Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Retten til helse som menneskerettighet

Asbjørn Eide (f. 1933), cand.jur. (Oslo), tidligere direktør og nå seniorforsker (emeritus) ved Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo; gjesteprofessor ved Lunds Universitet. Email: asbjorn.eide@nchr.uio.no.

  • Side: 274-290
  • Publisert på Idunn: 2006-12-20
  • Publisert: 2006-12-20

Abstract: The Right to Health as a Human Right: The article explores the content of the human right to health as set out in the United Nations Covenant on Economic, Social and Cultural Rights (CESCR) Article 12 and with regard to children in the Convention on the Rights of the Child (CRC) Article 24. It examines the obligations by State parties to implement, to the maximum of their available resources, these rights to everyone within their respective territories. The analysis of the content of the right and the corresponding obligations is based mainly on the authoritative general comments adopted by the two relevant treaty bodies of the United Nations, the Committee on Economic, Social and Cultural Rights and the Committee on the Rights of the Child. The role of these two international monitoring bodies are discussed. The article ends with a discussion of the supplementary benefit that could be obtained if the optional protocol to the CESCR now under discussion could be adopted.

Keywords: Economic, social and cultural rights; right to health; state duties; obligation to respect, protect, fulfil; monitoring; complaint procedure; optional protocol

A. INNLEDNING

Formålet med denne artikkelen er å omtale retten til helse slik denne er nedfelt i to sentrale internasjonale konvensjoner og fortolket av de internasjonale traktatorganene som er etablert for å føre tilsyn med statenes gjennomføring av denne rettigheten. Hovedvekten blir lagt på artikkel 12 i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og artikkel 24 i FN-konvensjonen om barnets rettigheter (BK). Begge disse konvensjonene er gjort til norsk rett, med forrang for annen norsk lov, ved menneskerettighetsloven av 21. mai 1999 (lov nr. 30/1999). De øvrige nordiske lands inkorporasjon av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner er mindre omfattende, men den relativt nye finske grunnlov inneholder en rekke økonomiske og sosiale rettigheter.1 Retten til vern av helse er nedfelt også i Den europeiske sosialpakt artikkel 11, og retten til sosial og medisinsk hjelp er inntatt i samme sosialpakts artikkel 13. Tilsvarende bestemmelser finnes også i artikkel 10 i den såkalte San Salvador-protokollen til Den inter-amerikanske menneskerettighetskonvensjon.

Retten til helse har fått sitt innhold klarlagt dels gjennom de forpliktelsene som er knyttet til rettigheten og dels gjennom praksis. Viktigst i så henseende er praksis i FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-komiteen). Dens praksis utformes i to hovedformer: De såkalte ”General Comments” og de konkluderende observasjoner vedrørende det enkelte land som vedtas av komiteen etter gjennomgang av statens periodiske rapport om gjennomføring av konvensjonen.

Menneskerettigheter som normativt system er basert på det omfattende sett av rettigheter inntatt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter vedtatt av FN i 1948. Normsystemet som er utviklet på basis av Verdenserklæringen inneholder både frihetsrettigheter og kravsrettigheter. Denne inndelingen går på tvers av den senere inndeling mellom sivile og politiske rettigheter på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på den annen. Begge sett av menneskerettigheter inneholder elementer av frihet fra statens inngrep og elementer av krav til at staten skal gripe inn. FN har fastslått at rettighetene skal betraktes som udelelige og gjensidig avhengige.2

Retten til helse henger nær sammen med andre rettigheter, særlig med retten til en adekvat levestandard inklusive nok og ernæringsriktig mat og tilfredsstillende bolig (ØSK artikkel 11), men også med retten til utdanning, som bl.a. påvirker evnen til å skaffe seg og bruke helseinformasjon; og rettigheter i arbeidsforhold (ØSK artikkel 7) som blant annet har regler om retten til et sunt arbeidsmiljø.

Retten til helse har også forbindelser til de sivile og politiske rettigheter. Frihet fra tortur og nedverdigende eller umenneskelig behandling er i seg selv også en beskyttelse av helsen, og er blant annet et viktig vern for personer med psykiske lidelser som er plassert i institusjoner. Ytringsfrihet og politiske rettigheter er viktig blant annet for fremme av et godt helsevern i samfunnet som helhet.

Ettersom både ØSK og BK er gjort til norsk rett ved menneskerettighetsloven, er det utvilsomt at rettighetene i et visst omfang kan påberopes iallfall ved norske domstoler. Jeg vil likevel ikke her gå inn på hvilke sider av retten til helse som er en subjektiv rett for individet i den tradisjonelle forståelsen av at den er prosedabel for en nasjonal domstol.3 Staten er uansett ansvarlig for å gjennomføre de forpliktelsene den har påtatt seg under det internasjonale menneskerettighetsvern uten å måtte bli fortalt av domstolen at den skal gjøre det. Det er likevel viktig at det finnes muligheter for å prosedere retten der hvor staten svikter, men dette vil ikke bli behandlet videre i denne artikkelen.

Jeg går ikke her inn på gjennomføringen av retten til helse i norsk rett, men viser til artikkelen i dette nummer av Alice Kjellevold, som behandler noen vesentlige sider av spørsmålet.

Menneskerettighetene skal ideelt sett gjelde for alle, uansett hvor de bor. Det er dette som ligger i at de er universelle, at de er standarder som alle samfunn skal strekke seg mot. Men selv om rettighetene ideelt sett er universelle, bygger det internasjonale systemet på at det er den enkelte stat som har ansvaret for å gjennomføre dem, og statens ansvar strekker seg i hovedsak bare til de som bor eller befinner seg innenfor statens territorium. Ansvaret gjelder ikke bare statsborgere, men også andre som har tilhold på territoriet, også ikke-statsborgere. Det er likevel en del begrensninger i ansvaret overfor personer som bare har kortvarig opphold i landet. Dette blir ikke nærmere behandlet i denne artikkelen.

Selv om hovedansvaret er lagt på den enkelte stat innenfor sitt territorium, forutsetter retten til helse et omfattende internasjonalt samarbeid, f.eks. i forhindringen og bekjempelsen av epidemiske sykdommer, utvikling av og tilgang til medisiner og kunnskap om forhindring av endemiske og andre sykdommer, inklusive de såkalte livsstilssykdommer. Det erkjennes at det finnes et internasjonalt fellesansvar på dette området, uten at det er blitt mulig å bli enig om hvor langt fellesansvaret strekker seg.

B. RETTEN TIL HELSE

I ØSK artikkel 12 første ledd heter det: ”Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard, både fysisk og psykisk.” BK artikkel 24 første ledd har denne ordlyd: ”Partene anerkjenner barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud. Partene skal bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester.”

Bestemmelsene går ikke ut på en rett for alle til å ha god helse. Ingen stat eller verdslig makt kan garantere det. Den enkeltes genetiske arv, ulykker og egen atferd vil medføre store forskjeller i helsesituasjonen individene imellom.

Retten gjelder altså den høyest oppnåelige helse. Oppnåelsen av dette avhenger dels av forholdene i samfunnet som helhet, sosialt og miljømessig, forholdene i den gruppe eller miljø hvor personen har sitt liv, og situasjonen for den enkelte selv. Samfunnets og statens innsats har betydelig innvirkning på oppnåelsen av den høyest oppnåelige helsestandard for samfunnet som helhet og helsesituasjonen for den enkelte, hensyn tatt til de muligheter og begrensninger som denne personen har. Det er samfunnets og statens ansvar for dette som ligger til grunn for at retten til den høyest oppnåelige helse er medtatt som en menneskerettighet. Begrepet ”retten til helse” er en kortform for et sammensatt sett av rettigheter som motsvares av forpliktelser statene har påtatt seg ved å tiltre (ratifisere) ØSK. Rettighetenes innhold er ikke fastsatt i artikkel 12, men må utledes i praksis. Heller ikke de tilsvarende forpliktelsene er nedfelt i artikkel 12, selv om noen av dem finnes i artikkelens annet ledd. Et videre sett av forpliktelser følger av konvensjonens artikkel 2.1, som er holdt i generelle vendinger; de presise rettighetene og forpliktelsene har derfor blitt utviklet i praksis og videreutvikles fremdeles.

FNs spesialrapportør om retten til helse, Paul Hunt, har i sin nyeste rapport hevdet at retten til helse kan forståes som et effektivt og integrert helsesystem som omfatter både helsepleie og de underliggende faktorer som påvirker helsen og at systemet må være tilgjengelig for alle.4 Hans understrekning av at helsesystemet må omfatte både helsepleien og underliggende faktorer viser til at også forhold som adekvate sanitærforhold, trygt drikkevann og helseutdanning må være tatt med i helsesystemet for at det skal dekke retten til helse.

ØSK-komiteen har utarbeidet og vedtatt en egen ”General Comment” (GC) om retten til helse (GC nr. 14; heretter GC 14).5 Komiteen påpeker at ”retten til helse” er sammensatt av et knippe friheter og krav. Frihetene innbefatter blant annet retten til å kontrollere ens egen helse og kropp, frihet fra tortur, fra medisinsk behandling og medisinske eksperimenter uten samtykke. Kravsrettighetene innbefatter et helsevern som gir alle like muligheter, ut fra egne forutsetninger, til å nyte godt av den høyest oppnåelige helse.6

Komiteen anser retten til helse i artikkel 12.1 som en omfattende rettighet som ikke bare innbefatter tilfredsstillende helsetjenester og -institusjoner, men også til de underliggende forutsetninger for helse som påvirker det enkelte menneskets livsvilkår.7 Det kan uttrykkes som retten til et bredt sammensatt helsevern. Noen av disse er også nedfelt som egne menneskerettigheter – særlig i ØSK artikkel 11, som fastsetter retten for enhver til en adekvat levestandard. Dette er også en nødvendig forutsetning for å ha den høyest oppnåelige helse. Komiteen oppregner tilgang til rent og trygt vann, tilfredsstillende sanitærforhold, tilgang til adekvat og trygg mat og ernæring, tilfredsstillende boligforhold, sunt arbeidsmiljø og sunt miljø for øvrig som nødvendige komponenter i retten til helse. Retten til et godt utbygd helsevern omfatter også retten til så langt som mulig å være beskyttet mot epidemiske, endemiske og yrkesrelatere sykdommer.

En hovedkomponent av retten til helse er retten til helseytelser for den enkelte. I BK artikkel 24 er dette uttrykt om en rett til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Helseytelser innbefatter en rett til å nyte godt av helseinstitusjoner (helsestasjoner, sykehus m.v.), helserelaterte produkter (medisiner, hjelpemidler etc.), tjenester og livsvilkår som til sammen er nødvendige for å sikre den høyest oppnåelige helsestandard.

BK artikkel 24 første ledd inkluderer som nevnt barnets rett til rehabilitering, som er særlig aktuelt etter sykdom eller skade. For barnet er tidlig og riktig tilpasset rehabilitering (attføring) av vesentlig betydning for å motvirke eller begrense funksjonshemming. Retten til rehabilitering er også inntatt i BK artikkel 23 som generelt gjelder uføre eller funksjonshemmede barns rettigheter.

ØSK-komiteen mener at fire krav må stilles til helsepleien (institusjonene, tjenestene og produktene). De må (i) finnes i tilstrekkelig omfang innen staten, (ii) være tilgjengelige for alle, (iii) være medisinsk og kulturelt akseptable, og (iv) være av tilstrekkelig kvalitet.8

Her skal særlig festes oppmerksomhet på kravet om at ytelsene skal være tilgjengelige for alle. Det kanskje aller viktigste i retten til helse som menneskerettighet er nettopp at enhver person skal nyte godt av rettigheten. Fire sider av dette blir omtalt av ØSK-komiteen.9

Den første er prinsippet om ikke-diskriminering. Ytelsene må være tilgjengelige uten forskjellsbehandling. Særlig er det viktig at de mest sårbare eller marginaliserte gruppene i samfunnet har tilgang til ytelsene uten forskjellsbehandling på noen av de grunnlag som er forbudt under det internasjonale menneskerettighetsvern. Dette er også ett av hensynene bak formuleringen i siste setning i BK artikkel 24 første ledd, hvor det heter at ”partene skal bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester”. Alle barn som befinner seg på territoriet, inklusive barn av minoriteter som f.eks. roma (sigøynere); og barn av ikke-statsborgere, derunder barn av asylsøkere, må ha tilgang til helsetjenestene.10

Den andre er at ytelsene må være fysisk tilgjengelige. De må være innen fysisk rekkevidde for alle deler av befolkningen, særlig for sårbare eller marginaliserte grupper, derunder etniske minoriteter og urfolk, kvinner, barn og ungdom, eldre mennesker, funksjonshemmede og personer med HIV/AIDS. Nevnes bør også andre grupper som psykiatriske pasienter og asylsøkere.

Det tredje er at ytelsene må være økonomisk tilgjengelige: de må være slik innrettet at alle har råd til å nyttiggjøre seg dem. Betaling for helsetjenester eller tjenester vedrørende underliggende faktorer (tilgang til vann, sanitærforhold m.v.) må være innen rammen av det som er økonomisk mulig for den enkelte, også de som er sosialt vanskeligstilte, om nødvendig gjennom sosiale ytelser. Fattige familier må ikke utsettes for en proporsjonalt større byrde av helseutgifter enn rike familier. Dette er også et hovedhensyn bak formuleringen i siste setning av BK artikkel 24 første ledd (sitert ovenfor) at ingen barn skal fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester.

Den norske oversettelsen av denne bestemmelsen er ikke helt dekkende. Den engelske formuleringen er at ingen barn skal være ”deprived of his or her access to such health care facilities”. Formuleringen kom inn som et kompromiss mellom de land som mente at helsetjenestene for barn skulle være gratis, og de som mente at det må som hovedregel være adgang til å ta betaling. Kompromissets innhold er derfor at selv om det generelt tas behandling for tjenestene, må det sikres ordninger slik at tilgang til slike tjenester og ytelser sikres også for barn som det ikke kan betales for.11

Den fjerde siden er informasjonstilgjengelighet. Alle skal ha mulighet til å skaffe seg og bli gitt informasjon og kunnskap om helsespørsmål inklusive på områder som er mer eller mindre tabubelagt, som helserelatert seksual- og reproduksjonskunnskap, men også tilgang til kunnskap som kan være spesielt viktig for at vedkommende individ kan beskytte seg mot helserisiko. Dette kan imidlertid i noen tilfeller komme i konflikt med personvernets krav om at personers helsedata behandles konfidensielt. Det kommer blant annet på spissen i spørsmålet om seksualpartners rett til kunnskap om at deres partnere lider av seksuelt overførbar smitte eller sykdom, som HIV/AIDS. Her, som på en rekke andre områder, finnes det viktige konfliktområder med behov for å foreta en vanskelig balansegang mellom enkeltmenneskets personvern og frihet på den ene siden og andres behov for beskyttelse på den annen, noe som kort omtales nedenfor.

C. STATENS FORPLIKTELSER

1. STATSANSVAR OG EGET ANSVAR

Menneskerettighetene inneholder friheter og krav. Staten skal respektere frihetene, men skal også beskytte dem, og staten skal også oppfylle de positive kravene som menneskerettighetene innebærer, for eksempel når det gjelder helseytelser. Det er derfor etter hvert blitt vanlig å si at statens menneskerettslige forpliktelser har tre sider: Plikten til å respektere, til å beskytte og til å oppfylle (som dels består i å tilrettelegge og dels direkte å gi ytelser).12

Denne tredelingen blir nå konsekvent brukt i ØSK-komiteen13 og i en stor del av litteraturen på området. Tredelingen er i hovedtrekk anvendbar for alle menneskerettigheter, men for de sivile og politiske rettigheter ligger vekten mest på plikten til å respektere og beskytte, mens det for de økonomiske og sosiale rettighetene blir lagt noe større vekt på plikten til å tilrettelegge og oppfylle.

Enkeltmenneskets frihet innebærer også et eget ansvar. Menneskerettighetene kunne ikke fungere dersom ikke folk flest forsøkte å gjøre det de kan for å ta vare på seg selv og dekke sine egne behov. Dessuten har foreldre et ansvar for sine barn, så langt de makter, og må forventes å gjøre det de kan for å fremme barnets helse og sunne utvikling. Dette er uttrykt også i BK artikkel 27 annet ledd, som fastslår at primæransvaret for barnets utvikling ligger hos foreldrene eller eventuelle andre som har ansvar for barnet.

Men selv om egenansvar og foreldres ansvar for å trygge barns helse er viktig, innebærer ikke manglende etterlevelse av det personlige ansvar at statens forpliktelser opphører. Som hovedregel må gjelde at også i forhold til personer med uansvarlig atferd (f.eks. røking, stoffmisbruk) når det gjelder egen eller egne barns helse har staten ansvar for helsetjenester og andre helserelaterte helseytelser. Staten må ha og vedlikeholde et helsesystem som fyller menneskerettighetenes krav.

Som før nevnt henger retten til helse nær sammen med retten til mat og til bolig som er inntatt i ØSK artikkel 11. Men det er en viktig forskjell i oppfatningen av disse rettighetene, og om hvor tyngdepunktet i gjennomføringen ligger. For å tale i økonomiske vendinger: Det er bred enighet om at helsevern er et offentlig gode, at staten har et ansvar på vegne av samfunnet til å legge forholdene best mulig til rette for helsesituasjonen for alle. Derimot vil mat og bolig oppfattes primært som et privat gode, noe den enkelte i utgangspunktet må prøve å sikre seg selv.

Man forventer en bred og omfattende innsats fra staten i form av ytelser eller tjenester i helsesektoren, mens mat og bolig er noe som i utgangspunktet de fleste forventes å skaffe seg selv. Men dette er bare en forskjell i tyngdepunkt: Staten har et ansvar for å sikre at mat er på markedet, er tilgjengelig for alle og er trygg, at de hus som bygges tilfredsstiller de kvalitetskrav som blant annet helsevernet krever; og dersom det finnes enkelte eller grupper som selv ikke makter å sikre seg den mat eller bolig de trenger til den kvalitet som en adekvat levestandard krever, har staten et ansvar til å komme dem til assistanse og i siste instans skaffe dem den mat eller den bolig de må ha. Dette følger av ØSK artikkel 11 sammenholdt med ØSK artikkel 2.1, som krever at staten med alle tilgjengelige midler realiserer de rettighetene som er nedfelt i ØSK-konvensjonen. Selv om de fleste mennesker i samfunnet selv sikrer seg den nødvendige mat og bolig, har staten den subsidiære plikt å tre inn overfor vanskeligstilte grupper eller personer som ikke makter det på egen hånd. Den innsatsen som staten må gjøre for dem, må også oppfylle deres rett til en adekvat levestandard.

Når det gjelder retten til helse, er altså statens oppfyllelsesansvar ikke subsidiær, men av mer primær karakter. Riktignok må det forventes av alle mennesker at de selv tar et ansvar for sin helse, at de etter beste evne fører et liv som så langt som mulig unngår unngåelige helserisikoer, at de skaffer seg den nødvendige helseinformasjon og at foreldre gjør hva de kan for å trygge sine barns helse. En viktig side av statens ansvar er derfor å spre kunnskap om hvordan helsen best kan trygges. Det er en viktig side ved gjennomføringen av retten til utdanning at helsekunnskap legges inn som en viktig del der.

Statens ansvar gjelder likevel også dersom individet eller foreldrene svikter i sitt ansvar. Men hovedpoenget er at det er mange sider ved helsevernet som enkeltindivid eller foreldre – eller privatpersoner overhodet – ikke har muligheter til å sikre. Derfor må helsevernet i stor utstrekning være et fellesgode. Det kan være plass for en del ideologisk uenighet om hvor mye som skal være felles og hvor mye som skal overlates til det private valg, men på helseområdet er det en temmelig bred enighet om at svært mye må håndteres av det offentlige (stat og kommune).14 De bestemmelsene som jeg nå skal redegjøre for, viser i hvor stor grad disse må være fellesgoder for at menneskerettighetene skal kunne oppfylles.

2. RESULTATFORPLIKTELSER OG TILTAKSFORPLIKTELSER – EN OVERSIKT

Innholdet i statens menneskerettslige ansvar for retten til helse finnes delvis i ØSK artikkel 12 annet ledd sammenholdt med artikkel 2, og i BK artikkel 24 annet ledd sammenholdt med artikkel 3.

ØSK-komiteen minner om at retten til helse, på samme måte som alle menneskerettigheter, pålegger staten tre typer av forpliktelser. Forpliktelsen til å respektere innebærer at staten må avstå fra å gripe negativt inn i individers helsesituasjon. Forpliktelsen til å beskytte krever blant annet at staten må treffe tiltak for å hindre tredjepart i å interferere i de garantiene som artikkel 12 oppstiller. Forpliktelsen til å oppfylle retten til helse krever at staten treffer de nødvendige tiltak av lovgivningsmessig, administrativ, budsjettmessig, juridisk og annen art som fremmer den fulle realiseringen av retten til helse.15

Gjennomføringen av retten for alle til den høyest oppnåelige helse er utformet dels som resultatforpliktelser, dels som generelle oppgavebeskrivelser og dels som tiltaksforpliktelser.

Dels gjelder det å sikre generelle vilkår for at alle medlemmer av samfunnet skal ha best mulig helse. Dette omfatter blant annet tilrettelegging av forholdene slik at alle kan sikre seg eller få tilfredsstillende levevilkår, derunder retten til ernæringsriktig og nok mat og retten til tilfredsstillende bolig inklusive sanitærforhold og vann (ØSK artikkel 11).

Denne tilretteleggingen må også omfatte en økonomisk og sosial politikk som sikrer alle muligheten til å skaffe seg et arbeid etter eget valg og trygge og sunne arbeidsforhold (ØSK artikkel 6 og 7) eller en annen selvvalgt økonomisk virksomhet, og til sosiale ytelser hvor dette trengs (ØSK artikkel 9). Dette er formet som resultatforpliktelser, men krever en rekke tiltak som vil variere sterkt med situasjonen i det enkelte land.16

En av de viktigste resultatforpliktelser finner vi i ØSK artikkel 12 annet ledd bokstav (a) som pålegger statene å treffe tiltak for å redusere foster- og barnedødelighet og å fremme barnets sunne utvikling. BK artikkel 24 annet ledd bokstav (a) krever også tiltak for å redusere spedbarns- og barnedødelighet. At denne forpliktelsen plasseres på topp i begge konvensjonene, viser hvilken vekt den blir tillagt. Barnedødelighet måles som antall barn per tusen som dør før de er fem år. Omfanget av barnedødelighet forteller både noe om de generelle materielle forhold i et land, og spesielt om hvor godt helsevesenet er utbygd. Forskjellene på verdensbasis er enorme. De høyest utviklede land med godt utbygd helsetjeneste, blant dem Norge, har en barnedødelighet på under syv per tusen, mens det i de fattigste land, derunder 14 av landene i Afrika, er en barnedødelighet på over 200 per tusen, altså hvert femte barn dør før det er fem år.

Hvilke tiltak som må gjøres for at spedbarns- og barnedødeligheten skal reduseres og barns sunne utvikling skal fremmes, er delvis uttrykt i BK artikkel 24 annet ledd bokstav (b), hvoretter staten skal sikre at det ytes nødvendig legehjelp og helseomsorg til alle barn, med vekt på utviklingen av primærhelsetjenesten. Artikkel 24 annet ledd bokstav (c) pålegger statene å

bekjempe sykdom og feilernæring, også innenfor rammen av primærhelsetjenesten, ved bl.a. å anvende allerede tilgjengelig teknologi og gjennom å stille tilstrekkelige og næringsrike matvarer og rent drikkevann til rådighet, samtidig som farene og risikoen for miljøforurensning tas i betraktning.

Det å ”stille tilstrekkelig næringsrike matvarer og rent drikkevann til rådighet” viser tilbake til retten til mat (ØSK artikkel 11) og retten til rent vann, som ikke er uttrykkelig utformet som en rettighet i ØSK, men følger implisitt både av artikkel 11 og 12.

Meget viktig både for reduksjon av barnedødeligheten og for barnets sunne utvikling er også tiltakene som kreves i BK artikkel 24 (d) om å sikre egnet helseomsorg for mødre før og etter fødselen. Dette er en del av det store og viktige området om seksualitet og reproduktiv helse som omfatter blant annet svangerskap, fødsel og fertilitetsproblematikk. Særlig viktig er helsetjenester til gravide og fødende kvinner.17

Som nevnt i BK artikkel 24 (c), skal statene ta i betraktning og motvirke farene og risikoen for miljøforurensning. Under ØSK artikkel 12 (b) er de pålagt å forbedre alle sider ved hygienen i miljø og industri. Det er derfor meget nære forbindelser mellom retten til helse og statens plikt til å forhindre miljøforurensning på arbeidsplasser og i naturen generelt.

En vidtrekkende, men meget generell oppgaveforpliktelse finnes i ØSK artikkel 12 (c) hvoretter staten skal treffe tiltak for å forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske og andre sykdommer.

Artikkel 12 (d) er også meget generell, men innebærer meget omfattende tiltaksforpliktelser: Staten skal skape vilkår som trygger – for alle – legebehandling og pleie under sykdom. Som før nevnt pålegger også BK artikkel 24.2 (b) staten å arbeide for at det sikres nødvendig legehjelp for alle barn.

3. TVERRGÅENDE PRINSIPPER OG TYNGDEPUNKTER

LIKEBEHANDLING

Med utgangspunkt i ØSK artikkel 2 annet ledd fastslår ØSK-komiteen forbudet mot enhver forskjellsbehandling i helsevernet blant annet på grunnlag av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel, fysisk eller mental funksjonshemming, helsestatus (inklusive HIV/AIDS), seksuell orientering eller annen status dersom forskjellsbehandlingen hindrer eller begrenser lik tilgang til eller utøvelse av retten til helse. Selv hvor staten har sterke begrensninger i sine ressurser, må de mest sårbare medlemmene av samfunnet beskyttes.18 Lik tilgang til helsetjeneseter innebærer blant annet at indirekte diskriminering må unngås, f.eks. kan investering i uforholdsmessig dyre kurative institusjoner, som ofte er tilgjengelige bare for en liten og privilegert del av befolkningen, hindre utbygging av primærhelsetjeneste og forebyggende tiltak som kan være til nytte for en langt større del av befolkningen.19

KVINNERS RETT TIL HELSE

Dette spørsmålet må gis spesiell oppmerksomhet, helst ved en nasjonal strategi for å fremme kvinners helserettigheter i de forskjellige livsfaser. Særlig vekt må legges på å redusere mødredødelighet og å hindre vold mot kvinner i hjemmet. Kvinners reproduktive rettigheter forutsetter fjerning av alle hindringer for deres tilgang til helsetjenester, utdanning, kunnskap og informasjon blant annet når det gjelder helserelaterte seksual- og reproduksjonsspørsmål. Det er også viktig å forebygge og beskytte mot skadelige tradisjoner, derunder kjønnslemlestelse.20

BARN OG UNGDOM

Sikring av barns og ungdoms rett til helse utgjør en annen hovedoppgave. Denne er utformet i større detalj i BK, særlig artikkel 24. Den ene hovedoppgaven er å motvirke barnedødelighet, den andre gjelder ungdommers mangesidige helseproblemer; blant annet må det gjøres en innsats for å beskytte mot helseproblemer på seksualitetens område, motvirke tidlige svangerskap21 og iverksette tiltak for å redusere den relativt høye ulykkes- og voldsfrekvens blant unge og den høye selvmordshyppighet i enkelte land.

FUNKSJONSHEMMEDE

Ansvaret for funksjonshemmedes helse og deres muligheter til å leve et mest mulig normalt liv står også sentralt. ØSK-komiteen har påpekt at personer med funksjonshemming må få like omfattende helsepleie som resten av befolkningen, og dessuten nyte godt av slike medisinske og sosiale ytelser som gir funksjonshemmede mulighet til å bli mest mulig uavhengige og fremme deres sosiale integrasjon.22

URFOLK

ØSK-komiteen omtaler også urfolkenes situasjon og understreker at de har rett til spesielle tiltak for å fremme deres tilgang til egnede helsetjenester som er kulturelt akseptable og som tar hensyn til tradisjonell helsepraksis og -medisin.23

4. OM KRENKELSER OG MINSTESTANDARDER

Gjennomføringsforpliktelsene er derfor omfattende. Riktignok forventes det ikke at alt skal gjennomføres umiddelbart av alle land; ØSK artikkel 2 første ledd fastslår at rettigheten skal gradvis realiseres. Mye avhenger av hvilke muligheter og ressurser den enkelte stat har, både økonomisk, personellmessig og graden av kunnskap i samfunnet. Men pliktene til å igangsette tiltak inntreffer umiddelbart, dvs. fra det øyeblikk staten er bundet av konvensjonen. Tiltakene må deretter skje systematisk og bevisst slik at det skjer en framgang så snart mulighetene er der.

Helt avgjørende er det at staten utvikler og kontinuerlig oppdaterer en helseplan på grunnlag av epidemiologisk dokumentasjon og systematisk undersøker hvilke hull som eksisterer eller oppstår, for så å fylle disse snarest. Dette skal skje ved bruk av rettighetsbaserte helseindikatorer24 og sette realiserbare delmål (”benchmarks”) for å sikre framskritt i realiseringen av retten til helse. Planen må periodisk oppdateres og revideres. Utarbeidelsen av helsestrategi og plan skal skje i full offentlighet (transparent), under medvirkning av de berørte grupper.

Det betyr at man må finne ut hvilke grupper som ikke har tilstrekkelig sikring av sine helserettigheter; det kan være urfolk eller minoriteter, immigranter, funksjonshemmede, visse sosiale grupper. Ofte kan barn eller kvinner innenfor slike vanskeligstilte grupper ha enda større problemer enn den mannlige voksne del av gruppen. Det kan også være at personer som bor geografisk fjernt fra de urbane områdene har særlige problemer. Staten har derfor en plikt til å kartlegge hvor problemene er og så iverksette spesielle tiltak for nettopp å fremme helserettighetene for disse gruppene.25

Selv om retten til helse skal realiseres gradvis, er det visse minimumsrettigheter som forventes å bli sikret umiddelbart. ØSK-komiteen har listet opp disse minsterettighetene.26

  1. Staten skal sikre retten til tilgang til helsetilbud, -varer og -tjenester på et ikke-diskriminerende grunnlag, særlig at disse også sikres for sårbare og marginaliserte grupper.

  2. Staten skal sikre tilgang til det nødvendige minimum av ernæringsmessig adekvat og trygg mat slik at alle er fri fra sult.

  3. Sikre tilgang til grunnleggende bolig og sanitærforhold, med tilstrekkelig tilførsel av rent og drikkbart vann.

  4. Gjøre tilgjengelig alle essensielle medikamenter i samsvar med WHOs ”Action Programme on Essential Drugs”.

  5. Sikre en egalitær tilgang til alle helsetjenester og helseprodukter.

  6. Utarbeide og oppdatere en helsestrategi slik denne er angitt ovenfor.

D. INTERNASJONALT TILSYN MED NASJONAL GJENNOMFØRING AV FORPLIKTELSENE

1. TILSYN GJENNOM RAPPORT OG DIALOG

AKSEPTERE TILSYN

Ved å ratifisere en av hovedkonvensjonene i det internasjonale menneskerettighetsvern, påtar vedkommende stat seg å underkaste seg et internasjonalt tilsyn med gjennomføringen av sine forpliktelser i nasjonal lovgivning, administrasjon, budsjettering og praksis. Dette tilsynet føres av dertil valgte komiteer, de såkalte traktatorganene. Det er etablert slike traktatorganer for hver av de seks viktigste globale menneskerettighetskonvensjonene, derunder også for ØSK og for BK.

RAPPORTERING SOM BASIS

Tilsynet er basert på en plikt for statene til periodisk å rapportere om gjennomføringen av konvensjonen i vedkommende land, hvilke tiltak som er gjort, hvilke vanskeligheter man har møtt og hva de videre planer er for en gradvis bedre realisering av rettighetene.

DEN NASJONALE BETYDNINGEN AV RAPPORTERINGEN

Formålet med rapporteringen er tosidig og er beskrevet i ØSK-komiteens General Comment No. 1 (1989). Det viktigste formålet er å hjelpe vedkommende land til selv å fremme rettighetene. Fordi myndighetene er forpliktet til å lage periodiske rapporter, er de nødt til periodisk å foreta en omfattende gjennomgang av hva som er utrettet for å fremme vedkommende rettighet i den siste perioden. For å gjøre dette, skal i prinsippet alle berørte deler av stats- og kommunaladministrasjon gjennomgå og vurdere om det de har gjort er godt nok eller bør forsterkes. En viktig side av den nasjonale rapporteringen, som skal være åpen og allment tilgjengelig, er at den gir berørte nasjonale grupper og frivillige organisasjoner muligheter til følge med i hvordan vedkommende lands myndigheter beskriver situasjonen, og eventuelt reagere dersom beskrivelsen er misvisende eller ufullstendig.

RAPPORTERINGENS BETYDNING FOR TILSYNET

Den andre hovedoppgaven med rapporteringen er å gi det internasjonale organet en mulighet til å vurdere hvor omfattende og dekkende den nasjonale innsatsen har vært. Mer om dette siden.

RETNINGSLINJENE FOR RAPPORTERINGEN

Statene må angi hvilke tiltak de har truffet for å iverksette konvensjonen i nasjonal rett og administrasjon. De må derunder redegjøre for hvilke lover som er vedtatt for å oppfylle deres forpliktelser etter konvensjonens artikkel 2 første ledd in fine, hvordan lovene har vært håndhevet og øvrig relevant praksis. De skal også angi hvilke vanskeligheter de har støtt på i sitt arbeid med å gjennomføre konvensjonen, og hvilke planer de har for å overkomme disse vanskelighetene.

For at ØSK-komiteen skal kunne føre tilsyn med den gradvis stadig mer fullstendige realiseringen av konvensjonen, må statsrapporten være tilstrekkelig detaljert og presis og følge retningslinjer som er fastsatt av komiteen. Disse retningslinjene er dels av generell art, dels spesifisert for den enkelte rettighet.

RETNINGSLINJER FOR STATENES RAPPORTERING

Disse ble vedtatt av ØSK-komiteen i 1991.27 Når det gjelder artikkel 12, er retningslinjene i hovedtrekk disse: Statene forventes å rapportere om situasjonen vedrørende fysisk og mental helse i befolkningen så vel generelt som i de ulike grupper i samfunnet, og hvordan helsesituasjonen for disse har endret seg over tid. De skal beskrive den nasjonale helseplan og derunder redegjøre for om Verdens helseorganisasjons (WHO) primærhelse-tilnærming er innarbeidet som del av helseplanen og hvilke tiltak dette har medført. Staten skal videre redegjøre for hvor stor del av bruttonasjonalproduktet som blir brukt til helse, hvor stor del blir brukt til primær-helsetjeneste, og om dette har forandret seg i løpet av de siste fem og ti år.

INFORMASJONSKRAV

Staten bes om detaljert statistisk informasjon på grunnlag av indikatorer utarbeidet av WHO om disse forhold:

  • Spedbarnsdødelighet, både nasjonalt og fordelt på kjønn, by/land, sosiale og etniske grupper

  • Tilgang til rent/trygt vann, fordelt på by og land

  • Tilgang til tilfredsstillende kloakkforhold o.l.

  • Spedbarns vaksineringsgrad (disaggregert på grupper, som ovenfor)

  • Forventet levealder, likeledes disaggregert på grupper og by/land

  • Prosent av befolkningen med tilgang til kvalifisert personell ved graviditet og fødsel, og disaggregerte data om mødredødelighet så vel før som etter fødsel

  • Prosent av spedbarn med tilgang til kvalifisert pleiepersonell.

  • Helt sentralt for et menneskerettighetsperspektiv er at den statistiske informasjonen må være tilstrekkelig disaggregert. Ettersom rettighetene skal sikres for alle, er det viktig å finne ut om også de mest vanskeligstilte kan nyte godt av disse rettighetene.

IDENTIFIKASJON AV VANSKELIGSTILTE GRUPPER ELLER OMRÅDER

Komiteen ber staten om å vurdere om det på grunnlag av de disaggregerte indikatorene kan påvises grupper i samfunnet som er vesentlig dårligere stilt med hensyn til høyest oppnåelig helse enn situasjonen for flertallet i samfunnet. Hvis så er tilfellet, bes staten redegjøre for hvilke vanskeligstilte grupper dette er, og om det finnes geografiske områder i landet hvor situasjonen er dårligere enn gjennomsnittet. Komiteen ber videre om redegjørelse for eventuelle endringer i nasjonal politikk, lover og praksis som har hatt negative konsekvenser for helsesituasjonen for disse vanskeligstilte gruppene eller i de geografisk dårligst stilte områdene.

ANGIVELSE AV PLANLAGTE TILTAK FOR DISSE GRUPPER ELLER OMRÅDER

På dette grunnlag bes staten informere om hvilke tiltak den anser nødvendig for å bedre situasjonen for de mest vanskeligstilte gruppene eller områdene, hvilke skritt som allerede er tatt og hvilken effekt disse har hatt. Mer generelt bes staten redegjøre for de tiltak den har gjort under hvert av de fire tiltaksområdene som er angitt i artikkel 12 annet ledd.

RAPPORTBEHANDLINGEN

Traktatorganene (for denne artikkels vedkommende ØSK-komiteen og BK-komiteen) gjennomgår rapportene sammen med annen informasjon. I økende grad sender frivillige organisasjoner inn såkalte ”skyggerapporter” eller alternative rapporter som ofte er mer kritiske enn statens egen rapport. Dersom de alternative rapportene er godt underbygd, vil de bli tillagt stor vekt. Rapportene blir gjennomgått av ØSK-komiteen, som innkaller representanter for vedkommende stat til en drøftelse og gjennomgang av rapporten. Behandlingen foregår i full offentlighet. Så vel statsrapporten som komiteens diskusjoner og konklusjoner legges ut på hjemmesiden til FNs Høykommissær for menneskerettigheter, og møtene er åpne for interesserte.

RESULTATET AV BEHANDLINGEN

Etter gjennomgangen avsluttes behandlingen med en komitérapport som inneholder de avsluttende kommentarene. Disse er tredelt: Først noen positive observasjoner om eventuell framgang gjort av staten og de resultater som er oppnådd; dernest noen kritiske kommentarer (”matters of concern”) om problemer som er påvist og områder hvor det har vært manglende oppfylling eller endog tilbakeskritt, og til sist et sett av anbefalinger til staten om tiltak som bør gjøres for å få til en mer tilfredsstillende gjennomføring av konvensjonens forpliktelser. Staten vil bli spurt ved neste rapporteringsrunde hva den har gjort med disse anbefalingene og med de kritiske punktene som er påvist. Men komiteens beslutninger er ikke juridisk forpliktende for staten. Komiteen har ikke en domsmyndighet. Dens synspunkter vil likevel bli tillagt stor vekt, ettersom komiteen er det autoritative organ statene selv har etablert og valgt for dette tilsynet, og fordi komiteen har skaffet seg en betydelig innsikt etter gjennomgangen av et stort antall statsrapporter fra ulike deler av verden.

FUNKSJON: PÅVIRKNING ELLER KONTROLL?

Gjennomgangen av rapporten fremstår dels som en dialog mellom staten og ØSK-komiteen eller BK-komiteen om hvordan man kan komme lenger i realiseringen av rettighetene, og dels som en påpekning fra komiteens side av eventuelle svakheter og krenkelser. Komiteens hovedformål er imidlertid ikke å konstatere om det foregår krenkelser, men å diskutere om det er oppnådd så mye som med rimelighet kunne forventes av vedkommende stat. Målet er å påvirke vedkommende stats myndigheter til å fremme rettighetene bedre enn det de til da har gjort. Dette følger av målsettingen i ØSK artikkel 2 første ledd og BK artikkel 3 om at rettighetene skal gradvis realiseres med alle tilgjengelige resurser. Rapportbehandlingen går derfor mer på de store linjer enn på konkrete saker.

PÅVIRKNINGENS MULIGHETER OG BEGRENSNINGER

Forutsetningen for effekt er (1) at staten er interessert i å lære hvordan gjennomføringen kan forbedres, eller (2) at det finnes en nasjonal opinion som følger med og som kan bruke traktatorganenes kritikk og anbefalinger som en intern brekkstang for forbedret handling, eller (3) at statens anseelse eller aksept i det internasjonale samfunn styrkes ved at den følger de råd som komiteen gir.

ER RETTIGHETER UTEN KLAGEMULIGHET TANNLØSE?

For den eller de personer som mener at deres økonomiske og sosiale rettigheter er krenket, kan dialogen synes å være av liten hjelp. Enda verre er det dersom de ikke har mulighet til å få prøvet sine rettigheter ved en nasjonal domstol, dersom domstolene ikke anser rettighetene som prosedable.

DEKKET AV NASJONAL LOVGIVNING MED DERAV FØLGENDE PROSEDABLE RETTIGHETER?

Hver av statspartene er forpliktet til å dekke opp de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene i sitt eget land ved hjelp av alle egnede nasjonale tiltak, derunder spesielt gjennom nasjonal lovgivning (ØSK artikkel 2 første ledd in fine). I kraft av den nasjonale lovgivning blir derfor en stor del av rettighetene prosedable under nasjonal rett. Stater som tar ØSK-forpliktelsene alvorlig, vil i stor utstrekning sørge for at den nasjonale lovgiving inneholder prosedable rettigheter når det gjelder rettigheter i arbeidsforhold, sosiale ytelser og pensjoner, helse og utdanning. ØSK-komiteen har i sin General Comment 9 gitt nærmere anvisninger for hva som kan kreves av statene på dette området. Noen av punktene fra denne kan være viktig å ha klart for seg.

Som fastsatt også i Wien-konvensjonen om traktater (1969) artikkel 27 kan stater ikke påberope seg bestemmelser i intern rett som grunnlag for ikke å oppfylle en internasjonal traktatforpliktelse.28 En side av dette er at en stat ikke kan, ved å delegere ansvaret for et saksområde fra de nasjonale myndigheter til kommune eller fylkeskommune, frita seg for ansvaret for å sikre full gjennomføring av vedkommende rettighet, men må overvåke at de lokale organene fullt ut oppfyller rettigheten.

Komiteen minner om Verdenserklæringens artikkel 8, hvoretter enhver har rett til en effektiv hjelp (”remedy”) ved de kompetente nasjonale domstoler for handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov. Ettersom ØSK nå er en del av den norske menneskerettighetsloven, kommer derfor prinsippet i Verdenserklæringens artikkel 8 her inn med full tyngde.

ØSK-komiteen hevder i denne sammenheng at dersom en stat søker å rettferdiggjøre en unnlatelse av å etablere rettsmidler i form av muligheter til domstolsbehandling, må vedkommende stat vise at slike rettsmidler ikke er hensiktsmessige tiltak for det formål som skal fremmes, eventuelt fordi det er etablert andre tiltak som gjør rettsmidlene unødvendig.29

Komiteen erkjenner at rettighetshaverens krav på effektive klagemuligheter ved eventuell krenkelse ikke nødvendigvis behøver å bestå i mulighet til domstolsbehandling. I mange tilfeller vil administrative klagemuligheter kunne gi tilfredsstillende resultater forutsatt at slike eksisterer, at de er tilgjengelige for den det gjelder, tilstrekkelig rimelige til at alle som har behov for det kan nyttiggjøre seg dem, og med rask nok saksbehandling. Men også i slike forhold ville muligheten for en juridisk overprøving av administrasjonens vedtak være hensiktsmessig. Bunnlinjen er at i alle tilfeller hvor en ØSK-rettighet ikke kan gjøres fullt effektiv uten domstolsbehandling, er rettsmidler for domstolene nødvendig.30

Komiteen avviser oppfatningen man iblant møter at ØSK-rettigheter generelt ikke egner seg for domstolsbehandling, at de ikke er prosedable (på engelsk: justiciable). Komiteen lister opp en rekke bestemmelser i ØSK som kan anvendes ved domstoler direkte uten mellomkommende lovgivning. Blant de som nevnes er artikkel 3 (likestilling menn/kvinner), flere av bestemmelsene i artikkel 7 (rettigheter i arbeidsforhold), artikkel 8 (fagforeningsrettigheter), artikkel 10 tredje ledd (rettigheter til vern av barn) og flere sider av artikkel 13 som gjelder rettigheter til skole og utdanning. Mer generelt mener komiteen at det ikke er noen av ØSK-reglenes rettigheter som etter sin art ikke har noen prosedable sider.

Også en annen utbredt oppfatning blir avvist av komiteen, nemlig den at spørsmål om allokering av ressurser alltid bør overlates til de politiske myndighetene heller enn domstolene.31 Domstoler er i praksis involvert i en lang rekke spørsmål som har betydelige konsekvenser for ressursbruk, og det ville være uholdbart på dette grunnlag å utelukke økonomiske og sosiale rettigheter fra domstolsbehandling.32

I hovedtrekkene bør derfor økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter være dekket av nasjonal lovgivning og administrative ordninger. Spørsmålet om ØSK-rettighetene er prosedable direkte på grunnlag av konvensjonen oppstår derfor hovedsakelig på områder hvor det hevdes å være påviselige hull eller mangler i nasjonal rett. Det kan bli hevdet at det ikke finnes relevant nasjonal lovgivning på et angitt område, eller at omfanget av rettighetene som er lovfestet eller kretsen av rettighetshavere under den nasjonale lovgivning er mindre enn det den internasjonale forpliktelsen tilsier.

I slike tilfeller oppstår spørsmålet om konvensjonens direkte anvendelse i nasjonal rett. For Norges vedkommende er dette i seg selv ikke lenger noe spørsmål ettersom ØSK-konvensjonen er gjort til norsk lov med forrang over andre lover. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. Det bør likevel nevnes at ØSK-komiteen mener at det ville være i strid med rettssikkerhetsprinsipper (”rule of law”) dersom nasjonale domstoler unnlot å ta hensyn til konvensjonen for å sikre at staten handler i samsvar med sine konvensjonsforpliktelser.33

2. INTERNASJONALE KLAGEMULIGHETER? TILLEGGSPROTOKOLLEN

KLAGEMULIGHETER TIL TRAKTATORGANENE

I tillegg til rapportbehandlingen er det under flere av konvensjonene også etablert såkalte klageordninger. Disse gjør det mulig for individer eller grupper av individer å fremme klagesak overfor den internasjonale komiteen for å få konstatert om vedkommende person(er) har vært utsatt for en krenkelse av en rettighet under konvensjonen. Slike ordninger finnes hittil for konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, konvensjonen mot rasediskriminering, konvensjonen mot kvinnediskriminering og konvensjonen mot tortur.

INGEN KLAGEMULIGHET HITTIL FOR ØSK-RETTIGHETER

Det finnes ennå ikke noen slik klagemulighet for ØSK eller BK. Det har i mange år vært arbeidet for å etablere en slik protokoll.34 Motstanden har vært betydelig fra mange land, sterkest fra USA, Canada og Storbritannia. Også fra svensk hold har det vært betydelig skepsis, mens land som Finland, Tyskland, Frankrike, Portugal og andre vestlige land har vært mer positive. Etter mange års forhandlinger i den nå nedlagte FNs menneskerettighetskommisjon har FNs nye menneskerettighetsråd – ”the Human Rights Council” – besluttet, under sitt første møte som ble holdt i slutten av juni 2006, å sette i gang arbeidet med å utarbeide en slik valgfri protokoll under ØSK som vil gi klagemuligheter, derunder også i forhold til retten til helse. Dersom den blir vedtatt, vil den innebære at individer kan klage dersom deres helserelaterte rettigheter hevdes å være blitt krenket.

KLAGEMULIGHETENE OG FORVENTEDE RESULTATER

De samme begrensninger vil utvilsomt bli innarbeidet i denne fremtidige protokollen som de tilsvarende regler som gjelder for de andre konvensjonene. Klagen må komme fra eller være på vegne av den/de som hevder å ha vært utsatt for en krenkelse; det må gjelde en av de rettighetene som finnes i ØSK-konvensjonen, og alle interne klagemuligheter må være uttømt. Klagen vil sannsynligvis gå til ØSK-komiteen, selv om det ikke ennå er bestemt hvem som skal behandle klagen. Resultatet av en klagebehandling blir ikke en dom. ØSK-komiteen er ikke en domstol, og det finnes ingen planer om å lage en domstol som kan behandle slike saker.

ØSK-komiteen vil bare kunne gi uttrykk for et ”view” som en konklusjon på deres vurdering av om det i det konkrete tilfellet har skjedd en krenkelse eller ikke-oppfyllelse av klagerens rett til helse. ØSK-komiteen vil i så fall komme med anbefalinger om hvilke tiltak som bør gjøres for å reparere skaden og for å unngå tilsvarende krenkelser i fremtiden. ØSK-komiteen vil neppe gi en direkte fastsettelse av skadeserstatning eller andre helt konkrete ytelser som staten skal gi. Det vil ikke stå noen formelle sanksjoner bak komiteens konklusjoner. Den påklagde stat vil formelt stå fritt til å iverksette eller neglisjere komiteens synspunkter og anbefalinger. Virkningen av beslutningen er derfor avhengig av den interne politiske prosess – den gir et tilleggspress som kan brukes av klagerne og av de som støtter dem.

Selv om komiteens beslutninger i slike saker ikke er bindende, har de likevel stor betydning både i vedkommende land og generelt for utviklingen av helseretten innen menneskerettighetene.

1En stor del av litteraturen på nordiske språk om menneskerettighetene har vært konsentrert om de sivile og politiske rettigheter, mens de økonomiske og sosiale rettigheter har fått mindre plass. På engelsk finnes det langt mer omfattende litteratur, også av nordiske forfattere. Om retten til helse kan nevnes Brigit Toebes: “The Right to Health”, i Eide, Krause og Rosas: Economic, Social and Cultural Rights: A Textbook (Haag: Martinus Nijhoff Publishers 2001), og Asbjørn Eide og Wenche Barth Eide: ”Article 24, the Right to Health”, i serien A Commentary on the United Nations Convention on the Rights of the Child (Haag: Martinus Nijhoff Publishers 2006). Om katalogen av økonomiske og sosiale rettigheter i finsk grunnlov, se Martin Scheinin: “Protection of Economic, Social and Cultural Rights in Finland – a Rights-Based Variant of the Welfare State?”, i Martin Scheinin (red.): The Welfare State and Constitutionalism in the Nordic Countries. Nord 2001:5 (Nordisk Råd 2001). Om den danske debatt om mulig inkorporering av økonomiske og sosiale rettigheter, se Ida Elisabeth Koch og Jens Vedsted-Hansen: ”Judicialised Protection of International Human Rights and the Issue of Power Balance” i Scheinin (red.), op.cit.
2Dette ble gjort i resolusjonen hvor de to hovedkonvensjonene ble vedtatt og åpnet for undertegning og ratifikasjon, FNs generalforsamlings resolusjon 2200 A (XXI), 16. desember 1966. Det er gjentatt ved mange senere anledninger, blant annet av Verdenskonferansen om menneskerettigheter, holdt i Wien 1993, hvor flere enn 170 stater deltok. Se Verdenskonferansens erklæring og handleplan para. 5.
3Om situasjonen på dette punkt i de andre nordiske land, se bidragene i Scheinin (red.): The Welfare State (op.cit. note 1).
4UN doc. E/CN.4/2006/48, 3 March 2006.
5CESCR, General Comment 14 UN doc. E/C.12/2000/4, http://www.unhchr.ch/tbs/doc.nsf/(Symbol)/40d009901358b0e2c1256915005090be?Opendocument
6GC 14 para. 7.
7GC 14 para. 11.
8GC 14 para. 12.
9GC 14 para. 12 (b).
10Helsesystemet må “be accessible to all, not just the wealthy, but also those living in poverty; not just majority ethnic groups, but minorities and indigenous peoples, too; not just those living in urban areas, but also remote villages; not just men, but also women. The health system has to be accessible to all disadvantaged individuals and communities”. (FNs spesialrapportør om retten til helse, UN doc. E/CN.4/2006/48, 3 March 2006, para. 6).
11Se nærmere Eide og Eide (note 1).
12Denne tredelingen ble først innført av meg i en studie jeg gjorde for FNs Underkommisjon for menneskerettigheter, se Asbjørn Eide: ”The Right to Adequate Food as a Human Right” (Geneve og New York: United Nations Centre for Human Rights 1987/1989).
13GC 14 bruker tredelingen i para. 33 og para. 50–52.
14Etter menneskerettighetene er staten ansvarlig også for hva kommunen og andre sub-statsenheter gjør; staten kan ikke delegere ansvar uten å sikre at de menneskerettslige forpliktelser blir oppfylt av de underliggende organer.
15GC 14 para. 33.
16ØSK artikkel 12 annet ledd krever tiltak med sikte på å: (a) minske foster- og spedbarnsdødeligheten og fremme barnets sunne utvikling, (b) forbedre alle sider ved hygienen i miljø og industri, (c) forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske, yrkesmessige og andre sykdommer, (d) skape vilkår som trygger alle legebehandling og pleie under sykdom.
17Se bidraget til Gunnar Kvåle og Henriette Sinding Aasen i dette nummeret.
18GC 14 para. 18.
19GC 14 para. 19.
20GC 14 para. 21.
21Blant annet den store forekomsten av barneekteskap, særlig på landsbygda i utviklingsland. Det er i økende grad forbudt, men forbudet håndheves ikke. Svært mange jenter allerede i 13–14-årsalderen blir gravide, og fødselen medfører ofte store skader.
22GC 5 para. 34.
23GC 14 para. 27.
24Hvordan rettighetsbaserte helseindikatorer skal utformes, behandles i den siste rapporten av FNs Spesialrapportør om retten til helse. Se UN Doc. E/CN.4/2006/48, 3 March 2006, http://daccessdds.un.org/doc/UNDOC/GEN/G06/114/69/PDF/G0611469.pdf?OpenElement.
25Om forpliktelsene til straks å igangsette tiltak, identifisere sårbare grupper og sette delmål for snarest å dekke eventuelle hull i dekningen, se GC 14 para. 30 og GC 3.
26GC 14 para. 43.
27UN document E/C.12/1991/1.
28GC 9 para. 3. Denne General Comment er tilgjengelig på http://daccessdds.un.org/doc/UNDOC/GEN/G98/148/36/PDF/G9814836.pdf?OpenElement.
29GC 9 para. 4.
30GC 9 para. 9.
31GC 9 para. 10.
32Også FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, som tidligere har vært dommer i den kanadiske høyesterett, har gjentatte ganger påpekt at også domstolsbeslutninger vedrørende sivile og politiske rettigheter kan ha betydelige konsekvenser for resursallokering. Se f.eks. hennes åpningstale for tredje sesjon av arbeidsgruppen for protokoll til ØSK, 6. februar 2006, under diskusjonen av slike rettigheters ”justiciability”. http://www.unhchr.ch/huricane/huricane.nsf/view01/B662E58D469FACE2C1257111003E5BC1?opendocument.
33GC 9 para. 14.
34En utførlig gjennomgang av de teoretiske og praktiske sider ved å lage en slik klagemulighet finnes i Kitty Arambulo: Strengthening the Supervision of the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights (Antwerpen/Oxford: Intersentia 2000).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon