Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Svangerskapsomsorg – en menneskerett også for fattige kvinner

Gunnar Kvåle (f. 1942), professor ved Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen; lege og epidemiolog med lang erfaring fra forskning og undervisning om fattigdomsrelaterte sykdommer med fokus på reproduktiv helse, epidemiologi og helsesystemsituasjonen i land sør for Sahara. Email: gunnar.kvale@cih.uib.no.

Henriette Sinding Aasen (f. 1963), professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Email: Henriette.Aasen@jur.uib.no.

  • Side: 291-300
  • Publisert på Idunn: 2006-12-20
  • Publisert: 2006-12-20

Abstract: Safe Motherhood is a Human Right: Countries with a persistent high maternal mortality violate human rights. If we shall have any hope of reaching the millennium development goal of reducing maternal mortality by three quarter within 2015, health care for women must be given much higher priority in low income countries. Individual countries and the international community must contribute more, financially as well as through a human right approach. It is proposed that the Nordic countries should contribute by targeting a larger share of the development aid to health care for women and through an initiative for establishing a working group and a Special Rapporteur on maternal mortality under the UN Commission on Human Rights.

Keywords: Maternal mortality, human rights, health care, reproductive rights, safe motherhood

Det er mange grunner til at vedvarende høy mødredødelighet i mange land bør betraktes som en krenking av menneskerettighetene: Mødredødelighet er den helseindikatoren som viser størst forskjell mellom rike og fattige land, høy mødredødelighet kan reduseres med forholdsvis enkle midler, og det finnes mange formuleringer i ulike menneskerettighetskonvensjoner som omtaler helseproblem av denne type som menneskerettsbrudd. I denne artikkelen vil vi omtale omfanget av og de viktigste årsakene til svangerskapsdødsfall, relevante internasjonale konvensjoner og traktater som omhandler problemet, og presentere noen konkrete forslag til hvordan man gjennom mer aktiv bruk av en menneskerettslig tilnærming vil kunne redusere den tragedien som dødsfall under svangerskap og fødsel representerer.

A. PROBLEMETS OMFANG

I rike land er det nå svært uvanlig at en kvinne dør på grunn av komplikasjoner under svangerskap og fødsel. I de nordiske land ligger tallene på mellom fem og ti dødsfall per 100 000 levende fødsler. I de fleste fattige land er slike dødsfall svært mye hyppigere. I Afrika sør for Sahara rapporterer flere land en hyppighet som er 100 ganger høyere, med tall på over 500 dødsfall per 100 000 levende fødsler.1 Hvert år dør omkring 500 000 kvinner på grunn av komplikasjoner under svangerskap og fødsel. Mer enn 99 % av disse dødsfallene skjer i fattige land, om lag halvparten i Afrika sør for Sahara. De siste 30 år har det i mange fattige land vært liten nedgang i slike dødsfall. For hver kvinne som dør er det beregnet at 15–30 kvinner vil påføres alvorlig helseskade. Det er beregnet at bare i Afrika sør for Sahara vil mellom 50 000 og 100 000 hvert år utvikle fistler i fødselskanalen med følgende lekkasje av urin og avføring.2 Dette resulterer i store sosiale problemer ved at disse kvinnene ofte blir utstøtt fra familien og samfunnet.

De fleste dødsfall under svangerskapet kan forebygges ved hjelp av forholdsvis enkle tiltak gjennom helsesystemet. Likevel er forskjellen mellom rike og fattige land i hyppigheten av slike dødsfall større enn for noen annen dødsårsak eller sykdom. I enkelte områder i Afrika vil én av tolv kvinner dø på grunn av komplikasjoner under svangerskapet eller fødselen. Tilsvarende tall for de nordiske land er nå i underkant av én av 5000.

B. ÅRSAKER TIL DØDSFALL UNDER SVANGERSKAP OG FØDSEL

Det skilles ofte mellom rent medisinske og sosiokulturelle faktorer, inkludert systemsvikt, som årsak til svangerskapsdødsfall.3 Av de medisinske årsakene er blødning den viktigste, som underliggende årsak til om lag 25 % av dødsfallene. Videre er infeksjon, fremkalt abort, obstruert fødsel og svangerskapskrampe på grunn av ukontrollert høyt blodtrykk (eklampsi) viktige som såkalte direkte årsaker. De resterende 20 % betegnes som indirekte årsaker og skyldes infeksjoner som malaria, AIDS og tuberkulose, og kroniske lidelser som anemi og hjertesykdom.

De medisinske årsakene kan forholdsvis lett forhindres om helsesystemet fungerer slik at nødvendige tiltak kan settes i verk om komplikasjoner oppstår. Komplikasjoner under svangerskapet er ofte akutte, og det er viktig med rask intervensjon. Både sosiokulturelle forhold og systemsvikt fører ofte til manglende eller forsinket behandling.4 For det første vil pasienten selv eller familien ofte ikke søke hjelp i tide. Dette kan skyldes at de ikke forstår hvor viktig det er med rask hjelp, eller ut fra erfaring om at det likevel ikke nytter å henvende seg til et helsevesen som ikke fungerer.

Videre er det ofte langt til nærmeste helsesenter eller sykehus og mangel på transport for å nå fram i tide. Den viktigste årsaken til forsinket og manglende behandling finner man imidlertid i helseinstitusjonene. I mange fattige land er helsevesenet i forfall, med mangel på utstyr, medikamenter og kompetent personell. Derfor dør mange gravide på grunn av at de ikke får adekvat behandling, selv om de når et sykehus eller helsesenter i tide. En studie fra et sykehus i Dar es Salaam viste at 72 av 93 mødredødsfall skyldtes for dårlig behandling på sykehuset.5

C. SVANGERSKAPSOMSORG SOM MENNESKERETTIGHET

Adekvat helsehjelp og omsorg i forbindelse med svangerskap og fødsel er en grunnleggende menneskerettighet. Dette er slått fast i flere internasjonale deklarasjoner og konvensjoner som de fleste land i verden har sluttet seg til.6 I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter,7 artikkel 25 (1), heter det at alle har krav på medisinsk hjelp og nødvendige sosiale tjenester. Videre går det fram av artikkel 25 (2) at mødre og barn har rett til spesiell omsorg og assistanse. Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)8 slår i artikkel 12 (1) fast at konvensjonspartene ”anerkjenner retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk”. I samme konvensjon artikkel 10 (2) heter det at ”særskilt vern bør ytes mødre i en rimelig tid før og etter fødsler”.9

Det følger av de såkalte Maastricht-retningslinjene10 at konvensjonspartenes forpliktelse til å respektere, beskytte og oppfylle retten til helse inneholder ”elements of obligation of conduct and obligation of result”.11 Disse retningslinjene spesifiserer så vel forpliktelser i forhold til tiltak (“could involve the adoption and implementation of a plan of action to reduce maternal mortality”) og forpliktelser til resultater, som for eksempel en reduksjon av mødre-dødelighet til et nivå som man ble enige om ved FN-konferansene i Kairo og Beijing.12 Det framgår også av retningslinjene, under henvisning til Limburg-prinsippene13 25–28 og uttalelser av FN-komiteen som overvåker FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) (heretter ØSK-komiteen), at ressursknapphet ikke fritar en stat for et minimum av ansvar for gjennomføring av disse rettighetene.14

Kvinnekonvensjonen15 utdyper nærmere de menneskerettslige krav som stilles i denne sammenheng. Det heter i artikkel 12 (2) at konvensjonspartene skal sørge for ”appropriate services in connexion with pregnancy, confinement and the post-natal period”, og tilby gratis helsehjelp og adekvat næring om nødvendig.

Det forhold at mange land har gjort lite for å løse problemet med en sviktende helsetjeneste for gravide og fødende, rammer kvinner i kraft av sitt kjønn og kan på denne bakgrunn sees på som en sterk form for diskriminering av kvinner.16

I Det afrikanske charter om menneskerettigheter17 sies det i artikkel 18 (3) at staten skal sørge for eliminering av kvinnediskriminering og også sørge for beskyttelse av de rettigheter for kvinner og barn som følger av internasjonale deklarasjoner og konvensjoner. Den 11. juli 2003 vedtok Den afrikanske union en protokoll om kvinners rettigheter i Afrika.18 Dette er et viktig skritt for å fremme og sikre afrikanske kvinners rettigheter. Protokollen krever at afrikanske regjeringer bekjemper alle former for diskriminering og vold mot kvinner, og at de fremmer likestilling mellom kjønnene. I protokollen artikkel 14 a og b uttales det videre:

States parties shall take all appropriate measures to ... provide adequate, affordable and accessible health services … [to] establish and strengthen existing pre-natal, delivery and postnatal health and nutritional services for women during pregnancy and while they are breastfeeding.

Det er en etablert oppfatning i afrikansk menneskerettighetsteori at Kvinnekonvensjonen må legges til grunn ved tolkning av Det afrikanske charter, og at protokollen om kvinners rettigheter i Afrika er et uttrykk for denne oppfatningen.19 Dermed ser det ut til at Det afrikanske charter med tilleggsprotokoll om rettigheter for kvinner vil kunne bli et viktig instrument dersom det anvendes aktivt for å få etablert og akseptert omforente standarder for et godt helsetilbud til gravide og fødende. Slike standarder vil igjen kunne danne grunnlag for bedre overvåking av menneskerettighetsbrudd på dette området.

D. STOR INTERNASJONAL OPPMERKSOMHET, MEN LITEN FRAMGANG

I flere tiår har det vært stor internasjonal oppmerksomhet omkring den høye dødeligheten under svangerskap og fødsel. Under en konferanse i Nairobi i 1987 ble det enighet om en målsetting for reduksjon av mødredødeligheten til det halve innen år 2000.20 Det har senere vært et 30-talls internasjonale og regionale konferanser omkring dette tema, inkludert Kairo-konferansen om befolkning og utvikling i 1994 og kvinnekonferansen i Beijing i 1995, begge med oppfølging fem år senere. Verdens helseorganisasjon (WHO) har viet dette viktige helseproblemet stor oppmerksomhet. I kraft av sin stilling som øverste leder av WHO i 1999, uttalte Gro Harlem Brundtland at “there is a human rights imperative involved … There are no more excuses for failing to act”.21

FNs tusenårsmål nummer 5 omhandler mødredødelighet og sier at innen 2015 skal mødredødeligheten reduseres med tre fjerdedeler i forhold til nivået i 1990. Verdens helserapport fra WHO i 2005 hadde tittelen ”Make every mother and child count”,22 og ved lanseringen på Verdens helsedag, den 7. april 2005, uttalte daværende generaldirektør Lee Jongwook: “The millennium goals for health are attainable; our message today is one of hope.”23

Sikkerheten for fødende kvinner er likevel fortsatt svært dårlig i de fleste fattige land. Sri Lanka representerer ett av de få unntakene; et fattig land som har oppnådd en sterk reduksjon av mødredødeligheten, fra over 1000 per 100 000 på 1940-tallet til under 100 på 1980-tallet.24 Forklaringen synes å ligge i en klar politisk vilje og konkrete statlige tiltak i form av satsing på bedring av helsesystemet, med relativt sterk offentlig investering i helseinstitusjoner, utbygging av jordmortjenester og reduksjon av hjemmefødsler med bruk av ufaglærte fødselshjelpere. Familieplanlegging ble også prioritert.

I internasjonal litteratur om menneskerettigheter fra tiden før 1980 var retten til god helse under svangerskap og fødsel viet svært liten oppmerksomhet. På 90-tallet kom det imidlertid en sterk økning i slike artikler publisert i medisinske tidsskrifter, men med en viss nedgang igjen etter år 2000.25 De fleste artiklene omtaler behov for bedre rettigheter som basis for generell forbedring av kvinners status, utdanning og levekår gjennom tiltak som styrker kvinners stilling, inkluderer kvinner i beslutningsprosesser, bedrer kvinners muligheter for utdanning og inntektsgivende arbeid og som reduserer kvinnediskriminering i ulike situasjoner.

Kvinner har fortsatt en meget svak og utsatt stilling, spesielt på landsbygda i fattige land. Mange har derfor trodd at generelt arbeid for å bedre kvinnenes stilling, inkludert bedre tilgang på utdanning, ville føre til bedre helse for gravide med færre dødsfall under svangerskap og fødsel. Slike tiltak er viktige og kan i et lengre perspektiv ha stor effekt, men har til denne tid ikke gitt synlige resultater når det gjelder reduksjon av mødredødeligheten i fattige land. Det er mulig at ulike initiativer for å redusere svangerskapsdødsfall har vært altfor bredt anlagt.26 Slike initiativer kan til og med ha tatt oppmerksomheten bort fra nødvendigheten av en sterk og fokusert satsing på bedring av helsetjenesten for gravide og fødende gjennom iverksettelse av konkrete tiltak som har vist seg å være effektive. Eksemplet fra Sri Lanka viser at mødredødeligheten kan reduseres hvis helsesystemet for gravide og fødende forbedres, selv om kvinners generelle status ikke endres vesentlig.27

E. BEHOV FOR ET STERKERE MENNESKERETTSLIG FOKUS

Det er derfor et behov for å endre fokus fra utelukkende å vise til menneskerettighetene som basis for generell forbedring av kvinners status, utdanning og levekår til en mer aktiv bruk av menneskerettighetsinstrumenter og traktatorganer, samt konkrete målangivelser og indikatorer som direkte etterlyser nødvendige tiltak og endringer i helsesystemet for gravide og fødende. Gjennom FN-systemet er det utviklet retningslinjer med konkrete mål og indikatorer som en standard for nødvendige helsetjenester for gravide og fødende (utviklet i 1997 av WHO, UNICEF og UNPF).28 Disse kan brukes som indikatorer for å kunne overvåke brudd på menneskerettene:

  • Er det tilstrekkelig med helseinstitusjoner som kan gi livreddende behandling for kvinner med fødselskomplikasjoner?

  • Er disse helseinstitusjonene fordelt på en tilfredsstillende måte til hele befolkningen (“equitable distribution”)?

  • Bruker gravide og fødende kvinner disse institusjonene?

  • Tilbyr disse institusjonene nok livreddende kirurgi til å dekke befolkningens behov?

  • Er kvaliteten av tjenestene tilfredsstillende?

Det er stort behov for en bedre overvåking og rapportering av indikatorer for mødredødelighet som menneskerettighetsbrudd.29 FN-komiteen for overvåking av Kvinnekonvensjonen (FNs kvinnediskrimineringskomité) har uttalt at statsrapportene bør inneholde en beskrivelse av hvilke tiltak som er satt i verk for å sikre kvinner adekvate tjenester i forbindelse med graviditet, fødsel og i tiden etter nedkomst. Statene avkreves informasjon om i hvilken grad tiltakene faktisk har redusert mødredødelighet og svangerskapsrelaterte tilstander generelt, og i forhold til utsatte grupper, regioner og lokalsamfunn spesielt. Videre heter det at rapportene bør inneholde informasjon om i hvilken grad statene tilbyr nødvendig gratis helsehjelp for å sikre trygge svangerskap, fødsler, mødre og spedbarn.30

Omtale av mødredødelighet, indikatorer og informasjon om tiltak og deres effekt må dermed rutinemessig bli inkludert i statsrapportene til FN, ikke bare i forhold til Kvinnekonvensjonen, men også i forhold til ØSK. For at det skal kunne føres et effektivt tilsyn på dette området, må statene avkreves detaljert og presis informasjon med hensyn til situasjonen for gravide og fødende og de hjelpetilbud som finnes for å forebygge mødredødelighet.31 En styrking av statsrapporteringen med tanke på situasjonen for gravide og fødende vil synliggjøre mulig svikt i helsetilbudet som kan følges opp på en systematisk måte av traktatorganene.

ØSK-komiteen står her i en særstilling.32 Komiteen skal implementere konvensjonen ved hjelp av «en konstruktiv dialog» med statene på bakgrunn av periodisk statsrapportering med påfølgende konkluderende observasjoner fra Komiteens side.33 Mangelen på formelle klageprosedyrer er et problem, ikke bare for individer og grupper som opplever at deres rettigheter krenkes, men også for den normative utvikling.34 Komiteen har likevel utviklet rapporteringssystemet på en ganske kreativ måte som blant annet har åpnet for at frivillige organisasjoner kan komme med verdifulle innspill og foranledige ad hoc-rapporter i særlig alvorlige tilfeller. Frivillige organisasjoner sender i økende grad inn såkalte «skyggerapporter» eller alternative rapporter som ofte er mer kritiske enn statens egen rapport.35 Komiteen har også i noen tilfeller konkludert med at en bestemt type statlig atferd utgjør en krenkelse av bestemmelser i ØSK, og har dermed etablert en ’kvasi-juridisk’ funksjon i tillegg til sin rådgivningsfunksjon.36 Hvis et land sett hen til ressursnivå og muligheter ligger klart under en akseptabel standard i arbeidet med å redusere mødredødeligheten, bør dette dermed kunne medføre ikke bare konkrete og målrettede anbefalinger, men også konstateringer av at det faktisk foreligger krenkelse av kvinners rett til nødvendig svangerskapsomsorg.

FNs underkommisjon for fremme og beskyttelse av menneskerettighetene burde oftere kunne brukes for å rette oppmerksomheten mot brudd på menneskerettigheter som gjelder kvinner, herunder mødredødelighet. Underkommisjonen skal blant annet foreta undersøkelser og gi anbefalinger til FNs Menneskerettighetskommisjon vedrørende forebyggelse av enhver form for diskriminering relatert til menneskerettighetene. Slike undersøkelser og anbefalinger bør også systematisk omhandle situasjonen for gravide og fødende kvinner.

Saker vedrørende brudd på ØSK-rettigheter for gravide kvinner kan i noen sammenhenger også fremmes gjennom domstoler, nasjonalt og internasjonalt. For eksempel vil den afrikanske menneskerettighetsdomstol kunne spille en betydelig rolle. Domstolen har myndighet i alle saker som angår tolkning og anvendelse av Det afrikanske charter, tilleggsprotokoller og ”any other relevant Human Rights instrument ratified by the States concerned”.37 Tilleggsprotokollen av 2003 om rettigheter for kvinner i Afrika (se tidligere) vil dermed kunne anvendes av domstolen og gi grunnlag for utvikling av konkrete statlige forpliktelser i forhold til svangerskapsomsorg.

Brasil er et eksempel på et land som har utviklet en nasjonal strategi for bruk av en menneskerettstilnærming for å redusere mødredødeligheten.38 En nasjonal kommisjon for mødre-dødelighet og komiteer som gjennomfører konfidensielle undersøkelser når kvinner dør under svangerskap eller fødsel, er etablert. En sak vedrørende et dødsfall under fødselen har også vært behandlet i rettssystemet. Det er videre foreslått å etablere en ombudsmannsordning for behandling av klager når kvinner dør som følge av svikt eller mangel på tilbud om adekvat behandling i helsesystemet.

Det er overraskende at organisasjoner som arbeider for kvinners rettigheter ikke oftere bruker det juridiske systemet for å fremme klager på brudd på menneskerettigheter som gjelder mødredødelighet. Dette er bemerket spesielt i rapporten ”Advancing Safe Motherhood through Human Rights” utgitt av WHO:

Given the magnitude of an estimated 1,400 maternal deaths worldwide each day, it is remarkable that so few legal proceedings have made their way into national courts to require that governments take appropriate measures to identify the causes of maternal mortality in their respective countries, and take precautionary measures necessary to prevent further maternal deaths.39

F. ANBEFALINGER

Det er stort behov for at dødsfall blant gravide og fødende og mangel på nødvendige helsetjenester for denne gruppen blir bedre dokumentert og rapportert som brudd på menneskerettslige forpliktelser. Det er nødvendig å etablere bedre systemer, både nasjonalt for enkeltland og internasjonalt for systematisk overvåking av endringer i helsetjenester for gravide, slik at disse kan vurderes i forhold til menneskerettslige forpliktelser. På denne måten vil vi få et bedre grunnlag for å vurdere om enkeltstater tar de nødvendige skritt for å bedre helsetjenesten for gravide. FN-systemets overvåkingsorganer for menneskerettighetene bør kreve slik informasjon fra enkeltland og inkludere en faglig og rettslig evaluering av informasjonen i sin kommunikasjon med de enkelte stater. For å få etablert og styrket et slikt system, er det behov for et nærmere samarbeid mellom menneskerettighetsjurister, samfunnsmedisinere og fødselsleger.

Det vil også være av stor betydning med rettslig prøving av denne type menneskerettighetsbrudd, både i forhold til enkelttilfeller og i forhold til stater som har ratifisert relevante konvensjoner om sosiale og økonomiske rettigheter, men som unnlater å oppfylle sine forpliktelser. Dette kan være aktuelt der det kan dokumenteres at standarder basert på FNs retningslinjer for helsetjenester for gravide ikke blir oppfylt. Foreløpig finnes det ikke en internasjonal menneskerettighetsdomstol, kun regionale menneskerettsdomstoler. Det er her særlig grunn til å framheve den afrikanske menneskerettighetsdomstol, som har potensial til å kunne spille en viktig rolle.

Påviste brudd på menneskerettighetene vil kunne bidra til et politisk og juridisk press for å få gjennomført nødvendige tiltak. Manglende måloppnåelse i forhold til konkrete og målbare indikatorer vil dokumentere at nødvendige tiltak må settes i verk, særlig om det blir påvist at stater er ansvarlige for enkeltdødsfall som kunne vært forhindret ved hjelp av enkle midler. En kombinasjon av tiltak er nødvendig for å oppnå en nedgang av mødredødelighet i overensstemmelse med tusenårsmålet om en reduksjon på 75 % innen 2015. Målet må primært være å sikre trygge svangerskap gjennom en bedring av helsesystemet. Dette vil kreve bedre tilgang på kvalifisert helsepersonell og sterkere utbygging av helseinstitusjoner for gravide og fødende i fattige land. Spesielt er det viktig å satse på utbygging av kvalifisert jordmortjeneste og redusere hjemmefødsler uten tilgang til kyndig hjelp.

Også de nordiske land har et ansvar for å bidra til å bedre situasjonen for fødende kvinner i Afrika. Helsebistanden må økes og målrettes med sikte på bedring av helsesystemet, spesielt de akutte tjenestene for gravide og fødende kvinner. I Afrika sør for Sahara er det nå en akutt mangel på helsearbeidere, både leger, jordmødre og andre grupper. På grunn av dårlige arbeids- og lønnsvilkår i hjemlandet, emigrerer kvalifiserte helsearbeidere til vestlige land, nå også som et resultat av aktiv rekruttering. Representanter for de nordiske land bør i internasjonale fora ta opp viktigheten av å snu denne strømmen.

De nordiske land har en historie med stort engasjement for å fremme menneskerettigheter i ulike sammenhenger. Nordiske myndigheter har stått i fremste rekke for å bedre helse og levekår for kvinner. Vi bør bruke vår innflytelse i FN-systemet til å fremme en mer aktiv bruk av menneskerettighetssystemet på dette området. Et konkret tiltak kunne være å ta initiativ til å opprette av en stilling som spesialrapportør for dette feltet under FNs Menneskerettighetskommisjon. Det er allerede etablert en tematisk spesialrapportør for vold mot kvinner. Manglende prioritering av tilsyn og hjelp under livstruende og svært smertefulle komplikasjoner under svangerskap og fødsel, ofte med dødelig utfall, kan sammenlignes med vold mot kvinner, som nasjonalstater «tillater» ved ikke å iverksette nødvendige tiltak og systemendringer. En annen mulighet er at det etableres en arbeidsgruppe for mødredødelighet tilknyttet FNs Menneskerettighetskommisjon. En rapportør eller en arbeidsgruppe vil kunne spille en meget viktig rolle gjennom å påvirke enkeltland til å gjennomføre nødvendige forbedringer.

G. KONKLUSJON

Hvert minutt dør én kvinne på grunn av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel. Dette er en tragedie som har vært neglisjert altfor lenge. Disse dødsfallene kan forhindres gjennom prioritering av relativt enkle tiltak i helsesystemet. Aktiv bruk av menneskerettighetene må rettes mot og bidra til konkrete medisinske og helsetjenestefokuserte tiltak. Fattige kvinner har krav på å få oppfylt sine rettigheter til trygge svangerskap.

1WHO: World Health Report 2005. Make every mother and child count (Geneva: WHO 2005) 212–219.
2K. Waldijk: ”Surgeons show success in early fistula repairs” (1994) 14 Safe Motherhood Newsletter, March–June.
3G. Kvåle, B. Evjen Olsen, S.G. Hinderaker, M. Ulstein og P. Bergsjø: ”Maternal deaths in developing countries: A preventable tragedy” (2005) 15 Norsk Epidemiologi 141–149.
4S. Thaddeus og D. Maine: ”Too far to walk. Maternal mortality in context” (1994) 38 Social Science & Medicine 1091–1110.
5E. Urassa, S. Massawe, G. Lindmark og L. Nystrøm: “Operational factors affecting maternal mortality in Tanzania” (1997) 12 Health Policy Plan 50–57.
6For en oversikt se: R.J. Cook, B.M. Dickens, O.A.F. Wilson og S.E. Scarrow: Advancing Safe Motherhood through Human Rights (Geneva: WHO 2001).
7Deklarasjon av 10.12.1948.
8FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 16.12.1966.
9Lignende uttalelser finnes også i grunnlovene i Ghana, Egypt og Brasil.
10Maastricht Guidelines on Violations of Economic, Social and Cultural Rights, January 22–26, 1997, tilgjengelig på: http://www.1umn.edu/humanrts/instree/Maastrichtguidelines.html.
11Ibid, punkt 7.
12Se nedenfor i punkt D.
13The Limburg Principles on the Implementation of the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, UN doc. E/CN.4/1987/17.
14Maastricht Guidelines (se note 10), punkt 10. Se også A. Eides artikkel i dette nummeret om de ratifiserende staters forpliktelser.
15Konvensjon om eliminering av alle former for diskriminering av kvinner av 18.12.1979.
16Se Kvinnekonvensjonen artikkel 1 om begrepet diskriminering, og ØSK (se note 8) artikkel 3 som understreker menns og kvinners like rettigheter etter konvensjonen, herunder begge kjønns rett til den høyest oppnåelige helsestandard.
17Charter av 26.06.1981.
18Protocol to the African Charter on Human and Peoples’ Rights on the Rights of Women in Africa (the Kigali Protocol, som trådte i kraft 25. november 2005).
19A. Hellum: «Kjønnet og rettens internasjonalisering. Om menneskerettigheter, rettslig pluralisme og multikulturalisme» (2002) 29 Kritisk Juss 95.
20A Rosenfield: “The history of the safe motherhood initiative” (1997) 59 (Suppl 2) International Journal of Gynaecology and Obstetrics, 7–9.
21Gro Harlem Brundtland: Address to the General Assembly Special Session on ICPD+5, New York, 30. juni–2. juli 1999, tilgjengelig på http://www.who.int/director-general(speeches/1999/english/19990630 icpd+5.html.
22Jf. fotnote 1.
23Se http://www.who.int/world-health-day/2005/activities/global_celebration/en/index.html
24N.W. Vidyasagara: Maternal mortality reduction in Sri Lanka (Ratmalana: Visha Lekha Printers/WHO 2003).
25Tall basert på PubMed søk på internett med søkeord (1) ”maternal mortality” og ”human rights” (resultat: økning fra tre artikler for perioden 1980–84 til 30 for perioden 1990–94 og reduksjon til 22 artikler for perioden 2000–2005), og (2) ”reproductive rights” (resultat: økning fra tolv artikler for perioden 1980–84 til 182 for perioden 1995–99 og reduksjon til 157 artikler for perioden 2000–2005).
26O. Weil og H. Fernandez: ”Is safe motherhood an orphan initiative?” (1999) 354 Lancet 940–943.
27Se fotnotene 24 og 26.
28A.E. Yamin og D.P. Maine: ”Maternal mortality as a Human Right Issue: Measuring Compliance with International Treaty Obligations” (1999) 21 Human Rights Quarterly 563–607.
29Se også A. Eide i dette nummeret om tilsyn og statenes plikt til å rapportere til traktatorganene.
30General recommendations made by the Committee on the Elimination of Discrimination: Article 12: Women and health (26, 27).
31Se A. Eide i dette nummer om retningslinjer for statenes rapportering og informasjonskrav.
32Se M. Craven: «The UN Committee on Economic, Social and Cultural Rights», i A. Eide, C. Krause og A. Rosas (red.): Economic, Social and Cultural Rights. A Textbook (Dordrecht: Martinus Nijhoff 2001) 455–473 om historikk og bakgrunn for etablering av denne komiteen.
33Ibid, 462–463.
34I 1999 ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll til Kvinnekonvensjonen som etablerer klageadgang for individer. En tilsvarende ordning er nå under vurdering for ØSK (se nærmere A. Eide i dette nummer).
35Se nærmere A. Eide i dette nummer.
36M. Craven (note 32), 466–467.
37Protocol to the African Charter on Human and Peoples’ Rights on the Establishment on an African Court on Human and Peoples’ Rights, Article 3.
38R.J. Cook og M.B. Galli Bevilacqua: ”Invoking human rights to reduce maternal deaths” (2004) 362 Lancet 73.
39Se Cook m.fl. (fotnote 6) 28.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon