«Altså når man dømmer en dreng, og de grunde, man har dømt ham på, ikke passer, så tror jeg, at han vil føle, at lærerne har et bestemt syn på ham, at han måske ikke er så god som de andre, at han ikke er normal som de andre, at han ikke er lige så tilpasset som de andre i klassen, som danskerne måske. Jeg tror, at det vil skabe sådan et…det vil knække forholdet mellem eleven og læreren måske.»

Med dette betegnende sitatet fra en 18 år gammel palestinsk-dansk gutt innledes Laura Gilliams bok om minoritetsdanske gutter og deres opplevelser av hvordan læreres fordommer, motvilje og velvilje påvirker deres prestasjoner og trivsel i skolen. Basert på doktorgradsarbeid og mange års forskning fra flerkulturelle skolesettinger, har Gilliam skrevet en interessant og tankevekkende bok om hva slags konsekvenser opplevelser av å bli møtt med fordommer basert på kjønn og etnisitet kan få for den enkelte. Hun skriver selv at målet med boken er å skape oppmerksomhet rundt den forskjellsbehandlingen minoritetsdanske gutter opplever, samt å bidra til refleksjon rundt betydningen av både positive og negative forventninger til elever i skolen.

Boken har en kort innledning, tre mer overordnede innledningskapitler og tre empiriske analysekapitler med en oppsummerende diskusjon til slutt. Strukturen er ryddig, språket tydelig og argumentasjonen grundig og interessant. Gilliam skriver innledningsvis mer overordnet og teoretisk om rasialisering, etnisk diskriminering og tegn på forskjellsbehandling i den danske skolen, her uten å gi særlig mange frampek til analysen i den mer empiriske delen. Som leser blir jeg litt utålmodig av å måtte vente helt til side 56 med å bli presentert for guttene og det datamaterialet som legges til grunn for den videre analysen, men når jeg først kommer dit begynner boken også å bli mer interessant.

Når empirien først introduseres vies den stor plass, og benyttes til å vise, snarere enn å argumentere for, hva disse guttene opplever å ha stått i gjennom skoleløpet. Det Gilliam beskriver, med guttenes perspektiv som utgangspunkt, er den selvforsterkende spiralen som oppstår når lærerne møter disse guttene som representanter for en gruppe snarere enn som egne individer. Guttene reagerer selv på det de opplever som fordomsfull forskjellsbehandling fra lærernes side med å gjøre akkurat det som forventes av dem. Gjennom å stå imot, lage «ballade», gi opp og ikke ta skolen seriøst, bidrar guttene selv til å forsterke lærernes i utgangspunktet lave forventninger til dem, og fanges dermed i en ond sirkel.

Fra et samfunnsviterperspektiv foregår negativ forskjellsbehandling både på systemnivå og i hverdagslig interaksjon mellom mennesker, ofte uten at vi legger merke til det. Gilliam får samtidig godt frem hvordan guttene selv knytter forskjellsbehandlingen de opplever mer direkte til enkeltpersoner. Guttene snakker gjennomgående om gode og dårlige lærere, om forskjellen mellom lærere som ser på dem som individer og lærere som fordomsfullt møter dem som representanter for kategorien «innvandrergutter». Mens jeg leste, ble jeg sittende å fundere på dramaturgien i disse guttenes historie. Oftest handler den om hvordan de, etter å ha kjørt seg fast i et dårlig mønster med lærere som hadde lave forventninger til dem, til slutt møtte på lærere som tok dem på alvor og hjalp dem på rett kjøl. For guttene handler denne vesensforskjellen om å få oppleve at man blir likt og møtt som den man er, med omsorg og kjærlighet. Fra systemteori har vi lært at negative spiraler, som mange av disse guttene beskriver, krever et brudd, introdusert til rett tid, som ender med å utgjøre en forskjell. Kanskje er det også slik at disse gode lærerne i virkeligheten ikke alltid har vært unike som guttene erindrer. Kan hende var det vel så mye timingen og situasjonen rundt som bidro til at akkurat disse lærerne fremstår som om de var av et helt annet slag enn de dårlige. Lærere har åpenbart et mye større ansvar enn elevene for å bygge opp den tilliten som trengs for å stoppe slike negative spiraler som guttene beskriver. Alle som har vært skoleelever vet også at ikke alle lærere har det som trengs for å få til noe sånt. Like fullt er læreren avhengig av at eleven åpner opp og «lar seg like», for at de faktisk skal kunne være den personen som gjør en forskjell for den enkelte.

Interessant nok baserer Gilliam seg i denne studien i all hovedsak på intervjuer, mens hun i tidligere studier ofte har benyttet deltakende observasjon i skolen som sin viktigste metode. Hennes argumenter for at forskjellsbehandling ikke nødvendigvis kan observeres, men faktisk må spørres frem gir i utgangspunktet god mening. Det er også prisverdig at hun på denne måten velger å gi guttene ordet alene, til tross for at det selvfølgelig også ville være interessant å vite mer om læreres perspektiv på de problemstillingene som trekkes opp her. Å snakke med guttene om deres subjektive opplevelser av forskjellsbehandling er ikke nødvendigvis en god inngang til å studere forskjellsbehandling i «reel» eller «objektiv» forstand. Samtidig er slike subjektive opplevelser viktige for å kunne fylle ut det store bildet. Opplevelsen av å bli forskjellsbehandlet kan, som Gilliam påpeker, i seg selv få stor betydning for elevenes læring og forhold til skolen.

Flere steder helt innledningsvis i boken skriver Gilliam at det hun vil se nærmere på er negativ forskjellsbehandling av minoritetsdanske skolegutter på bakgrunn av etnisitet og kjønn. Gilliam skriver også gjennomgående godt om etnisk diskriminering generelt, og mer spesifikt om sammenfallet mellom klasse og etnisitet som en kilde til forskjellsbehandling i skolen. Kjønn som aspekt ved hennes interseksjonelle tilnærming blir derimot litt borte i analysen, både innledningsvis og i den mer empiriske delen. Hun nevner også knapt det som i alle fall i norsk offentlighet har vært en tilbakevendende diskusjon de senere årene, nemlig jenters og gutters ulike forutsetninger i skolen. Selv om hennes studie handler spesifikt om minoritetsdanske gutter, er det ingen grunn til å utelate majoritetsdanske gutter fra analysen. Det kunne også være interessant om Gilliam hadde tatt for seg forskjeller i forutsetninger og erfaringer mellom minoritetsdanske gutter og minoritetsdanske jenter. Dette kunne hun ha gjort enten gjennom å vise til annen forskning eller ved å tematisere denne forskjellsdimensjonen i eget materiale. Jeg savner også en mer overordnet diskusjon innledningsvis rundt hva forskjellsbehandling egentlig er, hva den gjør, og ikke minst hva som er spesielt med skolen som kontekst for forskjellsbehandling.

At Gilliam legger så stor vekt på etnisk diskriminering og rasialisering i sin analyse, kan naturligvis skyldes hennes egne forskningsinteresser. Ut fra min egen erfaring med å forske på minoritetsnorske gutter vil jeg også anta at denne «skjevheten» i analysen har sammenheng med empirien og hva informantene hennes forteller. De minoritetsnorske unge mennene jeg selv har studert var også svært opptatt av sin etniske minoritetssituasjon, mens kjønn og ulike måter å være menn på ikke så ut til å være noe de anså som mulig å forhandle om. Slike mulige blinde flekker i hodene på informantene, i deres fortellinger eller i deres sosiale omgivelser er det forskerens jobb å peke på, og her kunne jeg ha ønsket meg mer eksplisitt refleksjon fra forfatterens side.

Gilliam ønsker med boken å sette søkelys på forskjellsbehandling av minoritetsdansker i skolen, noe som kanskje er spesielt viktig i en tid hvor den offentlige debatten om etniske og religiøse minoriteter hardner til på måter som påvirker oss alle, enten vi vil det eller ei. I skolen foregår forskjellsbehandlingen antakelig sjelden bevisst eller med vond vilje fra lærernes side, men snarere som et produkt av det samfunnet vi alle er en del av. Det er kanskje særlig interessant å lese om guttenes reaksjoner på lærernes «velmente» forskjellsbehandling. Som når lærere i møte med useriøse minoritetsgutter som lager bråk umiddelbart ser ut til å anta at de blir slått hjemme eller ikke blir fulgt opp av foreldrene.

Slik jeg leser boken, forteller guttene om tre ulike måter å bli møtt på av lærere i skolen; enten fordomsfullt rasistisk, med kultur som utgangspunkt, alternativt fordomsfullt velmenende, med sosioøkonomiske forhold som utgangspunkt, eller altså mer åpent velmenende, med utgangspunkt i det enkelte individ. Heldigvis forteller guttenes historier også i rikt monn om lærere i sistnevnte kategori, som forskjellsbehandlet i positiv forstand gjennom å se dem og strekke seg langt for å styrke deres tro på seg selv og egne evner. Å møte disse guttene som individer innebærer nødvendigvis også å møte dem som minoritetsdanske fremfor å insistere på å være fargeblind, slik jeg forstår det. Å ta dem på alvor innebærer også at man tar høyde for de negative stereotypiene guttene lever med.

Gilliam løfter flere konkrete og viktige poeng inn i debatten om etniske minoriteter i skolen. Et eksempel er hvordan hun finner at andelen minoritetsdanske elever i den enkelte skole ser ut til å ikke ha noe å si for minoritetsdanske gutters opplevelser av forskjellsbehandling. Det er altså ikke slik at det på skoler med en stor andel minoritetsdanske elever utvikles sterkere motkultur hos elevene eller tydeligere problemkategorisering hos lærerne. Gilliam forsøker med dette å avlive myten om at utfordringene på dette området håndteres best ved å få ned antallet tospråklige elever på den enkelte skole. Et annet viktig poeng som fremgår av studien er at guttene, i det minste i møte med henne som forsker, selv opplever sine anklager om rasisme og forskjellsbehandling som illegitime. Problemet strekker seg altså utover hodene til lærerne og majoritetsdanskene.

Gilliams sluttpoeng i boken, et argument som kanskje ikke kommer like tydelig frem underveis, handler om skolens og lærernes velmente ideal om «fargeblindhet» og nedtoning av forskjeller i skolen. Ved å insistere på at de er fargeblinde, at etniske forskjeller er uvesentlig i skolesammenheng, blir det opp til elevene selv å forsøke å forstå og forhandle om betydningen av forskjeller knyttet til etnisitet, rase og religion. Konsekvensen blir også at unge minoritetsdansker står dårligere rustet til å møte fordommer og stereotype oppfatninger om hvem de er i storsamfunnet. For min del er det akkurat dette som gjør mest inntrykk med Gilliams studie, nemlig i hvor liten grad disse guttene ser ut til å ha hatt rom for å snakke om og diskutere opplevelsen av forskjellsbehandling underveis i skoleløpet. Dermed blir det også enda mindre relevant i etterkant å stille spørsmål ved hvorvidt forskjellsbehandlingen de mener å ha opplevd faktisk var «reel» eller ei. Skaden er uansett skjedd, deres opplevelser har fått konsekvenser. Det må vi som samfunn ta ansvar for.