En viktig del av norsk identitet er at vi er et protestantisk land, preget av den lutherske reformasjonen på 1500-tallet. Dette er et faktum som også har vært med på å prege norsk teologi. I tiden etter annen verdenskrig har dette mest i skjedd form av lutherforskning: Den såkalte lutherrenessansen på 1920-tallet hadde som mål at Luther gjennom bruk av historisk kritisk arbeid skulle frigjøres fra den lutherske tradisjonens omtolkninger og hentes fram igjen til ny inspirasjon for samtidens kirke og kristenliv. En betydelig lutherforskning har også skjedd i de nordiske landene i denne ånd gjennom annen halvdel av 1900-tallet.

Imidlertid er fokus for reformasjonsforskningen i ferd med å forandre seg, både i Norden og internasjonalt. Én utvikling er at lutherforskningen frigjør seg fra arven etter lutherrenessansen og etablerer en bredere historisk referanseramme for arbeidet med reformatoren. En annen utvikling er at ny energi investeres i å utforske et bredere felt av temaer knyttet til reformasjonen som historisk vendepunkt; som religionsskifte og som kulturskifte.

En viktig teoretisk nøkkel til slikt bredere forankret arbeid med reformasjonen som historisk vendepunkt er teorier om kristendommens konfesjonalisering på 1500- og 1600-tallet; en utvikling som ifølge disse teoriene ikke bare omfattet lutherdommen og den reformerte kristendommen, men i like høy grad også katolsk kristendom. Konfesjonaliseringsteori har satt et viktig preg på internasjonal reformasjonsforskning gjennom siste generasjon, og mange publikasjoner er gitt ut der dette teoretiske perspektivet har spilt en hovedrolle. Men i Norden har teoriene bare i liten grad blitt hentet fram og prøvd ut, og empiri fra de nordiske landene har dessverre spilt en underordnet rolle i konfesjonaliseringsforskningen.

Høsten 2007 hadde Det teologiske fakultet gleden av å ha besøk av Heinz Schilling, professor i historie ved Humboldt-universitetet i Berlin. Forelesningen trykkes i noe utvidet form i dette heftet. Schilling har gjennom flere tiår – mer enn noen annen – bidratt til utformingen av teoriene om kristendommens konfesjonalisering, og også ytet et imponerende arbeid med å prøve dem ut på empirisk materiale av ulikt slag, fra ulike land. Hans forelesning i Oslo kan leses som en bred, europeisk orientert introduksjon til konfesjonaliseringsteorien, og som et bidrag til å definere teorienes betydning i forhold til teorier om sekularisering. Teksten egner seg dermed godt som en allmenn introduksjon til feltet for lesere som har hatt liten befatning med det fra før. Men den gir også med sine mange henvisninger en god leserveiledning for de som vil fordype seg videre i utviklingen av nyere forskning om kristendommens konfesjonalisering.

Som ytterligere bidrag til en bred kontekstuell tilnærming til reformasjonsforskningen bringer vi dessuten to studier av yngre forskere først framlagt i en internasjonal workshop om «Den protestantiske døden» ved Det teologiske fakultet høsten 2008. Det er ingen tvil om at reformasjonen innebar store og grunnleggende endringer når det gjaldt omgangen med døden og de døde. Skjærsilden forsvant, den nye teologien tilsa at forbønn for de døde var en meningsløs religiøs handling, og ritualer og gravminner ble forsøkt omformet i pakt med den nye teologien. – Dette er et forskningsfelt eldre reformasjonshistorie knapt har befattet seg med, dels kanskje fordi det konfesjonelt aldri har vært noe viktig tema, og dels kanskje også fordi det fordrer en tverrfaglig tilnærming som ofte ikke har vært så vanlig. De to bidragene vi her bringer – det ene av en arkeolog/kunsthistoriker og det andre av en kirkehistoriker – representerer en interessant ny giv i nordisk reformasjonsforskning, i pakt med internasjonale trender innen dette forskningsfeltet.