DNA-ledelsens retoriske slør, vevet av vakre slagord som tilegner seg et stadig voksende maktpotensial: ‘samfunnsmessig styring’, ‘samarbeidsvilje’, ‘planlegging’ og ‘regulering’, framstår partiets holdning til bankspørsmålet i dag som et monument over en feilslått politikk. En politikk som konkret viser den teknisk-administrative referanserammen, ideologisk og institusjonelt, som demokratisk staffasje for et stadig mektigere og mer skånselløst bankvesen.» Rød-Larsen avslutter: «På kort sikt blir det likevel en viktig oppgave å få radert ut en del av de utvekstene som knytter seg til det private bankvesenet, gjennom å ta opp igjen og støtte den kamp for sosialisering (nasjonalisering) som opposisjonen innenfor DNA og resten av arbeiderbevegelsen har ført i etterkrigstiden.»”156

Nå hadde Rød-Larsen selv akseptert å forfatte DNAs retoriske slør vevet av vakre, men litt svulstige, slagord. Før han måtte ta fallet. Rød-Larsen-saken utviklet seg etter skandalens dreiebok: Nye alvorlige forhold ble rullet opp. På sidelinjen sto Stortinget og opposisjonen som nokså passivt, men ikke uten en viss politisk nytelse, kunne minne om Sysesaken og repetere jevnlig at tillit er avgjørende i politikken. I noe mindre grad enn i Syse-saken, men dog merkbart, forsøkte opposisjonen å slå politisk mynt på det ikke-politiske.

Parallelt med Rød-Larsen-saken fant det sted en viss debatt om pressens dekning av saken, ofte med henvisninger til Watergate og Syse-saken. Aftenposten intervjuet medieforskerne Hans Fredrik Dahl og Svennik Høyer som begge understrekte den mer nærgående, personifiserende journalistikken: «De ønsker vel øyensynlig å påvise karakterbrist hos statsministeren. Der har vi lært noe av svenskene og amerikanerne som vi skal være forsiktig med å lære for mye av», sa Høyer.157 Enkelte innen pressen, som redaktør Olav Terje Bergo i Bergensavisen og Ole Torp i NRK, mente ordene ble for sterke. Det var også en viss debatt om pressens utstrakte bruk av anonyme kilder.158 For Dagbladet var Eriksens bøker selve grunnlaget, men de ble først ikke oppgitt som kilde. Politiske og andre kilder var ikke oppgitt. Mye av det som ble virvlet opp og fremstilte Rød-Larsen i et uheldig lys, var udokumentert. I mars 1998 gjenoppsto for øvrig debatten om Dagbladets dekning etter at historiker Edgeir Benum kritiserte pressens behandling i en uvanlig genre for slikt, nemlig i Aschehougs Norgeshistorie. Ifølge Benum var Rød-Larsen-saken et eksempel på medienes forfølgelse av enkeltmennesker.159

I motsetning til i Syse-saken satt den borgerlige opposisjonen nokså rolig og overlot til statsministeren å bale med problemene. Den ble ingen sak for Stortinget – det var pressen og NRK TV som sørget for at saken rullet inntil Rød-Larsen trakk seg. Som statsminister kom Thorbjørn Jagland under dobbelt ild fra mediene og en indre opposisjon. Sentrumspartiene ga ingenting gratis i budsjettforhandlingene. Jagland måtte få budsjettet i havn, samtidig som han måtte håndtere flokene omkring regjeringen. Jaglands kommunikasjonsproblemer gikk alle veier. I Rød-Larsen-saken hadde han fått kjenne pressens makt. Snart kjente han en vondere front – den interne opposisjonen som lenge opererte med talende taushet og som anonyme kilder.

Offentlighet som kontroll

I 1990-årene fant offentlig kontroll sted i nye arenaer: Den nye kontroll- og konstitusjonskomiteen fra 1993, EØS-utvalget fra 1994, åpne høringer, skriftlige spørsmål og spontanspørretime fra 1996. Eksterne kontrollorganer som EOS-utvalget og parlamentariske granskningskommisjoner (først og fremst Lund-kommisjonen fra 1994) ble tatt mer i bruk. Riksrevisjonen og sivilombudsmannen fikk utvidede roller. Opposisjonen i Stortinget kan forlange åpne høringer og legge frem saker til åpen drøftelse.

Kritikk eller mistillitsforslag fører sjelden til noe annet enn at statsråder må svare for seg, men også det er en belastning. Statsrådene Bakken og Brustad unngikk mistillitsforslag, men gikk likevel av kort etter. Da er det ikke Stortinget, men den offentlige mening som er trukket inn som indirekte (de)legitimeringsinstans. Kritikk og mistillit er belastende og fungerer som en klar negativ sanksjon. I neste omgang kan negativ omtale får konsekvenser for gjenvalg og videre levetid i regjeringskollegiet. I andre tilfelle kan medieoppslag få en nøktern avslutning i Stortinget. En stortingsveteran som Per-Kristian Foss skriver at «… det har betydning at viktige saker som har vært i pressens søkelys, får en politisk oppfølging og eventuelt kritikk. En slik seriøs behandling i Stortinget av kritikk mot regjeringen bidrar etter mitt syn til normsetting i politikken.»160 Politikken måtte i voksende grad være sensitiv overfor offentligheten. Men også kontroll er et stridstema mellom posisjon og opposisjon, slik tilfellet var med Lund-kommisjonens rapport.

Veien fra offentlig utredning til vedtak er lang, med et stort overskudd av informasjon til mange involverte. Alternativene kan først hope seg opp og muligheten for kompromiss eller konsensus reduseres, som i den såkalte storflyplass-saken. Vitenskapelig «tåkelegging» måtte innhentes for å redusere alternativene for hvor hovedflyplass for Østlandet skulle legges. For politikken er det legitime resultatet, i betydning det akseptable eller tolerable resultatet, det avgjørende, og politikken vil derfor yte motstand mot krefter som søker å øke konfliktnivået. Risikoen for dette er til stede der konflikten innen et parti eller en koalisjon er latent. Politikkens sårbarhet ligger i indre mekanismer som vanligvis kan fungere funksjonelt, men som fungerer dysfunksjonelt der spenning ligger under, der et parti eller gruppering kan svekkes ved at grupper settes opp mot hverandre. Slik delegitimering har politikken ingen vaksine mot.

I den politiske hverdagen sto Stortinget i fare for å marginalisere seg selv som offentlig arena. Daværende stortingsrepresentant og tidligere avismann Georg Apenes konstaterte i 1984 at stortingsdebattene ikke ble referert lenger fordi de var for lange og kjedelige.161 Ferdigskrevne manuskripter gjorde debattene til en serie erklæringer. Løven gjespet. Dette gjorde Stortinget noe med. Spontanspørretimen fra 1996 ga representantene anledning til å stille ikke innleverte spørsmål til regjeringens medlemmer. Konfliktsaker kunne markeres, den muntlige virtuositet kunne fremvises der den fantes. I 1999 ble «Politisk redegjørelse av statsministeren med etterfølgende debatt» innført som et forsøk på å gjenreise Stortinget som forum for prinsipielle og overgripende diskusjoner.162 Åpne komitéhøringer kan refereres fritt og direkte i mediene.163 Det settes ned granskningskommisjoner og komiteer rettet mot bestemte hendelser, slik som 22. juli-komiteen i 2011. Markeringsmulighetene bedrer kontroll i form av innsyn, og som sidevirkning styrker de Stortinget som offentlig debattarena.

Aftenposten meldte 13. oktober 1994 at åpnede arkiver i det tidligere Øst-Tyskland viste at den unge Berge Furre var representert i Øst-Tysklands STASI-registre. VG meldte senere at Lund-kommisjonen hadde gjort arkivsøk i Berlin som omtalte Furre. Overvåkningstjenesten hadde sett nærmere på Furres østkontakter i 1950-årene.164 POT gransket en av sine granskere: Berge Furre i Lund-kommisjonen. Furre hadde da vært en av Norges ledende politikere og intellektuelle i over 40 år. I mai 1996 meldte Dagbladet at mappen til Berge Furre hos POT fremdeles ble tilført dokumenter. Det kunne se ut som om POT var ute etter å ramme Lund-kommisjonen via kommisjonsmedlemmet Berge Furre. Ketil Lund hadde selv lest mappen til Furre og oppdaget at den fikk flere dokumenter mens Furre arbeidet for kommisjonen. I mai 1996 skrev Dagbladet om dette, og Stortingets nye EOS-utvalg ble koblet inn.

Tidlig i desember 1996 leverte lederen for EOS-markedet Per N. Hagen en rapport til Stortinget om dette kalt «Overvåkningstjenestens innhenting av opplysninger fra tidligere DDR». Rapporten avslørte at Overvåkningssentralen hadde henvendt seg til tyske myndigheter for å få tilgang til opplysninger om Furre i de gamle DDR-arkivene. Og Overvåkningspolitiet hadde også fått informasjon fra Berlin om hva Lund-kommisjonen hadde fått tilgang til fra de gamle arkivene. Politikere, særlig i SV, var forferdet. Furres partifelle Erik Solheim skriver at «Få var i tvil om at hensikten var å finne belastende materiale om Berge Furre, materiale som så kunne lekkes til pressen og dermed skandalisere eller ufarliggjøre Lund-kommisjonen.»165

Først oppsto en diskusjon om rapporten kunne gjøres offentlig. Overvåkningspolitiet og statsadvokaten var imot, men justisminister Anne Holt og statsminister Thorbjørn Jagland besluttet likevel at den kunne nedgraderes. På pressekonferansen til statsadvokat Lasse Qvigstad og overvåkningssjef Hans Olav Østgaard fredag 13. desember 1997, kunne de ikke avklare hva mistanken mot Berge Furre gikk ut på.166 Avisoppslagene i Aftenposten og VG i 1995 syntes å være hele grunnlaget. Likevel mente de at det ikke var vurdert feil i saken. Dette pekte videre på den som var justisminister året før. Grete Faremo hevdet at hun ikke var seg forelagt opplysninger om at POT gransket hva Lund-kommisjonen søkte og fant i STASI-arkivene, og at de gjorde henvendelser spesifikt om Berge Furre. Dette gikk stikk i strid med hva ekspedisjonssjef Berit Fosheim opplyste. I et møte med Jagland 16. desember fikk Faremo vite at hun ikke hadde tillit hos statsministeren, og ba om avskjed. Kanskje var dette nødvendig for å berge skuta enda en tid.

Ut på våren 1997 kom statsadvokaten til at det å be om å få tilgang til Lund-kommisjonens funn i STASI-arkivene var å regne som reell etterforskning av Berge Furre. Overvåkningen hadde bedt om informasjon om Berge Furre og presentert ham som medlem av Lund-kommisjonen.167 Men statsadvokaten mente at det dog ikke var tale om en prosess for å undergrave Lund-kommisjonens arbeid. Jaglands begrunnelse for å sparke Faremo var dermed svekket, og det ble stilt nye spørsmål om Jaglands ledelse av regjeringen. Lite tydet på at de borgerlige partiene hadde stemt samlet for et mistillitsforslag om han hadde stått bak sin statsråd.

I kjølvannet av pressens oppslag om «Furre-saken», ble det i februar 1997 arrangert en åpen, tv-overført høring i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som avdekket intern uenighet og svak styring. Kombinasjon av åpenhet og konflikt på et så betent område ga mediene rikelig stoff. Medieinteressen ga trolig komiteen styrke til å sette trykket ikke bare på statsråden, men også på representanter for embetsverket. Der kom ekspedisjonssjef Berit Fosheim og departementsråd Rakel Surlien med ulike versjoner av hva departementet kjente til om Furre-saken. Fosheim sa hun hadde orientert Faremo om Furre-saken, mens Rakel Surlien ikke kunne bekrefte dette. Foruten Faremo, måtte overvåkningssjef Østgaard og ekspedisjonssjef Fosheim forlate sine stillinger. Også Surlien sluttet. Riksadvokaten konstaterte senere at det overvåkningspolitiet foretok seg i Stasi-arkivene var etterforskning og dermed underlagt påtalemyndigheten, ikke Justisdepartementet. Men overvåkningstjenesten forsøkte også å finne ut av hva Lund-kommisjonen hadde foretatt av undersøkelser om Furres kontakter med det gamle regimet. Var det også regulær etterforskning? Uavhengig av de juridiske spissfindighetene, kunne andre se at overvåkningens manøvrer var av en slik karakter som nettopp en justisminister må stanse.

Stortinget tok grep. Reformene var samlet sett en stille revolusjon, skriver Fredrik Sejersted, fordi «det var få som innså eller påpekte den samlede synergieffekten av de enkelte endringene for Stortingets kontrollfunksjon, og for forholdet mellom Storting og regjering, konstitusjonelt og politisk».168 Offentlighetens betydning kommer inn både før og etter innføringen av slike reformer. Dels ledet skandalesaker til erkjennelsen om at Stortingets kontroll måtte styrkes, dels kunne den politiske journalistikken nære seg av kritikken og de konfliktene som ble avdekket. Mens den politiske hensikten med reformene var å bedre regjeringens og forvaltningens styringsevne, var bivirkningen økt personkritikk og statsrådjakt. Flere utnevnelser av Arbeiderparti-politikere til sentrale stillinger møtte kritikk i opposisjonen og ble forsterket i pressen.169 Tiltak som skulle bidra til Stortingets kontrollfunksjon, ledet til journalistikkens voksende selvtillit og kritikken i den offentlige mening. Selv om opposisjonen sjelden eller aldri kom sammen i en samlet reaksjon, var kritikken i seg selv en reaksjonsmåte, både fordi det er ubehagelig å måtte stå til rette for Stortinget, og fordi den tilspisses i mediene, og ikke sjelden leder til nye avsløringer. Den uhellige alliansen mellom opposisjonen i Stortinget og journalistikken ga mang en statsråd søvnløse netter i 1990-årene.

36,9 (1997)

Var det Dagbladet som sørget for at Jagland-regjeringen ga seg etter stortingsvalget i 1997? Det har sementert seg en sannhet om at Thorbjørn Jaglands 36,9 var hans generaltabbe. Det var liksom likt Jagland. Mye av den sviende kritikken i denne saken forutsetter at Jagland foretok et kalkulert, men ulykkelig valg. Imidlertid kan det hele ha vært utslag av uttalelser som dannet en uheldig kjedereaksjon under vedvarende press fra tabloidene. Problemet kan ha vært mangel på utholdenhet overfor mediene. Altså; mangel på mediestrategi. Tabbe, men en annen tabbe.

I statsminister Jaglands 1. mai-tale 1997 på Youngstorget antydet han at det kunne bli vanskelig å fortsette i regjering dersom de borgerlige partiene gikk frem. Dette skal ha vært et standpunkt som var drøftet i partiledelsen på våren. Noe måtte gjøres i forholdet til de borgerlige partiene. En mer samarbeidsorientert linje som tok den parlamentariske situasjonen til etterretning var ikke Jaglands stil. Partiledelsen valgte å sette hardt mot hardt – hvis Arbeiderpartiet skulle fortsette å ta regjeringsansvar, måtte det ha støtte. Talen ble tolket som et signal foran valgkampen om at Arbeiderpartiet trengte støtte fra velgerne av hensyn til norsk økonomi.

Foran forrige stortingsvalg i 1993 hadde Jagland sagt i en tv-debatt at Brundtland-regjeringen kunne komme til å gå av dersom ikke Arbeiderpartiet fikk nok stemmer ved valget. Poenget kom overraskende, og ble tolket som et dyktig trekk som fikk tvilere til å slutte opp om Gro Harlem Brundtland. Kanskje var det noe lignende Jagland forsøkte nå i 1997. En viktig forskjell var at han nå ikke snakket for en populær Gro Harlem Brundtland, men på egne vegne, som en frustrert og svekket statsminister. Nå var dessuten mediene kommet over sitt Gro-kompleks.

Straks Jagland steg ned fra talerstolen på Youngstorget 1. mai 1997, ville pressen ha klarhet. Jagland presiserte: En regjering må ha styringsmulighet. Den ville bli utilbørlig svekket av flere borgerlige mandater på Stortinget. Dessuten mente Jagland at de borgerlige partiene kjørte et uansvarlig stormløp mot regjeringen. Både sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet angrep regjeringen. Etter at statsrådene Rød-Larsen og Holt hadde gått av, hadde opposisjonen økt sitt press på regjeringen. Forholdet til mellompartiene ble ikke bedre av at Arbeiderpartiet bedrev det de mente var aktiv tilpasningspolitikk til EU. Mistilliten fra 1994 satt i. Det norske hus virket trangbodd. Kommentarene til regjeringsprogrammet som ble lagt frem i mars 1997, var kritisk fra både opposisjon og medier. I pressen ble Jaglands metaforer gjenstand for ironi. Tilliten til regjeringen forvitret langsomt. Sentrumspartiene samkjørte seg og sto frem som et lite, men samlende alternativ. Jagland tok igjen med samme mynt i håp om å splitte de borgerlige partiene. Han benyttet et skarpt språk mot sentrumsalternativet, særlig mot forslaget om kontantstøtte. Den sommeren, før valgkampen tok til for alvor, ble Jagland igjen og igjen bedt om å presisere hva han mente med styringsmulighet. LOleder Yngve Hågensen mente rundt 35 prosent var et minstemål. På sentralstyremøtet i august og senere møter skal forrige valgresultat ha blitt nevnt, altså 36,9 prosent, uten at det ble gjort noe vedtak. Det skal ha vært enighet om at partiet ikke kunne gå særlig tilbake fra forrige valg for å fortsette i regjering. Konkrete tall ville alle unngå, siden det kunne skape forvirring om resultatet lå en tidel eller to unna. Tallet 36, 9 var ikke forankret i sentralstyret eller partiledelsen, hevder sentralstyremedlem og statsråd Sylvia Brustad.170 Men på en pressekonferanse 4. august etter et sentralstyremøte hvor dette ble diskutert, ble Jagland fortsatt utfordret av Dagbladet: Hvor går grensen?

Uansett hva Jagland da sa eller ikke sa til Dagbladet: Den 5. august slo Dagbladet opp at «36,9 prosent er sperregrensen. Se på tallet og husk det valgnatta. 36,9 er valgkampens magiske tall. På sin første arbeidsdag etter ferien ga statsministeren en klar beskjed til velgerne om at økt oppslutning om opposisjonen er et nei til videre AP-regjering. Statsministerens uttalelse kan ikke tolkes på noen annen måte enn at regjeringen Jagland pakker sammen hvis AP får lavere oppslutning enn ved siste stortingsvalg. – Hvis valg skal ha en mening må stemmegiving få en konsekvens, sier Jagland.»171 Dermed hadde Dagbladet erobret spenningen i valgkampen, og det uten et ord om reell politikk.

Oppslaget utløste debatt på partikontoret dagen etter. Men sagt var sagt, i alle fall ifølge Dagbladet. Det var ingen vits i å dementere. Kjell Magne Bondevik skriver at: «Den dag i dag er jeg usikker på hvor bevisst Jaglands utspill var. Han hadde gradvis forsterket sine uttalelser om at Ap måtte få et valgresultat på linje med det for fire år siden dersom partiet skulle fortsette i regjering. Journalister presset på for at han skulle ta tallet 36,9 i sin munn …».172 Solheim skriver at betingelsen for fortsatt regjeringsmakt ikke var gjennomtenkt: «Det var først gradvis, gjennom en stadig mer pågående presse, at Thorbjørn ble tvunget til å si at AP ville gå av dersom ikke AP fikk samme tilslutning som i 1993, dvs. 36,9 prosent.»173

Av andre på Stortinget ble dette tolket som en overveid uttalelse av statsministeren, og bedømt som det: Karita Bekkemellem skriver at «Kravet var fullstendig meningsløst.»174 «Enda verre var det at det torpederte en styrke ved Ap, nemlig viljen til å ta lederskap og ansvar. […] Det var denne tryggheten Thorbjørn fratok velgerne – og eget parti». Carl I. Hagen har ingen medynk med folk som ikke kan håndtere mediene: «Men kravet hans om 36, 9 prosent red ham som en mare de siste ukene av valgkampen, og i moderne norsk politisk historie skal man lete lenge etter en større politisk brøler enn Jaglands erklæring.»175

Pressen gjorde 36,9 til et magisk tall og utfordret stadig Jagland til å spikre det enda hardere. I pressen omtales dette som Jaglands måte å true og skremme velgerne. I VG og Dagsavisen den 21. august sa Jagland at regjeringen ville gå dersom oppslutningen ble lavere enn 36,9 prosent. Der gikk grensen for partiets handlekraft. Hensikten var å mobilisere velgerne i valget. Meningsmålingene pekte oppover og det så ut som om Arbeiderpartiet ville klare grensen. Men etter en svak opptreden i partilederdebatten fikk Jagland og partiet enda flere ørefiker på kommentarplass, før borgerne gikk til stemmelokalene. Jagland havnet i mer munnhuggeri med partilederne i sentrum. NRKs Magnus Takvam mener at «Den avsluttende partileder-debatten på NRK TV gjorde utslaget slik at de siste desimalene glapp for Arbeiderpartiet».176

Fra den famøse 1. mai-talen til valgdagen brukte de fire store riksavisene rikelig med plass på statsminister Thorbjørn Jagland, både på reportasje-, leder- og kommentarplass. Det var valgkamp, pressens løpetid. Dagsavisen hadde flest reportasjer og Dagbladet flest kommentarer. En undersøkelse av Merete Moen viser at et klart flertall av oppslagene samlet sett handlet om Jagland som politiker, fremfor partiet eller saker. Bare Dagsavisen hadde omtrent like mange oppslag om politiske saker knyttet til Arbeiderpartiet som Jagland-oppslag.177 Også Aftenposten hadde flere saksrettede oppslag enn middagsavisene på reportasjeplass. Det går altså et skille mellom abonnementsaviser og løssalgsaviser. Det er kommentarene som gjør en forskjell, hele 35 kommentarer omhandlet Jagland som politisk leder fra 1. mai til 15. september i de fire avisene, langt flere enn kommentarer om politisk strategi eller politiske saker. De langt fleste ledere og kommentarer hadde en negativ vinkling.178 I særlig løssalgsavisene fløt reportasje- og kommentargenrene noe over i hverandre. Reportasjene hadde utsagn av typen som ellers er vanlig på kommentarplass.

De personorienterte oppslagene økte frem mot valget. Kan hende dannet det seg inntrykk av at Jagland bare delvis mestret situasjonen, at han kjempet i motvind, slik at positive hendelser som valgkampduellen mot Carl I. Hagen 15. august ble fremstilt som overraskende unntak fra regelen. I pressens formidling nådde ikke Jagland frem med hva han mente, han manglet autoritet og skapte ingen entusiasme. Han virket trøtt og hadde et opplagt kommunikasjonsproblem. Jagland ble målt og veid. Tv krever nærvær og tillit, men han oppnådde sjelden god karakter. Han var en politikkens Don Quijote, en litt fjern og bedrøvelig figur. Dagsavisen ga en skandaleforfulgt statsminister støtte i utspill mot Fremskrittspartiet og i at Arbeiderpartiet ikke kan klamre seg til makten uansett støtte. Men også i Dagsavisen 21. august var tallfestingen en «noe merkelig konstruksjon». Det kan være den historiske nærheten til arbeiderbevegelsen, men i enda større grad profilen til abonnentmassen som bidro til en mer positiv Jagland-dekning enn i de andre avisene. I alle avisene ble det benyttet anonyme kilder, i Dagsavisen også til positive vinklinger.179 Dét forteller adskillig om sakens alvor for Jagland.

Jagland gjorde klart at regjeringen trakk seg allerede valgnatten, før de andre partilederne hadde uttalt seg om regjeringssituasjonen, og til tross for at sentrumspartiene gikk mer tilbake enn Arbeiderpartiet. Det var særlig etter Jaglands (eller Dagbladets) ultimatum til velgerne at partiet tapte oppslutning. «Vi sto foran den merkeligste regjeringsavgangen i min tid som journalist», skriver NRK-veteranen Geir Helljesen.180 Arbeiderpartiet hadde aldri tidligere takket nei til regjeringsmakt. Dette var opplagt Jaglands personlige beslutning. Dagbladet skrev dagen etter valget at Jagland snublet i innspurten. Ja, han snublet i Dagbladet og meningsmålinger som antydet at Arbeiderpartiet kunne få flere stemmer enn ved forrige valg. Carl I. Hagen skriver at valget ga «Ap et langt bedre grunnlag med flere muligheter for flertall i Stortinget enn før, og det var åpenbart for de aller fleste hvilken stor feil som var begått».181 Feilen var Jaglands, men det var Dagbladet som hadde fått ham til å begå den.

Jagland hadde ikke med seg lærdommen Thorvald Stoltenberg fikk av Trygve Bratteli da han ble statssekretær i Utenriksdepartementet: «Svar aldri på hypotetiske spørsmål.»182 Mens harseleringen over 36,9 fortsatte enda en stund i mediene, tok sentrumsregjeringen Bondevik over. Det var en stund siden Korvald-regjeringen. BT-journalistene Olav Garvik og Olav Kobbeltveit skriver at «Aftenpostens Lars Hellbergs politiske verdsbilete, møysommeleg mura opp av Egil Sundar gjennom ein liten generasjon, var i ferd med å ramle saman.»183 Norge gikk fra en svak regjering Jagland til en enda svakere regjering Bondevik, men en mindretallsregjering som kunne regjere basert på en splittet opposisjon. Journalistikken og den offentlige mening ble forfremmet til en enda mer likeverdig part i forholdet til politikkens posisjon og opposisjon.

En parallell ble trukket til Brattelis kabinettspørsmål på Gjøvik i 1972. Begge hendelser kan leses som et krav om tillit rettet til velgerne for at regjeringen skulle fortsette. Brattelis linje var forankret i partiet, men ble likevel senere oppsummert som et feilgrep, og Gro Harlem Brundtlands linje var klart annerledes i 1994. Det kunne virke som om Thorbjørn Jagland hadde glemt tabben i 1972. Men forskjellene mellom beslutningen i 1972 og 1997, ikke minst tiden før, gjenspeiler endringer i forholdet mellom medier og politikk i løpet av de 25 årene. Jagland kunne ikke regne med den distanserte respekt Bratteli fikk av sin parti- og generelt ja-orienterte presse. Sammenligningen med Brattelis kabinettspørsmål til velgerne i 1972 halter også fordi Brattelis beslutning var resultat av en møysommelig prosess i partiledelsen, som hadde vart siden landsmøtet. Saken ble grundig diskutert i partifora, om ikke på grunnplanet. Bratteli sto ikke hardt på for beslutningen. Riktignok var pressen, representert ved Arbeiderbladet, dypt involvert på Gjøvik, men prosessen hadde pågått lenge. Jaglands 36,9 var derimot ikke noe partivedtak eller ledd i en forankret strategi. Et banalt poeng om at en regjering trenger styringsdyktighet ble presset så hardt og lenge at Jagland sa for mye.

Da Jagland 21. august uttalte i VG og Dagsavisen at regjeringen ville gå dersom oppslutningen ble lavere enn 36,9 prosent, var det en naturlig konsekvens av det Dagbladet alt hadde lagt sammen ut fra Jaglands forsøk på å argumentere for et parlamentarisk poeng i mindretallsparlamentarismens periode: styringsdyktighet. I VG og Dagsavisen var det statsministeren som refererte Dagbladet snarere enn omvendt. Både Dagbladet og øvrige riksmedier var dypt involvert; de så og utnyttet at statsministeren var på tynn is. At bare Jagland måtte ta det formelle ansvaret for 36,9, betyr ikke at han alene sto bak tallfestelsen av betingelsen som offentlig faktum. Dette var ikke langt unna et journalistisk kabinettspørsmål til velgerne.

«Medieregjereriet»

Temaet kalt «stortingsregjereri» og «parlamentarisk suspensjon» ble satt på dagsordenen igjen i 1990-årene. Fra stortingsvalget i 1985 ble Willochregjeringen avhengig av støtte utover egen koalisjon, og mindretallsregjeringer ble det vanlige etter stortingsvalgene som fulgte i 1989 og i 1990-årene. Regjering etter regjering fikk erfaring med et «aktivt» Storting. Gro Harlem Brundtland var frustrert over en sterkt økende populisme i stortingsmiljøet i 1995 og 1996 for å vinne valget i 1997: «Mer og mer fikk det hele preg av å kjøpe stemmer […] det var overbud over en lav sko.»184 Utover høsten 1996 ble det stadig verre, skriver Brundtland. Kombinasjonen av et sterkt Fremskrittsparti og mindretallsregjeringer gjorde situasjonen i Stortinget vanskeligere. Høsten 1996 var hemningene borte, skriver hun, det var visst ikke så viktig med en stram finanspolitikk: «Nå begynte svakhetene ved en opposisjon langt fra utøvende makt virkelig å vise seg.»185 Jagland ble herjet med, og fra 1997 måtte sentrumsregjeringen Bondevik hente støtte til venstre eller høyre.

Stortingsregjereriet har mest kommet til syne i enkeltsaker som ITFornebu-saken og gasskraftsaken 1999–2001, der Stortinget grep inn i detaljer. Arbeidsdelingen mellom Storting og regjering ble uklar. Hvem skal ta ansvaret dersom regjeringens politikk feiler etter å ha fulgt Stortingets pålegg? Å herje med regjeringen ga mindre partier synlighet, og mediene nye åpninger. En rimelig hypotese er at mediene også var en medvirkende årsak til denne nye og mindre stabile parlamentariske tilstanden, med sin nye front mot partimakt og regjeringsmakt «på vegne av et ‘folk’» som nå var medieforbrukere.

Stortingets makt kommer til uttrykk på flere vis, bl.a. gjennom mistillitsforslag og private lovforslag. Mye tyder videre på at det er sammenheng mellom slike forslag og medienes interesser. Bare Gerhardsen-regjeringen i 1963 er falt som følge av mistillit. Senere er det ifølge Trond Nordby stilt 32 mistillitsforslag som kom til avstemning i perioden 1973 til 1997 – et høyt tall gitt at forslagstillerne på forhånd stort sett vet at de ikke får flertall.186 Så hvorfor stilles de? Nordby mener svekkede partier i et fragmentert partilandskap griper til drastiske utspill som fanger medienes interesse. De fleste forslagene kom fra FrP og SV. Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen var særs aktive med å fremme private lovforslag på begynnelsen av 1980-tallet, og i 1990-årene var aktiviteten jevnt høyere fra alle partier. Her var en åpning mot deler av pressen som tok i mot dristige forslag om å bruke mer av oljepengene. Dette roet seg så ned igjen på begynnelsen av 2000-årene, da FrP igjen søkte seg inn i den borgerlige varmen.187

Nordby lister opp grunner til at det oppsto et såkalt stortingsregjereri: løs konstruksjon av «konstitusjonell sedvanerett», mindretallsparlamentarisme, et valgsystem basert på forholdstallsprinsippet og utjevningsmandater som gir mange, til dels relativt små partier. Fremskrittspartiets inntreden og EF/EU var dessuten destabiliserende hendelser som i lange perioder hindret borgerlig regjeringssamarbeid med flertall i Stortinget.188 Stortingsregjereri betegner en situasjon med mindretallsregjering hvor arbeidsdelingen mellom statsmaktene er forrykket. Stortinget tråkker inn på regjeringens område, men uten dens kompetanse og overblikk. Begrepet dukker opp i debatten om hva, eller hvor detaljert Stortinget skal blande seg inn i regjeringens utøvelse ved å instruere regjeringen i små og store saker. Etter Nordbys og andres mening økte denne formen for overstyring og innblanding fra midten av 1980-årene, hvor mindretallsregjeringer var den vanlige orden frem til samlingsregjeringen Stoltenberg i 2005. Problemet som påpekes er at dette svekker mulighetene for en langsiktig, helhetlig og mest mulig kompetent politikk. Saker ses isolert, de løses ut fra opportunistiske hensyn og med kompetansen som kan være overflatisk og tilfeldig. Vi kan legge til: Politikken nærmer seg journalistikken.

Eksempler kan være opposisjonens herjinger med Jagland-regjeringen og den første Bondevik-regjeringen. Når turen kom til budsjettet, ble Jagland skviset som en sitron, skriver Carl I. Hagen.189 Senere led Bondevik I først nederlag i IT-Fornebusaken, stilte kabinettspørsmål og måtte gå i gasskraftverksaken. Kåre Willoch mener at offentlighetens sterke virkemidler og store ord nettopp skyldes at vi har så mange partier som kjemper om oppmerksomhet.190 Når vi har mindretallsregjeringer, sier Willoch, ser vi en velkjent oppblomstring av utspillspolitikk.191 Opposisjon og journalistikk møtes i utspill og regjeringskritikk, med større vekt enn ellers på person. Flere kilder og flere konflikter med mer eller mindre hold kan spores opp. Dette peker på en viktig sammenheng mellom valgsystem/partistruktur og journalistikkens rolle.

Mindretallsregjeringene i 1980- og 1990-årene ga en radikalt annerledes situasjon enn perioden 1945–1961 da Stortinget (iberegnet Arbeiderpartiets stortingsgruppe) sto svakt, ja, var satt ut av spill som annet enn kritisk drøftende myndighet. Høyre så sin misjon i denne perioden nettopp i å være en reflekterende motpart for et altdominerende Arbeiderparti. Historikeren Jens Arup Seip spissformulerte det: «Regjeringen er skjeftet umiddelbart på partiet; Stortinget er forsvunnet som politisk statsmakt.» Også i den første maktutredningen ble det lagt vekt på at Stortingets representanter hadde begrensede muligheter for politisk styring. Helt frem til 1990-årene het det at Stortinget hadde mistet makt. Med Jagland- og Bondevik-regjeringene het det derimot at Stortinget var i ferd med å frarøve regjeringen myndighet.

Det er rimelig å hevde at den egenrådighet og kortsiktighet som begrepet viser til, vekker medienes tydeligere nærvær i saker som en mindretallsregjering står overfor og som bidrar til å svekke regjeringen. Den politiske journalistikken har velutviklet luktesans når det gjelder politisk svakhet. Det Nordby omtaler som en politikkens psykologi, gjelder enda mer for mediene: Blodtørsten stiger når lederdyret vakler.192 Tilstanden skaper åpninger for politisk journalistikk som resulterer i flere saker med lederspørsmålet: Hva ligger bak? Hvor lenge kan han/ hun holde ut?

Tanken her er at stortingsregjereriet er en legering av mindretallsregjering og selvsikker offentlighet, særlig løssalgspresse. I enkelte faser inntreffer medieregjereriet: Journalistikk legger føringer for regjeringen i forhold som vanligvis ligger til Stortinget. I Norge var lenge Fremskrittspartiet som både ikke-sosialistisk og ikke-borgerlig parti en medvirkende faktor. FrP og mediene inngikk en tilfeldig allianse som ingen av partene tok opp i særlig grad. Ikke desto mindre, destabiliseringen av styrkeforholdet mellom partiene på Stortinget var til dels et utslag av en frisatt politisk journalistikk, som i neste omgang ga ytterligere muligheter til å konstruere og utnytte politiske svakheter. Fenomenet var en effekt av nivelleringen av regjering, Stortinget og den offentlige mening.

Verdikommisjonen (1998–2001)

Det var Kjell Magne Bondeviks tur til å finne styrke til en svak regjering. Og til å håndtere forholdet mellom religion og politikk. Formelen var verdier. Verdikommisjonen ble varslet i Voksenåsen-erklæringen til Bondeviks sentrumsregjering fra oktober 1997. Tanken om en innsats knyttet til verdienes stilling hadde blitt konkretisert i Kristelig Folkepartis stortingsgruppe vinteren 1997. I mai hadde KrF i et brev til Jaglandregjeringen bedt om tiltak som kunne bidra til en verdidebatt, og her ble betegnelsen Verdikommisjon benyttet først.193 Dette var en måte å knytte partiets vekt på kristne verdier til et bredere engasjement. Mye av begrunnelsen for en kommisjon lå i 1980-årenes materialisme og jakten på overfladisk behag. Kristelig Folkeparti var stiftet ut fra en bekymring for at jakten på det materielle skulle trenge åndelige verdier til side. Dette hadde toppet seg under høyrebølgen.

I sin redegjørelse for Stortinget la Bondevik vekt på det enestående ved kommisjonen: Like viktig som de sedvanlige rapportene var den åpne prosessen med arrangementer og tiltak lokalt, som på forskjellig vis stilte spørsmålet: «Hva er verdifullt for meg, og for samfunnet?»194 Et endelig og konkret resultat kunne selvsagt ikke forventes. Refleksjon var svaret i et samfunn som ikke lenger kunne lene seg på det opplagt moralsk rette: «Kommisjonen skal identifisere verdier som samler bred oppslutning og som det er viktig å forsvare for at vi kan ha et godt samfunn.»195 Utfordringene var grådighetskultur, materialisme, voldsbruk, mobbing, oppløsning av nære nettverk, ekstreme miljøer og ensomhet. Det uvante var arbeidsformen, at kommisjonen skulle bedrive utadrettet dialog og mobilisering. Poenget var å skape bevisstgjøring og positiv aktivitet. Oppgaven var dypest sett å stimulere til etisk refleksjon og understøtte debatt.196 Dette ble ellers ikke forbundet med kommisjonsarbeid.

Sammensetningen ble presentert på en pressekonferanse 30. januar 1998, med dommer Hanne Sophie Greve som leder av styringsgruppen og redaktør Hans Erik Matre som leder av rådet. Et sekretariat på fem personer samordnet det daglige arbeidet. Kommisjonen avga sin sluttrapport i mars 2001, drøye tre år etter dannelsen. Bondevik refererer kort til kritikken om at kommisjonen var et supperåd og en moralistisk pekefingerkommisjon, og ikke minst et partibyggende tiltak for KrF. Bondeviks inntrykk var at det i Oslo-pressen, spesielt i tabloidavisene, var en avventende og til dels negativ holdning til planene om en verdikommisjon, mens den ble godt mottatt ute i lokalsamfunnene. Da arbeidet kom i gang, skulle skillet mellom hovedstadspresse og til dels tv på den ene siden, og lokalpresse og sivilsamfunn på den andre siden, befeste seg. Ikke desto mindre var Bondevik tilfreds da han tok imot sluttrapporten: «Ingen kan med sine sanser i behold i dag hevde at slike fordomsfulle forventninger slo til. Min vurdering er at Verdikommisjonen har utført et arbeid det står respekt av.»197 Han kunne vise til de mange arrangementene som hadde samlet folk over hele landet, og alle organisasjoner, lag, skoler og kommuner som hadde samarbeidet med kommisjonen.

Det var tid for moral: en fin de siècle-stemning om at etikk og verdier var satt på samfunnets dagsorden. Men det var også tid for ironisk håndtering av de store ulne ord, som Det norske hus og Verdikommisjon. Det skulle kommisjonen få merke i Oslo-pressen. Dette var et fenomen som den urbane kulturradikalismen (Dagbladet), den politiske realismen (VG) og det moderniserte sosialdemokratiet (Dagsavisen) ikke enkelt kunne håndtere. (Derimot var Aftenposten og Morgenbladet våren 1998 viktige som arenaer for en mer akademisk debatt om kommisjonens mandat og arbeidsmåte.)

En utvetydig god hensikt kan vanskelig kritiseres. Men pressen fant råd –underholdningspregede og ironiske vinklinger kunne benyttes til å sammenstille godheten med regjeringens støtte til EUs krig i Kosovo, eller til KrFs abortmotstand. Det kunne hevdes at kommisjonen var tannløs, vag, pompøs og vammel i sitt mandat. Journalistikken fant et mål for å teste ut en journalistisk stil eller retorikk: mistenksomhetens hermeneutikk utspilt som journalistisk sarkasme. Loga mener at pressen ikke tålte kommisjonens «godhetsdiskurs» fordi den, sett fra Akersgata, fremsto som skinnhellig.198

Kommisjonen kunne ikke klage på liten oppmerksomhet: Over 5000 presseoppslag omhandlet kommisjonen i de to og et halvt årene den fungerte effektivt.199 De fleste oppslagene var positive eller nøytrale, ifølge klippbyrået Observers inndeling. For kommisjonen ble det imidlertid en vedvarende frustrasjon at enkelte medier i mange oppslag benyttet en spesiell ironisk stil som fikk uforholdsmessig mye oppmerksomhet. Fordi den ikke kunne kritisere det gode direkte uten selv å fremstå som «ond», søkte pressen tilflukt i ironien. Ironien var en form for motmakt. Problemet for kommisjonen var at ironien og sarkasmen var på én gang usaklig og uangripelig.

Først i 1990-årene var de genremessige virkemidlene til stede for en frisatt og personifisert kommentargenre og en reportasjegenre som særlig i Dagbladet og VG nærmet seg kommentargenren. Fotobruken hadde også gjennomgått en endring, det var tydelig i både Presthus-saken og Syse-saken. Journalistikken i Oslo syntes å ha kjørt seg inn i et spor i sin dekning av Jaglands metaforer.

Ironi og sarkasme var kompensasjon for kritikk: En utvei når journalistikken står overfor noe som inviterer til en sympatiserende dekning, men som i den utdifferensierte og selvsentrerte journalistikken var utelukket fordi den ble forbundet med ukritisk, endog kjedelig dekning. Vinklingene var sydd over samme lest: Kommisjonen gjorde ingenting, den var for alt, den var moralistisk og prektig, den forsto seg ikke på politikk, osv. Etter som slike påstander var vanskelig eller umulig å underbygge saklig, ble den ironiske formen valgt: «Alle snakker om Verdikommisjonen».200 «Kollega Svein Torgersen rapporterer fra det hinsidige.»201 I redaksjon 21: «Hallo, Verdikommisjonen? Er det noen her? Nei, det er tomt … Her er ikke et menneske å se. Er det noen her? Hva er det de egentlig driver med?» Og: «God dialog og godt nytt år»202 «Ja til fred & sånn. Verdikommisjonens midtveisrapport ble levert i går, og er så snill og politisk korrekt at det er til å spy av. Men Kjell Magne Bondevik synes den ser bra ut»203 «… er tiden inne til å begå et aldri så lite barmhjertighetsdrap på denne utskjelte kommisjonen?»204

Slik sett var pressen på linje med Fremskrittspartiets kritikk. I utgangspunktet hadde Carl I. Hagen likt tanken om en slik kommisjon, for å veie opp for det han kalte egosamfunnet.205 Men Verdikommisjonen utviklet seg til å bli «noe vås»: «Slik jeg ser det, var hele kommisjonen en gedigen fiasko uten noen som helst innflytelse. En typisk Bondevik-greie, med store ord, uten fnugg av konkret innhold. Det var bortkastet tid for deltagerne og bortkastede penger for staten.»206 Thorbjørn Jagland mente at Kommisjonens midtveisrapport i 1999 ikke hadde hatt tilstrekkelig politisk mot til å ta parti for minoriteter og utstøtte grupper.207

Kommisjonen utløste slik en «sarkasmens hermeneutikk» i hovedstadspressen. Deler av pressen evnet ikke å forholde seg adekvat til en regjeringsnedsatt kommisjon, men ble provosert av det de så som et selvtilfreds og naivt prestisjeprosjekt for et kristelig regjeringsparti. Den representerte en form for aktivistisk politisk kommunikasjon journalistikken ikke var vant til å behandle seriøst. Verdidebatt var ensbetydende med moralisme. Intensjonen om dialog i en overskridende, hverdagslig og verdiorientert form var mer enn journalistikken kunne klare. Noe selvmotsigende ble kommisjonen tolket både som et maktfenomen og som irrelevant og likegyldig. Men flere av kommisjonens medlemmer tok til motmæle i pressen. I Journalisten 27. oktober 2000 drøftes ankepunktene mot den journalistiske dekningen. Dermed oppsto en slags debatt – i alle fall tilløp til etisk refleksjon. Men aller helst illustrerte debatten at journalistikk og allmenn etikk som kommunikasjonsformer snakker forbi hverandre.

Som offentlig eksperiment var Verdikommisjonen vellykket overfor lokalsamfunn og det meste av offentligheten, samtidig som den feilet overfor en toneangivende hovedstadspresse. Kommisjonen var en fremmed fugl som sentrale medier hadde problemer med å håndtere. For en journalistikk som ikke kan nøye seg med å referere, som har kvittet seg med lydhørhet for politisk etikk og allmennetikk ble kommisjonen for sterk kost; journalistikken søkte tilflukt i ironien. Sarkasmen ble nødløsning når noe ikke kunne presenteres som nyhetsfenomen. I en særpreget journalistisk form ble en etisk posisjon latterliggjort.208 Det sosialetiske og folkelige trekket ved kommisjonen var tydelig. Og det var ikke enheten av verdier og religion som kjennetegnet kommisjonens arbeid, og som rettelig kunne ha forarget mange, men adskillelsen av dem. Kommisjonen fremsto som et korrektiv til en mer individualistisk og realpolitisk posisjon som journalistikken hadde sverget til fordi den posisjonen utnytter ytringsfriheten mest. En sammenligning med dekningen av Ytringsfrihetskommisjonen litt senere ville vist en ganske annen og mer respektfull dekning. Den professorale kommisjonen oppførte seg slik kommisjoner gjør. Og den talte pressens sak. Det var tross alt Redaktørforeningen som hadde manøvrert den frem.

Deler av pressens behandling av Verdikommisjonen var eksempel på tesen om mistankens hermeneutikk, som her skvalpet over i en sarkasmens hermeneutikk: Politiske signaler er alltid strategiske manøvrer på politikkens kamparena. De såkalte utspillene, eller for den del en kommisjon nedsatt ved kongelig resolusjon, er aldri bare hva de gir seg ut som. Ved å velge den ironiske formen forvitret muligheten til å skandalisere kommisjonen på seriøst vis. Ironien og sarkasmen undergravde seg selv ved at gjenstandens viktighet ble redusert, og med det motivasjonen for en reell kritisk journalistisk behandling. I tillegg til det moralsk betenkelige i en slik vinkling, var den lettvint. Særlig tabloidpressens dekning av kommisjonen var neppe blant pressens stolteste øyeblikk. Men kunne den vært annerledes? Ironien var bare uttrykk for en indre begrensning – som når den tunghørte snakker for høyt.

Sorti

Jagland hadde slitt med en intern opposisjon og ekstern presseopposisjon i flere år. Nettopp denne kombinasjonen var giftig.209 Statsråd i en rekke Arbeiderparti-regjeringer mellom 1992 og 2001, Grete Knudsen, skriver at Stoltenbergs støttespillere «grep til bakvaskelser, sjikane, sladder og ufine karakteristikker når det passet seg slik. Også ydmykelse var en av hersketeknikkene. Det er når man har vært med i politikken en stund at man virkelig får innblikk i hvor sjofle folk kan være.»210 Slik så det ut for en som støttet Jagland. Den anonyme opposisjonen mot Jagland som partileder tiltok i avisene. I februar 2000 overtok Jens Stoltenberg vervene som parlamentarisk leder og statsministerkandidat. Kort etter ble Stoltenberg statsminister på en selsom mistillitssak, med Jagland som utenriksminister. Landets politikk forskjøv seg noen grader mot høyre, inspirert av Anthony Giddens, Gerhard Schröder og Tony Blair. I en periode la terrorangrepene i New York og Washington beslag på dagsordenen, før stormen mot Jagland tiltok igjen. I desember 2001 og januar 2002 var den negative oppmerksomheten rundt Thorbjørn Jagland på sitt sterkeste.211 Dagbladet kunne 18. desember konstatere at Jagland kjempet for sin fremtid. Få i partitoppen syntes å støtte ham, og ingen frontet motstanden mot ham. Derfor ble kampen vond, ført av anonyme kilder og skjulte angrep.212 Alle forsto hva som måtte bli utgangen av striden. Dagbladet beskrev 20. desember hvordan striden gikk inn på Jagland. Avisene kommenterte sine egne høyst talende bilder av partilederen. Den 20. desember 2001 summerte Aftenpostens Harald Stanghelle opp Jaglands tunge år: «Det er ikke vanskelig å forstå at Arbeiderpartiets leder blir sliten og deprimert. I fem år nå, helt fra han overtok som statsminister etter Gro Harlem Brundtland, har Jagland gått personlige og politiske motbakker.»

Det VG kalte «lederdramaet i Arbeiderpartiet» ble en del av den offentlige mening generelt og VGs spesielt.213 VG satte temperaturen og den normative vinklingen i saken, slik den viklet seg ut etter partiets dårlige valg høsten 2001 og frem til januar 2002. Valgnederlag skaper enten lojal selvrefleksjon, eller som her, indre misnøye med lederen. Det dårlige valgresultatet ble forklart gjennom den delte partiledermodellen. Toleder-modellen var noe partiet endte opp med fordi det ikke lot seg gjøre å gi Jens Stoltenberg styringen uten opprivende konflikt og at Jagland mistet ansikt.

Etter sentralstyremøtet 11. desember stilte de to opp på pressekonferanse.214 Stoltenberg var ikke i stand til å bekrefte at det delte lederskapet skulle fortsette. I en kommentar til pressekonferansen noen dager senere, sammenlignet VG striden i Ap med reality-programmer i tv. Pressekonferansen var med to deltakere i bitter strid. Dette spillet kan avsluttes, mener kommentatoren, ved at medlemmene i fylkeslagene går mot delt lederskap etter landsmøtet i november 2002. I en artikkel 19. desember hadde avisen brakt på det rene at åtte av partiets fylkesledere ønsket slutt på delt lederskap. I artikkelen gikk det imidlertid også frem at de fleste var fornøyd med sentralstyremøtet, og bare én navngitt fylkespartileder uttrykte klar støtte til Stoltenberg.

Rolf Halses undersøkelse viser at VG var gjennomgående negativ overfor Jagland i kommentarer og ledere, og negativ eller nøytral på reportasjeplass.215 (Etter Jaglands illebefinnende blir vinklingen i reportasjene mindre negativ.) Det er også stor bruk av anonyme kilder som primærkilde for artikler, hvorav de klart fleste var Stoltenberg-vennlige Ap-politikere. Skillet mellom reportasje og kommentar var i denne saken mindre tydelig fordi reportasjene og nyhetsoppslagene, med gjennomtenkt bruk av foto, bildetekster og ingresser, fungerte som kommenterte faktaoppslag, omkranset av rene kommentarer. Konflikten ble aksentuert ytterligere ved at én bestemt posisjon ble fremmet i valg av form og vinkling. Jagland hadde fått erfare det han selv skrev i sin bok Brev fra 1995: Den som faller i unåde i VG, ligger tynt an.

Den 17. desember stilte Jagland og Stoltenberg opp i et dobbeltintervju i Aftenposten og hevdet at de åpnet for debatt om ledelsen av partiet. Dette var opptakten til siste runde i Jagland-saken, hvor det ble lettere for tilhengere av Stoltenberg å anbefale lederskifte, særlig i VG.216 VG definerte lederstridens aktører og støttespillere, og drev saken til sin ende, som på et eller annet vis måtte bety at Stoltenberg overtok. Fremdriften kunne avisen ikke overlate til aktørene selv, for det ville betydd støtte til den sittende makt. Den overveide selvsagt heller ingen brobyggerrolle, som bryter med elementær journalistisk fornuft. I stedet investerte avisen i – gjerne følelsesladet – det lederskiftet som ventet. Slik sikret avisen egen vinkling, oversikt og en viss innflytelse over prosessen. Flere oppslag gikk ut på at Jaglands støttespillere ble færre og spakere, og at Jagland var sliten av bakholdsangrepene, dvs. pressens anonyme kilder. Anonyme kilder sa at Stoltenberg var parat til å overta.

Jagland hadde i desember oppgitt å holde debatten innad i partiets fora, og satset på å utfordre Stoltenberg i offentligheten. Stoltenbergs korrekte, men talende, taushet fortonte seg som tålmodig selvsikkerhet. Stoltenberg lot Jagland, med Hanna Kvanmos formulering fra en annen anledning, steke i sitt eget fett. Dagsavisen karakteriserte striden i partitoppen som terrorbalanse, der journalist Arne Strand beskrev de to motpartene med samme ordvalg som de andre avisene.217 På tross av at alle kjente utgangen på striden, beskrev oppslagene en konkurranse med åpen utgang. Pressen støttet opp under forestillingen om et splittet parti, der stadig færre kunne la være å velge side. De anonyme kildene var mange i Dagbladet og VG, men de florerte i Dagsavisen som hadde gode kontakter overalt i parti og fagbevegelse. Nyhetene om Jagland var gjerne dårlige: Støtten svinner, han har ryggen mot veggen, han slår tilbake, kjemper for sitt politiske liv, nekter å la seg dolke, presses ut.

Som på overtid hadde redaktøren Arvid Jacobsen sluttet å møte i Arbeiderpartiets lukkede fora i 1991.218 Løsrivelsen ble fullbrakt med ny sjefredaktør med fortid i Ny Tid og Dagbladet – og uten partimedlemskap. Da Steinar Hansson tok over, var avisen solgt til den frittstående A-pressen. Arbeiderpartiet trakk seg ut da konsernet gikk inn i det kommersielle tv-markedet (TV2), mens LO forble hovedaksjonær. Rundt 1990 hadde de fleste partieide arbeideravisene gått fra partiet til A-pressen, og det samme gjorde altså Arbeiderbladet i 1991. Som fra starten var det LO mer enn partiet som tok ansvaret for avisens vanskelige økonomi. I 1997 skiftet avisen navn til det hybride Dagsavisen Arbeiderbladet, og i 1998 til det intetsigende navnet Dagsavisen, som en overtydelig markering av løsrivelsen.219 I 1999 gikk avisen ut av A-pressen og ble egen stiftelse.220

I løpet av drøye ti år gikk altså Arbeiderbladet fra å være partiorgan med sentralstyrevalgt redaktør til uavhengig avis med løs forbindelse til arbeiderbevegelsen. Med Hanssons reformer var det ved tusenårsskiftet bare formålsparagrafen som knyttet avisen formelt til bevegelsen. Differensieringen mellom politikk og presse var kommet lenger i andre deler av pressen, og nå var den i ferd med å bli fullført i arbeiderbevegelsen. Gjennom 1990-årene ble avisen kontinuerlig kritisert fra parti- og LOhold for ikke å støtte partiet, for å være for tabloidisert, for ikke å fremme arbeiderbevegelsen syn, for å motarbeide partiets leder.221 Irritasjonen var utbredt i politiske kretser, noe som utløste misnøye i avisen. Utviklingen var omsider kommet til en fase da partiets/LOs, og avisens journalistiske interesser gikk hver sine veier. Det som for aktørene fortonte seg som friksjoner var elementer i en hundreårig differensiering.

I januar 2002 ble dekningen av Jaglands lederstrid med Stoltenberg intensivert da han overraskende tok gjenvalg som partileder. Det var noe i situasjonen som minnet om Reiulf Steen på landsmøtet i 1981. Jagland ønsket enten Stoltenbergs uttalte støtte, eller klarhet om han ville stille som motkandidat. Stoltenberg var som vanlig ordknapp, og holdt rommet for spekulasjoner vid åpent. Flere uttalte seg imot delt ledelse, som betydde at de støttet Stoltenberg. På pressekonferansen etter sentralstyremøtet 14. januar nektet Stoltenberg å si noe annet enn det ulne budskapet i fellesuttalelsen, som bekreftet delt ledelse frem til landsmøtet i november. VG intervenerte i Arbeiderpartiet ved å intervjue nesten alle kommunepartiledere i Troms i god tid før fylkesårsmøtet om det avisen kalte «Maktkampen i AP». Kommunepartilederne svarte anonymt. Med et ønske om å formidle holdningen i fylkespartiet før diskusjonen og avstemningen på møtet, innvirket VG på diskusjonen forut for og under møtet.222

Dagen etter fikk historien om Thorbjørn Jagland som partileder et avgjørende vendepunkt. Den 15. januar 2002 ble han innlagt på Rikshospitalet. Det var som et innlagt dramaturgisk klimaks. Utenfor sykehuset avbrøt Bård Tufte Johansen og Harald Eia TV2-nyhetene med sitt kyllingstunt som treffsikkert latterliggjorde medienes plutselige omsorg for Jagland. Han hadde så vidt rukket å lansere sin nye bok Vår sårbare verden. Hans egen sårbarhet i politikkens kalde vinternatt hadde satt ham ut av spill.