Abstract:

The kontakion is liturgical in nature. How does the language of the kontakia by Romanos address their liturgical context? This article presents a new translation of the poet’s famous Christmas Hymn and investigates liturgical aspects of the drama by proposing a liturgical reading of it. Furthermore it suggests that in retelling the story of the adoration of the Magi the Melodist tells the story of the adoration of the congregation. The Bethlehem scene becomes a liturgical scene and the contemporary Christmas celebration, for which the kontakion is written, becomes a synaxis in a Bethlehem cave.

Keywords:Romanos the Melodist • ,the Christmas Hymn • ,Liturgy

Innledning

Kontakiet er en bysantinsk genre, den viktigste poetisk-liturgiske nyskapningen i Konstantinopel. Særegent for kontakiet er dramatisk fremstilling av liturgiske begivenheter eller den historiske bakgrunnen for disse. Genren er uløselig knyttet til Romanos Melodens (ca. 485–561) navn; han ble det samme for kontakiet som David ble for salmen eller Paulus for epistelen. Uttallige er de kontakier som ble skrevet under melodens navn, men Romanos’ eget mesterverk er den såkalte Julehymne I.1 Denne artikkelen presenterer en nyoversettelse av hymnen fra gresk og kommenterer hymnen som liturgisk verk. Skjønt kontakiene er kjent som narrative og dramatiske, er Romanos’ Julehymne gjennomsyret av liturgisk2 språk og praksis; den må derfor leses som et liturgisk epos.3

Kontakiet i det liturgiske rom

Legenden forteller at diakonen Romanos fikk sin dikteriske inspirasjon mens han holdt gudstjeneste; Jomfru Maria kom til ham under en allnattsvigilie julaften og bød ham å ete en skriftrull. Straks steg han opp på ambonen – den bysantinske kirkes «prekestol» midt i skipet – og kvad sin Julehymne.4

Den korte beretningen kan si oss mere enn at Gudfødersken var Romanos’ muse: Kontakiet var ikke en preken lest etter evangelielesningen i messen eller i monastisk matutin, men en dramatisk hymne sunget under en almen vigilie natt til en høytid i den konstantinopolitanske katedralritus, den såkalte asmatike akolouthia.5 Julehymnen er heller ikke en homiletisk utlegning av en enkelt bibelperikope. Dikteren sammenholder flere bibelske og apokryfe forestillinger om julehendelsen og skaper en syntese, et helstøpt drama hvor Maria møter de vise menn i hulen på Betlehemsmarken.

Det har ofte vært hevdet at kontakiet liturgihistorisk ble fortrengt av kanon-genren. Dette er ikke stedet for en drøfting av kontakiets historie. Nyere forskning tyder imidlertid på at i den konstantinopolitanske katedral-tradisjonen overlevde genren i sin fulle lengde helt frem til latinernes inntog i begynnelsen av det trettende århundre. I nesten tusen år møtte troende i kristendommens hovedstad disse diktverkene under høytidsvigiliene.6

Men Julehymnen er ikke bare liturgisk i den forstand at den er skrevet for liturgisk bruk; den reflekterer også den liturgiske situasjonen: Dikteren benytter eksplisitt liturgisk metaforikk og allusjoner når han beskriver julehendelsen, møtet mellom Jesus, Maria og de vise menn. Ja, for Romanos synes julehendelsen å være en liturgisk hendelse.

I det sjette århundre var man opptatt av at den liturgiske feiringen var et sted hvor engler og mennesker tjente Gud i fellesskap. Hymnen lar englene og hyrdene på markene utgjøre koret som lovsynger Gud. Motivet går igjen i hele diktet, og endatil vismennenes ferd med stjernen fremstilles som et slikt fellesskap mellom himmelske og jordiske tjenere av Gud.

Kirkene vokste på Justinians tid; de liturgiske rommene fremstod som arkitektoniske mesterverker med ikoner og relikvier. Dermed ble møtestedet, kirkerommet, mer og mer forstått som et hellig «skattkammer». Vismennene i kontakiet kommer til fødselshulen på Betlehemsmarken – en paradishule full av «skatter». De er ikke tre vise menn, men en skare.7 Beskrivelsen minner om pilegrimer som ankommer kirken i prosesjon. De banker på hulens dører og slippes inn. Fra -Romanos’ samtid kjenner vi liturgiske prosesjoner rundt i gatene som endte med geistlighetens og folkets rituelle inntog i kirkerommet.8 I kirkerommet ble de hellige gavene (brød og vin) båret frem for Gud på alteret. På samme vis bærer vismennene gaver frem for Kristus-barnet. De faller på kne og ber en frembæringsbønn for offergavene.

Gjennom hele kvadet høres ekkoet av psaltervers og andre Bibel-allusjoner. Og Bibel-tekstene er jo også nettopp liturgiske tekster. Selve omkvedet – «et nyfødt barn, før alle tider Gud» – refererer til trosbekjennelsens «født av Faderen før alle tider» (Symbolum Nicaenum Constantinopolitanum). Trosbekjennelsen var blitt et fast liturgisk ledd da hymnen ble skrevet.9

Gapet mellom tilhørerens10 eget liv og Skriftens fortelling har ført til mang en hermeneutisk utfordring i kirkehistorien. Romanos’ kontakier nærmer seg problemet på en helt annen måte enn allegoresen. Det liturgiske språket og metaforikken i kontakiet er ikke bare kjente og kjære ord som tilhørerne skal kjenne seg igjen i. Dikteren åpner ofte (som i Julehymnen) sine verker med å invitere publikum inn. Fortellingen som fremføres, er ment å vekke tilhørernes nysgjerrighet og lede til innlevelse. Scener fra Jesu liv fremstilles – slik kommentaren nedenfor vil understreke – som liturgiske scener. Dermed er en overensstemmelse med menighetens gudstjeneste etablert, og der oppstår et tidløst liturgisk rom hvor -Jesus-barnet er tilstede og hvor menigheten er tilstede. Dikteren impliserer at deres gudstjeneste er lik eller skal ligne den gudstjeneste teksten forteller om: Menig-heten er det som endelig får tre inn i paradishulen på Betlehemsmarken, det er de som ofrer gaver, og det er de som feirer med sin liturgi.

Personene fra den bibelske fortellingen utlegges som lignende Romanos’ tilhørere. De fungerer som typologiske forbilder for det kirkelige nåtidsmenneske, liksom de gammeltestamentlige personene fungerer som typologiske forbilder for de nytestamentlige. Vismennene er typologiske forbilder for menigheten – Guds sanne folk på pilegrimsferd mot møtet med Gud selv. Fortellingen blir selv en beretning om dét den deltar i: menighetens høytidelige gudstjenestefeiring og senere, i liturgien, deres mystiske møte med Kristus. Samtidig impliserer teksten at alle møter med Kristus dypest sett er liturgiske, enten de finner sted under keiser Augustus eller i vår egen tid.

Oversettelse

Ettersom oversettelsen utgjør en betydelig del av denne artikkelen og gode oversettelser ikke finnes lett tilgjengelig, er det på sin plass kort å gjøre rede for oversettelsesvalg.

Julehymnen er i skandinavisk sammenheng best kjent gjennom Hjalmar Gullbergs frie gjendiktning på rim fra 1944.11 Min oversettelse gjengir heller ikke den originale Julehymnens metriske form; metrikken i kontakiene er nært forbundet med musikken de ble sunget til; den originale musikken er ikke lenger kjent, og en metrisk oversettelse har ikke mye for seg så lenge vi ikke kjenner musikken.

På den annen side har den poetiske formen i liten grad opptatt tidligere oversettere – kanskje fordi det er umulig å få til noe som er like godt som Romanos’ eget. Nærværende oversettelse insisterer imidlertid på å ta vare på flest mulig av originalens poetiske karakteristika og retoriske finesser (herunder rytmiske virkemidler) – til tross for at metrikken har måttet oppgis, og at oversettelsen på ingen måte kan yte originalen rettferdighet.12

Følgende tekst er med andre ord ingen gjendiktning, men den er heller ingen «ordrett» gjengivelse på normalprosa. Prosaoversettelser av poesi bygger på den falske forutsetning at poesi er en kunstferdig form for prosa. Men et svart-hvitt -fotografi av en fargerik skulptur er ingen fargeskulptur; den som ønsker å gi et best mulig inntrykk av en fargeskulptur må i det minste skaffe seg en fargefilm, og aller helst lage en ny skulptur. Mitt mål har vært å gjengi kontakiet som et godt og lesbart stykke poesi på norsk.

Romanos anvender bibelske ord og tradisjonelle kristne idiomer. Strofe XIV’s mataiotes … mataioteton finner jeg for eksempel ingen grunn til å oversette som «tomheters tomhet...» når det norske bibelspråk tilsier «idelig tomhet...». I en viss forstand gjør dette oversettelsen mindre etterrettelig, men jeg mener at «tom-heters tomhet...» simpelthen er en feil oversettelse; selve poenget med uttrykket er henvisningen til Predikerens bok, ikke den nøyaktige ordlyden. Om ikke uttrykket hadde foreligget i bibelspråket, ville Romanos trolig ikke brukt det.

Julehymnen

Teksten er forsynt med et kortfattet strofevis kommentar-apparat til dels nummerert etter verselinje.13 Kommentaren søker å oppklare uklarheter samt å peke på nevnte liturgiske billedbruk og referanser.

Prooimion

Jomfruen føder i dag Den overnaturlige; og jorden byr hulen sin frem for Den utilnærmelige. Engler priser med hyrder; vismenn reiser med stjernen. For det er oss født et nyfødt barn, før alle tider Gud.

1. «Den overnaturlige»: eg. «Den transcendente»

2. Betlehemshulen (heller enn -stallen) er standard i østlige fremstillinger av Jesu fødsel. Hverken okse eller asen finnes i fremstillingen, selv om det er et vanlig motiv i samtiden. Også dette kan ha med det liturgiske å gjøre, for okse og asen slapp ikke inn i kirkerommet.

Allerede i innledningsstrofen blir det klart at alle aktørene står eller samler seg i en «forsamling» og omgir det guddommelige barnet just som en menighet omkring alteret. Englene på Betlehemsmarken er ikke budbærere; de er blitt concelebranter som lovsynger (doxologousi) sammen med hyrdene. Vismennene kommer som pilegrimer sammen med det himmelske lyset trekkende mot Guds sted. Alt skjer i dag, for vår skyld, i det liturgiske nu.

I

Eden har Betlehem åpnet; kom, la oss se! Gleden i skjul har vi funnet; kom og ta del i Paradisets goder inne i hulen: Dér er opprunnet en rot aldri vannet i flor med forlatelse. Dér er funnet en brønn aldri gravet, hvor David fordum begjæret å drikke. Dér har en jomfru, som fødte et spedbarn, med dét slukket tørsten til Adam og David. La oss derfor ile hen dit hvor der fødtes et nyfødt barn, før alle tider Gud!

2. Her innledes hymnens soteriologisk–liturgiske motiv: Forløsningen ligger i det at Gud har åpnet veien inn i paradis (stedet hvor Skaper og skapning lever i harmoni) for mennesket igjen. Åpningen skjer ved at Gud fødes inn i verden. Menneskets svar er å oppsøke stedet – dvs. kirken – og tjene Gud og feire liturgisk der.

4. Den mariologiske billedbruken spiller på en rekke bibelske tekster, bl.a. Jes 11,1–10 og Sir 24,17 samt OdSal 1,5.

8. Jf. fortellingen om David og brønnen (2 Sam 23,15–16 / 1 Krøn 11,17–19.)

Strofen etabler identitet mellom de vise menns «kom, la oss se!» og menig-hetens. De er kommet til det paradisiske overflødighetshorn – hulen eller kirken. Det som finnes der inne, kan sees, fås del i, drikkes, slik menigheten i kirken ser det hellige (f.eks. i ikonene), får del i og drikker (Kristi blod.)

II

Morens far ble frivillig sønnen hennes; barnas frelser lå som et barn i krybben. Mens hun betraktet ham, sa hun som fødte ham: «Fortell meg, barnlill, hvordan du er sådd i meg, og hvordan vokst frem i meg! Jeg ser deg, min øyensten, og finner det nifst at jeg gir bryst og ikke er gift; og som jeg ser deg inne i svøpet, akter jeg møydommen fortsatt forseglet, for den voktet du vel da det gledet deg bli et nyfødt barn, før alle tider Gud.

Maria tiltaler barnet sitt i en monolog som glir over i bønn.

III

Opphøyde konge, hva har de arme med deg å gjøre? Himmelske skaper, hvi er du kommet til jorden ned? Ble din lyst tent av hulen eller mettet i krybben? Se, rom er der ikke for din tjenerinne inne i herberget! Ikke rom, sier jeg, ikke engang hulen, for også denne tilhører en annen. Og Sara sitt lodd, da hun hadde født, ble et veldig land; ikke engang et hi har jeg fått; jeg har nyttet grotten du tok bolig i frivillig, mitt nyfødte barn, før alle tider Gud.»

Den bedende Maria fungerer som et talerør for menigheten idet hun stiller de store og vanskelige spørsmålene til barnet – altså Gud. I tillegg er naturligvis spørsmålene eller monologen viktige både for dramatikken og retorikken i hymnen.

IV

Mælende sådanne ord i hemmelighet medens hun bønnfaller ham som kjenner i lønn, kan hun høre de vise som ser etter barnet. «Hvem er dere?» ropte da piken til dem med det samme; og de så til henne: «Hvem er da du som er nedkommet med én slik en som dét? Hvem er far din, hvem har født deg, du som er blitt amme og mor for farløs sønn? Da vi så hans stjerne, forstod vi det har vist seg et nyfødt barn, før alle tider Gud.

Maria og de vise menn taler til hverandre gjennom hulens grind.

V

Nøyaktig har Bileam utlagt for oss de forutsagte ordenes mening: Han sa at en stjerne kom til å stige, en stjerne som utslukker alskens spådommer og fuglevarslene, en stjerne som oppløser vises lignelser, sagnene deres tillike med gåtene; en stjerne som stråler uendelig klarere enn den som er synlig, er stjernenes opphav om hvem det er skrevet: Av Jakob oppstiger et nyfødt barn, før alle tider Gud.

Strofen spiller på 4 Mos 23,23 og 4 Mos 24,17.14

VI

Da Maria hadde hørt de utrolige ordene, falt hun på kne for ham hennes liv hadde fostret, og gråtende sa hun: «Store ting, gutten min, stort er alt som du har gjort med min fattigdom. Se, vismenn der ute, de ser etter deg; de som hersker over Østerlandet, de søker ditt åsyn, og de rike blant folket ditt ber om få å se. Ditt folk er jo disse for hvem du er kjent, mitt nyfødte barn, før alle tider Gud.

Maria deltar i gudstjenesten med bønn. Versene er en parafrase over Magnificat, en sang som etter all sannsynlighet ble sunget under julefeiringen i Hagia Sophia.15 De vise menn er det sanne gudsfolk, Kirken, for det er de som oppsøker Gud.

VII

Siden nå dét er ditt folk, byd dem, mitt barn, komme innunder ditt tak så de kan få se en armod rik, en fattigdom kostbar! Du er selv min ære og ros, så jeg skammer meg ikke. Du er selv ynden og skjønnheten min og denne boligens. Vink dem herinn! Jeg bryr meg slett ikke om ringheten her; jeg har jo deg som en skatt konger er kommet for å se, for konger og vismenn fikk vite at du hadde vist deg, mitt nyfødte barn, før alle tider Gud.»

Kristus er Kirkens (eller «denne boligens») stolthet og ære og rikdom og skjønnhet slik han er Marias.

VIII

Jesus Kristus som virkelig er vår Gud rørte usynlig ved sin moders sinn «Led inn,» sa han, «dem jeg med ordet ledet! for ordet mitt var det som skinte for dem som søkte meg; en stjerne det er for synet, en kraft er det dog for sinnet, kommet med stjernemenn hit i min tjeneste står den fortsatt og fyller sitt embede og viser med strålene stedet der fødtes et nyfødt barn, før alle tider Gud.

6. Romanos beskriver i likhet med andre eldre kilder stjernen som en form for guddommelig energi, et himmelsk lyslegeme.

7/8. De greske ordene som brukes i vers 7 og 8 er leitourgon og diakonian. Stjernen inngår i en kosmisk liturgi.

IX

Ta imot, ærverdige, motta dem som mottok meg; for i disse er jeg jo, slik jeg er i favnen din; jeg forlot ikke deg, men jeg kom hit med hine.» Og hun åpner døren og tar imot forsamlingen vismenn; en dør åpner Den uopplatne porten kun Kristus fikk trede igjennom; en dør åpner hun som er åpnet, men slett ikke fravristet kyskhetens skatt. Hun åpnet døren, som nedkom med Døren, et nyfødt barn, før alle tider Gud.

I forbindelse med de store prosesjonene som ble så viktige i bysantinernes liturgiske liv, var også inntredenen i kirken, Guds hus, ritualisert.16 Man stoppet utenfor døren, leste bønner, for så å fortsette inn i helligdommen. Vismennene er likeledes en flokk eller forsamling som venter på å tre inn.

«Døren» får et mangfold av betydninger: den fysiske grinda (som så alluderer til kirkeporten), Maria (døren Frelseren kom til verden gjennom) og Døren, Frelseren selv (Joh 10,7–9.)

X

De vise stormet straks inn i kammerset, og skuet Kristus, men stokk ved synet av dennes mor og hennes trolovede, og spurte i frykt: «Er det dette som er den ættløse sønn? Og hvorledes, jomfru, kan vi likevel se din vordende mann inne i huset ditt? Ditt svangerskap var uten daddel; men blir ikke boligen klandret når Josef er hos deg? I avind undersøker mange hvor det fødtes et nyfødt barn, før alle tider Gud.»

De vise menn stiller den kristne menighets tvilende spørsmål om dette underet.

XI

«Jeg vil minne dere om,» sa Maria til de vise, «av hvilken grunn jeg holder Josef i mitt hus: for å gjendrive alle som farer med sladder. For han vil fortelle dét han har hørt om barnet mitt. Som han sov, fikk han se en hellig engel som utla for ham hvordan jeg unnfanget; med et luende skue ble mannen i torner opplyst i natten om det som voldte vånde. Derfor er Josef hos meg, for å prove hvordan det kan være et nyfødt barn, før alle tider Gud.

XII

Han kan forklare bart alt han har hørt han kan forkynne klart det han har sett, både blant himmelske og blant de jordiske, om hyrdene, hvorledes ler og lue brøt ut i samsang, om dere vismenn at stjernen løp foran lysende bjart og ledet dere. La derfor være de ord dere talte, og forklar oss utførlig om de ting som har hendt dere, hvorifra dere kom og hvordan dere kom til at her er stått frem et nyfødt barn, før alle tider Gud!»

4. Dvs hvorledes skapninger av muld (menneskene) og de lysende (englene) sang i kor.

XIII

Og da Den tindrende så hadde sagt dem dette, tok Østens lamper til orde henvendt til henne: «Så du ønsker å vite hvorfra vi har kommet hit? Fra kaldeernes land, hvor ingen sier «Herren er gudenes Gud», fra Babylon hvor ingen vet hvem som har skapt dem som de dyrker; derifra fór ditt barns gnist og trev oss bort ifra persernes ild. En ild som fortærer, forlot vi; en ild som er duggfrisk, vi skuer, et nyfødt barn, før alle tider Gud.

1. «Den tindrende»: Maria.

2. «Østens lamper»: de vise menn.

Strofen bygger på ulike gammeltestamentlige forestillinger: Vismennene fremstilles som gudsfolket som vender tilbake fra det babylonske eksil; likeledes fremstilles de som ynglingene som en engel utfridde av ildovnen i Babylon (Dan 3,50 LXX.)

XIV

Bare tomhet er alt, idelig tomhet, men hos oss er det ingen som bekymrer seg om dét; noen fører vill, og andre føres selv Så, jomfru, din overflod være takk, med hvilken vi ble løskjøpt ikke bare fra villfarelse, men også fra trengsler i alle de land som vi reiste igjennom, blant folkeslag ymse med ukjente tungemål, drog vi om jorden og saumfor den med stjernens lykt og søkte etter hvor det ble født et nyfødt barn, før alle tider Gud.

4. Ordet «overflod» oversetter to toko: ordet betyr egentlig både «avkom» (det fødte) og «avkastning» – barnet er «pengene» som løskjøper vismennene.

XV

Men som vi stadig nyttet den selvsamme lykten, reiste vi hele Jerusalem rundt og oppfylte grant profetiens ord; for vi har hørt at Gud hadde truet med å ransake byen. Og med lykten gikk vi igjennom den med ønske om å finne Den store rett; men den lot seg ei finne, for borte var byens ark og alt det gode den rommet forut; det gamle er forgangent; fornyet er alt ved et nyfødt barn, før alle tider Gud.»

3. Jf. Sef 1,12 og 1 Klem 21,1–3.

8. Ifølge 2 Kong 24,12–14 og 2 Krøn 36,18 ble det babylonske eksil innledet ved at kaldeerne og kongen av Babylon (Nebukadnesar) drog opp til Jerusalem og kringsatte den; de ranet tempelet for skatter. Imidlertid kom Jeremia unna med paktens ark og skjulte den i «en romslig hule» i fjellet (2 Makk 2,1–7). Ifølge Hebr 9,4 inneholdt arken «en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler.» I en annen julehymne (Julehymne (III) ifølge Hymnes) lar Romanos dette innholdet være et bilde på Kristus og arken et bilde på Jomfruen, hvilket er et tradisjonelt motiv. Nå er arken og innholdet borte fra Jerusalem; de er Kristus og Maria i «en romslig hule».

XVI

«Ja men,» sa Maria til de troende vismenn, «reiste dere hele Jerusalem rundt, den byen som slår profeter i hjel? Og hvordan slapp dere sorgfrie fra den som har ondt øye til alle? Dessuten Herodes, hvordan unngikk dere ham som istedenfor orden innbleser mord?» Men de svarer henne således: «Jomfru, vi unngikk ham ikke, men narret ham gjorde vi; vi møtte dem alle og spurte hvor fødtes et nyfødt barn, før alle tider Gud.»

Jerusalem fremstilles som et uhyre: Det dreper de gode. Det stirrer på folk med et ondt øye og kaster nidske forbannelser. Herskerens ånde er en inspirasjon til mord; herfra skal budet om å drepe guttebarna gå ut. Jerusalem blir vrengbildet av Romanos’ egen stad. Som en énøyd kyklop står Jerusalem i veien for de reisende helter; kun med list greier de omgå uhyret: De spiller dumme og opptrer som dårer.

XVII

Da Gudfødersken hørte dem berette dette, da svarte hun dem: «Hva utspurte de dere om, herskern Herodes – og fariseerne?» «Ja, først Herodes, og siden, som du sier, ditt folks fremste forhørte seg nøye om tiden for denne stjernens tilsynekomst for oss. Men fikk de å vite, var de som uforstående og begjærte ikke å se den de hadde søkt å forstå. Men dem som søker, gis å få skue et nyfødt barn, før alle tider Gud.

Jerusalemsfolket har ikke evnen til å fatte evangeliet. Den kristne åpenbaring er en synlig åpenbaring, ikonets, den inkarnerte Guds.

XVIII

Men de uforstandige tok oss for dårer og spurte oss: «Hvorfra og når tid kom dere? Hvorledes fór dere hit på stier usynlige?» Da svarte vi med et spørsmål tilbake om slikt de var kjent med: «Hvordan var det dere tidligere krysset den store ørken dere reiste igjennom?» Han som førte hine opp fra Egypten, har nå ført disse til seg ut av Kaldea; dengang ved ildstøttens glød, nå lyser stjernen opp et nyfødt barn, før alle tider Gud.

[XIX

Stjernen gikk alle vegne for oss på veien, som Moses for dere bærende staven, og utstrålte gudserkjennelsens lys. Mettet ble dere med manna fordum, og klippen gav drikke; oppfylt ble vi av håpet om dette. Da vi av gleden ved dette ble mettet, falt det oss ikke i sinne å vende ad ufarbar vei tilbake til Persia, slik lengtet vi etter å skue, tilbe og prise et nyfødt barn, før alle tider Gud. ’»]

Strofe XIX er etter alt å dømme et senere tillegg; den mangler i tre manuskripter.17 Strofen har stilistiske og metriske avvik og kan fjernes uten å ødelegge utviklingen i fortellingen og uten at den skaper et hull i akrostikonet. Men også i denne strofen øynes et liturgisk språk: De vise «lengtet etter å skue, tilbe og prise» – de lengtet etter å feire gudstjeneste.

XX

Av de urokklige vismenn ble ordene talt, av den ærverdige møya det hele beseglet, og Barnet stadfestet dette for begge: Henne levnet han enn etter nedkomsten uplettet mor; hine stilte han frem etter ankomsten uthvilte både til sinns eller bens. Møye fikk ingen av disse døye slik ikke Habakuk kom utslitt til Daniel; hvo ses av profeter, har vist seg for vismenn, et nyfødt barn, før alle tider Gud

Ifølge Dan 14,33–39 ble profeten Habakuk fra Judea sendt til Daniel (som satt i babylonernes løvehule etter å ha vist at de babylonerne dyrket, ikke var ekte guder.) Habakuk reiste altså motsatt vei av vismennene. Han ble ført av Herrens engel frem og tilbake, for han visste ikke veien. Et syrisk barndomsevangelium forteller at engelen som bar ham, er den samme som ledet de vise menn.18

XXI

Etter disse deres mange beretninger løftet de vise gavene i hendene og tilbad gavenes gave, salvenes salve. Gull og myrra og endatil røkelse bragte de Kristus og ropte ut: «Motta en trefoldig gave liksom serafers trehellige sang! Vend deg ei bort fra den slik som fra Kains, men omfavn den heller som Abels offer, ved henne som bar deg, ved hvem du fødtes et nyfødt barn, før alle tider Gud.»

Røkelse er en viktig del av gudstjenestelivet da som nå. Vismennene bærer frem «gaver» eller «offer» for Gud; begge ordene brukes også om nattverdselementene som presten bærer frem i messeofferet. Samtidig som de holder frem foræringene, ber de til barnet, slik presten ber sin anafora-bønn for gavene. Med røkelse trer de vise menn frem og løfter opp messeoffer for Jesusbarnet. Frembæringen av gavene har altså fått et tydelig rituelt preg i Romanos’ versjon, slik den hadde i virkelighetens liturgier.19

Vers 6 refererer til Jes 6,3 og det gamle liturgiske leddet Sanctus, som stammer herfra. Det kan alternativt vise til Trisagion («Hellige Gud, Hellige Sterke, Hellige Udødelige ...»), en annen sentral bønn sunget i gudstjenesten. De vise menns gaver er som Sanctus; deres offer er som Abels blodløst.

XXII

I nyhet strålende skuer nå Den ulastelige gavene vismenn frembærer i hendene knelende, stjernen som opplyser, hyrder som lovsynger, dette altets Skaper og Herre bønnfaller hun og sier: «Mottar du, barn, en trefoldighets gave, gi da tre ønsker til henne som bar deg: Om godt vær ber jeg til deg, og om grøde fra jorden, og for de som bebor den. Forlik deg med alt gjennom meg du er født, mitt nyfødte barn, før alle tider Gud.

1. «Den ulastelige»: Maria

Jomfruen deltar i den kosmiske gudstjenesten; hun fremstår som allverdens forbederske. Versene 7–8 minner om Fredslitaniet20 som fortsatt fremføres av diakonen i den bysantinske ritus.

XXIII

Ikke er jeg kun din mor, barmhjertige Frelser; ikke uten grunn gir jeg bryst til melkens opphav,21 men på alles vegne trygler jeg deg. Du har gjort meg til hele min slekts både røst og ros, for i meg har nå ditt jorderik et kraftig vern, en mur og en støtte. Til meg ser de som er drevet ut fra gledens have, for å ledes tilbake. Måtte alt få erfare gjennom meg du er født, mitt nyfødte barn, før alle tider Gud.

Motivet fra strofe I tas opp igjen: Frelsen er menneskets retur til Edens have; Edens have er åpnet med Kristi fødsel. Kosmos står omkring krybben i fullkommen gudstjeneste. Jomfruen er skapningens beskytterinne.

XXIV

Frels da verden, Frelser; derfor har du jo kommet! Alt ditt verk, oppreis det; derfor har du jo strålet for meg og de vise og skapningens hele. Se, vismenn for hvem du har vist ditt åsyns lys, de kneler for deg og ofrer deg gaver, nyttige, gode og ytterst utsøkte. Dem kommer jeg til å få nytte av siden under flukten med deg til Egypten for din skyld, min leder, min sønn, min Skaper, min lønn mitt nyfødte barn, før alle tider Gud.»

9. «min lønn»: eg. «min velgjører»

Marias bønn avslutter hymnen. Messen er til ende.

Oppsummering

Julehymnen er et helhetlig diktverk som integrerer tradisjonelle, bibelske og liturgiske forestillinger i et retorisk raffinert narrativ. De liturgiske aspekter ved intrigen og språkbruken har ikke vært undersøkt tidligere. Disse trekkene er imidlertid betydningsfulle, for herigjennom grunnfester dikteren den liturgiske feiringen i en historisk hendelse i Jesu liv. Samtidig skapes identitet mellom de historiske (bibelske) figurene og menigheten som hører kontakiet. Menigheten står, liksom de vise menn, inne i hulen og tilber Ordet som er blitt kjød. Lest som en liturgisk «allegori», forteller Julehymnen historien om menigheten som har foretatt en fysisk eller åndelig pilegrimsreise fra gudløshet til møtet med Gud; Guds inkarnerte Ord har tatt bolig i kirken, blitt synlig, og således åpnet opp paradis for menigheten her. Møtet utfolder seg som liturgisk feiring.

Tekstutgaver

Sancti Romani Melodi Cantica: Cantica genuina, P. Maas & C. A. Trypanis, Oxford: Clarendon Press 1963.

Romanos le Mélode: Hymnes II, J. Grosdidier de Matons (Sources Chrétiennes 110), -Paris: Les Éditions du Cerf 1965.

Øvrig litteratur

Arentzen, Th., 2005 St. Romanos Melodens Julehymne. Oversettelse og kommentar (Digitale utgivelser ved UiO: http://www.duo.uio.no /publ/teologi/2005/32782/Arentzen.pdf).

Bodin, H., 2002 Hjalmar Gullberg och bysantinismen – «som paradoxer i tid och rum», (Skellefteå: Norma Bokförlag).

Carr, A. W. & A. Kazhdan, 1991 «The Adora-tion of the Magi», i The Oxford Dictionary of Byzantium, (Oxford/New York: Oxford University Press): 22–23.

Grosdidier de Matons, J., 1977 Romanos le Mélode et les origines de la poésie religieuse à Byzance (Paris: Éditions Beauchesne).

Johansen, R., 1997 Betlehem og Golgata: 4 kontakier av hl. Romanos Melodos (Gjend. & innl. R. Johansen), (Oslo: Solum forlag).

Lash, E., 1995 St. Romanos the Melodist: On the Life of Christ. Kontakia (intro A. Louth; trans. & intro. Lash) (San Francisco: Harper-Collins Publisher).

Lingas, A., 1995 «The Liturgical Place of the Kontakion in Constantinople», Liturgija, arkhitektura i iskusstvo vizantijskogo mira (ed. K. K. Akentiev), (St. Petersburg: Byzantinorossica): 50–57.

Maas, P., 1924 «Das Weihnachtslied des Romanos», Byzantinische Zeitschrift 24: 1–13

Mateos, J. S.J., 1962 Le Typicon de la Grande Église, vol. I, (Roma: Edizioni Orientalia Christiana).

Mitsakis, K., 1967 The Language of Romanos the Melodist (München: C. H. Beck’sche Verlagsbuchhandlung).

Schulz, H-J., 1986 The Byzantine Liturgy. Symbolic Structure and Faith Expression, (New York: Pueblo), (trans. by M. J. O'Connell from Die byzantinische Liturgie, Trier 1980)

Taft, R. F., 1992 The Byzantine Rite. A Short History, (American Essays in Liturgy Series), (Collegeville, MN: Liturgical Press).