Terje Rasmussen har skrevet en interessant oversikt over nyere norsk politisk historie med vekt på hvordan den offentlige mening innvirker på politikkens utforming. Boka dekker årene fra andre verdenskrig til årtusenskiftet. Som (politisk) offentlig mening regner han ʻdebatt, protest og appell på gater og møter, aksjoner og kampanjer, kunst og kultur med politisk budskap’. Denne offentlige mening kommer til uttrykk gjennom flere kanaler, men massemediene står naturligvis sentralt. Derfor blir også endringer i massemedienes eierskap og redaksjonelle uavhengighet viktige. De 55 årene er delt inn i fem perioder med titler som antyder noe om hovedtrekk ved hver periode: Stabilitet (1945–60), Protest (1960–65), Et aparte land (1965–75), Dissonans (1975–81) og Omringet (ca. 1980–2000). Innenfor denne rammen dekker forfatteren et hundretall forskjellige politiske konfrontasjoner fra Ny fiende (oppgjøret med kommunistene i slutten av 1940-årene) via Bortens fall (1971) til Verdikommisjonen (1998–2001). Alle disse sakene oppsummeres klart og informativt av forfatteren på grunnlag av publiserte arbeider, bøker, artikler, hovedoppgaver, doktoravhandlinger og avisoppslag. Framstillingen er velskrevet. Den som er interessert i og opplest på norsk politisk historie, vil nikke gjenkjennende til svært mye, også til ting man trodde man hadde glemt; andre kan lese boka som en første innføring i norske politiske kontroverser i etterkrigstiden.

Etter annen verdenskrig var den politiske kommunikasjonen ennå dominert av et politisk hierarki. Arbeiderpartiet hadde en oligarkisk tradisjon som også langt på vei ble Norges. Dette mønsteret varte stort sett gjennom den perioden på femten år som Rasmussen behandler under overskriften ʻstabilitet’, men deretter bryter dette politiske hierarkiet sammen. Den offentlige mening får større innflytelse over politikken, som stadig må tilpasse seg. Et spesielt viktig element i denne prosessen blir pressens frigjøring fra partiene, som beskrives innsiktsfullt, slik en ville vente av en medieprofessor. Hierarkiet svekkes også av at radio- og TV-monopolet oppheves. Massemediene kommer oftere og oftere til å bestemme dagsorden, og privatsfæren trekkes inn i stadig sterkere grad. Flere saker om politikere og andre samfunnstopper, som tidligere ville ha fått beskjeden oppmerksomhet, blir til store ʻskandaler’ ved at massemedienes egen produksjon av stoff blir en hoveddimensjon i sakene. Den omfattende mediadekningen av Gerd-Liv Valla og Åslaug Haga, som endte med at begge måtte gå av, er klare eksempler.

Rasmussen framhever at den offentlige mening blir mer differensiert med sivilsamfunnets ulike ytringsformer, med økende informasjonsformidling og PR-virksomhet og med nye medier. Den økende bruken av sosiale medier i nyhetsformidling og opinionsdannelse får imidlertid bare en kort omtale mot slutten av boka, men hører egentlig heller ikke hjemme her siden han har satt strek i 2000.

Jeg hadde stor glede av å lese boka, men det meldte seg raskt en del motforestillinger. Den viktigste gjelder kildegrunnlaget. Boka bygger utelukkende på eksisterende norske skriftlige framstillinger. At utenlandske kilder glimrer ved sitt fravær, også i avsnittene om dobbeltvedtaket og rakettsaken (1979), er nå én sak. Det virker som om han har fått med seg det meste av relevante norske bøker og avhandlinger, selv om jeg undrer meg over at litteraturlisten bare innholder tredje bind av LO-formannen Konrad Nordahls nokså trauste memoarer og ikke hans langt mer åpenhjertige dagbøker, utgitt i to bind i 1991–92. Forfatteren har gjort en imponerende jobb med å oppsummere alle de mange verkene. De færreste av oss vil ha lest dem alle, uansett hvor interessert vi måtte være i politisk historie. En historiker som skulle skrive om denne perioden, ville nok raskt se etter andre mulige kilder: upubliserte dagbøker, regjeringsprotokoller og andre tidligere fortrolige dokumenter, samt intervjuer. En statsviter ville antakelig ha vært interessert i ulike former for statistikk som kunne fortelle oss om endringer i løpet av perioden; tidsserier fra meningsmålinger, data om eierskap i mediene, om utdanningsrevolusjonen og om velstandsutviklingen. Nå er det naturligvis mange av de trykte kildene som Rasmussen bygger på, som gjør bruk av slike kilder, men dermed gjør han seg helt avhengig av det materialet andre har lett fram, i stedet for å finne nytt stoff til sin egen framstilling av perioden. For eksempel refereres det flere ganger (f.eks. s. 109, s. 152) til fortrolige meldinger fra Arbeidernes Pressekontor i den perioden da politikken styrte pressen og ikke omvendt. Disse meldingene brukes imidlertid ikke som kilde annet enn i tilfeller de er referert av andre forfattere.

Et slående eksempel er behandlingen av den såkalte Spania-saken i 1946–47. I norsk arbeiderbevegelse var det stor misnøye med at Franco-styret overlevde annen verdenskrig, og debatten gikk friskt om hvordan Norge skulle forholde seg til Spania, økonomisk og politisk. Denne saken behandles over seks sider, med fjorten noter med litteraturhenvisninger. To av dem kan vi se bort fra; de dreier seg om oligarkiets jernlov. Av de resterende tolv henvisningene er det én til en av memoarbøkene til Einar Gerhardsen (1971), én til Berge Furres oversikt om nyere norsk historie (1996), én til en artikkel i Dagbladet (1947) og ni til en bok av Edgeir Benum (1969), bygd på en hovedoppgave i historie. Den eneste kilden som er yngre enn 40 år gammel, er altså Berge Furres bok, som bare siteres for at ʻArbeidarorganisasjonane [på den tida] var levande og vitale’ og deretter ramser opp en del eksempler. Benums arbeid er en autoritativ kilde på det kildegrunnlaget som eksisterte for snart et halvt hundre år siden, men det virker lite sannsynlig at ikke det skulle finnes nyere kilder som kunne kaste lys over denne omstridte saken. Behandlingen av den såkalte Påskeaksjonen mot tyske atomvåpen i 1958 hviler også tungt på Fredrik Hoffmans hovedoppgave utgitt i bokform i 1966.

I vår digitale tidsalder er det en viss fare for at antologier og oversiktsverk ikke klarer å matche fritt tilgjengelige åpne kilder, hverken i omfang eller oppdatering. Det som sies på tre sider om debatten om den norske våpeneksporten til Cuba (1959), kan en finne mer utførlige opplysninger om på Wikipedia, med samme hovedkilde; Peder Wahls masteroppgave i historie fra Bergen i 2011. Faktisk ligger også hele hovedoppgaven på nettet.

Nå forsvarer forfatteren seg (i den første fotnoten) indirekte mot en slik kritikk ved å si at hans arbeid holder avstand såvel til historien som statsvitenskapen og opinions- og valgforskningen. Han plasserer selv boka innenfor politisk sosiologi, uten at det klargjør for meg de begrensningene han har lagt på kildetilfanget. Forfatteren føyer til: ʻDen kan kanskje betraktes som et bidrag til studier av politisk opposisjon i Norge’. Her ville jeg ha strøket ʻkanskje’.

Naturligvis ville det ikke ha vært mulig å gjennomføre originale historiske kildestudier av alle de om lag 100 episodene som behandles, men alle er neppe like viktige. Kanskje hadde boka tjent på at færre episoder hadde blitt behandlet noe grundigere, eller at han hadde lagt an et mer samfunnsvitenskapelig betraktningssett, med vekt på systematiske og langsiktige tendenser i denne perioden. Det virker ikke urimelig at folkemeningen har kommet til å spille en større rolle for politikken i den perioden han behandler, men vi får ingen systematiske data som viser det.

I utvalget av episoder han omtaler, har forfatteren naturlig nok gitt prioritet til slike som dreier seg om pressens uavhengighet, ellers ville det knapt ha vært påkrevet å bruke seks sider på at Arbeiderbladets redaktør Reidar Hirsti fikk ʻsilkesnoren’ i 1974. Han synes også å vise noe mer interesse for politiske forviklinger på venstrefløyen enn i andre deler av det politiske spektrum. Den grunnleggende sekulariseringen av Norge i denne perioden, som ikke har foregått uten offentlige motreaksjoner, er knapt omtalt. To av de største underskriftsaksjonene i Norge, som kunne ha vært diskutert, sprang ut av slike motreaksjoner – først protesten mot utdeling av kondomer til Tysklandsbrigaden (1946, 440 000 underskrifter), senere Folkeaksjonen mot fri abort (1974–80, 610 000 underskrifter). Jeg savner også språkstriden, som ved flere anledninger har satt sitt preg både på pressen og på politikken.

Boka er utstyrt med et fyldig personregister. Savnet av et saksregister er ikke så akutt, siden behandlingen av stoffet er kronologisk og behandler sak etter sak i forholdvis korte bolker. Litteraturlisten er fyldig, men svekkes av at ʻnoen’ har glemt å sjekke at alle henvisningene finnes i referansene.