Dette nummeret av Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter er viet temaet helse og menneskerettigheter. De problemstillinger som tas opp dekker et ganske vidt spekter av spørsmål, men kan i hovedsak sorteres som spørsmål under 1) rett til helsehjelp og andre goder av stor betydning for individets helse, og 2) rett til en menneskeverdig behandling i forhold til helse- og sosialtjenesten. Utvalget av problemstillinger er illustrerende for henholdsvis et internasjonalt og et nasjonalt perspektiv og gjenspeiler ulike menneskerettslige utfordringer i ulike deler av verden. Mens adgangen til og omfanget av bruk av tvang for behandlingsformål er et aktuelt og viktig menneskerettslig spørsmål i Norge og andre europeiske og vestlige land, er spørsmålet om befolkningens tilgang og rett til ulike typer helsehjelp det viktigste i mange fattige land. Men skillelinjene er likevel ikke klare og entydige; også i et rikt land som Norge finnes det svake og marginaliserte grupper som mangler viktige velferdsgoder av stor betydning for helse og livskvalitet.

Retten til helsehjelp er et viktig tema ikke minst i lys av de store utfordringer verdenssamfunnet står overfor med hensyn til å sikre basale helsegoder særlig i fattige og kriserammede land. Asbjørn Eides bidrag «Retten til helse som menneskerettighet» gir en oversikt over retten til helse i henhold til to sentrale internasjonale menneskerettighetskonvensjoner: Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og Barnekonvensjonen (BK). Han utdyper rettighetenes innhold og betydning i lys av traktatorganenes generelle kommentarer og tolkninger og diskuterer traktatorganenes rolle som tilsynsorganer. Det internasjonale perspektivet forfølges videre av Gunnar Kvåle og Henriette Sinding Aasen i bidraget «Svangerskapsomsorg – en menneskerett også for fattige kvinner». Hver dag dør det ca. 1400 kvinner verden over på grunn av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap, hvorav 99 prosent av dødsfallene skjer i fattige land. Med utgangspunkt i denne dystre statistikken drøfter forfatterne mødredødelighet som menneskerettslig problem, og argumenterer for at et sterkere menneskerettslig fokus med krav om bedre og mer systematisk rapportering av sviktende helsetilbud for gravide og fødende er viktig for at fattige kvinner skal få oppfylt sine grunnleggende rettigheter til helsehjelp og svangerskapsomsorg.

Alice Kjellevold reiser i artikkelen «Sosiale menneskerettigheter – av betydning for norsk helse- og sosialrett?» spørsmålet om norske myndigheter oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser i henhold til ØSK, og fokuserer særlig på retten til en tilfredsstillende levestandard, som har stor betydning også for retten til helse. Hun viser til undersøkelser som avdekker at svake og marginaliserte grupper i Norge lever under svært vanskelige og til dels helseskadelige forhold, og argumenterer for at en best mulig realisering av de sosiale menneskerettighetene i norsk rett vil kunne innebære at staten må videreutvikle og konkretisere sosiale rettigheter ved hjelp av nasjonal lovgivning for å beskytte utsatte grupper.

Bidragene til Syse, Østenstad og Nordhus/Skjerve/Sinding Aasen tar alle opp spørsmål knyttet til frivillighet og tvang ved behandling og omsorg. I artikkelen «Det menneskerettslige vernet mot frihetsberøvelse og tvang i behandlingsøyemed innenfor psykiatrien» gir Aslak Syse en oversikt over og en analyse av det menneskerettslige vern mot bruk av tvang i behandlingsøyemed. Han gir også en oversikt over utviklingen av ikke-bindende «soft-law» på området. Et viktig poeng i artikkelen er at Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i stor grad aksepterer bruk av tvang i psykiatrien dersom den er begrunnet som nødvendig ut fra psykiatrifaglige hensyn, til tross for at slik tvangsbruk står i et noe tvilsomt forhold til ikke-bindende internasjonale instrumenter og en alminnelig rettsoppfatning om at tvangsbruk bør reduseres.

De to siste bidragene har fokus på behandling og omsorg rettet mot personer som har redusert eller manglende samtykkekompetanse. I artikkelen «Grunnverdiar og grunnomgrep i debatten om bruk av tvang mot utviklingshemma og demente» problematiserer Bjørn Henning Østenstad den tradisjonelle bruken av autonomibegrepet, og peker på at denne fungerer som en sperre for den verdimessige diskusjonen om bruk av tvang og i verste fall også kan lede til redusert respekt for menneskeverdet til aldersdemente, psykisk utviklingshemmede og andre med kognitiv svikt. Han hevder at kjernen i menneskerettighetene handler om å respektere den enkeltes menneskeverd, og drøfter spørsmålet om og når respekt for menneskeverdet kan forsvare at det brukes tvang. Kjernen i Østenstads bidrag er en drøftelse av om respekt for menneskeverdet kan anvendes som en avveiningsnorm for å harmonisere de motstridende hensyn til henholdsvis selvbestemmelse og paternalistisk omsorg.

Det siste bidraget, med tittel «Demens, samtykkekompetanse og rett til selvbestemmelse – utfordringer ved behandling og forskning», er skrevet av Inger Hilde Nordhus, Arvid Skjerve og Henriette Sinding Aasen. Tap av kognitive evner er en vanlig følge av demens, og individets rett til selvbestemmelse settes derved under press. Begrepet samtykkekompetanse er i denne sammenheng både et juridisk og et psykologisk nøkkelbegrep, og man trenger innsikt fra begge felt for å klarlegge personens rettigheter. Det er et økende behov for pålitelige tester av hvilken samtykkekompetanse en person faktisk har, slik at den nødvendige beskyttelse sikres og respekten for selvbestemmelse kan ivaretas så langt det er mulig. Dette er særlig aktuelt i forhold til behandling og omsorg, men også i forhold til deltakelse i helsefaglig forskning.

Realisering av menneskerettighetene både i Norge og i andre land krever innsats fra flere aktører. Mens staten er ansvarlig for å respektere, beskytte og oppfylle dem, er det jurister, medisinere, psykologer, økonomer og andre fagfolk som må være premissleverandører til diskusjonen om hvilke statlige tiltak som er nødvendige. Det er også påkrevd med samarbeid mellom ulike disipliner og kombinasjon av kunnskap fra flere felt for å gjøre menneskerettighetsvernet effektivt. De juridiske tekster om rett til helsehjelp må for eksempel i stor grad utfylles ved hjelp av helsefaglig ekspertise. Menneskerettighetene er dermed et tverr- eller flerfaglig forskningsfelt der ikke bare jurister, men også andre profesjoner bidrar til rettsutvikling. Dette er ikke minst tilfellet for de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetenes vedkommende. Dette spesialnummeret om helse og menneskerettigheter har en flerfaglig profil ved at helse- og sosialfaglig innsikt er premissleverandør og utgangspunkt for flere av bidragene.

Seminaret «Helse og menneskerettigheter», avholdt på Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, den 19. januar 2006, er bakgrunnen for at dette spesialnummeret kunne realiseres. Alle bidragene, bortsett fra Alice Kjellevolds, er bearbeidede versjoner av presentasjoner på seminaret. Et viktig formål er å utvikle tenkningen rundt helse og menneskerettigheter i det norske/nordiske fagmiljøet, og stimulere til videre debatt og samarbeid på tvers av disipliner. Jeg gjør oppmerksom på at bidragene ikke har gjennomgått slike eksterne referee-vurderinger som vanligvis gjennomføres før publisering i Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter.