Fra slutten av 1950-årene ble det vanskeligere for pressen å redigere bort den utenriks- og sikkerhetspolitiske uroen. Fraværet av debatt i Arbeiderpartiet ble kritisert, og kritikken ble på sin side ikke akseptert av ledelsen i Arbeiderpartiet. Resultatet var splittelse. Utenom-parlamentarisk opposisjon var på fremmarsj i fagbevegelsen og i nye organisasjoner knyttet til EEC, kampen mot atomvåpen og senere Vietnamkrigen. Den borgerlige leir observerte dette stort sett i taushet. Den borgerlige opposisjonen ble mest provosert av industripolitikken og regjeringens nonsjalante holdning til Stortinget. Felles motstander ga en viss enhet på borgerlig side. Konfliktene gjorde at pressen ble trukket sterkere inn i den politiske kampen. Frontene mellom borgerlig presse, arbeiderpresse og Orientering/Friheten ble tydeligere. Mobiliseringen av pressen gjorde det tydeligere hvilken rolle den hadde – og ikke hadde. Avisene var i stort monn opinionsmidler. Dette førte i neste instans til at redaktørens og journalistens dilemmaer ble satt mer på spissen.

Arbeiderpartiets ledelse hadde sitt Orienterings-problem som tilspisset seg våren 1959. Karl Evang mente at 1. mai-nummeret var Orienterings beste nummer til da, men at det aldri skulle vært gitt ut. Fronten mot DNA var hard, og det var taktisk uklokt å utgi dette nummeret dersom tanken var å unngå eksklusjon. Antakelig ønsket ingen å bli ekskludert, men den nye redaktøren, Finn Gustavsen, utelukket det ikke, og fryktet det kanskje ikke heller. Kritikken fra venstre var kommet til et nivå og omfang der mangt kunne hende som ikke var villet. I Skien grep Haakon Lies våpendrager, den partitro redaktøren av Telemark Arbeiderblad, Knut Kvigne, inn. Han fikk politiet til å stoppe salget av Orientering. Den partipolitiske agitasjonen og fortielsen gikk gjerne langt i redaktør Kvignes avis: 1. mai 1959 holdt Karl Evang hovedtalen i Kragerø. «Karl Evang talte for nesten 2000 tilhørere i Kragerø, men Telemark Arbeiderblad nevnte ikke talen med en setning.»1 Redaktør Kvigne skal også ha redigert radioprogrammet i avisen slik at leserne ikke skulle oppdage når Finn Gustavsen snakket i radio.2 TA var en av de best redigerte aviser i landet, skriver Haakon Lie.3

Splittelsesmakere

«Splittelsesmakerne» var kretsen rundt Orientering, med forlengelser inn i fagbevegelsen. Splittelsesmaker var et farlig ord, skriver den senere partileder Reiulf Steen, for splittelsen i 1920-årene var ennå et levende minne. Sjefredaktør Olav Larssen og Arbeiderbladet førte en enkel redaksjonell linje overfor splittelsesmakerne i Orientering: Avisen skulle ikke nevnes ved navn. Kanskje var linjen selvpålagt, men trolig kom den fra partikontoret og Arbeidernes Pressekontor. Atmosfæren mellom Orientering og Arbeiderbladet kan illustreres med et utdrag fra Sigurd Evensmos minneord i 1957 over Orienterings første redaktør Jakob Friis:

«Den 14. desember brakte Arbeiderbladet sin nekrolog over Jakob Friis, og i den leste vi: ‘Men han avsluttet sitt politiske arbeid som stortingsmann gjennom to perioder.’ Nei, Olav Larssen, det gjorde han ikke. I 1952 var det Jakob Friis som tok initiativet til Orientering, og gjennom sine fire siste år var han hele tiden en av bladets ledere. […] Han åndet for Orientering og drømte for avisa, utålmodig men alltid optimistisk […] Men han ble iallfall spart for å konstatere at Orientering – hans politiske hjertesak de siste årene – heller ikke måtte nevnes i Arbeiderbladet den 14. desember, og at han selv skulle følges av denne fortielsens ynkverdige smålighet over gravens rand.»4

På DNAs landsmøte i mai 1959 fant det sted en kampanje mot Orientering. En rekke innlegg tok opp Orienterings virksomhet på en måte som virket iscenesatt,5 og de ble fulgt opp av et forslag fra Trygve Bratteli om at Orientering burde granskes av sentralstyret. Noen hadde fått nok av Orientering generelt og Finn Gustavsen, som var blitt redaktør i 1959, spesielt. Haakon Lie skriver: «Da Finn Gustavsen tok over ledelsen av avisen, skjedde det en fullstendig omlegging. Fra den dagen var kursen ikke lenger innstilt på omprøving [av sikkerhetspolitikken], men på kollisjon.»6 Lie hadde informasjon fra etterrettelig hold: I 1959 fikk Orientering overraskende et tilsynelatende sjenerøst tilbud om å leie lokaler i Folkets Hus. Avisen ble systematisk overvåket i årene som fulgte.

Initiativer fulgte fra Rolf og Einar Gerhardsen for å finne en annen løsning enn eksklusjon, men på partikontoret ble det satt hardt mot hardt; Orientering var en fraksjon. Landsstyret i DNA vedtok 25. september 1960 at virksomhet i Orientering var uforenlig med medlemskap i DNA.7 Lie, Lange og Bratteli var krystallklare. Tranmæl stemte mot vedtaket, mens Einar Gerhardsen stemte for, noe han senere skal ha angret.8 Også stortingspresident Nils Langhelle var uenig. Et parti som omfatter nesten halvparten av velgerne, sa han, kan ikke vente full enighet om utenrikspolitikken. Olav Larssen likte seg heller ikke, men hva kunne han stille opp mot all dokumentasjonen Haakon Lie vartet opp med?9 Olav Brunvand i pressekontoret var derimot ikke i tvil. På et av sine gule, fortrolige notater gjorde han det klart til sine redaktører rundt om i landet: Det skulle reageres på gruppens og avisens virksomhet. Han avsluttet med at «det blir neppe noen store ringer i vannet av dette».10 Muligens var det en vanlig holdning i deler av partiledelsen. Arbeiderbladet fulgte 26. september opp med at eksklusjon var nødvendig. Avisen Fremtiden i Drammen var en av de få avisene som beklaget vedtaket i landsstyret. Den konservative pressen viste forståelse, mens store deler av Venstrepressen tok avstand fra det man mente var lav toleranse.

Ultimatumet fra landsstyret var at enhver måtte velge mellom Orientering og partiet. Partiledelsen mer enn antydet at enkelte ikke spilte med åpne kort. På et møte i Oslo Arbeiderparti i oktober 1960 sa Rolf Gerhardsen: «Jeg føler meg temmelig sikker på at flertallet av medlemmene – eller andelshaverne – ikke har anelse om den virksomheten en del av de fremste personer i Orientering er med på. Jeg tenker da særlig på Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og Sigurd Mortensens deltakelse i det vi kaller kommunistiske dekkorganisasjoner og deres virksomhet.»11 Det var kjent at de to siste hadde kontakt med østeuropeiske diplomater og reiste mye østover. Gustavsen var ingen spesielt østvendt person. Hans journalistiske rapporter fra Øst-Europa etter 1953 i Orientering og Dagbladet var ofte kritiske, han gikk for å være den mest østkritiske av SF-toppene.12 Ikke desto mindre, i en samtale i desember 1960 med folk fra Sosialistisk Forum og sentralstyret i Arbeiderpartiet, sa Einar Gerhardsen at han antok at Finn Gustavsen «var med på veldig mange ting som slett ikke dere og de fleste innenfor Orientering kjenner».13 Informasjonen om dette kom fra overvåkningspolitiet og Asbjørn Bryhn til Haakon Lie. Gustavsen ble fulgt nøye og ansett for å ha «ikke ufarlige østgående sympatier».14

I konflikten mellom DNA og Orienterings-kretsen, som endte med dannelsen av SF, spilte også overvåkningspolitiet rollen som splittelsesmaker. Tjenesten hadde over mange år samlet mye informasjon om XUagenten, Orienterings-mannen og den første formannen for SF, Knut Løfsnes. Materialet fant veien til Arbeiderpartiets partikontor.15 Løfsnes ble ansett som risiko nummer én og ekskludert uten retrettmulighet. Planting av negativ informasjon om Løfsnes var ment å intervenere direkte i en politisk prosess, og det virket. Asbjørn Bryhn beskrev Løfsnes som «en mann av fanatisk legning med høy intelligens og sjeldne personlige egenskaper, noe som gjør ham ytterst farlig».16 Overvåkningstjenesten produserte en utredning om Orienterings-kretsen som konkluderte med at Orientering ikke sto for noe «tredje standpunkt», men var ledd i Sovjets taktikk overfor Norge.17 Løfsnes ble ekskludert av Bærum Arbeiderparti i februar 1961, formelt for hans medlemskap i det østdominerte Verdensfredsrådet.

Notater gikk også motsatt vei, fra DNA til overvåkningstjenesten. Fra et møte i oktober 1960 mellom fire fra DNAs sentralstyre og tre fra Orienterings-gruppen, fikk overvåkningspolitiet stenografisk referat.18 Orienterings-gruppen og SF ble av POT ansett som «interessante». SF ble kategorisert under «ekstreme politiske partier», og var gjenstand for bred og generell kartlegging og personregistrering frem til stiftelsen av SV. POT og Bryhn så på SF som et langt på vei kommunistisk parti, kanskje et kamuflasjeparti med et mål som lå opp til NKPs.19 Folk med tillitsverv og andre som sto på valglistene, ble registrert. Overvåkningen av Løfsnes var klart mest omfattende. Han ble overvåket gjennomgående i ca. 15 år frem til midten av 1970-årene og avlyttet med hemmelige mikrofoner hjemme og på hytta i Bamble i 1963–1967. Leiligheten hans ble hemmelig ransaket. Ganske opplagt lå Løfsnes’ langvarige og nære kontakt med østeuropeiske ambassader og hans mange reiser i østerled til grunn for vedtaket. Også SF-ere kunne mene at Løfsnes’ kontakt østover gikk for langt. Selv skriver Løfsnes at «Jeg holdt og holder på det prinsippet som hele tiden har vært min ledetråd i politikk som i livet ellers: Kontakt er bedre enn isolasjon».20 For øvrig, romavlytting ble som nevnt benyttet i en årrekke i lokalene til Orientering i Folkets Hus. SFs landsstyremøte i juni 1962 ble systematisk avlyttet.21

I en leder i Orientering II. februar 1961 skrev Gustavsen at Orientering ikke var direkte involvert i forberedelsene av et nytt parti, men han uttrykte støtte til initiativet. Ledelsen i Arbeiderpartiet fikk enda en bekreftelse på at Orientering var involvert.22 Ledelsen i Arbeiderpartiet tolket altså Orientering som en fraksjon, og det var både naturlig og opportunt å sette avisen og kretsen i forbindelse med planene om å stifte et nytt parti. Etter Finn Gustavsens lederartikkel ble andre i Orientering bedt av partiet om å uttale seg om avisens virksomhet. De som ble innkalt til møte ville heller snakke om sikkerhetspolitikk enn om et nytt parti. Men styret i Oslo Arbeiderparti besluttet at Gustavsen og fem andre hadde satt seg utenfor partiet. Den umiddelbare begrunnelsen for å ekskludere Gustavsen var hans lederartikkel. Han kunne ikke avskrives som tåkefyrste, men var en usedvanlig slagkraftig journalist og polemiker. Han ble lest og lyttet til. Arbeiderpartiet skulle snart oppdage ham som en eminent parlamentariker.

Ny atomparagraf (1961)

De første diskusjonene om et nytt parti fant sted fra slutten av desember 1960 og i januar 1961. Knut Løfsnes og Finn Gustavsen deltok fra Orientering, men avisen sto utenfor forberedelsene. Etnografen Gutorm Gjessing og historikeren Per Maurseth samt forfatteren Sigbjørn Hølmebakk tok initiativet til å danne det nye partiet. Den 2. februar 1961 rykket de inn en annonse i Dagbladet der det fremgikk at Norge trengte et nytt parti dersom Arbeiderpartiet svekket atomparagrafen på sitt kommende landsmøte i april. Annonsen oppfordret alle interesserte til å ta kontakt. Atomparagrafen var en test på hvor sterkt Halvard Langes utenrikspolitikk sto. Mange var grundig lei den evigsittende utenriksminister Halvard Langes USA-vennlige orientering siden 1946, og som ikke skulle debatteres. Redaksjonen i Orientering arbeidet for å sikre en sammensetning på landsmøtet i Arbeiderpartiet som kunne forsvare atomparagrafen. Slik sett arbeidet Orientering mot dannelsen av et nytt parti. Samtidig plasserte Orientering seg sentralt i atomkampanjen som med støtte fra hele venstresiden satte atompolitikken på dagsordenen.

Ledelsen i Arbeiderpartiet tok Dagbladet-annonsen som enda et tegn på at Orienterings-kretsen ønsket å danne et nytt parti. Siden mange i ledelsen nå ønsket å «skjære av denne utveksten» (Rolf Hansen) som «forgiftet» forholdet mellom en del unge akademikere og partiet (Trygve Bratteli), hadde en endring av atomparagrafen om mulig fått en ytterligere motivasjon. Halvard Lange, Haakon Lie og andre hadde fått det for seg at det var bedre å ha opposisjonen utenfor enn innenfor partiet. Stortingsrepresentant Gunnar Alf Larsen sto også på den harde linjen: «… de ville ha splittelse. Det ville nok vi etter hvert også. Vi så det som en fordel å samle dem med avvikende oppfatninger i utenrikspolitikken i et eget parti, som vi ikke trodde ville få noen innflytelse. […]. En viss motstand var ‘akseptert’ også i Arbeiderpartiet, men den måtte underordnes hensynet til partiet. En aktiv fraksjon innad i Arbeiderpartiet ville medføre kaotiske tilstander. Dannelsen av SF var nok alt i alt det beste.»23

Fra 1. januar 1961 kom Orientering ut hver uke, og bare i løpet av den første måneden etter landsstyrevedtaket i Arbeiderpartiet fikk avisen 1300 nye abonnenter. Løssalget lå på 1000 flere eksemplarer enn vanlig.24 I 1960 var det tatt initiativ til en landsomfattende underskriftskampanje mot atomvåpen i Europa, som fikk mer enn 200 000 underskrifter. En gruppe som ble kalt «De 13» frontet aksjonen. Den ble dannet i oktober/ november 1960 i kjølvannet av den første danske «atommarsjen», der også et hundretall nordmenn deltok. Den 21. november 1960 sendte «De 13» ut sitt opprop mot atomvåpen, og det ble avholdt møte i en fullsatt Klingenberg kino. Orientering skjøv saken av all kraft inn mot politikkens sentrale dagsorden. Etter å ha gjennomført en massiv kampanje i 1960, ble gruppen oppløst i juni året etter. Initiativtakerne var egentlig en liten vennekrets med tidligere tilknytning til Furubotn-miljøet, som Aslak Lindstøl 1978) kaller «Brostigen-gruppen». Gunnar og Mie Brostigen var blant de yngste av disse, og gruppen møttes ofte i deres leilighet på Schouterrassen på Sinsen. For å få gjennomslag i opinionen holdt gruppen seg i bakgrunnen, og de fant vanlige, «ukompromitterte» personer til å representere kampanjen utad. «Stadig klarere fremstod det som kampanjens målsetting å påvirke utfallet av Arbeiderpartiets landsmøte og rette oppmerksomheten mot Nato-rådets møte i Oslo måneden etter, et møte man antok ville drøfte spørsmålet om en egen atomutrustet Nato-styrke.»25

D-dagen for atomparagrafen var ladet med innenrikspolitisk betydning på landsmøtet i Arbeiderpartiet i april 1961. Etter en debatt foreslo Gerhardsen et utvalg som skulle finne en formulering på atomparagrafen som landsmøtet kunne samles om. I utvalget var alle syn representert, ved blant andre Halvard Lange og helsedirektør Karl Evang, foruten Gerhardsen selv. Flertallet ønsket å ha med en setning som Karl Evang ikke ville slutte seg til: «Norge avgjør gjennom sine konstitusjonelle organer hvilke tiltak som til enhver tid er nødvendige for å ta vare på landets sikkerhet og uavhengighet.» Denne selvinnlysende setningen sto først. Det tvetydige forslaget fra utvalget ble lagt frem for landsmøtet mot Evangs stemme. Flertallet håpet at dette skulle tilfredsstille begge sider i striden. Forslaget var vellykket for så vidt som flere på venstresiden støttet det, blant andre Trygve Bull. Og når vedtaket først var gjort: Karl Evang.

Redaktør Olav Larssen la i sin lederartikkel dagen etter vekt på at den nye tilføyelsen kom først i vedtaket og var den viktigste. En leder i Arbeiderbladet var å betrakte som formidling av partiets offisielle syn på saken og påkalte adskillig harme på venstresiden. Larssens leder svekket det kompromissarbeidet som var gjort på landsmøtet under Gerhardsens kontroll, med medvirkning av Trygve Bull og Karl Evang. Men tabben var egentlig, som Gerhardsen senere innrømte, at landsmøtet i det hele tatt hadde tuklet med atomparagrafen.

Avisens parti? (1961)

Det var motsetningen mellom politikk og parti som skapte splittelsen. På den ene side den oppmykning som lå i kortene med atomvedtaket, Einar Gerhardsens Paris-tale og uttalelser om en oppmykning østover, og på den andre siden suspensjonen av Sos.Stud., så ekskluderingene og stemplingen av Orientering som fraksjon. Fremfor alt: holdningen om at det ikke skulle eksistere noen offentlig mening om utenrikspolitikk. Kravet om en mer åpen debatt innenfor Haakon Lies apparat viste seg umulig å innfri.

Det første nummeret av Orientering etter landsmøtet la vekt på både positive og negative sider ved vedtaket: På lederplass var Gustavsen stort sett positiv, men kritiserte avsnittet om «de konstitusjonelle organer». Han mer enn antydet hvilken trussel arbeidet med å lage et nytt parti kunne utgjøre for Arbeiderpartiet.26 Men historikeren og forfatteren Ragnar Kvams konklusjon er at Orientering neppe sto sentralt i den direkte dannelsen av SF. I lengre tid hadde det bygd seg opp en frustrasjon i fag- og ungdomsbevegelsen over at atomvedtaket, Gerhardsens Paris-tale og Påskeaksjonen ikke førte til noen endring av debattklimaet. Det var tydelig for enhver at Halvard Lange og Haakon Lie hadde full kontroll. Mange mente at særlig disse to sto for opprustning og et farligere internasjonalt klima. Det var tydeligvis lite Einar Gerhardsen kunne eller ville gjøre med dette. Arbeiderpartiets ledelse var bundet – sammen med de borgerlige partiene – i et vestlig sikkerhetspolitisk tenkesett og av Natos regler. Skepsisen mot opprustning og aggresjon mot øst ble holdt i sjakk av den kalde krigens politikere. Det er kraft i forventninger som blir slått ned. Frustrasjonen hadde bygd seg opp siden 1949 og ble artikulert i mange kanaler. Orientering var viktig fordi organet nådde mange på venstresiden i Arbeiderpartiet, foruten studenter og tillitsvalgte.

Orientering forble ikke-tema i arbeiderpressen. Annerledes var det ifølge Gustavsen i den borgerlige pressen. Der «ble vi derimot sitert og skjelt ut: ‘Mineryddergjengen for den Røde Armé’, kalte Farmand oss».27 På tross av bredden og kraften i protestene mot atomvåpen og EEC, maktet ikke Arbeiderpartiet å ta inn den nye politiske virkeligheten. I ettertid kan det konkluderes at partiet feilvurderte situasjonen. Partiet holdt seg med sin egen bekvemme offentlighet, der lite var nytt og sikkerhetspolitisk debatt ikke fantes. Motforestillingene ble filtrert bort av en partikontor-lojal presse. Gerhardsen så problemet i årene som fulgte. Han søkte en annen etterfølger enn Trygve Bratteli og så etter nye ansikter i sentralstyret og Arbeiderbladet. Orienterings-saken var ingen god sak for Einar Gerhardsen, og dannet enda en sprekk i forholdet mellom ham og partikontoret.

Heller ikke på andre områder var det tegn til radikal tenkning i partiet. Partiet viste seg for flere stadig tydeligere som et styringsapparat. Allerede i 1955 hadde Trygve Bull kommet med «et rop i ørkenen» om dette.28 Partiet var blitt en overbygning for bestemte yrkesgruppers snevre faglige interesser, og et apparat for å administrere det norske samfunn «slik at selve maktbalansen, økonomisk og på annen måte, ikke forskyves». Bull skrev at «Hele det norske samfunn binder partiet til virkeligheten og partiet er (bl.a. av denne grunn) ikke bærer av noe annet åndsinnhold enn det rent snusfornuftige: å regne og kalkulere og drøfte hovedlinjer og – særlig – detaljer i dagens og eventuelt morgendagens fireårsplan». Bull konstaterte at Arbeiderpartiet var blitt hele landets parti og administrasjon, men dermed tømt for spesifikk politisk kraft utover det allment rasjonelle. Fantasiens himmel, den «kjempende kirke» over politikkens hverdag, var borte. Lederartiklene i dagspressen er bedre enn før, skriver Bull, men «har det en eneste gang hendt at en slik lederartikkel er gitt en eneste fattig sjel noe å leve på?» Hva skulle det være, spør Bull, syrlig nå som sosialiseringen er avskrevet og velferdsstaten i det alt vesentlige er bygd opp. «I.ste Mai er – blitt – Rogalands Avis! Freden greier Foster Dulles og MacMillan med. Forsvaret organiseres av deres landsmenn på Kolsås.» Bull fikk dette på trykk i Arbeiderbladet, men det sier kanskje mer om Bulls posisjon som frilynt og ufarlig uromoment enn om takhøyden i regjeringsorganet.

Om det var Arbeiderpartiet som skapte SF i april 1961, hadde Orientering vært sentrum for venstrepolitisk kritikk utover i 1950-årene. Avisen var i stort monn delaktig i Påskeopprøret, i atomkampanjen og i kritikken mot Arbeiderpartiets glideflukt fra sine sosialistiske ambisjoner. Kvam konkluderer også at uten Orienterings vedvarende kritikk av Arbeiderpartiet fra 1953 av, ville et nytt parti stått svakere.29 Orientering var en forutsetning for at SF kom i gang og så raskt nådde resultater. Orienterings abonnenter var de opplagte når partimedlemmer skulle verves.30 Et nytt sosialistisk parti ville neppe blitt seriøst overveid om ikke de interesserte hadde sett og lest i ukentlig, offentlig, trykt tekst og foto hva en sosialistisk politikk for Norge kunne bety. Den bredden som et politisk program og parti krever, kunne vanskelig tenkes uten Orienterings mangeårige belysning av hva Det tredje standpunkt innebar.

En av de første som hadde skrevet om den tredje vei slik den kom til å bli brukt av SF, var Karl Evang. I hele sitt yrkesaktive liv var han preget av en indre spenning mellom lojaliteten til embetet som helsedirektør og ønske om politisk engasjement.31 I motsetning til fagfolk som kastet seg politikken i vold, var det hos Evang faget og embetet som beholdt overtaket. Evang ble, dessverre for SF, ikke med i det nye partiet. Det betydde ikke at Evang tiet når det gikk mot konflikt i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Få tok sterkere ord i bruk enn ham da norsk EECmedlemskap ble satt på dagsordenen i 1961 og 1962.

Orientering fortsatte som partipolitisk uavhengig organ «for de radikale strømningene i norsk politikk». Det skal være høyt under taket, skrev Gustavsen på lederplass. Det var, skrev han i sin leder 1. mai 1961, altfor mange sentralstyredirigerte aviser i Norge allerede: «Sentralistredigering av aviser var en rød klut for oss, og Orientering ble bl.a. skapt for å være en motvekt til kaninredigeringen i Arbeiderparti- og kommunistpressen. Ingen ønsket den gang at Orientering skulle komme i et tilsvarende avhengighetsforhold til SFs sentralstyre.»32 Ikke desto mindre bidro Orientering kraftig til SFs valgkamp sensommeren 1961, med hyppige nyheter om den offensive og vellykkede valgkampen. Gustavsen forlot ikke redaktørkrakken da han kom inn på Stortinget høsten 1961, men fikk bistand av Sigurd Evensmo, og av journalistene Kjell Gjøstein Resi og Johan Ludwig Mowinckel som redaksjonssekretærer.33

Orientering ble et uavhengig talerør, en posisjon som nok kan minne om arbeiderpressens «uavhengighet og lojalitet», men i Orienterings tilfelle var bevisstheten om uavhengighet sterkere. Avisen var barn av ensrettingen som den partiagiterende offentligheten siden krigen hadde båret preg av. Knut Løfsnes skriver at ingen ønsket en partilydig og sentraldirigert avis, men samtidig måtte partiet vokse. Avisen skulle reflektere partiets holdninger og handlinger. Ifølge Løfsnes mottok han klager og kritikk fra en rekke lokallag rundt om i landet. Vinklingen var for svak på faglig stoff, og partilagene fikk ikke inn stoff. Også den økonomiske siden var alvorlig. Opplaget steg utover i 1960-årene, men økonomien bedret seg ikke tilsvarende. Likevel var partikassen mer slunken enn avisens.

Spør folket! (1962)

EEC/EF/EU har fra 1961 vært en forkastning i norsk politikk, en revne som langsomt vider seg ut, trekker seg sammen og vider seg ut igjen. Andre politiske og mange kulturelle debatter føyer seg til og gjør den til noe varig, men samtidig til noe nytt hver gang revnen vider seg ut. Forkastningen splitter og forener. I særklasse er den det mest dynamiske elementet i norsk politikk. Selv i 2012 rørte den på seg da Den norske Nobelkomite under ledelse av Thorbjørn Jagland fant grunn til å tildele EU fredsprisen.

Den første diskusjonen om folkeavstemning fant sted fra august 1961 til april 1962.34 Argumentasjon for folkeavstemning ble hentet fra Danmark, der det er konstitusjonelle regler som krever at folkeviljen innhentes. (I juni 1961 avholdt Danmark folkeavstemning om lavere stemmerettsalder.) I Norge var regjeringspartiet splittet. Statsviteren Stein Rokkan observerte EF-debatten i 1962. Her så han den politiske effekten av motkulturer og geografisk periferi.35 Det var, hevdet Rokkan, umulig å finne frem til konsensus om EEC i partiene.36 For mange skillelinjer samlet seg nettopp i denne saken. Dessuten hadde ikke spørsmålet om folkeavstemning vært et sentralt tema i valgkampen i 1961.

Var det Dagbladet som sørget for folkeavstemning i 1972 og 1994? Storbritannia og Danmark vedtok våren 1961 å søke om medlemskap i EEC. I første halvdel av 1961 skrev den unge vikaren Arve Solstad en rekke artikler i Dagbladet om den danske debatten. Ikke mindre enn 16 artikler om Fellesmarkedet og verdien av en folkeavstemning kom på trykk i avisen. Det lignet på «en ren kampanje», skriver Solstads biograf Cristopher Hals Gylseth.37 Solstad ville høre hva Venstres formann Bent Røiseland mente. Og Røiseland svarte, kanskje uten å ha tenkt nøye over saken, at en folkeavstemning kanskje kunne komme på tale etter en omfattende diskusjon. Man vil jo være demokratisk innstilt. Det var Dagbladet som grep ideen, sa Røiseland senere.38 Dermed hadde redaktør Helge Seip i realiteten fått klarsignal til å flagge folkeavstemning som Norges vei videre. «Gi folket siste ord», var tittelen på Seips leder 1. august 1961.39 Det var nettopp folkets siste ord som skulle hindre den samme Seips største politiske ønske noen år senere, norsk medlemskap i EF. Orientering var ute med tilsvarende krav. Dagbladet og Arve Solstad fikk slik en linje å forfølge de gangene EEC-saken ble aktuell, uavhengig av selve medlemskapsspørsmålet. Likevel ble ikke EEC-medlemskap virkelig tema i den offentlige debatten før etter valget i 1961.

Gerhardsen selv tok opp spørsmålet på et sentralstyremøte, der et flertall anført av Gerhardsen gikk inn for folkeavstemning.40 Gerhardsen påpekte at medlemskap ikke kunne komme på tale uten sterk oppslutning i Stortinget, i organisasjonene og i folket.41 Blant andre Trygve Bratteli, Haakon Lie og Olav Larssen var imot – de så dette som en sak for de folkevalgte.42 Men motstand mot folkeavstemningstanken fremsto allerede som udemokratisk. I et opprop fra Ungdomskampanjen for Fellesmarkedet ledet av folk fra Unge Høyre, Unge Venstre, AUF og Arbeiderpartiets studentlag ble det slått fast at medlemskap bare kan avgjøres etter forhandlinger og må ha støtte fra det norske folk, «noe som eventuelt kan manifesteres ved folkeavstemning».43

Utad omtalte Gerhardsen spørsmålet om medlemskap i fellesmarkedet som en sak for Stortinget. Men det såkalte Bergensutvalget og dernest «De 143» hadde samlet mange bak kravet «Spør folket». De 143 var en gruppe akademikere og kunstnere med et selvoppnevnt arbeidsutvalg. I aksjonen fra de 143 het det at «Folkets vilje må bringes på det rene». Bergensutvalget – i realiteten Arild Haaland og Arthur Rødland – lanserte krav om folkeavstemning i november 1961, før aksjonen i Oslo. Særlig Haaland drev frisk polemikk i mange retninger mot EEC og var ikke kjent for sin saklighet. Som Arild Haaland senere sa, de la «vekt på å formulere kraftige og hensynsløse slagord med sikte på å vekke et sterkt og livlig følelsesliv hos de uengasjerte».44 Haaland var den asketiske filosof og agitator. Rødland var hans Friedrich Engels, med økonomiske midler og produksjonsmidler til å drive annonsekampanjer i landets aviser. Men også Rødland kunne være slagferdig, han sto bak slagordet «Nei til salg av Norge».45 I annonsekampanjen fra november 1961 til august 1962 er det nasjonale argumentet fremtredende. Folket må bestemme: «Spør folket om landets frihet» og: «Folkevalgte, men ikke til å selge landet». I mars var kravet nådd demonstrasjonstogene i Oslo.46

I april 1962 begynte så Stortinget debatten om medlemskapsforhandlinger med EEC. Hovedinnlegget til Trygve Bull, denne venstresidens adelsmann, som Finn Gustavsen kaller ham, holdes for å være blant de beste som er holdt fra den talerstolen. Hans ord kunne uten problemer gjenbrukes i 1972 og i 1994: EEC er ikke et spørsmål om forpliktende internasjonalt samarbeid, sa han: «Det er ikke nordmenn imot. Det handler om å utstede generalfullmakter for all fremtid, og det til organer som ikke står under kontroll av demokratiske organer. Det er ikke nordmenns vis. Nei, det er som et gammelt norsk ord sier: Hold fred med grannen, men la gjerdet stå.» Det som kan være aktuelt, avsluttet Bull, er en så vidt begrenset avtale at den ikke går på tvers av rettsfølelsen til det norske folk, slik som naturen nå engang har skapt det.47 Den 28. april 1962 besluttet Stortinget at det skulle søkes om medlemskap og holdes folkeavstemning før den endelige avgjørelsen. Gerhardsen sa at en folkeavstemning var en fordel, men at et stort opplysningsarbeid måtte til.48

På utsiden av huset ble det aksjonert etter initiativ fra de 143 mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet. Karl Evang svingte sleggen: Denne gang er det på mange måter farligere enn i 1940 – medlemskapet betyr evig okkupasjon! I Stortingssalen argumenterte Finn Gustavsen, Trygve Bull og andre mot åpningen for en søknad om medlemskap basert på Roma-traktaten. Men den nye paragraf 93 i Grunnloven, som krevde tre fjerdedels flertall for å overføre suverenitet til utenlandske organer på et saklig område, ble vedtatt og la føringer for Norges Europa-strid frem til i dag.

Folkeavstemning var en måte å håndtere den latente splittelsen i Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti på. Partivedtakenes effekt ble mildnet av at de kunne betraktes som midlertidige.49 Men etter stortingsvalget i 1961 var det også klart for motstanderne at folkeavstemning var eneste håp. Ved å bestemme at folket skulle gi sitt råd, ble saken overlatt til sivilsamfunnet og offentligheten. Før vi kom så langt, avgjorde den franske president Charles de Gaulle det hele. I Frankrike var både gaullistene og det sterke kommunistpartiet imot Roma-traktaten, mens sosialistene, det kristelig-demokratiske og det liberale partiet trumfet traktaten gjennom. De Gaulle beholdt Frankrikes støtte til traktaten da han ble president i 1958, men styrket forbindelsene til Tyskland og prøvde å uthule de overnasjonale elementene i EEC. Han fikk igjennom mulighet til nasjonalt veto når viktige saker skulle behandles, slik som spørsmålet om nye medlemsland. De Gaulle ønsket å holde britene utenfor for å beskytte tradisjonelle kontinentale interesser – især franske. Forutsetningen for norsk medlemskap falt bort, og debatten døde hen.

EEC-spørsmålet kom på dagsordenen igjen i 1967, men de Gaulle blokkerte fortsatt britisk medlemskap. I 1969 ble Georges Pompidou president. Han inntok et annet syn på britisk medlemskap, og mot slutten av 1970 åpnet Ministerrådet i EEC for forhandlinger med Storbritannia. Da hadde regjeringen Borten lagt frem Stortingsmelding nr. 92 hvor den gikk inn for norsk medlemskapssøknad og forhandlinger med EEC. Et halvt år etter britisk og dansk EEC-søknad, kom den norske. Det endelige standpunktet skulle tas når forhandlingsresultatet forelå. I utenrikskomiteen gikk én representant fra Arbeiderpartiet imot å sende søknad: Thorbjørn Berntsen som var varamann for Bratteli. Men regjeringens forslag ble vedtatt av Stortinget mot 17 stemmer.50 Disse 17 ble til 40 i september 1972, tilstrekkelig til å forhindre norsk innmelding i EF.

Perioden til den første regjeringen Bratteli ble åpnet og lukket av EF-spørsmålet. EF-saken var etter all sannsynlighet allerede tapt da Bratteli tok over regjeringsansvaret etter Bortens fall, mener Odvar Nordli. Prosessen hadde gått for langt uten at trykket var satt inn ovenfra.51 Andre vil si at folk hadde fått for god tid på seg til å sette seg inn i saken, uavhengig av en ja-regjering. Under Borten-regjeringen var det dannet en omfattende og aktiv EEC-kritisk offentlighet, som bare skulle vokse seg sterkere. Nå var saken en skute i tiltagende vindstyrke. Bratteli navigerte uten sideblikk etter sin klippefaste tro på EF-prosjektet: «Den nye regjeringens holdning til saken var naturlig nok sterkt preget av Brattelis eget ideologiske, fra tid til annen visjonære syn, på den historiske prosessen som over tid skulle føre fram til det samarbeidende Europa. Det var mange av oss som følte en sterk tilknytning til en slik holdning. Men tida var ikke moden. Ikke innenfor EF og heller ikke i vårt eget land.»52 Det var på et vis både for sent og for tidlig.

Trygve Bratteli hadde siden 1962 ment at EEC-medlemskap var en sak for det representative demokrati, ikke for en populistisk kampanjepreget strid. Mange mente som ham. «Jeg likte dette lite», skriver Ronald Bye, partisekretæren som fikk partiets EF-kampanje i fanget.53 «Det at Trygve var skeptisk, var en rød lampe for meg. Dernest hadde jeg ikke noen tro på den slags form for saksbehandling. Stortinget og Regjeringen kan ikke delegere bort sin rett og plikt til å styre landet og fatte avgjørelser – særlig ikke i vanskelige og konfliktfylte saker.» Det er tvilsomt, mener også Odvar Nordli, når politikere griper til folkeavstemning i saker der de selv ikke våger eller har evne til å ta klare standpunkter.54 Thorstein Treholt skriver på lignende vis: «Etter hvert som det gikk opp for meg hvilken retning debatten tok, fikk jeg dette med folkeavstemning litt i vrangstrupen. Ikke alle saker egner seg for en slik avgjørelse.»55 Også utenfor Arbeiderpartiet var dette en utbredt oppfatning. KrFs stortingsrepresentant og senere statsråd Egil Aarvik var sterkt imot folkeavstemning: «Det som altså skjedde i EF-saken, var at Stortinget skjøv saken fra seg. Etter min mening skulle dette aldri ha vært gjort.»56

Aksjon mot Fellesmarkedet – de 143 – var en tverrpolitisk aksjon som ble lansert tidlig i januar 1962 med et opprop mot EEC i de store avisene. Aksjonen ga ut et hefte av Karl Evang, som ga uttrykk for frykt for et dominerende Vest-Tyskland. Sammenhengen med anti-atomvåpendebatten i 1961, om atomopprustning av Vest-Tyskland, var tydelig. I januar 1962 var «de 143» først og fremst en gruppe med tilknytning til Arbeiderpartiet. Her satt kjente folk som Karl Evang, Haakon Bingen, Hans Heiberg og Ragnar Frisch, foruten ledende folk i fagbevegelsen som Ragnar Kalheim og Thorbjørn Berntsen. En gruppe tidligere Furubotnfolk utarbeidet et hefte mot EEC i oktober, som sosialøkonomen Leif Johansen sto bak. Denne gruppen var langt på vei den samme kretsen som sto bak «de 13» året før, den såkalte Brostigen-gruppen.57 Slik gikk det en linje fra atomprotest til EEC-protest.

Det sto klart for de 143 at en bredere og kraftigere organisering måtte til.58 Nå skulle ikke bare Stortinget påvirkes, men folket, og dermed måtte tusenvis av EEC-motstandere mobiliseres. Det ble viktig å fremstå som uavhengig og tverrpolitisk, med en åpen tilnærming til alle partier. På hvilke måter partiene skulle representeres i aksjonen, ble et viktig spørsmål like frem til avstemningen i 1972. Etter nasjonalkonferansen i januar 1963 fikk partiene inn sin formelle representasjon. Nasjonalkonferansen var en stor todagers mønstring i Det Norske Teatrets lokaler, som markerte styrke. Etter konferansen ble det hevdet at hele aksjonen var dirigert av venstreorienterte. Det Senterparti- og landbruksforankrede Opplysningsutvalget av 1962 holdt seg enda en periode på avstand.

Nyradikalismen

Det er vanskelig å forstå hvor kraftig Nato-ideologien dominerte, skriver Berge Furre. Oppgaven for de unge radikale var å «bryte sund det offisielle verdsbilete – fordi den logiske konsekvensen av det var krig. Var dette bilete sant, måtte ein militær oppgjerd bli den sannsynlege utgangen. Og krig ville bli atomkrig. Vi ville gjerne leva».59 Furre skriver at «Avstanden mellom den einsretta pressa og den kritiske opinionen vart så synleg at debatten sprengde seg inn i det offentlege rommet.»60 De som fant sammen, var sosialister, pasifister, forfattere, politikere og studenter, som reaksjon på at sosialdemokratiet ikke tok opp hansken. Utenrikspolitikken ble hevet over partiene og debatten: Ifølge Cordtsen holdt Dagbladet «fremdeles sine spalter åpne og tok selv til orde mot den mccarthyisme som kulminerte i Haakon Lies bok Kaderpartiet.»61 Etter Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i 1956, fulgte Gerhardsen oppmerksomt utviklingen. Han og Werna besøkte naboen i øst, selv om utenriksminister Lange holdt stand.

I 1958 kom pamfletten I stedet for atombomben, redigert for norske forhold og utgitt av Orientering og med forord av Karl Evang. Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk slo fast i et radioforedrag, trykt i Orientering i september 1961, at vi lever i vannstoffbombens tidsalder: «Det er i erkjennelse av dette at SF legger fram et nytt alternativ. Vi vil ruste ned. Vi vil erklære oss nøytrale av både øst og vest.»62 Dette var jo kjernen i «det tredje standpunkt». I videre forstand sto «Det tredje standpunkt» for sosialistisk demokrati – en versjon hinsides USA og Sovjetunionen som forbilde. Det var et demokrati der den viktigste finans- og storkapitalen var under folkevalgt kontroll, som la vekt på desentralisering, økologisk balanse i utvinning av naturverdier, likestilling og en mer rettferdig verdensordning, osv. Det hjalp lite at Arbeiderpartiet tydde til eksklusjoner. Det nye partiet SF fikk straks vind i seilene. «Dermed hadde den utanrikspolitiske opposisjonen brøyta seg veg til Stortingets talarstol og tvinga fram at debatten om tryggingspolitikk vart noko meir enn fleirstemt kor under utanriksminister Langes taktstokk.»63

Med innsatsen til Tor Bjerkmann ble tidsskriftet Pax om fred og nedrustning til Pax Forlag på et loft i Langes gate i Oslo. Hans Fredrik Dahl var forlagsredaktør fra starten av i 1964: «Pax ble samlingsmerket for en bred bevegelse som forente seg om forlaget som ved siden av å levere billigbøker i hundrevis, publiserte tidsskrifter, studiehefter og pamfletter – en forlagssuksess som var med på å løfte radikalismen i Norge, gjøre den intellektuelt slagkraftig, tematisk bred og selvsikkert påståelig, og som spredte sine skrifter over hele universitets- og høyskolesystemet i landet. Billigbokrevolusjonen satt i radikalismens tjeneste, det var hva Pax innebar.»64 Gjennom Pax-bøkene, skriver Tore Linné Eriksen, lærte mange om et annet USA, om undertrykking og imperialisme. Interesserte ble kjent med den tredje verdens tenkere og politiske ledere, og de nye begrepene: strukturell vold, repressiv toleranse, militært-industrielt kompleks65 Fra 1978 av kom seksbindsverket Pax Leksikon ut – et alfabetisk ordnet kjempeløft av en artikkelsamling om et utall emner – med umiskjennelig Pax-vinkling.66

Helt fra slutten av 1940-årene var en vanlig strategi mot venstresiden å insinuere at de gikk kommunistenes ærend. I en kjent artikkel i Dagbladet 5. januar 1958 skrev Sigbjørn Hølmebakk om insinuasjonene mot De 13: Parallellen var til brønnpisseren, den om dagen aktede mannen som om natten urinerte i folks brønner: «Mens mannen der nede snek seg om i nattens mørke, skjer brønnforgiftningen nå i fullt dagslys, stanken siver inn gjennom dørsprekken hver bidige dag, med morgenbladene. Et lite drypp her, et lite drypp der, og straks kjenner man den motbydelige, beske smak: Kommunisme! Ingen beskylder aksjonens frontfigurer for å være kommunister direkte, men det holder med antydninger. Og har ikke en av dem vært medlem av NKP under krigen? Har dedrevet med ‘fredsarbeid’? Oppmerksomheten forskyves fra aksjonens innhold til den eventuelle kommunistiske smitte: Er de 13 ført bak lyset? Er de ‘belastet’?»

Dette var den bredere konsekvensen av kommunisthetsen som ble innledet i 1948 og som Gerhardsen og Lie opprinnelig sto i front for. Hølmebakk skrev bittert: «Når historien engang skal skrives vil det stå over dette kapittel: Det var gode år under Einar Gerhardsens styre, men åndsfriheten gikk tilbake i hans regjeringstid.»67 Utenriksministerens lillebror August Lange sa i et radioforedrag, trykt i Orientering 13. august 1960, at både overvåkningsvirksomheten og beredskapslovene skapte en allmenn ytringsfrykt. «Slik frykt er en av ytringsfrihetens farligste og lumskeste fiender.» Slik reklame og massekommunikasjonens midler oppmuntrer til avkobling, slik presser politikken mot tilpasning.68

Beslektet med brønnpissingen ble den politiske retorikken i pressen kommentert av Sigurd Evensmo i et innlegg («Det lille vi») i Orientering i 1962. Algirerne var i norsk presse «terrorister» i 1954 da de innledet frigjøringskampen, blant annet gjennom de amerikanske telegrambyråene. Siden ble de til «opprørere». Deretter, etter tap av noen hundre tusen mann, avanserte de til «nasjonalister» eller «FLN-styrker». Så dør enda noen tusen algirere, før de er blitt til «frigjøringsstyrkene» i Algerie: «Det monner nå, det monner på den lange blodige veien. En dag melder telegrammene om ‘regjeringsstyrkene’ – men da vil minst en million algirere være døde. I Spania gikk det motsatt. Regjeringens styrker ble kalt ‘regjeringsstyrkene’, deretter ble de til ‘de røde’, til ‘kommunistene’. Så når et folk taper sin frihetskamp, er heller ikke en pris på mellom i og 2 millioner menneskeliv høy nok til å verne om sannheten.»69

Spenningene fantes i SFs omland. Representanter for kulturradikale strømninger som lekte med det absurde og provoserende, slik som Georg Johannesen og Jens Bjørneboe, sto et stykke unna Sigurd Evensmos mer tradisjonelle radikalisme. Evensmo mente at redaktør Kjell Cordtsens linje i Orientering ga dem for mye spalteplass.70 To antologier utkom i 1967, redigert av Torild Skard og Kjell Cordtsen, som viste bredden, men også spenningen innad i den norske radikalismen. Trolig var spenningene mer utslag av ulike generasjoners stil og form, enn av reell politisk uenighet.

Tønseth-rapportens veier (1963)

Klokken 22.45 om kvelden 5. november 1962 slo lyset opp fra gruven ved foten av Zeppelinerfjellet ved Ny-Ålesund på Svalbard, og i det samme gikk strømmen. Hele 21 mann døde et sted 300 meter under jorda. Lungene var sprengt – trolig av metantrykket.

Lofotposten var først ute med nyheten. I tre uker var gruveulykken en tragisk industriulykke. Så ble den plassert inn i en rekke av tragiske ulykker, og blikket ble vendt mot Oslo. I desember 1948, januar 1952 og mars 1953 inntraff det alvorlige eksplosjonsulykker hvor i alt 43 arbeidere ble drept. I tillegg kom fem andre dødsfall i gruvene i den samme perioden. Den 5. desember 1962 ble det spørsmålet som skulle gjentas i det parlamentariske systemet, reist på første side: «Uansvarlig drift i Kings Bay?» Oppslaget ga inntrykk av at mange hadde ment at driften i Ny-Ålesund hadde vært uansvarlig. Gamle uttalelser fra den britiske gruveinspektøren George Hoyle ble trukket frem. Flere oppslag fulgte og ble sitert av kringkastingen og avisene sørpå. Oppslagene la an en vinkling som den senere Tønseth-kommisjonen vanskelig kunne se bort fra i sin rapport om ulykken. Denne rapportens veier utløste den politiske Kings Bay-krisen.

I «Sjøfarten» den 7. desember ble det antydet at Industridepartementet hadde ført Stortinget bak lyset. Dermed var veien kort til Stortinget og begivenhetene frem til 20. august året etter, en merkedato for DNAhegemoniet etter krigen. Stortingsdebatten den kvelden bekreftet at endetiden for Gerhardsen som statsminister var nær. Et lite, sosialistisk parti til venstre for Arbeiderpartiet skulle styrte en sosialdemokratisk regjering og legge veien åpen for den første borgerlige regjering etter krigen, og for mer langvarig borgerlig styring fra 1965. Så var det statsindustrien, noe av det mest sentrale for Arbeiderpartiet, som skulle føre til regjeringens fall.

Denne mye omtalte hendelsen i norsk politisk historie er viktig også i denne boken fordi offentligheten innvirket på de parlamentariske hendelsene gjennom tre trinn: For det første ble sakens dimensjoner forstørret av regjeringens håndtering av offentligheten og Stortinget 13.–21. juni 1963. For det andre var pressens agitasjon gjennom sommeren usedvanlig het, og vekslet mellom et industrielt og et politisk spor. Den lojale presse på begge sider stilte seg opp bak partiene og ble satt inn i en informasjonskrig som var så intens at den gjorde noen av hovedaktørene betenkte. For det tredje gjorde NRKs og særlig fjernsynets dekning av stortingsdebatten i august, med de tilliggende studiodebattene, saken til et nasjonalt drama og politikere til «personligheter» og politiske størrelser. I disse tre trinnene gjorde offentligheten – ikke ulykken på Svalbard 5. november 1962 – noe som slo tilbake på stortingsbehandlingen. Offentligheten foldet seg ut og krystalliserte seg om akkurat denne saken sommeren 1963.

I stortingssalen ble saken satt på dagsordenen om kvelden 20. juni med en improvisert debatt om en Tønseth-rapport få hadde lest. Debatten fortsatte i offentligheten og i Stortinget til slutten av august. Gerhardsen måtte gå veien ned fra Capitolhøyden til den tarpeiske klippe, den veien som ifølge redaktør og stortingsrepresentant Trond Hegna var altfor lang i norsk politikk, og dessuten ble gått for sjelden. Ulikt andre som hadde gått den veien, var Gerhardsen tilbake på Capitol etter fire uker.71

Regjeringen hadde kort drøftet rapporten fra kommisjonen som var ledet av sorenskriver Einar Tønseth 13. juni og kom innpå det mulig parlamentariske ansvaret for statsrådene Kjell Holler og Oskar Skogly. Skogly ville offentliggjøre rapporten straks, men Gerhardsen skal ha ment at departementet måtte ta den tid som var nødvendig til kopieringen. Reaksjonene ble deretter.

Den 20. juni lekket det fra avisene at de hadde mottatt rapporten med sperrefrist til 21. juni. Det ble dessuten kjent at rapporten var kritisk til flere forhold ved ulykken. Pressen fikk rapporten, ikke stortingsrepresentantene. Journalistene orienterte «sine» representanter på Stortinget om rapportens sprengkraft. Avisene fylket seg om sine politiske ledere, men denne gang mer aktivt enn før; på begge sider ble det på eget initiativ foretatt undersøkelser av de realiteter som rapporten drøftet. For pressen åpnet Kings Bay-saken for muligheten til både å følge sitt parti og bedrive undersøkende journalistikk.

Tønseth-rapporten var bakgrunnen for Stortingets vedtak 20. juni 1963 om å utsette oppløsningen av Stortinget. «Saken ble kuppartet kastet på bordet til Stortinget med et spørsmål ved møtets slutt den siste dagen Stortinget satt sammen før det skulle oppløses», skriver Nordli.72 I første omgang var det håndteringen av rapporten Stortinget stilte seg uforstående til. Snart ble det også innholdet. Et tredje forhold var at Stortinget brått ble meddelt at industriminister Kjell Holler hadde gått av. Dagsrevyens Haagen Ringnes dro hjem til Holler for å få et intervju, men ble avvist i døren.73 Gerhardsen skriver at han ble både overrasket og bedrøvet da Holler fortalte ham at han ville gå av. Justisminister Jens Haugland foreslo å begrunne avgangen med at det ikke var riktig at Holler ble sittende som industriminister mens saken ble gransket, og Gerhardsen var enig.74

Aftenposten kunne den 21. juni skrive at granskningskommisjonen hadde felt en knusende dom. Avsettingen av Holler var i seg selv indikasjon på sprengkraften i Tønseth-rapporten. Rystelser etter grotesk rapport, skrev VG, som mente dette var en skandale av nesten ufattelig omfang. Tragisk og rystende rapport, meldte Dagbladet. Et rystende dokument, skrev Fremtiden. I stortingsdebatten 20. august kunne Olaf Watnebryn konstatere at den konklusjonen som mindretallet på Stortinget trakk, allerede var konkludert av pressen to måneder tidligere.75

Sett fra Stortinget var det ikke klokt å la Holler få søke avskjed før han hadde blitt konfrontert med Stortinget. Gerhardsens konklusjon i ettertid var at uroen eskalerte med avgangen. Gerhardsen begrunnet Hollers avgang blant annet med «den alminnelige kritikk i pressen og uttalelser fra ledende borgerlige politikere». Men det var opplagt uklokt å snyte opposisjonen for en statsråd å rette kritikk mot, eventuelt å rette mistillit til. Dette var fjerde gang på kort tid Stortinget ikke fikk stille mistillit mot en statsråd.76 De parlamentariske konsekvensene handlet ikke lenger om å bytte ut en statsråd, men om å kaste regjeringen. Det videre forløpet ville likevel ikke blitt annerledes om Holler hadde forblitt i regjeringen, tror Gerhardsen: «Jeg tror ikke opposisjonen ville ha nøyd seg med å felle Holler alene. Det var hele regjeringen den var ute etter. Og jeg kan vanskelig tenke meg at regjeringen, i en så utpreget politisk aksjon, kunne ha unnlatt å stille seg solidarisk med ham.»77

I debatten kvelden 20. juni ble det snakket om mangel på respekt for Stortinget (Leirfall), om at rapportens forsinkelse ikke lignet på en tilfeldighet (Borten), at Stortinget burde ha vært orientert. Gustavsen ville ha en forklaring på hvorfor ikke rapporten var offentliggjort tidligere. Var den bevisst holdt tilbake? Hvor mye visste regjeringens medlemmer om innholdet? Statsråd Skogly måtte medgi overfor Stortinget at rapporten rommet skarp kritikk av styret for gruveselskapet, gruveledelsen og bergmesteren og til dels av Arbeidstilsynet. Han forklarte at rapporten var kommet til departementet den 13. juni, men var ferdigstensilert først den 19. juni. Først da hadde departementet dessuten fått noen vedlegg som også skulle stensileres. Rapporten var så sendt ut med sperrefrist fordi regjeringen mente at de som ble kritisert, burde ha den når pressen tok den opp. Dette betydde at pressen ikke kunne skrive om rapporten før Stortinget var oppløst for sommeren.

Da Stortinget fikk vite at regjeringen var blitt orientert om innholdet allerede den 13. juni, steg alvoret. Man mente det var beklagelig at Stortinget ikke var orientert, og underlig at Gerhardsen hadde stilt seg bak sin statsråd når han kjente til innholdet i Tønseth-rapporten. John Lyng la frem forslag om at Stortingets oppløsning skulle utsettes. De røde løperne kunne rulles sammen igjen, konstaterte Finn Gustavsen. Avisene været krise fredag 21. juni: Aftenposten: «Flengende Kings-Bayrapport, Politisk storoppgjør», Dagbladet: «Regjeringen Gerhardsen vakler», Arbeiderbladet: «Statsråd Kjell Holler går etter rystende rapport om sikkerhetsforsømmelser i Svalbard-gruver».

Per Øyvind Heradstveit fra NRK Fjernsynet intervjuet straks de parlamentariske lederne i Stortinget. Politikerne uttalte seg før de hadde sett Tønseth-rapporten om ulykken og før saken var diskutert og fordøyd. Venstres Bent Røiseland mente at elementære sikkerhetskrav var ignorert, og at det hadde kostet mange mennesker livet. Bondevik mente ansvaret falt på regjeringen som ikke hadde fulgt de demokratiske spillereglene.78 Tønseth-rapporten var holdt unna Stortinget. Ingen hadde lest den ordentlig. Bortsett fra Hønsvald da kanskje, sa Lyng syrlig til fjernsynet, «han er jo redaktør». Lyng hadde fått rapporten av en bekjent i pressen og lest den i løpet av natten. Røiseland hadde også fått et eksemplar av en journalist. Dette var definitivt ikke måten Stortinget skulle holde seg orientert på. Lyng sa på forespørsel at en borgerlig firepartiregjering kunne være verd å overveie. De andre borgerlige gruppeførerne uttalte seg mer vagt, men det er ingen tvil; mistillit lå i luften. Lyng reflekterer over NRK-intervjuet i sine memoarer: «En brutal konfrontasjon med hypotetiske spørsmål er vel egnet til å øke tempoet i den politiske tankevirksomhet. Om svarene alltid blir vel overveid er en helt annen sak. Adskillige politikere er kommet i knipetak, fordi de har latt seg presse til å improvisere svar på intrikate spørsmål fra pressen eller i tv og radio. Men i dette tilfelle tror jeg faktisk at Heradstveits provoserende spørsmål bidro til en viss psykologisk avklaring hos enkelte av hans ofre.»79 Dagen etter kunne Aftenposten følge opp med at «De borgerlige er regjeringsklare», bygget på forsiktige uttalelser i Heradstveit-intervjuet. Dagbladet var kontant: «Gerhardsen ferdig i norsk politikk». Arbeiderbladet rettet derimot blikket mot selve ulykken og kunngjorde at «Regjeringen stopper all drift i Kings Bay».80 Fjernsynet var blitt en sentral kilde for pressen. Historikeren Dag Karmly oppsummerer denne første fasen av Kings Baysaken: «Under Koksverk-debatten solidariserte statsministeren seg med en statsråd som søkte avskjed to dager senere, pga. en rapport som de begge var orientert om på det tidspunkt solidariseringen skjedde. Ingen av dem opplyste Stortinget om rapporten, som de visste var meget kritisk. I stedet sendte kommunalministeren denne tidsinnstilte bomben til pressen samme dag som Stortinget skulle oppløses. Uheldigvis skjedde der en kortslutning mellom pressen og Stortinget slik at bomben eksploderte dagen før de folkevalgte gikk fra hverandre. Og for at smellet skulle høres riktig godt, så annonserte man industriministerens avskjed med det samme.»81 John Lyng kommenterer: «For enhver uinnviet måtte alt dette virke som en bombe. Det er ikke rart at den nattlige stortingsdebatt den 20. juni måtte bli både stormfull og uoversiktlig. Og det er lett å forstå at stormkastene kom til å forplante seg videre gjennom pressens referater og kommentarer.»82

Pressen slutter rekkene

Fra 21. juni været avisene regjeringskrise, men Gerhardsen mante til en «så nøktern og lidenskapsløs vurdering av ansvarsforholdet som mulig».83 Det samme gjorde John Lyng. Men verken pressen eller opposisjonen tok disse ordene helt til seg. Under tittelen «Pressen tar ledelsen» refererer Gerhardsen i sine memoarer en borgerlig presse som lot de mest aggressive få boltre seg: «Det var som den villeste politiske heksejakt. Det gikk ut over Holler og Industridepartementet, Andreas Cappelen og Kommunaldepartementet, hele regjeringen og først og fremst dens sjef, departementsråd Karl Skjerdal, selskapets styre og direktør, driftslederen og flere.»84 I løpet av sommeren, skriver Gerhardsen, hadde «den borgerlige presse skapt en forgiftet politisk atmosfære. Allerede dagen etter at Tønseth-rapporten var offentliggjort, 22. juni, fortalte Verdens Gang i et stort oppslag på første side: ‘Opposisjonen vil løpe storm mot regjeringen Gerhardsen når Stortinget kommer sammen igjen.’» Stortingsrepresentant for DNA og senere statsminister Odvar Nordli skriver at «Prosessen ble støttet opp under, og til dels drevet framover av borgerlige presseorganer….» Nordli legger til: «Til sine tider ble den politiske utviklingen mer formet utenfor enn innenfor veggene i Stortinget.»85

Sommeren 1963 viste avisene en uvanlig delaktighet. Arbeiderpressen var i form, den ville knuse Tønseth-rapporten. For den borgerlige siden var situasjonen forvirrende, men oppløftende. Regjeringen var opplagt på vikende front. På begge sider var det som om dette å være i front, ikke kun referere, men forme, virket stimulerende. For den unge, men avmålte stortingsrepresentanten for DNA, Guttorm Hansen, var det skremmende at avisene rådde grunnen: «Det var en jakt med halsende hunder etter bytte, og det skapte en psykologisk barriere mot ethvert mulig forsøk på å ende andre steder enn der vi gjorde, med regjeringskrise og stivnede fronter. Det var rett og slett en uhyggelig stemning, og de som pisket opp stemningen var avisene.»86 Morgenbladet skrev om forsømmelser som kunne føre til straffeansvar, om regjeringens ringeakt overfor Stortinget. Det samme krav om straffeansvar ble reist i Aftenposten; det kan se ut som om man har prøvd å holde de ansvarlige utenfor granskningens lys. Dagbladet mente Tønseth-rapporten var tragisk og rystende lesning, og et drepende slag mot regjeringens industrielle statsdrift. VG omtalte rapporten som et sjokk og som en endeløs samling anklager. Avisen påpekte at ansvaret måtte gå helt opp til regjeringens sjef. Bare Arbeiderbladet skilte seg ut med å berømme Kjell Hollers ledelse av Industridepartementet. Regjeringsorganet minte om at den andre part ennå ikke hadde fått anledning til å svare på kritikken.

Mens regjeringen arbeidet med stortingsmeldingen om saken, steg temperaturen i avisene, godt hjulpet av NRK. Arbeiderbladet og AP tok jobben med å påpeke svakheter i rapporten, dels ved å skyve ansvaret nedover til Kings Bay-selskapet. Målbevisst brakte arbeiderpressen inn konkrete industrielle eksempler på at en statsråd ikke kan ha kontroll over daglig industriell drift. Krisen angikk følgelig ikke forholdet mellom Storting og regjering. Videre, for å hekte SF av de borgerliges stormløp, ble kritikken karakterisert som angrep på en aktiv, statlig industripolitikk. Resolusjoner strømmet inn fra fagbevegelsen til særlig Arbeiderbladet med støtte til regjeringen Gerhardsen. Klubben på Thunes Mekaniske Verksted kunngjorde 3. juli: «Vi ser det stormløp som nå reises mot arbeiderbevegelsen i Svalbard-saken som en grov politisk spekulasjon med sikte på å skape et maktskifte i norsk politikk. De borgerlige partiene ser nå sin sjanse til å felle arbeiderregjeringen ved å utnytte den tragiske ulykken […] Lønnsmottakerne må slå dette angrepet tilbake. Vi må stå vakt om vår organisasjonsmessige og politiske makt …»87

Med en viss bitterhet siterer Gerhardsen Dagbladet 22. juni, om at dette har vært den mest dramatiske stortingssesjonen siden frigjøringen: «Uansett hvorledes tidspunkter og rekkefølge blir i det som siden må skje, markerer denne saken også et annet punktum. Det betyr slutten på Einar Gerhardsens politiske karriere, og det skjer på en måte som for alle tider etterlater en flekk på skjoldet. Den helgenglorien statsministeren hadde opparbeidet seg som representant for usvikelig hederlighet og redelighet i politisk ferd, har nok til tider skint med noe svekket glans. Nå er glansen borte. Fortielsen av Kings Bay-rapporten i en hel uke for å redde kompromitterte statsråder i en kompromittert regjering er uhørt i våre dagers norske samfunnsliv.»88 Det var en vond tid for Gerhardsen:

«Også om nettene kunne jeg våkne og se for meg de skrikende avisoverskriftene: ‘Vi vil ha en ærlig regjering.’»

Kritikken mot regjeringen fortsatte i den borgerlige pressen: VG påpekte at landet sto overfor en systemkrise. Bergens Tidende skrev at det er best at regjeringen går. Og Dagbladet skrev den 27. juni: «Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at tida for lengst er moden for å sende regjeringen Gerhardsen på vask. Det som har skjedd omkring gruveulykken i Kings Bay og rapportene fra den, må ha åpnet øynene på de fleste som overhodet vil se.»89 Slik fortsatte det nokså massivt etter den tidens forhold. Tønsethrapporten var takknemlig kildemateriale for den borgerlige pressen, men den var også beheftet med svakheter.90 Dermed ble dokumentet en omstridt offentlig tekst som kunne utnyttes av begge sider. Noen uker etter at rapporten var gjort offentlig, kom APs Olav Brunvand regjeringen til hjelp. Journalist Einar Olsen kalte ham «Tønseth-kommisjonens banemann», en karakteristikk Gerhardsen skriver under på. Også Haakon Lie skriver at «Den mannen som noen uker i forveien var funnet for lett for redaktørstillingen i Arbeiderbladet, gjorde igjen et av sitt livs journalistiske bragder.»91 Den 22. juli 1963 skrev Brunvand i arbeideravisene hvordan komiteen presenterte et helt annet syn enn det driftsbestyreren for gruven selv mente å ha gitt. Olav Brunvand konkluderte at «Det skal mye velvilje til for å komme til at denne arbeidsform har vært tilfredsstillende». I Olav Brunvands intervju med sorenskriver Einar Tønseth kom det frem en rekke problemer knyttet til kommisjonens arbeid og rapporten. Med blant andre Brunvands innsats vendte saken fra å være en tragedie for regjeringen, til å bli en politisk strid med åpent utfall. For det første kom styret i Kings Bay-selskapet med en kraftig imøtegåelse av flere av punktene i Tønseth-rapporten. Den konkluderte at kommisjonen hadde bygd på feil opplysninger og derfor konkludert galt. Dette ga vann på mølla til A-pressen. Kampen var ikke over. Også Aftenposten måtte forsiktig konstatere at styrets imøtegåelse hadde gjort saken mindre opplagt enn den først virket.92 Men Brunvand og AP gjorde ikke jobben alene. Bak sto et partiapparat. Haakon Lie påpeker at Kjell Kristensen, Jens Chr. Hauge og Olav Brunvand sto i spissen med å legge materialet til rette. Fronten utad var Brunvand og Arbeidernes pressebyrå.

Av flere grunner legger Gerhardsen i sine memoarer stor vekt på pressedekningen i juli 1963. Da Gerhardsen skriver om dette åtte–ni år senere, sitter han som vanlig med en bunke aviser og utklipp foran seg. Overskriftene er større enn vanlig, og gjør ganske sikkert inntrykk selv mange år etter. Den politiske realiteten disse sommerukene i 1963 var at offentligheten rettet sitt brennglass mot denne ene saken, og det førte til opphetet stemning. Fra ensidig å rette skytset mot regjeringen Gerhardsens «moralske» nederlag, dreide striden til å bli en parlamentarisk krise ingen kjente utfallet av. Dramatikken var intens utenfor og innenfor Stortinget, og de to verdener var tett forbundet i den samme debatten. I likhet med Gerhardsen selv, var offentligheten berørt av den borgerlige pressens «krav» om at krisen måtte drives til sin eksplosive slutt.

Gerhardsen refererer hvordan pressen daglig førte nye momenter og argumenter inn i saken. Flere ble mobilisert på begge sider. Arbeiderpartiet, som ville holde konflikten på et industrielt plan, trakk inn sin ekspertise. Arbeiderpartiets presse kom etter Gerhardsens oppfatning gradvis mer på offensiven. Etter hans mening hadde opposisjonspressen «med sine voldsomme overdrivelser skutt fullstendig over målet. Nå var det klart for alle at en stod overfor en meget bevisst politisk aksjon, og det bidrog til å sveise arbeiderbevegelsen sammen. Tro om ikke noen hver, både politikere, politiske partier og pressefolk, vil ha noe å lære av denne siden av Kings Bay-saken. Urimeligheter og overdrivelser lønner seg sjelden.»93

Heller ikke John Lyng, den naturlige leder for opposisjonen, var tilfreds med pressedekningen, fra motsatt ståsted: «Det lar seg ikke nekte at denne kommisjonen fikk gjennomgå en litt underlig skjebne etter at den hadde avgitt sin innstilling den 13. juni 1963. De som leser Arbeiderpartiets presse fra den tiden, vil få et levende inntrykk av dette. Det virker nærmest som om man på det hold betraktet kommisjonen som en motpart, som det gjaldt å få has på. Ja bent frem som om dens eksistens og dens innstilling skyldtes et underfundig påhitt fra den politiske opposisjon.»94 Ifølge Lyng kjørte debatten inn i en blindgate på grunn av den klossete håndteringen av granskningsrapporten: «[Debatten] ble derfor unødig offensiv og til dels nokså ufruktbar. Men hva var så årsaken til dette? Det skyldes blant annet at denne ømtålige saken kom frem for Stortinget, for pressen og for allmenheten på en måte som var så uheldig som mulig. Den ble presentert i en form som var egnet til å skape et maksimum av uklarhet og misforståelser.»95 Etter Lyngs mening var det en utbredt misforståelse i pressen at regjeringens parlamentariske ansvar var betinget av administrativt eller strafferettslig ansvar for gruveselskapet og ledelsen i gruven: «Pressens kommentarer og inserater kom derfor i stor utstrekning til å kretse rundt de tekniske og administrative detaljer ved gruvedriften.»96

Partifellen Sjur Lindebrække skriver på lignende vis at «Lyng og jeg kunne bare konstatere at den offentlige debatt om Kings Bay-saken, særlig slik den pågikk i pressen, var kommet fullstendig på villspor fordi her gjaldt ikke «spørsmålet om skyld og ansvar for enkeltpersoner – tjenestemenn og funksjonærer – i samsvar med Tønseth-kommisjonens mandat. Her dreiet det seg utelukkende om Regjeringens holdning og om tillitsforholdet mellom Regjering og Storting.»97

I en tale på Odda den 19. juli snakket Gerhardsen om Kings Bay-saken offentlig for første gang og tok straks opp pressens rolle: Han mente det foregikk en politisk aksjon. De borgerlige partiene hadde felt sin dom alt før de hadde lest rapporten. En stor del av den borgerlige pressen ville benytte Kings Bay-saken til å styrte regjeringen fordi den hadde sittet for lenge. Orientering, som han nevnte med navn, ville benytte saken til å skifte ut statsråder som bladet ikke likte.98 I sine memoarer skriver Gerhardsen at en viktig lærdom av Kings Bay-saken, «er at en politisk aksjon bør ledes av politikerne og de politiske partiene, ikke av pressen. Pressen skal være med, jeg mener ikke annet. Den skal være engasjert, ta initiativ, gjerne rote og grave i sakene for å få dem best mulig belyst. Men den må ikke få ta ledelsen av en politisk aksjon slik den så åpenbart gjorde sommeren 1963.»99

Foran land og tingmenn

Stortingsdebatten startet 20. august. Saken var behandlet av en felleskomite som begynte sitt arbeid «under inntrykket av den hets-stemning pressen hadde skapt», som Gerhardsen skriver. Hensikten var å legge opp saken på vanlig måte, men: «de hadde ikke vært alminnelige dødelige mennesker dersom de ikke var blitt påvirket av den stemning som pressen hadde skapt. Det gjaldt naturligvis både opposisjonen og regjeringspartiet».100 Felleskomiteen leverte som ventet to innstillinger.

Det borgerlige mindretallet fremmet et forslag om at Stortinget sterkt beklaget en rekke forhold: at opplysninger ble holdt tilbake, at rapporten ikke ble levert Stortinget tidligere, at Holler ga inntrykk av han ikke kjente til rapporten under koksverkdebatten og at «Regjeringen har ansvaret for at Stortingets vedtak blir fulgt, og i dette tilfelle er det ikke gjort. Stortinget må beklage dette og trekke Regjeringen til ansvar for dette.»101

SF hadde bedt om, men ikke fått, representasjon i komiteen. Dermed kunne partiet holde sitt standpunkt til mistillitsforslaget hemmelig. Det er i ettertid bemerkelsesverdig hvor liten kunnskap pressen hadde om diskusjonen innad i SF. De hadde liten anelse om hva SF ville falle ned på, selv om Orienterings kritikk av Arbeiderpartiet var knallhard. I Orientering 13. juli hadde Finn Gustavsen tatt for seg regjeringens lange synderegister når det gjaldt overskridelser, brudd på sikkerhetsregler og dessuten unnfallenheten knyttet til utenlandske interesser.

I debatten benyttet Gerhardsen sitt første innlegg til å angripe pressen. «TV-suksess og A-parti-tårer varsler BITENDE POLITISK KLIMA», skrev Verdens Gang. Statsministeren var meget sintere enn sunt er for en politiker, skrev avisen 21. august.102 Gerhardsen var forarget på det frittgående og frittenkende Verdens Gang under Kings Bay-debatten: «et blad på ytterfløyen, et blad intet parti har noen forbindelse med, enn si hefter for».103 For Gerhardsen smakte en avis uten partipolitisk styring av uansvarlighet. Han rettet i sitt innlegg skytset mot Verdens Gang: «Den borgerlige presse har gått langt over streken for anstendig journalistikk for å ramme Regjeringen, og det er forståelig at arbeiderpressen har tatt kraftig til gjenmæle.»104 Det er heldigvis ikke denne talen som vil avgjøre statsministerens ettermæle i norsk politikk, skrev avisen dagen etter. I lederen skrev redaktør Chr. A.R. Christensen at ingen skal la seg overraske av statsministerens harme over opposisjonspressen, mens hans egen presse er uskyldsren. Alle argumenter blir avfeid av regjeringen Gerhardsen som grunnløse klager og skamløs utnytting av en gruveulykke.105

Ville Gerhardsen ri stormen av enda en gang? De fleste husket knapt når det sist var regjeringskrise i landet. Jo, man måtte visst tilbake til 1935. Men mange i Arbeiderpartiet antok at SF som vanlig ville fremme sitt eget forslag, og subsidiært stemme mot mistillit. Mistillitsforslaget i komitéinnstillingen ga Arbeiderpartiet og regjeringen en fordel. Nordli skriver nokså selvavslørende: «Slik saken nå sto, med mistillitsforslaget formulert før et ord var sagt, ga det oss vann på mølla. Vi kunne kjøre på at opposisjonen her brukte en tragisk gruveulykke som grunn for et politisk anslag mot regjeringen.»106 Dette var poenget utad: «Det var forholdsvis lett å få gjennomslag i opinionen for dette enkle resonnementet.»107 Dette var regjeringens mottrekk. Etikk var våpen på begge sider: «Debatten ble som ventelig kunne være, meget skarp, til dels dramatisk. Det skyldtes ikke minst regjeringens hovedargument som gikk ut på at opposisjonen i partipolitisk øyemed utnyttet en tragisk ulykke som hadde kostet mange menneskeliv.»108

Konfrontasjon og spenning utspant seg i full nasjonal og samtidig offentlighet. Noen år var gått siden Stortinget vedtok å innføre fjernsyn i Norge, men forsamlingen hadde vært skeptisk til å ha det i eget hus. Presidentskapet avslo på vegne av alle partiene en forespørsel fra NRK i oktober 1960 om å gjøre opptak i salen. Det var gått få måneder siden den offisielle åpningen av tv i Norge, flere år etter Sverige.109 Forbudet holdt frem til 1963, men med noen unntak, blant annet EEC-debatten i april 1962.110 Tre måneder før Kings Bay-saken hadde Stortinget behandlet forslag fra Høyres Ole Bergesen om å la fjernsynet ha sendinger fra stortingssalen slik radioen allerede hadde. Begrunnelsen var at mer innsyn ville gi økt politisk engasjement. Det ville gi velgerne større kontroll med hva de folkevalgte foretok seg og ville gi mer kunnskap til velgerne som de kunne omsette i sin stemmegiving ved valgene.111 Stortingspresident Nils Langhelle var denne gang positiv, og alle gruppeformennene ga sin tilslutning. Enigheten var nærmest påfallende, og Finn Gustavsen kommenterte i sitt innlegg at når tv kommer, bør det finnes saker med større uenighet og diskusjon enn i denne saken. Slik ble det.

I andre halvdel av 1960-årene fikk Norges politiske offentlighet et nytt tyngdepunkt i fjernsynet, og med det den store viktige institusjonen Norsk rikskringkasting. I løpet av tiåret steg antallet lisenser fra noen få tusen til en million i 1974. Under Kings Bay-krisen var det allerede registrert 292 000 lisenser som dekket 2,4 millioner innbyggere. Fjernsynet sendte ca. 22 timer i uken.112 Den bratteste veksten i salg av apparater kom særlig i andre halvdel av tiåret, men allerede fra Kings Bay-dramaet satte tv-en sitt preg på offentlig debatt gjennom eksponeringen til en voksende del av befolkningen, til opinionsledere i offentligheten og til pressen.113 Offentligheten fikk et nytt ansikt. Levende bilder av sentrale politikere og programledere symboliserte og var politikkens personifisering. I 1964 skrev Per Stavang i sin bok om norsk parlamentarisme at partilederne nå ville bli ytterligere skjøvet frem: «Dermed vert dei endå meir favoriserte enn dei før har vore». LO var bekymret for foreningsarbeidet i Norge og foreslo en fjernsynsfri dag i uken i 1960.114

Det begivenhetsrike stortingsåret 1963 hadde åpnet med to programmer om livet på Stortinget. Men det var Kings Bay som først koblet fjernsyn og løpende politisk prosess, og det i den mest dramatiske episoden etter krigen. Den brede oppmerksomheten saken hadde i avisene, førte til at NRK-ledelsen ba Stortingets presidentskap om å få overføre debatten i sin helhet. At dette var en begivenhet, ses i de mange henvisningene til fjernsynet i stortingsreferatet i de fire dagene forhandlingene pågikk.115 I avisenes dekning av hva som skjedde i stortingssalen måtte de ta i betraktning at leserne hadde fulgt med selv. Journalistene måtte trekke tv-dekningen inn i det som ble skrevet. Gerhardsens følelsesfylte tale den første dagen av debatten, som Jens Chr. Hauge hadde bidratt til, påkalte sympati hos mange, men avslørte hans selvrettferdighet hos andre.

Fjernsynskameraene var på plass da stortingspresident Nils Langhelle 20. august åpnet Stortingets møte. Alt lå til rette for førsteklasses fjernsyn, men politikken fanget interessen mer enn mediet. «For første gang fikk folk landet rundt, der fjernsynet var nådd fram, se Stortinget i plenum. […] Pressa hadde pisket opp stemningen kraftig med utrolige oppslag hele sommeren. Det kunne ikke vært bedre om fjernsynets folk sjøl hadde fått legge opp programmet.»116 Det virket ekstra sterkt fordi fjernsynet for første gang sendte det meste av debatten direkte, skriver Odvar Nordli.117 Debatten varte i fire dager og to sene kvelder.

Interessen var stor: «Folk hang over fjernsynsapparatene overalt der det fantes slike, og jeg har mange ganger tenkt på hvor stor nedgang det måtte være i bruttonasjonalproduktet disse fire døgnene i 1963. Folk flokket seg om apparatene, heime og på arbeidsplassene.» Ragnar Christiansen skriver at «Folk fulgte intenst med foran fjernsynsapparatene rundt om i de tusen hjem. Dette var tv-programmer som overgikk alt som inntil da hadde vært vist på norsk fjernsyn. Folk som selv ikke hadde fjernsynsapparat, gikk til naboen og fikk følge overføringene på den måten. Om morgenen sto det lange køer av folk som ville inn på Stortingets publikumsgalleri.»118 Gruppenes strateger begynte å stokke om på talerlistene for å få sine beste kort i beste sendetid om kvelden. Da industrikomiteens formann, Olaf Watnebryn, fikk ordet, nærmet klokka seg 15.00 og formiddagens møte ble avsluttet. Nytt møte ble satt kl. 18.00, og Watnebryn fortsatte sitt innlegg. Han hadde tilpasset seg fjernsynsalderen. Han begynte med å gi et resymé hva han hadde sagt, av hensyn, som han sa, til nye seere.119

Hva Finn Gustavsen og SF ville lande på, visste ingen, selv om mange trodde de visste. Ingen var sikre på noe annet enn at Gustavsen ville utnytte situasjonen til å få oppmerksomheten rettet mot SF. Her var det ingen vesentlig forskjell mellom hva som skjedde innenfor og utenfor Stortingets vegger. «Avisene hadde store oppslag og mange spekulasjoner. Radio og fjernsyn kastet seg også inn på denne nyhets- og spekulasjonsarenaen.»120 Gustavsens dilemma var med Trygve Bulls ord: «Skulle hans parti ta konsekvensen av sin enighet med de ledende borgerlige politikerne (altså ikke den hatefulle sensasjonspressen med VG, Sjøfartstidende og Lofotposten i spissen) – eller skulle det nok en gang bøye unna?»121 Som Gerhardsen i Atlanterhavspakt-spørsmålet måtte Gustavsen velge mellom det Max Weber kalte ansvarsetikk og sinnelagsetikk.

Gustavsen og SF holdt kortene tett til brystet foran stortingsdebatten. Ikke bare var det den beste måten å få oppmerksomhet rundt partiets posisjon og politiske synspunkter på – det var også den eneste måten å unngå å bli utspilt av mediene: «Vi måtte skjule vårt standpunkt til vi nådde den dramatiske siste akt i Stortinget, ellers ville vi bli knust i den offentlige debatt på forhånd.» Om hans standpunkt hadde blitt kjent, ville arbeiderpressen og kringkastingen ha konfrontert ham med slik kraft at han ikke hadde hatt mulighet til å nå ut med begrunnelsen. Derfor måtte Gustavsen veie sine ord på gullvekt. SF var jokeren både på Stortinget og i offentligheten.

Innad i SF var det delte meninger, og særlig i Oslo SF var det stemning for å felle regjeringen. Løfsnes og Hølmebakk sto på denne linjen. Gustavsen var på leting etter en handlemåte som markerte at SF ikke var et haleheng til DNA, men han ville samtidig unngå innsettelsen av en borgerlig regjering. Redningen kom fra Per Maurseth og Ingeborg Wilberg som foreslo at SF skulle stemme for det borgerlige mistillitsforslaget, men straks etter fremme et tilleggsforslag som anbefalte en ny regjering med utgangspunkt i Arbeiderpartiet. Forslaget fra Maurseth og Wilberg forente Løfsnes’ og Gustavsens syn. Maurseth formulerte det doble standpunktet i parlamentarisk språk.122 Løsningen samlet ledelsen i SF. Men hvordan kom regjeringen til å reagere?

Ned fra Capitol – og opp igjen

Gustavsen gikk på talerstolen noen minutter over kl. 23 og snakket lenge. Han talte til uvanlig mange om en uvanlig sak: «På et gruppeformannsmøte var det bestemt at mitt innlegg skulle bli det siste den første dagen. Det betydde at ‘hele folket’ kunne følge det i radio eller tv. Desto mer gjaldt det å holde på interessen hele tida.»123

Mistillitsforslaget ble vedtatt med 76 mot 74 stemmer – en samlet borgerlig blokk pluss SF mot Arbeiderpartiet. SFs tilleggsforslag fikk to stemmer. Arbeiderpartiet stemte altså mot et forslag om at Arbeiderpartiet burde danne ny regjering. Herbjørn Sørebø og andre garvede journalister sto der – med egne ord – som forstenet: «Det var så reint ufatteleg at regjeringa var kasta at dei ei kort stund fall ut av yrkesrolla.»124 «Klokka tikka mot deadlinje i avisa. Det var eit stykke veg å gå fra Stortinget til Hausmannsgata. Her var ein jobb som måtte gjerast først, og det er slik at jobben set eit jernspett i ryggen på ein journalist i tidsnaud. Det har ikkje noko med å vere frekk og framfus å gjere når ein legg av seg band ein til vanleg har på seg i mellom-menneskelig framferd. Dermed gjekk eg rett bort til Einar Gerhardsen med dei spørsmåla som måtte stillast om korleis regjeringsskiftet reint praktisk skulle ordnast.»125

Kåre Willoch skriver: «Om Finn Gustavsen fullt ut overskuet den betydning denne episoden ville få for den senere politiske utvikling, er et annet spørsmål.»126 Svaret er at ingen fullt ut overskuet dette. Politikkens veier er uransakelige – det ene tar det andre. Ikke minst Kings Bay-saken er fylt med latente veier i andre retninger dersom eksempelvis Tønseth-rapporten hadde blitt offentliggjort straks den forelå. Som Francis Sejersted og andre har påpekt:127 Om Tønseth-rapporten hadde blitt håndtert annerledes, kunne regjeringen fortsatt. Også Trygve Bull «må fastholde at [Gerhardsen] kunne håndtert Kings Bay-krisen på en slik måte at enhver regjeringskrise var unngått».128 Dag Karmly skriver at håndteringen av Tønseth-rapporten gjorde den politiske røverroman til historisk virkelighet.129 Dette hadde Gerhardsen ansvaret for.

Andre muligheter foreligger også: Dersom Kjell Holler ikke hadde gått, dersom ikke moralen hadde forbitret debatten, dersom Gustavsen ikke hadde gått inn for umiddelbar replikkveksling. La oss også ta med to andre forhold: Dersom Arne Hjelm Nilsens nidkjære avlytting hadde ført frem, kunne også mye skjedd på en annen måte. Den sommeren avlyttet overvåkningspolitiet Orienterings lokaler, og informasjon tilfløt som vanlig Hjelm Nilsen. På et av hans saksomslag om Orienteringfolkenes diskusjoner sto det skrevet: «Velte – ikke velte».130 Her lå kanskje svaret på hva partiet ville gjøre. Et annet forhold var at Knut Løfsnes’ hyppige østlige kontakter i Oslo og i østblokken ble ansett som et problem, ikke bare av overvåkningspolitiet og Arbeiderpartiet, men også av SF-ere. Stortingsrepresentant Asbjørn Holm sa seg villig til å rapportere til overvåkningstjenesten om han oppdaget noe mistenkelig ved Løfsnes. I den forbindelse ble han tidlig i 1960-årene forsøkt overtalt til å gå over til Arbeiderpartiet.131 Om det hadde lyktes, ville Holm stemt mot mistillit og snudd situasjonen under Kings Bay-saken.

«Industriskandalene» (1963–1964)

Ettpartistaten slo alvorlige sprekker og begynte sin avvikling nettopp da Jens Arup Seip beskrev den illusjonsløst i sitt foredrag i Dovrehallen 14. september 1963. Også under selve striden om Kings Bay var anslaget av sårhet og bitterhet sterkere enn tidligere. Tonen var krassere. Og pressen vartet opp med flere skandaler. Den som leser Stortingstidende og norsk presse fra disse årene, skriver John Lyng, «vil antagelig stusse over hvor ofte et ord som ‘skandalesaker’ ble tatt i bruk».132 Dette var slik vi nå ser det en uskyldens tid, en tid da «skandalene» bunnet i politiske realiteter, uten «smuss» fra privatsfæren. Lyng fant aldri grunn til å snakke om skandaler, selv om noen av industrisakene kom nær.133

I 1964 var Dagsrevyen kommet opp i seks sendinger i uken. Stillbilder og referater var supplert med filmopptak fra talerstolen. I de andre industrisakene som ble tatt opp, var stortingsreporter Jon Aanerud på plass og refererte mellom filmklippene. Men formen var fremdeles referatets. Politikkens form for seerne var en serie kjente ansikter som inntok talerstolen. Stortinget var landets viktigste tale- og debattforum. Radio og fjernsyn bygde opp om denne symboliseringen av politikken gjennom den prioritet de ble gitt kombinert med vektleggingen av politikere som talere og beslutningstakere. Fjernsynets folk fant det også naturlig å bruke plass på Stortingets åpnings- og oppløsningsseremonier. Den politiske nyhetsinteressen var diffus, men indirekte viktig nok. Slik belyste og bidro kringkastingen til Stortingets symbolske betydning. Dette forventet stortingsrepresentantene, ut fra deres prioriteringer, samtidig som Dagsrevyen fikk fremhevet sin betydning som den sentrale og offisielle skueplass i Norge.

Mediehistorikeren Henrik Bastiansen påpeker at fjernsynets rolle var et uttrykk for Opplysningsavdelingens arbeidsforhold på Stortinget. Journalistene måtte i ett og alt følge Stortingets regler og rutiner, det måtte søkes om mangt, og representantene betraktet seg som rikskringkastingens oppdragsgivere. Forventningen fra Stortingets side var en lojal og nøytral dekning, nærmest som stortingsreferentenes kolleger i ett nytt medium. Bastiansen skriver at «Resultatet var at Dagsrevyens stortingsmedarbeider ble en forlenget del av det parlamentariske system, en lydhør referent som rapporterte på Stortingets premisser».134 En prioritering som både fjernsyn og Storting fant naturlig var oppmerksomheten på parlamentariske ledere og komiteledere foruten partilederne. Slik snevret det offisielle politiske bildet seg om færre og kjente ledere, mens de øvrige kom enda mer i skyggen. Fjernsynets personifisering, som var påbegynt av pressen og radioen, gjorde enda en omdreining. Fjernsynets Jon Aanerud var ute etter manus fra representantene på forhånd, slik at han kunne plukke ut de mest severdige innleggene. Dette bidro til færre improviserte innlegg.

Henrik Bastiansen mener Dagsrevyens dekning av industrisakene i 1964 og 1965 var nøktern, mens pressen tok klarere standpunkt for eller mot regjeringen. De tok del i striden som opinionsmidler. Først mot slutten av 1960-årene var det hyppigere eksempler i Dagsrevyen på bruk av mer aktiv reportasje i kombinasjon med det tradisjonelle referatet, og endog bruk av anonyme kilder.135 Tendensen mot en mer vurderende og kommenterende stil kom også med den brede vekten på nordisk politikk i Nordisk Råd, NORDØK og Nordens forhold til EEC. Det ble naturlig for Jon Aanerud og andre i NRK å sammenligne de nordiske landenes ulike strategier og syn, og trekke inn bakgrunnen for slike forskjeller. Utenrikskommentarer ble tatt forsiktig i bruk allerede i 1961 med frilanser Kjell Arnljot Wig, og ble vanligere på midten av 1960-årene.

Pressepsykose

Kings Bay-saken og andre industrisaker hadde rettet oppmerksomheten mot forholdene i Industridepartementet. De ellers nøytrale embetsmenn ble trukket inn i saken. Det gjaldt blant andre departementsråden selv, Karl Skjerdal.136 Dette ga regjeringen anledning til å skyve embetsmenn i forgrunnen som avledning for det politiske ansvaret, hevdet Skjerdal. Regjeringen valgte ifølge ham en lettvint og passiv innrømmelseslinje samtidig som kritikken ble kanalisert mot embetsmennene Departementsråd Karl Skjerdal og ekspedisjonssjef Egil Hammel ble suspendert fra sine stillinger mens departementet ble gransket. Byråsjef Harry Lindstrøm ble dessuten siktet for økonomiske misligheter.

Pressen felte sine dommer. I sin bok fra 1967 ofrer Karl Skjerdal mye plass på pressens rolle høsten 1963. Han er ikke nådig: «Det som fra et demokratisk, samfunnsmessig synspunkt burde påkalle større interesse, var den tøylesløshet som fikk utfolde seg i den offentlige debatt, med angrep på enkeltpersoner som mer eller mindre var forhindret fra å forsvare seg, den fornektelse av retten til selvforsvar som lå i at ethvert forsvar bare utløste nye angrep, og forakten for motforestillinger og for faktum. Under Kings Bay-saken kunne vi plutselig og i vår egen demokratiske rettsstat på nært hold studere den demagogiske teknikk og massepsykosens virkninger. Det var folketribunalet som avsa sine summariske dommer ved håndsopprekning og applaus.»137

Med siktelsen mot Lindstrøm ble det skapt en skandalisert atmosfære rundt departementet. Avisene pisket opp den rene lynsjestemning, mener Skjerdal. Den suspenderte departementsråd Karl Skjerdal saksøkte Dagbladet for avisens omtale av hans besøk hos Lindstrøm den kvelden politiet dukket opp for å lete etter kompromitterende papirer: «Skjerdal hos Lindstrøm da politiet kom! Sammen med arkivdame fra Industridepartementet!» Innholdet var korrekt nok, men Skjerdal mente insinuasjonene var konspirative og stygge. Fleischer-utvalget var i sving, men hva som skulle granskes, var litt uklart, skriver Skjerdal. «Men utviklingen gikk hurtig i de dager, man hadde liten tid til å tenke seg om, og pressen bestemte farten».138 De to embetsmennene Skjerdal og Hammel var allerede suspenderte da granskningen pågikk og sto lagelig til for hogg. Da Skjerdal i et møte med statsminister Gerhardsen ba om å få tiltre i sin stilling igjen, virket statsministeren forståelsesfull, «men han fryktet pressens reaksjon om ekspedisjonssjef Hammel og jeg gjenopptok vårt arbeid før granskningsutvalgets innstilling var offentliggjort».139 «Opprydningspsykosen» høsten 1963 blusset opp igjen sommeren 1964 da granskningsutvalgets innstilling ble offentliggjort og skapte en situasjon «som ropte på syndebukker som kunne tjene til avlastning for det politiske ansvar, og av sterke opprydningsmenn fordrives ut i ørkenen til glemsel».140 Pressen løp løpsk i sin jaktiver, skriver Skjerdal.141 Fleischer-rapporten fokuserte på embetsmannsnivå, og pressestormen fulgte sporet. Politikerne gikk fri.

Skjerdal reflekterer over pressens oppskrudde tidsforståelse. Som mobben agerer den på refleks: «Rotasjonspressens virkefelt i en tid er nuets, dens råmateriale er døgnets nyheter. Derfor er presse en usikker kilde for å bedømme mer kompliserte faktiske forhold, og den er uegnet til å avsi dommer som må bygge på en grundig undersøkelse og vurdering av faktum. Dens faktiske premisser er omtrentlige, dens slutninger er ofte preget av formålsbestemte hensyn, og dommen ligger i det inntrykk som skapes. Pressens øyeblikksdommer er som spor i sand. Konturene viskes fort ut, men de uklare avtrykkene kan bli stående lenge.»142 Slik kom sakens realiteter i bakgrunnen, aktsomheten ble sløvet i massepåvirkningen fra pressen.

«Psykose» var tidens metafor for pressens oppgirede og aggressive stil som skaper en irrasjonell stemningsbølge der enkeltskjebner må ta støyten. Ellers betegner diagnosen realitetstap, tankeforstyrrelser og kanskje hallusinasjoner. Her var den metafor for en presseskapt meningsbølge som bar galt av sted. Einar Gerhardsen skriver om Kings Bay: «Slik det hele utviklet seg, og i den psykose som særlig en del av pressen hadde vært med på å skape, kan man forstå at opposisjonen falt for fristelsen til å utnytte situasjonen.»143 Det var pressens virkemåte og den politiske situasjonen etter Kings Bay-saken som skapte det departementsråd Skjerdal kaller pressepsykose. Pressen har en skapende kraft overfor opinion og politikk: «Men gjelder det å registrere stemninger og meninger, den såkalte ‘alminnelige oppfatning’, er pressen den sikreste kilde. På dette området utfolder den også en skapende virksomhet i sitt eget politiske billede, ofte i like stor frihet til materien som en moderne kunstner. I kraft av pressens autoritet og rekkevidde får dette skaperverk den største betydning.»144

Høsten 1964 modererte opposisjonspressen sine krav om at de to embetsmennene skulle gå av og rettet skytset mot politisk nivå. Skjerdal og Hammel forble likevel suspenderte. Da regjeringen traff sin beslutning om endelig suspensjon 13. november, var, slik Skjerdal så det, Arbeiderparti-pressen påfallende taus. Det var trolig uenighet innad i regjeringen, og arbeiderpressen var også delt. Når den ikke støttet Skjerdal, var den taus. Regjeringens syn kom i stedet til uttrykk i Verdens Gang og Dagbladet.

For Skjerdal var saken en variasjon over et klassisk tema: Hvordan den pliktoppfyllende embetsmann eller trofaste hærmann, som hos Shakespeare eller i de greske tragedier, ofres i et kynisk intrigespill, foran de lett påvirkelige massene. Den moderne versjonen handler om den oppofrende og nøytrale byråkrat som ufrivillig fanges i skrevne og uskrevne lover på politisk nivå. Skjerdal og Hammel ble fanget i et spill som ble drevet av – slik oppfattes det tydelig fra Skjerdals side – «massepsykosen»: «Kings Bay-saken brakte frem i dagen en teknikk i den offentlige debatt som – om den enn ikke var ukjent fra før – i hvert fall ikke tidligere var blitt så åpenlyst eksponert: Manglende respekt for faktum kombinert med angrep på navngitte personer. Det er gjerne denne kombinasjon som blir ærekrenkende.»145

«Industriskandalene» i det Fredrik Sejersted kaller den første kontrollbølgen (1961–1965) var springbrett for kritikk mot en lite rasjonell statlig politikk i industrisektoren, men enda mer for parlamentarisk kamp mellom opposisjon og posisjon.146 I en kamp der det knapt var tenkelig å kaste regjeringen, spilte den formulerte kritikk en desto større rolle. Den offentlige kritikken i stortingssalen var forankret i Stortingets plikt og rett til å følge regjeringens og forvaltningens politikk. Regjeringen var forpliktet til å lytte og respondere. Dette hadde en egenverdi, selv om kritikken ikke førte til faktisk endring. En delvis uintendert virkning var at opposisjonen fant lettere sammen. Pressen, som partienes opinionsmidler og fremste aktivum, bisto effektivt med å sette søkelys på industriprosjekter og regjeringens noe famlende forsvar. Det er ikke slik at statsminister Gerhardsen blir mer og mer innstilt på selvkritikk når regjeringens eksistens blir satt på spill. I rekken av saker fra Cuba til Caltex er det nærmest motsatt tendens som skimtes. Og ansvarshavende eller tidligere ministre og embetsverk måtte indirekte eller direkte ta ansvaret. Det er i den offentlige mening det finner sted en tendensendring mot mer kritikk og debatt om statlig drevet industrivirksomhet, men med varierende grad av saklighet og kunnskap.

I et tankeeksperiment spør Fredrik Sejersted seg hvilke parlamentariske organer som ville gransket «industriskandalene» om de hadde kommet i 1990-årene.147 Sejersted nevner Næringskomiteen, Kontroll- og konstitusjonskomiteen, Riksrevisjonen og ymse granskningskommisjoner. I forlengelsen kan det spørres hvilke institusjoner som i 1990-årene hadde a) oppdaget skandalene og fått oppmerksomhet om dem, b) ført dem inn i det parlamentariske systemet, c) kastet tilstrekkelig med bensin på bålet til at statsrådstaburetter hadde tatt fyr, d) ført til at ansvarlige politikere hadde tildekket eller fornektet kjensgjerninger og d) deretter blitt avslørt, og e) til at enda andre synder i statsindustrien ville kommet for en dag. Svaret er den omkransende mediebærende offentlige mening, særlig journalistikken. Når vi kommer til 1990-årene, er mediene blitt politikken «fremmed»; de opererer med egne normer og metoder for kritisk journalistikk. Pressen opplever seg sideordnet med politikken Av alle kontrollreformer Stortinget kan forlite seg på, er den som ikke ble behandlet eller vedtatt av Stortinget den viktigste: den offentlige mening.

Den tilfeldige redaktør (1963)

Den 4. januar 1963 brakte Dagbladet en artikkel om at «Gerhardsen ønsker å kvitte seg med Haakon Lie». Ifølge avisen ønsket ikke Gerhardsen at Lie skulle gjenvelges på landsmøtet i mai 1963. Om nødvendig ville han sette sin stilling inn på det: «Mye tyder på at det vil bli et meget livlig landsmøte i Arbeiderpartiet til våren. I den indre krets går det hårdnakkede rykter om at det for første gang vil bli gjort alvorlige forsøk på å fjerne den mektige og egenrådige generalsekretæren, Haakon Lie, fra den nøkkelstillingen han har hatt i mange år. […] Det påstås at det skal være partiformannen selv, statsminister Einar Gerhardsen, som ivrer for å finne en løsning, slik at Haakon Lie kan plasseres på en mer ufarlig post. […] Det har lenge vært kjent at det hersker sterke motsetninger mellom Gerhardsen og Lie på en rekke viktige områder, blant annet i sammenheng med spørsmålet om plassering av atomvåpen på norsk jord. […] Mange gir også generalsekretæren det fulle ansvar for at Sosialistisk

Folkeparti ble dannet […] Spørsmålet om Haakon Lies etterfølger blir nå livlig diskutert i de høyere partikretser, og mange tror at den sterkeste kandidaten til generalsekretærstillingen er den nåværende formann i Arbeidernes ungdomsfylking, Reiulf Steen.»148

Dagbladet var godt informert. Ikke usannsynlig stammet dette fra Einars bror Rolf Gerhardsen, en god kjenning av Arve Solstad. I mai sa Einar Gerhardsen fra om at han ønsket å trekke seg som partiformann, det holdt å være statsminister. Allerede i november 1959 hadde Gerhardsen luftet for en engere krets at han vil gå av på landsmøtet i 1961, og hadde nevnt Nils Langhelle som formannskandidat.149 Trygve Bull, som definitivt ikke var noen Bratteli-fan, skriver at «Gerhardsen var vel i høyere grad enn de fleste klar over hvilke skyggesider et Brattelilederskap ville ha, ikke bare på grunn av viseformannens lukkethet, men også på grunn av hans plassering på den mest Nato- og EF-tro fløy. Her var Langhelles holdning på en gang i samsvar med partiets linje og samtidig mer elastisk: Uten de skarpe ideologiske og teknokratiske overtoner som den vestlige orienteringen hadde hos Bratteli.»150

Også LOs Konrad Nordahl og Tor Aspengren tvilte på at Bratteli var den rette til å ta over ledelsen i partiet, og ville bruke den ledige redaktørstillingen i Arbeiderbladet til å løse problemet. Steen skriver at Rolf Gerhardsen «sa mye pent om Trygve Bratteli. Han betegnet ham som et av de mest begavede mennesker i arbeiderbevegelsen, [M]en Trygve var for innelukket og ville ikke være tilstrekkelig inspirerende som leder».151 Og «debatten om redaktørspørsmålet i 1963 hadde vist at Einar Gerhardsen ikke var noen begeistret tilhenger av Trygve som sin etterfølger».152 Heller ikke Tranmæl og Nordahl var store tilhengere av Bratteli, han ville ha vanskelig med å vinne valg. Bratteli var, slik Jens Haugland så ham, en konservativ mann som derfor mottok støtte fra borgerlige politikere som Venstres Bent Røiseland og fra høyresiden i Arbeiderpartiet, slike som Haakon Lie. Bratteli inspirerte og oppglødde ingen, skriver Haugland, men han kunne blitt en stor redaktør i Arbeiderbladet.153 Også Arbeiderparti-representanten Ragnar Christiansen refererer innvendingene mot Bratteli om at han ikke hadde appell: «Han var kjedelig og lite egnet til å fronte partiet i en tid hvor TV spilte en stadig viktigere rolle. Han var ikke karismatisk nok, ville en vel sagt i dag.»154 Reiulf Steen skriver at diskusjonen handlet om noe ganske «annet enn redaktørstillingen i Arbeiderbladet. Men forbløffende få utenfor denne kretsen ante noe som helst».155 Redaktørstillingen var salderingspost i et større regnskap. Det var ikke så lett å se for seg Trygve Bratteli som redaktør for en hektisk redaksjon, men den siden av saken veide ikke tungt.

Olav Larssen hadde vært i Arbeiderbladet siden 1935 og var den lojale redaktør siden Tranmæl gikk av i 1949. Larssen var i sine artikler, skriver Haakon Lie, veiviser, pedagog og politiker.156 Nå ville Larssen avslutte sitt journalistiske virke med å kommentere fra Stortinget. Han ville observere den parlamentariske striden på nært hold. «Spaltistene» var på vei inn i redaksjonene, hadde Larssen notert seg. Spaltistene «trer fram som selvstendige iakttakere, ubundet av partier og politiske stridigheter, de samler opplysninger, vurderer og trekker slutninger som gir oversyn. Når en har lest en artikkel av en av de dyktige spaltister, kan en bli sittende med følelsen av å ha fått vite noe viktig om slike utviklingslinjer som forandrer verden. Dette nye tilskuddet til innholdet i avisene har festnet seg etter krigen, og mest i USA, England og Frankrike.»157 Gidske Anderson, Arne Skouen og Hallvard Rieber-Mohn er hans eksempler på skribenter av den nye genren som senere skulle bli så avgjørende for journalistikkens autonomi.

Det var ikke på tale å la Gerhardsen trekke seg, og det var heller ikke det han ville. Han ville ha sin vilje gjennom. Et uformelt møte ble avholdt på Statsministerens kontor 20. mai, tre dager før landsmøtet, med Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Martin Tranmæl, Tor Aspengren, Olav Larssen, Haakon Lie og Ivar Mathisen. Gerhardsen snakket om redaktørspørsmålet, men nevnte ikke det som opptok alle, hans eget varsel om å gå av som partiformann. Den tiltenkte nestlederen, sekretæren i Oslo Arbeiderparti, Ivar Mathisen, brakte det på bane.158 Alle på møtet advarte som ventet mot et skifte. Aspengren mente at det ville bli utnyttet av den borgerlige pressen og at landsmøtet ville bli sjokkert. Martin Tranmæl og Olav Larssen ba Gerhardsen ta en periode til. Dermed hadde Gerhardsen fått frem alvoret bak sine ønsker når det gjaldt redaktør- og nestformannstillingene.

I et ekstraordinært møte i sentralstyret kvelden før landsmøtet foreslo valgkomiteen ny ledelse: Partiformannen Einar Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie skulle fortsette, Trygve Bratteli skulle bli redaktør og Ivar Mathisen nestformann. Bare Rakel Seweriin mente dette var en uakseptabel degradering av Bratteli før formannsspørsmålet måtte avgjøres. Bratteli kunne ikke si annet enn at han ville tenke over forslaget. «Han var i stor indre konflikt. Heller ikke han kunne forestille seg en konflikt om partiets arverekkefølge for åpen scene.»159 Haakon Lie gikk senere hjem til Bratteli og ba ham ta redaktørjobben. Bratteli kunne bli den nye Tranmæl i Arbeiderbladets spalter. Det samme mente Halvard Lange. Men svigerfar Olav Larssen mente noe annet, og etter åpningen av landsmøtet sa Bratteli nei til valgkomiteens formann Tor Aspengren. Dersom Tor Aspengren, Haakon Lie og andre hadde overtalt Bratteli til å bli sjefredaktør i 1963, hadde Ivar Mathisen trolig blitt nestformann, og ny formann i 1965. «Kanskje hadde han også blitt parlamentarisk leder og statsminister.»160 Gunnar Alf Larsen skriver at «Historiekartet for Arbeiderpartiet ville da sett annerledes ut, og først og fremst ville Arbeiderpartiet fått en bedre og lykkeligere periode gjennom 1970-åra. Vi ville fått EF, men ikke de samme personstridene, som nærmest rev oss i filler.»161 Men Mathisen hadde ingen rikspolitiske ambisjoner.

En annen redaktør måtte spores opp. Flere gikk inn for Per Monsen, men Gerhardsen talte til fordel for Reidar Hirsti. Også Tor Aspengren og Ivar Mathisen gikk da inn for Hirsti. Olav Brunvand, sjef for Arbeidernes Pressekontor, ble trukket inn i kabalen, men uten Gerhardsens støtte var han sjanseløs. Brunvand trivdes i AP, sa han, og ville dessuten ikke gå inn som sjef for Per Monsen, som han hadde arbeidet sammen med i alle år. NRK-mannen Per Øyvind Heradstveit konkluderer: «Vi har virkelig få store journalister her i landet. En av dem er Olav Brunvand, men i striden rundt redaktørspørsmålet blandet det seg inn politiske vurderinger og personlige motsetninger på en slik måte at Brunvand aldri nådde opp.»162

Forslaget til det ledende firkløveret ble nok en gang enstemmig. «Enstemmighetskomplekset», skriver Steen med et begrep fra Trygve Bull, satt igjen fra splittelsesårene. Det ble glattet over motsetninger som burde vært diskutert: Fra 1963 til 1965 hadde Arbeiderpartiet en selsom ledelse: «Einar Gerhardsen snakket ikke med Haakon Lie. Trygve Bratteli snakket ikke med noen. Ingen snakket med Reidar Hirsti, og de fire møttes aldri samtidig, unntatt i møter der det var mange andre til stede.»163 Steen refererer til Olav Oksviks beskrivelse av ledelsen i Arbeiderpartiet noen år tidligere: «Det norske Arbeiderparti var et parti med en helt enestående ledelse: Det hadde Vårherre til formann, en flegmatiker som nestformann og en hysteriker som sekretær.» Og så Reidar Hirsti som bare ville lage avis.

Dette var et spill som pressen, med Dagbladet i spissen, begynte å oppfatte som godt stoff. NRK-mannen Per Øyvind Heradstveit skriver i sin bok om Gerhardsen at pressen ble mer involvert i det indre maktspillet i partiene utover i 1960-årene. Tidligere var spekulasjonene i pressen om personspørsmål i politikken få og som oftest gale. Utover i 1960-årene ble det vanskeligere å holde sakene «på kammerset». Problemene kom opp i dagen og skapte vantrivsel både på toppen og nedover i rekkene. Dette var forhold som særlig Gerhardsen måtte håndtere, men som han kanskje ikke gjorde så godt som i femtiårene. Å håndtere menneskelige konflikter er én ting – å håndtere offentliggjøringen av dem er noe annet. Pressens involvering i politikkens indre anliggender skulle bli langt tydeligere i tiåret som fulgte.

Gerhardsen ville etter sigende mye mer enn det som var mulig: Halvard Lange ut av sentralstyret, Bratteli ut av partiledelsen og Haakon Lie ut av partikontorene. I tillegg ville han beholde det som var igjen av moderat venstreopposisjon i partiet. Han ville skyve partiet noen små grader til venstre i utenriks- og sikkerhetspolitikken – eller i det minste åpne debatten mer. Men noen konfliktenes mann var han ikke. Det var da også i seneste laget – Orientering hadde eksistert som en ti år lang advarsel, og SF var en suksess. Noen av våre beste, sa han, hadde forlatt partiet. Bratteli kunne ikke uten videre sendes til Arbeiderbladet. Han var høyt respektert i sentralstyret og partiet for øvrig. Alle forventet at det var hans tur når Gerhardsen takket av. Langhelle og Mathisen ønsket ikke hardt nok å bli partiformann, og Brattelis støttespillere Guttorm Hansen og Ragnar Christiansen ante at noe var i emning for å få Bratteli unna. Og Haakon Lie lot seg ikke flytte uten at landsmøtet med hans egne ord «skal gå opp i flammer».164

En epoke gikk raskt mot sin slutt. Ved årsskiftet 1964/65 sa Gerhardsen til NTB at han ville gå av som formann og at Bratteli var den naturlige arvtakeren. I noen måneder i 1965, fra landsmøtet i mai da Bratteli ble valgt til ny leder og frem til valget da regjeringen Borten tok over, hadde Arbeiderpartiet delt lederskap.

Antioffentlighet

Meninger i offentligheten er de som tillates å være offentlige. Avgjørende er forskjellen mellom privat og offentlig. Men DNA-regjeringens makt hvilte ikke bare i statsmannens legitimitet og demokratiets aksepterte og forholdsvis velfungerende regler. Makten hvilte også på offentlighet og antioffentlighet. Det gjør alt statsstyre. Skjematisk kunne det trekkes et skille mellom overvåkere og rapportører på den ene siden, og stortingsgruppen og regjeringen på den andre siden. I grenseområdet var folk som Konrad Nordahl, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge, og Einar og Rolf Gerhardsen med ben i begge leire. Einar Gerhardsen og hans statssekretær Andreas Andersen erfarte dertil å være både overvåkere og overvåket. De er eksempler på at skillet ikke gikk mellom personer, men mellom politiske temaer og kommunikasjonsformer. Den hemmelige siden dreide seg hele tiden om sikkerhetspolitikk og overvåkning, ofte uten Stortingets vitende. Hemmelig overvåkning og bildet av den indre fiende ble sittende i partiveggene i mange tiår.

Tron Gerhardsen skriver: «Veien fra de konspirative og hemmelige krigsårene til den kalde krigen var ikke lang, verken for [Rolf Gerhardsen] eller Haakon Lie. Nå var de Sovjet-lojale kommunistene fienden, på arbeidsplassene og ellers i samfunnet. Det var en krig uten rom for nyanser. En tid da en ubetydelig avvikende mening ble farlig og det lå snublende nær å sette likhetstegn mellom annerledestenkende og spionasje for Moskva.»165 Redaksjonssekretær og senere nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie fortsatte med det de hadde gjort både før og under krigen. De samarbeidet tett sammen med utvalgte norske og nordiske partivenner. I Norge var Jens Chr. Hauge og Konrad Nordahl sentrale kontakter på toppnivå. Rolfs sønn Tron konstaterer at de to var de sentrale kommunistjegerne i arbeiderbevegelsen, men også at Rolf Gerhardsen trakk seg ut rundt 1952–1953. Dels kan han ha forandret meninger om en del forhold, dels ble han i voksende grad skeptisk til Norges overvåkningssjef fra 1947 til 1966, Asbjørn Bryhn. Forbindelsene hadde i senere år gått mer til Vilhelm Evang i e-tjenesten. Da ble Haakon Lie og Arne Hjelm Nilsen sentrum i nettverket med partikontoret som base. Hjelm Nilsen rapporterte hyppig til Lie og Nordahl. Per Monsen hadde direkte linje til Haakon Lie. Det var gode relasjoner mellom Haakon Lie og Olav Brunvand i Arbeidernes Pressekontor. Fra Haakon Lie gikk det forbindelser til amerikansk etterretning. Disse var på utkikk etter «K», som i praksis var alle som var kritiske til Nato, atomvåpen eller endog EEC. Journalisten Arne Hjelm Nilsen, beskrevet som antikommunist, systematiserte denne overvåkningen i Folkets Hus.

Den skjulte dagsordenen i 1950- og 1960-årenes politikk var at Norges vestlige forankring i Nato, og dermed samarbeidet med USA, måtte beskyttes og styrkes på grunn av naboskapet med den sterke Sovjet-makten i øst. Dette kunne best gjøres ved at borgerfreden med de borgerlige partiene ble beholdt. Utenriks- og sikkerhetspolitikk ble holdt utenfor den partipolitiske striden. Det kunne gjøres ved en samordnet og gjennomtenkt informasjonsstrategi i pressen og via organisasjoner som Folk og Forsvar. Videre at krefter som var kritiske til denne sterke tilknytningen eller ønsket å diskutere den i åpenhet, ikke fikk del i all kunnskap om samarbeidet, dels ble overvåket. Dette siste medførte produksjon av informasjon om a) privatforhold om personer og organisasjoner, som b) hadde sin verdi bare som hemmelig eller av noen uønsket informasjon og derfor ikke måtte tilflyte offentligheten (for eksempel gradert informasjon), eller bestemte mottakere til bestemte tider (lekkasjer). Den ble produsert via telefon- eller romavlytting, for å begrense påvirke og undergrave det som kunne vært en mer åpen utenriks- og sikkerhetspolitisk offentlighet.

Hemmeligholdets metoder ble rutinemessig og uforstyrret benyttet av instanser med makt, og også andre temaer i offentligheten ble gjenstand for lignende påvirkningsteknikker. Dette fenomenet, som fikk en definitiv opprulling og midlertidig knekk med Lund-kommisjonen i 1996, var antioffentlighet. Klimaet for antioffentligheten begynte før den kalde krigen og medlemskapet i Atlanterhavspakten i 1949. De lukkede sosiale nettverkene ble dannet under krigen. De var knyttet til Den norske legasjon i Stockholm og dens pressekontor, der mange pressefolk var tilknyttet for lengre eller kortere tidsrom. Der samarbeidet Rolf Gerhardsen og Asbjørn Bryhn. Der var Anders Buraas, Per Monsen og mange andre i arbeiderpressen. Sosiale nettverk skaper og fordeler ny informasjon og tillit. Men mens åpne sosiale nettverk har sitt fortrinn i å skape og spre informasjon, har lukkede nettverk sitt fortrinn i å generere tillit. Etterkrigstidens hemmelige nettverk var avhengige av tillit for blant annet å overkomme partipolitiske forskjeller og forskjeller mellom de hemmelige tjenestene. Det siste ble etter hvert vanskeligere enn det første. Aktivitetene til pressefolk som Rolf Gerhardsen, Per Monsen, Vegard Sletten og Olav Brunvand (og mange som mottok instrukser fra disse) kunne bare bli gjennomført med underutviklet – nedsatt – pressebevissthet.

Fra slutten av 1950-årene skjedde en viss distansering mellom Rolf (og Einar) Gerhardsen og deres kontakt til E-tjenestens Vilhelm Evang på den ene siden, og Per Monsen, Arne Hjelm Nilsen og Haakon Lies kontakt til Overvåkningspolitiets Asbjørn Bryhn på den andre. Dette siste nettverket omfattet trolig også flere kjente redaktører utover i landet. I tillegg til personlige motsetninger, skyldtes kløften dels Einar Gerhardsens mer moderate holdning overfor Sovjetunionen, dels at Overvåkningspolitiet ønsket å benytte mer radikale virkemidler i striden med den voksende sikkerhetspolitiske opposisjonen. Olav Brunvand i Arbeidernes Pressekontor var i første rekke lojal overfor den sikkerhetspolitiske «borgfreden», som for ham innebar samarbeid med borgerlige partier og med folk som Egil Sundar i Aftenposten for å beskytte Nato-medlemskapet og atomvåpenstrategien.

Den utstrakte avlyttings- og registreringsaktiviteten som fant sted gjennom flere tiår og som inkluderte politi og etterretning samt partiet og dets presse, støtter opp under diagnosen om ettpartistaten eller arbeiderpartistaten. Hemmeligholdet omkring Norges integrering i USAs forsvarsstrategier var del av det samme bildet. Men også andre partier og deres aviser tok del i den tverrpolitiske skjulte dagsordenen.166

Partipressen bør ikke bare forstås i lys av mellomkrigstidens politiske kamper, men også av de fem krigsårenes bitre kamp mot tyskerne og norske nazister. For arbeiderbevegelsen var det tydelig at den i andre halvdel av 1940-årene og videre i 1950-årene ikke bare fant seg omgitt av konkurrerende politiske partier, men fortsatt sto i en hard politisk strid. Uten sammenligning for øvrig var normer fra krigens dager i Stockholm og England levende; nødvendigheten av å stoppe alle ansatser til antivestlig virksomhet ved hjelp av hemmelig kartlegging og spredning av informasjon på «need-to-know»-basis. Selv om dette ikke skal trekkes for langt, går det en linje fra krigens motstandsarbeid til etterkrigstidens pressearbeid. Avisene var våpen i partiets kamp, som raskt etter krigen ble iverksatt mot kommunistene. Linjen var «konspirativ» og lå under en mer åpen konfronterende propaganda. Den samme logikken fantes i forholdet mellom parti og avis. Deler av den offisielle partiholdning som kunne leses på lederplass, hadde først vært gjennom en antioffentlig prosess der telefoner var tatt til partikontoret og der fortrolige meldinger var mottatt fra Arbeidernes Pressekontor. Hva mener vi om dette? Hva kan sies? Avisene i (særlig) arbeiderbevegelsen var underlagt et politiskhierarkisk system, ikke bare et økonomisk-administrativt.

Det antioffentlige kom klarest frem i samarbeidet med de hemmelige tjenestene. Den nasjonale forsvarskampen mot potensielle femtekolonnister og Nato-motstandere falt sammen. Overvåkningstjenesten la stor vekt på å ha god kontakt med pressen, blant annet ved å plante informasjon som motarbeidet organisasjoner som Sambandet Norge–Sovjet, og til å skape positiv forståelse for overvåkningstjenesten. Presseorganer var ofte interessert i å bruke stoff fra tjenesten.167 Overvåkningstjenesten knyttet også til seg kontakter i Høyre-pressen.168 I den borgerlige pressen var det flere som hadde kontakt med blant andre den mistenkelige Knut Løfsnes, og som rapporterte om samtalene til Overvåkningen. Pressekontaktene var også viktig kilde til informasjon om personer og miljøer. I Arbeiderbladet hadde redaktør Rolf Gerhardsen nær kontakt med overvåkningstjenesten og etterretningstjenesten i mange år.

Arne Hjelm Nilsen i Arbeiderbladet hadde god oversikt over fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen gjennom sitt journalistiske arbeid. Han var journalist i Arbeiderbladet med fagbevegelsen som arbeidsområde og var kanskje arbeiderbevegelsens fremste kommunistjeger, som skal forstås meget vidt. Han holdt god kontakt med Konrad Nordahl, Haakon Lie og Overvåkningspolitiet. Samarbeidet mellom Overvåkningspolitiet og Hjelm Nilsen ble utnyttet i partipolitisk maktkamp. Hjelm Nilsens tekniske utstyr i Folkets Hus kunne han benytte i egen regi uten at overvåkningstjenesten var informert. Også Arbeiderbladets journalist og redaktør Per Monsen var delaktig. Virksomheten fra Arbeiderbladet var knyttet opp mot de hemmelige tjenestene, men det ble også drevet selvstendig overvåkning og avlytting ut fra rene politiske motiver. At dette kunne være så vidt utbredt i særlig 1950- og 1960-årene, viser bare at deler av arbeiderbevegelsens og borgerlige miljøers presse fremdeles mente å befinne seg i en unntakssituasjon, der skjulte våpen var legitime i kampen mot fienden.

Med avisene som «den annen partimakt» ble distinksjonen mellom en opplysende og en «obskurant» publisitet påfallende. Den kalde krigen lå under en dobbel forståelse av opplysning. Viktigheten av å opplyse og viktigheten av å tie. Det siste var en form for motopplysning som underkastet seg makten.169 Det parodiske i dette var at pressefolk arbeidet målbevisst med å samle informasjon som de ikke publiserte, men leverte til de hemmelige tjenestene. Det er kalt kildenes tyranni, men her var det høyst frivillig trelldom. Forståelsen av hvem som kunne true rikets sikkerhet, var vid: Overvåkningen omfattet eksempelvis folk i Unge Venstre, familien Gerhardsen og trolig statsminister Borten.170

Antioffentlighet rammer alle som ikke får vite. Effekten ble etter hvert en mer tverrpolitisk kritikk av myndighetene, som tydeliggjorde grensen mellom stat og offentlighet. Den offentlige mening som ikke lenger var partikontrollert, vendte oppmerksomheten mot sin egen tilstand. I voksende grad ble offentligheten tema i offentligheten. Egentematiseringen har dukket opp i alle saker der regjeringen avskjærer debatt. I 1960-årene tok den opp den sikkerhetspolitiske tausheten og overvåkningen av Natokritikere selv om den ble hemmet av den totalitære fløyen av ungdomsopprøret. Med Orientering, SF, de konservatives kritikk av NRK, medienes rolle i EF-striden, ble mangel på debatt – til debatt.171

Vietnam i Norge

Det skulle vise seg at Gerhardsen i sin Nato-tvil hadde mer rett enn han ante – det nære og ensidige sikkerhetspolitiske forholdet til USA skulle by på utfordringer. I midten av 1960-årene tok motstanden mot Vietnamkrigen seg opp, ikke minst provosert av – igjen – Arbeiderparti-regjeringens uvilje mot å kritisere Norges fremste sikkerhetspolitiske allierte. Gerhardsen-regjeringen syntes å være mer opptatt enn noensinne av ikke å forstyrre forholdet til vår fremste allierte, USA, som arbeidet systematisk for å sanke støtte for sin «gjengjeldelsesaksjon» mot Nord-Vietnam.

Krigen hadde pågått siden slaget ved Dien Bien Phu i 1954, men var ikke definert som særlig relevant nyhetsstoff før det var gått ti år. Da innledet USA flyangrep mot Nord-Vietnam, angivelig som svar på et nordvietnamesisk angrep i Tonkinbukta. En ekstrasending i fjernsynet i 1964, ledet av Jan P. Jansen, refererte krigshandlingene og uttalelsene fra USAs nye president Lyndon Johnson og utenriksminister Robert McNamara. Jansen intervjuet også radioens utenrikskommentator Halfdan Hegtun.172 Den påfølgende kvelden var Vietnam-opptrappingen også første sak i Dagsrevyen. Norske aviser viste en viss forståelse for gjengjeldelsene.173 Versjonen fra USA om at bombingen var en isolert gjengjeldelse, ble uten videre lagt til grunn for dekningen. Mens Aftenposten og Arbeiderbladet identifiserte problemet som kommunistisk aggresjon, mente Dagbladet at aksjonen var en forståelig, men farlig, overreaksjon.

Dagen etter, den 7. august 1964, førte Finn Gustavsen Vietnam-saken fra gatene og inn på Stortinget med en interpellasjon til utenriksminister Halvard Lange. På Gustavsens spørsmål ga Lange et vagt svar som indikerte at Norge måtte fare varsomt frem siden Norge hadde formannsvervet i Sikkerhetsrådet. Dagsrevyen brakte Gustavsens og Langes innlegg. Tonkin-dekningen var første gang fjernsynet var kilde for en stortingsdebatt om en internasjonal konflikt. Året etter ble Vietnam et tilbakevendende tema i nyhetene. Så smått kom nyhetene også til å omfatte protestene rundt om i verden. Den 12. februar 1965 kunne Dagsrevyen melde om en mindre demonstrasjon foran den amerikanske ambassaden, som ropte slagord som «Ut av Vietnam» og «Yankees go home». Politiet måtte rykke ut. Fra da av vokste omfanget av dekningen.174 Demonstrasjonene var strømninger i en internasjonal bølge, som tvdekningen selv holdt gående. Demonstrasjonene fant sted på tross av at den generelle dekningen av Vietnamkrigen fra 1964 til 1967 var basert på amerikanske kilder. Dekningen bar tydelig preg av å se konflikten og krigen fra et USA-perspektiv. Henrik Bastiansen konkluderer at krigen ble sett konsekvent fra USAs perspektiv ettersom kildetilfanget nesten bare kom fra amerikansk side.175

Fjernsynets og pressens bidrag var at saken omsider ble satt på den offentlige dagsordenen, uavhengig av vinkling. De mange meldingene om bombing over Nord-Vietnam i 1966 og 1967, hadde sin virkning. Fra 1965 av kom så smått filminnslagene fra de internasjonale nyhetsbyråene, som viste krigens gru. Fjernsynet begynte å billedlegge intervjuer: Per Øyvind Heradstveit intervjuet utenriksminister Halvard Lange om krigen i Vietnam i 1965: «Han gav uttrykk for et balansert syn på situasjonen, kanskje noe proamerikansk innstilt. Det var et langt intervju, og ettersom ansikter ikke alltid er det beste fjernsyn, billedla jeg en del av intervjuet med annet filmmateriale fra kampene i Vietnam. Resultatet ble at mens Lange talte rolig og saklig om amerikanernes tilstedeværelse i Vietnam, fikk publikum se groteske bilder fra slagmarken.»176 I voksende grad kom filminnslag som viste effektene av USAs napalmbombing og kjemiske krigføring.

Den trolig første demonstrasjonen i Norge mot USAs krigføring fant sted 7. august 1964 foran den amerikanske ambassaden, samme dag som Gustavsen tok saken opp i Stortinget. Arrangør var «Frihetskomiteen fra 1964» med folk fra NKU og SUF. Friheten og Orientering var de eneste avisene som dekket markeringen. I 1965 vokste den moralsk-politiske aversjonen mot USAs krigføring.

Oppmerksomheten om saken vokste brått i forbindelse med kontroversen om kunstneren Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde utstilt utenfor Stortinget. Etter at Slettemarks abstrakte kollasj med tittelen Nr. 1 1965 ble hengt opp i monter på Eidsvolls plass, skjedde «det underlige og forstemmende», som fjernsynets Bjørn Nilsen sa i Dagsrevyen, at bildet natt til 19. mai ble ødelagt av russen. Slettemark hadde enda 17 dager igjen av den månedslange utstillingstiden i UKS-monteren som «Byens bilde». I stedet for å restaurere montasjen, sendte han inn det som ble kjent som Vietnam-bildet. Fra monteringen 26. juli utløste det en langt mer heftig debatt, dels om politisk kunst. Bildet var abstrakt, men kraftig i motiv og virkemidler. En stor rød munn: Barn brent av napalmbomber. Et flagg, oppfattet som amerikansk. Vietnam-bildet hadde en forklarende tekst, hentet fra en avisoverskrift: «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm, deres hud brennes til svarte sår og de dør.» Takket være russen.

Budskapet var sterkt nok, men befant seg et sted mellom pressens dokumentasjon og popkunst. Hva var nå «politisk kunst»? Debatten gikk høyt i pressen om bildet – de tre neste månedene brakte avisene i Oslo artikler, innlegg og lederartikler om Vietnam-bildet som kunst og politikk. Bildet, som illustrasjon eller tema, var på 57 forsider og tema i ti ledere.177 Vietnam-bildet ble også tatt opp i Aktuell debatt med programleder Kjell Arnljot Wig 11. august. Pengene fra salget av bildet skulle gå til en innsamling for legemidler til sivilbefolkningen i Vietnam. Allerede den første dagen ble bildet angrepet, og senere ble det totalt ramponert med øks. Politiet ville ha bildet bort, men det ble utstilt mellom åtte om morgenen og sju om kvelden, og så tatt inn om natten.

Pressedebatten om bildet bidro til å bringe Vietnamkrigen inn i den norske offentligheten. Historikeren James Godbolt kommenterer: «Mediebegivenhet var et begrep som ennå ikke var funnet opp, men i ettertida er det nærliggende å se på ‘Vietnam-bildet’ som den første norske varianten av en internasjonal trend i politisk kommunikasjon som utviklet seg i 1960-åra. Slettemarks bilde ble utgangspunkt for en midtsommerhappening i Oslo sentrum og gjorde plassen foran Stortinget om til en utendørs debattarena.»178 Tusenvis av mennesker så bildet, og dets politiske adresse var klar: Stortinget. I Arbeiderbladet oppsto en debatt om krigen i Vietnam og om Vietnam-bildets plassering. Flere innlegg var kritiske til USA. Hirstis ledere balanserte mellom kritikk og lojalitet.179 Vekten på krigens redsler ble sterkere og begrunnelsene for å støtte USAs allierte i Sør-Vietnam ble noe svekket. Flere kunne skjelne en ubehagelig sammenheng mellom Slettemarks groteske motiv og krigens virkelighet. Bildet knyttet også krigen til den mer fargerike motkulturen som fulgte med etterkrigsgenerasjonen.

SF og Finn Gustavsen førte an i den parlamentariske kritikken mot krigen i Vietnam. Den 9. mars 1965 benyttet Gustavsen spørretimen til å utfordre utenriksminister Halvard Lange: «Støtter Regjeringen USAs politikk og krigføring i Vietnam, som er i strid med Genève-avtalen, eller krever den at USA går inn for forhandlinger uten fortsatte krigshandlinger?» Regjeringen ønsket å føre en forsiktig linje i saken. Lange ville ikke ha debatt om Vietnamkrigen, men måtte, når den likevel kom for fullt, balansere mellom lojalitet til USA og hjemlig opinion. Spørsmålet fra Gustavsen var viktigere enn Langes svar – det fikk oppmerksomhet i pressen. I gatene gikk demonstrantene og satte slik ytterligere offentlig lys på Gustavsens spørsmål og Langes svar. Morgenbladet og VG mente at Lange ikke hadde satt Gustavsen tilstrekkelig på plass. Dagbladet støttet Langes forsiktige kritikk av krigføringen.180 Gustavsen hadde med sitt spørsmål også provosert mellompartiene. Godbolt utelukker heller ikke at Gustavsen hadde lirket Arbeiderpartiet i kritisk retning siden utenriksminister Lange for det første hadde uttalt seg og for det andre oppfordret til forhandlinger: «Her står vi overfor en viktig vending i Vietnam-diskursen der de virkelig mektige aktørene i norsk utenrikspolitikk på forsiktig vis tok til å kritisere USAs vietnampolitikk.»181

Kritikken som allerede fantes, steg høyere opp i partihierarkiene, i første rekke i Arbeiderpartiet og Venstre. Arbeiderbladet holdt seg stort sett på Langes forsiktige linje som oppfordret til moderasjon på begge sider. Det var landsmøtevedtakets tvetydige konklusjon det året. I juli 1965 var det imidlertid tilløp til en mer kritisk tone i avisen overfor regimet i Sør-Vietnam (Ky-regimet) og en større forståelse av «Vietcong» som nasjonal frigjøringsbevegelse.182 Kombinasjonen av demonstrasjonen 11. mars og Gustavsens spørsmål to dager tidligere knyttet presse og politikere til det samme utenrikspolitiske temaet, løftet det opp på sakskartet, og legitimerte samtidig det ulmende alternative synet på USAs krigføring. Det hjalp også at Einar Gerhardsen ytret seg kritisk til USAs krigføring i en tale i august 1965. Noen dager før hadde Olof Palme holdt sin Gävle-tale der han skarpt kritiserte USAs politikk.183 Parlamentariske og utenomparlamentariske ytringer fant hverandre.

Dagbladet var sammen med Orientering og Friheten kritiske røster i 1965 og drev saken i presseoffentligheten, slik Gustavsen drev den videre inn på Stortinget. At Dagbladet kunne kritisere USA uten å bli plassert i sosialistisk eller kommunistisk leir hadde betydning for ikkesosialister som begynte å se annerledes på saken. Venstre brøytet opp en liberal kritikk som verken sosialdemokratiet eller mellompartiene kunne ignorere. Samtidig skjerpet Dagbladet sin tone betraktelig sommeren og høsten 1965. Da var Helge Seip blitt statsråd, og Arve Solstad var den reelle politiske redaktør. Avisen krevde forhandlinger omgående og omtalte krigen som absurd videreføring av fransk imperialisme. Motstandsbevegelsen i Sør-Vietnam, FNL, ble omtalt som en folkebevegelse.

Politisk kunst, demonstrasjonstog og markeringer var etablerte politiske ytringsformer, men tre andre typer så dagens lys med Vietnam-bevegelsen, i alle fall med en viss kraft: innsamlingsaksjon, politisk kampanje og «teach-in»: Folkereisning mot Krig (FMK) sto bak en landsomfattende innsamlingsaksjon i 1965 (Landsinnsamlingen til Vietnam, LTV). Den var i første rekke en humanitær aksjon initiert av Tor Bjerkmann i FMK og senere Pax, som samlet inn penger til nødlidende i Vietnam. Det er grunnlag for å si at aksjonen ikke bare var humanitær – den hadde også en klar politisk vinkling mot USA. Pengene skulle blant annet gå til FNL og Nord-Vietnam. Men siden den primært var humanitær, var det vanskelig å kritisere den. Aksjonen kjøpte Slettemarks Vietnam-bilde for å få blest om aksjonen. Ledende politikere og andre kjente personer sluttet seg til, blant andre helsedirektør Karl Evang, DNAs nestformann Reiulf Steen og Helge Seip. Steen deltok på tross av at Haakon Lie raste. Arbeidernes Pressekontor sendte ut en melding til arbeiderpressen om at Vietnamkomiteen måtte betraktes som en kommunistisk dekkorganisasjon. Mellom Steen og Lie var det isfront.

Noe av det siste Arbeiderparti-regjeringen gjorde før den gikk av i 1965, var å bevilge hundre tusen kroner til innsamlingen, og Oslo Samorg engasjerte seg med en egen aksjon. Ordførere i Norge fulgte opp med å skrive under på aksjonens opprop mot krigen. Det samme gjorde kirkelige ledere og gymnasiaster. Aksjonen var en kjempesuksess – og viste at opinionen dels hadde våknet og lot Vietnam-spørsmålet bli et sentralt tema i sivilsamfunnet, dels hadde fått mange tradisjonelt moderate og USA-vennlige til å endre syn.

Aksjonen benyttet seg altså av den humanitære innsamlingens form, men med et underliggende politisk budskap. Landsinnsamlingen fikk henge opp plakater på landets postkontorer, på trikkene og den annonserte i avisene. Godbolt skriver at: «Det synet som konfronterte den som stod i køen på postkontoret eller satt på trikken, var en fortvilt vietnamesisk far som holdt rundt barnet sitt som hadde fått alvorlige brannskader, sannsynligvis forårsaket av amerikanernes napalmbomber. Denne framstillingen av Vietnamkrigen som en humanitær tragedie, ble gang på gang gjentatt i det offentlige rom, altså re-presentert, og kom til å utfordre hegemoniet til den antikommunistiske framstillingen.»184 Informasjonen kunne ikke uten videre avfeies som propaganda.

En norsk «Vietnam Teach-in» var inspirert av en tilsvarende britisk begivenhet og ble dratt i gang av Studentersamfundet våren 1966. Poenget med arrangementet var å belyse temaet fra mange forskjellige vinkler via svært mange foredrag, musikk og debatt i parallelle sesjoner, alt på én dag. En debatt i Centralteatret ledet av Kjell Arnljot Wig var tegn på at Vietnamkrigen engasjerte flere enn studenter. Opplysning var viktig for lederen av arrangementskomiteen, Nils Petter Gleditsch. Arrangementet i Folkets Hus varte i tolv timer, med mer enn to tusen deltakere. Ulike sider av Vietnams historie, politikk og kultur ble presentert og diskutert, der blant andre den kjente amerikanske statsviteren og politiske realist Hans Morgenthau deltok.

Informasjonsarbeid, kultur og politisk praksis gikk her sammen i en uvanlig bred mobilisering, der særlig magasinet Pax, men også forlaget Ny Dag (NKP), Orientering, Friheten, Dagbladet og delvis Arbeiderbladet tok del. Tor Bjerkmann og Pax-magasinet tok opp Vietnamspørsmålet første gang i august 1964 og gjentatte ganger siden. Den visuelle retorikken var ganske intens, med kraftige virkemidler som viste krigens redsler og ofre. Boken Fakta om Vietnam kom ut i november 1965, og ble solgt i 8000 eksemplarer og spilte en viktig rolle i Vietnam Teach-In i april 1966. Pax ga også ut et påkostet Vietnam-magasin som ble solgt i over 30 000 eksemplarer.185

I desember 1965 ble Den norske solidaritetskomité for Vietnam (Solidaritetskomiteen) stiftet og arbeidet delvis side om side med FMK. Solidaritetskomiteen var en paraplyorganisasjon med SF, NKP og DNA, deres ungdomsbevegelser, fagbevegelsen og enkeltpersoner som medlemmer. Solidaritetskomiteen kjørte en mer aktivistisk linje enn FMK, men brøt ikke med den pasifistiske linjen. Hovedparolen var fremdeles «Fred i Vietnam». Målet var å få stortingspartiene generelt og regjeringen spesielt til å protestere mot krigen overfor Norges nære allierte USA. Middelet var smale og brede mobiliseringer rundt noen klare krav: Stopp krigen, begynn med forhandlinger. Veien gikk om presse og kringkasting, fagbevegelse, studenter og skoleungdom, kirken osv., og virkemidlene var kulturelle og politiske – og humanitære. Fra høsten 1966 ble FNL og soldater intervjuet i fjernsynet. Det skjedde første gang i et intervju med Jahn Otto Johansen 17. september 1966, og flere ganger i løpet av 1967, men fremdeles var balansen i kildebruken radikalt skjev.186 Fra høsten lagde fjernsynet flere egenproduserte innslag, med blant andre Harald Munthe-Kaas fra Saigon.

Den 10. desember 1966 evnet FMK, AUF, Solidaritetskomiteen og andre organisasjoner å arrangere en rekke demonstrasjonstog mot krigen. Dette ble den første landsomfattende markeringen med aksjoner i ca. 25 byer.187 Denne dagens aksjoner fikk stor oppmerksomhet i pressen i form av nyhetsoppslag, annonser og debatt. I Oslo ble det en del oppstandelse da to røykbomber ble kastet inn i toget. Kritikk manglet ikke i den konservative pressen, med VG, Morgenbladet og Aftenposten i spissen. Også Dagbladet og Arbeiderbladet var lenge lunkne til aksjonene, selv om avisene sympatiserte med hovedbudskapet. «Gata egnet seg liksom ikke som offentlig rom for utenrikspolitisk debatt.»188 Nytt var jo ikke det, om EEC regnes som utenrikspolitikk, men det hadde som kjent aldri vært gjort i Norge før. Med hendelsene i 1966 var Vietnam-bevegelsen kommet over i en mer strategisk og moden fase, og budskapet var behørig løftet inn i stortingssalen.

Året 1966 justerte store deler av pressen holdningen til konflikten.189 Arbeiderpartiet forholdt seg tause eller ulne. Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk, som tok del i stiftelsen av SF, skrev i Orientering i februar 1966: «Det er blitt nesten populært å kritisere amerikanernes framferd, men det er ingen mening i å kritisere amerikanernes krigføring uten samtidig å rette en nådeløs kritikk mot det parti og den regjering her hjemme som helt til det siste har støttet opp om amerikanernes politikk, og gitt dem sin moralske godkjennelse til deres intervensjonskriger.»190 I 1967 skrev historikeren Hans Fredrik Dahl: «Våre folkevalgte har stivnet i en urokkelig hengivenhet overfor Nato og USA som formodentlig savner sidestykke i europeiske nasjonalforsamlinger (bortsett kanskje fra Vest-Tyskland). Norsk presse og utenriksdebatt overhodet, har etter krigen kjørt i så steile spor at man knapt vil finne maken i noe land.»191

Situasjonen hadde sine absurde sider. Dagbladets redaksjonssekretær Karl Emil Hagelund refererte i en artikkel 21. mars 1966 en betegnende episode: Da en foruroligende rapport fra slagmarken i Sør-Vietnam om amerikanernes krigføring tikket inn fra Associated Press en sommermorgen i 1965, ble den bare delvis benyttet. En morgenavis opplyste at avisen hadde ringt Associated Press’ hovedkontor i USA for å forhøre seg om artikkelen var trykket i amerikanske aviser. Det ble bekreftet at mange hadde skrevet om rapporten, og først da trykket den norske avisen den samme artikkelen.192 Det ble allment kjent at USAs Vietnamoffentlighet var åpnere enn den norske. Konsekvensene innbød ikke til latter: Den offentlige debatten i Norge, mener Hagelund, var preget av et enstemmig kor av enighet når det gjaldt amerikansk utenrikspolitikk. Den «sterile kritikkløshet og mangelen på avvikende kommentar fra toneangivende opinionsorganer har også ført til en sekterisk, ofte hatefull og lite objektiv opposisjon. Det vi mangler er en skikkelig dialog, en debatt der partene kan respektere hverandre for det man mener, ikke for eksempel beskylde motparten for ‘kommunisme’ eller medløperi hvis en tar til orde mot offisiell amerikansk utenrikspolitikk. […] Her hjemme er utenrikspolitikken fredet område. Til gjengjeld er alt annet fredløst vilt. Vi tar vårt monn igjen i en endeløs kverulering om innenrikspolitiske spørsmål.»193

Jens Bjørneboe skrev 1. mai 1966 i Orientering at «Store deler av norsk presse har betraktet det som helligbrøde å bringe fakta – det som er pressens viktigste oppgave – om USAs handlinger rundt omkring i verden. Delvis av sentimentale, delvis av opportunistiske grunner har man unngått kjensgjerningene og nøyet seg med å gjengi de amerikanske statsmenns egne uttalelser om seg selv. Resultatet er at norske avislesere er nesten ufattelig slett orientert om emner som Vietnam, Guatemala, Mellomøsten, etc.»

I dekningen av demonstrasjoner 4. juli 1966 signaliserte likevel Arbeiderbladet en viss sympati med protestene. I NRK fikk amerikanske protester mot krigen større plass. Arbeiderbladet hadde langsomt dreid i takt med partiet, som nå var i opposisjon. Aftenposten, VG og Morgenbladet tok imidlertid konsekvent avstand fra protestene.194 Demonstrantene var unge og naive, beskjeggede, anti-amerikanske Vietcong-entusiaster.195 I VGs leder sto det 4. desember 1966 at «Hvis man virkelig ikke ville erkjenne at der bak denne organiserte bevegelse står bevisste kommunister, hvis eneste hensikt er å skade Vesten og det vestlige forsvarssamarbeidet, er man utillatelig naiv.» Koblingen mellom demonstrasjonene i 1966 til folk på venstresiden (som Sigurd Allern og Ole Kopreitan) ble utnyttet for å kompromittere aksjonen, uten hell. Morgenbladets poeng var at Vietnam-spørsmålet ble benyttet til en generell revolusjonær mobilisering, noe som i alle fall unektelig var en effekt. Kanskje var det snev av en selvoppfyllende profeti her også. Godbolt antyder at det han kaller VGs hetskampanje kan ha bidratt til å radikalisere bevegelsen og til å splitte den året etter.196 Trolig overvurderer han betydningen av VGs harde penn på folk som Sigurd Allern og Bjørn Nilsen. Den konservative pressen bidro derimot til å polarisere norsk utenrikspolitisk debatt, og brakte Arbeiderpartiet i en selsom posisjon. Tilsynelatende sto partiet i 1966 under dobbelt ild, men ledelsen var kanskje mer USA-lojal enn Borten-regjeringen med John Lyng i Utenriksdepartementet.

I utenriksdebatten 14. mars 1967 fikk Finn Gustavsens innlegg nok en gang oppmerksomhet. Dagen etter slo Aftenposten opp at «Gustavsens utfall mot USA vekker reaksjon i Stortinget. Folkesosialisten Finn Gustavsen, Oslo, benyttet sitt innlegg i gårsdagens utenriksdebatt til et av de kraftigste og mest unyanserte angrep som han noen gang har rettet mot USA fra Stortingets talerstol. Sjelden eller aldri har SFs fører så klart og entydig gitt uttrykk for sin anti-amerikanisme, og hans sprog overfor USA var så voldsomt at flere partiers talere på det skarpeste tok avstand fra hans innlegg». Aftenposten og andre aviser la vekt på nettopp den harde kritikken og «antiamerikanismen». Innlegget til «folkesosialisten» var omfattende: Gustavsen gikk gjennom USAs ulike former for krigføring mot Nord-Vietnam, bruken av tortur, USAs avvisning av forhandlinger, hva hans antiamerikanisme innebar og støtten til det som ble kalt Det andre Amerika, krigsmotstanderne i USA. Han gikk også inn på CIAs støtte til diktaturer i Sør-Vietnam og Latin-Amerika, og Natos rolle. Han uttrykte også stor forståelse for Sosialistisk Ungdomsforbunds oppfordring til politisk militærnekt mot Norges nære tilknytning til USA og Nato.

Av interesse her er hva Gustavsen foretok seg umiddelbart etter debatten. Han samlet en liten utredningsgruppe bestående av unge radikalere: Fritz Nilsen, Sigurd Allern og Harald Berntsen, som straks fikk laget en liten Pax-bok basert på stortingsinnlegget.197 Boken består av direkte utsnitt fra talen i uthevet skrift slik den var trykket i Stortingstidende, ispedd lengre passasjer med utfyllende dokumentasjon fra norsk og utenlandsk presse, forskningsrapporter, med mer. Boken var et håndfast eksempel på vekselvirkningen mellom Stortinget og offentligheten. Pressedekningen av krigen samt kritiske røster som kommenterte den, ble ført sammen i ordene fra Stortingets talerstol og ført videre ut i offentligheten i form av bok, noe som styrket gjensidigheten mellom Stortinget, pressen og boken i Vietnam-spørsmålet.

Arbeiderpartiet måtte forholde seg til en radikal bølge som gradvis skulle få følge av en enda bredere anti EEC-bevegelse. Og mer akutt: til dannelsen av en antiparlamentarisk, dogmatisk venstrefraksjon som skulle splitte både Solidaritetskomiteen og SFs ungdomsorganisasjon. Ennå var krigen i sin spede begynnelse. USA trappet opp krigen drastisk til 400 000 soldater i 1967. Antallet drepte steg like drastisk, til 10 000 i 1967. Den 9. april 1967 talte DNA-veteranen Karl Trasti mot Vietnamkrigen på universitetsplassen. Einar Gerhardsen, nå pensjonert landsfader, fulgte opp i sin I. mai-tale – som et forspill til DNAs landsmøte. Bertrand Russells krigsforbrytertribunal i Stockholm i mai ble også behørig dekket av presse og fjernsyn, som da også viste USAs «eksperimentelle» bombing over Nord-Vietnam. Vendingen kom på landsmøtet i mai 1967, i form av en resolusjon til støtte for FNL.

Det ble lettere å være Arbeiderbladet. Partiet hadde tatt et standpunkt som avisen kunne arbeide ut fra. Nå visste den hva den skulle mene, og splittelsen i offentligheten mellom en kritisk eller fordømmende side og en side som forsvarte USAs nødvendige forsvar for demokrati og frihet, ble mer synlig. Ettersom stadig flere forskere, kirkeledere og intellektuelle opponerte mot USA, ble synspunktene i offentligheten mer balansert – Aftenpostens syn var ikke lenger det opplagte, selv på borgerlig side.

Gjennom sommeren og høsten 1967 antok Vietnam-bevegelsen en mer politisk profil, uten at de humanistiske sidene forsvant. Det ble avholdt store arrangementer 9. april og 4. juli, med innledere fra Vietnam og det kritiske «andre» Amerika. Men aksjonsformenes legitimitet varierte fordi enkelte elementer provoserte også dem som støttet budskapet. Demonstrasjonen 9. april trakk retorisk på okkupasjonen av Norge i 1940 og var for sterk kost for både Arbeiderbladet og Dagbladet. En del ad hoc-aksjoner fant sted uten polititillatelse. Den 28. mai kom det til mindre opptøyer mellom demonstrasjoner og politi, hvor formann for NKP Reidar Larsen og Finn Gustavsen deltok. Statsminister Bortens hage ble i beherskede former okkupert en sommerkveld i august, med aktivisten Sigurd Allern i spissen. Borten likte besøket dårlig, men «okkupasjonen» endte med behersket diskusjon mellom demonstrantene og statsministeren.

Mediedekningen ble mer nyansert gjennom 1966 i kjølvannet av svenske medier og en mer aktiv reportasje. Godbolt mener fjernsynets Harald Munthe-Kaas og Jahn Otto Johansen bidro til å nyansere bildet. Alt høsten 1966 bleknet bildet av FNL som terroristorganisasjon.198 Da Venstre tok opp saken i Stortinget i november 1967, var engasjementet sterkt. Landsmøtene i Venstre og Arbeiderpartiet hadde tatt stilling mot USAs krigføring. Krigen og dens ofre økte i omfang og antall, det ble dimensjoner over tragedien som forskrekket hele det politiske spekteret. Det ble mest et spørsmål om å la seg informere om grusomhetene og å ta realitetene innover seg.

Venstres representant Ludvig Botnen foreslo i trontaledebatten 13. oktober 1967 en resolusjon der USA ble bedt om å avslutte bombingen for å få til reelle forhandlinger med Nord-Vietnam. Botnen henviste til utenriksminister Lyngs uttalelser i FN, men fikk ikke støtte fra Lyng. Resolusjonsforslaget passet Lyng dårlig fordi Norge var involvert i forsøk på å megle mellom partene. Lyng måtte sette sin stilling inn på at resolusjonen ble avvist. Reporterne Jon Aanerud og Leon Luckow var på plass, og Lyngs innlegg på over 50 minutter ble gjengitt i sin helhet på fjernsynet. Kveldsnytt-sendingen varte i tre timer og 45 minutter, til kvart på to om natten.199 I behandlingen i utenrikskomiteen fremmet Arbeiderpartiet et enda skarpere resolusjonsforslag. Dette var det første bruddet med den utenrikspolitiske – og for venstresiden lammende – borgfreden i Norge siden krigen. Den delte innstillingen skapte en viss oppsikt, den utenrikspolitiske konsensus hadde fått en sprekk. Nå kunne enkelte radikale Venstre-representanter komme til å stemme for Arbeiderpartiets mest radikale forslag, slik at Lyng fikk et flertall mot seg.

Etter intens, direkte fjernsynsoverført debatt endte Stortinget med å vedta en uttalelse som anerkjente FNL som forhandlingspart. I debatten sa Venstres formann Gunnar Garbo: «Gjennom presse, radio og fjernsyn blir vi hver eneste dag konfrontert med det som foregår i Vietnam, stilt overfor en utfordring, tvunget til å ta stilling. Det gis knapt noe menneske i landet som er uberørt av Vietnam-krigen.»200 En fjern, men grusom realitet forelå som ingen kunne unnslå seg. Nå var den kommet til Stortingets borgerlige representanter. Sprekken i Norges utenrikspolitiske mur var effekt av utenomparlamentarisk virksomhet over de siste to årene. Krigsgenerasjonens svinnende makt tillot at yngre folk i partiene kunne føre en noe mer konfronterende politikk overfor regjeringen for å komme opinionen i møte. Problemene innad i regjeringen ble tema i Åpen Post 18. oktober 1967, der de profilerte redaksjonssekretærene Arve Solstad, Egil Sundar og redaktør Olav Brunvand representerte «opinionen» med spørsmål til Høyres Paul Thyness og Venstres Gunnar Garbo. Pressefolkene antydet at Venstre-formannen støttet utenriksminister Lyng mer enn Høyre selv.

Oversikter fra historikerne Melle og Godbolt tyder på at det ble skrevet over hundre lederartikler om Vietnamkrigen i hver av de tre avisene Dagbladet, Arbeiderbladet og Aftenposten mellom 1964 og 1973.201 Det kom ut omtrent 60 andre publikasjoner om krigen. I 1967 hadde Solidaritetskomiteen 30 lokallag i landet. I 1966 og 1967 fant det sted 20 demonstrasjoner i Oslo, 23 norske publikasjoner om krigen ble utgitt. De tre nevnte avisene skrev til sammen inn på 110 lederartikler.202 Den kulturelle dimensjonen var hele tiden viktig, fra Vietnam-bildet til rockegruppene One-Two-Six og Pussycats’ stillingstagen. Den populærkulturelle siden av protesten var, som den politiske, inspirert av Joan Baez og Pete Seeger.

Med opptaket i den formelle politikken i 1967 begynte samtidig forfallet i den utenomparlamentariske bevegelsen. Avskallingen var merkbar allerede under 4. juli-demonstrasjonen i 1967, da Unge Venstre hadde trukket seg ut, og den politiske tonen var skjerpet. Oppslutningen var mindre enn tidligere. Debatten i avisen dagene etter viste at ungdomsorganisasjonene brukte Vietnam-spørsmålet til å kapre radikal ungdom. Rabalderet på landsmøtet i Solidaritetskomiteen i 1967 ledet til et kupp i regi av FNL-gruppene i Oslo (Oslo-utvalget) og marxist-leninister. Dette markerte starten på en fremmedartet dogmatisme som førte mange aktivister inn på et illiberalt sidespor. Bevegelsen snevret inn både når det gjelder budskap og virkemidler. Vietnambevegelsen ble stiftet og arrangerte flere store markeringer de kommende årene, ikke minst i det begivenhetsrike året 1972. Massemediene fant et nytt tema i de indre konfliktene i Solidaritetskomiteen.

Motforestillinger ble stadig mer legitime i debatten. Aftenposten holdt likevel stand. Avisen støttet USA konsekvent gjennom hele Vietnamkrigen. Likevel, ikke gjennom dominerende presse og politiske eliter, men på tross av dem, måtte USA-basert propaganda konkurrere med annen propaganda – og mot fakta. Det realpolitiske perspektivet viste seg å stå på svært usikker grunn i forhold til folkeretten. Høsten 1969 gikk Arbeiderpartiet inn for å anerkjenne Nord-Vietnam. I 1971 opprettet Norge diplomatiske forbindelser med landet, mot Høyres og Kristelig Folkepartis stemmer. Krigens realiteter ble også tydeligere. Tapstallene var ubegripelige: FNL og hæren i Nord-Vietnam mistet I,I millioner mann. USA mistet over 52 000 soldater. Mellom to og tre millioner sivile vietnamesere mistet livet. Fjernsynet gjorde sitt til å anskueliggjøre slike tall noe. Bilder av massakre, henrettelser og enkeltmenneskers lidelser som følge av napalmbombing satte sitt preg på folks oppfatning av krigen, og påstandene om at det var FNL som sto for terrorismen kom i et grelt lys sammenholdt med USAs operasjoner. Som i USA ble stadig flere innen Washington-eliten kritiske til krigen. Norske mediefolk merket seg at liberale medier på østkysten tok avstand fra krigen, og at den langt fra radikale tv-ankermannen Walter Cronkite uttrykte seg kritisk.

Dagsrevyen slapp ikke unna kritikk i 1968, da filmopptak fra krigen i større grad ble vist og der Nord-Vietnams og FNLs offensiv sto sentralt. Det ble klart for stadig flere at USA ikke kunne vinne krigen på vanlig måte. Krigens gru kom tettere på, og de som forsvarte USAs krigføring, følte seg presset. Kritikk av formidlingen førte imidlertid til at Dagsrevyen med Jahn Otto Johansen responderte ved å ta formidlingen opp til debatt. I mai 1968 sendte NRK programmet: «Blir vi riktig informert?» som besto av et amerikansk intervju med amerikanske korrespondenter, fulgt av en studiodebatt med norske journalister og presseforskeren Einar Østgaard.203

I det begivenhetsrike året 1968 (Praha-våren og Sovjetunionens invasjon, Biafra-krig, studentopptøyer) var Vietnamkrigen en av flere hendelser, men ganske sikkert den som påkalte mest protest på venstresiden. Kritikken av presse- og særlig tv-dekningen vedvarte. Kringkastingen kunne konstatere at institusjonen hadde plassert seg ganske godt ettersom kritikken kom fra begge sider. Men balanseproblemet var reelt fordi USA kontrollerte tilgangen på informasjon og filmmateriale. Jahn Otto Johansen mente at fjernsynsdekningen i USA og i Norge hadde medvirket til en mer kritisk holdning til krigen i opinionen.204

Da president Lyndon B. Johnson, for å støtte presidentkandidaten Hubert Humphrey, i oktober 1968 meldte at USA ville innstille bombingen, sa utenriksminister Lyng at det stille diplomatiet som Norge hadde bidratt med i to år kanskje hadde hatt betydning.205 Men dessverre for Vietnam vant Richard M. Nixon presidentvalget i november. Samme år gikk statsminister Olof Palme i demonstrasjonstog sammen med Nord-Vietnams Sovjet-ambassadør, og Sverige anerkjente Nord-Vietnam i november 1969.

Virkningen av reportasjer og debatt om konflikten i Norge hadde stilt USA i et dårligere lys. Rundt 1970, mener Henrik Bastiansen, gikk dekningen inn i en mer kommenterende retning, som lettere avslørte korrespondentenes holdninger.206 Høyresiden (som Bernt Ingvaldsen i Høyre og Libertas) hevdet at Dagsrevyen ga stemme til radikalere som Kjell Gjøstein Resi, Ole Christian Lagesen og Bjørn Nilsen. Kritikken vokste fra 1973, da NRK for første gang kunne produsere reportasjer fra Hanoi. Libertas skrev rapporter om venstrevridningen i NRK, der reportere og korrespondenter ble navngitt som produsenter av venstresosialistisk propaganda.207

På den annen side: Meldingene om bombingens virkninger og My Lai-massakren i januar 1970 gjorde det ikke enkelt å forbli lojal mot Nixon-administrasjonens politikk. Heller ikke da fire studenter ble drept i en anti-Vietnam-demonstrasjon på Kent University i mai 1970, eller da USA gikk inn i Kambodsja og Laos. Den internasjonale kritikken slo tyngre inn i Dagsrevyen og Utenriksmagasinet og «det andre USA» slapp noe lettere til med sin kritikk. I 1972 trappet USA opp terrorbombingen av sivile områder, og med rapportene om de massive ødeleggelsene og lidelsene var reaksjonene da sterke over en bredere politisk skala. Olof Palme sammenlignet bombingen med nazi-Tysklands terror. Året 1970 ble både krigens redsler og den internasjonale kritikken tydeligere i Dagsrevyens og Utenriksmagasinets programmer, foruten i stadig flere egne Vietnam-programmer. Dekningen føyde seg inn i en radikal og USA-kritisk bølge. Aftenposten holdt stand derimot. Avisen støttet USA gjennom hele Vietnamkrigen. Arbeiderbladet dreide sitt standpunkt i takt med Arbeiderpartiets, som hadde en lettere jobb i opposisjon. Også NRK nærmet seg en mer kritisk og kommenterende stil fra ca. 1970.208 Dette hadde med krigens realiteter og den internasjonale kritikken å gjøre. Dessuten skjedde et generasjonsskifte i NRK. En rekke liberale og til dels radikale journalister kom fra blant annet Arbeiderbladet. Svenske dokumentarfilmer fra Nord-Vietnam ble vist fra 1970.

Dette var begynnelsen på det samfunnsforskningen lenge kalte «utenomparlamentariske aksjoner» – ikke rettet mot kapitalister eller offentlige myndighetspersoner, men med klar adresse til Stortinget. Vi fikk «aksjonsdemokratiet».

Den annen partimakt

Var pressen den fjerde statsmakt eller den annen partimakt? Journalistlæreren og Venstre-mannen Thorbjørn Wale viste i sin hovedoppgave i statsvitenskap fra 1972 at pressen gjennom pressestøtten var fullstendig integrert i det politiske Norge. Han argumenterte for at det Stortinget som vedtok reformen i 1969 (og som besto av blant andre 43 representanter med pressebakgrunn), hadde sterke og snevre partipolitiske motiver for å innføre støtteordningen. Om de formelle motivene henviste til pressens rolle som den fjerde statsmakt, handlet det mest om den første partimakt som slik tok seg av den annen.

Den annen partimakt refererer til pressens funksjon som opinionsmiddel, dvs. partienes bruk av pressen til å skape opinion.209 Det kan pekes på fire grunner: 1) Det ble antatt, eller kan i alle fall ikke ses bort fra, at det hersket nær sammenheng mellom partiavis og stemmeandel i et område. Fravær av et talerør for partiet ville også innebære å overgi sin autoritet overfor opinionen til et annet parti. 2) Systemet med sentralistiske pressekontorer ga fordeler for både avis og parti, og stabiliserte lenge en informasjonsstruktur, inntil alternative, rimelige kanaler på mer nøytral grunn dukket opp. Det samme gjorde et nettverk av uformelle og forretningsmessige relasjoner til parti, andre organisasjoner og aviser i gruppen. Aviskonferanser og andre politiske og kulturelle tiltak for bevegelsen vedlikeholdt det politiske og sosiale fellesskapet og sementerte dermed også den asynkrone symbiosen parti–avis. 3) Det ble ansett som naturlig og opplagt av en agitatorisk virksomhet å ha kanaler som en forlengelse av ideen om at skoler, større borettslag, idrettsforeninger osv. i dette landet har, eller gjerne vil ha, sitt blad som bekreftelse på egen eksistens. I forlengelsen av uttrykksbehovet følger et kanalbehov. Dette behovet svinner når det oppstår tilgang til mer nøytrale kanaler som partiet heller ikke trenger å ta driftsutgiftene for. 4) I sammenheng med dette og viktigst; den historisk-normative integrasjon av avis i parti som et politisk-kulturelt og parlamentarisk fellesskap fra før krigen, som ga mening og retning til bevegelsen. Virksomheten i skrift og tale fikk en hensikt, en visjon, en motstander.

Når så den såkalte avisdøden satte inn fra slutten av 1950-årene, var det særlig Høyre og Venstre-aviser som ga opp eller fusjonerte, men også Senterparti-aviser. Inntjeningen ble gradvis dårligere og posisjonen som nummer 2- eller 3-avis ble for hard i enkelte distriktet, samtidig som partienes støtte ikke kunne følge opp. I denne saneringsrunden var det arbeiderpressen som sto sterkest. Den samkjørte og rasjonelle driften Johan Ona og arbeiderpressen hadde fått til, gjorde at de klorte seg fast lenge nok til å vinne nye markeder. Fellesinnkjøp holdt utgiftene nede, og annonsesamkjøringer holdt inntektene oppe. Bare fem Arbeiderpartiaviser gikk inn mellom 1936 og 1967, mens tallet var 19 for Høyre-pressen, 25 for Venstre-pressen, og 12 for senterpressen.210

Den vanskelige situasjonen for borgerlig presse hadde sammenheng med selve partipressesystemet fra midten av 1960-årene, da Arbeiderpartiet kom i opposisjon og Borten-regjeringen overtok. Skulle avisene overleve, måtte de være spiselige for flest mulig i sitt lokalområde, ikke bare for sitt partis velgere. Dette fordret et løsere forhold til partiet. Arbeiderpressen fikk den uvante rollen som opposisjonspresse, samtidig som den borgerlige pressen ble regjeringsorganer for en ustabil koalisjon. Fra 1969 ble forholdene innad i koalisjonen slik at også den borgerlige pressen plasserte seg i en underlig rolle som partiorganer, men med kritisk brodd mot den regjeringen partiet var del av og støttet. For både borgerlig presse og arbeiderpresse skapte den nye situasjonen grunn og anledning til å diskutere og nyorientere seg noe i det partipolitiske landskapet.

En viss innovasjon og differensiering fant sted i andre halvdel av 1960- årene. Orientering vant lesere. Einar Olsen førte en mer opposisjonell politikk mot Arbeiderparti-politikken i Rogalands Avis og var kritisk til Vietnamkrigen og Israel under seksdagerskrigen i 1967. Det vant avisen lesere på.211 Reidar Hirsti åpnet spaltene forsiktig for mer debatt i Arbeiderbladet, mens Dagbladet og Arve Solstad utviklet sin «analytiske» kommentarjournalistikk og informerte politiske journalistikk. Fra 1966 var Egil Sundar leder av Aftenpostens politiske avdeling. Han hadde vært leder av Stortingets presselosje noen år og var fylt til randen av politikk som observatør og aktør. I Aftenposten under Sundar skulle det borgerlige samarbeidet bli et gjennomgangstema. Dette var nye tendenser som skulle vise seg tydeligere i 1970-årene. Henrik Bastiansen oppsummerer at «Arbeiderbladet ble et debattorgan, Aftenposten talerør for ikke-sosialistisk samarbeid, Dagbladet ble politisk analytiker».212

For redaktøren i Rogalands avis, Einar Olsen, var dilemmaet at en helt og fullt «lojal» partipresse forble taus når den borgerlige pressen kunne boltre seg i nytt om Arbeiderpartiet – på den borgerlige pressens premisser. I 1967 argumenterte han i et foredrag mot for partibundne aviser. Å dekke Gerhardsens oppgjør med Haakon Lie på Arbeiderpartiets landsmøte slik Dagbladet gjorde det, var umulig i en arbeideravis. Med Watergate som kroneksempel på undersøkende journalistikk, og Arve Solstad i Dagbladet som foregangsmann for politisk analyse, så Olsen for seg en journalistikk basert i større grad på egne, og mindre på partiets, normer. En nødvendig forutsetning for dette var et tydeligere skille mellom parti og avis slik at avisen kunne ivareta alle offentlighetens funksjoner (opplysning, debatt, kritikk). Andre halvdel av sekstitallet var også da det på flere fronter innen journalistutdanning og presseorganisasjoner foregikk en diskusjon om hva disse pressens egne idealer og normer besto i, hva «samfunnsoppdraget» egentlig var. Dette var perioden da ideen om pressens uavhengighet ble offentlig plantet over hele spekteret av partiaviser, om ikke gjennomført.

I Dagbladet 13. oktober 1965, kritiserte Arve Solstad den politiske journalistikken for å være for slapp. Politikeren hadde i reporterens hode det avgjørende ord for hva som skulle skrives om partiets indre liv. Men nettopp kritikken viste at noe var ved å endre seg. I tiltagende grad ble leserne, snarere enn partiene, betraktet som journalistikkens dommere. Først i 1977 kom diskusjonen for fullt i Norsk Journalistlag om hvorvidt politikk og journalistikk kunne forenes. Igjen som et symptom på at dette nettopp ikke lenger var tilfelle. I utkast til NJs program ble det frarådet at journalister også var aktivt engasjerte i partier og aksjonsgrupper. Protestene kom fra arbeiderpressehold, der differensieringen mellom parti og presse lå etter den øvrige pressen. Noen har kalt de nye tankene en presseideologi. De kan også betraktes som uttrykk for en profesjonalisering (rendyrking av normer) som førte journalistikken ut i politikkens omverden.

Debatten om pressens rolle og om den økonomiske situasjonen, og ikke minst innovasjonen i Akersgata, fant altså sted parallelt med at Gerhardsen-epoken var over. Når lite hadde endret seg i partipressesystemet de siste tjue årene, var det fordi lite hadde endret seg parlamentarisk. Nå ble det rusket lett i systemet, og det var enda et tegn på at symbiosen parti–journalistikk beveget seg mot en løsere allianse. Særlig for arbeiderpressens del skulle Reidar Hirsti i Arbeiderbladet få merke at avisen var partiets og LOs redskap. Også for Høyre-pressen var lojalitet til partiet en selvfølge, det ble mer et spørsmål om hvordan lojalitet kunne uttrykkes. Lite annet enn debatt skjedde før EF-striden rusket opp i systemet igjen.

Om pressen og partiene skrev sjefredaktør i Aftenposten Torolv Kandahl i 1963 at pressen i det store og hele følger sine partier: «Selv om det i så måte er en god del bedre nå enn i mellomkrigstiden og før den, avspeiler våre aviser fremdeles en parti-bundethet og en partilojalitet som nok altfor ofte fører til fortrengsel for sannhetskravet.»213 Det utgis for mye «slanted news» når det passer politikken, skrev Kandahl. Mediehistorikerne Dahl og Bastiansen oppsummerer: «Reelt sett utgjorde partipressen som system et overordentlig mektig og nesten halvstatlig opinionstyrende maktmiddel – selv om denne rolle ikke var nedfelt i lovverket, og heller ikke ble diskutert i noen av standardverkene om den norske statsforvaltningen. Som redskap for de statsbærende partier hadde partipressen like fullt smeltet sammen med statsmyndighetenes maktutøvelse.»214 Samtidig fantes en pluralisme for særlig elitene i de andre politiske tradisjonene, fra Friheten til Morgenbladet, Fra Kontakt og Orientering over Dagbladet, Nationen og Vårt Land til Verdens Gang og Farmand. Samlet dannet dette en reell politisk pluralisme som nå for lengst er gått i graven.

Det hører med at pressen påvirket partiene. Dette glemmes ofte fordi man har en for enkel forståelse av hva påvirkning er. Oppslag og argumentasjon i pressen fremmet normer for hva som lot seg lansere som politikk og skygget over hva som kunne blitt politiske temaer i en åpnere offentlig mening. Slik sett var den borgerlige pressen enda mer verdifull for Arbeiderpartiets sentralstyre enn arbeiderpressen. Det «opinionsstyrende» poenget er trolig ikke så sentralt som at pressen tok del i artikuleringen av det politisk opportune. Det var offentlighetens retoriske og agitatoriske elting av politiske argumenter – i ikke mindre enn fire politiske presse-tradisjoner – som uttrykte varianter av rasjonell politikk.

Kritikk av partistyringen ble fremmet i 1960-årene av sentrale, yngre journalister som Arve Solstad, Nils Morten Udgaard og andre. Et av Solstads poenger var at pressen aldri får vite noe om prosessen frem til et vedtak, bare det ferdige resultatet. Verken journalister eller lesere kommer bak kulissene der noe bestemmes før vedtak fattes.215 Udgaard påpekte at når pressen kun er partienes hjelpemidler, hemmer det den politiske reportasjen. Journalister skal ikke være politiske misjonærer, det bryter med journalistens yrkesetikk.216 Slike synspunkter ble nok sett på som «borgerlige» i arbeiderbevegelsen, og var enkeltstående drypp som bare antydet en kommende dreining, slik også tilfellet var med den noe løsere formelle partitilknytningen som kan avleses i Norsk Aviskatalog gjennom 1960-årene.217 Dette var, som Dahl og Bastiansen skriver, forvarsler om endringer som for lengst var begynt. De var symptomer på, og effekter av en evolusjonslignende utdifferensiering av journalistikken.

Politisk debatt var i andre halvdel av 1960-årene ikke bare preget av et Arbeiderparti i uvant opposisjon, men også av en arbeiderpresse i opposisjon og som lettere kunne kritisere forhold som skrev seg fra Arbeiderparti-styret. Arbeiderbladet tok i flere artikler opp sosiale levekårsforskjeller i Oslo og Norge. Og ikke minst var hovedstadspressen preget av myndige redaksjonssekretærer og redaktører: Egil Sundar i Aftenposten, Olav Brunvand og Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, Chr. Christensen i Morgenbladet. Fra 1969 ble Arve Solstad leder for politisk avdeling i Dagbladet. Alle aviser har et kraftsentrum, skriver en som vet, Arne Skouen.218 Et slikt sentrum behøver ikke å ha noe med sjefspyramiden å gjøre. Skouen fant det snart da han igjen begynte i Dagbladet i 1971: «Sentret lå i tredje etasje på Arve Solstads kontor, og der sto stolene og ventet på Gudleiv Forr, Arne Finborud og Per Vassbotn, så de kunne stikke hodene sammen hver morgen og holde konferanse i politisk avdeling. Ingen tvil om at Arve var primas, trøndersk snøftende.»

Endringer i den politiske offentlige mening de første 25 årene etter krigen handler mer om Stortinget enn om pressen. Debatten om beredskapslovene høsten 1950 viste at Stortinget ikke ville være passivt i spørsmål om rettssikkerheten. Etter behandlingen i Justiskomiteen var flere av tiltakene i lovforslagene luket ut. Også med Arbeiderpartiets gradvise distansering fra flertallsinnstillingen i Sjaastad-komiteen om prislovene (og som fra april det året kunne spores i Tranmæls ledere i Arbeiderbladet, men iscenesatt av Jens Chr. Hauge og Trygve Bratteli), fant det sted ikke bare en innrømmelse til den borgerlige siden, men til Stortinget som institusjon, og dermed til den offentlige debatt. Veien til et mer åpent ordskifte gikk via Stortinget mer enn via pressen. Cuba-saken og de senere industrisakene var alle etapper i utviklingen av mer uavhengig parlamentarisk debatt – som bare delvis involverte pressen. Etter at Bratteli ble partiformann og Arbeiderpartiet kom i opposisjon i 1965, ble stortingsgruppen trukket sterkere med i utformingen av politikken. Da Bratteli overtok som statsminister i 1971, ble stortingsgruppen igjen trukket sterkere med enn under Gerhardsens og Torps flertallsregjeringer. Statsrådene måtte i større grad møte stortingsgruppen. Det åpnet seg flere muligheter for diskusjon, og Stortinget ble for en periode et mer interessant sted for pressen.

Avisene – rett nok med overraskende avvik dann og vann – var i sitt sentrale politiske stoff nærmest som redigert fra partikontorene. Først sent i 1960-årene, særlig etter at Norge fikk en ny, men nokså svak regjering, og enda svakere etter valget i 1969, begynte pressen å søke eget fotfeste. Orientering er et unntak her. Ukeavisen utvidet et meningsrom mellom det statsbærende sosialdemokratiet og kommunistene. Det var karakteristisk for etterkrigstidens offentlighet at samvirket mellom avis og parti praktiserte en intern arbeidsdeling mellom de to områdene: Debattene og analysene var det partiet og pressebyrået som skulle ta seg, av, mens avisen skulle formidle konklusjonene og signalene fra ledelsen. Dette styrket solidaritet og samkjensle for de fleste. For dem som sto på fløyene med avvikende synspunkter, fortonte dette seg derimot som autoritært og trangt.

Det offentlige rom utvidet seg gradvis fordi Stortinget styrket sin posisjon, og fordi pressen søkte seg selv. Med journalistisk autonomi menes selvsagt ikke isolasjon eller uavhengighet av alt annet, men at journalistikken selv bestemmer kriteriene for sin publisering. I dag er det hensiktsmessig å henvise til retten til ytringsfrihet for å forklare denne autonomien. I realiteten er autonomien utslag av lengre tids splitting mellom journalistikk på den ene siden og politikk, idrett, økonomi, vitenskap og kunst på den andre.

Dagbladet har gått foran. I en artikkel 13. oktober 1965 skrev Arve Solstad en programmatisk artikkel om nødvendigheten av å granske makten bak kulissene. Men for å kunne etterse hva som skjer på politikkens bakrom, var det nødvendig å distansere seg fra partilojaliteten. Journalisten måtte kvitte seg med partipolitikeren i sin sjel. For Arve Solstad var dette en kritikk som også gjaldt Dagbladet selv. Nå kunne det skrives, for redaktør Helge Seip, som knapt var noen lidenskapelig avismann, hadde forlatt avisen til fordel for regjeringen. Den totale og ureflekterte avvisningen av alt Arbeiderpartiet sto for, stengte for en mer analytisk og forstående tilnærming til Norges mektigste og mest interessante parti.219 Én Seip var byttet ut med en annen. Det var historikeren Jens Arup Seip som leverte mye av Solstads program: studier av politikk som makt og strategi og av arbeiderbevegelsens og ettpartistatens parti som lekket både til høyre og venstre. Det gjelder å kle av, ikke på. Denne pressestrategien fordret selvstendighet. Etter folkeavstemningen i 1972 sendte Dagbladet et brev til Venstres stortingsgruppe der avisen ikke lenger fant det naturlig å motta innkallinger til møter i gruppen. Men først 23. august 1977, foran stortingsvalget, erklærte Arve Solstad at «Vi ønsker ikke noen bestemt partietikett eller karakteristikk knyttet til vårt navn. Vi trenger det ikke. Vi er kort og godt Dagbladet og representerer oss selv …»

Det var mange fordeler ved å løsne båndene. Binder man seg til en makt, vokser risikoen for sosial og kulturell isolasjon. Det mistes en sosial dynamikk som bevirker at man forholder seg fleksibel overfor endringer i omgivelsene. Sosiologien har påpekt fordelen ved å ha mange svake, fremfor sterke og nære, forbindelser.220 Er man ute etter ny informasjon, er det de løsere kontaktene som kan gjøre en forskjell. Og ny informasjon får man i mindre grad fra de nære kontakter enn fra de mange svake bånd.

Dessuten hadde forvaltningen åpnet døren på gløtt. Stortinget vedtok forvaltningslovene i 1967. Kings Bay-saken hadde blottlagt behovet for en mer åpen saksbehandling i departementene av hensyn til rettssikkerheten. Debatten med blant andre statsminister Borten i en sentral rolle ansporet pressen til å se sin egen demokratiske rolle i en mer åpen forvaltning. Offentlighetsprinsippet var trukket ut av lovforslaget, men ble i 1970, etter en lang debatt, lovfestet av Stortinget. Etter at Arbeiderpartiet var kommet i opposisjon, var partiet blitt mer liberalt. Pressen fikk med dette ikke bare lettere tilgang til saker før de var vedtatt, men fikk også en rettslig begrunnelse for sin egen virksomhet. Like viktig: Opposisjonen i Stortinget fikk via pressen bedre betingelser for sin kontroll med regjeringen. Stortingets historiker Tore Grønlie skriver at offentlighetsloven på lengre sikt bidro til «sterk ekspansjon i massemedienes funksjon som viktig informasjonskanal for Stortinget».221 Mer indirekte førte styrkingen av Stortingets kontrollfunksjon til at også pressen fikk bedre tilgang til stoff.

NRK-debatt (1966)

Minerva ble etablert i 1957 med brodd mot både radikalismen og næringsliberalismen. Tidsskriftets fjerde nummer i 1966 var viet radio og fjernsyn, og det utløste intens debatt. Noen av innleggene omhandlet det forfatterne så som en radikal slagside i NRKs stab og som ble gjenspeilt i programinnholdet. Debatten kan kalles en skinndebatt siden partene i liten grad viste interesse for den andre sidens argumenter. Minerva sto for det meste av sakligheten, mens arbeiderpressen behandlet de unge konservative i Minerva slik de var vant til å behandle Libertas. Senere mer kjente navn bidro i Minerva-nummeret: Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk, senere professorer i sosiologi; Fridtjof Frank Gundersen og Carl Hambro, senere stortingsrepresentanter; Anders C. Sjaastad, senere stortingsrepresentant og statsråd. Disse unge mennene sto bak de mer kontroversielle artiklene om NRKs venstrevri. Andre sider av NRK ble også omtalt av blant andre senere professor i medievitenskap Anita Werner og senere biskop Per Lønning. En tid etter ga Minerva ut de mest sentrale artiklene samt deler av avisdebatten i bokform, redigert av senere Aftenposten-redaktør Kjell Hanssen.222

Særlig sosiologistipendiat Tore Lindbekks artikkel «Den radikale idyll på Marienlyst» vakte harme på Arbeiderparti-hold. Lindbekk skildret det redaksjonelle personalet i NRK, og mente at institusjonen i stor grad var preget av et radikalt mindretall av dyktige og politisk engasjerte programskapere. Slik har det vært siden 1950-årene, skrev Lindbekk, men gruppen har vokst. Det falt kritikerne tungt for brystet at Lindbekk talte opp og navnga folk med bakgrunn i Mot Dag og i Studentmållaget (!) og andre som sto SF og Orienterings-gruppen nær: «Man kan allikevel trygt konkludere at det innen NRKs programstab i dag befinner seg iallfall 15–20 personer som både har vedstått seg sitt radikale engasjement offentlig, og deltatt i virksomhet for å vinne offentligheten for dette engasjement. De har ikke bare vært medløpere og sympatisører for radikale standpunkter, men også sett det som sin oppgave å påvirke omgivelsene i vedkommende retning.»223 Blant disse radikale personer listes opp kjente programskapere og reportere som Hartvig Kiran, Torolf Elster, Odd Grythe, Arthur Klæbo, Helge Sverre Nesheim, Ole Chr. Lagesen, Yngvar Ustvedt, Haagen Ringnes og Andreas Skartveit. Problemet, slik Lindbekk så det, var at så få representerte den andre siden. En og annen from teolog, som Sverre Tinnå, gjorde liten forskjell. Hvorfor var det ingen i NRK som engasjerte seg for konservative synspunkter? Et annet «problem» Lindbekk ikke nevnte, var det opplagte: at disse var NRKs mest populære stemmer og skikkelser gjennom flere tiår.

Konsentrasjonen av bekjennende radikalere var betenkelig, mente Lindbekk, fordi disse laget aktuelle programmer og sto for NRKs bidrag til samfunnsdebatten. Den var trolig også selvrekrutterende, slik at gruppen vokste. Lindbekk brukte sin nyervervede sosiologiske innsikt til å fremme hypotesen om et selvrekrutterende miljø der vikarer fra universitetet ble ansatt som faste medarbeidere, og at det dermed ble skapt en distanse til annerledes tenkende i samfunnet: «Blant reflekterte konservative oppfattes i dag – iallfall innenfor universitetsmiljøet (som fremdeles er et viktig miljø for kringkastingen) – kringkastingen som et miljø dominert av selvdyrkende middelmådigheter hvis hellige overbevisning om å ha funnet patentoppskrifter på frisinnethet og selvstendighet gjør dem uimottagelige for saklig diskusjon; det er et miljø hvor utfoldelsesmulighetene for annerledes tenkende er små, og betydelig mindre enn innenfor en rekke andre miljøer og virksomheter man har anledning til å gå inn i.»224 Etter Lindbekks mening skyldtes avviket ingen plan, men en uheldig sidevirkning av uformell selvrekruttering. Den skjeve sammensettingen i NRK burde etter hans mening ikke motvirkes ved streng objektivitet: «Kringkastingsfolkenes eventuelle personlige engasjement overfor bestemte verdier og saker må ikke betraktes som en trussel men som en ressurs, – som må utnyttes til det ytterste. […] En nøytral kringkasting er stort sett en kjedelig kringkasting.»

Andre i Minerva pekte på NRK som et relativt lukket miljø, og studentene Anders Sjaastad og Stein Østre presenterte enkel statistikk over kåsører og bokanmeldere i NRK som viste at de radikale lørdagskåsørene (som Olav Rytter og Thomas Chr. Wyller) var i klart flertall. Det samme gjaldt bokanmelderne, særlig de som anmeldte «politiske» bøker. Folk som hadde utgitt bøker eller vært tilknyttet Pax Forlag (Ottar Brox, Arild Haaland, Torild Skard) anmeldte bøker fra samme forlag, noe Minerva-miljøet fant uheldig. Også blant programlederne dominerte de radikale, slik dette ordet ble benyttet her.

Polemikken som Arbeidernes Pressekontor og arbeiderpressen valgte å møte disse tankene med, fremstår i ettertid som bemerkelsesverdig. Ifølge arbeiderpressen (Brunvand) var Minervas debatt et stormløp mot NRK basert på noen kvasivitenskapelige betraktninger. Arbeiderbladet hevdet at de konservative kastet seg over personalpolitikken «Kravet om utrenskning etter politiske kriterier ligger snublende nær. Det er en uhyre farlig tendens som her kommer til uttrykk.»225 Det ble malt opp et skrekkscenario om yrkesforbud og utrenskning på politisk grunnlag som aldri var antydet, og som sto Lindbekk og de andre fjernt. Lignende tanker fremkom i andre arbeideraviser, som kritiserte en «kvasiforskning» som Minerva aldri hadde pretendert.

Ut av motangrepet fra Arbeidernes Pressekontor mot de unge konservative fikk man en debatt om debatten, om verdien av å ha lest det man kritiserer, om det betenkelige i å tillegge motparten ytterliggående standpunkter. Kjell Hanssens konklusjon på debatten i desember og januar 1966/67 var at kringkastingen var omgitt av en uvesentlig og ureflektert debatt. Hanssen konstaterte at Minervas forsøk på å reise en saklig debatt om NRK mislyktes fordi venstresiden ikke forholdt seg til argumentene, men høyrøstet forkastet eller omfavnet blankt. Senere ble debatten adskillig hardere. Da virkelig radikale på venstre og høyre fløy tørnet sammen om NRK i 1970-årene, drakk Ottar Brox og Tore Lindbekk kaffe sammen på Blindern.

Nyhetsavdelingen

I fjernsynets første år, forteller NRK-veteranen Herbjørn Sørebø, måtte filmene til Dagsrevyen leveres to timer før sending. Siden mange av sakene på Stortinget ikke ble avklart før ut på ettermiddagen, var tiden knapp.226 Det var ikke tid til å lage reportasje – ofte måtte kringkastingens folk ty til lange intervjuer med politikere. Godt fjernsyn ble det ikke alltid. Men, føyer Sørebø til: «… ingenting er så gale at det ikkje er godt for noko. Dei mange intervjua gjorde at publikum gjennom fjernsynet vart kjende med fleire av politikarane, og dei fekk lov til å snakke ut.» Det nye mediets rammebetingelser forandret politikkens fasade mot publikum ved å gi mer scenerom til politikeren.

De som husker hvordan Kings Bay-debatten i 1963 samlet så mange foran fjernsynsskjermene, skriver Guttorm Hansen, vet at den ble et «tidsskille i den politiske informasjonsvirksomheten. Mer enn noe annet kom fjernsynet til å påskynde personifiseringen av det politiske liv. Politikerne som ofte var i bildet, ble kjendiser. Det førte med seg at folk syntes de kjente oss personlig. Særlig i den første tida kunne det føre med seg mye komisk. Vi ble gjenkjent på gata, og folk hilste blidt og fornøyd fordi de mente det var en bekjent de traff.»227 Hansen mener dreiningen mot person kan gi et skjevt bilde av hvordan politikk blir til: «Kjendiseriet har fått sterkt innpass i det politiske nyhetsbildet, og med det skjer det en meget tvilsom dimensjonsforvrenging av hvordan politikk formes.»228

Fra 1966 ble journalister fra Stortingets presselosje bedt om å kommentere aktuelle saker i programserien Fra Ting og Torg. Kommentarformen brøt med de vanlige referatene. I noen korte formuleringer fikk toneangivende folk presentert sine tolkninger utenfra, fra pressens side: Egil Sundar (Aftenposten), Olav Maaland (Bergens Tidende), Bjørn Høyem-Johansen (AP), Bjørn Hansen (Arbeiderbladet), Hans Lystad (Nationen).229 I Partiene svarer på radio og fjernsyn samtidig fra høsten 1966 ble partienes representanter stilt mer pågående spørsmål som var innsendt av publikum. Utenom valgår stilte programlederne Jon Aanerud, Anton Blom og Herbjørn Sørebø seg på seernes side. Publikum var rykket enda litt nærmere politikken med journalistikken som fortropp. Fjernsynet fikk ytterligere kraft som advokat for folket. Den journalistiske formfriheten steg. Aftenposten-journalisten Nils Morten Udgaard påpekte i Journalisten i 1968 at kringkastingen kunne utvikle sin nøytrale posisjon til mer uavhengig reportasje og analyse om politikk. Udgaard konstaterte at NRKs uavhengighet virket forfriskende.230

Tvs anretning av politikk som mer individsentrert opprioriterte også talen, stemmen. Den gjorde at man kom på nært hold av ansikter og fakter. Stemmen reflekterte en personlighet. Til enhver tid signaliserte den følelser, stemninger og temperaturen i debatter. Fjernsynet ga inntrykk av at de der hjemme fikk nærmere og bedre direkte tilgang til politikkens vesen. Inntrykket var naturligvis falskt, fjernsynet var bare en annen medieteknologi enn avisen og radioen, som la vekt på andre forhold. Via adgangen til det politiske ansikt, ble nok den alminnelige interessen for politikk, forstått som personlige meninger, engasjement og som retorisk spill, voksende. Men det stilte nye krav til politikerne. Norske politiske ledere ble første gang intervjuet på fjernsyn foran kommunevalget i 1959, av Per Øisang. Politikere fra en annen tid fikk prøve seg i det nye mediet før de gled ut av bildet (Nils Hønsvald, Emil Løvlien, Erling Wikborg). Andre skulle bli mer fortrolig med kameraet rettet mot seg (som Einar Gerhardsen, John Lyng og Per Borten).231

Den noe mer utålmodige formen som Per Øyvind Heradstveit prøvde ut Kings Bay-sommeren 1963, ble utviklet utover i 1960-årene, særlig av Kjell Arnljot Wig i Åpen Post fra 1966.232 Studiodebattene ble en genre som påkalte adskillig oppmerksomhet via Heradstveit og Wig. En friskere form ble prøvd ut i Partiene svarer foran kommunevalget høsten 1967 og i valgsendingene foran valget i 1969. Åpen Post markerte noe ganske nytt, og reaksjonene var sterke. Programmet ble vist stort sett månedlig fra slutten av 1966 til 1971. Heradstveit og Wig innførte her en pågående form kjent fra blant annet BBC. På denne tiden var veksten i antallet lisenser på det bratteste, og Åpen Post og valgsendingene bremset ikke på veksten. Pressen var i begynnelsen positive til de mer fremoverlente programformatene – så lenge de ikke gikk for mye ut over eget parti.233 Da gikk programlederne «for langt». Disse månedlige programmene ble offentlige begivenheter.

Til Åpen post ble også Dagbladets skribent Arne Skouen invitert 9. februar 1967. Han satt overfor byråsjef Trygve Bore som hadde hevdet at Skouen i sin artikkel «Rettferd for de Handikappede» kom med tøv. Ja, departementet vurderte søksmål mot Skouen. Statsråd Bondevik lot byråsjefen med ansvar for spesialskolene ta støyten. Programmet var lagt opp etter en for pressen i dag fremmedartet logikk. Etter hissig debatt skulle debattantene komme frem til en slags enighet, for ikke å fremstå som trassige vriompeiser overfor det nasjonale publikummet. Men i dette programmet, forteller Arne Skouen, ble det ingen forsoning.234 Skouen fikk frem de elendige forholdene psykisk utviklingshemmede barn i spesialskolene levde under. Byråsjefen ble satt til veggs.235 Reaksjonene på selve saken, men også på programmets form og dermed mediets makt, var store.236 Dette var godt tv! Kanskje var Skouen her med på å endre den moralske logikken i debattprogrammene – heretter skulle deltakerne for all del ikke komme til enighet.

Per Øyvind Heradstveit reflekterer i 1970 over at det av og til synes å gå sport i å kjøre harde intervjuer med pågående spørsmål for spørsmålenes egen skyld. Han mener det i så fall alltid må ligge klare etiske motiver bak en slik strategi. En hard intervjuform bør dessuten bare brukes overfor folk i en fremskutt stilling og som er vant til å opptre offentlig og til å takle vanskelige situasjoner.237 Gunnar Garbo skrev i slutten av 1990-årene at dagens politikere er altfor spake eller pr-kåte når de har å gjøre med programledere som overser alle krav til god møteledelse eller som behandler alvorlige menneskelige og sosiale spørsmål som underholdning.238

Garbo fikk kjørt seg av nettopp Heradstveit og Wig, men tok igjen på en måte var og er sjelden. I et Åpen Post-program om Vietnamkrigen i 1967 ville programlederne Wig og Heradstveit heller snakke om splid innad i regjeringen: Da Wig ville ha frem forskjellene mellom Venstre og Høyre i utenrikspolitikken, ble Garbo ergerlig. «Jeg svarte at dagens tema var Venstres Vietnam-forslag og ikke EF-saken eller andre utenrikspolitiske spørsmål.»

  • Det får vi se på, sa Wig

    • Nei, det får vi slett ikke se på, svarte jeg. Dagens tema er Vietnamforslaget.

    • Ett av temaene, forsøkte Wig seg.

    • Jeg vil ikke finne meg i den slags opptreden fra en dirigent, svarte jeg. Vi har fastlagt et tema, og det får dirigenten også holde seg til.

    • Det er riktig, sa Wig.

    • Ja, det er det, bemerket jeg.239

KrFs Egil Aarvik kaller mediepresset fryktelig. Politikere grilles og ertes slik at de blir sinte og dummer seg ut: «I verste fall kan du bli utsatt for en utspekulert strategi hvor de leter frem og forstørrer dine svake punkter – nettopp med tanke på å få deg ut på en eller annen glattis. Dette er en del av gamet. På noe vis er vi tilbake til den tiden da de måtte legitimere sin arve- og styringsrett gjennom jernbyrd og f.eks. gå barbeint på ni gloende plogjern uten å bli brent på tærne!»240 Mer interessant er Aarviks spørsmål om hva dette betyr for politikerrollen: «Kanskje blir politikken mer og mer en arena for ‘sluggere’ – eller for søte sjarmører med smør i røsten – i stand til å samle sympati og beundring nesten uansett hva de plederer av standpunkter. Menigmann vil under slike omstendigheter ha vanskelig for å gjennomskue humbugen. Det som sies, ligner nemlig til forveksling de mer selvinnlysende sannheter, og dermed får vi atter bekreftet hva vi så ofte har sett, at den som vil lyve effektivt, så vidt mulig skal holde seg til sannheten.»241

Særlig den borgerlige pressen ble mer kritisk til debattformen, mens arbeiderpressen forsvarte NRKs valg. For det første gikk den krasse tonen som ble innført i offentligheten med disse programmene, ut over en borgerlig regjering. Da statsrådene Willoch og Vårvik rett før sending ble nektet av statsminister Borten å delta i et Åpen Post-program om lønnsoppgjøret, markerte programposten dette med to tomme stoler i studio. Slike eksempler på demonstrativ trass gikk ikke upåaktet hen. For det andre var statsinstitusjonen NRK, ledet av Hans Jacob Ustvedt (legen som under borgerlig protest ble utnevnt av Arbeiderparti-regjeringen i 1962), oppfattet som et stykke vellykket Arbeiderparti-politikk. Fra borgerlig side var det tale om overtramp, gapestokk, ensidighet osv. Flere kronikker, ledere og debattbøker kom fra borgerlig hold som ville påvise sammenhengen mellom revolverstilen og Arbeiderpartiet. Kringkastingssjef Ustvedt ble utsatt for hard kritikk. Avisene lyktes på mange måter i å legitimere seg som dommere over NRKs programmer, uten at NRK kunne ta til motmæle i eget medium.242 Men pressen lærte mer om sitt eget medium; mer debatt og kommentarstoff måtte til for å skjerpe sin profil og utdype forhold.243

Samtidig var tv-debattene gull verd for de små partiene. Radio- og fjernsynsdebattene foran valgene var den eneste mulighet de små hadde til å møte de store partienes ledere på like fot.244 NKPs formann Reidar T. Larsen behersket tv-mediet, og trivdes der. «Fjernsynet ga meg mer følelse av å få kontakt med mennesker som kunne vinnes, og ikke bare med de upåvirkelige politiske motstandere som satt sammen med meg i studio.»245 «Spenningen lades opp i studio foran slike debatter. Man prøvesitter de tildelte plassene, prøver mikrofonen, blir instruert om reglene for innlegg og replikker, ser over notater, og kaster hurtige blikk mot debattmotstanderne. De er ikke usårlige noen av dem. Bratteli, Kleppe, Korvald, Willoch – ikke han heller. Per Borten sitter ved siden av meg i et av programmene, 1971 – så vidt jeg minnes. Han har alltid godt lag med TV-program, stø trygg, jovial … – Du, sier Borten, – jeg er støtt nervøs foran slike program, er det slik med deg og? – Ja jeg er spent, for det står jo en del på spill, svarer jeg. – Jeg trøster meg med at om det går dårlig, så vil verden gå videre likevel, sier Borten. Og så er vi i gang.»246 Det kan være lett å tilskrive fjernsynet umiddelbare effekter. «For en makt fjernsynet hadde fått!» Det skriver Arbeiderpartiets Reiulf Steen som minnes at Finn Gustavsen i valgkampen 1969 ikke var beredt til å garantere at ikke SF nok en gang kunne komme til å styrte en Arbeiderparti-regjering. «Den ene replikken var nok til at mange skiftet parti».247 Pressen har likevel langt større makt enn tv, mener Per Øyvind Heradstveit i 1970. Tv kan skape stor oppmerksomhet om enkeltsaker, men effekten avtar svært raskt om ikke andre medier følger opp. Pressen står makten nærmere, men kan nettopp derfor forlange mer av politikerne: «Aftenposten og Arbeiderbladet har uten tvil langt større makt i det politiske bildet enn tv noen gang kan drømme om å få.»248 I det meste av 1960- årene, skriver Heradstveit, har informasjonsgangen fra politikken gjerne vært slik: «Om kvelden etter debatten i Stortinget forteller NRK noe av det som skjedde, morgenen etter forteller Aftenposten alt (gjennom nitide og perfekte referater), men først ut på formiddagen forteller Arve Solstad oss hvorfor det skjedde!249

Slutten på et opplyst oligarki

Politikk er kampen om å komme i posisjon til å kunne ta bindende beslutninger. Kampen føres som dialog og strid, sondering og agitasjon, kompromiss og splid. Politikk er både å finne sammen og dominere, for derigjennom å treffe bindende beslutninger. Den er av natur offentlig og underlagt konstant granskning. Offentlig politisk kommunikasjon, med innslag av både agitasjon og gjensidighet med henblikk på slike bindende beslutninger, danner den politiske offentlige mening. Rundt den formelle politikken befinner den store ytre offentlige mening seg, som bare indirekte er knyttet til politikkens beslutninger. Mens Habermas betrakter parlamentet som en «sterk» side ved offentligheten, ses her politikk som forskjellige «sfærer». Politikk og offentlighet forbindes selvsagt på utallige måter; i første rekke i mediene. Viten om forbindelsen mellom de to lagene er naturligvis av strategisk viktighet for alle som ønsker å innvirke på beslutningsprosesser eller få sine synspunkter legitimert.

Utover på 1800-tallet utvikles konvensjoner (genre, regularitet) for publisering, og deretter visse normer for hvordan publiseringen skal produseres (kildebruk, intervjuet). Publisering som operasjon underlegges visse vurderinger knyttet til normer om publiseringens sannhet, deretter om mulige konsekvenser. Publiseringen er moderne, den befinner seg i en sfære for det fornuftige, snarere enn det ærbare eller gudfryktige. Fornuften legitimerer publiseringen – en fornuft som først tilhører nasjonen eller samfunnet. Lenge er denne fornuften gitt og felles. Gradvis trenger den sosialistiske idé seg frem om at klassen er historiens subjekt. Arbeideravisene baserer seg på ideen om fornuft som rettferdighet, mens de liberal-konservative avisene fastholder «nasjonen» som ankerfeste. Arbeiderbevegelsen setter den allmenne fornuft i kritisk lys, nå som herskende fornuft. Denne slår tilbake på den ikke-sosialistiske pressen, som på lignende vis finner sine veier til de politiske assosiasjonene.

Med Gerhardsens flertallsregjeringer ble Arbeiderpartiets oligarkiske tradisjon langt på vei Norges. Dette var tillitens tid, for å bruke et ord som falt Gerhardsen lett i munnen når ting ble vanskelig. Tillit var en moralsk forbindelse mellom grunnplan og politisk ledelse, som ble forventet ovenfra. Lederskapet og den politiske makten sprang ut av en engere krets i parti og fagbevegelse og enkeltstående eksterne navn som Gerhardsen hentet inn. I offentligheten var arbeiderpressen talerør for parti og regjering. Men i motsetning til oligarkiet i Arbeiderpartiet – og i Sovjetunionen – hadde Norge en legitim opposisjon. Den i demokratisk forstand avgjørende forskjell på Norges og det klassiske oligarkiets stilling, var ikke bare at regjeringen kun satt trygt frem til neste valg, men at det fantes en mangfoldig offentlighet. Saker ble i noen grad kritisk belyst, motargumenter luftet. Det skyldtes partipluralismen båret frem av de stabile politisk-kulturelle bevegelsene som vokste frem på 1800-tallet.

Gjennom etterkrigsperioden ble pressen og kringkastingen ansett som viktige tillitsprodusenter for styresmaktene gjennom formidling av informasjon. Trusselen fra øst ble fremmanet og muliggjorde en bred konsensus om den sosialdemokratiske vei ut av ruinene i 1945. Velferden ble bygd på en konstant mobilisering med åpne og skjulte midler mot det som ble kalt kommunismen, men som omfattet en bredere antikapitalistisk og fremfor alt Nato-kritisk dimensjon. Nato-motstand ble, med våre dagers språk, en ekstrem handling. Med front mot de «røde» ble Arbeiderpartiets prosjekt gjort troverdig på borgerlig side. Borgfred og klasseforlik var formelen, og NKP ble ofret for denne gode sak – gjennom offentlighet og anti-offentlighet. Perioden 1955–1965, skrev Trygve Bull, manglet ikke radikalisme, men liberalitet. Det var den mest humørløse perioden i etterkrigstiden, skriver Jens Haugland.250 Antikommunistene hadde sin glansperiode, pessimisme og hysteri bredte seg i regjeringene i vest.251 Men ting lysnet. Etter de humørløse årene «er Haakon Lies rolle som dommedagsprofet og krossfarar og frelsarmann gløymt, likeeins dei mange hysteriske skriftene hans. Og Det Norske Arbeidarparti kan ikkje lenger styras etter stalinistiske eller McCarthyistiske prinsipp».252

Norge endte opp med det Max Weber kalte «cæsarisme av vestlig type», det vil si en sterk og personifisert ledelse under rimelig parlamentarisk kontroll. Det norske «førerdemokratiet» (Weber) under Gerhardsen fungerte fordi det offentlig-parlamentariske systemet balanserte det cæsariske. Arbeideroligarkiet måtte forholde seg til en talefør borgerlig parlamentarisk opposisjon flankert av en sterk presse. Om Arbeiderpartiet var under kontroll av et oligarki, var Norge under kontroll av et demokrati-oligarki – en sterk statsleder og hans krets innenfor parlamentariske rammer. Vår «rikspresident» var ikke kåret gjennom direkte valg, slik Weber anbefalte for Tyskland, selv om det kunne virke slik. Da Gerhardsen gikk av som statsminister i 1951, var det til alles undring og manges engstelse. Nasjonen hadde blitt forferdet om den hadde fått anledning, men antikuppet var over på et døgn. Etter kong Haakons død i 1957, stemte flere enn noen gang på Arbeiderpartiet ved valget. Det holdt, sa man, å miste én konge.

Ut fra Webers primære formål med parlamentarisk demokrati – å rekruttere dyktige ledere – var perioden ikke vellykket for Arbeiderpartiet. Det ble tydelig i 1970-årene. En lang periode med lydig presse og derfor også for mange yes-men i ledende posisjoner, gjorde partiet tunghørt. Dilterne var for mange, og omkostningene ved å tenke annerledes var for store. Om systemet holdt byråkratiet under kontroll – et annet overordnet politisk mål slik Max Weber så det – er også tvilsomt. Det kom tydeligst frem under oppgjørene med den statlige industripolitikken.

Arbeiderpartiet var en treenighet: For det første, det klart største av mange partier. Hovedoppgaven var å vinne valg, og hovedarenaen var Stortinget. Dette var den parlamentariske oppgaven. Partipressen – opinionsmidlene – hadde her en klar oppgave. For det andre som spydspissen i den største, men én av flere bevegelser, arbeider- og fagbevegelsen. Her var oppgaven å produsere legitimitet. Den offentlige mening hadde en nøkkelrolle. For det tredje som den statsbærende kraft i en korporativ struktur der næringsliv, finans og fagbevegelse tok del sammen med statlig industri. Regjeringen med forvaltningen hadde den utøvende oppgaven. Dette var arbeidsdelingen i en stabilitetens trefoldighet. Noe manglet likevel: lytteposter, sensorer. Men siden offentligheten bare delvis kunne erobres med denne trefoldige makten, endte ikke stabiliteten i fullstendig ensretting; en viss pluralisme og kritikk vant frem i innenrikspolitikken.

Under Gerhardsen ble kampen om makt til å styre Norge ført i to dimensjoner: via karismatisk cæsarisme og via parti- og pressestrid. Denne tosidigheten av person og system innebar naturligvis en spenning, og makten var ikke total; partiene byttet ikke plass før i 1963 og det var bare en forsmak. Men valgene ble avholdt som om hvert valg var det siste. Det saksmessige hegemoniet kunne balansere i konfliktene om fullmaktslovene og Cuba-saken – men tippet over med industrisakene. At det er mer treffende å snakke om sosialdemokratisk hegemoni enn ideologisk herredømme i denne perioden, skyldes nettopp at situasjonen ikke var støpt i jern. Opposisjonen på Stortinget og i offentligheten var underlegen, men talefør. Dagbladet, Friheten og Orientering representerte en svakere utenrikspolitisk stemme. I motsetning til i partiene kunne avisene skifte oppfatning i løpet av en uke, og slik signalisere partiets retrett.

Partisekretær Haakon Lie og reporter Per Øyvind Heradstveit knytter de to dimensjonene sammen i sin beskrivelse av Gerhardsen som maktpolitiker. Lie beskriver de formative 1920-årene som en tid med kamp om politiske retninger, men uthever også, en kamp om makt. Lie konkluderer: «I denne striden var det at Einar Gerhardsen ble herdet til å bli den mest utpregede maktpolitiker vårt land har fostret i dette århundre.»253 Fra en mann som Haakon Lie kunne utsagnet vært solid anerkjennelse. Men ordene faller i en diskusjon om norsk utenrikspolitikk, og Lies poeng er at der var Gerhardsen amatør. Han trodde at de kommunistiske og kapitalistiske systemer ville nærme seg hverandre. Einar Gerhardsen hadde fått viktige inntrykk på sin reise til Sovjetunionen høsten 1955, som gikk i retning av et gjensidig ønske om dialog. Lederne ble enige om kontakt i flere former mellom de to partiene. Og etter det dårlige stortingsvalget i 1961, mener Haakon Lie at Gerhardsen i stor grad la skylden på nettopp Lie. Han ønsket fra da av både Haakon Lie og Trygve Bratteli unna, mener Lie. Ulikt nesten alle andre partiformenn, fra C.J. Hambro til Kåre Willoch, ønsket Gerhardsen kontroll: «Han var en utpreget maktpolitiker som ikke ville slippe tøylene ett sekund – hvis det ikke var for å stramme dem ett sekund senere.»254

Slik spenningen mellom det autoritære og det parlamentariske vibrerer i Max Webers politiske skrifter, slik var den latent i norsk politikk fra 1945. På den ene siden lå den politiske makten stabil og sterk i hendene på et sosialdemokratisk oligarki og fremfor alt dets karismatiske lederskikkelse, på den andre siden gjorde parlamentarismens spilleregler og en kompetent opposisjon i Storting og offentlighet at regjeringen kunne finne mellomveier. Regjeringens egen stortingsgruppe led av, slik Weber også påpekte for den tyske Riksdagens del, mangel på kompetanse som følge av mangel på makt. I opposisjon var det annerledes; med det sterke nærværet i offentligheten førte en felles motstander til skjerpet og samlende argumentasjon.

Max Weber skrev at eneherskeren kan være mer avmektig enn den demokratiske lederen fordi byråkratiet stenger for sann og kanskje ubehagelig informasjon.255 Noe av det samme gjelder for en partielite med egen «lojal» partipresse. Bare om den innser at opposisjonspressen kan meddele noen sannhetens ord, kan den styre unna skjær i sjøen. Aftenposten og de andre borgerlige avisenes sterke stilling etter krigen var ikke bare et våpen for opposisjonen, men også fordelaktig for regjeringen. Arnulf Øverland påpeker det rasjonelle ved å trekke på en mer eller mindre uavhengig offentlig mening: «Et lands regjering må ha sitt organ. Men enda viktigere er en fri opposisjon. Uten den kjører selv det beste statsstyre i blinde.»256 Øverlands ord fra Verdens Gang 26. april 1946 er en påminnelse om at det er tryggere å navigere etter opposisjonens presse enn etter egen. Av egen presse læres det lite. Signalene var svake, motstanden fraværende. Partiet hørte kun sitt eget ekko. Fra den borgerlige pressen fikk partiet derimot klar beskjed fra opposisjonen. Øverlands poeng er at høyrøstet opposisjon ikke bare er en rettighet. Den er fordelaktig for makten, selv om den oppleves som en plage. Makten blir bedre informert og kan slik befeste sin makt. Deler av den borgerlige pressen var riktignok så reaksjonær at den kunne ignoreres. Men Norges desidert største avis Aftenposten var sammen med Dagbladet og den nye Verdens Gang merkesteiner i de politiske omgivelsene som opposisjonen hentet styrke i. Det var en omgivelse de delte med regjeringen og Arbeiderpartiet. Med den sterke borgerlige pressen som felles omland kunne den cæsaristiske parlamentarismen utfolde seg.

Betegnelsen partipresse har medført en innsnevring av det ideologiske perspektivet. Vi skal ikke glemme at under ligger en forståelse av pressen som del av en politisk bevegelse som ikke slo sprekker før etter 1970- årene. Pressens oppgave var å bringe det sanne og det nye, og stå i tjeneste for sin bevegelse. Bevegelsens idé definerte pressens virksomhet. Med en webersk vri: Bevegelsens etikk ga publiseringen dens «ånd». At lojalismen nedfeller seg i organisatoriske og eiermessige samarbeidsformer er så sin sak. Likevel, grunnen til at dette systemet kunne fungere i et parlamentarisk demokrati, på både sosialdemokratisk og borgerlig side, er at redaktørens virke var knyttet til den kollektive meningsdannelse som fikk sitt mest konkrete uttrykk gjennom partiene, men også andre organisasjoner i samme bevegelse: idrett, avhold, mållag, kvinnelag osv. Det dreier seg for alle disse om å støtte en forståelse av rettferdighet, enten den var knyttet til kommunismen, sosialismen, venstrebevegelsen, bondebevegelsen, kristenbevegelsen eller konservatismen. Hver av dem hadde samlende bredde og de pekte ut retning og formål. For alle de spørsmål og dilemmaer en brutal og kompleks verden reiser, representerer bevegelsene fortolkninger. Som kultur gir de visse verdier oppdrift, visse ord egenvekt. Denne pluralismen av begrunnelser for rettferdig fornuft, fra Friheten til Farmand, ser vi i den offentlige mening gjennom hele arbeiderpartistatens tid