Anført av trygve bratteli fulgte Arbeiderpartiet den voksende middelklassen ut i drabantbyene og tettstedene. Partiet skulle være et arbeiderparti for alle, og makten skulle brukes til å styre. Kombinasjonen av prinsipper og opportunisme sammen med lojalitet og partidisiplin var et kjennetegn ved Arbeiderpartiet frem til 1970-årene. Sentralstyret var maktsentrum i hele perioden, selv om stortingsgruppen vant noe makt allerede under Bratteli som gruppeleder. Prinsippene kom til syne i de mange sosialpolitiske reformene på syttitallet (nedsatt pensjonsalder, redusert arbeidstid, arbeidsmiljølov, sykelønnsordning) sammen med andre viktige tiltak som har å gjøre med kontroll av finanskapitalen og motkonjunkturpolitikken ledet av Per Kleppe. Så kom inflasjon og rentestigning, kombinert med arbeidsløshet. Partiets opportunisme steg til overflaten som følge av strukturproblemer, ideologisk tørke, og en idébølge fra høyre som førte til avregulering av renten på banklån. Hegemoniet ble utfordret i slutten av 1970-årene: Et demoralisert sosialdemokratisk styre treffes midtskips av et offensivt Høyre.1 Reiulf Steen og Odvar Nordli gikk seg vill i lekkasjeproblemer, illojalitet, politisk overvåkning og en allmenn impassé, som ga handlingsrom for pressen, iberegnet partiets egen. Når Nordlis statsministerperiode – særlig de siste to årene – var preget av legitimitetsproblemer, er én viktig forklaring nærliggende: at han hadde mediene mot seg. Han regjerte i en periode han kanskje trodde var etterkrigstid fremdeles. Den doble partiledelsen i Arbeiderpartiet bleknet sammenlignet med parhestene Erling Norvik og Kåre Willoch i Høyre.

I slutten av 1970-årene måtte partiene enda mer enn før se fremover enn bakover for å finne fotfeste. Verken økonomiske eller ideologiske regler fungerte som før. Partiene måtte samle seg om standpunkter både ut fra sin historie og ut fra den aktuelle politiske situasjonen. Større krav ble stilt til ledelsen. Den strategiske beslutning var mer påkrevet enn før. Politikken ble i stigende grad et spørsmål om å løse seg enda mer fra ideologiene, av forsøk på politikk i en verden uten troverdige visjoner og uten gud i politikken. Illusjonsløshet ble politikkens undertone, samtidig som den ble befolket av politikere som – med Max Webers ord – levde mer av enn for politikk.

Politisk legitimitet

Denne boken viser hvordan pressen i voksende grad løsnet koblingen til partiene av økonomiske og profesjonsmessige årsaker. Politikken måtte i voksende grad hente anerkjennelse på utsiden av sine umiddelbare grenser. Parlamentarisme-temaet blir, som i denne boken, et spørsmål om forholdet mellom politikk og politisk offentlig mening. Det handler om hvordan politikken (regjeringen, statsråden, saken) vedlikeholder sin anseelse mellom valgene. Ettersom politikkens og den offentlige meningens organisasjoner (partiene, Stortinget, regjeringen, forvaltningen, journalistikken og mediene) har gjennomgått fundamentale forandringer som følge av differensiering og profesjonalisering, er dette forholdet tilsvarende forandret siden 1945. Politikkens selvlegitimering er henvist til politikkens uforutsigbare og egenrådige omverden, dvs. den journalistisk dominerte offentlige mening. I en realistisk politisk sosiologi, som her, er spørsmålet under hvilke nye forhold politikken må innhente legitimitet. Politisk legitimitet er ikke et spørsmål om å bli moralsk testet av samfunnet, men for politikken å fremstille seg slik at den anerkjennes. Det er på sin plass med et kort blikk tilbake på fremveksten av denne legitimiteten.

Forestillingen om folkets suverenitet kan føres tilbake til den franske revolusjonen, da politikk ble betraktet som noe særskilt, men samtidig som bærer av Rousseaus allmennvilje. Idealet om talefrihet innføres i Norge og andre land, og forestillingen om den offentlige mening tilføres en nasjonal, verdiladet form, som hos Bjørnson. Begrepet offentlighet dyrkes som en manifestasjon av folkefellesskapet, det lades med forestillingen om at den menneskelige fornuft tester seg selv i den offentlige mening og den nye målestokken for hva som er politisk rett.2 Dermed får det store publikum politisk relevans, men uten at det er i stand til å handle eller tale samordnet. Paradoksalt nok krever parlamentarisk representasjon en allmennvilje som ikke kan representeres i alt sitt mangfold. Den offentlige mening vokser frem som svar på det demografisk umulige i at et helt folk instruerer politikken fra sak til sak. Politikken blir avhengig av den offentlige mening som den hevder springer ut av og representerer publikum i et opplyst samfunn. Gradvis vokser en forestilling om denne offentlighetens makt frem. Den er den nye Makten, opinionen, esprit public. Den er kalt politikkens usynlige hånd.3

Med allmenne valg og stemmerett for kvinner oppstår en legitim opposisjon. Den offentlige mening reflekterer gjerne makten, men kan også fungere som den politiske opposisjonens mulige alliansepartner. Med Grunnloven som forankring foregir den offentlige mening å tale på vegne av opinionen. Slik er den uomtvistelig demokratisk og legitim, samtidig som den vikles inn i politikkens spill mellom posisjon og opposisjon.

Den offentlige mening baserte seg på et moderne skille mellom offentlig og privat. Vekten på det offentlige muliggjorde en forestilling om folkesuverenitet mellom valgene og dermed nasjonalstatens demokrati. Den kompenserte for tapt ansikt-til-ansikt-dialog i det tidlig-borgerlige samfunnet, og besørget tale, bifall og utfall mellom ukjente i et utvidet diskusjonsfellesskap. Den offentlige mening var alibi og representant for «opinionen» i politikkens omverden. Nettopp med den forsinkede enveiskommunikasjonen måtte det henvises til det nasjonale «Vi», våre felles interesser, vår fremtid. I avisene appelleres det til fellesskapet, til klassen eller nasjonen. Hver ytring ble en tale til folket. Individets talefrihet fikk slik følge av forstillingen om en samfunnshelhet og en samfunnsfornuft. I den første halvdelen av det 20. hundreåret sorterte den offentlige mening sin kommunikasjon mellom konservativ og progressiv (sosialistisk) så sterkt at det kan være dekkende å snakke om to politiske offentligheter, hver med sine indre skillelinjer. Innen den progressive skapte debatten om en parlamentarisk eller en revolusjonær vei partisplittelser. Andre skillelinjer i Norge ble streket opp mellom by og land, og mellom det hellige og det sekulære. Arbeiderbevegelsen og den liberal-konservative tanke målte seg mot hverandre. I blader og tidsskrifter kunne ideologier belyses, skjerpes og sammenlignes. Redaktører og deres aviser stilte seg i spissen for det ene og det andre, og tok del i forenings- og partibyggingen.

I 1980-årene gikk politikken (i likhet med journalistikken) inn for å profesjonalisere sine partiorganisasjoner og sin forretningsorden for å mestre nye utfordringer. Med den samlede presse som en arena for politisk konkurranse, bygde politiske institusjoner opp egne profesjonelle strategier, avdelinger og medarbeidere på informasjonsfeltet. Pressekontakter, medierådgivere og den generelle medieberedskapen som er forsterket og profesjonalisert siden 1980-årene, var uttrykk for et mer selvstendig politisk system, som med informasjonspolitikk i mange varianter forholdt seg årvåkent til samfunnet. Partiene fremmet sin eksterne kommunikasjon i publikums- og medievennlig retning under kyndig veiledning fra journalister. Det informasjonsstrategiske elementet smeltet sammen med politikkutformingen.

Samtidig er politiske prosesser blitt mer komplekse, og det er stadig risiko for at journalistikken håndterer saker «feil». Resultatet er informasjonspartier, valgmaskiner og en statsforvaltning i konstant «dialog» med befolkningen. Politikken er blitt mer autonom (profesjonalisert, spesialisert, mv.) og mer utadrettet med flere offentlige fora i politikken (såkalt spontanspørretime, høringer osv.), og ved selv å vie ressurser til politisk-symbolske markeringer. Politiske instanser rykker ut med medievennlige arenaer, utspill og symbolpolitikk. Det kan virke som om nasjonal politikk har trukket seg tilbake fra noen sentrale maktområder og samtidig foretatt offensiver mot andre, særlig i den politiske offentlige mening. Politikk er vanskeligere enn noensinne.

Vaklende ledelse

På landsmøtet i 1975 ble Reiulf Steen valgt til partiformann og Odvar Nordli utpekt som statsministeremne etter Bratteli. Det doble lederskapet var foreslått av landsfaderen selv, som tilfreds skriver: «En kompromissløsning betyr ofte at ingen blir helt tilfreds. I dette tilfellet tror jeg at en kan si at hele landsmøtet var glad for resultatet.»4 Historikeren Lahlums regel for valg av statsministerkandidat i Arbeiderpartiet mellom 1945 og 1975 er: «Formannen i Arbeiderpartiet er også partiets statsministerkandidat – med mindre Einar Gerhardsen presenterer et annet forslag.»5 Men Odvar Nordli og Reiulf Steen trakk ikke godt sammen. Mangelen på samkjøring førte til at det oppsto flere «maktsentra»: partiet, regjeringen, stortingsgruppen, i økende grad LO.6 Splittelse ga selvsagt også ekstra næring til mediene. Parti og regjering opplevde avmakt. Delingen førte til en konkurranse mellom de to som svekket ledelsen av partiet. For Kleppe ble jobben som finansminister vanskelig. Han opplevde å ikke få den ryggdekning han trengte når han foreslo upopulære tiltak nå som den ekspansive økonomiske politikken måtte reverseres. Støtte var det heller ikke mye av i Stortinget. Stortingshistorikeren Tore Grønlie påpeker at Stortinget spilte en pådriverrolle i regjeringens motkonjunkturpolitikk i perioden 1974–1977 – det ønsket en mer ekspansiv og kostnadsdrivende politikk.7 Vedtaket om å heve lønnsnivået i jordbruket gjorde Kleppe frustrert. Stortinget vedtok mer liberale ordninger selv etter at regjeringen ønsket å bremse, fra 1977. Denne «aktivismen» og «aksjonismen» fra Stortingets side la opp til en spenning mellom pågående opposisjon og en svak regjering. Dette la et godt grunnlag for konfliktorientert stoff i mediene. Mindretallsparlamentarismen i 1970-årene styrket Stortinget – med pressen som strategisk alliert. Stortingets ønske om mer kontroll sammenfalt med, og ble delvis realisert, med pressens nyhetsjakt.8

Fragmenteringen, skriver Per Kleppe, «kom til å prege vårt arbeid i månedene fram til kommunevalget [i 1979] etter min mening med ødeleggende politiske virkninger».9 Dermed levde partiet med en trio på toppen der ingen samarbeidet bra, og to hadde personlige problemer. Den nye partisekretæren Ivar Leveraas så «et parti i strid med seg selv». I året før stortingsvalget i 1981 fortsatte den indre kritikken av partiet og spekulasjonene om endringer i ledelsen. Det var en tung tid for Steen og Nordli som slet med plager som de prøvde å håndtere på svært forskjellige måter på hvert sitt hold. Da Per Kleppe oppsøkte Steen hjemme for å diskutere et utkast til arbeidsprogram, møtte han en partileder i «meget dårlig form».10 Det beste ville vært at de begge var blitt skiftet ut allerede i 1979, mener Kleppe. Men så var det partitradisjonen: Ingen skal sparkes, da heller slites ut.

Alt dette hadde konsekvenser for den offentlige mening. Krisen i partitoppen medvirket til parlamentariske forskyvninger. Arbeiderpartiets stortingsgruppe ble det Kleppe kaller «et slags tredje maktsentrum». Svak partiledelse kombinert med mindretallsregjering gjorde at makten i betydelig grad ble flyttet til Stortinget.11 Derfor eksempelvis det tverrpolitiske vedtaket i desember 1975 om å likestille bønder med industriarbeidere inntektsmessig, som særlig SVs Berge Furre sto bak. Finansminister Kleppe hadde følelsen av å være fange av et Storting som ikke brydde seg mye om økonomisk stabilitet. «Jeg tenkte et øyeblikk på å gå av, men kom til at det ikke ville ha noen hensikt.»12 Også Høyre sluttet opp om subsidiepolitikken, mente Kleppe, ut fra utsiktene til å danne regjering med Senterpartiet.13

Nordli hadde ikke ønsket noe fast samarbeid med SV i Stortinget, først og fremst på grunn av forskjellig syn i forsvars- og sikkerhetspolitikken. «En generell dreining til venstre ville etter min mening svekke Arbeiderpartiet, og dermed hele den sosialistiske fløy.»14 Samtidig var Nordli og andre frustrerte over den svake parlamentariske situasjonen for regjeringen. Det skapte uro innad. Parlamentarisk leder Trygve Bratteli tok i 1979 opp de svakhetene som fulgte med mindretallsregjeringer. «Han var i tvil om det var sunt for et folkestyre å være avhengig av mindretallsregjeringer over lengre perioder.»15 Nordlis vurdering var at kompromisser og hestehandel for å holde regjeringen gående, skapte interne problemer. «Mangel på disiplin i det politiske system», kalte Trygve Bratteli det. Det var tilsvarende gode dager for Oslo-pressen minus Arbeiderbladet. Flere troll fikk danse på bordet, til glede for pressen.

Dobbel ledelse hadde som mange har påpekt, ikke vært Arbeiderpartiets ting før heller. Det var ikke vellykket da Johan Nygaardsvold var statsminister fra 1935 og Oscar Torp var partiformann. Heller ikke da Torp overtok som statsminister mens Gerhardsen satt på partikontoret fra 1951 til 1955.16 Dobbeltløsningen gjorde partiledelsen sårbar. Fra opposisjonens og pressens side ble splittelsen i partitoppen åpenbar, og alt ble tolket i lys av maktkampen. En delt løsning skaper flere maktsentra: regjeringen, stortingsgruppen og LO. Nettopp en slik fragmentering skjedde i årene fra 1975. Lite samkjørte politiske vurderinger ble utvidet og tolket som personlig uenighet mellom Steen og Nordli.

Svekket lojalitet og maktkamp resulterte i en rekke lekkasjer, og som konsekvens destabilisering: Odvar Nordli skrev senere: «Lekkasjer og plantede opplysninger var en del av denne virksomheten. Senere har vi sett at slike fenomener ikke er noe som bare hører Arbeiderpartiet til. I pressede politiske situasjoner synes det i alle partier å være slik at hensikten helliger midlet.»17 Det var ikke bare Steen som mistet illusjoner om politikkens vesen i disse årene. Og det skulle bli verre.

Allerede John Lyng var opptatt av at mediene påvirket partistrukturen. Han tenkte kanskje like mye på Arbeiderpartiet som Høyre da han reflekterte over sammenhengen mellom tv og partiledelse. Et kollektivt lederskap kan være klokt, skriver han, men hva hjelper det når mediene ønsker det annerledes: «Enten man liker det eller ikke, så har de moderne massemedia, først og fremst tv, ført med seg en slags personifisering av den politiske meningsdannelse. Stadig flere har en tendens til å identifisere et parti med en bestemt politisk leder. Savner partiet en markert leder, eller blir han gjemt bort i et kollektiv, så blir partiet selv oppfattet som konturløst.»18

Maktkamp og fallitt

Engen-saken er kalt et absurd teaterstykke og en farse.19 Spørsmålene om hvem denne velstående møbelhandleren Arvid Engen på Jessheim var, og hva som fikk ledende folk i arbeiderbevegelsen, særlig partiformannen selv, til å lekke til ham over flere år, må også her stå åpent. I stedet er denne relasjonen politiker-Engen-journalist en selsom variant av triangeldynamikken mellom posisjon, intern opposisjon og den offentlige mening.

Rundt 1973 tok Engen sine første kontakter med pressen. De første følere gikk til Andreas Hompland og Arve Solstad i Dagbladet.20 Den som fikk mer ut av denne relasjonen, var Per Vassbotn.21 Til journalisten Pål T. Jørgensen sa Engen at «det er jeg som har gjort Per Vassbotn til en stor journalist».22 Engen ønsket kontakt med ledende journalister for å innvirke på maktkampen i Arbeiderpartiet og i politiet, ved å lekke informasjon selektivt. For at informasjonen skulle være troverdig, var det ikke tilstrekkelig å referere fra samtaler. Rundt 1979 begynte han å ta dem opp på bånd, for deretter å spille dem av for journalister. Dermed var autentisiteten garantert. Fra tidlig i 1970-årene forsynte Engen noen utvalgte avisredaksjoner med glimt fra livet bak kulissene i Arbeiderpartiet, understøttet av opptak av telefonsamtaler. Ofte var lekkasjene klarert med hans fremste politiske allierte, Reiulf Steen. Plantingen av informasjon var arrangert av partiformannen selv.

Allerede foran formannsvalget på landsmøtet i 1975 arbeidet Engen i kulissene for å få Steen valgt. I denne tiden skrev Vassbotn mye om maktkampene i Arbeiderpartiet, og Engen var én av flere kilder. Engen tok del i striden mot dem som ikke ønsket Steen som utenriksminister i 1971, og som formann i 1975. Bratteli selv ville ikke ha noen befatning med denne striden. Flere av Engens kontakter motarbeidet Steen, blant annet pga. hans «uryddige livsførsel». Steens lettsindige omgang med alkohol fra slutten av 1976 passet dårlig med mellomkrigsgenerasjonens asketiske livsstil. For noen ble han, mest på bakgrunn av Steens feiende retorikk, plassert på venstresiden i partiet. Frontene var altså ikke klare. Politisk kunne Engen ha engasjert seg for Nordli, men Steen var kortet han hadde satset på. Foran landsmøtet i 1975 tilførte Engen, med Steens velsignelse, rykter og opplysninger til Per Vassbotn og andre journalister som talte til Steens fordel. For Steen var Engen en moralsk støttespiller. Rykter om Steens alkoholforbruk og utroskap gikk også andre veien, formidlet av Nordlis støttespillere i partiet. Journalistene Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen beskriver på frigjort journalistisk vis en maktkamp uten sordin: «Striden var både hard, skitten, bitter og nådeløs.»23

Da Vassbotn ble statssekretær på Statsministerens kontor i 1979, ble han uaktuell for Engen som forbindelse til pressen. VG sto derimot klar. Regjeringen Nordli var i krise. Midt oppe i problemene i sikkerhetspolitikken, Alta-saken, kriminalpolitikken og den økonomiske politikken, mente også Engen at hovedproblemet var statsministeren selv. Dette kjørte VG massivt på, med bakgrunn i informasjon fra Steen via Engen. Journalistene fikk båndene avspilt over telefon, eller de besøkte Engen på Jessheim og fikk dem avspilt i hans bil. Engens krav om anonymitet ble respektert. Samtidig fikk Engen kjennskap til hva journalistene ville legge vekt på i kommende reportasjer – kunnskap han kunne benytte i nye samtaler.

Lekkasjene demoraliserte regjeringens og sentralstyrets arbeid. Guttorm Hansen skriver at «Det var rett og slett uhyggelig å være vitne til en slik systematisk hets mot statsministeren, mot regjeringen og ledende tillitsmenn.»24 Mistankene gikk i retning Reiulf Steen. Ganske riktig snakket Steen mye med Engen i denne perioden, og han visste at samtalene ble tatt opp på bånd og avspilt for journalister. Steen lekket fra Arbeiderpartiets indre organer og om fortrolige møter, systematisk og over lang tid.

I 1979 og 1980 hadde Engen en rekke samtaler med Steen og Tor Aspengren, som ble tatt opp og avspilt for journalist Stein K. Kristiansen i VG for å underminere den allerede vaklende Nordli. VG kjørte blant annet kriseoppslag 30. og 31. januar 1980: «Steen avgjør Nordlis skjebne», «Tillitskrise truer Nordli». Og 2. februar: «Nordli sitter på oppsigelse». Det hersket ifølge VG «akutt tillitskrise» til regjeringens sjef, mens Reiulf Steen var mellommann mellom Nordli og LO. Det ble hevdet at «LO vil sparke Nordli» og at alt står og faller med Steen som megler og LO-sjef Tor Halvorsens velvilje.

Den 23. februar, to dager før et stort fellesmøte mellom stortingsgruppe, parti- og LO-ledelse, meldte VG at Nordli ble presset ytterligere av LO, og at det var opp til Nordli å ta konsekvensene: «Vi skal kjøre kniven så langt inn at vi får skrapt ut all dritten. Møkka skal legges på bordet, og undersøkes i fullt dagslys. Ingen er tjent med at vi for å være skånsomme mot personer som er involvert, ikke foretar en fullstendig opprenskning.» Dette er svaret VG får fra fremtredende LO-hold på spørsmålet om hva som kommer til å skje på mandagens fellesmøte.»25 Oppvasken uteble. Bare Guttorm Hansen holdt et skarpt innlegg med øynene stivt festet på Reiulf Steen: «Kan vi få slutt på denne plantingen av opplysninger i den borgerlige pressen? For det er planting det er snakk om, og avisa VG er stor og slagkraftig.»26

En sidevirkning av at Per Vassbotn ble statssekretær hos Nordli var at han ikke lenger kunne henvise til det journalistiske kildevernet. Statsminister Nordli og andre i regjeringen ble informert av Vassbotn om Steens og Engens virksomhet: «Det er ikke så rart at Gro ikke greide å opptre naturlig i forhold til Reiulf gjennom 1980-åra. Hun visste om aktiviteten hele tida, og noen god skuespiller er hun ikke», skriver Gunnar Alf Larsen.27 Vassbotn tilbød lydbåndene med samtaler mellom Engen og flere politikere til Thorvald Stoltenberg og Odvar Nordli, men de trakk seg unna. Dette var gift for politikken. Innholdet lekket likevel til VG, og katastrofen var et faktum: «Ukentlige doser med sladder i Norges største avis forgiftet atmosfæren innad i Arbeiderpartiet […].»28

Lekkasjene i VG og Dagbladet over flere år ble selvsagt debattert i partifora, og ifølge Gro Harlem Brundtland var mistanken til partiformannen til stede blant flere. Men «vi kunne likevel ikke skjønne hvordan partiformannen kunne gjøre noe slikt. Da ville jo en rekke pressefolk også vite hvem som var den virkelige kilden … Reiulf selv opptrådte som uskyldigheten selv når vi i stort alvor drøftet hva som kunne ha skjedd.»29 Rundt årsskiftet 1979–1980 fortalte Odvar Nordli at det fantes lydbånd med partiformannens stemme der han uttalte seg negativt og åpenhjertig om blant andre Nordli. Brundtland var sjokkert: «Her ble det altså benyttet metoder som jeg aldri hadde trodd var mulig. Her var partiformannen selv involvert. Hvis han selv var årsak til alle lekkasjene, kom han jo selv i et avhengighetsforhold til deler av pressen? Det kunne han da umulig leve med?»30 Nordli hadde lydbåndene, men ville ikke høre på dem. Hans tilstand var slik at han ikke maktet å ta et oppgjør.

Larsen-saken (1976)

Både Bratteli og Nordli måtte i stor grad forholde seg til partiorganene og LO når det gjaldt sammensetningen av nye regjeringer. Særlig Nordli møtte problemer i LO, på partikontoret og på Stortinget der Bratteli var parlamentarisk leder. Sentralstyret og LO var sterkt representert i regjeringen, mens få hadde vært på Stortinget.31 I tillegg til lekkasjeproblemene ga dette distanse til stortingsgruppen, som åpnet for uttalelser til mediene som kunne forstørres som regjeringskritiske. Da Odvar Nordli skulle danne regjering i 1976, kunne Gunnar Alf Larsen og alle de andre lese regjeringslisten i Dagbladet samme dag som regjeringen skulle utnevnes.32 Nok en gang var det Dagbladets Per Vassbotn som rapporterte at regjeringslisten var klarert med partiledelsen og LO-ledelsen i et femmannsutvalg – der Reiulf Steen satt. «Det var åpenbart at dette var lekkasje fra toppen i partiet, blant de betrodde nærmest statsministeren. Einar Førde skulle angivelig ha lekket fra sentralstyret, og jeg skulle ha brakt lekkasjen videre til Dagbladet», skriver Arne Treholt som forteller at han lokaliserte kilden, men sier ikke hvem eller hvordan.33

Det ble spekulert i pressekretser: «I pressemiljøet omkring Tostrupkjelleren fant Bjørn Høyem-Johansen i Arbeidernes Pressekontor og Olav Maaland i Bergens Tidende ut at siden Dagbladet hadde offentliggjort lista, måtte avisa ha et spesielt tak på en av de involverte i regjeringsdannelsen.»34 Nestformannen i stortingsgruppen og formann i Oslo Arbeiderparti, Gunnar Alf Larsen, ble mistenkt. Han hadde sett regjeringslisten fordi han var påtenkt som parlamentarisk leder. Nordli hadde dessuten blitt orientert om at Larsen hadde hatt kontakt med en norsk kvinne knyttet til den sovjetiske ambassade, og tanken var at Dagbladet muligens hadde noe på ham som gjorde at han måtte gjøre Dagbladet noen tjenester.35

Larsen selv skriver at «Høyem-Johansen bad sin venn Maaland undersøke hos sine gode kilder i Overvåkningspolitiet om man der hadde noe på meg som Dagbladet eventuelt kunne kjenne til».36 Og det fant Maaland. Larsen hadde helt siden 1964 blitt overvåket av politiet.37 Det fikk Nordli bekreftet både av Bjørn Høyem-Johansen som sto Maaland og overvåkningen nær, og av justisminister Inger Louise Valle. I dette renkespillet fikk altså pressefolk dokumentasjon av politiet som ble brukt til å fjerne politikere som pressefolkene ikke likte eller hadde mistanker mot. Steen brukte dette mot Larsen for å forhindre at han ble partiets parlamentariske leder, kanskje fordi Larsen var med på å forhindre at Steen ble statsministerkandidat på landsmøtet i 1975.

Gunnar Alf Larsen ønsket seg en bekreftelse fra Dagbladet om at han ikke var avisens kilde til regjeringslisten. Som foran Bortens fall, ble dette avvist av avisen. Men i februar 1976 fortalte Per Vassbotn Larsen om det som hadde skjedd rundt ham. «Etter middagen med Per Vassbotn skrev jeg at ‘den historien han fortalte går for meg over alle grenser’.»38 Larsen satte pris på at en journalist i en «borgerlig» avis fortalte ham sannheten, men han vet ikke konkret hvorfor Vassbotn og Dagbladet ikke brukte den. «De regnet vel med at den både kunne skade nasjonale interesser, pressefolks omdømme, min person og min familie.» I Dagbladet foretok politisk redaksjon seg noe usannsynlig, nemlig ingenting. Larsen erkjente for Vassbotn, men ikke som kilde, at han hadde hatt omgang med en norsk kvinnelig kommunist som ganske sikkert hadde forbindelser til KGB. Av det som kan se ut som presseetiske eller menneskelig hensyn, skrev ikke Dagbladet om Larsen-saken, og det ble ingen «sak» før i slutten av 1980-årene.39 At Larsen ikke var lekkasjen, visste Vassbotn og flere andre, for Larsen hadde ikke vært på det siste møtet hvor den endelige listen ble avgjort. Vassbotn visste hvem kilden var. Fire år senere ble dette klarere for Larsen. Da sirkulerte ryktene om en person på Jessheim. Larsen ble orientert av politimester i Oslo Willy Haugli om Engens «mangeartede virksomhet» og kontakt med partiformannen.

I forbindelse med opprullingen av Engen-saken etter Steens pressekonferanse og bokutgivelse i 1989, benektet Steen i et brev til Larsen at han var hovedkilden til alle lekkasjene: «Men han skrev også at han ikke kan utelukke at han kan ha nevnt noen navn til Arvid Engen, med det fortrolige og vennskapelige forhold de hadde til hverandre den gangen.»40 Larsen skriver at «På meg virket dette oppsiktsvekkende, og jeg har liten lyst til spekulere videre på hvem hovedkilden er. Det får eventuelt bli bekreftet av Reiulf eller av forfatterne av boka Edderkoppen, Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen, som har hatt adgang til Engens mange telefonsamtaler på bånd. Hva jeg tror, er uvesentlig.»41 Gunnar Alf Larsen sa fra seg gjenvalg på Oslo-listen foran stortingsvalget i 1977og til stillingen som leder av Oslo Arbeiderparti. Det som startet med en lekkasje til Vassbotn om statsrådslisten til Odvar Nordli, endte, via en kvinnelig kommunist, med Gunnar Alf Larsens punktum i norsk politikk.

Loran C-saken (1977)

Lørdag 8. februar 1975 slo Arbeiderbladet opp førstesiden som satte Loran C-saken i gang: «Påstand i magisteravhandling: Embetsmenn bak ryggen på politikere i -58 og -65. Navigasjons-system for ubåter presentert som sivilt prosjekt.» Oppslaget gjaldt både Omega- og Loran C-systemene, og det ble slått fast at begge systemer var til for å betjene amerikanske atomubåter. Avisen meldte at det ene prosjektet ikke hadde blitt presentert for politiske myndigheter, mens det andre hadde blitt presentert som et sivilt prosjekt, for å unngå politiske komplikasjoner. Prosjektene var trolig i strid med norsk atomvåpenpolitikk. Kilden var kaptein Anders Hellebusts magisteravhandling i statsvitenskap.

De amerikanske Polaris-ubåtene kunne avfyre atomraketter mot alle mål i Sovjetunionen i neddykket tilstand. Hver ubåt var lastet med 16 utskytningsklare raketter. Båtene var ment å trafikkere Atlanterhavet, Stillehavet og Barentshavet. Med overgangen fra landbaserte til ubåtbaserte atomvåpen var Norge blitt viktigere i Natos atomstrategi. I 1958 hadde utenriksminister Halvard Lange mottatt et memorandum med forespørsel om å opprette Loran C navigeringsstasjoner i Norge for amerikanske fartøyer. Samtykke ble gitt i regjeringens sikkerhetsutvalg, og formannen i Stortingets militærkomité ble orientert på etterskudd. I slutten av oktober 1958 var stasjoner satt i drift. Avtalen ble lagt frem for Stortinget i et hemmelig møte 1. juli 1960, altså etter at stasjonene var i drift. En ny Loran C-stasjon for Jan Mayen ble godkjent av Stortinget 27. mai 1961. Stortinget var ikke kjent med at stasjonene skulle benyttes av Polaris-ubåtene.

Hellebust tok kontakt med stortingspresident Guttorm Hansen som rådet ham til å ta direkte kontakt med forsvarsminister Alf Jacob Fostervoll og utenriksminister Knut Frydenlund. Tidligere hadde Hellebust kontaktet journalist Johan Thorud i Arbeiderbladet og levert et eksemplar av oppgaven i avisen som en sikkerhetsforanstaltning. Frydenlund og Fostervoll så ingen annen utvei enn å tillate offentliggjøring. I slutten av januar hadde Hellebust også et møte med sin sjef Trond Johansen i E-staben, som absolutt ikke ønsket offentliggjøring. Fra da av mente Hellebust seg avlyttet.42 Hellebust bestemte seg for å gå ut med informasjonen, og Thorud i Arbeiderbladet kjørte saken effektivt fra 8. februar 1975.

SV tok saken opp i Stortinget i mars i 1975. Forsvarsministeren nedsatte en granskningskommisjon ledet av høyesterettsdommer Andreas Schei og med historieprofessor Magne Skodvin og odelstingspresident Håkon Johnsen som medlemmer. Utvalget skulle utrede om det hadde skjedd kritikkverdige forhold i saken og også i regjeringens forhold til Stortinget. Bukker som skulle passe havresekken, skriver Finn Gustavsen.43 Schei-utvalget (også kalt «Hellebust-utvalget») begynte sin graving i arkivene nesten tjue år bakover. Spørsmålet er, skrev Per Vassbotn i Dagbladet «om de tre ‘uavhengige personene’ Schei, Johnsen og Skodvin viser tilstrekkelig uavhengighet til at saken blir gransket til bunns. Under enhver omstendighet står magister Hellebusts påvisninger urokket inntil offentligheten har fått en forklaring som virker troverdig».44 I mellomtiden oppsto andre debatter om mulig spredning av Hellebusts magisteravhandling til Sovjetunionen. Forsvaret satte i gang undersøkelser og innkalte Arbeiderbladets journalist til avhør.45

Schei-utvalget leverte sin hemmelige innstilling til statsministeren lille juleaften 1975, ledsaget av et offentlig sammendrag på 32 sider. Konklusjon: Intet klanderverdig hadde funnet sted. Ingen instanser eller enkeltpersoner hadde opptrådt ukorrekt.46 VG kunne på lederplass 27. desember konstatere at en fantastisk røverhistorie nå var punktert, og kritiserte Arbeiderbladet for å ha gått god for påstandene i Hellebusts avhandling. VG var nå blitt Norges største avis. I tillegg til forbruker- og vaktbikkjestilen, var avisen dypt konservativ når det gjaldt sikkerhetspolitikk og samtidig pågående i sin kriminaljournalistikk. Denne kombinasjonen skulle merkes. Arbeiderbladet og Hellebust slo tilbake. Arbeiderbladet tilbakeviste at avisen noen gang hadde gått god for opplysningene, og Hellebust fastholdt at regjeringens sikkerhetsutvalg, trolig i motsetning til norske embedsmenn, ikke var orientert om at Loran C-systemet skulle benyttes av amerikanske Polaris atomubåter.47 Derfor var jo inngåelsen av Loran C-avtalen med USA hemmeligstemplet, hevdet også fredsforskeren Nils Petter Gleditsch.48

Det oppsto snart mistanke om at Schei-rapporten redegjorde for grunnlovsbrudd i sin hemmelige del. Hemmeligholdelsen ble betraktet som et forsøk på å skjule tidligere regjeringers regelbrudd eller avmakt overfor USA. Kravet var at hele rapporten måtte gjøres offentlig.49 Ny Tid avdekket indirekte at den hemmelige delen viste at formålet med Loran C-oppbyggingen var å betjene Polaris-ubåter som et ledd i USAs atomstrategi. Avisen hevdet at anleggene var bekostet av amerikanerne, siterte direkte fra den hemmelige rapporten og antydet at den ville trykke mer. I lederen 23. april avsluttet Ny Tid med at opplysninger om hvordan Norge blir trukket inn i en atomkrig, ikke kunne ties om. Slik ble Ny Tid siteringsverdig i andre aviser.

Dette var første akt om Loran C (og Omega), som ledet til andre akt: den hektiske lekkasjesommeren 1977 da Stortinget behandlet Scheirapporten i den utvidede utenrikskomiteen 7. juni. Hellebusts avhandling og oppslaget i Arbeiderbladet var startskuddet for en serie saker som stilte spørsmål ved Norges sikkerhetspolitikk i Gerhardsens og Langes tid. Sikkerhetspolitikken var ikke lenger et «fredet» tema i journalistikkens utkanter, men fløt opp til overflaten og inn i politikkens sentrum. Det var kun spørsmål om tid før skjelettene begynte å falle ut av skapene.

Det kan virke overraskende at oppslaget dukket opp nettopp i regjeringsorganet. Før Arbeiderbladet brakte nyheten om Hellebusts avhandling, var saken drøftet med både utenriksminister og forsvarsminister. Saken var kjent av flere, og det var nok rimelig at Hellebust eller andre ville publisere saken om ikke Arbeiderbladet gjorde det. Morgenbladet skrev 3. januar 1976 at Arbeiderbladets redaksjon fryktet at kjennskap til avhandlingens innhold skulle flyte fra «Blindern-miljøet» til Dagbladet og Klassekampen. «Og at det følgelig var bedre at utdrag av avhandlingen ble trykt i regjeringsorganet, enn om det skulle bli Dagbladet eller Klassekampen som først fikk utnyttet stoffet.» Dette hadde vært politisk redaktør Egil Helles argument, som statsrådene hadde bøyd seg for. Men med oppslag i Arbeiderbladet var saken satt på regjeringens dagsorden.

Under den hemmelige behandlingen av Schei-rapporten i 1977 gikk partiene med unntak av SV med på at regjeringen hadde handlet forsvarlig. Stortinget endret ikke Forsvarsdepartementets gradering av Scheirapporten. Schei-utvalgets innstilling ble ikke levnet mye tillit av opposisjonen, altså SV, på Stortinget i denne saken. Finn Gustavsen skriver at: «Einar Gerhardsen har skrevet mye og godt, men fortalt lite. Hva om han slo til med enda en erindringsbok med mer fakta om hva som virkelig skjedde under viktige begivenheter i hans liv som politiker? Hva om han trakk ikke bare sceneteppet, men også kulissene til side slik at folk fikk se mer enn uinteressante glimt av hva som virkelig foregikk der bak?»50

Under behandlingen av Schei-utvalgets innstilling foreslo SV uten hell å offentliggjøre alt. Hemmeligholdet kunne ikke ha noen annen funksjon enn å dekke over lovbrudd tilbake i 1960–1961. Etter det hemmelige stortingsmøtet 7. juni, der den hemmelige delen av Schei-rapporten ble behandlet, brakte Ny Tid referat. Redaktør Audgunn Oltedal ble innkalt til stortingspresident Guttorm Hansen, og meddelt at avisen var utelukket fra Stortingets presselosje «på ubestemt tid». I Dagsrevyen antydet han riksrettstiltale mot avisen. Utelukkelsen var en sjelden hendelse, men også VG ble utvist fra Stortinget en måned det året for å ha publisert en faksimile av et fortrolig stortingsnotat. Særlig VG-utvisningen bidro til å bevisstgjøre pressen om sin kritiske rolle, delvis også til at pressen så seg selv som noe annet enn partikanal.

Nestformann i Journalistlaget Per Vassbotn kritiserte stortingspresidenten og dessuten NRK som valgte ikke å referere fra Schei-rapporten.51 Ny Tid var altså et unntak. Gustavsen skriver at «hvem som bidro til lekkasjer til Ny Tid, vet jeg ikke sikkert den dag i dag. Men jeg trakk inn én person i mitt arbeid, som verken var SV-er eller stortingsrepresentant: Nils Petter Gleditsch fra Institutt for fredsforskning. Gleditsch kunne gi meg den faglige assistanse jeg mener enhver stortingsrepresentant i en slik situasjon må ha krav til å ta i bruk.»52

Gustavsen og SV så annerledes på det moralske innholdet i Loran C- og Omega-sakene enn Stortinget ellers. Berge Furre og Finn Gustavsen brøt taushetsløftet sitt 22. august på SVs møte i Folkets Hus foran 1600 tilhørere, inkludert en del politifolk i sivil. Gustavsen begynte da også sin tale slik: «Godtfolk! Politifolk!» Han fortsatte: «Først en opplysning. NRKs ledelse har bestemt at radio og fjernsyn ikke skal referere noe hemmelig fra dette møte. Det er ikke min situasjon, selv om jeg har fått liknende ordrer. Når jeg likevel snakker ut, er det med utgangspunkt i Grunnlovens § 100 som lyder slik, i siste setning: «Frimodige ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.’» Aftenpostens leder var uenig: «Hvis Berge Furre og hans partifeller hadde vist større respekt for denne ytringsfrihet, ville de ha spart vårt samfunn for en debatt som for lengst har gått av sporet.»53

I det hemmelige stortingsmøtet om Loran C-saken 7. juni 1977, uttalte saksordføreren og stortingspresident Guttorm Hansen at

[Men] det er grunn til å understreke at det har eksistert og eksisterer forståelse i Stortinget for at saker av sikkerhetspolitisk karakter i visse tilfeller må behandles på en annen måte enn den vanlige saksprosedyre i Stortinget, og av og til på en måte som dersom det hadde dreid seg om saker av en annen karakter, ville ha ført til en skarp reaksjon fra Stortingets side. Jeg tror det er veldig viktig for Stortinget å ha klart for seg at den behandlingsmåte som en del sikkerhetspolitiske saker blir underlagt, avviker betydelig fra det vanlige mønster. Det må så være etter min oppfatning, og etter min oppfatning har Stortinget akseptert det.54

På spørsmål fra Berge Furre i debatten om når Stortinget hadde vedtatt særlige regler for behandling av slike spørsmål, bekreftet Guttorm Hansen at Stortinget ikke hadde vedtatt slike regler, men akseptert at det er slik. Dette var, med professor i offentlig rett Torstein Eckhoff, «Guttorm Hansen-doktrinen». Eckhoff mente uttalelsen var oppsiktsvekkende og at den måtte ses som utslag av manglende interesse i Stortinget for å håndheve de reglene som gir Stortinget innflytelse på utenrikspolitikken.55 I sin betenkning for stortingskomiteen som behandlet Loran C-saken, skrev Eckhoff at flere bestemmelser var brutt i 1959–1960 da tillatelse til amerikanerne ble gitt, og at Stortinget ble gitt misvisende og villedende opplysninger.56 Dette ble det ikke lagt vekt på da Odelstinget avviste riksrettstiltale mot Furre og Gustavsen, som nettopp kunne ha belyst bruddene.

Den 6. mars 1978 leverte Berge Furre et langt brev til Odelstinget, der han gikk igjennom hele Loran C-saken. Han var forbauset over at stortingspresidenten kunne forsvare så direkte at Stortinget ikke får seg forelagt så viktige saker. Furre skriver i brevet: «Eg vart storleg overraska. Eg kunne nok tenkje meg at Stortinget slurva i slike saker, men eg hadde ikkje venta at presidenten skulle seia rett ut at slik skal det vera.»57 Også Furre lanserer en doktrine: Doktrinen om Stortinget som tryggingsrisiko. For at ikke NKP-representantene skulle få vite hva som foregikk, kunne heller ikke Stortinget få vite. Av den grunn følger ikke Stortinget opp sine egne rettigheter og plikter. Dette setter en representant som er opptatt av troskap til både sine velgere og til konstitusjonelle regler, i en umulig situasjon: «Alternativet blir å bryta teieplikta i truskap mot meir grunnleggjande plikter.»58

«Doktrinene» påpeker altså at den parlamentariske – og dermed offentlige – kontroll skal kunne settes til side i enkelte sikkerhetspolitiske saker uten at Stortinget har vedtatt dette. I tillegg til de formelle implikasjonene, kommer problemet om hvordan man skal forholde seg når hemmelige tiltak iverksatt uten Stortingets vitende, når frem til offentligheten. Stortinget fikk problemer med å håndtere sin egen fortidige avmakt. Problemet med «Guttorm Hansen-doktrinen» var ikke bare at den legitimerte det som ellers kunne anses som regelbrudd, men at den skapte legitimitetsproblemer for Stortinget i ettertid. Stortingspresident Guttorm Hansen syntes å betrakte det som kurant at Stortinget var satt på sidelinjen – så sent som i 1977. Etter et visst tøvær fra 1975, var en siste isende vind på sin vei gjennom norsk og europeisk politikk fra det året.

Da Furre og Gustavsen la frem den hemmeligstemplede informasjonen på folkemøtet i Folkets Hus 22. august 1977, var dette var midt oppe i den såkalte Listesaken (se nedenfor). Store deler av offentligheten var rettet inn mot venstresidens avsløringer. NTB og NRK var til stede. Alle pressebyråer og aviser fikk pressemelding om møtet. Allerede dagen etter utga Pax Forlag hele Schei-utvalgets innstilling, med et skille mellom de hemmelige og de offentlige delene av rapporten. Pax hadde fått tak i et eksemplar fra PRIO-forskeren Nils Petter Gleditsch som også skrev etterord. En annen plan hadde vært å la Jan Guillou, redaktøren av Folket i Bild/Kulturfront gi den ut.59 Pax solgte 13 000 eksemplarer bare den første uken.60 Statssekretær Johan Jørgen Holst uttalte samme dag at boken var å betrakte som en ny lekkasjesak og ville bli etterforsket av Forsvarsdepartementet.

Selvsensuren i avisene i Loran C-saken var påfallende, all den tid Schei-rapporten forelå i Narvesen og bokhandlene. Ti aviser brakte utdrag av den hemmelige delen av Loran C-rapporten før valget i 1977, blant dem hovedstadsavisene Dagbladet, Klassekampen, Ny Tid og Friheten.61 Da redaktøren av Dagbladet Rogaland skulle bringe den andre av tre artikler om Loran C, grep styreformannen inn. Redaktør Jørund Soma ble permittert.62 Etter påtrykk fra presseorganisasjonene fikk han tilbake stillingen mot at artikkelserien ble stoppet. På lederplass 7. september begrunnet Soma sin holdning med at leserne måtte ha grunnlag for å vurdere det saklige innholdet i Schei-innstillingen for å kunne ta stilling til det Furre og Gustavsen hadde gjort.63 De øvrige avisene unnlot sammen med NTB og NRK å bringe noe om bakgrunnen for Furres og Gustavsens handlemåte. Arbeiderpressen så ingen grunn til å gi SV oppmerksomhet foran valget. Redaktører syntes å ta for gitt at det å bringe informasjon fra den hemmeligstemplede rapporten medførte lovbrudd selv etter at den var utgitt som bok. De ønsket i alle fall ikke å ta sjansen. Et møte 12. desember 1977 om avisenes rolle i Loran C-saken med hovedstyrene i Norsk presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk redaktørforening og Norske Avisers Landsforening bekreftet stor uenighet.64 Noen enstemmig resolusjon var ikke mulig. Saken og den etterfølgende debatten førte trolig til en styrking av bevisstheten om informasjonsplikt og kildebeskyttelse. In sum: Journalistikken startet det hele med store omkostninger, påpekte tidligere synder, avslørte urent politisk spill, men satte også søkelys på egen selvsensur.

Kringkastingssjef Torolf Elster måtte trå forsiktig. Ingen referering skulle forekomme fra den hemmelige delen av Schei-rapporten. Frykten var at hvis spillereglene som var satt av Stortinget, ble overtrådt, kunne NRKs frihet bli innskrenket.65 I politisk avdeling var frustrasjonen over dette stor. Den 28. oktober møttes ledelsen i NRK, der også Norsk Journalistlag var invitert. Nestleder i NJ Per Vassbotn argumenterte for at Schei-rapporten var en åpen kilde (Pax-boken var trykt i 17 000 eksemplarer) som journalister måtte kunne benytte. Først etter stortingsvalget dukket saken opp i NRK, og Arbeidernes Pressekontor sendte ut en serie på tre artikler til sine aviser. I mars 1978 sendte NRK Radio dessuten tre programmer der materialet fra den hemmelige delen ble benyttet. Arbeidernes Pressekontor var derimot tause lenge. Olav Brunvand gikk av, og Arvid Jacobsen ble ny redaktør. Det kom mer stoff om saken, også fordi valget var over.66 Aftenposten gjorde rede for sitt standpunkt på lederplass 5. oktober 1977: «Det var verken mystiske overlevninger på underlige steder eller feighet eller servilitet overfor Stortinget som førte til vår beslutning om ikke å offentliggjøre den hemmeligstemplede rapport. Vi fulgte det som for oss er vanlig praksis, og vanlig praksis i saker som denne er at vi ikke føler oss forpliktet til, eller ser noen oppgave i, å overse et hemmeligstempel fordi andre gjør det.»

Store deler av pressen fant det altså fremdeles best å følge presidentskapet fremfor eget journalistisk skjønn. Ordene som falt om Furre og Gustavsen, var harde, og de langt fleste avisene fulgte NRK og NTB i ikke å omtale saken. Furres, Gustavsens og Pax’ avsløring ble i liten grad referert, også etter at Schei-utvalgets rapport befant seg i bokhandlene. Dette styrket mistanken om at hemmelighold ikke bare benyttes av hensyn til rikets sikkerhet, men for å dekke over ulovligheter. At valget var like om hjørnet, spilte inn, og båndene til partiene tilsa at avisene skulle konsentrere seg om partienes egne saker. Det var ingen grunn til å gi SV oppmerksomhet. Den journalistiske sans var ennå ikke så utviklet at den gikk på tvers av de politiske autoritetene, spesielt ikke i sikkerhetspolitikken. Arbeiderpressen voktet sitt parti, og den borgerlige pressen voktet Nato.

Lekkasjesommeren (1977)

Sommeren 1977 ble også preget av andre saker med lignende form og tematikk. Det handlet om lekkasjer til offentligheten om sikkerhetspolitiske forhold. Fredsaktivist og SV-er Ivar Johansen hadde intervjuet en rekke tidligere offiserer og politikere og samlet inn informasjon om de hemmelige tjenestene som materiale for en bok. Den 20. juli 1977 offentliggjorde Johansen noe av materialet sitt i Ny Tid under overskriften «Norske etterretningsagenter verva finske nazister til spionasje i Sovjet». Artikkelen fortalte at norsk etterretningstjeneste hadde drevet hemmelig spionasje og sabotasjevirksomhet rettet mot Sovjet i femtiårene. Virksomheten var drevet fra Finland og organisert av ansatte ved den norske ambassaden i Helsingfors. Avisen navnga hovedmannen i Norge.

Arbeiderbladet var regjeringsorgan, men måtte samtidig pleie en viss journalistisk selvrespekt. Det var tross alt Arbeiderbladet som hadde utløst Loran C-saken i 1975. Men lojaliteten til partiet seiret: I Arbeiderbladet den 25. juli kunne lederartikkelen ta opp Finland-historien: «Det er ikke kommet fram noe som tyder på at SV-avisas historie er noe annet enn en røver-historie. Den har derfor heller ikke vakt særlig stor oppsikt i andre massemedia. Med ett unntak, Dagsrevyen i fjernsynet. Her er saken behandlet på en så utilbørlig måte at NRK-ledelsen bør ta seg tid til å gå den etter i sømmene. Heller ikke Dagsrevyen er forpliktet til å hoppe ukritisk på alt som kommer fra Ny Tid». Men i neste nummer av Ny Tid bekreftet major Svein Blindheim det som hadde foregått i Finland: «Jeg underviste finner i spionasje og sabotasje mot Sovjet». Blindheim hadde vært med på dette i 1953, men virksomheten hadde foregått siden 1948. I 1953 hadde han to ganger vært i Finland for å lære opp finner til å spionere på Sovjet. Mye tydet på at dette skjedde i forståelse med USA. En annen major, Chr. Christensen som var redaktør i det da meget konservative Morgenbladet, bekreftet historien til Blindheim. Ikke noe å skamme seg over, mente CC.

Lederen i Arbeiderbladet 30. juli var derfor spakere: Det beste er å slå en strek over hele saken, den tilhører fortiden. Dessuten virker påstandene til Blindheim «adskillig overdramatiserte». «En føler nesten behov for å understreke at det selvsagt ikke er foretatt noen sabotasjehandling i Sovjet. […] Det er SVs valgkamp som har startet.»

Oppslagene i Ny Tid avstedkom oppslag og intervjuer i mediene. Interessen i deler av pressen rettet seg mindre mot hva som ble avslørt, enn at det ble lekket. Selve saken syntes uhåndterlig for arbeiderpressen og upassende for den øvrige pressen. Fremdeles var sikkerhetspolitikk et tomrom i offentligheten, og intet tema for kritisk journalistikk. Sikkerhetspolitikk ble dekket som kriminal- eller spionsaker. Insinuasjoner om spionasje kom fra høyt hold. I Aftenposten 30. juli uttalte forsvarsminister Rolf Hansen: «Men man kan undre seg over hvor ‘styrt’ alt dette virker. De samme tingene har en tendens til å skje samtidig. Det er trekk i dette som tyder på en viss ‘styring’ fraukjent hold.» Den 1. august måtte imidlertid Hansen moderere; han mente ikke at fremmede makter sto bak Ny Tid.

Blindheim ble i Oslo byrett i mai 1978 dømt til 75 dagers betinget fengsel – ikke for å ha spionert mot et annet land, men for å ha offentliggjort aktiviteten. Før rettssaken kom flere avsløringer fra CIA-sjefen i 1973–1976, William Colby, som tydet på at virksomheten var finansiert og initiert av CIA, og ble drevet i hele Norden.67 Julehelgen 1977 hadde også New York Times artikler om CIAs finmaskede kontaktnett i pressen verden over, som var bygd opp etter krigen.68 Det går frem av artiklene at CIA indirekte har drevet eller støttet en av verdens største utgiver- og forlagsvirksomheter, med mer enn 50 dagsaviser i hele verden, mange radio- og tv-stasjoner og forlag. Videre gikk det frem at CIA hadde hatt kontroll med over 800 utenlandske journalister som var ansatt i utenlandske aviser og nyhetsbyråer. Skandinaviske agenter var plassert i skandinavisk presse gjennom Ritzaus Byrå som samarbeidet med skandinaviske kolleger.

Ikke før de to majorene var siktet, fortalte Ivar Johansen i et intervju med Eva Bratholm i Arbeiderbladet (1. august) at han hadde mer stoff om E-tjenesten på lager. Han hadde laget lister (derav Listesaken) over ansatte i de hemmelige tjenestene i Norge. Det ble over 600 navn. Johansen varslet at han og Ny Tid var i gang med å vurdere hva de skulle publisere.

Fra høsten 1976 hadde Ivar Johansen hatt kontakt med grå eminense Trond Johansen i E-tjenesten, som han fikk en del opplysninger av. Det var bedre at Ivar Johansen fikk opplysningene, var begrunnelsen, enn at han snek seg rundt på egen hånd. Dermed bidro E-tjenesten til Ivar Johansens kartleggingsvirksomhet og la grunnen for at den såkalte landssvikerparagrafen kunne brukes mot ham senere.

Den 9. august 1977 slo politiet til mot Ny Tid. Journalist Ingolf Håkon Teigene ble innbrakt til et langvarig og hardt avhør. Politiet tok seg inn i Trond Jensens leilighet og 10–15 kilo med dokumenter ble beslaglagt. Jensen ble satt i varetekt og avhørt og siktet dagen etter. Han ble fengslet i tre uker. Da uttalte redaktør Audgunn Oltedal at Ny Tid hadde kopier av det beslaglagte materialet. Dermed fortsatte politiet jakten, og mer dukket opp i en campingvogn på Sogn. Ut på natten entret politiet Tostrupkjelleren for å bringe Ny Tid-journalist Jan Otto Hauge inn til avhør, men Hauge kom seg ut kjøkkenveien. Til tross for den høye journalisttettheten på stedet, var Dagbladet en av de få avisene som fortalte om «Midnattsaksjonen». Politiet klarte å spore opp Johansens hemmelige materiale hos Club 7s informasjonssjef Trond Jensen.

Politiets handlemåte mot avis og journalister ble heftig debattert. Norsk journalistlag protesterte mot politiets aksjonsform og bruken av landssvikloven overfor journalister. Laget mente også at Ny Tids utflytting av journalistisk materiale til privatpersoners bolig var merkelig, for dermed sto avisen svakere i sin klage overfor politiet. Noen mente politiet hadde brutt med retten til trykkefrihet, andre at Ny Tid og journalistene hadde misbrukt trykkefriheten. Det første synet kunne leses særlig i Dagbladet, det andre særlig i Aftenposten. Med arrestasjonen av Trond Jensen fikk saken mer karakter av kriminalsak, mens de sikkerhetspolitiske sidene kom i bakgrunnen.

Listesaken eskalerte som følge av hvordan Ivar Johansen og Ny Tid håndterte saken. Den undersøkende journalistikken var ennå amatørpreget. Den øvrige pressen var imidlertid ikke engang nådd frem til amatørstadiet. At det ikke tas lett på rikets sikkerhet eller partienes syn på denne, satt i veggene i mange redaksjoner. Derfor ble det ikke vurdert på journalistisk grunnlag hvorvidt dette var publiserbar informasjon – vurderingen ble overlatt til påtalemakten. Realitetene kom i bakgrunnen. Trivialiseringen av sakene var bivirkning av den umodenheten som ennå hersket.

At påtalemyndigheten benyttet de utvidede fullmaktene i landssvikrettergangloven av 1947 til å nekte Trond Jensen advokathjelp i lang tid, skapte debatt. Flere kjente advokater, kalt «de elleve», rykket ut med en protest mot riksadvokat L.J. Dorenfeldt. En motaksjon ble utløst fra en rekke andre advokater i forsvar for riksadvokaten, organisert av Jens Chr. Hauge, mannen som i egenskap av forsvarsminister frem til 1951 var dypt involvert i oppbyggingen av Norges etterretningstjeneste.69 «De 11» ble overmannet i offentligheten av «de 111», og mange hundre flere fulgte på i Jens Chr. Hauges effektive aksjon.

Regjeringens sikkerhetsutvalg hadde besluttet etterforskning i det som ble hetende Blindheim-saken eller majorsaken. Fra påtalemyndighetens side var det riksadvokaten selv, Dorenfeldt, som engasjerte seg. Det ga håp til venstresiden, for Dorenfeldt var kjent som en som kunne trå feil. Den 18. august ga han etter for en impuls til å komme opp med noe som kunne rettferdiggjøre politiets aksjonsmåte. Han hevdet i Dagsrevyen at Trond Jensen «har hatt kontakt med diplomater, personell fra en øst-stat uten at jeg på det nåværende tidspunkt kan opplyse noen nærmere detaljer om arten av denne kontakt.»70

Bergens Tidende så ingen grunn til å tvile på statsadvokaten. «SVdokumenter havnet hos KGB» var overskriften på første side dagen etter, og i ingressen refereres Dorenfeldts uttalelser. Artikkelen koblet Ny Tid til saken og gikk langt i å antyde spionasje.71 Dorenfeldts uttalelser ble omtalt av Arne Skouen i hans Ytring-spalte dagen etter: «Jeg kjente meg skamfull på denne embetsmannens vegne da han lekket sin opplysning om siktede Trond Jensens ‘øst-europeiske kontakter’, uten at noe straffbart forhold er funnet av politiet. Det var nasjonens riksadvokat som siktet mot et så lavt galleri.» Samme dag tok Dorenfeldt seg inn med en pressemelding: Det var intet som tydet på at opplysninger fra det beslaglagte materialet var overlevert utenlandske borgere. Men bølgene gikk fortsatt høyt, med protestopprop og støtteopprop fra advokatstanden.

Det gikk, som tidligere Aktuell-redaktør Jostein Nyhamar skrev i Arbeiderbladet 1. oktober, politi i politikken. Enda verre, det gikk politikk i politiet. Det var det alvorlige i denne saken. Den 23. august skrev Andreas Hompland i Dagbladet om «Trond Jensens tapte ære», der han sammenlignet listesaken med Heinrich Bӧlls Katharina Blums tapte ære, og VGs dekning av Trond Jensen med «Zeitungs» behandling av Katharina Blum. Og Arne Skouen reflekterte over tv-ens evne til å avsløre Dorenfeldts skjulte motiver: «Optikk er farlig avslørende for ansikter den betrakter.»72

Det gikk også politi i offentligheten. I Listesaken førte VG an med fyldig informasjon om politiets operasjoner, slik avisen gjerne gjorde i kriminalsaker. Avisens offensive kriminaljournalistikk var ledet av kriminalreporteren Knut Haavik og basert på Haaviks kontakter i Oslo-politiet. I Listesaken var det tydelig at Haavik nøt ekstra godt av sitt nettverk, for rettsmøtene var lukkede og forsvarsadvokatene ble pålagt utvidet taushetsplikt. Ingolf Håkon Teigene nektet etter hvert å avgi forklaring fordi selektive «lekkasjer» fra avhørene med Jensen og Teigene dukket opp i avisen. Den 20. august skrev Arve Solstad i spalten «Fra den politiske arena» i Dagbladet om politilekkasjene: «‘Lekkasje’ er i øyeblikket det mest verdiladede uttrykket i den politiske debatt. Vi må tilbake til Borten-regjeringens forfallsperiode for å kunne registrere liknende moralske børsnoteringer.» Fra 10. august og arrestasjonen av Trond Jensen er det gruppen til Haavik som driver saken videre. Fokuset settes på «hysj-papirer» som er beslaglagt hos Trond Jensens «østkontakter», og på Ivar Johansens innsamlingsmetoder.73

Modningen som kunne spores i pressen i Loran C-saken ble i Listesaken hemmet av at VG lot Haavik, og ikke politisk avdeling, håndtere saken. I Aftenposten ble saken fulgt opp med leserinnlegg og kommentarer som satte fokus på (u)lovligheten av det Johansen og Jensen hadde foretatt seg. En av de impliserte, journalisten Jan Otto Hauge, skriver at «Politisk vurdert er det klart at Schibsted-konsernet blir venstresidas motpol i spillet om de hemmelige tjenester. Det er heller ikke grunn til å forbauses over at rollefordelingen dem imellom er at VG tar seg av den framstilling som er mest grovkornet, mens Aftenposten bestreber seg for å legge det politiske grunnlaget for hetsen.»74

Listesaken begynte sikkerhetspolitisk og endte som kriminalsak med islett av spionsak. Moralen fremsto slik forfatteren Sigbjørn Hølmebakk skrev i Dagbladet 27. august 1977: Når det gjelder sikkerhetspolitikk er det verre å avsløre lovbrudd enn å begå dem. Ivar Johansens beveggrunn, mistanken om politisk overvåkning i Norge, ble ingen god sak for venstresiden, for den syntes ikke å interessere så mange andre enn Dagbladet og den venstreopposisjonelle pressen.

Ikkevoldsaken (1983)

Hendelsene denne intense lekkasjesommeren i 1977 skapte en ubehagelig og opphisset stemning i den offentlige opinion, skriver Gudleiv Forr.75 Turbulensen fortsatte med rettssakene mot Ivar Johansen og Klassekampen-journalist Finn Sjue, flere avsløringer og rettssak mot Nils Petter Gleditsch. Et etterskjelv med større rettslige virkninger, kom i 1983. Ikke lenge etter at forskerne Nils Petter Gleditsch og Owen Wilkes var arrestert for med åpne kilder å skrive om den militære etterretningens lyttestasjoner i Nord-Norge (og senere dømt til betinget fengsel), brøt det løs igjen. Om kvelden den 13. oktober 1983 rykket politiet inn i bladet Ikkevolds redaksjonslokaler i Gøteborggata 8 og i privatboligene til flere redaksjonsmedlemmer. Over 50 politifolk deltok i aksjonene, der abonnentarkiv og medlemsregistre ble beslaglagt på anmodning fra forsvarssjefen. Dette var razzia av internasjonalt merke, og litt uvirkelig på Rodeløkka. Men det var alvor: Siktelse ble utarbeidet mot tolv medlemmer av redaksjonen og omhandlet brudd på spionparagrafene, dvs. Lov om forsvarshemmeligheter.

Bladet Ikkevold, utgitt av organisasjonen Folkereisning mot krig, ble stiftet i 1968 som forum for ikkevoldsmotstand og fredsarbeid. I 1983, i kjølvannet av motstanden mot Natos dobbeltvedtak, samlet bladet inn omfattende materiale om hvordan Norge inngikk i Natos atomstrategi. Redaksjonslederen var en gammel kjenning, som det heter: Ivar Johansen. Folkereisning mot krig reiste i 1983 rundt i landet og samlet materiale til flere temanumre som satte søkelys på ulike sider ved atomstrategien og Norges plass. Ikkevold hadde blant annet publisert opplysninger om det hemmelige SOSUS-anlegget på Andøya, som var en lyttestasjon for å registrere ubåttrafikk. Det ble arrangert flere debattmøter og pressekonferanser om konsekvensen av Norges rolle i Natos atomstrategi.

SV tok opp aksjonen i Stortinget flere ganger i november 1983. Da rettssaken kom opp for Oslo byrett 29. april 1985, kom nye opplysninger for en dag, som angikk Stortingets mulighet til innflytelse i sikkerhetspolitikken. Tidligere utenriksminister Knut Frydenlund opplyste at Stortinget fikk sine opplysninger om etterretningstjenesten gjennom årlige hemmelige møter i et utvalg bestående av forsvarsministeren, stortingspresidenten og formann og nestformann i Stortingets forsvarskomité. I disse møtene ble det ikke ført referat. Utvalget var godkjent av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen. Stortingsrepresentantene fra SV, Stein Ørnhøi og Arent M. Henriksen, opplyste i retten at de ikke hadde kjennskap til dette utvalget. Ørnhøi meldte spørsmål til Stortinget, men presidentskapet nektet å svare før dom var falt i Ikkevoldsaken. Dommen i byretten i mai 1985 lød på ni måneders ubetinget fengsel for Ivar Johansen, mens andre fikk betinget fengsel eller bøter. En høyesterettsdom i 1987 gjorde det klart at Ikkevold hadde benyttet lovlige journalistiske metoder, og bidro til å gi pressen større fullmakter i dekningen av sikkerhetspolitiske spørsmål. I tiden fra Ikkevold-aksjonen og siste runde i Høyesterett, hadde Mikhail Gorbatsjov tatt over som leder i Sovjetunionens kommunistparti, og avspenning lå i luften.

Etter en første handlingslammelse var kritikken mot politiets handlemåte fra pressekretser tydeligere denne gang enn under Listesaken. Dagbladet og Arbeiderbladet likte ikke hva de så, og selv det dypt konservative bladet Farmand var kritisk. Norsk presseforbund var tilbakeholden med kritikk, vel vitende om at meningene sprikte blant redaktørene.76

Lojalitet og selvstendighet (1977)

Da Olav Brunvand takket av i 1977, beskrev Einar Gerhardsen Brunvands virke under tittelen Lojalitet og selvstendighet. Dette var de to dyder partiledelsen forventet av sin presse. Samtidig. Ingen av de gamle kjemper skriver noe om hvor vanskelig balansegangen kan være. Er beina plantet i arbeiderbevegelsen, favnes begge sider i solidaritetsfølelsen. Ingen av Arbeiderpartiets redaktører skriver, så vidt Olav Larssen kjenner til, under strengt oppsyn fra partiet. Tvert om, en mann som Torgeir Vraa i Fremtiden kritiserte ofte den sentrale ledelsen, men gikk selv fri for kritikk. Ingen kunne tenke seg å gå til angrep på det Larssen kaller «den politiske ledelse i bladet».77

I 1977 tok Arvid Jacobsen over som sjefredaktør for Arbeidernes Pressekontor etter Olav Brunvand som hadde sittet siden 1949, bare med et avbrudd som statssekretær i Forsvarsdepartementet. Denne nye generasjonen bidro med små skritt til utvidelse av spillerommet for arbeiderpressen, til irritasjon for LO-ledelsen og partiets stortingsgruppe. I 1975 hadde Einar Olsen blitt disponent i A-pressen, og Brunvand junior overtok som sjefredaktør i Arbeiderbladet.

Med Einar Olsens ledelse av Arbeiderbladet fra april 1974, kom støtten til en mer uavhengig holdning fra nestformann Reiulf Steen. Det var riktignok partisekretær Ronald Bye som ble ny styreformann for Arbeiderbladet, men debatten om arbeiderpressens stilling mellom parti og publikum kunne ikke stanses. Hvordan representere et regjeringsparti og samtidig, i likhet med kringkastingen, kritisere makten der den fantes? Redaktør Einar Olsen kom med flere innspill i 1970-årene. Dels handlet det om hvordan det redaksjonelle håndverket skulle utføres, hvor Dagbladet og VG var eksempler som burde studeres, og da ikke bare til skrekk og advarsel. Dels handlet det om hvordan pressen kunne bringe nyheter om partiet. Det ble ikke argumentert mot partipresse. Journalistikk var fremdeles partiarbeid i Arbeiderpartiet. Redaksjonene var en utmerket rekrutteringsbase for sentrale posisjoner i parti og Storting. Både journalistikk og sentralt partiarbeid dreide seg jo nettopp om å vinkle spørsmål slik at de lot seg besvare i tråd med partiets perspektiver.

Veteranen Olaf Solumsmoen fra Arbeidernes Pressebyrå og Statsministerens kontor sto for den gamle linjen: Journalistene i arbeiderpressen var vanlige partitillitsmenn. Han hadde aldri som pressemann mottatt noe direktiv, sa han, men så hadde han alltid følt sterk lojalitet til partiet.78 Om Arbeidernes Pressekontor skriver Gerhardsen: «Så vidt jeg kan huske [var det] ingen problemer i forhold til partiets ledelse og ingen, la meg for sikkerhets skyld legge til – ingen alvorlige problemer i forhold til de aviser som er Pressekontorets kunder. Noen vil kanskje mene at dette høres utrolig ut, men det er sant.»79

Jo, lojaliteten satt i kroppen. Men med en voksende journalistisk bevissthet satt lojaliteten mer og mer bare i hodet, og på dagsordenen sto en omvurdering av journalistiske vurderinger uten å svikte lojaliteten. Reiulf Steen, som gjerne ville være moderne, støttet tankene fra Einar Olsen og andre. Betegnelsen «korrektiv» ble benyttet av både Olsen og Steen. Avisen måtte ha et uavhengig og selvstendig ansvar, men også være en levende del av arbeiderbevegelsen. Heller ikke Steen ville ha menighetsblader – men hva ville han ha? Partiaviser som handlet etter egne verdier uten sidehensyn til partiledelse og regjering skulle Steen få oppleve i 1980 og 1981.

Man tror visst, skriver Reiulf Steen i 1977, at Arbeiderpartiet har hatt en fullstendig sentraldirigert presse, der nøyaktig samme synspunkter er kommet til uttrykk på lederplass i alle avisene: «Arbeiderpressen har, på samme måte som partiet, vært framstilt som en monolittisk enhet, der enhetens enkelte bestanddeler automatisk har reagert på signaler fra Folketeaterbygningen på Youngstorget. Pressen har reagert på signalene fra 3. etasje, der Olav Brunvand har residert, og Olav Brunvand har fra 5. etasje fått beskjed om hvilke signaler han skal sende ut.»80 Nei, dette er et usant bilde, skriver Steen. Brunvand oppfattet seg som en tjener av arbeiderbevegelsen. Steen skriver: «Politikk er kamp, og for ham ville det simpelthen vært naturstridig å ikke velge side i den kampen.» Når Brunvands artikler er trykt i så stort monn er det fordi de har vært velskrevne, skriver Steen, og legger opplysende til: «De har vært effektiv og slagkraftig argumentasjon for Arbeiderpartiets politikk.»

Steen erindrer hvordan det var å operere både lojalt og selvstendig: «Selvfølgelig var vi journalister, men samtidig oppfattet vi oss som agitatorer for en idé og en bevegelse. Dette kom klart fram i vår journalistikk. De fleste av dagens journalister vil fremtre som lysende eksempler på objektivitet og nøytralitet sammenlignet med mye av det vi skrev i ‘Fremtiden’ i midten av 50-årene.»81 Redaktøren Jon Vraa «led under at han ikke helt greide å bestemme seg for om han skulle være redaktør eller politiker».82 Et uttrykk for partistyringen, referert av Steen, kom på lederplass i en A-avis: «Vi forbeholder oss retten til å ha vår egen mening inntil formannskapsgruppa tar standpunkt.»83 Finn Gustavsen erfarte som ung journalist at redaktøren ringte «til Youngstorget – det var bare glassvegger mellom kontorene: – Du, Haakon … Partiviljen ble konsultert, lederartikkelen skrevet.»84

Gråsoneavtalen (1977)

Det er med anerkjennelse Einar Gerhardsen refererer den finske politikeren Karl August Fagerholms memoarer om individets betydning i politikken. Enkeltpersoner kan utgjøre en forskjell, skriver Gerhardsen. I Finland hadde de kjemper som Mannerheim og Paasikivi. I Norge har vi hatt kong Haakon, folkekonge også i nødens stund, og Christian Michelsen som styrte støtt fram til unionsoppløsningen. Han nevner også Ole Colbjørnsen som brakte nye tanker og ideer til Arbeiderpartiet i trettiårene, og Erik Brofoss, som etter krigen var en drivkraft i gjenreisningen. De fleste andre ville nevnt Gerhardsen selv.

Også en annen person fremstår for Gerhardsen som en uvanlig politikerskikkelse med stor kunnskap og «et politisk engasjement utover det vanlige og en politisk holdning som måtte være uttrykk for en sterk følelse av solidaritet med de undertrykte».85 Overklassegutten Jens Evensen med doktorgrad fra Harvard sto mildt sagt lavt i kurs i toppen i Arbeiderpartiet. Men i Gerhardsens memoarer settes han på linje med kong Haakon, Michelsen, Colbjørnsen og Brofoss. De viste alle sine evner «i nødens stund» – det er i krisetid at vi ser hvem som fortjener å være våre forbilder.

Mot Evensen sto partiets sikkerhetspolitiske klipper, Knut Frydenlund og dessuten Thorvald Stoltenberg. De var ikke begeistret for havrettsminister Jens Evensens fremgangsmåte i forhandlingene med Sovjet om gråsonen i Barentshavet. Det var heller ikke statsminister Odvar Nordli, men han forholdt seg passiv. Forhandlingene mellom Norge og Sovjet foregikk i flere faser. Tautrekkingen omkring midtlinje- og sektorlinjeprinsippet fikk stor oppmerksomhet. Lille Norge målte krefter med Sovjetunionen. Evensens uautoriserte biograf Berit Ruud Retzer skriver: «Forhandlingene med Sovjet var blitt fulgt med enorm interesse. Pressen var med, alle steder til alle tider. Journalistene trengte Evensen, og fulgte ham som en skygge. For ham, som med glede hadde innledet et forhold til massemediene med mer åpenhet enn noen annen minister, kunne pågangen bli vel sterk. Han gikk trøtt, mistet begeistringen og interessen. Informasjonsbehovet var enormt.»86

Gråsoneforhandlingene ble avsluttet 15. juni 1977. Etter at avtaleutkastet forelå i Moskva, foretrakk Evensen å sende sin statssekretær Arne Treholt til regjeringsmøtet i Oslo, mens han selv møtte pressen i Moskva. I Norge meldte avisene dagen etter at avtalen ifølge Evensen var «det beste man realistisk kunne oppnå». For Evensen var det en del av jobben å bearbeide pressekorpset som hadde fulgt forhandlingene i lang tid. Da avtalen forelå, var neste mål å sørge for at det politiske miljøet aksepterte den. Men det gjorde han på ekspertens manér. På spørsmål om han ville gå hardt inn for avtalen, svarte Evensen: «Jeg vil ikke gå hardt inn for noe som helst. Jeg vil forklare avtalen i detalj. Jeg vil si at dette er det beste vi har klart å oppnå. Avtalen har mange sterke sider, men den har ganske sikkert også enkelte svake.» I pressen ble dette altså til «det beste vi realistisk kunne oppnå».

Evensens motstandere mente at han med dette bandt regjeringen til et forhandlingsresultat som ga for mye til russerne. Selv trollmannens læregutt var usikker: «Det var gått raskt i oppløpet, og det var et åpent spørsmål hvordan avtalen ville bli oppfattet. De avsluttende forhandlingene hadde skjedd i en engere gruppe. Jeg satt med en gnagende tvil om Evensen kunne ha vært for mye innstilt på kompromiss i sluttfasen.»87

Evensen hadde gått inn på en avtale som etter Thorvald Stoltenbergs mening brøt med mandatet fra Utenriksdepartementet. Den hadde ikke stort av den likeverdighet som en slik avtale skulle ha. Men offentligheten fanget. Da kritikken kom fra opposisjonen og internt hold i Arbeiderpartiet, var regjeringen Nordli kneblet av Evensens klare forsvar for avtalen gjennom mediene.88 Alt den kunne gjøre var å minne om at avtalen var midlertidig. Evensen hadde trukket offentligheten inn før regjeringen hadde hatt mulighet til å vurdere avtaleforslaget. Gro Harlem Brundtland skriver at Nordli og Frydenlund ble satt under press. Det var stor ubalanse i avtalen til fordel for Sovjet, men nå var det umulig for regjeringen å behandle saken på nytt uten den offentlige oppmerksomheten som nå gjorde saken spesielt ømfintlig. Frydenlund var i praksis kneblet av Evensen. Regjeringen var delt.89

Evensen gjentok at avtalen var rimelig god og at debatten hadde vært skjev. Dette handlet ikke om grenseforhandlinger, men om fordelingen av fiskeressurser. Han mente også at debatten var for person- og følelsesorientert – det ble en sak om Evensen selv. Først etter stortingsvalget den høsten fant regjeringen at det ikke ville være noe å hente i fortsatte forhandlinger. Avtalen ble godkjent av Stortinget i 1978, men skulle gjelde for ett år av gangen.

Motsetningene mellom utenriksminister Knut Frydenlund og havrettsminister Jens Evensen vokste med at medieoppmerksomheten fulgte «karismatikeren», som historikeren Lahlum kaller ham.90 Stoltenbergs tolkning var at Evensen var kommet inn i regjeringen etter press fra AIKfløyen i partiet, et parti som fortsatt var merket av splittelsen under EFstriden.91 Stoltenberg hadde ikke mye til overs for den ambisiøse Evensen og hans hjelper. Etter at Evensen ble havrettsminister og Treholt statssekretær, omga de seg med folk som møttes til lunsj på Evensens kontor. Norden som atomvåpenfri sone ble tatt opp. Dette var for en stor del et samlingspunkt for sentrale nei-folk, og styrket Evensens posisjon i partiet.92

Evensen og Treholt hadde en god hånd med mediene: «At Evensen selv hadde store politiske ambisjoner, gjorde ikke saken enklere. Bak sto Arne Treholt, det var han som bygget opp sin sjef og skjøv ham fram i rampelyset. Treholt var glitrende god med mennesker, ikke minst mediefolk. Jeg tviler på om noen statsråd noen gang har hatt en tilsvarende krets av journalister til å bakke seg opp som Evensen hadde gjennom Treholt.»93 Spekulasjonene gikk om at Evensen ønsket å bli både partileder og statsminister, og han brukte mye tid på å pleie sin politiske profil i mediene. Slik så det ut for Stoltenberg. Oppmerksomheten rundt Evensen skapte problemer for Frydenlund, samtidig som det ikke måtte danne seg et bilde av at det var uenighet om Norges utenrikspolitikk i regjeringen. Evensen var et friskt og litt internasjonalt pust inn i Arbeiderpartiet som mediene fattet interesse for, ikke minst fordi han var en enfant terrible som ikke kunne ignoreres. Mer åpent enn de fleste benyttet han journalistikken i sin kamp for innflytelse i partiet.

Dobbeltvedtaket (1979)

Natos ministerråd vedtok 12. desember 1979 i Brussel å produsere og utplassere over 500 nye mellomdistanseraketter med atomvåpen i Vest-Europa. Det dreide seg om landbaserte Cruise og Pershing II-raketter, som overgikk det Nato så langt hadde hatt å stille opp med når det gjaldt målsøking og treffsikkerhet. For å komme opposisjonen i mange vesteuropeiske land i forkjøpet, ble vedtaket om utplassering ledsaget av et annet vedtak som sa at det skulle forhandles med Sovjetunionen om slike våpen. Dersom det ble suksess, dersom Sovjetunionen kunne presses til å oppgi utplasseringen av SS20, kunne altså andre del av vedtaket kansellere den første. Det var den offisielle logikken. Men dobbeltvedtaket var en strategi overfor en gjenstridig europeisk offentlighet, et kunstgrep for å håndtere opinion og parti i blant annet Norge.

Saken om Natos utplassering av raketter kom på et dårlig tidspunkt for Nordli-regjeringen, som nå var over i en lite populær innstrammingspolitikk og hadde mistet støtte i fagbevegelsen. Det internasjonale klimaet for forhandlinger ble dårligere. I Arbeiderpartiet mente mange at rakettsaken ikke var tilstrekkelig avklart i partiet.94 Reiulf Steen siterer Nordlis inntrykk om at motstanden mot dobbeltvedtaket var bredere enn Nato-motstanden, og derfor alvorligere: «Odvar Nordlis beskrivelse av den situasjonen som oppstod i partiet i forbindelse med denne saken, må være et av tiårets understatements. Når vi i ledelsen var uforberedt, var selvsagt partiets øvrige tillitsvalgte og medlemmer det enda mer. Det var uro og tilløp til opprør overalt.»95 De skeptiske omfattet både veteraner som skolesjef Helge Sivertsen, ordfører Brynjulf Bull og unge som AUFs leder Thorbjørn Jagland og sentralstyremedlem i ungdomspartiet, Jens Stoltenberg. Her var linjen at en reell forhandlingslinje måtte prøves før vedtak om utplassering. Også sentrale partifolk som Thorbjørn Berntsen, Einar Førde og Sissel Rønbeck var imot eller skeptiske, det samme var Arvid Johanson, leder i utenrikskomiteen.96 Uten at det kom til avstemning, var motstanden tydelig på partiets landsstyremøte i november 1979, uten at det fikk regjeringen til å endre standpunkt.

Rakettsakens første fase utspilte seg med sjelden intensitet over en kort periode, med over 5000 avisoppslag i norsk presse fra slutten av september til midten av desember 1979.97 I løpet av én uke i desember inneholdt Aftenposten 27 artikler, syv debattinnlegg og tre ledere bare om utplasseringsplanene. Da hadde saken vært så godt som ikke-eksisterende i pressen frem til oktober.98 Riktig fart tok ikke debatten og pressedekningen før i november, seks–syv uker før Nato-møtet hvor dobbeltvedtaket skulle fattes. Et fakkeltog mot planene ble arrangert 5. desember, med fire–fem tusen deltakere, og 70 000 underskrifter ble samlet inn.99 Eva Nordland skriver at to hendelser ga støtet til debatten I Norge: Norgesbesøket til de to rustningsekspertene Arthur Cox og Herbert Scoville som begge var kritiske til utplassering, og dannelsen av Nei til Nye Atomvåpen i slutten av oktober.100 Forskerne Arne Olav Brundtland og Sverre Lodgaard tok opp tråden med ulike konklusjoner om utstasjonering. Et opprop fra den nye aksjonen, undertegnet av 100 personer med ulik politisk tilknytning, ble overlevert statsminister Nordli 25. oktober. Kort tid etter var antallet underskrivere blitt 40 000, og 11. desember var tallet blitt 60 000. 5. desember gikk 4000 i demonstrasjonstog i Oslos gater mot planene. Nei til Nye Atomvåpen arrangerte også reiser til Brussel, der 50 000 mennesker gikk gjennom gatene i protest. Aksjonen Nei til Nye Atomvåpen ble Norges bidrag til en bred europeisk fredsbevegelse.

De første nyhetene om planene dukket opp i norsk presse i april, men Nato-planene var stort sett fraværende i norsk presse frem til oktober. Pressen hadde ikke tradisjon eller øvelse for å se, enn si utnytte, konfliktpotensialet i stoffet. Dette var en tid da pressen var generelt ukritisk i sin sikkerhetspolitiske dekning, slik den hadde vært i Loran C-saken i 1977. Journalistikklærer Per Olav Reinton beskrev senere denne pressens «frivillige slaveri»: «En gjeng journalister følger utenriksministeren på reise, drar med forsvarsministeren på Nato-møter, er med på runden av mottakelser i ambassader og departementer, er fortrolige med de riktige og sentrale personene når store avgjørelser er på gang».101 Nyhetsjournalistikken i Norge var dessuten rettet mest mot Stortinget og mindre mot regjeringen. Politisk journalist i Dagbladet Arne Finborud skrev: «Utmerker det norske Stortinget seg ved sin åpenhet overfor pressen, finner vi Regjeringen på den motsatte siden. Den norske regjeringen – uansett hvilken partifarge den måtte ha, er en av de mest lukkede politiske institusjoner i Norden.»102 Legges til skal også at sikkerhetspolitikk er et svært komplisert tema. I rakettsaken var militære strategier og politiske hensyn tvinnet inn i hverandre, og mye dreide seg om avansert teknikk og motstridende tale- og tellemåter.

Ut av tausheten fra UDs side kom debatten om debatten, eller: den offentlige menings observasjon av seg selv. Stortingspolitikerne for Arbeiderpartiet Inger Lise Gjørv og Kirsti Kolle Grøndahl hevdet at Stortinget ikke hadde fått vite om vedtaket før i oktober, og dessuten at pressen hadde sviktet sin informasjonsoppgave.103 Dog var planene referert i en stortingsmelding fra august.104 Unge Venstre uttalte at «De viktigste avgjørelsene Stortinget skal ta burde være gjenstand for åpen og fordomsfri debatt. Det skjer bare ikke, politikerne er redde for å gå inn i en debatt om forsvarspolitikk. En slik debatt har ingen tradisjoner i Norge.»105 Politikere fulgte opp: «Den viktigste refleksjonen er jo at det ikke har skjedd noen realitetsendring i regjeringens standpunkt. De politikerne som har vært ledende i regjeringen hadde åpenbart bestemt seg tidlig.»106 «I stedet for å informere opinionen, foretrakk mange av Arbeiderpartiets ledere å hylle problemene inn i et bare halvt gjennomsiktig slør … Statsministeren f.eks. bidrar med total taushet.»107 «Den tidsfrist som her er gitt Stortinget, står på ingen måte i forhold til sakens store betydning.»108 «… og jeg har dessuten et inntrykk av at man her i Norge har forsøkt å unngå en diskusjon om dette problemet, og det synes jeg er høyst betenkelig.»109 «Vi har en altfor dårlig løpende debatt om sikkerhets- og forsvarsspørsmål her i landet. Det har også vært for dårlig opplysningsvirksomhet i slike spørsmål.»110 Dette kunne statsministeren selv erkjenne – etter at dobbeltvedtaket var fattet.

Det største problemet for regjeringen var eget parti. Store mindretall i internasjonalt utvalg og i stortingsgruppen var kritiske. De langt fleste fylkespartiene gikk imot dobbeltvedtaket, og Thorvald Stoltenberg tror at regjeringens forslag også ville lidd nederlag i landsstyremøtet i slutten av november 1979 om det hadde kommet til votering: «For å si det som det var, bare fire personer talte for: Statsminister Odvar Nordli, utenriksminister Knut Frydenlund, partileder Reiulf Steen og meg selv. Resten gikk mot regjeringens linje, eller var i hvert fall kritiske.»111 Hvordan kunne regjeringen få sin vilje gjennom?

Aftenposten og Arbeiderbladet la an sine strategier i henhold til sine partiers posisjoner. Av de to avisene var Aftenposten reportasjeorganet, mens Arbeiderbladet ble hovedarenaen for debatten. Da det ble klart at denne saken ville utvikle seg til å bli en konflikt, kjørte Aftenposten ut med omfattende dekning av møter og uttalelser. Både Aftenposten og Høyre hadde tatt et klart standpunkt for Nato-vedtaket, og fra begge ble det hevdet at mangelfull informasjon var årsak til motstanden. Aftenposten hadde forpliktet seg til å rette opp dette. Dessuten var rakettsaken en anledning til å vise at den konsekvente støtte til Nato kun befant seg på borgerlig side. Relativt sett dekket Arbeiderbladet rakettsaken lite, og ivaretok regjeringens taushetslinje. De mange debattinnleggene som etter hvert fant veien til Arbeiderbladet, bidro til å kompensere for underskuddet på informasjon fra avisens redaksjon. Det er rimelig å anta at debatten i Arbeiderbladet utspant seg med Aftenpostens reportasjer som sentral kilde.

Arbeiderbladet var viktig for rakettopposisjonen fordi rakettholdningen var uklar i regjeringspartiet, og debatten kunne tenkes å påvirke partiets og regjeringens standpunkt. Om målet for motstanderne var å visualisere protesten generelt, så var hovedmålet å påvirke regjeringen spesielt. Derfor var langt de fleste innleggene i Arbeiderbladet imot et utplasseringsvedtak. Arbeiderbladet ble arenaen hvor regjeringens taushet ble konfrontert med en sterkt voksende motstand både i og utenfor Arbeiderpartiet. Også i Aftenposten gikk debatten høyt, men siden motstanderne ikke prioriterte den, nådde den aldri Arbeiderbladets nivå.

Bare modernisering?

Det ble en strid om ord. Taktiske atomvåpen er våpen som kan brukes i «krigsteateret», og som kan få avgjørende utfall i en krig som er i gang. Strategiske atomvåpen er interkontinentale ballistiske raketter som supermaktene kunne ramme hverandre med. I tråd med denne inndelingen ble Cruise- og Pershing II-rakettene presentert som taktiske, langtrekkende mellomdistanseraketter. Motstandersiden hevdet tidlig i debatten at det var viktig å undersøke hvordan Sovjet ville vurdere de nye Nato-rakettene. Med den rådende mistilliten mellom supermaktene var det sannsynlig at Sovjet ville oppfatte rakettene som strategiske fordi de ville kunne nå mål langt inne i Sovjetunionen. I tillegg ville de oppfattes som del av en ny førsteslagstrategi fordi de var raske, med stor treffsikkerhet, og kunne nå politiske og økonomiske sentra hos fienden. For å fremheve at utplassering ville få alvorlige strategiske konsekvenser i forholdet mellom supermaktene, betegnet motstanderne rakettene for «eurostrategiske». To konkurrerende definisjoner på rakettenes betydning søkte å vinne terreng i offentligheten.

Et annet springende punkt var om dette var modernisering av eksisterende våpen. I Nato-planene ble det lagt vekt på at Pershing II og Cruise-rakettene innebar en modernisering av Natos atomstyrker i Europa. Begrepet ble brukt mer enn «utplassering» og langt hyppigere enn (ut)stasjonering. Moderniseringsbegrepet ble brukt som en konsekvens av Natos argumentasjon, nemlig at atomrakettene ikke innvarslet noen ny strategi og ikke var kvalitativt sett nye våpen. Utplasseringsplanene ble ansett for å være en nødvendig oppjustering av Natos mellomdistansevåpen, pga. Sovjetunionens utplassering av SS-20-rakettene. Også regjeringen og Høyre brukte begrepet «modernisering» ut fra denne forståelsen av vedtaket.

Aksjonen Nei til Nye Atomvåpen (NNA/NTA) og motstandersiden hevdet at Sovjet betraktet rakettene som en ny generasjon høypresise langtrekkende atomvåpen. De ville kunne nå mål i Sovjet på kort tid og var derfor offensive våpen: «De nye planene betyr en ny omdreining av atomopprustningen i Vest-Europa, som kan bli skjebnesvanger. Å kalle dette en modernisering av styrken, er villedende.»112 Arne Skouen ironiserte over «modernisering» i en Dagblad-Ytring: «Moten skifter i atomvåpen også. Det fortelles oss i den aktuelle salgskampanjen fra USA at raketten Pershing II foreligger i ny modell, akkurat som biler og klær, og at Europa må ha denne modellen i et antall av 572 som svar på russiske SS-20. Ellers kan vi risikere å bli drept av umoderne atomvåpen.»113

Nato-ledelsen og USA kjempet hele denne høsten for å overbevise vesteuropeiske nasjonalforsamlinger og regjeringer om nødvendigheten av rakettvedtaket. Terminologien spilte en viktig rolle. «Modernisering» ble Natos og ja-sidens fremste begrep og karakteristikk av hva vedtaket innebar, og det var først og fremst dette begrepet fredsbevegelsen måtte kjempe imot, og avsløre. Dermed ble det viktig i hvilken grad pressen presenterte planene som «modernisering» eller som reell «opprustning».

Både i Aftenposten og i Arbeiderbladet var «modernisering» det vanligste i artikler og reportasjer om rakettsaken. Det samme gjelder for avisens ledere. Begge aviser valgte å bruke Nato-terminologien, også etter at det var klart at begrepet ikke lenger sto på nøytral grunn. Avisene brukte også begrepene «fornying» og «utskifting» som på samme måte poengterte at det ikke er snakk om noen kvalitative endringer. Aftenposten og Arbeiderbladet spilte aktivt på lag med tilhengersiden på dette punktet, Begge aviser benyttet modernisering i presentasjonen av motstandernes kritikk av det samme moderniseringsbegrepet. Pressen disiplinerte motstandernes argumentasjon inn i ja-sidens tolkningsrammer. Men de unngikk ikke selv å bli politisert. For Arbeiderbladets del var det tydelig at meningene i redaksjonen var delte om planene. Noen journalister valgte å sette begrepet i anførselstegn for å markere begrepets urimelig positive eller harmoniserende valør: «Regjeringen er innstilt på å si ja til en ‘modernisering’ av Natos atomvåpen i Sentral-Europa. Stortinget aksepterer Regjeringens opplegg, men det er til dels sterk skepsis i Arbeiderpartiets gruppe.»114 Andre steder ble det referert til de «såkalte moderniseringsplaner» og «såkalt modernisering av Natos atomvåpen».115 Dette til forskjell fra Aftenposten, hvor begrepsbruken var standardisert. Utover i åttiårene forsvant moderniseringsbegrepet fra avisspaltene. I stedet ble «dobbeltvedtaket» den vanlige betegnelsen på Nato-landenes bestemmelse i Brussel. Ordet ble ikke brukt høsten 1979 av noen parter. En hovedårsak til denne endringen var nok at regjeringen (og andre regjeringer i Vest-Europa?) hadde større behov for å legge vekt på forhandlingsdelen i vedtaket, på grunn av den omfattende motstanden. Dermed var «dobbeltvedtaket» mer dekkende enn «moderniseringen». Til tross for at overgangen i all hovedsak var tilhengernes verk, tjente også fredsbevegelsen på dette i sin «motkampanje».

Snakket om «modernisering» ble i stor grad gjennomskuet: «Mange reagerte kraftig på denne ordbruken, som ble oppfattet som et forsøk på å forføre folk. Vi forklarte med å vise til den nye teknologien i disse våpnene, men klarte ikke å omvende noen. Modernisering var et uklokt ordvalg.»116

Den 5. desember kom så regjeringens forsøk på å ta initiativ i saken for å hindre splittelse. En delegasjon med Nordli i spissen skulle reise til Washington for å diskutere saken med amerikanske ledere, mens partiformann Reiulf Steen skulle reise til Moskva for å understreke sakens alvor for ledere i Sovjetunionen. Hensikten var utad å vise at Norge la stor vekt på forhandlingene, og innad gjøre det vanskeligere for motstanderne å gå åpent ut mot planene. Noen erindret Langes og Torps reise til Washington og London foran DNAs landsmøte i 1949. Motstanderne tolket reisene som tomme symbolhandlinger. Thorbjørn Berntsen «betraktet dette som en ren skinnmanøver for å ta brodden av den motstand mot utplassering som var til stede».117

Rakettsaken (1980–1983)

Den 12. desember 1979 gikk den norske delegasjonen i Brussel inn for dobbeltvedtaket. En foreløpig sluttstrek ble satt for debatten som hadde gått for fullt siden utenriksminister Frydenlunds redegjørelse 25. oktober. Arbeiderpartiets ledelse fikk et pusterom, men motstanden mot rakettene bygget seg opp igjen og varte helt til de første rakettene ble utplassert i 1984. Noen dager før dobbeltvedtaket i 1979 demonstrerte 60 000 i Brussels gater. I Norge ble det samlet inn en halv million underskrifter mot vedtaket. Ved valgene i 1981 og 1983 var noe så sjeldent som sikkerhetspolitikk et sentralt tema i valgkampene.118 I 1983 og 1984 gikk 20 000 i fakkeltog bl.a. mot rakettene, de største demonstrasjonene i Norge etter krigen. Like før demonstrasjonsdagen i oktober 1984, sendte fjernsynet en rekke programmer om kjernefysiske våpen, blant annet den japanske filmen Dommedag. Filmen The Day After gikk på norske kinoer. Nei til Atomvåpen opplevde å bli tatt mer alvorlig som kilde, selv om NRK Fjernsynet var nesten uinntakelig for aksjonen.

Striden om dobbeltvedtaket dannet (sammen med saken om forhåndslagring av militært materiell i Norge) en sprekk i Arbeiderpartiet basert på sikkerpolitiske planer. For Stoltenberg og Frydenlund var poenget å finne den rette balansen mellom sikkerhet og Sovjetisk opprustning. Partiledelsen sto mot folk som Jens Evensen og Helge Sivertsen, foruten AUF. Rakettsaken ble ikke bare vanskelig for Arbeiderpartiet, men delte Stortinget omtrent på midten ved flere anledninger i perioden 1981–1985.

Ronald Reagan ble USAs president i 1980, og Arbeiderpartiet kom i opposisjon i 1981. Begge deler ga partiet handlingsrom. I slutten av 1982 ble Arbeiderpartiets «rakettutvalg» nedsatt, som skulle arbeide seg frem til en felles plattform for partiets atompolitikk. Rakettutvalget bygget på et underutvalg der Jens Evensen og andre motstandere av dobbeltvedtaket satt. Men også Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg satt i utvalget. At Evensen var med, fikk oppmerksomhet i pressen; det kunne enten bety at han var tatt til nåde av partiledelsen, eller så hadde Thorvald Stoltenberg gjort en tabbe. Det siste var nærmest sannheten. Gro Harlem Brundtland ble «overrasket» da hun oppdaget sammensetningen.119 Rakettmotstanderne var i flertall.120 Jens Evensen var igjen Thorvald Stoltenbergs problem. Evensen drev dels en uthalingspolitikk, mener Stoltenberg, der Evensen vekslet mellom å være enig og uenig i andres argumenter. «Flere av oss hadde klare mistanker om hva som foregikk: Etter at møtet var over, tok Evensen kontakt med Arne Treholt. Det var Treholts innvendinger han hadde med seg til neste møte, og som gjorde at vi måtte gå gjennom problemstillingene enda en gang.»121 Thorbjørn Jagland forsøkte å megle mellom rakettutvalget, partiledelsen og motstanderne av dobbeltvedtaket.

I oktober og november 1982 og foran landsmøtet året etter fikk rakettsaken etterspill i Arbeiderpartiet da Reiulf Steen dukket opp i Dagbladet 28. oktober med et nei til dobbeltvedtaket. Han mente at Arbeiderpartiet ville og burde gå imot utplassering uansett resultat av Genève-forhandlingene. Pressen verdsatte straks en slik «overrumpling» av partiledelsen, et utspill som etter Dagbladets mening 29. oktober slo ned «som en rakett». Dette var et ubeleilig utspill, ikke minst for nestformann Einar Førde som var mellom barken og veden. Lettere var det for Guttorm Hansen å påpeke at Steens linje ikke var partiets linje. Foran Arbeiderpartiets landsmøte 23. og 24. april 1983, fortsatte Reiulf Steen sitt «opprør» mot den etablerte kretsen rundt partilederen, fremfor alt Guttorm Hansen og Knut Frydenlund. Det irriterte at Steen gikk ut i «borgerlige aviser» med sine budskap.122 Idealisten Reiulf Steen trakk partiet i retning det standpunktet partiet til slutt endte på, ved hjelp av borgerlig utplasseringsvennlig presse. Kompromisset på landsmøtet roet gemyttene og pressen mistet interessen. Det var selvsagt for sent å endre Nato-vedtaket.

Innstillingen fra utvalget i slutten av 1983 gikk inn for umiddelbar frys av atomarsenalene på begge sider og ingen utplassering av nye atomvåpen mens forhandlingene pågikk i Genève. Linjen møtte skepsis i partiledelsen, men vant frem i partiet, og landsmøtet i 1983 sluttet seg til hovedtrekkene. I 1983 ble det brudd i Genève-forhandlingene, og utplasseringen av mellomdistanserakettene begynte. Men tidlig i 1985 overtok Mikhail Gorbatsjov ledelsen i det sovjetiske kommunistpartiet, og i 1987 ble INF-avtalen om fjerning av alle landbaserte mellomdistanseraketter inngått.

Etter 35 år med isfront mot den sikkerhetspolitiske opposisjonen gikk det mot en mer åpen sikkerhetspolitisk offentlighet. Deltakerne i debatten ble klarere profilert, og ulike syn kom noe lettere frem. Arbeiderpartiet hadde i økende grad måttet gi etter for et press i sikkerhetspolitikken. I forhåndslagringssaken i 1980 vedtok landsstyret at saken skulle diskuteres i partiets ulike organer. Dette var nytt i Arbeiderpartiet, og tvang seg frem som resultat av erfaringene i rakettsaken. Partiets «snuoperasjon» i rakettspørsmålet i 1983 bekrefter dette ytterligere. Samtidig skiftet Arbeiderbladet redaksjonelt standpunkt.

Atomvåpenfri sone (1980)

Thorvald Stoltenberg og Jens Evensen krysset også klinge i 1980 da Evensen foreslo opprettelsen av en atomvåpenfri sone i Norden garantert av atommaktene. På oppfordring fra leder Arthur Svensson i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund holdt han et foredrag om Atomvåpen og «usikkerhetspolitikk». Han gikk hardt ut mot tanken om at atomvåpen kunne gi sikkerhet. «Atomvåpen innebærer ved sin blotte eksistens den totale usikkerhet … Vi har selv valgt den veien, den mest moderne og raskeste vei til selvutslettelse. Atombomben er av hele sin natur en krenkelse av alle rettsbegrep det siviliserte samfunn bygger på: folkerett, statsrett, naturrett og menneskerett. Den er en fornekting av alt menneskelig. […] hva kan vi gjøre for å stoppe vanviddet?» Så gikk Evensen inn på forslaget om atomvåpenfri sone i Norden som et første skritt. Han oppfordret til en internasjonal avtale som forpliktet landene til ikke å eie eller utstasjonere atomvåpen på sine territorier, verken i fredstid eller i krigstid, og heller ikke la andre stater utstasjonere atomvåpen der. Den finske president Kekkonens idé fikk nå støtte av en ledende embedsmann i Norge.

Evensen hadde bedt Frydenlund lese talen på forhånd, men utenriksministeren var travel. Dermed var ikke talens innhold klarert med partiet eller regjeringen. Frydenlund kjente seg naturlig nok dolket i ryggen, skriver Gro Harlem Brundtland.123 Arne Treholt hadde trolig hatt stor innflytelse over utformingen av talen. Frydenlund og Stoltenberg reagerte på utspillet. Avisene la vekt på det dårlige forholdet mellom Evensen og Frydenlund. Dette berørte deres tillitsforhold, sa Frydenlund, for dette kom mens Arbeiderpartiets ledelse prøvde å lose gjennom forhåndslagring av amerikansk materiell i Norge. Evensen åpnet døren til en debatt Arbeiderpartiet vanligvis foretrakk å holde på kammerset. Statsminister Odvar Nordli var utslitt og ikke godt forberedt til å takle en slik situasjon. «Selv hadde jeg ønsket mer dialog innad før pressen fikk tak i stoffet», sa Nordli til Retzer.124 Forsvarsminister Thorvald Stoltenberg og nestleder Gro Harlem Brundtland tok avstand fra tankene. Men én måned etter foredraget utkom en antologi med samme navn som foredraget, redigert av Jens Evensen og med bidrag fra en rekke kjente forskere og politikere, deriblant Einar Gerhardsen.

Forslaget om atomvåpenfri sone kapret oppmerksomhet og støtte, men skapte hodebry for Frydenlund og Stoltenberg. Knapt hadde uroen etter dobbeltvedtaket lagt seg før mange igjen så dette som et tiltak for nedrustning. Arbeiderpartiet og regjeringen måtte forholde seg til dette, og saken ble sendt til internasjonalt utvalg, og videre til landsmøtet i 1981. Der ble forslaget plassert inn i en bredere nedrustningsramme som gikk ut på å bygge ned atomvåpenlagrene i Europa. Evensens forslag om en ensidig opprettelse av en sone ble forlatt. Men også det nye, moderate forslaget skapte problemer for Frydenlund. Stoltenberg skriver at møtet mellom Frydenlund og utenriksminister Alexander Haig i Washington ble et av de mest dramatiske mellom en norsk og en amerikansk utenriksminister etter krigen.125 Forslaget ble stuet vekk i et embedsmannsutvalg. På samme måte som med dobbeltvedtaket gikk luften ut av ballongen med de store endringene i øst fra midten av 1980-årene.

Presset økte fra atomvåpen-bevegelsen både utenfor og innenfor Arbeiderpartiet, og Odvar Nordli omtalte soneideen positivt i sin nyttårstale 1980. I 1981 kom også boken «Før det blir for sent: Atomvåpen eller nedrustning», der Evensen, nå som embedsmann, presenterte forslaget nærmere med en konkret traktattekst. Dette var ikke populært hos den nye utenriksministeren Svenn Stray. Ideen ble tatt med i programarbeidet til Arbeiderpartiet og vedtatt på landsmøtet i 1981, mest som en konsesjon til den store atomvåpenmotstanden som partiledelsen ikke lenger kunne ignorere. Da Gro Harlem Brundtland i en tv-debatt med Kåre Willoch skulle svare på om også russiske områder var omfattet av slike soner, fikk hun problemer.126

Sidebytte (1980)

Den tilsiktede lekkasjen er uttrykk for politisk makt, mens den utilsiktede varianten er uttrykk for politisk avmakt. De er alltid eksklusive, og rommer et budskap om at mediet som bringer den, er først og best i dag. En av grunnene Ronald Bye oppga for at han gikk av som partisekretær i 1974, var at reporter Per Vassbotn og Dagbladet «satt midt på Youngstorget» og ble informert i detalj om hva som foregikk i Folketeaterbygningen og Folkets Hus.127 Lekkasjene inngikk i et spill for å fremme egne formål og ødelegge andres. «Det forgifter miljøet i partiet.»128 Blir det mange lekkasjer, det som av og til kalles en lekkasjekultur, betegner de et nederlag for det politiske systemet som forsøker på en kontrollert prosess som er basert på beslutningenes rekkefølge og viktighet. Det ble vanskeligere å foreta hva Nordli kaller fortrolige underhåndsrådslagninger fordi han ikke visste hvem han kunne stole på. Samtaler i selv små fora lekket til pressen, og de syntes å være del av et politisk mønster. En del spørsmål ble holdt borte fra sentralstyret, der Reiulf Steen satt: «Dette bidro til å svekke sentralstyrets politiske innflytelse og betydning. Jeg hadde gode kontakter og venner innenfor pressen. Fra tid til annen ble jeg under hånden tilbudt å få eksempler på hvordan lekkasjer skjedde.»129 Men Nordli orket ikke å ta oppgjør med den han ante sto bak. Han hadde flere ganger sagt at han ville gå av, blant annet etter kommunevalget i 1979, men i stedet ble Steen sluppet inn i regjeringen. Helt uten mottiltak var han likevel ikke. Lekkasjene og lite ønskede oppslag i pressen påvirket saksgangen i partiet, slik de påvirket saksgangen i Stortinget. Et av flere frustrerende oppslag kom i VG 2. februar 1980:

KAN NORDLI VELGE TIDSPUNKT? Mye tyder på at Odvar Nordlis akutte tillitskrise har ført til at han nå i realiteten er statsminister på oppsigelse. Tillitskrisen kan få det resultat at Nordli velger tid for sin egen avgang – og på hvilken måte det skal skje. I så fall ligger det i kortene at Nordli ikke vil gå på den aktuelle Vassbotn-saken, men at han på grunn av den generelle tillitskrise han er kommet opp i, velger å gå av egen vilje. […] Det kan imidlertid fremdeles foreligge en mulighet for at mandagens sentralstyremøte blir så hardt og direkte i sin kritikk av Nordli, at statsministeren blir tvunget til å klatre ned av statsministertaburetten på et langt tidligere tidspunkt. […] Det som nå synes å være i ferd med å skje innen AP, er at Odvar Nordli blir offer for de samme krefter som i 1975 bante vei for ham til statsministerkontoret ved å vippe Trygve Bratteli av pinnen. Og det ser ut til at det er den samme fremgangsmåten som nå blir brukt. Det var i første rekke Tor Aspengren og «tunge» LO-folk som sto bak aksjonen mot Trygve Bratteli i 1975. Det er nøyaktig de samme personer og kretser som nå står bak aksjonen mot Odvar Nordli.

Oppslaget i VG var partiformann Steens verk, via møbelhandler Engen. VG portretterte Steen som den støe partiformannen som prøvde å holde partiet samlet under en vaklende statsminister.130 Vassbotn-saken var blant annet Odvar Nordlis forsøk på å parere lekkasjene: Han sikret seg Per Vassbotn som pressemedarbeider og statssekretær etter Paul Engstad. Dette skapte en del oppstyr. Nordli hevder at han først henvendte seg til en del journalister fra egne rekker, men lederne deres ville ikke gi slipp på dem. Statsministerens kontor var et synkende skip. Noen ønskejobb var det ikke Nordli kunne tilby. Slik Nordli legger det frem i sine memoarer, er inntrykket at han ble aktivt motarbeidet. Det føyde seg i så fall inn i et mønster fra arbeiderpressen som skulle bli verre.

Dermed var det naturlig å søke noen fra den andre siden.131 Per Vassbotn var kjent og beryktet etter en rekke større saker. Få hadde publisert lekkasjer som Vassbotn. Odvar Nordli og Per Vassbotn diskuterte utnevnelsen under et møte i Reykjavik, og Nordli drøftet muligheten med andre. Reaksjonene var blandede. De som støttet utnevnelsen, så på Vassbotn som en positiv tilvekst til teamet rundt statsministeren. Det var opplagt at Vassbotn var dyktig og hadde kontakter overalt. Nordli konfererte med Thorvald Stoltenberg og Ronald Bye som begge mente det var en god løsning.132 Det samme gjorde Trygve Bratteli, selv om Vassbotn ikke var medlem av partiet. Reiulf Steen støttet også utnevnelsen ifølge Stoltenberg. I ettertid mener Steen det var en lite overveid beslutning i rekken av flere, men han sier ikke hvorfor: «Som det ofte skjer når alt går galt, hjalp vi til med å gjøre galt verre.»133 Journalistene Hansson og Teigene skriver imidlertid at ved hjelp av sin kontakt Engen skal Steen ha fått Aspengren til å tro at han hadde vært motstander av utnevnelsen, og slik sikret seg Aspengrens fortsatte støtte.134

Nordli snakket også med Guttorm Hansen, som mente at utnevnelsen ville skape uro, og han fikk rett: «Det ble altfor mye bråk. Jeg tror at den motstanden som utnevnelsen skapte, gav Vassbotn større innflytelse og større nærhet til statsministeren enn godt og naturlig var, i forhold til hans egentlige funksjon ved kontoret. […] Han var en ypperlig politisk journalist, men neppe kvalifisert som politisk rådgiver. Men bråket omkring denne utnevnelsen var unaturlig sterkt og var nok delvis uttrykk for en mer allmenn misnøye med regjeringen og statsministeren.»135 Partisekretæren Ivar Leveraas var imot fordi Vassbotn ikke sto på partiets plattform. Oppstyret ble større enn Nordli ventet, og han syntes det var «småskårent».136 Det ble en misnøyens vinter, skriver Per Kleppe.137 Den som reagerte sterkest var Tor Aspengren, som ba seg fritatt fra å møte i Sentralstyret. I Dagsrevyen 25. januar 1980 uttalte han at han ikke greide å sitte ansikt til ansikt med «mennesker som etter min oppfatning verken har politisk gangsyn eller holdning». At det kan ha vært taktisk klokt og at Vassbotn trolig var en kløpper på ikke bare innhente, men også plassere informasjon, opptok ikke Aspengren. Han tilhørte en generasjon som forlangte større prinsippfasthet og partidisiplin. Like fullt samtalte også han med Engen om partiinterne forhold – også lenge etter at Brundtland var blitt partileder.

Vassbotn kom nå fra NRK, ikke fra Dagbladet. Men Aspengren hadde ikke glemt de mange rammende artiklene om Arbeiderpartiet fra Vassbotns hånd gjennom syttiårene. Bakgrunnen for Aspengrens reaksjon var nok også Dagbladets LO-kritiske reportasjer fra helt tilbake til 1966, da Dagbladet slo ned på LOs offensive forsøk på å bedrive forsikringsvirksomhet og der Aspengren var en sentral person. I andre Dagblad-oppslag ble han fremstilt som tam og identitetsløs. Aspengren ble LOs leder i 1969, og forholdet mellom Dagbladet og LO-toppen forble kjølig.”138

I hele bevegelsen, skriver Steen, var det mismot og uro i en situasjon som utenfra måtte fortone seg som en meningsløs strid mellom personer.139 De mange lekkasjene som møbelhandler Arvid Engen sendte til særlig VG, og som hadde sitt opphav hos den samme Reiulf Steen, hadde forsuret arbeidet i regjeringen og særlig sentralstyret. For Aspengren og mange andre var det blitt klart at partiet ikke kunne møte valget i 1981 med Odvar Nordli som statsminister. Aspengren hadde kanskje bestemt seg for å utløse et skifte. Som i 1973 satt partiet med en statsminister som ikke innså at tiden var løpt ut.

En annen grunn til reaksjonene var Vassbotns samarbeide med den skandaliserte skipsreder Hilmar Reksten om boken Opplevelser.140 Vassbotn hadde blitt forespurt av forlaget Aschehoug om å skrive et utkast til bokmanus basert på dokumenter fra Rekstens arkiv, som deretter ble revidert av Reksten selv. En bok preget av Vassbotns undersøkende journalistikk var dette ikke. Snarere var den et selvhevdende forsvarsskrift om hvordan Reksten hadde bygd opp sin flåte og formue etter krigen på tross av myndighetenes motstand. Imperiet til Hilmar Reksten hadde begynt å knake i 1975, og staten hadde trådt støttende til med aksjekjøp. Garantiinstituttet for skip og borerigger ble etablert og ga Reksten garantier for kjempesummer. På denne tiden ble Reksten anklaget for å ha gjemt unna store summer i utlandet for å unndra seg beskatning. I 1976 ble Reksten siktet for skatte- og valutasvindel. Reksten lå i konstant konflikt med myndighetene og var i ferd med å bli avkledd som kriminell. Enkelte spurte seg hvordan Nordli kunne ha tillit til en som slik hadde gått i denne mannens tjeneste.

Pussig nok nevner ikke Nordli i sine memoarer fordelene med å ansette Vassbotn: Han fikk nøytralisert en av de dyktigste gravende politiske journalistene i Norge.141 Nordli kunne ha tenkt slik John Lyng argumenterte i 1965 da han talte for at Helge Seip burde inn i regjeringen som kommunalminister. Det kan være bedre å ha Dagbladet med seg enn mot seg. Lekkasjene kunne kanskje minimeres. Heller ikke andre nevner at det å få Vassbotn over på eget lag var en stor fordel i kampen om regjeringens troverdighet i offentligheten. I realiteten var utnevnelsen av Vassbotn det mest vellykkede trekket regjeringen Nordli gjorde overfor offentligheten i den siste fasen. En usedvanlig dyktig medarbeider med høy status i pressen var på plass i regjeringsbygget, uten et belastende rykte som partiets lojale medarbeider. Vassbotn kunne utnytte sin kunnskap og sine kontakter som pressemann og samtidig være lojal mot regjeringen. Selvsagt var det også en måte å avvæpne en skarpskodd og potensielt farlig reporter på. Vassbotn var den dyktigste i hovedstadspressen til å finne lekkasjer og sette dem i sammenheng. Nå var Vassbotn på regjeringens side. Han hadde hørt Engens lydbånd og informerte statsministeren om Steens og Engens konspirative samtaler. Likevel ble også engasjeringen av Vassbotn tolket som svakhet. Vassbotns inntreden fortonte seg som en krampetrekning for å oppnå litt positiv presseomtale. Fordi det ble tolket slik, ble det slik.

Skandale

Mange år senere, 27. juni 1989, meldte Dagsnytts reporter Arne Wam at det «fremdeles er nær kontakt og jevnlig informasjonsutveksling mellom enkelte tjenestemenn i overvåkingspolitiet og sentrale tillitsvalgte i Arbeiderpartiet», og at denne kontakten ble benyttet i en indre maktkamp i partiet. Wams kilde var Arvid Engen. Det handlet om Reiulf Steen. Steen tok straks kontakt med sin gamle bekjente Trond Johansen i E-staben. Steen ønsket hjelp til å hindre medieoppslag som kunne ramme dem begge.142 Det var neppe så mye innholdet i Wams melding som skapte uro, men hva dette kunne føre til av nye avsløringer om fortidens synder. Nå var partiledelsen uten direkte ansvar og ville kunne tillate avsløringer. Dette gjorde situasjonen urovekkende – hva kunne Steen komme til å si om samarbeidet mellom arbeiderbevegelsen og de hemmelige tjenestene? Det var lite å gjøre. Steen ble skandalisert.

NRKs oppslag var i seg selv lett å avvise som gammelt ryktemakeri. Men mens mange aviser lå på været, la – av alle aviser – Arbeiderbladet bredsiden til. Dagbladet var underlig passivt. Lederen for Dagbladets politiske avdeling, Per Vassbotn, var taus. Stor irritasjon hos avisens politiske medarbeidere over dette, medvirket til at han trakk seg fra lederjobben. Fra Arbeiderpartiets ledelse var det gitt klarsignal: Få alt på bordet! Arbeiderbladet kunne opptre som kritisk presse! Avstanden i tid og en ny ledelse i partiet gjorde det mulig å opptre som journalister. Journalistene i Arbeiderbladet opprettet ifølge Per Brunvand et stort kontaktnett innen arbeiderbevegelsen.143 Arbeiderbladets undersøkelser brakte Arvid Engens navn åpent frem. Engen var også en gammel kjenning fra Arbeiderbladets debattspalter.

Arbeiderbladet avdekket Engens kontakt med Reiulf Steen, Tor Aspengren og Rolf Hansen. Det ble også klart at han hadde kontakt med journalister i Dagbladet og VG og altså med Wam i NRK. Steen hadde ikke annet å gjøre enn å stå frem. I juli 1989 falt bomben. Steen holdt pressekonferanse på Continental og sa at han over nesten ti år frem til 1984, blant annet mens han var partiformann, hadde foret Engen med opplysninger fra Arbeiderpartiets indre liv.144 Han var klar over at samtalene ble tatt opp på bånd, og at de ble spilt av for utvalgte pressefolk.

I denne saken ble en selvbiografi i seg selv et klimaks. Høsten 1989 utga Reiulf Steen Maktkamp. Det ble hevdet at den var ført i pennen av forfatteren Bjørn Bjørnsen.145 Denne merkelige boken dekker langt på vei de samme periodene og hendelsene som Steens første selvbiografi. Det nye er vinklingen. Guttorm Hansen beskriver den dekkende: «I den siste boken er politikk noe råttent og menneskefiendtlig, og han er et offer for den. Maktkamp var et forsvarsskrift, og hovedinntrykket av boka er at mens alle andre intrigerte og manipulerte, satt hovedpersonen bleik og forkommen, klemt mellom kjempende grupper.»146 De som siden 1975 hadde ment at Steen var uegnet som toppolitiker, kunne uten glede innkassere alle poeng. Dessuten kom boken Edderkoppen og den påfølgende debatten til å vise en annen side av Steens virksomhet.

Maktkamp avsluttes med hans intrigespill med Engen og med et famøst brev han skrev til Engen om Gro Harlem Brundtland. På tross av renkespillet med Engen var ikke Steen den som la seg flat da boken kom ut. Steen var fremdeles offeret. På toppen av det hele holdt han liv i gamle rykter om seg selv og Gro Harlem Brundtland: «Det blegjort på en slik måte at det var vanskelig å forstå om ryktet var grunnløst eller ikke. På pressekonferansen da boka ble lansert, ville han av ‘prinsipielle’ grunner verken bekrefte eller dementere ryktet», skriver Hansen.147

I motsetning til tabloidavisene og deretter NRK, hadde Arbeiderbladet, ifølge redaktør Per Brunvand, liten kjennskap til Engen. Det gjorde at de kunne gå inn i saken på journalistisk vis. De andre avisene hadde lenge brukt ham som kilde. Dagbladet og VG måtte være tilbakeholdne overfor sin tidligere anonyme kilde. Redaktøren i Arbeiderbladet Per Brunvand skriver: «Engen-saken var en leksjon i dårlig presseskikk. Gjennom sommerdramaet i 1989 fikk vi avslørt hvordan en norsk topppolitiker, partileder og statsråd hadde opptrådt som lekkasjekilde via en møbelhandler som tok opp telefonsamtaler på bånd. For meg står det som utrolig at pressefolk kunne motta slike informasjoner år etter år uten å rette søkelyset mot kilden selv og mot kildens motiver.»148 Også tidligere journalistlærer Per Olav Reinton legger vekt på journalistenes ansvar: «Han [Reiulf Steen] har vært framstående politiker i førti år. I halvparten av denne tiden har han og Arvid Engen drevet et spill unntatt fra offentlighet. Men når Reiulf Steen har kunnet det, så er det fordi Arvid Engen har hatt medspillere.»149 Journalister ga Engen den strategiske nøkkelposisjonen han brukte og misbrukte.

Hvorfor skulle pressen avsløre sin egen kilde til godt stoff om Arbeiderpartiets indre liv? Selvsagt hadde kildene Steen og Engen sine motiver, men det forhindret ikke at en presse som har eksklusive oppslag som jobb nr. 1, utnyttet dem så lenge og langt som mulig. Men den dagen Engen selv ble nyhetssak, var det ikke lenger noen fordel å ha hatt ham som kilde.

Saken er en leksjon i manipulativ bruk av offentligheten for å oppnå politiske mål. Den politiske betydningen av saken ligger i nytten av å lekke til offentligheten på en måte som passer egne motiver i et politisk maktspill. Engen-saken måtte ha en Engen for å kunne finne sted, men drivkraften var i første rekke enkeltpolitikeres strategiske bruk av pressen for å diskreditere statsministeren. Saken var selvsagt en oppvisning i politisk illojalitet med den offentlige mening som instrument. Metoden var lekkasje: selektiv overføring av informasjon til offentligheten.

Boken med den besnærende tittel Edderkoppen, skrevet av to kjente tv-journalister, brakte saken videre. Journalistene hadde fått tilgang til Engens lydbåndopptak og kunne referere. Men belyse kunne de ikke. De har ingen forklaring på hvorfor ledende politikere skulle kaste bort tid på Engen og dertil gi ham svært så personlige vurderinger. Engen hadde flere kilder høyt oppe i Arbeiderpartiet, men Steen sto i en særstilling. Guttorm Hansen skriver: «Jeg ser da bort fra Reiulf Steen som stod i et spesielt forhold til Engen og som dessuten visste at han gjengav samtalene til VG og Dagbladet og derfor brukte Engen. Både som lekkasjespreder og som en slags avreageringsperson.»150 Reiulf Steen var lenge den øverste tillitsvalgte som systematisk undergravde partifeller og egen organisasjon. Hvem kunne overleve noe slikt? Reiulf Steen kunne. En slik praksis hadde vært fordømt i alle partier. Steen var partiets fremste tillitsvalgte og benyttet aviser i det skjulte som våpen i sin personlige maktkamp. «Sannsynligvis var hans personlige legning slik at han ikke skulle vært i disse toppvervene, på tross av den politiske begavelse han er», skriver Hansen.151 Steen ble tilgitt av mange. For et parti er fremtiden alltid viktigere enn fortiden.

Nypluralisme

Politisk makt øker dersom det samles allmenn støtte for synspunkter ved å argumentere med allmenne hensyn. Landbruksinteresser kan ikke bare forsvares ved å henvise til bøndenes velferd, det må argumenteres for hva som er bra for Norge. Argumenter må kobles. Det må tenkes tverrsektorielt. Det Hilmar Rommetvedt kaller den nypluralistiske parlamentarismen uttrykker en tendens til at det dannes allianser og uformelle forbindelser, som også vil være mer komplekse og uforutsigbare.152 Interessemangfoldet og kontakten mellom ulike aktører er større. Åpenheten likeså. En voksende tverrpolitisk utfordring er nettopp kompleksiteten som bare kan møtes med større samordning. Rommetvedts tese er at politiske interesser allmenngjøres gjennom bredere allianser og integrering på tvers. Dette skyldes blant annet bedre kommunikasjonsmuligheter. For å få gjennomslag, kreves bredere informasjonstilfang. Den nypluralistiske parlamentarismen er kjennetegnet ved et organisert mangfold med skiftende og nokså uforutsigbare maktforhold.

Som en forlengelse av tesen kan det hevdes at dette fører Stortinget, regjeringen og partiene lenger ut i den politiske offentligheten. Politikkens utvidelse og symbolisering fører til at saksmessige og personlige relasjoner mellom Storting, regjering, offentlighet og sivilsamfunn konstant prøves og legitimeres retorisk og audiovisuelt i en større sirkel. Offentligheten oppnår følgelig en mer strategisk posisjon overfor politikken. Siden offentlighetens karaktertrekk får større innflytelse på politiske saker og relasjoner, finner det sted en form for legitimering som trekker på flere sider av sakene: det saklige, det personlige og det affektive. I stadig større grad fremstår den offentlige mening som den tredje aktør, som uopphørlig og egenrådig alliert for den politiske opposisjonen.

Det er naturlig å se dette i sammenheng med det Francis Sejersted noterer om et nytt syn på politikk fra 1970-årene.153 For Sejersted står kommunikasjonsperspektivet i kontrast til det økonomiske perspektiv eller interesseperspektivet. Det markerer samfunnet som helhetlig relevant for individet. Sejersted mener perspektivet ble merkbart da den sosialdemokratiske epoken var på hell.154 EF-saken hadde satt en kile inn i den stive høyre-venstre-delingen i det partipolitiske mønsteret – dessverre for Venstre. Nye bevegelser talte hele befolkningens interesser, slik som freds- og miljøbevegelsen. Dette er en tid da klasseperspektivet mister kraft, den sosialdemokratiske tradisjonen har sluppet taket. Politikk og kultur må legitimere seg allment, i mindre grad på bekostning av andre interesser. Partiene omdanner seg til massepartier samtidig som medlemstallet synker. Politikken må argumentere for hva som er best for helheten. Talspersoner for bestemte interesser underkommuniserer eller glatter over de «objektive motsetninger». Alle kan nå skrive under på universelle rettigheter som bærebjelke for politikken.

Det kommunikative perspektivet tvinger seg frem til erstatning for klasseinteresser eller andre mer spesifikke maktinteresser som dominerte i det Sejersted kaller det økonomiske perspektiv.155 Ganske sikkert er en slik vending funnet sted i norsk politikk, og som effekt: i studier av politikk. Politikken søker universelle løsninger. På denne bakgrunn har vendingen vært en utfordring for smalere partier som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, men også for de klasseorienterte folkepartiene Arbeiderpartiet og Høyre. Alle har modifisert grunnlaget for sin eksistens og politikk. Standpunkter i nøkkelsaker for partiet (landbruksstøtte, abortmotstand, sosial profil i skattelovgivningen) må altså gis (eller kamufleres med) en allmenn begrunnelse, slik som økonomisk vekst, miljøvern eller spredt bosetting.

Til Sejersteds beskrivelse av allmenngjøringen av politikken bør det legges til at politisk kommunikasjon ble verken mer eller mindre fornuftig; strid, melodrama, agitasjon og symbolikk opphørte selvsagt ikke. Manipulasjon og maktens retoriske strategier levde videre. Politikken har foretatt en fremrykking ut i offentligheten. Dette henger også sammen med at politikken i større grad innretter seg mot det statsviterne kaller valenssaker, der målene er nokså overlappende og nettopp derfor fører til en hardere retorisk kamp om virkemidlene for å nå dem.156 Ideologiene avslepes, polemikken skjerpes. Dermed stilles det større krav til politiske lederes nærvær og troverdighet. Velgerne må kapres, som politiske forbrukere søker de etter det beste tilbudet, enten det er bedre helsetilbud, flere privatskoler eller lavere bilavgifter.

Politisk kommunikasjon og konkurranse utvidet sirkulasjonen fra Stortinget og ut i offentligheten. I dag er partiapparatet mindre dominert av det indre livet på partikontoret og mer orientert mot mediemarkedet. Partiene er sentraliserte, topptunge og mer åpne organisasjoner. I Makt- og demokratiutredningens sluttbok konkluderes det at: «Partiledere er i større grad blitt partienes ansikter på fjernsynsskjermen og i den øvrige offentligheten, med partiapparatet som sekretariat i markedsføring. Personvalg og profilering i enkeltsaker har fortrengt mye av den tidligere forankringen i ideologi og samfunnsklasse. Massemedienes selvstendiggjøring i forhold til partier og politiske institusjoner innebærer at den kommersielle mediedynamikken griper dypere inn i partienes liv og valgkampens former.»157

Journalistikk og politikk er samtidig blitt mer avhengige av hverandres disposisjoner. De møtes nå ansikt til ansikt. Hver sektor rekonstruerer seg selv i hva det observerer i den andre. Journalistikk og politikk utgjør hverandres forestillingsverdener. De konstruerer sine motiver i møtet med den andre. Avgående statsminister Gerhardsen fotograferer fotografene som fotograferer Gerhardsen.

Samtidig mister de folkevalgte oversikt over en forvaltning som har vokst i takt med samfunnets legale og økonomiske kompleksitet. Med velferdsstaten er den blitt en mangehodet gigant av spesialisert, profesjonalisert kunnskap, som beveger seg langt inn på det som var politikkens normative område. Den lar seg ikke detaljstyre gjennom lover og bevilgninger.158 Den muligheten sa politikken fra seg mot slutten av 1970- årene, med liberalisering i tanke og praksis. Utfordringen for politikken er desto mer, skriver Trond Nordby, å «stå fram som et normdannende sentrum i samfunnet, og legge føringer gjennom retningsgivende debatter». For å sikre at forvaltningen følger opp vedtak, må Stortingets representanter være premissleverandører i offentligheten, og dels må post facto-kontrollen drives av et mer spesialisert forvaltningsapparat og via rettsakter fra EU.

En rimelig antakelse er at vendingen henimot et kommunikasjonsperspektiv henger nøye sammen med økt avhengighet av legitimitet i den offentlige mening. Francis Sejersted knytter an til den tidlige norske offentligheten i slutten av 1800-årene, slik Habermas finner tilløp til en sentraleuropeisk borgerlig offentlighet noe tidligere: Denne formen for fornuft har slått gjennom: Argumenter prøves offentlig, og konsensus dannes om det beste argumentet. Som Jürgen Habermas tillegger Sejersted den offentlige samtale en rolle som den aldri kan makte å fylle. For politikk er å beslutte legitimt på tross av konflikt. Kommunikasjonsperspektivet bør «sekulariseres» – det bør tømmes for sitt idealistiske innhold. Med overgangen til nypluralistisk parlamentarisme i 1980-årene og autonomiseringen av journalistikk, lyder politikkens kommunikasjon annerledes i offentligheten, og den må omprioritere, den endrer sin selvforståelse. Journalistikken får voksende innflytelse på politikken – nå utenfra – den blir politikkens Andre som den mer og mer ser seg i lys av, og måler seg med. Den offentlige parlamentarismen fra 1980-årene beskriver et helt annet politisk forhold enn i etterkrigstiden. Journalistikken og politikken har hver for seg blitt mer rasjonelle som sektorer ved at de mer overvåker sine omgivelser og innretter seg etter hva de ser. Men dette har intet å gjøre med mer forståelsesorientert, rasjonell argumentasjon i offentligheten.

Lenge var offentlig parlamentarisme en politisk tilstand der den dagspressedominerte offentligheten lot seg kontrollere uten at den opplevde seg som undertrykket. Kimen til uavhengighetstanken er riktignok nesten like gammel som journalistikken selv. Ikke desto mindre opplevde pressefolk det som fullt mulig å være lojal overfor både sitt virke og sitt parti opp til 1970-årene. Gradvis skjer en oppvåkning og skjerping av den offentlige politiske kritikken som nå oppleves som, og er, mer ekstern. Liberalisering av radio og tv og videre utspaltingen av web-baserte og sosiale medier senker terskelen; den vitaliserer, men trivialiserer også offentlig snakk. Politikkens mindre flatterende sider blir basis for nyhetsmediene. Konsekvensene uteblir ikke – politikken må innrette seg, finne sin egenresonans i den nye omverdenen den virker i. Den må rekruttere sine ledere etter nye kriterier.159 Den må prøve å sette dagsorden i medier med svak eller helt uten journalistisk redigering. Den må lære seg å optimalisere seg selv i Google, skape «likes» på Facebook og «trender» på Twitter.

Konklusjonen om «politikkens tilbaketrekning» fra Makt- og demokratiutredningen (MDU) innebærer at «politisk myndighet er fragmentert og folkevalgte organers makt snevret inn til fordel for markedsaktører, rettsinstanser og massemedier».160 Politikken har vært på retrett og andre samfunnskrefter har rykket tilsvarende frem. Med metaforer fra en krigsskueplass beskriver MDU en situasjon der partiene mister grepet på velgerne, som kompenseres med markedsaktører og medieappell, og der statlig inngripen svekker lokalt selvstyre. Dels skjer denne tilbaketrekningen gjennom indre fragmentering i statsapparatet, i folkevalgte organer, i forhold til velgere og sosiale bevegelser. Dels er politisk myndighet trengt tilbake som følge av intervenering fra flere sider: nyliberalistisk outsourcing, rettsliggjøring av interessekamp og massemediene. Dette er fremstilt dels som frivillig abdikasjon, dels som tvungen tilbaketrekning. Å skjelne årsaker fra effekter er her neppe mulig – det sentrale er at i denne metaforiske stillingskrigen er folkevalgt politikk på vikende front, noe som opplagt er et demokratisk problem. Det handler om maktforskyvninger: «Tesen om politikkens tilbaketrekning fremhever disse endringenes sammenheng og betydning som forskyvninger av makt. Dette innebærer også at forskyvningene analyseres som historiske forløp; maktens forkastninger er makt i historisk perspektiv.»161 Den geologiske metaforen forkastning gir her mening: Her handler det om forskyvning, som følge av en tredje utenforliggende kraft, den differensieringsprosess som bryter ned det monolittiske samfunnshierarkiet. For politikken rykker også frem.

Maktutrederen Øyvind Østerud viser til massemediene som en av tre viktige fremrykkinger som tvinger politikken til retrett: «Medialisering av politikk og offentlighet er en følge av at massemediene er selvstendiggjort i forhold til politiske institusjoner.»162 Mediene profesjonaliseres på egne premisser samtidig som de kommersialiseres. Dermed fungerer redaksjonell frihet innenfor rammene av markedskonkurranse og sentralisering. «Beslutningstakere blir i sterkere grad underlagt medienes dagsorden og nyhetsrytme. Medienes makt blir ikke bare dagsordenmakt, men også korridormakt, og bakromsmakt i politikkens indre gemakker.»163 Skal beslutningstakere vinne frem i den medialiserte offentligheten, konstaterer Østerud, må journalistikkens virkemidler tilegnes, noe som utvider pr-rådgivernes og den profesjonaliserte journalismens hegemoni. Omvendt, bør det føyes til, er det slik at med kunnskap om journalistikkens språk, oppnår politikere og politikken å få seg selv og sine egne argumenter ut i offentligheten.

Det skjer riktignok gjennom prøving og feiling, fordi forutsigbarheten er lav. Det skjer en tosidig tilnærming. Som to unge sosiologer skrev i 1985: «Slik vi ser det kan medievri og kildenes tyranni være to sider av samme sak. […] ikke bare er politikerne avhengige av media for å legitimere interesser, media er også avhengige av de institusjonelle elitene for selv å framstå som en legitim faktor i offentligheten.»164 Så langt et slikt bytteperspektiv kan trekkes, får det fram poenget med gjensidig nytte mellom to frikoblede systemer, som gradvis har erstattet den gamle ordningen med en partikontrollert politisk offentlighet. Det er viktig at forholdet mellom politikk og medier ikke er et nullsumspill. Her ser vi krigsmetaforens begrensning. Paradokset er at fremrykking finner sted på begge sider av fronten. Politikk fremmes og kontroll utøves med journalistikken og det offentlige rom. Gjenlyden fra offentligheten fikk en politisk konstituerende kraft. Men også journalistikken og den offentlige mening ekspanderte.

Den offentlige mening undergikk en strukturendring; fra uttrykk for politikkens konformitet, til aksjoner, demonstrasjonstog og folkemøter, knyttet til kampen mot EEC, atomvåpen og Vietnamkrigen. Fjernsynet anviste journalistiske alternativer, og folkebevegelsene demonstrerte meningsbredde. En mer selvbevisst journalistikk, med egenproduserte normer og nye formater og genrer, oppsto gradvis fra slutten av 1970- årene. Dette var ikke utslag av heroiske krav om selvstendighet, men sprang også ut av journalistikkens behov for lesere, og partienes behov for å disponere en fleksibel kamparena. Legitimitet og potensielle saker kunne ikke lenger hentes i et ekkokammer av egen presse. Den politiske forestilling og oppvisning, brusingen med retoriske fjær, måtte ha større spillerom.

Som politisk resonans genererer den offentlige mening oppmerksomhet omkring politiske saker og figurer. Den er åsted for legitimitet og retorisk konflikt mellom ståsteder og ledere i folkevalgte organer, partier, organisasjoner, bevegelser. Det skaper interesse for det politiske. Politikken produserer sin legitimitet ved hjelp av den symbolske retoriske offentlige mening. Her prøves og presenteres ideer, visjoner og planer, eller hentes fra den offentlige mening, som skal generere positiv oppmerksomhet og støtte som kan omdannes til politisk makt. Politisk markedsføring og spin er fenomener side om side med agitasjon og deliberasjon.

Slik mediene, torvet og møtelokalene er den offentlige meningens materielle substrat, er de (i Norge) regelmessige politiske valgene den offentlige meningens tendensindikator. Det er en oppgave for den offentlige mening å tolke valgresultater – prosenter blir til folkemening om saker og regjeringsalternativer. Som sosiologen Niklas Luhmann skriver «Hva individene virkelig ‘mener’ (om noe som helst), når de leverer sin stemmeseddel, forblir ukjent.»165

Den offentlige mening er verken aggregert individuell mening eller en høyere syntese av de bedre argumenter. Den betjener politikken med refleksjon. Som omverden kan den tilføre politikken omverdensbetraktninger til bruk for å absorbere usikkerhet. For politikken er den offentlige mening fremtidsrettet – den er alltid implisert når det skues fremover. Men den skuer også bakover på fortidens feil. Den offentlige mening er vanligvis langsom nok til at revolverløsningene avvises. Den selekterer temaer som blir saker på den politiske dagsorden. Og den benytter en semantikk som betegner det store (politiske) Vi, det forestilte fellesskapet som kan legge grunnlag for konsensus. At uttrykket offentlig mening eller offentlighet benyttes i entall, betegner at det dannes samstemt mening i en selvdisiplinerende prosess. Den offentlige mening er samfunnssystemenes Hellige Ånd, skriver Niklas Luhmann.166 Den er et gjenskinn, et egensindig speil skapt av offentlig kommunikasjon. Styrken til den offentlige mening er ikke at den finner svar, men at den danner skjemaer og temaer som vurderes normativt på vegne av publikum.

Tilfellet Sundar

Egil Sundar skrev sin siste Aftenposten-leder i mai 1990: «Så skyver jeg min Remington til side, og drar flaket ut av maskinen, leser i kveldslyset. Gjør noen rettelser med kulepennen. Ubemerket forsvinner jeg noen minutter senere ut bakveien i avishuset som hadde vært mitt hjem i alle disse år. En lang dags ferd i pressens og samfunnets tjeneste er tilendebragt. Arbeidsdagen er slutt.»167 Sundar gikk riktignok til NRK, og var heller ikke ferdig med å skape røre i offentligheten. Men arbeidsdagen i Aftenposten var over. Da hadde han svingt taktstokken over borgerlig politikk siden midten av 1960-årene da han ble sjef for Aftenpostens politiske avdeling.

Egil Sundar var pressemann med genuine politiske ambisjoner på avisens vegne, men særlig for sitt parti, Høyre. Han var på ingen måte partilojal, men kjørte Aftenpostens og sin aksjons løp i det politiskpublisistiske landskapet. Som mangeårig leder for Aftenpostens politiske avdeling, og siden sjefredaktør, bedrev han en selvstendig form for borgerlig aksjonisme. Inntil han måtte forlate sin post, levde Aftenpostens og Høyres ledelse med denne skikkelsen som overskred skillet mellom redaksjon og partikontor på sin egenartede måte. Han gestaltet et koblingspunkt mellom politikk og journalistikk. At han fikk holde på, skyldtes at han var nyttig og lenge lyktes.

Sundar støttet Høyre, men en bred borgerlig koalisjon var eneste alternativ til Arbeiderpartiet. Målet var borgerlig valgseier i 1977 på et felles borgerlig alternativ. Høyre gjorde et godt valg i 1977, og en borgerlig valgseier var nær ved å lykkes – kanskje medvirket aksjonen til dette. I alle fall er det rimelig å anta at Aftenpostens massive støtte til Dagfinn Vårviks sonderinger med de andre partiene bidro til at et slikt alternativ forelå foran valget.

Egil Sundar kom til Aftenposten i 1958, og var sjef for Aftenpostens politiske avdeling i 20 år og ble så sjefredaktør fra 1984 til han ble avsatt i 1989. Han spilte, som han sier i sine memoarer, både observatørens og aktørens rolle. Fra 1973 ble han en utrettelig pådriver for borgerlig regjeringssamarbeid. Sundar mente at partiene selv ikke maktet å finne sammen – de måtte ha hjelp. Sundar selv og de aksjoner han sto bak, var fasilitatoren som søkte og klarte å få partiene til å samarbeide, trass i de problemene Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på hver sine måter representerte. Med dårlig skjult stolthet forteller Sundar i sin bok om hvordan den ene etter den andre fra Høyres ledelse kom til ham for å «søke råd». Det de ønsket var Aftenpostens støtte.

I mars 1971 tilkalte stortingspresident Bernt Ingvaldsen Sundar til Stortinget for å diskutere situasjonen etter Borten-regjeringens fall. Han ville ha Aftenpostens fortsatte støtte til en fortsatt borgerlig regjering, og derfor var det nødvendig å skrive pent om Senterpartiet. Ingvaldsen fikk ikke den støtten han ba om. Rollene var for anledningen byttet om – den samlingsivrige Sundar ville ikke skrive forsonende om Senterpartiet og Borten som hadde rent det borgerlige samarbeidet i senk. Sundar skriver: «Presidenten må nok gå videre uten min medvirkning; dette både av hensyn til min egen integritet og den presseetikk jeg bekjenner meg til.»168 Men også politisk mener han det er en dårlig idé. I Aftenpostens spalter har han skrevet at regjeringen er grepet av «en vanmakts ånd». Stikkordene «tillitskrise» og ønsket om «fornyelse av samarbeidet» var dårlig skjulte kodeord for at regjeringen måtte ha en ny sjef. Ingvaldsen, som vanligvis var tilhenger av en ren og klar Høyre-profil, ville derimot forhindre at Bratteli tok over. Dette til tross for at bare Bratteli, slik Sundar så det, kunne lose Norge inn i EEC.

Egil Sundars beskrivelse av Bernt Ingvaldsen passer påfallende godt på Sundar selv: For Ingvaldsen «var det ikke nok å være sondør, han ville ha armslag selv til å føre an i en politisk prosess og til å tilrettelegge en løsning som han for sin del fant ønskelig». Han var en markant skikkelse, skriver Sundar, «steil og sterk i sine standpunkter, bastant i sin form, selvbevisst og besluttsom. Aldri skulle noen betvile hans holdninger og politiske kurs, aller minst i hans eget parti Høyre, hvor han likefrem så det som sin plikt å øve et vedvarende kritisk korrektiv. I skiftende situasjoner var han som regel høyst forutsigbar, selv om han ofte kunne hengi seg til mer filosofiske utlegninger, gjerne med visse originale anstrøk.»169 Resultatet av folkeavstemningen i 1972 var tung å svelge for redaksjonssekretær Egil Sundar. At han var en dårlig taper, er et understatement. I sin oppsummerende artikkel 29. desember 1972 skrev han følgende under tittelen: «Da politikerne vaklet og folket sa nei.»

Et spørsmål som naturlig melder seg, er hvordan det kunne gå til at folkeflertallet valgte å si nei til Europa og faktisk aksepterte det skremmebilde som var manet frem gjennom Folkebevegelsens propaganda. Samarbeide i forpliktende former har vært en klar linje i norsk utenrikspolitikk helt siden den annen verdenskrig, og norsk deltagelse i et utvidet samarbeide i Vest-Europa ville være en logisk videreføring av denne politikk. Ikke desto mindre sa folket nei til medlemskap i EF, den viktigste av alle samarbeidsorganisasjoner i vår verdensdel? Hvorfor? I all sin enkelhet er det historien om hva som kan skje når politikerne vakler, når de mer eller mindre suspenderer seg selv fra det politiske lederskap og overlater en nasjonal hovedsak til utenomparlamentariske organisasjoner som ikke kan trekkes til politisk ansvar. EF-sakens utgang ble også en bekreftelse på den gamle lærdom at når en løgn gjentas tilstrekkelig ofte og tilstrekkelig lenge, blir det til slutt godtatt som sannhet. […] Skremslene, produsert av den organiserte motstandsbevegelse og spredd i millioner av brosjyrer og trykksaker over hele landet, viste seg å ha en usannsynlig gjennomslagskraft i store deler av folket. Det som til syvende og sist skjedde, var at flertallet stemte mot et skremmebilde, ikke mot de politiske realiteter som EF representerer. Folkeflertallet stemte mot et EF som bare eksisterte i Folkebevegelsens propaganda. Og vi må bekjenne at det var Folkebevegelsen som kom til å bestemme debatten, mens de politiske partier, i første rekke ja-partiene, forholdt seg passive i lange perioder av frykt for nedgang i gallupen og fordi de undervurderte de krefter som var i bevegelse på Nei-siden. En rekke aspekter ved EF-kampanjen bør mane til eftertanke for noen og enhver. Det mest uhyggelige var hvordan den organiserte motstandsbevegelse, inspirert av en liten hjernetrust omkring høyesterettsadvokat Arne Haugestad, bevisst spilte på en irrasjonell frykt for «det nye og ukjente». Folkebevegelsen og andre motstandsgrupper utnyttet kynisk den primitive nasjonalisme som åpenbart ligger latent i store grupper av vårt folk, og Haugestads propagandasentral unnså seg ikke for å spille på de sletteste instinkter. Motstandsbevegelsen snakket seg bort fra fakta i den klare hensikt å føre folk bak lyset, hvilket altså lyktes på en forbløffende måte. Den målrettede propaganda om priser, trygder, lønninger og husleier var meget effektiv. Løgnhistoriene slo godt an, og det gjør naturligvis ikke saken bedre at de som spredte løgnen, visste meget godt at de løy.170

Nei-siden var vant til litt av hvert fra Sundars hånd. Siste setning var den juridiske dråpen som fikk begeret til å renne over. Arne Haugestad gikk til sak mot Egil Sundar, sjefredaktør i Aftenposten Hans Vatne, og mot Høyres Erling Norvik som under EF-kampen hadde påstått det samme i foredrag som var gjengitt i pressen. Saken i Oslo byrett fikk mye oppmerksomhet fordi den angikk kjente skikkelser fra EF-striden, og den ble ført av kjente advokater som Alf Nordhus, Tor Erling Staff og Anneus Schjødt. Dermed ble rettssaken en EF-debatt i seg selv, med resultatet av folkeavstemningen som bakgrunn. Mot Aftenposten krevde Haugestad mortifikasjon av påstanden i siste setning i artikkelen. Retten ble satt 1. oktober 1973, etter 16 dager ble det inngått forlik. Aftenposten trakk påstanden tilbake.

Egil Sundar og nei-sidens folk kan nok enes om ett forhold: at EFsaken endret politikkens form. Saken sprengte seg ut av Storting og partikontorer og ble i stor grad drevet frem av bevegelser og aksjoner. Politikerne mistet momentum, samtidig som ja-bevegelsen ikke evnet (eller begynte for sent) å bygge seg opp. Sammen med den polariseringen som skjedde gjennom 1972, der mellomstandpunktet (assosiasjonsavtale med EF) forsvant, førte det som ble kalt grønne verdier, inn en ny distinksjon på tvers av høyre/venstre, og posisjon/opposisjon-distinksjonene, som ofte er delvis overlappende (Korvald-regjeringen var det første solide unntaket). Det politiske system mistet kontrollen til fordel for en politisk offentlighet som ikke respekterte de etablerte distinksjonene. En nødvendig betingelse for dette var at Stortinget enstemmig gikk inn for folkeavstemning. Men det var ingen tilstrekkelig betingelse. Kraften i engasjementet på begge sider ses med rette i sammenheng med at EFsaken berørte andre dyptloddende sentrum-periferi-distinksjoner, som respekten for primærnæringene, bosetting, lokaldemokrati, sosial likhet, språk, kristen tro, folkekultur og nasjonalfølelse.

Fra valget i 1973 ble Sundar for alvor en drivkraft for en borgerlig samlingsregjering. I 1974 tok han initiativet til «Aksjonen for borgerlig samhold», den såkalte Sundar-aksjonen. Målet var borgerlig valgseier i 1977 og en borgerlig regjering. Aftenposten ble med den største selvfølgelighet et talerør for aksjonen og dens mål: «I påvirkningen utenfra kom Aftenposten til å spille en toneangivende rolle. Som følge av Arbeiderpartiets smått radikaliserte kurs tok avisen på et tidlig tidspunkt til orde for å gjenreise et alternativ med appell til ikke-sosialistisk innstilte mennesker. Nå og i mange år fremover – ja, helt til stortingsvalget 1989 – ble Aftenposten den viktigste premissleverandør til debatten om alternative utviklingslinjer i norsk politikk.»171 Også den unge Kjell Magne Bondevik møtte på noen av møtene til Sundar, men likte seg dårlig: «Folk var hyggelige nok, men grunnen til at jeg ikke fant meg helt til rette, var følelsen av at de forsøkte å etablere et maktsentrum utenom partienes valgte ledelse.»172

Ikke uten stolthet påpeker Sundar at «Det lar seg vel knapt skjule at jeg selv ble den fremste eksponent for denne samarbeidsstrategi, først som leder av den politiske avdeling, og senere som avisens sjefredaktør.»173 For Sundar var det tydelig at partiene trengte et press og en massiv forventning utenfra – fra offentligheten. Uten et slikt trykk ville den øvrige pressen få rett i at de borgerlige partiene aldri mer ville klare å finne sammen: «Gjennom en årrekke har Dagbladet, VG og hele Arbeiderpartiets presse gjort borgerlig splittelse til en merkesak. Frem til stortingsvalget 1989 var dette en dårlig sak – dømt til nederlag. Feilen som ble gjort, var at man kom til å overse den pådrivende politiske faktor utenfor partiene. Det var nemlig den som ble avgjørende for utviklingen av borgerlige regjeringsalternativer både i 70- og 80-årene.»174 Ganske riktig observerte Sundar at partiene måtte skue mer enn før til den offentlige mening. Sundar hadde egenhendig inntatt en lederrolle der – en rolle han håndterte på usedvanlig vis.

Sundar var involvert i å få utvidet Høyre-regjeringen til en bredere trepartiregjering. Statsminister Kåre Willoch drøftet saken med Sundar: «Han og jeg hadde fra tid til annen meget nyttige fortrolige samtaler om vanskelige politiske spørsmål.»175 Willoch og Sundar ble enige om at Sundar skulle skrive en leder fra Senterpartiets landsmøte, der ønsket om flertallsregjering skulle markeres, og der forklare at topartiregjering ikke var en farbar vei. Ved siden av Lyng var Willoch Egil Sundars forbilde.176 Om Willoch skriver han at «vi utviklet et samarbeid som i mange saker, og i skiftende situasjoner, skulle vise seg å bli av uvurderlig politisk betydning. Jeg nevner det med god samvittighet så meget mer som det aldri gikk utover presse-mannens integritet, med de krav jeg selv stiller i den sammenheng». For kollegaen Per Egil Hegge minner «denne formen for kontakt mest av alt […] om forholdene i britisk presse i 1920- og 1930-årene – med et samrøre mellom politiske redaktører og politikere som virker svært underlig på dagens journalistgenerasjon. Jeg tilhører dem som forstår undringen.»177 Sundars leder sto i Aftenposten 3. mars 1983. Den 20. mai gikk Senterpartiet inn for en trepartiregjering. Dette var nye toner. KrF kom med kritiske bemerkninger til regjeringens industripolitikk, som av mediene ble satt i sammenheng med samtalene om utvidelse av regjeringen. Saken var løftet ut i offentligheten: «Derved oppstod risiko for flere lite gjennomtenkte reaksjoner som kunne påvirke utviklingen. Man fikk en vanlig mulighet for mediestyrt utvikling.»178

Per Egil Hegge skriver om Sundar at politikken og avisen var hans liv og at han oppfattet som en ren selvfølge de to tingene som deler av et hele: «For ham var det aldri et integritets-problem på den måte man vil oppfatte det i dag. Å vurdere hans utrettelige arbeid for borgerlig samhold og borgerlig samarbeid fra han engasjerte seg for alvor i 1974, forutsetter derfor i noen grad en evne til å gå tilbake til en annen tid. Men det han selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid allerede var inntrådt med folkeavstemningsresultatet i 1972. Det ble det avgjørende signalet til å få løsnet båndene mellom avisene og de politiske partier. Slik er det blitt sett i ettertid, men jeg mener at det var mulig å se det også den gangen. Egil Sundar så det ikke, og jeg tror det var fordi han ikke ville se det.»179

Per Egil Hegge skriver: «Sundars utrettelige innsats for borgerlig samhold ga som resultat, selv om andre kanskje bidro mer enn han selv, at Jan P. Syse kunne danne en borgerlig regjering i midten av oktober 1989. Bare noen dager senere ble Sundar fratatt de fleste av sine beføyelser som sjefredaktør, og Andreas Norland begynte et ryddearbeid som var ganske omfattende, og kraftkrevende.» Om Schibsted skriver veteranen fra VG og Dagbladet, Arne Skouen: «I min tid har konsernet bommet en eneste gang, da de slapp til Egil Sundar.»180 Han klarte egentlig aldri å bestemme seg om han ville være politiker eller politisk redaktør, skriver Per Egil Hegge: «Smitt Ingebretsens tid, da det gikk an å si som Ole Brumm, var forbi, men Egil Sundar hadde ikke helt maktet å frigjøre seg fra den.» NRK-mannen Herbjørn Sørebø skriver at Sundar gjennom årene utviklet seg til å bli en maktfullkommen sjefredaktør, og arbeidet for å fremme ideene sine i Høyre på en måte som Sørebø selv mente var i strid med grunnleggende journalistiske prinsipper.181

Sundar må i sin bok konstatere at redaktørrollen ikke er som den var.182 Før holdt folk Aftenposten fordi avisen viste vei i samfunnsdebatten. Den ville noe! Så har ubestemmeligheten og de usikre verdier ført til nivåsenkning. Det står ille til med norsk presse, skriver Sundar. Det viktige behandles useriøst og det trivielle blåses opp. Lite tyder på at pressen er seg sitt ansvar bevisst. «Vi ville verne om verdier og vår kultur som hele vår samfunnsform bygger på. Intet er viktigere enn dette i en tid da utglidning og normoppløsning viser en tiltagende tendens.»183

Så gikk Sundar til NRK – ikke blant kringkastingssjef Einar Førdes mest vellykkede beslutninger. «Korleis ville han nå skikke seg i NRK?», spør Herbjørn Sørebø.184 Det gikk ikke så bra. Sørebø var nær ved å si opp. Sundar klarte heller ikke å sitte stille når det stormet rundt statsminister Syse høsten 1990. Da skrev Sundars «frokostklubb» (pensjonerte politikere og redaktører), brev til partilederne i regjeringskoalisjonen med appell om at de måtte støtte opp om sin statsminister. I gråsonen, sa kringkastingssjef Førde.

Altasaken (1979–1982)

Det begynte som en kontroversiell kraftutbyggingssak, ble til en sak om samiske rettigheter, og så til et spørsmål om respekten for Stortinget. Det var en sak der utenomparlamentarisk protest utnyttet et splittet Storting og et regjeringsparti i villrede – og nesten vant.

Etnisitet (et ord som ikke ble benyttet) ble for første gang et overordnet konflikttema i politikk og offentlighet i Norge. Norges dårlige samvittighet overfor samene ga saken ekstra brodd. Over debattene om kraftbehov og samiske rettigheter oppsto en hardkantet debatt om stortingsvedtakenes gyldighet og om berettigelsen av sivil ulydighet. Daværende statsminister Odvar Nordli skriver at «Vi fikk en kobling mellom to meget engasjerende, politiske saksfelter. Altasaken ble en av de vanskeligste vi har stått overfor i etterkrigstida, EF-saken innbefattet.»185 I Altasaken, som i EF-striden, kom store deler av offentligheten på kant med regjeringen. Denne gang sto den overfor en mindre, men meget talefør og kamplysten aksjon. Regjeringen kunne ikke unngå å føre kampen også i mediene, der styrkeforholdet ikke var så opplagt. En usedvanlig stor porsjon medievennlige ingredienser kom til. For daværende stortingspresident Guttorm Hansen var medienes rolle betenkelig stor. «Saken ville aldri fått de dimensjoner den fikk uten medias dekning. Saken var også egnet til å bli media-begivenhet med de mange fargerike og spennende ingredienser den inneholdt.»186 I sin siste memoarbok skriver Hansen videre: «Særlig [Alta]-aksjonen ble mer og mer en mediebegivenhet der fjernsyn og aviser ukritisk drev sin virksomhet på demonstrantenes premisser og til dels med personlig engasjerte reportere i så stor grad at det gikk ut over troverdigheten.»187

I slutten av 1960-årene hadde NVE utarbeidet en utbyggingsplan som ville medført neddemming av en liten samisk bygd, Masi, men i 1973 vedtok Stortinget at Masi skulle vernes. Stortinget vedtok utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1978. Folkeaksjonen mot utbygging av AltaKautokeino-vassdraget ble dannet samme sommer. Et av folkeaksjonens virkemidler for å stanse utbyggingen, var sivil ulydighet.

Sommeren 1979 klarte aksjonistene å hindre arbeidet med anleggsveien. Den 20. september vandret 1500 personer i striregnet i Oslo og lyttet til appell av blant andre forfatteren Kåre Holt, som senere meldte seg ut av Arbeiderpartiet i solidaritet med protestantene. Den første uken i oktober ble lansert som landsomfattende aksjonsuke for Altaelva, og 8. oktober utvidet aksjonene seg til Oslo, der Samisk Aksjonsgruppe aksjonerte for å få samenes krav rettslig avgjort. Oppdageren og forskeren Helge Ingstad tok aktivt del i markeringene. Gruppen reiste en lávvo utenfor Stortinget og innledet noe så sjeldent i norsk offentlighet som en sultestreik. Den varte i åtte dager. Lávvoen ble fjernet av politiet, men ble straks gjenreist.

Lederen for justiskomiteen, Jo Benkow, forlangte at demonstrantenes leir i Stilla skulle ryddes, men regjeringen vedtok i oktober 1979 å stanse anleggsarbeidet i seks uker for å få avklart de rettslige forholdene for reindriftssamene. Det var for aksjonistene en halv seier – saken fikk anledning til bygge seg opp i pressen. En ny stortingsmelding om utbyggingen skulle fremmes, den ble behandlet i mai 1980.188 Naturvernforbundet utga senere en «Motmelding» til stortingsmeldingen, med omfattende dokumentasjon om kraftbehov og alternative kraftkilder. Stillaleiren ble foreløpig lagt ned, men det ble mobilisert på universiteter og høgskoler. Altamagasinet ble utgitt og spredt over hele landet i samarbeid med Miljømagasinet (PAX), med omfattende dokumentasjon. Støttegrupper med kunstnere og artister deltok.

Erkjennelsen av at dette var mer enn en vanlig utbyggingssak, vokste raskt: «Og etter hvert kom så en ny dimensjon inn i saken, nemlig de samiske interessene. Da samespørsmålet ble brakt inn, ble det snart gjort til hovedsak. Nå ble Alta-utbyggingen et symbol på undertrykkelsen av den samiske minoriteten.»189 I Altamagasinet fra november 1979 spør de to aksjonslederne Alfred Nilsen og Håkon Henriksen: «Hvordan har det vært mulig å reise en slik opinion?» De svarer: «Alta-saken ble, slik vi ser det, et samlingspunkt for miljøbevegelsen. Dette var en sak som hadde så mange momenter i seg at alle fant noe å slåss for. Laksen i elva, samenes rettigheter, bøndenes levevilkår i Alta-dalen, fjord- og kystfiske etter laks, klima- og miljøforandringer. Og sist, men ikke minst; den sikkerhetsmessige trussel fra den gigantiske betongbue-demninga ovenfor bebyggelsen i Alta.» Støtten kom, skrev de, indirekte også fra mediene: «Norsk presse og radio/tv var stadig fokusert om Alta. Dette gav motstandsarbeidet en stor styrke.»

Samenes situasjon hadde vært et tema siden bygda Masi ble foreslått neddemmet, men ble satt på spissen med sultestreikene. At dette var nytt, kan leses ut av Guttorm Hansens sarkasme: «I Oslo flommet det over med god gammeldags Laila-romantikk langs hele Karl Johan da samene lå i lavvoen og drev sultestreik. Det var nesten så en kunne vente seg Jampa på ski etter ulven i Studenterlunden.»190 Men regjeringen stanset anleggsarbeidet. En motaksjon ble startet mot bruk av sivil ulydighet. Aksjonene fortsatte i Stilla. Et forslag om vern av vassdraget ble forkastet i Stortinget i mai 1980 for tredje gang.191 Flere rettssaker ble startet for å avklare grunneiernes rettigheter og lovligheten av anleggsarbeidet.

Motstanderne vant tid. I januar rykket 80 akademikere ut med støtte til aksjonistene. Det hersket spenning om hvorvidt regjeringen ville snu i saken. Uenigheten om fremgangsmåten gikk rett til topps i Arbeiderpartiet. Mye tydet på, skrev informasjonsleder i Folkeaksjonen Per Flatberg senere, at Nordli og andre medlemmer av regjeringen i februar 1980 hadde bestemt seg for å avlyse hele utbyggingen.192 Oppslag i Bergens Tidende og i en artikkel fra Arbeidernes Pressekontor kunne tyde på det. Da hentet aviser i Nord-Norge frem krigsoverskriftene og rettet tungt skyts mot Nordlis knefall for aksjonistene. Energistatsråd Bjartmar Gjerde, som hadde vært på defensiven, tok tøylene igjen. I andre aviser var det forståelse for å legge saken på is. Vi var aldri nærmere seieren enn da, sa Flatberg senere. Men det var ikke mediene som gjorde at aksjonen gikk mot et tap – den avgjørende årsaken til aksjonens oppløsning var ifølge Flatberg myndighetenes stadig hardere linje, ettersom prestisje og autoritet ble utfordret.

På høsten startet arbeidet med anleggsveien på nytt. Beleiringen i Stilla fortsatte. Den 14. januar 1981 gikk 600 politimenn til aksjon mot 1100 demonstranter i Stilla. Fakkeltog ble arrangert i Alta og mange byer sørover til støtte for demonstrantene. «Nå var saken blitt en ren mediebegivenhet», skriver en oppgitt Guttorm Hansen. «Det var ganske fantastisk å se hvordan en slik aksjon kan utvikle seg. I løpet av kort tid var Karl Johan møtestedet for stadig flere som ville støtte samenes sak.»193 En ny sultestreik varte for noens del svært lenge. Hansen skriver at det ble «nesten massehysteri omkring de sultende samene, og man fikk meldinger om deres stadig mer svekkede helsetilstand hver dag».194 Regjeringen ga etter. I februar nektet 13 samiske kvinner å fjerne seg fra den ferske statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor, før hun lovte at anleggsarbeidet skulle stanses inntil videre. Da hadde Ante Gaup sultestreiket i 14 døgn.

Stortingspresident Guttorm Hansen var sakens mest upopulære person blant utbyggingsmotstanderne. Også veteraner som Einar Gerhardsen og Jens Haugland var skeptiske til Brattelis mann. Det hadde de vært lenge.195 Det var uråd å diskutere sak med ham, skriver Haugland. Han alene visste. Og han gjorde seg dårlig på tv-skjermen. Andre steder kommenterer Haugland at Hansen satte opp en pavelig mine som irriterte andre. Tilbake i oktober 1972 hadde Haugland skrevet i sin dagbok at «Herr Hansen (!) er tydeleg heilt ute av balanse, og det er til skade for partiet at han held fram som parlamentarisk leiar. Han er så sur og selvopptatt og ubalansert at det ikkje vil gå i lengda.»196 Haugland kommenterer i ettertid at Hansen måtte bli «sparket oppover» til embetet som stortingspresident.

I denne posisjonen inntok han en rolle som neppe kan kalles fleksibel. Hansen mener selv han ikke kunne handlet annerledes enn å stå hardt på Stortingets vedtak: «Saken var en hard påkjenning og førte med seg mye personlig ubehag, men jeg er i dag, som den gang, overbevist om at jeg ikke kunne gjort annet enn det jeg gjorde.»197 I hans stilling var oppgaven å verne Stortingets myndighet, ved å sørge for at vedtak ble respektert: «Jeg sa klart fra at et samfunn ikke kunne akseptere at lovlig fattede vedtak ble søkt hindret gjennomført. Det kunne representere en fare for det demokratiske styresettet. Og dermed brøt det løs en stor hetskampanje fra de kretser som kaster seg inn i alle slike aksjoner gjennom avisartikler og uttalelser.» Som en konstitusjonens vokter var Hansen bekymret når utsettelsene ble vedtatt: «Men hvilke langtidsvirkninger ville beslutningen få dersom den virkelig var begynnelsen til en retrett fra utbyggingsvedtaket? Det ville få uante konsekvenser om en slik aksjon skulle lykkes i å hindre en gjennomføring av et vedtak i Stortinget.»198

Når det så ble avgjort at saken, som nå handlet om en etnisk minoritet i et moderne storsamfunn, skulle behandles i Høyesterett, kom kravet om at utbyggingen måtte stoppes i mellomtiden. Motstandere i Stortinget la frem forslag både om utsettelse og om varig vern av vassdraget. At Stortingets vedtak skulle prøves i skjønnssak for Høyesterett, var dessuten noe nytt. Domstolenes prøvingsrett ble en prøving av Stortingets grunnleggende vedtaksrett, og det bekymret Guttorm Hansen: «Alta-saken var en meget alvorlig utfordring til det politiske systemet. Etter min oppfatning ble buen spent til bristepunktet i denne saken.»199 Som Guttorm Hansen skriver, reiste saken «en rekke spørsmål av vidtgående konstitusjonell og statsrettslig karakter, men også om virkningene av slike sivile ulydighetsaksjoner i demokratisk styrte land».

Høyesterett avga dom i februar 1982: Stortingets vedtak om regulering av vassdraget var lovlig. Folkeaksjonen hadde lagt ned sin virksomhet. Året etter ble flere av lederne dømt til bøter eller betinget fengsel.

Saken ble altså ettertrykkelig satt på spissen gjennom to sultestreiker utenfor Stortinget og okkupasjonen av statsministerens kontor. Også det store oppbudet av politimakt i Stilla gjorde inntrykk. Selv om myndighetene her representerte den soleklart sterke makt gjennom både ulovlige vedtak og fysiske maktmidler, var regjeringen i en vanskelig situasjon. Den kunne fort fremstå som brutal og bli upopulær i vide kretser. Rettsapparatets behandling av saken var lenge en joker. Odvar Nordli ble kritisert fra flere hold – han var både for svak, for vinglete og for døv overfor samiske rettigheter. Også den nye regjeringen Brundtland ble satt i en vanskelig situasjon med den andre langvarige sultestreiken i januar 1981.

For Guttorm Hansen og Odvar Nordli sto det altså om det parlamentariske systemets renommé, ja, om rettsstatens grunnprinsipper. «Vedtaket var gjort i Stortinget to ganger, og en forholdsvis liten gruppe kunne ikke bare sette en stopper for det.»200 På den andre siden ville regjeringen nødig fremstå som brutal overfor svake grupper. Nordli befant seg i en kattepine mellom legitimitet i folket og respekt for Stortinget. Det var ikke politisk lett å bære ansvaret for etterkrigstidens største politiaksjon mot demonstranter. For en sosialdemokratisk regjering var dette et mareritt. Hele situasjonen ga frustrasjon og til dels oppgitthet hos mange av partiets mest trofaste støtter.201 Tiden var, uheldigvis for Nordli, inne for både miljøkamp og sikkerhetspolitisk opposisjon, både innenfor partiet og utenfor Stortinget. Trekket fra utbyggingsmotstanderne ble sivil ulydighet, og regjeringens svar var en rettslig sett forsvarlig politiaksjon. Men hva med legitimiteten – med oppfatningen i offentlighet og blant godtfolk? Hva om folk oppfattet dette som maktmisbruk mot en lite gruppe? «Det kunne skade respekten for vårt demokrati.»202

Bruken av tvang i Alta-saken var ikke uttrykk for politisk makt, men det motsatte. Nordli og Guttorm Hansen i spissen for regjering og Storting hadde etter hvert uttømt sine legitime maktmidler. De var henvist til tvang, noe som skapte større problemer for politisk legitimitet enn de de allerede hadde, for å redde politikkens ansikt. Slik bekreftet de politikkens avmakt. Makten abdiserer bare om den har en legitim grunn, en vei ut uten ydmykelse. I politikk må hardt mot hardt suppleres med mulighet for politisk exit. Men i stedet for å utnytte minoritetspoenget til å trekke seg tilbake med verdighet, trampet regjeringen videre.

Per Flatberg, informasjonsleder i Folkeaksjonen, oppsummerte på landskonferansen til Folkeaksjonen i mai 1982 at den omfattende mediedekningen var avgjørende for engasjementet over hele landet: «Uten dekningen i massemedia ville Folkeaksjonen mislykkes på et tidlig tidspunkt.»203 Men mediene hadde også, etter hans mening bidratt til å vende opinionen mot aksjonen ved å fokusere på konfrontasjonene uten å presentere bakgrunnen. NRK hadde imidlertid etter hans mening vist sakens mange sider, og avslørt nye forhold på en god måte i flere reportasjer. Pressens fokus på konfrontasjoner er en iboende side ved journalistikken, sa Flatberg. Den må regnes med når aksjoner planlegges. Flatberg nevnte Bergens Tidende som en avis med avsløringer omkring kraftprognosene i november 1980, der lavere prognoser var holdt unna offentligheten. «Dersom Dagbladet hadde hatt mot og vilje til å bringe en tilsvarende serie med avsløringer og virkelig hadde ‘stått på’, kunne vi kanskje vunnet Altasaken selv i denne sene fasen. Avisen hadde stoffet og journalistene som kunne bringe det ut, men det hele endte med nokså tilfeldige enkeltoppslag som ikke ble fulgt opp reportasjemessig og redaksjonelt.»204

Aksjonen mislyktes med å få stortingsvedtakene om utbygging omgjort, kanskje fordi mediene opptrådte som de gjorde – som medier. Folkeaksjonen og utbyggingsmotstanderne utgjorde en offentlig mening som utfordret hegemoniet som fulgte av Stortingets vedtak. Motstanden lyktes i å skape store problemer for statsmaktene, men vant ikke journalistikken over på sin side. Aksjonen fikk derimot andre parlamentariske virkninger. Det var fremfor alt Altasaken som utløste en bred og offentlig debatt om samenes stilling og vilkår i det norske demokratiet. Etter basketakene var det åpenbart at det var behov for en avklaring av samenes juridiske status. Samerettsutvalget ble nedsatt i 1980 og leverte sin rapport i 1984, der det gikk inn for et Sameting med rådgivende myndighet.205 Den offentlige mening hadde medvirket til enda et ting.

Kampanjen mot Steen og Nordli (1980–1981)

I motsetning til statsminister Odvar Nordli og partiformann Reiulf Steen sto Gro Harlem Brundtland på god fot med arbeiderpressen. Da A-presse-redaktørene møttes til årsmøte i april 1980, var Brundtland invitert til å holde foredrag om «Arbeiderpartiets situasjon og oppgaver». I møtet med redaktørene hadde hun to budskap, ett om modernisering av velferdsstaten og et annet underliggende budskap: Foran dere ser dere den nye unge, utadrettede, handlekraftige nestformannen for et ellers subbende parti som lar Høyre vokse på gallupen. Altså: den kommende partiformann og statsminister. Et løfte om friskhet og fornyelse, som Andreas Hompland senere skrev i Dagbladet. Foredraget, som inneholdt indirekte kritikk av partiledelse og regjering, ble hilst med begeistring av frustrerte redaktører. Gro Harlem Brundtland fridde til sin presse og fikk ja. En kampanje var i gang for å få henne til å ta over som partileder og statsminister. En serie artikler i arbeiderpressen kom sommeren 1980, der en rekke ledende folk i partiet uttalte seg negativt om delingen av vervene som partiformann og statsminister. Det underliggende budskapet var at verken Steen eller Nordli kunne ha begge verv.

Et knippe lederartikler i nordnorske aviser og Bergens Arbeiderblad var trolig samordnet. Arvid Jacobsen i Arbeidernes Pressekontor og redaktør i Finnmark Dagblad, Reidar Nielsen, var sentrale. Den 29. oktober 1980 hadde Nordlys temaet på første side: «Krav om skifte på A-toppen». Oppslaget viste til lederen: «Det er vår oppfatning at partiet på dette landsmøte [i 1981] bør skifte partiledelse, og at den nye toppen i partiet bør bygges opp omkring trioen Gro Harlem Brundtland, Rolf Hansen og Bjartmar Gjerde». At avisen på lederplass ønsket partiformann Steen og statsminister Nordli bort, demonstrerte hvor svak den sittende ledelsen var. Finnmark Dagblad skrev det samme, og dagen etter fulgte Nordlands Framtid og Fremover. Avisene begrunnet sine oppslag med at de ønsket å få en delvis skjult debatt om partiets ledelse opp i den friske luft. Åpen debatt kunne vel ikke være betenkelig? «Folk flest var heller ikke i tvil om at det dreide seg om en organisert kampanje», mener Steen. Journalistene Per-Arne Bjerke og Jan Ove Ekeberg hevder også at Arvid Jacobsen (AP) og Reidar Nilsen i Nordlys hadde et møte med Steen, der de sa rett ut at han burde trekke seg.206

Avislederne anbefalte at landsstyremøtet til høsten måtte nedsette en valgkomité som skulle arbeide med et skifte i partiledelsen.207 I kjølvannet av lederartiklene ble Steen presset om sin eventuelle avgang. Men Steen lot seg intervjue i NRK hvor han gjorde det klart at han ikke hadde noen planer om å gå av som formann. Steen mente også at statssekretær Vassbotn var «inne i bildet», og antydet at ansatte ved statsministerens kontor var innblandet i kampanjen. Men de sentrale var redaktørene i A-pressen: NRK-journalisten Herbjørn Sørebø slo fast at «I den indre krinsen ville dei at Rolf Hansen skulle ta over, men dei politiske journalistane i A-pressa ville det annleis og fekk folkeleg støtte».208

Et samordnet opplegg til fordel for Gro Harlem Brundtland var nye toner fra Arbeiderpressen. Kommunevalget i 1979 hadde gått dårlig, og det var nokså tydelig for dem som sto partiledelsen nær at både partiformannen og statsministeren slet – i tillegg til at de ikke samarbeidet. Serien med lekkasjer fra sentralstyremøter over flere år gjorde vondt verre. Blant ledende folk i arbeiderpressen – som Arvid Jacobsen i Arbeidernes Pressekontor – var dette en situasjon som en ikke burde overlate til VG og Dagbladet. Oppslagene i Nord-Norge fulgte opp dette i praksis, men var tunge å svelge for Steen og også Nordli.

Lederartiklene vakte oppmerksomhet, og etter et intervju med Per Øyvind Heradstveit i NRK fikk Steen flere tips om at mange var i sving for å få fjernet Nordli og ham selv. På samme tid vedtok styret i Hordaland Arbeiderparti at en debatt om partiledelsen burde komme.»209 Kampanjen begynte å virke. Bakgrunnen for den uvanlige frimodigheten i partipressen var en ny generasjon journalister som hadde inntatt sentrale stillinger i arbeiderpressen med mål om en klarere journalistisk prioritering av stoff, også om Arbeiderpartiet. Jacobsens og andres journalistiske og politiske ambisjoner lot seg harmonisere med et ønske om Gro som ny partileder. Ja, det var vel etter deres syn noe nær uansvarlig ikke å foreta seg noe for å endre situasjonen i ledelsen våren 1981. At det fant sted en pressekampanje mot Steen og Nordli, er opplagt, drevet av partiintern journalistikk på vegne av nestlederen og hennes støttespillere.

En statsministers avgang (1981)

Kampanjen mot Steen og Nordli i 1980 er tema i Reiulf Steens famøse brev til Arvid Engen i 1981, som fant veien videre til Egil Sundar i Aftenposten i 1983 og Ragnar Kvam jr. i Dagbladet, og til sist til journalist Arne Wam i NRK i 1989. Det var NRK som konfronterte Steen med brevet i 1989 og som fikk ham til å publisere sin andre memoarbok, Maktkamp. I brevet hevder Reiulf Steen at det utviklet seg en «aksjonskomité» av partifolk og journalister mot partiledelsen og til støtte for Gro Harlem Brundtland. Ekspedisjonssjef Ingjald Ørbeck Sørheim ante at Nordlis avgang nærmet seg og satte i gang en intern aksjon for Gro Harlem Brundtland. Han ringte rundt til kontakter i partiet. Straks Nordlis avgang ble annonsert, skulle partikontoret i Oslo druknes i støtteerklæringer til Gro.210

Arvid Jacobsen med medarbeidere i AP arbeidet med saken. Sakens dobbelthet var eiendommelig, men kjent, og mer kjent skulle den bli: Det gjaldt å finne ut når Nordli ville gå av. Samtidig ble avgangen fremskyndet av oppslagene. En uklanderlig måte for nyhetsjournalistikken å få rett på, er som kjent å skrive selvoppfyllende profetier. Nordli ville ikke si noe om sin avgang, fordi han først ville ha avklart hvem som skulle ta over. «Jeg regnet med at dette kunne bli avklart fra min side i løpet av ei uke, toppen to og at det derfor ville være mulig å finne en løsning med Arbeidernes Pressekontor.» Men slik fungerte det ikke lenger. Torsdag 29. januar satte pressen hardt mot hardt, og arbeiderpressen førte an. AP ville skrive om Nordlis avgang. Nordli ba dem vente, men forgjeves. AP sendte ut sin «sykemelding» uten Nordlis kommentar: Førsteutgaven lød: «Nordlis helse kan gi skifte». Dagen etter strømmet hundrevis av støtteerklæringer til Gro til Youngstorget.

Nordli sendte ut en pressemelding om kvelden: «Statsministeren avviser spekulasjoner: – Jeg har ikke planer om å trekke meg fra politikk.» Dementiet dementerte et faktum, og bekreftet bare at statsministeren hadde mistet regien. Pressemeldingen var i seg selv et tegn på Nordlis svekkede stilling og fikk større konsekvenser enn VGs mange insinuasjoner om at et skifte var i vente.

Andreas Hompland i Dagbladet kalte artikkelen om Nordlis sykdom for en uavhengighetserklæring.211 Det var et besnærende poeng, selv om den overdrev. AP ville forholde seg journalistisk – også overfor Arbeiderpartiet. En utsendt artikkel fra AP hadde sørget for at en ny statsminister var på plass etter en uke. Som redaktør var det Arvid Jacobsens oppgave å forklare pressebyråets rolle. Under overskriften «Uten Arvid ingen Gro» i Aftenposten 7. februar 1981, uttalte Jacobsen at han ikke ville sitte og se på at andre aviser skrev både tidligere og bedre om Arbeiderpartiet. Han ville bringe alle nyheter om partiet, også dårlige. Jacobsen kunne dessuten vise til at han ikke hadde skrevet at Nordli ville gå av, men at helsen kunne gjøre at han måtte gå av. Han hadde forsøkt å få en reaksjon fra Nordli, men Nordli hadde gjort seg utilgjengelig. AP skulle være «først og pålitelig» som Arvid Jacobsen hadde skrevet i et internt notat, noe de nå hadde vært – til de grader, siden avgangen langt på vei var en selvoppfyllende profeti. Dette var bare vanlig journalistikk, gjentok Jacobsen i Arbeiderbladet mange år senere.212 Men en markør var det, tydeligere enn all verdens pompøse lederartikler. Saken var en milepæl i A-pressens utvikling. Noe var nytt. Dette var et oppslag som Jacobsens forgjenger frem til 1978, Olav Brunvand, aldri kunne ha sendt ut. Tidspunktet forpurret Nordlis planer om overgang til sin utvalgte. Inn på podiet kom en ung, kvinnelig akademiker med ambisjoner. Partisekretær Ivar Leveraas sa til Vårt Land at APs oppslag var et brudd på tillitsforholdet mellom partiet og AP, og Jan Balstad i Jern og Metall var dypt skuffet i VG. «Var det siste rådet jeg ga partiet mitt som statsminister en total feilvurdering?» spør Nordli i sine memoarer. Til reporteren Lars Jacob Krogh sa Nordli senere, at «for mitt vedkommende følte jeg at aviser og fjernsyn tok over en del av styringen og influerte på regjeringsskiftet. […] Et av de store problemer i et mediesamfunn er at kretsen som tar viktige beslutninger, blir innskrenket til det utillatelige […]».213

A-pressen hadde arbeidet etter journalistiske kriterier og satt den ensidige partilojaliteten til side. Journalistiske krav om aktualitet og eksklusivitet harmoniserte vakkert med politiske ønsker om et formanns- og etter hvert statsministerskifte til fordel for Gro Harlem Brundtland. A-pressen, Brundtland og mange av dem som støttet henne, samarbeidet på en slik måte at Nordli ikke hadde mulighet til å regissere sin avgang og peke ut sin etterfølger. En skarp reprimande fra Sentralstyret til A-pressen var ikke overraskende. Men pressemeldingen fra AP var også i tråd med signaler fra Reiulf Steen og sentrale pressefolk i A-pressen. Sympatien og støtten til utsendelsen av pressemeldingen om Nordli var ganske massiv både innenfor og utenfor A-pressen. Jacobsen var fremdeles «lojal og selvstendig», både som partimenneske og journalist. Men han hadde, i takt med tiden, oppvurdert den journalistiske siden. A-pressen var på vei ut av partifavnen og ut i den uavhengige offentlige mening som stadig sterkere omkranset politikken.

Paradokset som en mer fristilt journalistikk står overfor, ble tydeligere. Jacobsen var blitt en som grep inn i politikken, men mindre på partiets, og mer på den offentlige menings vegne. Det konstante dilemmaet arbeiderpressens journalister hadde opplevd, var på sitt sterkeste: det muliges kunst, å tjene både partiet og journalistikkens idealer. Nå fikk dette dilemmaet følge av et paradoks: Pressen var både observatør av begivenhetene og deltaker i dem. Den var både nyhetsleverandør og premissleverandør. Det var blitt tydeligere enn før at pressen dekket seg selv. Gjennom blant annet tv fant det sted en bygging av en annen identitet i pressen, på basis av særskilte journalistiske normer, praktisk og etisk. I dette nye lyset som journalistikken plasserte seg i, fremsto det tradisjonelle partipressesystemet som servilt og tilbakeskuende. Tv, EF, svekkede partier, avisdød og pressestøtte var momenter og etapper i utdifferensieringen av en mer frittgående journalistikk. Gradvis tok den over rollen som ordstyrer i en stadig sterkere offentlige mening strukturert av den politiske journalistikken.

Budbringeren Brunvand (1981)

På Arbeiderpartiets landsmøte på Hamar i april 1981 var Odvar Nordli ute av bildet, Gro Harlem Brundtland var Norges første, og verdens femte kvinnelige statsminister. Hun var også Norges yngste statsminister noensinne. Neste skritt var partiledervervet. Thorbjørn Berntsen skriver: «Nå skulle Reiulf vekk som partileder. Det var det en del som hadde bestemt seg for, og denne gangen stod han mer laglig til for hogg. Han hadde vært gjennom en personlig krise, som i visse tilfeller også hadde gått ut over enkelte av hans oppgaver som partileder.»214 Men Steen ønsket gjenvalg. Steen hadde Thorbjørn Berntsens støtte, og regnet også med støtte fra både Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg. I Aftenposten fikk Steen påfallende positiv omtale i tiden foran landsmøtet. Der fremstår Steen som den kloke og menneskelige partiformann. Foretrakk Aftenposten Steen fremfor Gro? For å skade partiet? Dagen før landsmøtet fikk Steen besøk av etterretningsmannen Trond Johansen, som lenge hadde støttet Steen. Nå ba han Steen om å trekke seg. Samme råd fikk Steen av Thorvald Stoltenberg. Steens støtte i partieliten tørket inn. Av både politiske og personlige grunner var det vanskelig å se Steen som leder for partiet videre inn i 1980-årene.215 Et godt samarbeid mellom Gro og Reiulf Steen var utenkelig. Per Kleppe skriver at «det er nærmest ufattelig at Reiulf overveide å stille til gjenvalg i 1981, som om han ikke var klar over den ulykken som det delte lederskapet hadde brakt over partiet».216 Steen visste at Gro Harlem Brundtland ville utfordre ham som leder.

Brundtland sendte brev (!) til Steen og Ivar Leveraas med gjenpart til Bratteli og Tor Halvorsen, der hun ba om å få holde innledningen på landsmøtet. Hun var riktignok bare nestformann, men tross alt statsminister. Til pressen hadde hun sagt at i løpet av stortingsperioden burde partiets statsminister også være partileder. Hun hadde gjort klart at hun ikke ville være nestformann i partiet. Tiden for minnelige ordninger var forbi.217

To dager før Arbeiderpartiets landsmøte på Hamar i april 1981 fikk sjefredaktør i Arbeiderbladet Per Brunvand beskjed om at Einar Gerhardsen ville snakke med ham. Den 84-årige landsfaderen lå på Rikshospitalet med lungebetennelse, og kunne ikke delta på landsmøtet. Han var slapp og svimmel, men ville gi et kort intervju. Diktatet som Brunvand lagde etter dette møtet bar tittelen «Einar Gerhardsen: Gro den naturlige formann.» Og videre: «Reiulf Steen bør ikke lenger være partiformann, men velges inn i sentralstyret og ha som oppgave å stå for partiets internasjonale arbeid og samarbeid. Han bør også arbeide kontinuerlig med idépolitiske spørsmål. Det er ingen annen utgang på den situasjon Arbeiderpartiet nå står i enn at Gro Harlem Brundtland tar på seg oppgavene som både statsminister og partiformann.»

I intervjuet som følger, utdypes dette med at samarbeidet i «ledersjiktet i arbeiderbevegelsen» ikke har vært tilfredsstillende og at Steen ikke har kommet godt ut av det med tidligere statsminister Odvar Nordli eller nåværende statsminister Brundtland. Gerhardsen minner om at Steen foran landsmøtet i 1977 ga et intervju til Ny Tid hvor han kritiserte forslaget til nytt partiprogram som han selv hadde vært med på å utarbeide. «Før åpningen av landsmøtet var det neppe mange som trodde formannen ville bli gjenvalgt. Men det ble han, også da enstemmig.» Gerhardsen konkluderte om Steen: «Han har mange gode egenskaper, men heller ikke han har alle de egenskaper som trengs for å være en fullgod formann. Det har en opplevd den siste tiden.»218

Gerhardsen sa at Steen på denne måten ville «bli fri mange av de vanskeligheter og bekymringer han har hatt gjennom de siste årene. Han vil bli et lykkeligere menneske og han vil gjøre stor nytte for seg i arbeiderbevegelsen.»219 Gerhardsen påpekte at Gro Harlem Brundtland hadde taklet vanskelige saker som Alta-saken, Alexander Kielland-saken og spørsmålet om en femte ferieuke på en måte som viste styrke og gode samarbeidsevner.

Dette var synspunkter Einar Gerhardsen selv hadde ment å legge frem på landsmøtet, men som lungebetennelsen forhindret. Gerhardsen ønsket at Brunvand skulle vise intervjuet til LO-formann Tor Halvorsen som var formann i valgkomiteen. Brunvand skriver at dersom det gikk mot en løsning i samsvar med Gerhardsens syn før landsmøtet åpnet, var det ikke så farlig om intervjuet ble trykt eller ikke. Brunvand gjorde det klart at han «av presseetiske grunner ikke ønsket å trykke intervjuet før det var forevist Reiulf Steen. Jeg forklarte at dette var i samsvar med de prinsipper jeg forsøkte å lede Arbeiderbladet etter. Hvis det er fare for at noen kan føle seg uthengt eller angrepet på en ubehagelig måte gjennom avisa, bør vedkommende få vite om det på forhånd og få anledning til å komme med sine reaksjoner.»220 Brunvands inntrykk var at Gerhardsen hadde liten sans for dette og at det helst burde bringes uten at det ble forevist Steen.

LO-leder Tor Halvorsen mente at Brunvand burde trykke intervjuet, Også Brunvands kolleger i Arbeiderbladet, Olav Nilssen og Thor Viksveen, mente at det burde trykkes, og Viksveen var kritisk til Brunvands plan om å vise intervjuet til Steen på forhånd.221

Kvelden i forveien var mange på plass, og stor medieoppmerksomhet knyttet seg naturlig nok til de forestående valgene. Under middagen overleverte Brunvand intervjuet til Steen. Steen leste: «Per Brunvand sa at intervjuet kom til å stå på trykk neste dag dersom jeg ikke meddelte at jeg ville fratre som partiets leder. Dette kom som et sjokk. Jeg oppfattet det som om Per Brunvand forsøkte å sette meg under press. Jeg er senere blitt informert om at det ikke var Pers hensikt, men at han følte det som en plikt – også fordi han var min venn – å informere om det intervjuet Einar Gerhardsen hadde bedt om.»222

Planen var at intervjuet med Einar Gerhardsen skulle komme i avisen dagen etter, samme dag som landsmøtet åpnet: «Et eksemplar av Arbeiderbladet skulle ligge på samtlige landsmøterepresentanters plasser. Når Reiulf, som formann, skulle ønske velkommen og åpne landsmøtet, ville samtlige representanter ha lest intervjuet med Gerhardsen der han gir uttrykk for at Reiulf burde trekke seg. Men Brunvand hadde sagt at dersom Reiulf virkelig trakk seg, var det ingen grunn til å trykke intervjuet. Det var ferdig fra avisens side; det var bare å trykke på knappen. Jeg ble helt sjokkert over dette. Det gikk ikke an å bruke slike metoder.»223

Brunvand noterte umiddelbart etter: «Det kom til en liten konfrontasjon da jeg kom til å si at dersom han trakk seg neste dag, ville innlegget ikke komme på trykk. Da han spurte hva jeg mente med det, svarte jeg at dersom han kunne fortelle meg at han hadde bestemt seg for å trekke seg dagen etter, kunne jeg sørge for at intervjuet ble trukket. Jeg understreket at dette ikke dreide seg om blackmailing, om utpressing. Jeg ba ham ikke om å trekke seg, men jeg ba om å få opplyst om han hadde tenkt å trekke seg.»224

Steen skriver at «Jeg advarte Per mot å bringe intervjuet samme dag som landsmøtet åpnet. Dersom det ble gjort, ville helvete være løs. Jeg informerte formannen og sekretæren i Oslo Arbeiderparti – mitt eget distriktsparti – Thorbjørn Berntsen og Bjørn Tore Godal om det inntrufne. De gikk til Per Brunvand og sa rett ut at dersom dette intervjuet ble brakt, ville det innebære et brudd på alt samarbeid mellom Oslo Arbeiderparti og Arbeiderbladet.»225 Her gikk nå presset begge veier.

Brunvand skriver om samtalen de hadde senere på kvelden: «Jeg forklarte at jeg var kommet med intervjuet til ham av prinsipielle grunner, ikke for å legge press på ham. Personlig hadde jeg ingen interesse av at intervjuet ble trykt. Reiulf Steen satte så inn et press for å få intervjuet utsatt én dag, hvis ikke, ville han legge frem alt som hadde skjedd, blant annet Odvar Nordlis behandling av spørsmålet om atommodernisering og forhåndslagring. Dessuten ville det ikke bli behagelig for ‘dama’ (Gro). Reiulf hadde nådd grensen for hva han kunne akseptere.»226 Brunvand fikk også vite at formannen i Oslo-partiet, Thorbjørn Berntsen, ville gå på talerstolen og bryte kontakten med Arbeiderbladet dersom intervjuet ble trykt.

Steen har opplagt rett i at «Om ikke dette var å bli stilt overfor et ultimatum, vet ikke jeg hva et ultimatum er. Det var selvfølgelig et krav om betingelsesløs kapitulasjon.»227 Da landsmøtet åpnet, gikk Steen på talerstolen i Hamarhallen og holdt etter Berntsens mening et av de store politiske foredrag som har vært holdt her i landet. Han trakk seg som kandidat til valget av partiformann. Kvelden før hadde Brunvand trukket intervjuet. Steen var lettet. «Dersom det var blitt trykt samme dag som landsmøtet åpnet, hadde jeg ikke hatt noen annen utvei enn å slåss for å bli gjenvalgt. Det måtte jeg ha gjort av hensyn til både min egen og partiets integritet.»228

Kvelden etter snakket Brunvand med Gro Harlem Brundtland om det som hadde skjedd. Brunvand noterte etterpå: «Gro mente jeg hadde vært altfor snill da jeg holdt intervjuet tilbake. Jeg sa at jeg ikke ville ha belastninger og kritikk fra begge sider. Det forsto hun.»229 I politisk forstand var Brundtlands syn meget forståelig, slik maktkampen hadde utviklet seg. Uavhengig av hva som var slemt og snilt, var den journalistiske vurderingen stort sett fraværende. Slik ettertiden ser denne saken var ikke Brunvands problem at han var for snill mot Steen, men at han fremdeles var mer partimenneske enn journalist.

Saken viser hvor vanskelig det ble å ri både lojalitetens og selvstendighetens hester i perioder med intern strid. I dette tilfellet viste det seg umulig. Brunvand forsøkte å håndtere intervjuet som både politisk dokument og journalistisk produkt, men endte opp med det første. Redaktør Brunvand refererte ikke på vanlig måte intervjuets hovedbudskap til Steen og ba om tilsvar. Han viste intervjuet i utskrevet form – som et dokument med politisk sprengkraft. Han sa til Steen at han personlig ikke hadde noen interesse av at intervjuet ble trykt. Han overlater avgjørelsen om det skal trykkes eller ikke til personen som omtales – som gjennom å oppgi sine politiske planer kan unngå at det kommer på trykk. Brunvand sitter som redaktør med et brennbart intervju med landsfaderen i hendene, som han helst ikke vil trykke for å «unngå bråk». Brunvand forsøker å forene Gerhardsens ønske med journalistisk praksis, men mislykkes. Han befinner seg i en underlig og ubehagelig dobbeltposisjon, som både sendemann og pressemann, en posisjon som det allerede i mange år hadde vært stadig vanskeligere å kombinere. Brunvand begrunner sin uvilje mot å publisere intervjuet med Gerhardsen med at han ikke ville ha belastninger og kritikk fra begge sider. Så sent som i 1981 var det klart for mange redaktører, men ikke for Per Brunvand, at for en journalist kommer journalistikken først.

I et brev til Brundtland fra Per Brunvand fra 1996, gir han uttrykk for at Steen gjorde alt som sto i hans makt for å true ham til å trekke «intervjuet» (Gerhardsens budskap til landsmøtet). I ettertid er intervjuet slik blitt satt i anførselstegn og nå omtalt som Gerhardsens budskap. Brunvand skriver videre at manuskriptet ble vist til Steen ut fra et «presseetisk prinsipp» om å forelegge objektet stoffet på forhånd.230 Men det er intervjuobjektet som eventuelt skal se manuskriptet før trykking. Tilsvar skal innhentes fra den omtalte eller anklagede part etter at hovedpoengene meddeles muntlig. Brunvand kunne referert Gerhardsens hovedbudskap og bedt om en kommentar fra Steen som eventuelt kunne vært slått opp sammen med intervjuet.

Mens saken om Nordlis avgang markerte overgangen til 1980-årene, var denne merkverdigheten i norsk pressehistorie et pussig tilbakefall. Den viser at så lenge selvforståelsen i like stor, eller i større grad, er politisk enn journalistisk innrettet, har partiet kontroll. At Brunvand ble brukt og presset synes ganske klart, men det var fraværet av journalistisk tenkesett som gjorde det mulig. Det var slike hendelser som satte partihensyn opp mot det journalistiske, som gjorde det tydeligere for flere i Arbeiderbladet og den øvrige arbeiderpressen hvilken uholdbar sitasjon den befant seg i. Landsmøtet i 1981 viste hvor vanskelig balansegangen etter hvert ble. Med årene fortonte den seg i stadig større grad som en «betenkelig» og etter hvert «uheldig», og enda senere direkte «uakseptabel» samrøre, som hindret pressen i å operere «slik den skal i et demokratisk samfunn».

Mandagen 6. april, etter at landsmøtet var over, var hendelsen på forsiden av en avis som hadde adskillig færre hemninger: VG: «Skulle knekkes med alle midler – STEEN TRUET TIL Å GÅ». Steen hadde nok en gang snakket med sin mellommann, møbelhandler Arvid Engen fra Jessheim, som hadde ringt VG.231

Nordli og Steen var ute av partiledelsen. I Ny Tid skrev Trygve Bull at den nye lederen for Arbeiderpartiet sto for noe nytt og moderne. Ikke politisk, men psykologisk tilhører hun det 20. århundre, for ikke å si det 21: «Nygaardsvoll og Gerhardsen representerte det gamle Arbeiderpartiets stil. Bratteli fulgte opp, skjønt han ved sin klare, logiske hjerne falt for fristelsen til å underordne politikken teknokratiet, noe Gerhardsen aldri gjorde. Nordli og Steen, dette merkelige symbiosum i denne to-keiserperiode 1975–1981, var overgangsskikkelser. Gro Harlem Brundtland innleder en ny periode. Med hennes bakgrunn og stil går det ikke lenger an å kjøre den gamle partitroskapslinje.» Gro Harlem Brundtland siterer dette med tilfredshet i sine memoarer. Det hendte den gamle ringrev bidro med interessante analyser, skriver hun.232

Evig opposisjon

Sjefredaktør Per Brunvand åpner et kapittel i sin erindringsbok slik: «Når noen synes å oppfatte Arbeiderbladet som en politisk sentraldirigert avis, er det så galt som det kan bli.» […] «I min tid i Arbeiderbladet redigerte jeg heller ikke et ensidig politisk talerør. Jeg oppfattet Arbeiderbladet og A-pressen som en sterk selvstendig del av arbeiderbevegelsen.»233 Men også Brunvand hadde, som Reidar Hirsti før ham, sin fulle hyre med å håndtere intern kritikk av avisen fra LO-hold og fra stortingsgruppen. Brunvand opplevde årene fra 1977 til 1982 som «kalde år» i Arbeiderbladet. Han forklarer mye av dette med de vanskelighetene som eksisterte i det politiske miljøet; i og mellom regjeringen, fagbevegelsen og partiet: «Nesten alt vi brakte av politisk stoff, ble oppfattet som en provokasjon, enten i fagbevegelsen eller i regjeringen.»234 Dette kunne vært tolket som tegn på selvstendighet, men var et stort problem for arbeiderbevegelsens ledende organ: «Jeg hadde ofte følelsen av at når Arbeiderbladet brakte en nyhet eller et intervju som ikke falt i LOs smak, oppfattet man det i Folkets Hus som om Arbeiderbladet deltok i en aksjon. I virkeligheten var det journalistikk det dreide seg om.»235 Om ikke for Brunvand, så i ettertid fremstår dette som tydelige balanseproblemer, forsterket av en dårlig økonomi og en vanskelig politisk situasjon.

Den norske journalistikken vokste frem mellom kampen for nasjonal selvstendighet og unionsoppløsningen med Sverige. Den kunne knapt bli annet enn et politisk prosjekt, etter hvert et partipolitisk sådant. I ettertid er epoken med partidirigert presse oppsummert som en slags hundreårsnatt der morgenlyset demret svært langsomt. Begreper som har vært benyttet for å forstå forholdet mellom presse og parti er sensur og moteordet «selvsensur».236 Vår egen tids lettsindige omgang med disse begrepene moraliserer ofte forklaringene. Partipressesystemet tok ikke slutt fordi det innebar sensur og selvsensur, men fordi indre forhold knyttet til journalistikkens og partienes selvforståelse langsomt gjorde det naturlig å betrakte partibindingene som ufrie. Av den grunn kunne en demokratisk, anstendig og naturlig ordning med valgte redaktører bli forvandlet til «tvangstrøye».

Vendingen i betraktningsmåte var utløst av faktorer som har differensiering som fellesnevner: Enkelthendelser som Kings Bay-krisen i 1963 og EF-kampen i 1972 drev en del journalister inn på nye veier og fikk andre til å følge etter. NRKs partiløse stilling kom tydeligere til sin rett på 1970-tallet, der journalister i Dagsrevyen sto frem som uavhengige og sterkere stemmer på siden av de «politiske kretser». Nye generasjoner av journalister kom inn i avisene utover på 1970-tallet, og noen følte seg mindre komfortable med partipressemodellen. I det store og stadig nærmere utland var forbindelsene mellom parti og presse svakere. Enn videre, det store publikummet kunne ikke «leses» politisk slik som tidligere. Nummer 2-avisenes død mange steder på 1960-tallet gjorde at den gjenværende avis henvendte seg til et mer sammensatt publikum, politisk og kulturelt. Partipolitisk forankring hemmet et stabilt opplag. Den mer differensierte lesermassen gjorde at partibindingene ble tydeligere og utløste mistenksomhet. Den var ødeleggende for lesernes tillit. Og pressestøtten som partiene vedtok for å lette partienes byrde, bidro til en mer upolitisk, friere stilling fra partiene. Det nye dilemmaet, at pressen var blitt økonomisk avhengig av den statsmakt den var satt til å granske, ble håndtert uten store skrupler.

Mediehistoriker Hans Fredrik Dahl antyder et gradvis avdempet partitroskap så tidlig som under og etter første verdenskrig, kanskje enda tidligere, og knytter dette til veksten (i abonnenter, nyheter, nyhetssendinger) og moderniseringen av nyhetsproduksjonen.237 Den voksende etterspørselen etter mer nyheter og mer aktuelle nyheter, gjør forsinkende og forstyrrende elementer som partitroheten til en hemsko. Etterspørselen var ikke etter partisynspunkter, men etter nyheter om verden, og avisene ekspanderte etter det faktum. Aftenposten vokste seg til det største organet for arbeiderklassen allerede midt i 1950-årene, noe som satte båndene til Høyre i et litt underlig lys. Det dannet seg en motsetning mellom news og views, mellom nyheter og forutsigbare meninger, der det sto klart at avisens styrke lå i det første. Dette skjedde for en stor del før andre verdenskrig, fordi det hang sammen med utviklingen av journalistikken selv. Dahl skriver at løsere partibånd gjennom hele hundreåret ble opplevd som «en overskridelse, en frigjøring fra tradisjonelle bånd, med det formål å vinne et rikere tilfang av stoff».238 Jeg har lagt vekt på den stadig mer rendyrkede journalistiske tenkemåten og selvrefleksiviteten som er innvevd i denne.

Systemet ga lenge forutsigbarhet og stabilitet. Kanskje skapte det interesse for politikk som strid, snarere enn politikk for debatt mellom eliter. Kanskje medførte avisens polemiserende og mobiliserende rolle at debattklimaet ble holdt levende, uten å ende i populisme. For det eksisterte et bredt spekter av aviser, og den politiske skala ble dekket i stor grad. Sensasjonsmakeriet og det latente sug etter skandalen ble holdt i sjakk av partienes ønske om en ansvarlig linje. Partiene så ikke med blide øyne på spekulasjon og underholdning som virkemidler i den politiske journalistikken. Men systemet gjorde også at partiene og ikke mediene satte den politiske dagsorden. Pressen var partienes redskap og gjorde at avisene ikke kunne rendyrke sin journalistiske egenart fullt ut, ettersom en slik «ren» journalistikk krever full autonomi. Samtidig var selvsagt mye av redigeringen ukritisk og amatørmessig sett i ettertid, fra et journalistisk synspunkt.

Båndene til partiene var ikke bare partipolitiske, men hadde i større grad enn i dag form av verdi- og samfunnsetiske prosjekter som knyttet sammen holdninger til statlig intervensjon med syn på verdier og kultur. Arbeiderpartiet var knyttet opp til en relativt enhetlig politisk-etisk bevegelse, langt større enn partiet selv. Partiet var bevegelsens ideologiske instrument. Syn på staten og eksempelvis skatt, hang sammen med syn på alkohollovgivning, støtte til bestemte former for idrett, til nynorsken, til utdanning, osv. Det samme gjaldt i noen grad de borgerlige partiene. Med industriarbeiderklassens tilbaketog fra slutten av 1970-tallet og et mindre stabilt og oversiktlig partipolitisk landskap, fremsto partipressestrukturen som påfallende rigid. Partipressen som formelt bånd gikk i 1970-årene gradvis over til løsere partipolitisk tilknytning. I 1990-årene forsvant også denne tilknytningen langt på vei, og ofte kunne bare våken lesning av ledere og kommentarer avdekke den partipolitiske forankringen. Den var latent, men den var der, fant Bjerke i sin analyse av dekningen av regjeringsskiftet i mars 2000.239 De færreste aviser anbefalte sine lesere å stemme på et bestemt parti mot slutten av 1990-årene.240 Likevel var forbindelsen der som historiske spor fra den gang avisen hadde sin vekst- og storhetstid som avis og partiorgan fra 1860-årene. Den politiske profil som avisen holder seg med i sin etablering, vekst og storhetstid, vil sitte i veggene og gi virksomheten i redaksjonen en retning. Denne retningen og holdningen vannes bare meget langsomt ut, og paradoksalt nok kan den være til hjelp i markedet fordi det vedlikeholder lojalitet. Når det gamle partiets ånd har sitt nærvær i spaltene, smalner det inn tolkningsmuligheter når det gjelder produksjon av politiske nyheter, ledere og kommentarer. Dog var det selvsagt utilfredsstillende ikke å skrive det som burde skrives, det som andre skrev.

Slike faktorer hadde lenge gitt utslag av redaksjonell egensindighet. Løsrivelsen fra partiene var en av mange uvegerlige konsekvenser av journalistikkens indre utvikling – en noe nær uunngåelig effekt av en internasjonal strukturendring av journalistikken. Bakgrunnen var at journalistikkens mer reflekterte forhold til seg selv fremkalte profesjonalisering og klarere etiske normer – og uavhengighet fra partiene. Profesjonaliserende mekanismer som sentralredaksjonen, redaksjonssekretærer og redigerere var episoder i en større beretning om journalistikken som ikke-politikk, ja, som ikke noe annet enn journalistikk. Oppløsningen av partipressefenomenet var en etappe i etableringen av en autonom journalistikk. En stadig mer velutviklet og velbegrunnet faglig og etisk selvforståelse tok form. Et sterkt kildevern, redaktørens etiske plattform og distansen til det juridiske apparatet, sammen med plakater og PFUs etiske foranstaltninger, tar av for ytre trykk og bidrar til journalistikkens autonomi. Etikken sikrer autonomi og forankring på samme tid. I spaltene og på sendeskjemaet styrkes autonomien gjennom kommentarer og intervjuer av egne medarbeidere som uavhengige observasjoner fra orkesterplass, men ikke lenger fra scenen. Derfor handler presseetikken så visst ikke bare om respons til en bekymret offentlighet, men om selve journalistikkens frihet til å være journalistikk.

I den grad pressen har et «program», er det ikke-politisk, tidvis antipolitisk. I sin undertekst gjør pressen det glassklart at mediene er alt annet enn politikkens tro tjenere. De er kun til for sine lesere. Via tipsordninger og utallige varianter av interaktivitet sies det at kun publikum er medienes allierte. Som i politikken blir det stadig viktigere å være populær. Når båndene til partiene kuttes, har lojaliteten til den aktive journalistikken i stedet innrettet seg som feed-back mot journalistikken som kommunikasjonsform og fagetisk fellesskap. Nå er det andre idealer som gjelder. Det gjelder å nå folket med det folket virkelig er opptatt av. Det journalistikkforskeren Odd Raaum kaller frigjøringen av journalistikken, er ledd i moderne samfunnsendring på bred front.241 Mediene fant sin plass i et funksjonsoppdelt samfunn.

Opphøret var også en nødvendig konsekvens av paradokset som ligger i å være både deltaker og tilskuer. Journalistikken konstaterer stadig at den er både på utsiden og innsiden av begivenhetene. Den observerer fra utsiden, samtidig som den setter dype spor og slik er implisert. Arve Solstad og Dagblad-journalistikken observerte Stortinget utenfra samtidig som avisen innvirket på Stortingets dagsorden. Journalistikken håndterte paradokset ved å markere at den står på utsiden (sammen med publikum) og derfor må ty til foregripende vurderinger og kommentarer som et høyere lag. Den dramatiserte fremstillingsform kunne bare understrekes med distanse fra det politiske spillet. Ved å vise at politikk er et snevert spill eller en kamp om posisjoner og dagsordener, kunne journalistikken selv liksom betrakte fra tribuneplass. Bare som observatør kunne journalistikken høste tillit, og bare som hemmelig medspiller kunne den høste interesse. I dette perspektivet fremsto partibunden presse som en anomali som måtte opphøre.

Der dagsorden settes

I etterkrigstidens pluralistiske partioffentlighet var den politiske dagsordenen rådende, med pressen som middel. Da politikken og journalistikken skjøv seg fra hverandre, holdt de forbindelsen i en kompleks kobling av mening, en offentlig dagsorden.

Situasjonen utover i 1980-årene var at politikk og journalistikk omsider befant seg på sideordnet nivå. De var blitt mer forskjellige, men også mer jevnbyrdige. De hadde fremmet sine respektive former for makt, der den ene ikke kunne tvinge den andre. Makt tenkes her som kapasiteten til å selektere informasjon på vegne av andres. Politikerne beslutter hva de vil trekke på av det mediene offentliggjør og hvordan, og redaktørene beslutter hva de vil bringe av politiske vedtak og annet fra politikken – og hvordan. Journalistikken gjør aldri politikkens jobb og vice versa. Riktignok pekes det på journalistikkens voksende innflytelse på den politiske dagsorden. Motsatt vei kan det konstateres at politikken preger mediene og offentligheten hver time av døgnet. Politiske ledere er mer i redaksjonene og studioene enn på Stortinget og partikontorene. Ikke desto mindre er det lett å registrere forskjellen mellom politisk og journalistisk kommunikasjon.

Generelt betraktet holdes den politiske offentlige mening ved like i den komplekse interaksjonen mellom disse to forskjellige former for kommunikasjon. Men den offentlige mening bygges også av argumenter, forslag, appeller, protester og trusler, fra protestbevegelser, intellektuelle, og de brede folkebevegelser, brede medlemsorganisasjoner, til ekspertorganisasjoner, sultestreiker og opptøyer, ad hoc-aksjoner til høyre og venstre, til religiøse fundamentalistiske celler og andre som via oppslag og plakater, karikaturer og alle tenkelige medieformer konstituerer press på det politiske systemet som bare delvis kan ignoreres. Den politiske mening konstruerer temaer, belyser saker fra mange vinkler, knytter saker sammen og med politikkens tidligere beslutninger. Myriader av små og store meningsutvekslinger filtres i hverandre gjennom hele skalaen av ytringsformer.

Den offentlige mening opererer uten tvang og uten normen om at eliten styrer best. Derfor betraktes den som grunnleggende demokratisk, og som basis for politisk legitimitet. Den er også fundamentalt nyttig for både politikken og journalistikken. Mange saker kan tas opp eller avsluttes ved å henvise til den offentlige mening. Politikkens kvern maler langsomt og er alltid på etterskudd i forhold til samfunnets utfordringer, noe som kompenseres med nye forslag og løsninger fra den offentlige mening. Storting, regjering og partier må være passe åpne for nye temaer og journalistikkens vinklinger. Da tjener den som en stabiliserende instans, som forum for meningsdannelse, men også som arena for påvirkning og konflikt, hvor instanser hevder sine sektor- og egeninteresser. På det politiske området blir det viktig å henlede/bortlede oppmerksomheten til og fra bestemte problemer og løsninger ved hjelp av informasjonsmedarbeidere og konsulentbyråer som er spesialister på dette. Fra 1980- årene vokste PR-bransjen frem med lobbyisme og opinionspåvirkning som fagområde i offentlighetens skygge, med diskresjon som ressurs. Noen år senere ble også statssekretærer og informasjonsmedarbeidere profesjonelle opinionspåvirkere. Tankesmiene ble sterkere aktører i den offentlige mening, men opererte åpent.

Politikken importerer temaer som gjøres politisk relevante. Offentligheten avgjør hvilke forslag som er kontroversielle eller viktige, og som skal debatteres. Om den hegemoniske politikken kan tillate seg å være «tykkhudet», som i etterkrigstiden, fremmer den egen politikk uten å skjele mye til omgivelsene. Politikken kunne da styres etter proposisjoner, komitéinnstillinger og nasjonalbudsjett hvor mangt allerede hadde vært gjennom korporative samarbeidsorganer. Men den partistyrte offentligheten var ikke totalt dominert av regjeringspartiet. Oligarkiet var omgitt av kritikk både på Stortinget og ikke minst i den rett nok partikontrollerte offentlighet, hvor opposisjonspressen dominerte. Også det å trumfe gjennom vedtak mot en samlet opposisjon medførte tap av tillit. Derfor valgte regjeringen tidvis å vise parlamentarisk fleksibilitet, slik tilfellet var med beredskapslovene i 1950 og prislovens skjebne i 1953. Med den offentlige mening i egenskap av «samfunnsvilje» eller «allmenn rettsfølelse» er det mulig for politikken å håndtere dilemmaet mellom beslutninger og legitimitet. I antall røster er den offentlige mening langt mer beskjeden enn selvforståelsen. Den er også passe fornuftig; «Grov konsensus» (enighet om de store trekk, enighet om hva det strides om, kompromiss, utsettelser, osv.) er en produktiv selvforståelse for å kunne fungere. Både aktørers innspill og strukturelle forhold teller i den løpende produksjonen av offentlig mening, som aldri opphører. Spørsmålet om hvilke rettferdighetsnormer som skal rå på utallige saksområder, konkluderes aldri. Demokratiseringen av politikken forliter seg på en offentlig mening som gjenvinnbar ressurs, der velgere og politikere observerer (observasjoner av) hverandre. Den offentlige mening fremmer en bred språklig og tematisk basis for ytterligere kommunikasjon i politikken, journalistikken og i den offentlige mening selv. Temaer tas opp og blir til offentlige fakta. Den offentlige mening er sensor, et barometer for politikken.

I den offentlige mening ser politikken seg som av og for folket og i inngrep med andre aktører. Aktører ser de andre aktørenes relevante fasader. Det meste er skjult, men kompleksiteten reduseres slik at politikken kan styre seg selv, men altså med den offentlige mening som navigasjonsinnretning.242 Den politiske funksjonen til den offentlige mening er å bidra til politisk refleksjon. Den avgir en selektiv resonans som gjør at politikken observerer noe nytt og annet enn hva den allerede ser. På den måten oppdager politikken nye løsninger og nye problemer.

Denne muligheten var underutviklet i etterkrigstidens partielitistiske offentlighet fordi resonans bare kan fremkalles av motstand, av noe annet. I den politiske kampen var det større behov for lojalitet og kontroll via direktiver og overvåkning. Arbeiderpartistaten og den borgerlige opposisjonen produserte med ulike virkemidler en forestilt, demonstrativ offentlighet som i varierende grad fungerte kritisk. For Arbeiderpartiet ble presset mot det politiske hegemoniet følbart i 1960-årene. En økonomisk opposisjon var til stede fra slutten av 1940-årene. En utenriks- og sikkerhetspolitisk opposisjon presset på fra slutten av 1950-årene, og i 1960-årene ble industripolitiske svakheter mer åpenbare. Politisk slitasje og selvmotsigelser oppsto som følge av konstant å måtte agere egen offentlighet, dvs. produsere sin egen begrunnelse. Det oppsto disharmoni mellom Arbeiderpartiets realmakt og argumentasjonsmakt. Valget i 1961 var en vekker, men regjeringen ble heiet frem av en oppmuntrende partipresse.

Den offentlige mening både åpner og innskrenker temabredden i samfunnets politiske dagsorden.243 Med oppslagenes mer eller mindre spektakulære virkemidler, typografisk og programmessig osv., og med personen og konflikten som brennpunkter, gjøres noen saker til gjenstand for offentlig oppmerksomhet, mens annet hensettes til marginale deloffentligheter. Den offentlige mening er hjelpemiddel for refleksjon i politikken som på sin side gjør tjeneste som kilder.244 På den ene siden er mediene avhengige av politiske saker som løpende temaer, og på den andre siden må politikken navigere ved hjelp av noe utenfor seg selv, men som samtidig er følsom overfor politikkens logikk. I den offentlige mening skjer en gjensidig «irritasjon» som gir både politikk og journalistikk anledning til å observere seg selv, og slik til å styrke sin egenart. Om den offentlige mening viser kraften i det bedre argument, er tvilsomt. Alt i alt er den stedet for det beste arrangement.