Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den parlamentariske styreformen i kommunene

Seniorrådgiver, Bergen kommune

Enten en jobber med utredninger i forvaltningen eller er forsker, legger de valg en tar eksplisitt eller implisitt for å belyse et tema klare føringer på arbeidet. Å avgjøre om glasset er halvfullt eller halvtomt, gir retning for arbeidet. Valgene en tar innledningsvis, påvirker hvordan en ser på det fenomenet som skal studeres. Den parlamentariske styreformen i kommunene er i liten grad beskrevet systematisk. Når styreformen studeres er ofte referansepunktet elementer i den tradisjonelle formannskapsmodellen – f. eks. konsensus. Artikkelforfatteren trekker opp et alternativt perspektiv på hva som kan forklare ulik grad av oppslutning om styreformen blant folkevalgte i tre byer som har eller har hatt en parlamentarisk styreform.

Dess flere sentrale elementer som inngår i denne styreformen som faktisk er implementert, dess større oppslutning vil styreformen ha lokalt. Det som er krevende ved en slik antakelse, er at en faktisk må utforske hva som er kjernen i styreformen, både organisatorisk og når det gjelder samhandling mellom ulike funksjoner som inngår i den. I artikkelen presenteres, med referanse til dokumenter utarbeidet i Bergen kommune, det forfatteren anser som sentrale elementer i kommunal parlamentarisme.

Hovedinnvendingen mot Hans Petter Saxis analyse av systemoppslutningen om den parlamentariske styreformen i de tre byene han undersøker, er at forklaringen på de forskjellene som avdekkes like gjerne kan forklares med at en sammenligner epler og bananer.

Based on experiences from the municipality of Bergen, a city that has implemented parliamentary governance, some key features of municipal parliamentarism are described. The reason for the introduction of parliamentary governance in both Oslo and Bergen is the desire to strengthen governance by elected representatives. Consequently, a key research topic should be to explore to what extent this goal has been achieved. Transition to parliamentary governance implies change in established roles, working methods and, in particular, a change in interaction between governance actors. Consequently, a change in the relationship between political bodies and the administration will be central to this new form of governance. In this regard, the new body established at the time of transition to parliamentarism is the city government. However, a decisive prerequisite for realizing the desire for increased electoral governance will be that the city council, as the supreme body of the municipality, makes corresponding changes in the way it governs.

Oslo har hatt parlamentarisk styreform i mer en 30 år. I tillegg anses flere fylkeskommuner samt Bergen kommune å ha en slik styreform. Hvilke kjerneelementer må være på plass i måten kommunen styres på, for at styreformen skal kunne regnes som parlamentarisk? Er det nok å erklære at en har en slik styreform – eller må en møte noen formkrav for at en i en forskningssammenheng skal falle inn under begrepet kommunal parlamentarisme?

Hans Petter Saxi har i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift1 skrevet en oppsummerende artikkel om parlamentarisme i norske byer. Artikkelens fokus er på systemoppslutning blant folkevalgte i Oslo, Bergen og Tromsø. Disse byene regnes av artikkelforfatteren å ha eller å ha hatt en parlamentarisk styreform.

Saxi stiller opp 4 hypoteser som kan forklare forskjeller i systemoppslutning byene imellom.

Hypotese 1: Variasjonene i oppslutning om det parlamentariske styringssystemet skyldes variasjoner i prosjektplanlegging og medvirkning fra de som ble berørt.

Hypotese 2: Variasjonene i oppslutning om det parlamentariske styringssystemet skyldes variasjoner i effektene for de politiske partiene.

Hypotese 3: Variasjonene i oppslutning om det parlamentariske styringssystemet skyldes variasjoner i byenes størrelse, oppgaver og økonomi.

Hypotese 4: Variasjonene i oppslutning om det parlamentariske styringssystemet vil variere med institusjonelle politiske normer i bystyrene i Oslo, Bergen og Tromsø.

Samtlige hypoteser er i og for seg interessante, og kan bidra til å belyse noen av de forskjellene en kan iaktta byene imellom. Det er imidlertid en femte hypotese som kan ha vel så stor forklaringskraft, nemlig at dette er en sammenligning mellom epler og bananer, og at det er dette som i stor grad forklarer variasjonene i materialet.

Dersom en undersøker nærmere den organisasjonen og det rammeverket som er etablert rundt styreformen i de tre byene, vil en avdekke klare forskjeller. Oslo kommune har f.eks. bydelsstyrer i kombinasjon med sin parlamentariske styreform, mens Tromsø aldri fikk etablert en organisasjonsløsning som skilte klart mellom byrådet og bystyresiden. I Oslo og Bergen har en etablert en egen organisasjonsenhet – Bystyrets kontor – som sikrer at bystyresiden kan fungere uavhengig av byrådet i bystyreinterne spørsmål, men ikke minst bistå bystyret og bystyrekomiteene når det skal gjennomføres politisk tilsyn og kontroll med byrådets virksomhet. Det er grunn til å anta at avklarte ansvarsforhold knyttet til dette, kan bidra til å styrke styreformens legitimitet der løsningen er etablert.

Oslo har hatt en parlamentarisk styreform i 32 år og Bergen i 18 år. Forskning på denne styreformen bør nå flytte fokus fra prosesser knyttet til innføring av den, til hvilket potensial styreformen har for å bygge opp under en tydeligere folkevalgt styring av kommunen. Dette innebærer utvikling av hypoteser som bidrar til å klargjøre interne prosesser i styreformen. Samspill mellom fag og politikk i bred forstand må antas å inngå som sentrale elementer for å forstå den parlamentariske styreformen.

Hva er kjernen i en parlamentarisk styreform?

Den parlamentariske styreformen i kommunene er i begrenset grad beskrevet på en systematisk måte. Er det slik at alle styreformer som avviker fra den tradisjonelle formannskapsmodellen, og som noen ønsker å betegne som en parlamentarisk styreform, må regnes å falle inn under denne styreformen? Norsk forskning på dette området bidrar i liten grad til å klargjøre hva som karakteriserer kommunal parlamentarisme.

I fravær av en overordnet og omforent beskrivelse av den parlamentariske styreformen i kommunene, vil styreformen få et konkret innhold gjennom de styringsgrepene som tas i den enkelte kommune. Alle lokale tilpasninger er nødvendigvis ikke forenlig med styreformens kjernetema. Siktemålet med denne artikkelen er å bidra til å etablere en større grad av tydelighet rundt sentrale tema, som slik jeg ser det, representerer bærende elementer i styreformen. Mitt anliggende er ikke forskning på styreformen, men å bidra til utforskning av den ved å formidle tenkning rundt denne styreformen med forankring i saker og dokumenter i Bergen kommune.

Samspill fag og politikk

Overgang til en parlamentarisk styreform kan potensielt skape ny dynamikk i samspillet mellom fag og politikk. Innføring av styreformen kan ses på som et ønske fra de folkevalgtes side om en demokratireform, med sikte på å styrke de folkevalgtes rolle. En avgjørende forutsetning for å lykkes med en overgang til ny styreform, er at en makter å etablere en organisasjonsløsning som balanseres ulike interesser og hensyn som må ivaretas, og at dette nedfeller seg i klare interne kjøreregler. Ny styreform kan potensielt medføre at en ser behov for i større grad å reflektere rundt samspillet mellom fag og politikk, enn det den tradisjonelle formannskapsmodellen innbyr til. Politikkaspektet ved kommunens oppgaveløsning vil kunne ha en mer sentral plass i den parlamentariske styreformen. Både Oslo og Bergen har begrunnet overgang til denne styreformen med:

Et ønske om en tydeligere politisk styring av kommunen – øke den folkevalgte innflytelsen.

Et ønske om å styrke helhetsvurderingene.

Et ønske om å skape tydeligere politiske ansvarsforhold.

Norske kommuner leverer omfattende tjenester til sine innbyggere. Deler av disse oppgavene løses i andre land på et nasjonalt eller regionalt nivå. Kjernen i kommunens oppgaveløsning er at den er en arena for demokratiutfoldelse og lokal folkevalgt styring. Det er i prinsippet folkevalgt skjønnsutøvelse som skal legges til grunn når kommunestyret fatter vedtak som legger føringer på lokalsamfunnets utvikling, selv om beslutningsgrunnlaget er utarbeidet i administrasjonen med utgangspunkt i den faglighet som finnes der.

Administrasjonens forhold til de folkevalgte utgjør den prinsipielle forskjellen mellom de to formene å styre kommunens oppgaveløsning på. Administrasjonens grunnleggende vurdering av samspillet mellom fag og politikk i en formannskapsmodell kan oppsummeres slik med et sitat fra NIBR rapport nr. 3 19992:

«Administrasjonen i Bergen er rimelig kompromissløs på sine faglige standpunkter. De får også aksept for at fagligheten ivaretas. Administrasjonen leser ikke partiprogrammer for å sikre flertall for sine forslag. Administrasjonen er helt klar på at den ikke har en departementsfunksjon.»

Representanten fra Trondheim kommune som ble intervjuet i den samme rapporten, ga uttrykk for en tilsvarende oppfatning av samspillet mellom fag og politikk.

I Bergen kommune har overgang til en parlamentarisk styreform medført endringer i administrasjonens oppfatning av samspillet mellom fag og politikk, i alle fall dersom en legger til grunn hva som uttales i flere kommunale dokumenter. I møte 21.09.16 behandlet bystyret i Bergen tre saker som samlet trekker opp et rammeverk for hvordan samspillet mellom bystyret og byrådet bør være. Dette må ses på som et rammeverk i utvikling. Et sentralt utgangspunkt for å klargjøre hovedelementene i styreformen, er byrådets fullmakter3 og bystyrets enekompetanse. Men også reglementet4 for byrådet som beskriver nærmere hvilket ansvar og hvilke forpliktelser som følger med det å ha fullmakter, inngår som et sentralt element i dette rammeverket. I en tredje sak beskrives nødvendigheten av at bystyret iverksetter politisk tilsyn og kontroll med byrådets oppgaveløsning. I tillegg ble det behandlet en sak5 som satte søkelys på bystyrets behov for bedre innsikt i hvordan byrådet utreder det beslutningsgrunnlaget folkevalgte organ treffer vedtak på. I et demokratiperspektiv må det antas å være av stor betydning at folkevalgte beslutningstakere har nødvendig innsikt i hvordan beslutningsgrunnlag utformes.

For å få økt tydelighet rundt samspillet mellom fag og politikk i Bergen kommune, er følgende formulering fra Knut Dahl Jacobsen6 lagt til grunn for å utvikle en klarere forståelse av hva dette innebærer.

«Sentraladministrasjonen underordner sine synspunkter gjeldende politiske direktiver og lar fag tjene den politikk myndighetene har knesatt, samtidig som den plikter å legge frem sine faglige synsmåter, hvor støtende de enn kan være for de politiske makthaverne.»

Refleksjoner rundt denne tematikken fremgår av flere styrende dokumenter.

Overgang til en parlamentarisk styreform skal ikke innebære en politisering av administrasjonen. Administrasjonens rådgivning skal fortsatt først og fremst være faglig, slik det bl.a. beskrives i Stortingsmelding nr. 11(2000 – 2001).7

«Forvaltningens rådgivning må være basert på sanne, fyllestgjørende og verifiserbare opplysninger og best mulig faglige vurderinger, der usaklige hensyn holdes utenfor, og der det om mulig redegjøres for kilder, metoder og andre relevante opplysninger. Denne type forventninger kan knyttes til troen på vitenskapelig basert kunnskap som verdi for statsstyret.»

Ovenstående utfyller sitatet hentet fra Dahl Jacobsen om at administrasjonen «plikter å legge frem sine faglige synsmåter, hvor støtende de enn kan være for de politiske makthaverne.» En avgjørende forutsetning for at den parlamentariske styreformen skal leve opp til sitt potensial for å ivareta lokaldemokratiet, er at samspillet mellom fag og politikk diskuteres på en åpen måte. I en slik diskusjon vil administrasjonens lojalitet overfor den politiske ledelse komme opp. Dersom administrasjonen underordner seg politisk styring på en servil måte, kan dette neppe ses på som et godt uttrykk for lojalitet8. Snarere bør administrasjonens lojalitet kjennetegnes av et ønske om å bistå byrådet/fagbyråden i å etablere de beste løsningene for den politikken som skal gjennomføres. Da bør administrasjonens tilnærming kjennetegnes av en utforskende og krevende rådgivning, samtidig som fagbyråden gir sin aksept til at dette er en god måte også å ivareta hans interesser på.

Arbeidet i administrasjonen

I henhold til kommuneloven § 20 nr. 1 er byrådet «øverste ledelse for den samlete kommunale administrasjon». Samtidig er byrådet etter loven også et folkevalgt organ. Det å ha ulike hatter på, kan skape uklarhet mellom de ulike rollene organet er tillagt. Siden det hverken i loven eller i forarbeidene til den er foretatt noen systematisk vurdering av byrådets ulike funksjoner, må det i den enkelte kommune etableres lokale kjøreregler.

Et byråd inndeler vanligvis sitt ansvarsområde i byrådsavdelinger, med en fagbyråd som øverste ledelse. Fagbyråden styrer byrådsavdelingen gjennom sin kommunaldirektør. For å opprettholde dynamikken mellom fag og politikk, er det viktig at fagbyråden ikke blir et nytt administrativt lagt i kommunens organisasjon. Generelt gjelder at byrådet overfor bystyret har et totalansvar for all oppgaveløsning som finner sted på delegert fullmakt. Det dreier seg om politisk, faglig og administrativ skjønnsutøvelse i byrådets egen regi, og i regi av administrasjonen.

Bergen kommune har etablert et organisatorisk skille mellom to myndighetsnivåer. På myndighetsnivå 1 har fagbyråden instruksjonsmyndighet overfor de fagfolkene som inngår i sekretariatet for den politiske ledelse. Sekretariatet ledes av kommunaldirektør, og skal gjennom det utredningsarbeidet som finner sted, bistå fagbyråden/byrådet i å utvikle og iverksette den politikken som bl.a. ligger i byrådets politiske plattform. Dette innebærer at arbeidet i sekretariatet skjer i en politisk kontekst. Administrasjonens faglighet vil komme til uttrykk gjennom de faglige rådene som gis, men må samtidig akseptere at det er fagbyråden/byrådet som trekker de endelige konklusjonene m.h.t hvilke løsninger som faktisk velges. Administrasjonen skal ikke bevege seg inn på en partipolitisk arena.

Kommunens faglige oppgaveløsning hvor muligheten for folkevalgt skjønnsutøvelse er svært begrenset, er organisatorisk lagt på myndighetsnivå 2. Når faglig skjønnsutøvelse skal utøves, har byråden ingen direkte instruksjonsmyndighet. Dersom oppgaveløsning i fagetatene skal instrueres, må dette skje gjennom etablering av retningsgivende premisser for oppgaveløsningen. Slike premisser etableres med utgangspunkt i en saksutredning til folkevalgt organ.

I Bergen kommune er det etablert en praksis som innebærer at fagnotater fra fagetater som skal inngå som saksunderlag for saker til folkevalgte organ, skal være offentlige fra det tidspunkt de oversendes til den aktuelle byrådsavdelingen. I prinsippet innebærer dette at pressen og opposisjonen i bystyret får tilgang på fagetatens vurderinger på samme tidspunkt som fagbyråden. Denne måten å håndtere faglige innspill på – i samhandlingen mellom fag og politikk – er antakelig mer transparent enn måten denne type interne fagnotater håndteres på i de fleste kommuner hvor en rådmann utreder og legger saker frem for folkevalgte organ.

Det er grunn til å anta at etableringen av tydelige premisser for samhandlingen mellom fag og politikk i parlamentarisk styrte kommuner, og hvordan dette kommuniseres både internt i byrådets organisasjon og inn mot bystyresiden, vil kunne ha betydning for oppslutningen om styreformen i de aktuelle byene.

Delegasjon av fullmakter og etablering av en styringslinje

Kjernen i den parlamentariske styreformen på kommunenivå er å styrke posisjonens mulighet for innflytelse og styring, men innebærer også presisering av ansvar. Den politikken som flertallet stiller seg bak, vil normalt komme til uttrykk i retningsgivende premisser for administrasjonens arbeid.

Størstedelen av kommunens løpende oppgaveløsning skjer på delegert fullmakt. For å sikre at oppgaver blir løst på riktig måte, må det etableres en administrativ styringslinje. Denne administrative styringslinjen har sitt utgangspunkt i den enkelte fagbyråd. Etablering av et rammeverk for intern styring representerer en avgjørende forutsetning for at fagbyråden overfor bystyret kan ivareta sitt ansvar for all oppgaveløsning som finner sted i egen byrådsavdeling. Dette medfører økt tydelighet om hvordan ting følges opp.

En kritisk faktor i etablering og utvikling av den parlamentariske styreformen i kommunene er bystyrets oppfølging av hvordan byrådet praktiserer de fullmaktene og den myndigheten som er lagt til byrådet. Denne type styringstematikk må settes på dagsorden i folkevalgte organ.

Politisk tilsyn og kontroll

I en kommune styrt etter formannskapsmodellen delegerer kommunestyret betydelige fullmakter til formannskapet og eventuelt til andre politiske utvalg. Det som karakteriserer denne formen for delegasjon, er at det kan ses på som en delegasjon av myndighet til seg selv. Kommunestyrets ledende representanter sitter også i formannskapet. I et slikt perspektiv gir det lite mening fra bystyrets side å sette i gang en tett oppfølging av formannskapets myndighetsutøvelse. Å føre tilsyn med seg selv innbyr sjelden til at kritiske spørsmål reises, og til at ny innsikt etableres.

Det særegne ved den parlamentariske styreformen er at bystyret delegerer betydelig myndighet til et folkevalgt organ – byrådet – uten gjennomgående politisk representasjon. Når bystyret delegerer myndighet til et slikt organ, skaper dette behov for en større grad av tydelighet m.h.t oppfølging. I tillegg til de tradisjonelle ordningene for tilsyn og kontroll som gjelder uavhengig av styreform, og som kontrollutvalg og revisjon utfører på bystyrets vegne med direkte hjemmel i kommuneloven, må bystyret i en parlamentarisk styreform på egen hånd utøve politisk tilsyn og kontroll med byrådets virksomhet.

Politisk tilsyn og kontroll kan ses på som en kjerneaktivitet i en parlamentarisk styreform, og som en kritisk faktor for styreformens suksess. Overgang til en parlamentarisk styreform innebærer ikke bare etablering av et nytt organ – byrådet, men vil også måtte medføre betydelige endringer i bystyrets arbeidsmåter. Et godt samspill mellom bystyret og byrådet er avhengig av gjensidig innsikt i hverandres respektive roller. Samspillet må kjennetegnes av evne hos de respektive parter til å utvikle sine egne roller og funksjoner, og at dette skjer i et miljø hvor en gjensidig utfordrer hverandre.

Bergen kommune setter jevnlig temaet politisk tilsyn og kontroll på dagsorden. Bystyrekomiteene gjennomfører tilsyn og kontroll samtidig som byrådet en gang i valgperioden9 legger frem sak vedrørende dette temaet, der en vektlegger byrådets ansvar for å legge til rette for bystyrets arbeid.

ECON analyse10 (2005) utarbeidet på oppdrag fra Bergen kommune og KS er en rapport hvor det pekes på at kjernen i arbeidet med politisk tilsyn og kontroll kan ses på som det å videreutvikle den parlamentariske styreformen. Avgjørende for en slik videreutvikling er at bystyresiden har en tydelig hånd på rattet. Da er det viktig at bystyret har sin egen administrasjon, som uavhengig av administrasjonen underlagt byrådet, kan bistå bystyret i bystyrets arbeid.

Det at det skjer reelle endringer i bystyrets arbeidsmåter som følge av overgang til ny styreform, kan anses som en kritisk faktor for styreformens suksess.

Byrådets administrasjon og bystyret

Byrådet er «øverste ledelse for den samlete kommunale administrasjon».11 Dette innebærer at byrådet overfor bystyret er ansvarlig for all kommunal oppgaveløsning, bortsett fra de oppgaver som utføres ved bystyrets kontor.

Kommunen er en arena for demokratiutfoldelse og folkevalgt styring. Gode saksutredninger og det beslutningsunderlaget dette representerer, skal legge til rette for folkevalgte beslutninger. Når saksutredninger utarbeides til folkevalgte organ, må administrasjonen vurdere hvordan utredningen vil fungere som beslutningsstøtte når bystyret skal fatte vedtaket. Saksutredere må være seg bevisst hvordan en gjennom saksutredningen kan ivareta folkevalgtes spesifikke kompetanse – den frie folkevalgte skjønnsutøvelse, når vedtak fattes. Dette fordrer god innsikt i samspillet mellom fag og politikk og den dynamikken som preger dette. Administrasjonens praksis på dette området kan antas å representere en avgjørende forutsetning for folkevalgtes oppslutning om den parlamentariske styreformen.

Oppsummering

Sett fra mitt ståsted vil en sentral hypotese for systemoppslutning om den parlamentariske styreformen i byene være at en faktisk har innført en slik modell for styring, og at den fungerer etter intensjonen. Jeg har i denne artikkelen pekt på en del sentrale elementer i en slik styreform. Styreformens kvalitet er imidlertid først og fremst avhengig av hvordan et slikt rammeverk praktiseres. Dvs. hvordan samhandlingen er mellom de ulike organene og funksjonene som definerer styreformen.

Hvordan bystyret i praksis ivaretar sin funksjon som kommunens øverste organ, må antas å ha stor betydning for den parlamentariske styreformens oppslutning hos folkevalgte. En forutsetning for å realisere det potensial for gevinst styreformen kan gi, er at det skjer nødvendige endringer i kritiske arbeidsprosesser både administrativt og politisk. Kunnskap om hva som inngår som sentrale og kritiske elementer i styreformen, er følgelig av stor betydning.

I sine avsluttende vurderinger peker Saxi på at systemoppslutningen om den parlamentariske styreformen synes å være høyest i kommuner med konsensuspolitikk. Dvs. at en har etablert en politisk praksis som ikke er ulik formannskapsmodellen. I et slikt perspektiv er den parlamentariske styreformens suksess at den fungerer mest mulig likt den styringsmodellen en forlot. Konsensuspolitikk har, slik Saxi påpeker, best kår når en har mindretallsbyråd.

Oslo er antakeligvis den av de tre byene der bystyret har kommet lengst m.h.t systematisk tilsyn og kontroll for å holde byrådet ansvarlig for kommunens oppgaveløsning. Mindretallsbyråd har preget styreformen i Oslo, og har derved antakeligvis gitt bystyret større alburom for å følge opp byrådets arbeid.

Systemoppslutningen som kan iakttas, skyldes det at en faktisk praktiserer den parlamentariske styreformen, eller er det, som Saxi påpeker, konsensuspolitikk som er avgjørende for slik oppslutning? Her er det interessante forskningstema å gripe fatt i

Å bli forsket på vil kunne bidra til å gi ulike aktører i kommunen ny innsikt i hvordan kommunen fungerer som arena for folkevalgt styring. Da vil det være viktig at forskere som arbeider med den parlamentariske styreformen, etablerer hypoteser som i større grad tester ut interne forhold i dagens styreform, enn mer eksterne forhold knyttet til prosesser forut for innføring av styreformen. Et viktig forskningstema vil være om den parlamentariske styreformen faktisk har bidratt til tydeligere folkevalgt styring av kommunens oppgaveløsning.

1Saxi, Hans Petter; Systemoppslutning i byene med parlamentarisme, Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 1/18.
2Hagen, Terje P, Myrvold, Trine Monica, Opedal Ståle, Stigen, Inger Marie og Østtveiten, Helge Strand Østtveiten (1999): Parlamentarisme eller formannskapsmodell? NIBR Pluss serie 3-99.
3Bergen bystyre – sak 236/16 Delegasjon av fullmakter til byrådet 2016 – 2019.
4Bergen bystyre – sak 237/26 Revisjon og fornyelse av Reglement for byrådet 2016 – 2019.
5Bergen bystyre – sak 239/16 Utredningsinstruks – grunnlag for bedre styring av utredningsarbeidet og et bedre beslutningsgrunnlag.
6Dahl-Jacobsen, Knut (1960): Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet i sentraladministrasjonen, Tidsskrift for samfunnsforskning.
7St.meld.nr 11 (2000 – 2001) Om forholdet mellom embetsverket, departementenes politiske ledelse og andre samfunnsaktører.
8Bergen bystyre – sak 183/13 Bergen kommunes prinsipper for åpenhet og frihet til ytring i forvaltningen.
9Siste sak som omhandler dette temaet er bystyresak 238/16 Byrådets tilrettelegging for bystyrets tilsyn og kontroll med byrådets arbeid.
10ECON rapport 2005 – 09; Kommunestyrets tilsyns- og kontrollfunksjon i en kommunal parlamentarisk styreform
11Kommuneloven § 20 nr. 1.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon