Hvordan resonnerer deltakerne i overvåkingsdebatten over sitt ståsted, og er debatten så polarisert som den fremstår i avisspaltene? Vi har intervjuet personer som jobber med overvåking eller deltar i det offentlige ordskiftet om deres ståsted i debatten. Funnene både bekrefter og utfordrer polariseringen i det offentlige ordskiftet. Vi finner en grunnleggende forskjell i hva som anses som den største trusselen: myndighetenes overvåking eller kriminelle og terrorister? Med andre ord, er myndighetene en garantist for eller tvert imot en trussel mot befolkningens frihet og sikkerhet? Intervjuobjektene er enige om hva slags samfunn de vil ha, men ikke om hva som skal til for å oppnå et slikt samfunn, og hvilken rolle myndighetene spiller. Funnene viser hvordan en polarisert debatt utspiller seg i et relativt harmonisk og tillitsbasert samfunn.

Utenriksminister Søreide har bebudet at regjeringen høsten 2020 vil legge frem en ny stortingsmelding om «nordområdene». Til forskjell fra tidligere nordområdemeldinger og –strategier, som gjennomgående har tilhørt Utenriksdepartementets doméne, vil den nye meldingen ha Kommunaldepartementet som medforfatter. At «nordområdene» tradisjonelt har vært oppfattet og behandlet som et UD-anliggende er ingen tilfeldighet – i de relevante (dvs. utenrikspolitiske) forskermiljøene så vel som i ’kommentariatet’ forøvrig har nordområde-terminologien vært nærmest uløselig knyttet til den bredere tematikken «Nordområdene i internasjonal politikk». Er arbeidet med den nye stortingsmeldingen et signal om en endring i denne tilnærmingen? Og – uansett – hva skal vi egentlig med en ny nordområdemelding? Kan det være at nordområde-retorikken har nådd et metningspunkt, hvor ytterligere forsøk på å slå politisk mynt på begrepet heller vil virke kontraproduktivt?

Essayet diskuterer hvordan kriser kan utfordre europeisk integrasjon og offentlig forvaltning. Spørsmålene essayet diskuterer er hvordan kriser kan bidra til å forme europeisk samarbeid, politisk-administrativ styring, og den statsvitenskapelige redskapskassen. Essayet drøfter europeisk integrasjon og det organisasjonsfaglige studiet av offentlig politikk og administrasjon, og retter fokus mot hvilke faglige muligheter koronakrisen kan gi statsvitenskapen. Et avsluttende avsnitt diskuterer hvordan organisasjonsfaget kan gjøre statsvitenskapen relevant gjennom bidrag til designtenkning.

I denne artikkelen diskuterer jeg hvordan Det republikanske partiet i USA under Donald Trumps ledelse har blitt et personalistisk parti. Personalistiske partier kjennetegnes av lederens personlige dominans og en svak partiorganisasjon. På landsmøtet 2020 droppet partiet å vedta nytt partiprogram og stilte seg bak Trumps Amerika Først-agenda, grunnet hans ekstraordinære popularitet blant egne velgere og ubestridte interne stilling blant partifellene. Partiorganisasjonen RNC har blitt uadskillelig fra Trumps personlige valgkampapparat.